Session 9 (2001)

Påsketid er krimtid, men det kan jeg desverre ikke ta hensyn til her i Ekkelt. Den klassiske påskekrim’en må vike for Brad Andersons deilige underfundige  Session 9. 

Litt om handlingen.

Fem renovasjonsarbeidere får i oppdrag å renovere deler av et gammelt nedlagt mentalsykehus. Det har en historisk verdi og kan ikke rives. Det vanker en bonus på 10.000 $ hvis de klarer jobben på en uke.

De går på med liv og lyst, og det begynner tilsynelatende bra. Men så begynner stemningen å preges av deres personlige problemer: Hank ligger med eksen til Phil. Teamets leder Gordon preges av lite søvn og stress pga en nyfødt baby i hjemmet. Bonusen henger i en tynn tråd, fordi arbeidet går for sakte. Bedre blir det ikke da en av arbeiderne sporløst forsvinner og de samtidig finner et opptak i sykehusets kjeller, som avdekker en gammel uhyggelig sak. Et avhør av Mary Hobbes, en schidzofren pasient med tre personligheter. Alt flettes sammen, selv om Mary og arbeiderne ikke har noe sammenheng. Eller har de?

Først og fremst må jeg si at sykehuset, Danvers State Mental Hostpital er en perfekt location for en grøsser. Hvis noen skulle fått oscar i denne filmen, måtte den gå til bygningen selv. Dette er en fryd for oss som liker svæære, skumle gamle hus med masse ekle kriker og kroker. Det er en dryppende klam ondskapsfull stemning i alle gangene. Kan rom fortelle historier? Er de som oss mennesker, som arver gener og preges av oppdragelse eller «innredelse»? Hvis noe grusomt skjer i et rom, så må jo noe av det sette seg i veggene?

Gradvis slipper vi inn i personenes mørke rom, i sinnet. Alle har sitt og stri med. Spesielt Peter mullan gjør en oppsiktsvekkende god rolletolkning som Gordon. En forpint, forvirret leder. En nybakt far, som er i ferd med å miste kontroll både på jobb og hjemme. Etterhvert sliter han også med bisarre stemmer i sykehusets korridorer.

Musikken (Climax Golden Twins) fremhever den anspente, surrealistiske stemningen, som bygger seg opp underveis. Filmen har et par veldig uhyggelige scener. Det å høre opptakene av Mary Hobbes når hun skifter personlighet er utrolig skremmende. Det gamle båndet forvrenger stemmene og gjør at det høres ut som en skapning som ikke kommer fra vår planet engang. Ofte kombinerer de stemmeopptakene mens kamera går rundt i rommene på sykehuset og du får en følelse av at det er veggene som forteller.

I likhet med The Machinist, som er en annen film av reggisøren i samme sjanger, blir vi dratt med på en reise inn i menneskets mange rare forestillinger og av og til svekkende dømmekraft.

Filmens desidert ekleste scene er når Hank drar til sykehuset midt på natten fordi han har funnet noe verdifullt, som han ikke vil dele med de andre. La meg få en ting klart; Dette er et hus som skremmer vettet av meg i fullt sollys. Så det å bli med Hank dit på svarteste natta, får meg til å trekke bena langt oppi sofaen å tenke; HVA I HÆLVETE ER DET HAN DRIVER MED????

Jeg anbefaler å se session 9 i påskemørket, mens månen henger blass på himmelen. Guff på anlegge litt. Da får du med deg alle de skumle lydeffektene.

Ikke alle filmer kan komme unna med for mange løse tråder, men akkurat denne filmen kler faktisk å fomle litt i mørket.

Tentakler for EKKELhet  5 / 8