«Then we take Berlin..»

Her er det! Tror jeg…

Nei det må være der, på andre siden! Se på veggen. 

Men den vinkelen er jo feil? 

Se da! Der er jo der hun klikker med melkeposen!

Omtrent sånn hørtes det ut når vi vimsa rundt under jorda i Berlin på jakt etter T-bane stasjonen, hvor en av historiens mest utagerende sammenbrudd og indre kollaps er filmet.

Så hvordan havnet jeg her? Ikledd blå selskapskjole, liggende og rulle febrilsk på et klissete, møkkete gulv i Berlins undergrunn og lage rare lyder mens folk går forbi og enten ler eller kikker skremt på meg?

Vi må starte med begynnelsen. 

Etter at Berlin ble det valgte reisemålet for sommeren, begynte vi å se på hva slags filmer som er filmet i byen.

Ekle filmer selvsagt. 

Etter litt research endte vi opp med fire filmer som var både appellerende og gjennomførbare å besøke med tanke på avstander, tid og at de faktisk fortsatt fantes. 

Christiane F (1981), Der todesking (1990), Demons (1985) og Possession (1981) hadde alle overkommelige lokasjoner og er filmer vi har et forhold til. 

Vi tok et gjensyn med filmene før vi dro og gjorde oss opp noen ideer om hvordan vi kunne lage noe kult ut av lokasjonene. Vi bestemte oss for å prøve å rekonstruere noen av scenene i filmene.

T-bane scenen i Possession ble en av dem. 

Filmen Possession fra 1981 er en film som ved første visning rystet meg inn til grunnvollene. Og siden har den bare vokst for hvert gjensyn. 

Jeg har ennå ikke møtt en eneste person som har stilt seg likegyldig til denne filmen.

Dette er ikke en film du setter på litt halv-sliten fyllesjuk på en søndag og tror det er grei skuring. Den er intenst forstyrrende og sluker deg i et dragsug av desperasjon og drukner deg i rå, ufiltrerte følelser. 

Filmen handler om et gift par Anna (Isabelle Adjani) og Mark (R.I.P. Sam Neill) hvorpå Anna vil skilles. Hun sier at hun har truffet en annen. 

Et parforhold i krise har sjeldent blitt formidlet med samme voldsomme intensitet og destruktivt driv. Og humor! Anna forsvinner fra leiligheten i tide og utide og mannen får ikke vite hvor hun går eller hvem hun er med. Hun vil heller ikke si hvor lenge hun blir borte. 

Herfra eskalerer det ned i en gal, hysterisk, fortvilet, nedbrytende, opprivende og til tider psykisk utmattende spiral. 

Det er litt som å sitte på en buss som du vet hverken kan svinge eller bremse. Pluss at du har tre glovarme kaffekopper du balanserer i fanget(!) 

Den ikoniske T-bane scenen i Possession har lenge vært en av de filmopplevelsene som har sittet som et stempel i sjelen min siden første gang jeg så den. En prestasjon som også skulle gi varige mén for skuespilleren Isabelle Adjani. Det er en “spektakulær” filmopplevelse, likevel vegrer jeg meg alltid for å se den igjen, fordi det er så mektig og brutalt utleverende på en sånn måte som jeg ikke klarer å riste av meg før flere dager senere. 

Det koster.

Når vi først begynte å leke med tanken på å gjenskape T-bane-scenarioet, føltes det på lik linje som å leke med fyrstikker når du var barn, drive med spiritisme på jenterommet eller sitte på med fremmede folk på natta fordi siste bussen har gått. 

Skal jeg virkelig gjøre dette?

Kanskje jeg ikke burde..?

I kofferten på flyet nedover lå det i hvert fall en kjole farlig lik den Isabelle Adjani bruker i scenen, kjøpt på Finn før avreise. 

Siden ingen av oss hadde vært i Berlin før, brukte vi det første døgnet på å få fotfeste i byen og “krysse av på lista” de obligatoriske landemerkene før vi kunne gå videre til “kremen og kirsebæra”.

POSSESSION 1981

Dette ble den filmen som fikk mest oppmerksomhet på reisa.

Tilfeldigheten skulle ha det til at den ene skuespilleren i filmen, Sam Neill døde rett før vi dro, og da føltes det liksom enda viktigere å hedre han. Spesielt for en av hans mindre kjente roller, der han også briljerer, utenom de åpenbare, som Jurassic Park (1993) og Piano (1993).

Aller først bestemte vi oss for å ta en gravøl for han på restaurant Stiege hvor han også har en scene i filmen Possession. 

Utsiden av Stiege var rimelig lik som i filmen, men etter litt fundering over planløsningen kom vi fram til at innsiden ikke stemte overens med scenen i filmen. 

Gravøl for Sam ble det åkke som, og for hva det er verdt så lokale ut som det hadde stagnert på åttitallet uansett. 

Videre besøkte vi leiligheten der Isabelle Adjani har sin affære i filmen. Blokka lå bare et steinkast unna Stiege. 

Vi var også innom kirken hun ynker seg foran, selv om den var litt usexy bekledd i stillas. 

Og vi besøkte leilighetskomplekset der de bor med sønnen i filmen. 

Så bar det videre til “indrefileten”

Vi fant til slutt T-banestasjonen og riktig tunnelgang brukt i filmen og det var nesten så vi kunne høre fortidens desperate skrik i korridorene.

Stemningen var dirrende og det var trykkende klamt. Det gustne lyset og akustikken på Luftbrucke stasjon forsterket følelsen av å være innkapslet i tjukk luft og gammel filmhistorie. 

Når jeg gjennomsvett (helt offentlig) ålte meg inn i den blå kjolen kjøpt på FINN og kneppet knappene helt opp i halsen, følte jeg meg litt svimmel og uvel. En snikende tanke krøyp frem:

Hva er det jeg driver med egentlig? 

Kjolen klistra seg til ryggen og kinna kokte. Det var folk overalt, men det fikk ikke hjelpe. Nå var vi her. Jeg kunne ikke feige ut nå!!

Jeg tok et skritt ut av meg selv. Skrudde av pæra, stengte ut virkeligheten og lot meg bli «possessed» i noen minutter.

Resultatet kan du se her. 

Silsvett, glad og med noen ferske skrubbsår på beina, (etter å ha vært medium «possessed») avslutta vi kvelden på Suspiria bar for en velfortjent drink. 

En bar som virkelig leverer det du håper i forhold til navn og konseptet. Vi gikk ned i en kjeller og ble møtt med en vennlig stemning i baren i det huleaktige lokalet. 

På et laken-aktig lerret surra så klart Suspiria (1977) filmen (uten lyd) og lokalet var Dario-vennlig lyssatt i rødt og kule detaljer i både tapet og på gulv. 

(Jeg spurte gutta om det var greit at jeg tok bilde og de var fyllesjuke ikke sjenerte;)

Vi bestilte oss en Bruja og Midsommar drink, men så at menyen også hadde artige cocktailer med navn som Succubus, Paradox og selvfølgelig Suspiria.

Heksebrygg!!

Neste dag hadde vi i forkant gjort en avtale med en mann ved navn Helmut.

Helmut driver filmposter.net og siden vi kunne garantere noe sikre kjøp over nett, åpnet han filmposter-butikken bare for oss. 

Vi prøvde å gjøre oss noen forestillinger om Helmut i forkant. Det kunne være lett å frykte at han skulle være en traust, introvert type som egentlig var drittlei av folk som kom fra land og strand og ville snakke om film og nerde i poster-kunst. At han bare ville ha oss over trammen, gi oss plakatene, få penga og skubbe oss ut igjen.

Ingen av disse tingene stemte. 

En mann med lurt smil, western-inspirert stil, cowboyhatt og full pakke møter oss entusiastisk i døra og slipper oss inn.

Sjappa er liten og tett komprimert med både historie og visuelle verk fra filmer- så vel som litt historie fra eierens liv. For eksempel cowboystøvlene han en gang i tiden ville lage et marked for. 

I stor kontrast til Umit & Sons sitt lokale i London er dette lyst, rent, moderne og ryddig dandert. Ikke sånn stabel på stabel med ting som man er livredd for å velte eller stappfulle hyller uten noe system. 

Utvalget er fyldig og bevisst priset.

Heldigvis fikk vi lov å surre litt rundt å kikke på raritetene i fred mens Helmut spilte Country musikk og godta seg med å fortelle historier om alt mulig rart han hadde opplevd. 

Selv falt jeg pladask for hatte-knaggen til Helmut!!

Halve moroa var å kikke på de tyske titlene til kjente filmer. 

Trudde jeg skulle svime av når jeg så dette sammentreffet. Repulsion (1965) på tysk er EKEL (!!!) Det er vel unødvendig å si hva som henger på veggen hjemme i stua mi nå.

Euforiske og bare et par glass vann unna solstikk kræsja vi ned på nærmeste Spasibar og drakk noen øl, mens jeg tviholdt på plakatene, lik noen som holder spedbarnet sitt mot brystet under et angrep.

Er det så rart når du ser denne fangsten?

Night of the Lepus (1972)

Aka Delusion (1981)

Christiane F. 

Dagen etter oppsøkte vi en lokasjon fra filmen Christiane F. fra 1981.

Filmen som også går under tilleggstittelen  “Å være ung er forjævlig” er basert på den sanne historien om Christiane Vera Felscherinow som i en alder av 13 år startet med diverse narkotiske stoffer og endte opp som heroinavhengig. Heroinbølgen herjet som verst på 1970-tallet og ungdommer helt ned i 14 års alderen døde av overdoser.

Store deler av filmen filmes på togstasjonen Banhof Zoo som ligger i vest Berlin, der ungdommene henger, tripper, bader, kjøper, selger, bytter, spyr, stikker og sover.

Den ekte Christiane levde et turbulent liv etter filmen. Til tross for at hun klarte å holde seg rusfri i perioder, slet hun med dype traumer og havnet gjentatte ganger tilbake på heroin.

Det var dessverre ikke like givende å finne lokasjonen Banhof Zoo fra filmen, siden området var inngjerdet av stillas og preget av bygningsarbeid. Togstasjonen var også ganske forandret. 

Her er dog et bilde vi tok over gjerdet som viser “kjøp og salg” området i filmen.  Berlins svar på plata.

David Bowie har en ganske stor “rolle” og ble svært populær med musikken han brukte i filmen. 

Da var det på sin plass å besøke hans stambar i Berlin, Schwarzes Cafe. Et populært autentisk sted som bærer preg av å ha holdt på kunstnervennligheten sin. Mye engasjert prating og folk i alle aldre blandet sammen. Ikke det koseligste lokalet i byen, men vi tok en drink for både Bowie og Christiane.

DER TODESKING 1990

Det er vanskelig å snakke om ekle tyske filmer og ikke nevne Jörg Buttgereit. 

Hans egenartede, omdiskuterte filmer som Nekromantik (1988), Nekromantik 2 (1992), Schramm (1993) og Der todesking (1990) har både inspirert og fått folk til å brekke seg opp gjennom årene. 

Vi snakker råtnende lik, autentiske dyreslakt, nekrofili, selvmord, tung psykiatri, og seksuell fornedrelse. Men, ikke la deg lure. Det kan være både meningsfullt og vakkert innimellom. 

Vi ønsket å rekonstruere en scene fra Der todesking. 

I sterk kontrast er denne scenen er helt uten tabuer og ganske så ufarlig, men lokasjonen er ikke til å ta feil av.

Liten downer mot slutten. Dessverre rakk vi ikke å besøke kinoen i Demons (1985) denne gangen, men vi har store planer om å dra tilbake så vi får krysse fingra for at bygget står noen år til.

Hvilken filmlokasjon, avhengig av om de finnes eller ikke, hadde du ønsket å besøke?

«Kan vi gå og drikke nå?»