En kategori på plass som heter kjappis. Dette er raske, litt kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er ferskt.
Jeg velger og gjøre dette til en kjappis fordi jeg ikke føler meg kvalifisert til å skrive en fullverdig, utdypende anmeldelse om denne underfundige filmen.
Skjønte ikke bæret jeg..
Følte meg litt som Bambi, som prøver å følge etter Koss. Ikke en av mine beste sammenligninger, men what the hekk, du skjønner poenget.
Litt om handlingen.
Jah…..En dame…skal vi se, en dame drikker en væske med en larve, og blir som en slags nikkedukke til sin ”herre” og gjør alt han ber henne om. Disse markene virker å formere seg og leve under huden hennes.
Litt senere ser det ut som den samme dama bytter blod med en gris. Eller i hvert fall deler de noe viktig seg imellom. En mann, som jeg ikke aner hvem er (gud)? bor på en gård og passer på grisefarmen. Det kan virke som alle grisene har er et annet menneske i blodet, og omvendt. Blodsbrødre.. heh. Etter et lite hopp i tiden (tror jeg) møter denne førstnevnte dama en mann på T-banen og de har en merkelig kobling.
Shane er et multitalent, ingen tvil om det, men jeg synes ikke han er noe særlig til skuespiller i denne filmen. Underspill er hans varemerke, så ikke tro det er det jeg sikter til. Jeg er stor fan av stilen og lavmæltheten. Det er ikke det som er ”problemet”
Kjærlighetshistorien som uspiller seg parallelt med alt det rare, ubegripelige som skjer, er dessverre uten snev av kjemi. Ingen kontakt mellom skuespillerne. Begge virker å stå i hver sin boble (kanskje det er gjort med hensikt?)
Det var nok meningen at formidlingen av dette forholdet skulle bli noe vakkert, spesielt og rørende, men jeg føler ingen av de nevnte. Det er noe fraværende med dem, og egentlig alle menneskene. Og hvem faan er han ..? Er det han samme som i sta? Alt som skal henge sammen, går opp i liminga hele tiden. Det blir for mye.. rart.
Javisst er filmen pastellaktig, drømmende vakker og sett bort ifra litt overivrig klipping i scenene, er dette en visuell behagelig opplevelse, men jeg mister tråden hele tiden og da hjelper det ikke bare med fine bilder. Når man har spist fargerik, frisk frukt i en uke får man lyst på litt kjøtt etterhvert.
Musikk er et fint virkemiddel, som kan løfte og forme en film, men må den surre og gå hele filmen igjennom?
Mens vi er inne på lyd, så er det mye fokus på lyder i filmen, altså lyder som lages av døde ting. Eks murstein mot metall, strøm i en stolpe eller en kopimaskin. Alle de tre hovedrollene deler denne fasinasjonen for lyder og det pirrer i noe hos meg også. Bare synd jeg ikke skjønner hvor de vil med det i historien. Er det fordi at grisene hører lyder på en annen måte og det preger menneskene, fordi de er koblet til grisene i blod eller sjel? Neeeh.. Jeg tar gjerne imot teorier fra lesere!
Førsteinntrykket mitt er, ikke egentlig skuffelse, men mer likegyldighet og litt sånn, at jeg begynner å le når jeg skal fortelle om den fordi den er så way over my head. Er nok ikke den reaksjonen reggisøren håpet på.
Shane er en spennende reggisør å følge. Jeg er stor fan av Primer, selv om jeg ikke skjønte alt der heller (hører rykter om at den 8 gangen du ser den skjønner du litt…) Jeg er bare på 3 kikk ennå og studerer tidstabellen som hører til filmen. BarneskolePrimer.
Har Upstream color noen ekle scener? Åjada!
Mark/larver kryper under huden på vår kvinnelige hovedrolle og det er ganske så realistisk laget. Ugg.. Det er også ekkelt når hun desperat prøver å skjære de ut med en kjøkkenkniv..
Noe annet som frika meg ut, var når vi får se inn i et griseøye. Det slår meg at det ligner mistenkelig på et menneskeøye og det får meg til å tenke ”stort”
Jeg elsker koteletter, men salte tårer tøyt fram, når noen av grisungene lider en dyster skjebne.
Jeg tror det kan være lurt og ikke ha for høye forhåpninger første gangen du ser filmen, husk at mer penger ikke nødvendigvis gjør reggisører bedre. Jeg har tro på å se den igjen med de følelsene jeg sitter med nå og oppleve den på en annen måte. Kanskje man blir positivt overrasket, ser ting man gikk glipp av, betydningsfulle detaljer som gjør at filmen får en ny melodi. Kanskje du bare: aaahhh, var det sånn det var!
The broken er en film som ikke skårer så høyt på feks IMDB, men jeg synes den fortjener oppmerksomhet her på ekkelt. Den oser av ekkel stemning og har blitt en av mine ”ta fram igjen” favoritter. Jeg vil si det samme som noen mennesker gjør om juleribba. Den er faktisk bedre ved andre runde.
Litt om handlingen.
Gina havner i en bilulykke og mister mye av hukommelsen. Rett før ulykken ser hun en dame helt lik seg selv kjøre forbi og følger etter henne.
Så, la oss nå si at du står på gata og plutselig ser du deg selv kjøre forbi i din egen bil. Hva gjør man egentlig? Jeg tror jeg hadde gjort omtrent alt annet enn å følge etter, men filmens hovedperson Gina gjør nettopp dette. Sånt kan jo umulig gå bra.
Filmens absolutt sterkeste virkemiddel er musikken, som helt fra første scene indikerer at noe er forferdelig galt. En ulmende prikkende følelse brer seg. Som å ha glemt å skru av dusjen eller har en ubetalt inkasso liggende i en skuff. Det blir problemer av sånt…
Folk går på jobben, rer opp senga, men ting er ikke som de skal!
Bare et overblikk over byens hustak, får meg til fare sammen. Jeg må være på vakt, passe meg for ..noe. Det er i ferd med å skje utrolige ting, som vil forandre alt.
Jeg digger påfunnet: Dobbeltgjengeren din, eller i dette tilfellet speilbildet ditt er drittlei av å bare være et speilbilde. Lei av å bare herme etter alt du gjør. Det har ventet en liten evighet for å få komme ut å være deg. Stått bak i dypet og kikket ut, vært fanget. Nå er det tydeligvis nok. De har funnet en inngang. En slags portal.
Dobbeltgjengerne tyter frem, og ligner.. Tja, hva kan det være? Et alter ego kanskje? Det ser i hvert fall ut som en litt mørkere og mer utspekulert utgave. Det lurer noe kaldt og blankt bak øynene deres. Ellers er de identiske sin «eier»og nettopp derfor blir situasjonen så bisarr og uoversiktelig.
Midt oppi alt strever Gina stakkar, med å prøve å huske noe fra bilulykken. Hva har skjedd i det tidsrommet fra hun følger etter damen som ligner henne på en prikk og til hun sitter i bilen? Hvem var denne damen?
Filmen har en fin måte å beskrive hennes hukommelsestap på. Å kjøre de sammen difuse minnene gang på gang, får oss til å føle at vi er i samme situasjon som Gina. Noe er visket ut, men repeteres kontinuelig, fordi hjernen desperat prøver å lappe det sammen. Noen ganger skjøtes det på et lite ekstra fragment, men aldri så mye at man forstår sammenhengen.
Disse konstante tilbakeblikkene er viktig for filmens oppbygging. Det er også små clues. Plutselige lynende grøss innimellom fra fortid, framtid, drøm eller virkelighet. Ikke for å få oss til å skrike-skvette, men bare helt stille uten forvarsel kommer de for å sette en støkk i deg og fylle hodet ditt med marerittaktige bilder.
Se scenen hvor Gina prøver å fortelle psykologen sin om mistanken hun har om kjæresten sin. ”I dont think Shephan is my boyfriend. It looks like him, but itsnothim” Her er et godt eksempel på disse små isende klippene innimellom.
Scenen hvor Gina lister seg ut fra badet og ser samboeren bare stå stille og glo inn i en krok er også virkelig skummelt. Sammen med hans generelt underlige oppførsel etter ulykken hennes. Men det som tar kaka er den ekle drømmen hun har, og hvordan kjæresten blir formidlet i denne.
Ellers er det mye som er ekkelt i denne filmen. Noen ganger er det så enkelt som et kort blikk. En tom sykehuskorridor, en pappkopp med kaffe ligger sølt på gulvet i et rom ingen har vært i. Og hvem i huleste hadde trodd bare at det å se en rød bil, kunne være så ubehagelig?
Tenk på det: En annen deg. Ser ut som deg, snakker som deg, men er ikke deg. Det er noe ekkelt og samtidig tiltrekkende med hele greia. Jeg har ofte blitt forelska i folk som ”ligner” på noen, men jeg ser det ikke før etterpå. Jeg aner ikke hvorfor. Kanskje den samme grunnen til at vi lyser opp hver gang vi hører en sang på et utested vi kjenner igjen. Selv om jeg egentlig ikke liker den så godt, skjer det noe. Det er bare så triggende å kjenne igjen noe. Trygghet kanskje.
Det kan også være skremmende med likheter:
En gang når jeg var mindre og hadde større briller, var jeg på senteret og hadde mista mamma. Med min store separasjonsangst og mitt generelt bekymrede vesen, var panikken et faktum. Jeg snørra meg igjennom den tette muren av julestressa folk og lettelsen var stor når jeg så ryggen til mamma og kastet meg over hånda hennes. Problemet var bare at en ny redsel skyllet over meg, når dama snudde seg og bare var en litt eldre kopi av mamma. Hun lignet bare veldig. Denne mammakopien med rynker og litt sintere øyne ga meg et blikk som var vanskelig å tyde (likegyldig?)og snudde seg vekk. Hånda mi blei ristet løs og jeg visste fra det øyeblikket at verden kunne være et merkelig forvirrende sted.
Den ”ekte” mamma ropte meg opp på høyttaler og gjensynet ble tårevått. Fra min side i hvert fall. Jeg så den dama noen år senere og selv om jeg var eldre, synes jeg fortsatt det var ekkelt å vite at et sted der ute var mammas sinte kopi. Jeg tror faktisk jeg prøvde å skrive en historie om det, men ble liksom ikke helt fornøyd. Klarte ikke formidle stemningen ordentlig og det ble ikke skummelt nok. Det klarer The broken så til de grader!
Filmen har muligens blitt inspirert av en gammel Twilight zone episode som heter ”Mirror image”, som forøvrig ligger på Flix. En morsom detalj er at hovedrollen spilles av Vera Miles fra Psycho og Psycho 2. Ta det med ro, hvis du ikke kjenner henne igjen, så kjenner du igjen den karakteristiske stemmen.
Jeg beklager fraværende ekle bidrag på en stund og har som vanlig noe å skylde på.
Hva det er denne gangen? Jo, jeg har begynt i ny jobb.
Å være ny suger. Man vet ikke hvor noe er, kjenner ingen, føler seg dum og svimete. Rød i trynet og svett i skallen. Drar i døra feil vei og plata har bestemt seg for å hakke på hæ? hæ? hæ?
Alt går seg til, sier dem og av erfaring gjør det jo heldigvis det. Det det alltid morsomt å tenke tilbake, når man er blitt varm i trøya: Tenk at jeg syns det var så skummelt. At jeg ikke trodde jeg skulle få til det jeg nå gjør i blinde. Og hu som jeg trodde hata meg, er blitt en god venn.
Alle gjør feil første uka, du blir irettesatt og vurdert. Samtidig kan du ikke være helt deg selv, fordi du ikke kjenner noen og humoren må vente litt. Du føler deg alene. Sårbar. Så går det noen måneder og du merker at jobb er jobb og folk er folk.
I disse ekle filmene er det noe helt annet. Dette er eksempler på mennesker som roter seg inn i helt feil yrker og må ta de ubehagelige konsekvensene. Dette er jobbsituasjoner som kommer helt ut av kontroll. De tar knekken på deg. Ja,noen av dem kan faktisk ta livet av deg.
Som vanlig er jeg full av skadefryd og liker å se folk ha det verre enn meg.
Dette er en liste over ekle filmer som handler om å begynne i ny jobb, prøve å gjøre en jobb eller rett og slett bare ha en dårlig dag på jobben.
1 Nattevakten
Neei du, nøkkelen den den hengte vi helt der borte..
2. Shining
All work and no play…
3. The watch
Jadda, jobbe som brannvakt utti skauen når du er traumatisert og mørkredd. Gooood ideeee!!
4. Departed
5. Taxi driver
6. dozerne
Kan’ke helt sette fingeren på det, men det er eteelerannet..
7. De andres liv
8. A serbian film
Just doin my job…
9. Djevelens advokat
10. Arlington road
Bonus: 11. The Perfect storm.
Fordi svart bunnløst, kjipt vann er uendelig ekkelt!
Flere ekle filmer om jobbsituasjoner:
1408, Fragile, Black swan, 1 hour photo, 2001 en romodsysse, Machinisten, Session 9, X files, Frykt og avsky i Las Vegas (også hysterisk morsom) The bone collector, Seven,Alien, The dentist, Monster, Primal fear, Falling down og sikkert mange fler. Bare og fylle inn folkens!
Jeg har prøvd å ikke være negativ, jeg har virkelig prøvd. Jeg har svelga kameler og kakkerlakker og tenkt : Det er jo tross alt noen re-makes som har kommet godt ut av det: Dawn of the dead, The fly, True Grit, men når jeg ser denne traileren til Carrie, så kjenner jeg smaken av sur sokk og sukkertøy i kjeften. Hvorfor caster de smellvakre, yndige Chole Grace Mortez i hovedrollen? Jeg skjønner ikke hva de tenker? Carrie var ikke pen, ikke det spor sexy heller. Det var jo litt av greia. Vi som publikum kunne også føle avsky blandet med medlidenhet for denne jenta, i likhet med medelevene. Carrie var litt ekkel, stakkar. Særlig i den kjente «dusjscenen». Hun var en rar, plaget grå mus som ingen forsto seg på. Det er bare fordi jeg som seer kunne bli med henne hjem og bli kjent med henne til fløytemusikk, at jeg skjønte tegninga. Synes synd på og «heide» på henne gjennom filmen og utseende hennes forandret seg magisk i takt med utviklingen. Det var det som gjorde originalen så nydelig komleks. At den er så skjør og vakker og grusomt kvalmende samtidig.
Greit nok hvis dette er en helt ny, tidsriktig, samfunnsaktuell versjon av Carrie, men handlingen, replikkene og mange av scenene ser ut til å være rimelig lik originalen. Vi får se.
må være grusomt å se sånn ut gitt…
The real thing
Nå skal det være med i historien at jeg ikke har sett filmen ennå og noen trailere kan være misvisende, men la oss bare si det sånn, at hvis ikke dere ser en anmeldelse av Carrie på Ekkelt i nærmeste fremtid, så står jeg for alt dette.
Carrie er en av dronningene innen skrekkfilm, og en av de få filmene som muligens overgår boka. Den har betydd mye for meg som skrekkfanatiker og står som en klippe i mitt horrorhav. Det er kanskje derfor jeg girer meg opp. Ikke føkk med Carrie a! Du kan’ke bare komme inn med fløff leppene dine og dådyrøynene og forvente at vi skal tro på smerten din. Du må fortjene medlideheten. Slik som Sissy gjør så smertelig gjennomført i originalen.
I rest my case
I rest my case 2
Jeg får litt den samme følelsen av kristne folk som løper etter meg med flyers, om hvordan jeg kan unngå å dø i synd, bare jeg betaler dem litt i måneden. Greit at du prøver, men det blir desverre bare irriterende og unødvendig.
(og der fikk jeg jaggu inn et ballespark til mora til Carrie i samma slengen)
En ny kategori på plass som heter kjappis. Dette er raske, litt kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er ferskt.
Litt om handlingen.
8 karrierebevisste mennesker blir satt i et rom, for å ta siste del av en eksamen som kan lede til drømmejobben. Kun en vil bli valgt. Problemet er bare at spørsmålet er så udefinerbart og reglene så merkelige at deltakerne sakte, men sikkert blir mer og mer anspente og desperate for å finne svaret.
Exam er en sånn film som foregår kun i et rom og da kreves litt ekstra av både skuespillere og plot. Når alt annet blir strippet ned, kan ikke filmen gjemme seg. Den blir ærligere. Dialogen blir viktigere, detaljene mer synlig og jeg føler meg mer skjerpet.
Selv om Exam ikke er den beste one-location filmen jeg har sett, er den hele tiden engasjerende og jeg er nyskjerrig til siste stund. Filmen legger et stødig spenningsgrunnlag og holder koken godt inn i andre halvdel. Jeg liker spesielt godt scenen når det går opp for deltakerne at de ikke forstår hva de skal svare på, men ingen vet hva de skal gjøre. De har fått streng beskjed om å ikke forlate rommet og ikke snakke med «sensoren» . Spenningen bygger seg opp og klokka tikker nedover. Drømmejobben er i ferd med å glippe. Sånt kan man jaggu bli sprø av…
Et godt virkemiddel i filmen, er at den får meg som seer til å føle at jeg er en av deltakerne. Jeg vil også finne svaret på prøven og jeg tar meg selv gang på gang i å rope til skuespillerne, komme med tips og prøve å finne løsninger for dem.
Filmen har sine øyeblikk, absolutt, men jeg kunne tålt enda mer spekulasjoner rundt oppgaven og dens hensikt, istedenfor å bruke mye tid på trusler, vræling og vold. Kanskje hadde det også vært rom for noen av de ”store spørsmålene” som lett kunne fylt opp dette lille eksamenslokalet og gitt filmen enda større bredde.
Når vi kommer til selve plottet blir det litt vel Disney for min del. Jeg hadde kanskje sett for meg noe litt ..annet, i mangel av et bedre ord. Noen ganger gir ting mer mening, når det er helt meningsløst, hvis du skjønner?
For min del ligger ekkelheten sterkest i det enkle faktum at det er en prøve, eller idette tilfellet kun et spørsmål,som tilsynelatende skal ha noe å si for resten av deres liv. Sitte i et lite rom, å skulle prestere noe på kommando, som avgjør hele din framtid for alltid? Seriøst, skal det være sånn? Ingen gråsoner?
En barslig, men helt reel frykt jeg hadde når jeg var yngre og hadde prøver på skolen, var at jeg ikke skulle forstå oppgaven og alle andre synes det var lett som en plett. Og ikke minst, at de skulle merke det. Det ødela for meg allerede før jeg hadde begynt.. skjønner?
Exam er ikke så ekkel, men underholdende nok og hvis valget står mellom denne og for eksempel Tom Berry og Halle Hanks i søtten forskjellige parykker i Cloud atlas, slapp heller av med denne, for å si det sånn..
Påsketid er krimtid, men det kan jeg desverre ikke ta hensyn til her i Ekkelt. Den klassiske påskekrim’en må vike for Brad Andersons deilige underfundige Session 9.
Litt om handlingen.
Fem renovasjonsarbeidere får i oppdrag å renovere deler av et gammelt nedlagt mentalsykehus. Det har en historisk verdi og kan ikke rives. Det vanker en bonus på 10.000 $ hvis de klarer jobben på en uke.
De går på med liv og lyst, og det begynner tilsynelatende bra. Men så begynner stemningen å preges av deres personlige problemer: Hank ligger med eksen til Phil. Teamets leder Gordon preges av lite søvn og stress pga en nyfødt baby i hjemmet. Bonusen henger i en tynn tråd, fordi arbeidet går for sakte. Bedre blir det ikke da en av arbeiderne sporløst forsvinner og de samtidig finner et opptak i sykehusets kjeller, som avdekker en gammel uhyggelig sak. Et avhør av Mary Hobbes, en schidzofren pasient med tre personligheter. Alt flettes sammen, selv om Mary og arbeiderne ikke har noe sammenheng. Eller har de?
Først og fremst må jeg si at sykehuset, Danvers State Mental Hostpital er en perfekt location for en grøsser. Hvis noen skulle fått oscar i denne filmen, måtte den gå til bygningen selv. Dette er en fryd for oss som liker svæære, skumle gamle hus med masse ekle kriker og kroker. Det er en dryppende klam ondskapsfull stemning i alle gangene. Kan rom fortelle historier? Er de som oss mennesker, som arver gener og preges av oppdragelse eller «innredelse»? Hvis noe grusomt skjer i et rom, så må jo noe av det sette seg i veggene?
Gradvis slipper vi inn i personenes mørke rom, i sinnet. Alle har sitt og stri med. Spesielt Peter mullan gjør en oppsiktsvekkende god rolletolkning som Gordon. En forpint, forvirret leder. En nybakt far, som er i ferd med å miste kontroll både på jobb og hjemme. Etterhvert sliter han også med bisarre stemmer i sykehusets korridorer.
Musikken (Climax Golden Twins) fremhever den anspente, surrealistiske stemningen, som bygger seg opp underveis. Filmen har et par veldig uhyggelige scener. Det å høre opptakene av Mary Hobbes når hun skifter personlighet er utrolig skremmende. Det gamle båndet forvrenger stemmene og gjør at det høres ut som en skapning som ikke kommer fra vår planet engang. Ofte kombinerer de stemmeopptakene mens kamera går rundt i rommene på sykehuset og du får en følelse av at det er veggene som forteller.
I likhet med The Machinist, som er en annen film av reggisøren i samme sjanger, blir vidratt med på en reise inn i menneskets mange rare forestillinger og av og til svekkende dømmekraft.
Filmens desidert ekleste scene er når Hank drar til sykehuset midt på natten fordi han har funnet noe verdifullt, som han ikke vil dele med de andre. La meg få en ting klart; Dette er et hus som skremmer vettet av meg i fullt sollys. Så det å bli med Hank dit på svarteste natta, får meg til å trekke bena langt oppi sofaen å tenke; HVA I HÆLVETE ER DET HAN DRIVER MED????
Jeg anbefaler å se session 9 i påskemørket, mens månen henger blass på himmelen. Guff på anlegge litt. Da får du med deg alle de skumle lydeffektene.
Ikke alle filmer kan komme unna med for mange løse tråder, men akkurat denne filmen kler faktisk å fomle litt i mørket.
En ny kategori på plass som heter kjappis. Dette er raske, litt kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er ferskt.
VHS
Jeg synes alltid det er like interessant å se filmer som har bltt anmeldt som både årets søppel og totally awsome.
Jeg likte den… tror jeg. Det er 5 små filmer puttet inn i en, som en slags kolasj. Jeg likte ikke alle like godt og noe av kamera føringen gjør meg sjøsjuk light, men jeg er overrasket over oppfinnsomheten og snerten i noen av disse små filmene. Jeg ble ihvertfall ikke skuffet på noen måte. Null forventninger. Hjelper det.
Filmen har som sagt 5 små filmer som blir styrt av en slags hovedfilm. Alle de små filmene har sine ekle øyeblikk, men spesielt to utmerker seg hos meg:
Forvandlingen til en jente, som noen gutter tar med seg hjem på et hotellrom, etter en kveld på byen. La meg bare pirre med at hvis jeg hadde sett denne filmen før jeg lagde lista mi for 2012, så hadde garantert et visst vesen hatt sin plass der over ekleste kvinnelige figurer.
En hjemsøkt jente ber kjæresten sin filme over videochat hva han ser i leiligheten hennes, fordi hun ikke tør å åpne øynene og se det ukjente nærværet. Kjæresten skal fortelle hva han ser, når hun går rundt i leiligheten med pcen og filmer med øynene lukket.
Skuespillet er faktisk det som tidvis imponerer meg mest, fordi jeg ikke forventet noe særlige prestasjoner. Spesielt filmen om paret som er på bilferie. Noen dustete øyeblikk forekommer og det tar som kjent litt veel av noen steder, men jeg ville tatt denne foran Texas chain 3-D any type of day!! Her får du ihvertfall en eller to overraskelser, og et par væææ, shit, æsj og så du det eller??
Tentakler for ekkelhet: 5/8 (mest på grunn av hun dama som blir med på hotellet)
En ny kategori på plass som heter kjappis. Dette er raske, litt kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser, som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er helt ferskt.
Litt om handlingen.
En dame havner i rullestol etter en ulykke og drar til faren og hjemstedet. Når hun ankommer er ikke faren der. Stemoren sier at han har reist bort noen dager, men flere bisarre hendelser tilsier at han fortsatt befinner seg på eindommen.
Hvis jeg bare hadde sett denne filmen på en plakat eller på et cover, hadde jeg ledd meg skakk i hjæl og tenk, yeah right. I et annet liv kanskje. Både illustrasjonen og tittelen er skikkelig teit og det bærer preg av generell dårlighet og b-faktor.
Det er en glede og si at det ikke stemmer.
Dette er faktisk en ganske uhyggelig og spennende film.
Jaada, det er nittenseksti og bildet er svart hvitt. Demp for guds skyld volumet når noen skriker ellers sprenger du høytalerer. Dialogen er ofte like teatralsk, som en norsk dramafilm, men alt dette hører jo med i oldies-pakka. En ting jeg har sansen for i disse filmene, er tålmodigheten i scenene og dialogene. Jeg liker også at skuespillerne må skape mye av spenningen selv, uten effekter. Ja, det går faktisk helt fint. Den klarer til og med å servere oss en liten twist mot slutten.
I denne filmen lurer man litt på alle karakterene. Samtlige virker mistenkelige og samtidig mistenksomme. Zooming på øyne og nervøs veksling av blikk. Brå skift i samtaler, merkelig oppførsel og ikke minst underlige hendelser.
Scenene når hun ser, eller ihvertfall tror hun ser faren er virkelig skremmende og uten tvil filmens ekleste element. Her får filmen mye gratis av hans karakteristiske utseende : Hvitt smalt rynketet ansikt og store tjukke svarte øyenbryn, vidåpne øyne. Svart hvitt effekten gjør også sitt når dette ansiktet blir skyggelagt.
skjønner du ell??
Jeg er positivt overrasket over denne thriller/suspense godbiten fra seksti tallet. Den går av en eller annen merkelig grunn også under navnet Taste of fear og derfor sleit jeg litt med å finne den, men vet du hva? Hele tiden lå den på you-tube.
Ps. Ikke la deg lure av at begynnelsen på filmen er på tysk (eller no), resten fortsetter i engelsk.
Originalen er, og jeg mener det virkelig, en av de kuleste filmene jeg vet om.
Dropp en kjærlighetskobling på veien, ikke ta med et synsk snusfornuftig unge som ser framtia, drit i om far og sønn ikke skværer opp og kan vi slippe en paralell handling om noen som har mistet en nær, som plutselig blander det inn i handlingen senere- Daddy....why did you leave me…? Oh pliiis!
Fra åpning til slutt er det bare kul, kul, kul, ren, science fiction. Sånn det skal være! Full fokus på historien: Tingen, den ukjente tingen fra en annen verden og mennene som kjemper mot den. Ikkeno dill dall. Jeg elsker det.
Litt om handlingen.
En gjeng Amerikanske forskere på en øde base i Antarktis, blir avbrutt av et helikopter som lander på basen deres. En nordmann skyter vilt etter en hund og oppfører seg generellt ganske ko-ko. Han roper noen strofer på norsk??? Amerikanerne skjønner ikke hva han sier og til slutt må de skyte han i selvforsvar. Mennene får ingen videre forklaring på oppstyret, men tar vare på hunden som Normannen var helt besatt på å få skutt. Var det så lurt tro?
Originalen (1982)
Fra det øyeblikket stormen starter utenfor basen og vi er lukket inne i det mannsdominerte miljøet i Antarktis, har filmen allerede en ulmende, klaustrofobisk atmosfære, som styrkes ytterligere av den genialt enkle, men illevarslende temamusikken. Dun-dun, dun-dun… Noe kommer, og du har ingen steder å rømme. Mennene er avkuttet fra det meste av komunikasjon med «verden» på grunn av den voldsomme stormen. De har kun hverandre. Og noe annet. Noe grusomt har sneket seg inn. Et fremmed element lurer i skyggene. Noe uforståelig som ikke kjenner til vår verden og vi kjenner heller ikke dens.
The thing er i en egen klasse, når det kommer til det å bygge opp paranoia og skape skikkelig klamme hender. Hvordan klarer den det? Det kan være det rene mannsdominert lille «samfunnet» deres. Det er ingen virkelig hysteriske «utbrudd» på en lang stund, selv om panikken er et faktum. Det er kanskje det som gjør at dramatikken føles sterkere, fordi den er så holdt igjen. Undertrykt. underliggende. Tøffe mannfolk langt utti hutta heita i nitti minus med flammekaster, som banner, drekker og går uten lue lar seg ikke skremme så lett, eller hva? Doktorens lille anfall midt i filmen, når han forstår hva de må hanskes med, kan kanskje kvalifiserers som et utbrudd, men han viser mer mer galskap og sinne enn virkelig redsel. Typisk mannfolk….
Noe annet virkelig skremmende er at denne ukjente inntrengeren, denne tingen er så ubegripelig. At vi aldri egentlig får noen skikkelige svar å forholde oss til. Hva vil den? Ta over jorda, shure. men hva var dens strategi, skulle noen bli spart? Prøver den egentlig bare å komuniserer på sin måte? Hvor kom den fra? Er det fler? Hvorfor er den så…..rar? osv. Vi virrer rundt i mørket, pluss at tiden tikker fra oss. Den ukjente organismen utvikler seg og flytter seg så fort at hver gang du tror du har et bruddstykke av svaret, dukker det opp et nytt spørsmålstegn.
For meg inneholder denne filmen, til dags dato et av de kuleste, ekleste, mest absurde, dog vellagede monsteret i filmhistorien. Mye takket være Rob Bottin, som ikke bare hadde de fantastiske groteske ideene, som trengtes for å lage et virkelig skremmende anderledes vesen. Han var også den som foreslo at tingen kunne transformeres til hva den ville. Det resultererte i mye monster for penga.
Grunnen til at dette monsteret fungerer så godt, kan være så enkelt som at det er så til de grader «hjemmesnekra» og at det dermed har blitt totalt uberegnelig på alle måter. Her er det ikke jukset med animasjon og CGI, men de har rett og slett laga effektene sine sjæl. Med spaghetti, lateks, sirup, leireskulpturer, kjøttdeig, krabbeklør og andre trivielle rester av ting og tang som andre folk har liggende bakerst i en søplesekk i boden. Det er utrolig imponerende (og inspirerende). Jeg tror faktisk noen av scenene ble filmet i stop-motion, men Carpenter synes det så fake ut, så de ble slettet. Jeg digger også, i likhet med Thehost, at vi virkelig får se monsteret. I lyset, fra flere vinkler. Vi får nyte hver eneste lille duppeditt det er satt sammen av. Det må jo også være tilfredstillende for skapererne, når du helt tydelig har brukt enormt mye tid på det. Carpenter ble storfornøyd med Tingens utseende. Som han selv sa i et interevju: «I really didnt want to end up with a guy in a suite.»
Good call.
Filmens ekleste scene er…….eh… bare se filmen okey?
Prequelen (2011)
Dette er filmen som tar for seg forhistorien om hva som egentlig skjedde med Nordmennene, som holdt til på basen Amerikanerne finner i den første filmen. Hvordan de kom over romskipet, at de skjærte tingen ut av isen og generellt hvordan jævelskapen begynte.
Jeg synes det er kjipt å gå rett på det negative, men det er noe som plaget meg litt i prequelen. Det virker som om designet på tingen er en smule mer kalkulert, eller kanskje jeg bare mener data-animert. Noen ganger virker tingen mer som en snappy bitch, enn en utenomjordisk skapning. Hvis jeg ville ha et sånt monster kunne jeg bare sett Starshiptroopers…(Ikke noe vondt om den forøvrig) Jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg, men kanskje det var så enkelt som …mer. Og hva er greia med å tilsynelatende kunne bli alt, den kan dele seg opp i flere biter ogog strekke seg så langt den vil hit og dit, men når filmens kvinnelige innslag sitter fast bak et hjørnet, da er den plutselig ikke lang nok…!??
Den får en slags begrenset farlighet, som jeg føler den på ingen måte hadde i originalen. Dens ekkelhet lå sterkest i at den egentlig aldri jaktet på noen. Den bare spredde seg, vælva ut, snodde og skreik og var ubegripelig kaotisk. Så lenge den var i noens nærvær hadde de små eller ingen sjangser. Hvis den var utstyrt, med noe som helst form for hjerne, var dens tanker totalt fremmede og hinsides vår logikk.
Okeey, så var det ganske kult å se Seim bli et tohodet edderkopplignende vesen med six- pack, det var selvfølgelig det, men jeg savner flere slike virkelig syyyke ting som originalen gjør mye bedre. Her blir den noen ganger så… menneskelig. Og da mener jeg ikke scenene hvor den faktisk er menneske, men noe med adferden når den bryter ut. Se scenen når tingen plutselig fiker til en av karakterene. Unnskyld meg??? Når begynte tingen og bokse folk? Hva blir det neste? Tingen i en 10 minutters biljakt, hvor handlevogner og fruktboder raser ut i gatene??
Nuvel. På den positive siden likte jeg gjensynet med rommet hvor isblokken står. Jeg fikk en god følelse av å være tilbake i det rommet, litt som på komme hjem til 1982, og det var spennende å være der i en annen setting. De har gjort en god jobb med å rekonstruere interiøret. Jeg synes også det var kult å få se mer av romskipet, selv om et par tåpelige scener utspiller seg der. Måten de to filmene er bundet sammen er jeg også tilfredstillt med. Det var mange kule detaljer, som var gøy å se igjen og linke til. Det var faktisk verdt alle penga. 2 ganger til og med!
Når man elsker noe, en film, et fotballag, en kjæreste eller noen sko, er det vanskelig å se på re-makes, sequels eller prequels med et åpent sinn og uten å sammenligne (og dømme). Det at en av mine absolutt favorittfilmer blir vurdert opp mot en prequel, er egentlig ikke rettferdig på noen måte. Når det er sagt, så har jeg nå sett den 3 ganger og står på mitt. De har gitt originalen den respekten den fortjener og helt klart jobbet videre eller i dette tilfellet bakover med historien og jeg synes det funker bra. Skuespillet er det ingenting å si på, (kjempegøy med Nordmennene vs Amerikanerne) men synes kanskje de kunne lekt seg litt mer med handlingen. Jeg mener ikke at det nødvendigvis skal skje mer, men kanskje bygget opp litt mer undring rundt det ukjente. Om ikke man får fasitsvarene, så ihvertfall noen teorier og diskusjonrer rundt. Enig i at tingens uforståelige hensikt styrker ekkelheten, men vi kunne kanskje bare fått bittelitt mer hint om hvor romskipet kanskje kom fra og hva dens mål kanskje var, isteden for å bruke mye tid på å drepe flest mulig av et muligens litt for stort rolleregister.
For meg er det ekleste i prequelen, når tingen fortsatt er i isblokken og den begynner å smelte. Det er umulig å se hvordan den ser ut inni der og fantasien overgår de fleste effekter, am i right?
Jeg har ennå litt dårlig samvittighet, for å ha ledd av foster-vitsen til Sergio i den forrige anmeldelsen min The last circus. Det var jo ikke gøy, det var grusomt! Så, hvorfor lo jeg? Ble jeg ble så paff at den eneste reaksjonen, som var kjapp nok til å reagere var latteren? Kanskje.. Er jeg helt uempatisk? Nei, definitivt ikke! Når jeg klarer å synes synd på x en i et mattestykket, fordi den blir strøket og fjernet, da har man vel kansje nok å gå på.
Jeg tror vi alle lider av det samme syndromet: Spontanlatteren. Du har sikkert også sluppet ut en sånn latter, som du har angret på, eller bare ønsket ugjort? Det vet jeg du har. Jeg tror ikke vi mennesker mener noe vondt, når vi ler av at folk detter, eller får fniseanfall i en begravelse. Det er klart, noen folk er sadistiske jævler, som ønsker å se andre lide, men de fleste av oss bare reagerer. Om det er usikkerhet, støtte og rett og slett en måte å svare på, kommer ann på situasjonen, men det er noe som skjer oss alle i blant.
Hva jeg muligens har ledd av i livet, som har såret andre beklager jeg virkelig, men dette er først og fremst en unnskyldning til filmer og filmkarakterer. De har jo følelser de også, ikke sant?
Her gir jeg deg topp 13 filmscener jeg lo av, som ikke er morsomme:
1. Fostervitsen til Sergio i The last circus.
2 Når den gamle dama blir skremt i hjæl i Man bites dog.
Ever been snuffed granny?
3. Når Buffalo Bill imiterer pupper og hermer etter skrikene til offeret i brønnen i Nattsvermeren.
4.Trelkovsky med parykk og sminke i The Tenant
I think im pregnant.
5. Løpe med sekk over hodet scenen i Fargo.
Også i tøffler a gitt!!
6. Når de små menneskene tyter inn under dørsprekken i Mullholland drive.
And you know the shit aint good.
7. Når den sexgale ånden angriper i The entity (mye er også på grunn av musikken)
8. Klovnesminke i Lilja 4 ever.
Jeg beklager så inderlig…
9. Annie leker gris i Misery.
10. T- banen scenen i Possession.
I have no words…
11.Når kjøleskapet begynner å leve sitt eget liv i Requem for a dream.
Også lo jeg litt når hun fikk ryddekick..
12. Kidnapperens seksuelle omgang med en porselensdukke i Dungeon girl (som forøvrig er en ganske teit film, som jeg ikke har såå dårlig samvittighet over å ha knegga litt av)
Fniiis
13. Blir overkjørt av toget, men fortsatt i «livet» i Den brysomme mannen.
Ja, takk. Gjerne en kopp te.
Har du også ledd av noe du følte var en smule upassende? Del med meg, så føler jeg meg kanskje litt bedre.
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
-thumbnail.jpg)
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
