Eight Eyes (2023)

Eight Eyes ble vist på Ramaskrik skrekkfilmfestival i 2023 og er en av disse særegne, egenartede filmene som varer. Selv om dette ikke nødvendigvis var den beste filmen på festivalen dette året, er det unektelig den som satt dypest spor, i lengden. Bare se på det coveret der for pokker!

Ramaskrik beskrev den slik:

”En film som ikke er så lett å vaske av seg”

Jeg husker jeg og min venninne satt litt sånn «Holy shit» etter filmen, men ingen av oss klarte liksom helt å definere hva det var som hadde gjort sånn inntrykk. Sannheten er at vi hadde fokusert så mye på filmer som den omtalte The Coffee table, Malum og jeg for min del å endelig få se meg selv som statist i den norske thrilleren Mørkets øy med påfølgende intervju av gutta i Norsk kultfilm, at Eight Eyes bare var en sånn mellomstasjon vi «stakk innom» med moderate forventninger.

Det er ofte da det smeller..

Hvorfor noen filmer fester seg ved meg som et kokt riskorn under sokken er ikke alltid like lett å svare på, men la meg bare si at det er på grunn av filmer som Eight Eyes at denne bloggen en gang i tia startet.

Litt om handlingen.

Cass og Gav er et kjærestepar som ferierer i Serbia. Forholdet skranter og de prøver litt forskjellige, alternative ting for å piffe opp sakene. På en lokasjon kommer de i kontakt med en innfødt som kaller seg Saint Peter. Han kommenterer at Cass har gifteringen på feil finger. I Serbia er det omvendt.

”Hey, Wear ring on right hand,- so men don’t bother you!

-Left is widdow”

Den samme mannen dukker tilfeldigvis opp på samme tog som paret senere og han kan fortelle at han er meget kjent i området. Han vil gjerne vise de noen kule lokasjoner rundt i landet. Blant annet et gammelt, nedlagt fabrikkbygg hans far pleide å jobbe. Siden Gav er glad i å filme, lover han noen enestående muligheter.

De går av toget i byen Vranje og Serbias landskap utfolder seg som blasse, gamle, støvete malerier. Det er ustelt og herjet akkurat som befolkningen i de fattigste byene. Filmen formidler dette rufsete, lugubre på en ekstremt troverdig måte og noe sier meg at det ikke var nødvendig med så mye kulisser. Noen av leilighetene er så fullstendig autentisk troverdig at du omtrent kan lukte mugg i gulvteppet, angsten i tapeten og pisset som ligger integrert i doskåla.

Mye av filmens styrke og uttrykk ligger i akkurat dette, hvordan landet er rått og ufiltrert presentert. Slumområdene skaper sin egen uhygge og uberegnelighet; Mørke bakgårder med skjellsord på veggene, trange korridorer med lyspærer som ikke virker. Ingen har dørskilt. Overgrodde hager med store hengelåser på porten, døde blomster og knuste vinduer med gardiner improvisert av hullete, flekkete laken eller tepper.

En eller annen unge eller bikkje bæljer konstant.

Mange av disse bildene i filmen er sånn styggvakre og noen av vinklene og settingene er så stemningsfulle at jeg godt kunne hatt det på veggen fanget i en ramme.

Jeg assosierer til filmer som Don’t Look Now, der Venezia selv blir det skrekkelige. Monsteret i den forstand, bare ved å være uoversiktlig, møkkete, kaotisk og kald.

Saint Peter fikser og ordner. Han virker både ivrig og irritert. En mann han tilsynelatende kjenner fra før, kjører de ut i det øde, landlige Serbia og til den nedlagte fabrikken der hans far angivelig jobbet.

Når de kommer til lokasjonen begynner ting å bli underlig. Det er vanskelig å sette fingeren på hva det er, men noe føles bare galt.

Det oppstår også en del merkelige øyeblikk. Små detaljer som skaper en voksende uro hos meg. Hvordan Saint Peter koser med te-koppen sin og bruker kroppsspråk som ikke nødvendigvis samsvarer med det han sier.

Se for eksempel scenen der han finner en gassmaske i det forlatte bygget. Han blir sittende lenge å se på den med et tankefullt uttrykk før han sier,

”Garbage”

Og selv om han sier det, så er det akkurat som han sikter til noe annet. Ikke at det er søppel, men at det bare ikke var det han trodde. Sånne ting gjør at man føler seg utrygg og litt sånn,  Hææ? hva skjer nå? Hva mener han?

Bruno Veljanovski som spiller Saint Peter er et funn. Han balanserer på slakk line mellom å være sympatisk og hjelpende, til å bli truende og aggressiv. Det at han bare har et fungerende øye gjør at han innimellom får dette litt utenomjordiske utseende og at han virker å være to personer kapslet i en.

En ting er hvordan han ser ut fra to forskjellige vinkler, men det gjelder også oppførsel;

Han kan gå fra å ha en stemme dryppende med forakt og nærmest se ut som han skal knuse kneskålene på stakkars (forskremte) Gabb, for så og brått å gå tilbake som munter turguide:

 ”Forgive me friends” ler han ”This place give me strong emotion”

Jeg har vært på en del utenlandsturer og bortsett fra når kneet mitt gikk ut av ledd og jeg havnet på et improvisert militærsykehus, der de kjørte meg rett inn i veggen med rullestolen, har det stort sett gått smertefritt for seg.

Jeg husker dog engang jeg var i Ibiza med eksen min og vi skulle ta taxi hjem fra byen til hotellet. Eksen min sovna og jeg glodde bekymringsløst ut vinduet mens vi kjørte. Etter 15 minutter begynte jeg å bli litt urolig. Jeg kjente ikke igjen landskapet og det ble lenger mellom husene.

Vi burde jo vært framme nå?

Da jeg skulle sjekke prisen oppdaget jeg at det ikke var noe taksameter. Jeg ble tørr i munn. En voksende panikk begynte å romstere og en isende tanke slo ned i meg

Vi blir kjørt ut i ødemarken og drept. Organene våre ligger snart til salgs i en lukket gruppe med enten veldig rike eller veldig desperate folk. Eller enda verre…Vi blir ikke drept….

Du vet hvordan det er (og spesielt vi som har sett mye film) når hjernen begynner å sy sammen et lappeteppe av scenarioer type skrekk?

Det viste seg at han skulle innom å hente noe mat til familien utenfor byen og kjørte oss direkte til hotellet etter det. Selv om det hele var rart var det heldigvis ikke farlig, men jeg kan fortelle at i noen seige minutter satt jeg i baksetet med hamrende hjerte i bunnløs angst og trodde vi aldri skulle se sola igjen.

Den sammen foruroligende følelsen ligger klamt over meg gjennom store deler av Eight Eyes.

Ikke nødvendigvis dødsangst men ….En usikkerhet. Et fravær av kontroll.

Eight Eyes er pensum i stemningsoppbygging og samtidig en film med mange vendinger,- og da mener jeg ikke bare sånne «twister» og overraskelser, men bare at ting ikke skjer sånn som du forventer. Det føles litt som å gi fra seg rattet til en blind person og selv sitte i passasjersete og ikke kunne gjøre noe annet enn å folde hendene, knipe øya igjen og håpe på det beste.

Det å fortelle om filmens ekleste scener vil være å røpe for mye, men la disse replikkene ligge å putre imens:

”I grabbed him, put him in my mouth, eat him up, shit him out-

Now, he belongs to the pipes”.

Eller hva med den siste replikken en stakkar får høre før det blir mørkt;

”I’m honored to behold your final orgasm”

Filmen har også et stilig design. Skutt på 16 mm som gir dette ”rustne” 70-talls preget og kler den rufsete filmen godt. At det var lite penger å gå på under produksjonen, merker jeg ingenting til. Det filmen eventuelt mangler i budsjett tar den igjen i atmosfære.

Jeg har lyst å fortelle mer, men omtrent her skal jeg putte en «sokk i kjeften», med fare for å spoile filmens opplevelse. La meg bare helt til slutt tease med at Texas Chainsaw, House Of Wax, Psycho, Get Out og Hostel er alle i element-gryta her.

Merkelig og mesterlig makabert. Eight Eyes er en film som jeg tror de aller fleste av oss ikke vil klare å riste av seg med det første, og det er muligens av helt forskjellige grunner.

Filmen er etter min mening en sånn forundringspose du fikk når du var liten. Du dro opp den ene rare tingen etter den andre. Noen ganger traff det blink, men andre ting var så rart og upassende at du ville ha igjen penga.

Filmen er en ulmende, intens rystende thriller, men dette er også en historie om et forhold på randen og hva man er villig til å gjøre for å få gnisten tilbake.

Mitt tips?

Ta heller Kiel ferga.

Tentakler for EKKELhet 6/8