Ramaskrik konfirmeres! La oss feire med da jeg nesten ikke intervjuet Mick Garris.

Ramaskrik har blitt konfirmant! Hurra, hurra!!

15 år og ingen tendenser av uregjerlig pubertet.

Tvert imot er den myndig, sjarmerende, fyldigere og mer selvsikker enn noen gang. Og gjett om vi er stolte over hva du har oppnådd!

Man kan omtrent lukte festivalen i lufta i disse dager og planleggingen av reise, opphold og det å legge en nesten umulig film-kabal, hvor mange av primærbehovene må vike, er for lengst begynt. Dette blir mitt tiende år på denne unike festivalen, minus et korona-år og minnene er mange.

Likevel er det noen hendelser som stikker seg litt mer ut enn andre. La meg fortelle en historie som skjedde i det herrens år 2023.

Jeg har mobile ledd.

Og jeg har grunne kneskåler, men det tenker jeg sjeldent på når en uber-fet suggererende låt med horror tema og tung, drivende bass kommer på anlegget.

Da må det booges.

”This boogeyman simply has to boogey”

Første gang kneet mitt sklei ut av ledd dansa jeg i sanda nede i Egypt uten sykeforsikring (!) Hva kunne vel gå galt?

Andre gang ødela jeg hele ake-dagen for unga,

Og tredje gang jeg virkelig fikk røska opp i noen korsbånd og leddbånd, var på dansegulvet på Ramaskrik 2023.

Siden inntaket av smertestillende ble over middels den natta og jeg selvfølgelig hadde fått i meg et par øl i løpet av kvelden, er det min personlige teori at jeg gikk inn i en bitte liten søvn-koma.

Det er i hvert fall den unnskyldningen jeg holder meg til og som nå ligger for dagen.

Jeg bråvåkner av telefonen med den hardtslående beskjeden,

”Hvor er du? Mick Garris sitter og venter…?”

Åh shheeet! Stemmer det!! Jeg hadde bedt så inderlig om å få arrangert en liten prat med Garris før vi dro hjem.

Problemet er bare at dette gjør jeg før kneet går ut av ledd og rimelig satt ut av dette og påfølgende ubehag, glemmer jeg å sette på alarm.

Min room-mate kan bekrefte at jeg, denne salige søndagsmorgenen, i full panikk vælver ut av senga og på et bein, prøver å gre håret, kle på meg, finne notatene og pusse tenna samtidig.

Kneet mitt så ut som en fotball og hodet mitt kjentes ut som en fuktig høystakk.

Jeg brukte omtrent dobbelt så lang tid enn vanlig, på å komme meg ned trappa til lobbyen. Og det skal sies, at mens jeg gjennomsvett dro meg ned etter gelenderet og svingte beinet etter meg som en nymotens, absurd dans, skingret kun en setning i hodet mitt igjen og igjen som et absurd barnerim;

«Jeg lot Mick Garris vente, Jeg lot Mick Garris vente, slemme slemme jente, jeg lot Mick Garris vente»

For de som ikke vet det så har Mick Garris regissert filmer som The Stand (1994) The Shining (miniserien fra 1997, vel å merke) Critters 2, Sleepwalkers og Psycho 4. Han er en respektert filmskaper innen skrekksjangeren.

Han besøkte festivalene og deltok i en paneldebatt kalt «Ask Mick Anything», hvor han svarte på spørsmål fra fans.

Han viste for anledningen også sin film Riding The Bullet (2004) på festivalen, hvor filmen ble introdusert med et danseshow av lokale Oppdal-ungdommer.

Det er ikke det at jeg var redd for at pusekatten Mick kom til å denge meg eller noe sånn, fordi jeg var litt sein. Det var ikke snakk om liv og død. Herregud, det er jo bare en samtale om film. Sannheten er at jeg var flau og litt irritert over å virke så useriøs og rølpete,- Pluss at jeg hater å la folk vente. Jeg er egentlig en uhyre presis person.

Grunnen til at dette intervjuet har ligget ”under lemmen” i lang tid og ikke blitt publisert, bunner i mye av dette; Det gikk faktisk et år før jeg i det hele tatt turte å høre på det, siden jeg var redd jeg rett og slett hadde dummet meg ut og bare prata surr.

Det er kanskje ikke helt etter boka og litt surr er det, siden det krøllete papiret jeg fikk med meg ikke var spørsmålene mine, men handlelista fra Lørdagen. Alikevel gledet meg å høre at jeg tross alt har fått til en ganske så trivelig samtale med Mick.

For å holde på nerven er intervjuet hverken klippet eller tuklet med, og samtalen er totalt improvisert (!)

Det er mye jeg skulle ønske jeg spurte om og jah.. kanskje gjerne skulle fjerna; Spesielt da jeg, som den største selvfølge sitter og nikker og sier ”Ikke sant, ikke sant” og at jeg innimellom (i kjent ADHD stil, avbryter endel).

-Og ja, gjerne skulle jeg ha eliminert at jeg har så vondt i både nervene og kneet at jeg nesten dør.

Bestizene som bruker samme frisør.

Det er uansett et morsomt minne i ettertid som vi i gjengen kan skrattle av.

Etter intervjuet fikk jeg både klem og bilde sammen med Mick. Han lurte på om jeg ville bli med bort på kulturhuset. (kneet sa nei) og ba meg hilse min datter, så såå gæli kan det vel ikke ha gått?

Ha en knall festival alle Rama-natikere!

Her ligger den usensurerte, uklippede versjonen av intervjuet. Ingen årsak.