Endelig begynner det å bli litt mørkere folkens. På tide å la sol, sandaler og støvete Tv skjermer bli et minne. Ekle filmer står i kø for å bli anmeldt, anbefalt eller å få plass på en liste. Japan er først ut med Nikkatsu violent-pink filmen Star of David.
Litt om handlingen.
Etter en voldtekt i sitt eget hjem blir en dame gravid med voldteksmannen og morderen han er. Vi følger sønnen, når han er blitt seksten år og følgene av hans oppvekst, som et barn unnfanget i en voldtekt og sønn av en kaldblodig morder.
Det hele starter en regnfull natt. En morder har rømt og bryter seg inn i en stor, luksuriøs villa. Der voldtar han kona i huset, foran mannen som ligger bundet på gulvet. Filmen åpner som en ørefik. Ingen videre introdusering av personene, men likevel tar det ikke lang tid før man kan sette seg inn i den barbariske situasjonen.
Tenk deg dette: En mann ser kona i hvitøyet, når hun blir voldtatt. Bundet og truet får han ikke gjort annet enn å sprekke alle blodkar i øyet av sinne. En sølete, siklende morder har ramla inn i hans velstelte hjem, og tar for seg av godene. Knar på puppene, grafser i det aller helligste og kanskje verst av alt, kysser henne lidenskapelig.
Man kan bli tullete i skallen av sånt. Og det blir han også. Hvem kan klandre han?
Voldtektsscenen, i likhet med mange av de andre ubehagelige scenene i Star ofDavid er lang og utbrodert. Voldtektsmannen ler og koser seg- for han er dette en lekeplass og de er tøydukker. Det aller mest forstyrrende for meg, med denne åpningsscenen, er ikke ydmykelsen de blir utsatt for, det er ikke morderens kniv eller måten han hånlig ler mot den hjelpeløse mannen, mens han støter inn i kona, heller ikke den nådeløse volden. Det desidert mest forstyrrende øyeblikket er scenen hvor det av alle ting virker som kona får orgasme i voldtekten og i ”kampens hete” legger armene rundt voldtektsmannen!
Alt dette bidrar naturlig nok til mannens, for alltid raserte sinn. Han skriver så pennen knekker i dagboken sin. Var han bedre enn meg? Var det hennes villeste fantasi som gikk i oppfyllelse?(det kommer faktisk senere fram at hennes fetisj er ydmykelse og fornedrelse) og hva passer vel bedre enn en voldtekt på hjemmebanen foran mannen? Det topper seg når hun er gravid og det er umulig og vite hvem som hadde vinnerskuddet.
Vi følger historien om barnet som kommer ut av denne voldtekten, Tatsuya som bor i palasset av et hus, som han arver etter at ”faren” ”forsvinner” på sjøen og moren har tatt livet av seg for lengst.
Han går igjennom farens dagbøker, hvor mye av det grusomme som skjedde er beskrevet. Tatsuya har naturlig nok hatt en litt trøblete barndom, fordi ”faren” alltid har sett øynene på voldtekstmannen i hans, og dermed også tatt ut mye av sinne og frustrasjonen linket til den kvelden på han. Tatsuya er blitt en veltalende, pen, høflig gutt på utsiden, men inni han vokser det en svart avgrunn av hat, ondskap og sadisme. Et lite hælvete rett og slett.
Han virker å ha arvet noe av sin virkelige far, denne gutten og det får meg til å undre: Kan ondskap være arvelig? Ligger det i genene, som en ingrediens i en kake. Jeg hører det for meg : ”Han hadde sin mors nydelige øyne og sin fars upåklagelige ondskap” Er det egentlig så sykt som det høres ut? Er noen mennesker født onde eller er det så enkelt som at de mangler empati: At de mangler noe fremfor å ha for mye av noe? Det ene like ille som det andre. Eller er det, i dette tilfellet et resultat av en barndom med mye misbruk og følelsen av å ikke høre hjemme. Urettferdighet. Sitert fra hovedpersonen selv : ”I was cursed with life , i needed to get even”– mens han runker målrettet på nazibøker.
Tatsuya utvikler en litt utradisjonell hobby: Han kidnapper pene jenter og tar de med hjem til huset sitt. Der holder han de fanget og torturerer, voldtar og diverse andre sadistiske sysler. Ikke helt ulikt sin biologiske far. Siden Tatsuya har mye penger og har en gedigen villa kan han på en måte lett distansere seg fra ”torturkammeret” i kjelleren og handlingene der og fortsette med sitt ”normale” liv på siden.
Se scenen når han knivstikker en stakkar som henger fra taket i kjelleren og blodspruten står i ansiktet hans. I overetasjen feires bursdagen hans og gjestene tror han bare henter litt vin. De synger på søt Engelsk Japansk ”Happy bææææsjday to youuuu..” Sprøytet med blod voldtar han den døde kroppen, tar seg en vanlig dusj og går tilbake til festen og danser.
Alibiet er i hvert fall spikra.
Triviell pianomusikk følger oss gjennom filmen og gir den et særegent preg. Ofte spilles det vakker, klassisk pianomusikk i noen av de mest groteske intense scenene. Litt som å hoppe fallskjerm etter tre valium. Jeg føler det gir filmen en slags modenhet og gjør den romsligere.
Det er akkurat som om musikken vil fortelle at et sted langt innimellom linjene, ligger noe dypere under, noe …trist. Noe viktig. Vi burde stålsette oss, for det er noe vi ikke vet. Aldri er det vel så enkelt som ren ondskap og ren godhet?
Denne filmen er nok et bevis på at Japan, og Asia generelt driter i moraler og sensurer(Vel, de beholder noen få: ingen kjønnsorganer i sikte) og virkelig tør og sjokkere oss med de mest utenkelige situasjoner og bilder: Å zoome inn så hele 52 tommeren min er et eneste stort skrev, med en liten truse foran. En del av meg blir brydd og vil se bort, men jeg sitter som hypnotisert fordi det er så… annerledes og uvant. Unnskyld, denne filmen er laget i 1979 og fortsatt langt mer sjokkerende enn mange nyere ekstremfilmer. Det kan ha noe å gjøre med måten den utforsker menneskets grenser. Hvor langt er man villig til å gå for sitt eget liv, eller sin egen livsløgn? Den blander inn det psykologiske, som alltid rører ved et svakt punkt i meg. Hvor langt ned i de mørkeste avkroker i hjernen er man villig til å ferdes. Vise til andre og seg selv. Er det vanskeligere å innrømme at man spiller et skuespill enn å vise seg naken? Er det verst å bli voldtatt eller å bli truet til å fortelle om dine innerste fantasier og fetisjer? Disse tingene er ekstreme. Kanskje i mange tilfeller mer enn blod og fysisk tortur.
En minneverdig scene i filmen, er når Tatsuya har kidnappet en skolejente og binder henne fast med bena skilt fra hverandre. Når hun våkner forteller Tatsuya at han har sjekket henne mens hun sov. Han synes hun lukter vondt nedentil, men han kan også se at hun masturberer mye. Dette er tortur på høyt nivå. Så flaut a gitt! Senere tvinger han henne til å masturbere foran han. Ellers har han er stor saks og masse andre instrumenter å leke med.
Hun ydmykes på en skala, som man ikke skulle tro var mulig. Mens hun må vise hvordan hun koser med seg selv, spiller han hennes autoritære skoletale han har tatt opp, på en tv ved siden av henne parallelt. Synet er forbløffende. Denne sterke stolte, selvsikre, versionen av henne på Tv’en og den totalt blottede, skamfulle ved siden av. To ytterpunkter av samme sak. Dere må tro meg- det er forferdelig forstyrrende og godt mulig en av filmens ekleste, fæleste scener.
Det som er interessant, er utviklingen med akkurat dette gisselet. Når ting roer seg( dvs når hun er torturert på alle mulige måter og begynner å bli sliten) utvikler det seg til å bli et seriøst tilfellet av stockholm syndromet, hvor gisselet faktisk ber om å bli behandlet røfft…! Han spør henne midt i noe, som ikke ligner helt på en voldtekt lenger, siden offeret bretter frem godsakene og sier ”please”.
”-want to og home?”
”-No let me stay”
Dette er samme dama som skreik seg hes for noen dager siden, at hun ville hjem. SLIPP MEG LØS, JEG VIL HJEEEM. VRÆÆÆL! Er det fordi hun ikke kan gå tilbake til sitt vanlige liv og vet det? Eller er det fordi hun er mer ærlig med seg selv og kanskje mer seg selv i hans fangeskap? Kanskje hun har en fetisj som omhandler dette og endelig tør og spille den fullt ut i hendene på en ”proff”? Har han kanskje rett hele tiden? Hun masturberer mye og vasker seg lite og har alltid skammet seg over det? Det kan virke som hun begynner å trives nede i ”torturkammeret”. Sitter og synger med halsbånd og han kommer ned med mat og hjelper henne faktisk også med lekser(!) Spenstig og uventet twist
På en måte er det akkurat som om han ikke utfører de ondskapsfulle handlingene, jeg føler han lokker frem det verste i folk og selv bare blir stående litt i bakgrunnen å se det utspille seg. Det er merkelig, for ikke en eneste gang i filmen føler jeg at Tatsuya er en tvers igjennom ondskapsfull person, selv om hans handlinger helt tydelig indikerer at han er fullstendig sjelløs. Vår sadistiske venn voldtar og dreper riktignok, men fokuset er alltid på det selvødeleggende offeret og deres egen spiral ned i selvforakt, skam og løgn.
De må tisse på seg, piske hverandre, bli smurt inn med smør og slikket av en hund. Mange av scenene får meg til å føle meg som en pervo-kikker, som gjør noe ulovlig og jeg rødmer og står i. Ja såpass drøyt er det.
”Heldigvis” blir brodden knekt i noen av scenene og det forekommer noen små komiske ting, dog er det er balansert på en måte så det aldri ødelegger alvoret. Jeg viser blant annet til den pripne jenta som ikke får lov å gå på do og holder seg litt for lenge.. .
Som andre anmeldere også nevner, har jeg en mistanke om at reggisøren føler han må gi oss en slags sammensnekra mening/oppklaring på slutten, for å kompansere mot all volden og sexen. Den henger og dingler løs i alle ender. Han trenger egentlig ikke å ta seg bryet. I hvert fall når det ikke kler filmen i det hele tatt! Å avslutte denne rå, usminkede, realistiske rett fram bulldoseren av en film, med duse, drømmende farger og en liten spøkelse jente som løper i en blomstereng og ler føles helt feil. Nei, ta meg heller ned i kjelleren igjen og gi meg det reale, kalde bildet på en forstyrret person. Det er for seint å dulle med meg nå..
Hvis du er av typen som ikke liker sex blandet inn i tortur, blir brydd av nakenhet og utlevering av personlige intimiteter, så er ikke dette filmen for deg. Du må holde ut lange, vonde, pinlige scener hvor folk blir ydmyket og nedverdiget til det ytterste og under det nederste. Dog ofte med et snev snerten svart humor og det er der den skiller seg ut.
Vil du derimot sjekke ut denne dristige, egenartede filmen fra søttitallet, som har gjort max ut av sitt spinkle budsjett- ligger hele herligheten på tube. Enn så lenge….!
Sommer, sol og ferie makes ekkelt a dull blogg. Rett og slett ikke hatt tid til å skrive om ekle ting. Sannelig har jeg ikke rukket å sett mange filmer i sommer heller. En annen hindring er at sola står inn i stua helt til 22.00 om kvelden og min 52 tommer fungerer bedre som speil enn tv. Har et par juicy anmeldelser på gang, men foreløpig må dere nøye dere med et litt mer intellektuelt, og kall det gjerne et litt nørderte innlegg. Litt lesing har jeg nemlig klart å presse inn på seilturer og hytte. Benytter derfor anledningen til å sette ordets makt opp mot regi og kamera.
Her er 3 ekle bøker vs film.
Ps. Jeg har ikke skrevet om handlingen, da jeg regner med de fleste kjenner til disse tre filmene.
Haisommer 2, skrevet av Hank Searls Unnskyld?( Sea)rls…?
Fant denne boka på loppemarked og var ganske overrasket over at det fantes en bok om toeren også. (ha-ha, bok om toeren…) Jeg har alltid vært stor tilhenger av Haisommer filmene (også den latterlige 3 eren og platte 4 eren) Jeg kan ikke noe for det. Jeg digger stemningen i de. Lever meg inn i sommeridyllen og menneskene der med seg og sitt.
Tilbake til boka: I den lille byen Amity er det er dramatiske tilstander på land så vel som i vannet: Mafiaen gjør sitt inntog og ønsker å åpne et kasino i byen. korrupsjon, utpressing, vold og drap. Man kan faktisk lure på om haien egentlig bare dryppet den siste dråpen i et glass, som var dømt til å renne over. Store deler av boka tar for seg Brodys arbeidssituasjon og selve etterforskningen av forsvunnede mennesker, fremfor haiangrep og skrikende blodige strandgjester.
Dette er ikke en bok som egentlig handler om en kjip, menneskespisende hai. Boka har en ganske annen oppbygning enn filmen. Det gjør ingenting. Det er spennende dog. Haien opptrer i bunn og grunn( hii-hi) som en slags gjesteartist, samtidig er den elementet som binder det hele sammen. Og så skal det sies at når den først kommer rundt svingen, i all sin prakt og fiendlighet klar for middag, er den minst like skummel og nådeløs som i filmen, og du får oppleve det å være inne i hodet til en som blir angrepet og jah… spist.
Boka gir oss også innblikk i den svømmende mordermaskinens sinnstilstand. Vi får se ting fra haiens perspektiv. ”Tenke” som den, føle som den og reagere som den. Den blir aldri forsvart, men likevel, hele tiden begrunnet sine handlinger.
«..Haien svømte nordover. Nå hadde hun et mål Det var bare timer igjen til hun skulle føde. Sulten flammet ikke så ofte opp i henne. Hun hadde ikke fordøyet noe av dykkeren. Bare slept han bortover bunnen og latt den lemlestede kroppen drive til havs. Ungene ble livligere i henne for hvert minutt. Nå var hun ikke på jakt etter mat lenger , men et fredelig sted å føde.”
Medfølelse og forståelse kommer sigende, men jeg har blandede følelser over å bli satt inni haihodet. Det er veldig interessant, men jeg kunne vært foruten også.
Egentlig likte jeg å frykte den vilt. punktum. Haiens iskalde rene ondskap var dens sterkeste egenskap. Et gapende terroriserende beist med døde øyne, som det var deilig å hate og du ville skulle dø til slutt! Jeg har da aldri måttet bekymre meg for om beistet skulle føde??
Tilbake til filmen. Jeg synes Haisommer 2 er en god, stødig oppfølger. Castingen, som faktisk inneholder mange av de samme hovedrollene gjør det likanes og nesten litt koselig å komme tilbake til den lille byen full av jævelskap.
Et effektivt spenningselement for oppfølgeren er at paranoiaen ligger som et teppe over byen. Alt går sin vante gang i Amity, men ingen har glemt hva som har skjedde. Det minste lille falsett skrik eller bare antydning til en rar skygge i vannet får oss til å fare sammen og adrenalinet pumper. Nå kommer den! Herrejesus, jeg tror jeg ser den!! Dette er godt brukt i både bok og film.
”Martin Brody avskydde sjøen, han hadde mislikt den bestandig. Hadde ofte lett etter en årsak til denne frykten og avskyen. Nå trengte han ikke mer å undre over hvorfor, der han famlet seg gjennom det grå farvannet mot den klagende cape North tåkeluren. Hvilket som helst fornuftig menneske ville avsky havet. Det var et kaldt, duvende hælvete og alle skapninger i det var djevler, demoner med blinde svarte øyne”
Jeg traff ikke akkurat blink da jeg tok med denne boka på seiltur… Det er litt flaut å innrømme at jeg nesten ikke turte å hoppe fra båten ute på havet, selv om det sikkert var 50 grader i skallen.
Se også den interessante dokumentaren som gikk i sommer på NRK – Den sanne historien om haisommer- Da tør du i hvert fall ikke hoppe.
Hvem vant i ekkelhet?
Filmen .
Alien, skrevet av Alan Dean Foster Unnskyld ..Foster?..
Alien er en av de filmene som gang på gang skremmer meg sønder og sammen. Intensiteten er sjelden vare, ikke bare innen sci- fi men hva alle sjangre angår. Den har inspirert en haug av andre filmer, med den fantastiske ideen om at en ukjent skapning tar bolig i menneskekroppen og bruker den som skjulested. Jada, så har det vært lekt med ideen før denne filmen, men Alien serverte liksom selve hovedretten.
Jeg var kjempespent på hvilken opplevelse jeg ville ha med boka. Kunne den gi meg samme kicket som dette reggiserte mesterverket?
Jeg ser det står på bokomslaget at det er boka basert på filmen, og det er i så fall omvendt av alle andre. Eller har jeg bare fått tak i en sånn tullebok? Tullealien? Vi får gå utifra denne lille pocketversjonen i denne omgang i hvert fall.
Boka begynner samme sted som filmen og leverer den en ganske så kul åpning og introduksjon av mannskapet mens de sover. Dette er det minimalt av i filmen. Du kommer ikke i dybden på noen, men det kler dog filmen godt. Ingen formidling om følelsene og tankene til mannskapet. De bare er navn, ansikter og har forskjellige stillinger på skipet Nostromo. Alt er mekanisk og kaldt.
I boka blir de kalt ”Syv drømmere”- ingen er proffdrømmere, hva nå i alle dager det betyr.
Jeg fasineres av forfatterens påstand om hvordan menneskene, alle mennesker, kan deles inn i to båser. De profesjonelle drømmerne og de som bare drømmer uten disiplin og anstrengelse.
Ja, det får en til å tenke ikke sant?
Jeg liker også fremstillingen av androiden Ash. Hvis man ikke har sett filmen aner man heller ingenting i boka, før et av de siste kapitlene, at Ash drikker bensin til frokost.
” Og så var det Ash. Ash var vitenskapsoffiser, men det var ikke det som gjorde drømmene hans så morsomme. Morsomt merkelig, ikke morsomt ha-ha. Drømmene hans var de mest organiserte av hele mannskapets. Det var nesten noe profesjonelt over det hele. Ashs drømmer rommet absolutt ingen illusjoner. Hvis man kjente Ash, var dette ingen overraskelse, men det var det ingen av skipsmannskapet som gjorde.
Bortsett fra en liten forandring i en av scenene, er det som å lese filmen ord for ord, bevegelse for bevegelse, til og med noen av replikkene er identiske. Er da boka og filmen like bra?
Jeg synes ikke det. Noe er forsvunnet i boka. Det føles så.. spenningsløst. For enkelt. Flatt. Ord på ord på ord, men jeg klarer ikke leve meg inn i det på samme måte. Jeg vet rett og slett ikke hvorfor. (tullebok?)Kanskje det er meg? For mange overpresise beskrivelser og kalkulerte hendelser. Masse fakta som ramses opp i uendelige doser.
Den nådeløse skapningen forblir relativt anonym og har på ingen måte den slagkraften den hadde i filmen.
Nei takke meg til å heller se en av verdens beste sci-fi filmer en gang til.
Hvem vant i ekkelhet?
Filmen.
Tenant, skrevet av Roland Topor
Her har vi et tilfellet av perfekt samspill. Boka fremhever filmen og filmen fremhever boka. Du kan fint ha stor glede av begge hver for seg og det ene ”trenger” ikke det andre, men de løfter hverandre og gir rom for nye tolkninger. Som jeg håpet, kom et par ting klarere frem i boka, men det var på ingen måte nødvendig for meg å få klarhet i det. Det var bare kult!
Både papir og skjerm gir den samme distinkte illevarslende stemningen. Og den surrealistiske lille touchen på en helt vanlig dag.
Selv om boka virker meget lettlest, ikke la deg lure. Den er dyp og den sier masse mellom linjene, over og på siden.
Jeg synes også det var gøy å se filmen etter boka med ”nye øyne” og et større bekjentskap med hovedpersonen. Han er virkelig en skrue, men gud så lett å bli glad i da gitt. Han er barslig og tar lett på livet, men blir bråmoden og bekymret i neste setning. I et kapittel synes han for eksempel det er fornøyelig å prompe ved hvert skritt han tar, han fiser bekymringsløst avgårde. I neste øyeblikk har han besøk av den mørkeste demon fra den svarteste avgrunn. Han er…mye. Muligens litt for mye, og det er jo det dette handler om.
Jeg var spent på formidlingen av tidenes ekleste feberfantasi-filmscene i bokform, og kan med skrekkblandet fryd fortelle at det er like uhyggelig på papiret, ja faktisk helt forferdelig.
Bilder av avskyelige detaljer spidder netthinnen min og kulde kryper innunder ryggmargen. Denne feberscenen/kapittelet er noe av det jævligste som har blitt formidlet noen gang. Beskrevet i perfeksjon. Det er vanskelig å ikke leve seg inn i sykdommen hans og føle seg temmelig uvel selv. Du blir han. Dette kapittelet er en redselsfull reise i menneskelig sinnsforfall, så vel som kroppslig ubalanse.
”Han lå i sengen. Han var svært varm., men kjente seg ikke varm nok. Dynen, som var våt av spytt var trukket helt opp til nesen. Han orket ikke blunke. Innimellom sperret han øynene opp festet blikket på noe uklart. Når det begynte å sitre og klø i dem senket ham de kjøttfulle persiennene nedover dem, halvmørke ble farget blodrødt når han vendte dem mot vinduet.
Han krøp sammen under dynen. Mer enn noen gang hadde han en påtrengende fornemmelse av seg selv. Han strevde som besatt for at hodet skulle ligge stille. Slik at lyden fra hjertet ikke var hørbar. Han holdt ikke ut den forferdelige lyden som vitnet om skrøpeligheten ved hans egen eksistens.
Ensomheten sto for han i all sin grusomhet.”
Ta det med ro, det blir mye verre…
Noen elementer i boka, kan det være greit at de har droppa i filmen. Som for eksempel at han prøver å gå ut av leiligheten når han er syk, for så og vikle seg inn i et mareritt av et sammensurium av trapper som går opp i taket til ingenting. Tyngdekraftens lover og fysikk følger ingen regler. Trappene deler seg og strekker seg i uendelighet. Oppover er nedover og omvendt. Alt er jo på hue her…
Jeg tror dette spiller seg best ut i fantasien min. Jeg er redd det kunne blitt en cheezy scene. Eller kanskje den kuleste.. ?
Dro ned rullgardinene og tok en kjappis i går- kun for dere!
En kategori på plass som heter kjappis. Dette er raske, litt kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er ferskt.
Litt om handlingen.
En liten småby i Utah blir terrorisert av en svart bil.
Går det egentlig ann å lage en ekkel film eller en engasjerende film i hele tatt, som bare handler om en bil som kjører rundt og tuter? Kan en bil i det hele tatt være skummel? Oh yes baby!
Dette dampende, bråkete beistet er mye skumlere enn mange av de såkalte villians og monstere jeg har sett i andre filmer. Kan være dens anonymitet og uforståelige hensikt, og selvfølgelig er det jo en ekkel faktor at den råner rundt og faktisk kjører på folk, med døden til følge.
Gule smussete ”blikk” igjennom frontruta og karakteristisk brumming på motoren gir en følelse av jah..personlighet, med hornet eller tuta som sin illevarslende, brautende og lett irriterende stemme.Hvorfor er den så sint?
The car er en såkalt less is more film, som på en Stephen King måte (bøkene bøkene!!! ikke filmene) klarer å skape en slags surrealistisk dagslysskrekk ut av en helt triviell ting. King, hadde sin egen bilfilm litt senere med Christine i 1983, men jeg synes på flere måter denne faktisk er bedre, selv om The Car muligens er litt mindre kjent og litt ”enklere”. Jeg er klar over at den nok helt sikkert er blitt inspirert av tidenes beste bil-horror film, nemelig The Duel (1971), men jeg synes den har et selvstendig preg og siden historien rundt er såpass forskjellig ville jeg på ingen måte kalle det en re- make eller rip off.
James brolin(Amytiville horror) spiller en av hovedrollene med et usedvanlig utrykksfyllt ansikt og gir filmen en stødig mandig helt. Filmen byr på mange sideelementer som gjør at den blir mer interessant og romslig. Vold i familien, gamle uforløste forelskelser og et bitte lite alkoholproblem. Det gir en følelse at du ser en film om mennesker og ikke bare karakterer ( eller bare en bil)
Det støvete uberegnelige landskapet i Utah blir utnyttet godt. Noen ganger er det som å være på en annen planet, og spesielt når vi er bilen, og ser ut av den gule frontruta. De lange smale veiene som snirkler seg gjennom landskapet er geniale, for å lage en slags støvete hvirvlende entre når bilen kommer. Ofte ser vi faren komme leeenge før en stakkars intetanende person som står med ryggen til, eller bare er på en uskyldig sykkeltur. Det samme gjelder for bilens frontlykter i mørket. Et lys som kommer nærmere og nærmere. Er det den?? Eller er det bare to ufarlige syklister?
Politiet står maktesløse mot en bil som synes å gå opp i røyk hver gang de prøver å finne den. De finner ingen motiver og heller ingen måte å stoppe bilens ugang på. Mysteriet blir ikke mindre når en indianerdame vitner at hun ikke så noen sjåfør inne i bilen…
Filmens ekleste scene er for meg, er når de har gjennomsøkt hele byen for bilen og sperret alle veier, for så at hovedpersonen finner den i sin egen garasje.
Syns dere også han ligner litt på Christian Bale ?
Selv om filmen er litt vel glad i å bruke fortfilm som en effekt og har en ganske så ukledelig sluttscene, er det en film som er verdt alle minuttene jeg brukte på å se den og det blir aldri kjedelig.
Ferien står og tripper ved døra og folk pakker pass og penger og rømmer landet. Hytta på sørlandet, leiligheten på Grand canaria. Noen er til og med så dristige at de tar en roadtrip til Slovakia, bare for å ende opp i et helt utenkelig, jævlig mareritt.
Hostel kom omtrent samtidig med Saw (2004) og begge tok gore konseptet inn i en helt ny klasse. Disse filmene har til felles og gørre oss ut, med alle de midlene som finnes. Eli Roth står for regien og han har også skylda for filmer som Cabin fever og Grindhouse.
Litt om handlingen.
3 backpakkere er på ferie i Amsterdam og på menyen står det pot og damer. De får tips fra en lokal gutt om å dra til et Hostel i Slovakia. Gutta blir lovt gull og grønne skoger og når de ankommer destinasjonen, går drømmen i oppfyllelse; Heite, toppløse damer som er med på alt, hyggelig folk, egen spa avdeling og generellt god service. Alt forandrer seg da en av guttene sporløst forsvinner. Resepsjonisten sier han har sjekket ut, men de to andre aner at noe er veldig galt..
Vi følger de tre gutta på deres bekymringsløse, overpotente guttetur og hadde du ikke visst bedre kunne dette vært en slags «Dude where is my balls?» type film. Skuespillet flyter greit, selv om ingen av dem har en overveldene karisma. Det er kanskje ikke meningen heller. Tre vanlige, usikre, kåte gutter på tur. Ferdig med det.
Jeg har, som alltid sansen for filmer som bruker tid på å introdusere oss godt nok for karakterene, til at du bryr deg om de. I denne filmen er det også helt nødvendig, for at vendepunktet skal få den grusomme slagkraften som er meningen.
Slovakias landskap og by er innbydene og spennende. Jeg kjenner at jeg faktisk kunne tenk meg en tur dit selv. Men etter denne filmen tør jeg jo selvfølgelig ikke det. (joke of course) Du blir kjent med bondelandet på godt og vondt (mest vondt) og kontrastene er effektive. Fra byens vennlige uteliv og vakre natur til hjemløse gategutter og skitne blodige kjellere i nedlagte fabrikkbygg.
Filmen er relativt uforutsigbar, ihvertfall en god stund. Ingen er helt det de utgir seg for å være, men du har bare vært for blendet av PUPPER (sorry) til å se det. Noe av det mest irriterende jeg vet om, er noen filmer som ubevisst? avslører hvem som skal overleve og bli den såkalte «helten» helt fra begynnelsen.
Spenningen er godt bevart gjennom hele filmen og twisten er tilfredstillende ..og blodig. Det er faktisk ikke så urealistisk heller. Og det er den ubehagelige følelsen du sitter igjen med etterpå.
Det reiser seg noen dystre spørsmål, og her sniker ekkelheten seg innpå meg. I dagen syke samfunn, og alt det sjokkerende vi ser, hva med alt vi ikke ser! Ikke vet, kanskje aldri får vite. Tenk på hvor korrupt og ond verden kan være. Mødre selger jentebabyene sine til suppekjøtt for noen slanter og en far har gjort dattera si gravid 9 ganger! Poenget mitt er at, selv om Hostel er en ekstrem film, er nok ikke virkeligheten langt unna. Derfor får filmen sin tyngde og fornyet skrekk når sannheten avdekkes.
Denne filmen trenger du ikke å se hvis du blir kvalm av blod, tortur og kroppsdeler hulter til bulter. Heller ikke hvis du blir støtt av nakenhet, sex og dop. Har du sansen for alt dette i en skrekkfilm kan det bli en hit. Jeg liker filmen. Den har en avslappet humor og flyt i skuespillet, den er spennende og har en viss oppklarende «mening» mot slutten, midt oppi alt det grusomme.
Den serverer akkurat det sjangeren lover: Grotesk Gore.
Tentakler for EKKELhet 5/ 8 (Det meste på gørrefaktoren)
Siden jeg på ingen måte klarer å toppe den forrige anmeldelsen min, jekker jeg ned til noe litt mer lettsindig og lettere fordøyelig.
En herlig cheezy, fargerik sommergrøsser, som man kan se en av de regnværsdagene vi definitivt må belage oss på i sommer. Aprilfools day er en film jeg stadig koser meg med. Kultklassikeren fra 80 tallets slash arkiv. Råheten i språket er forfriskende, som bare disse ”gamle” filmene tør og klærne er enten hinsides stygge eller så trendy at det ser ut som det er dratt rett ut av en Hennes & mauritz reklame.
Litt om handlingen.
8 college studenter drar ut til en øy, for å feire deres siste skoleår. På øya skal de bo i et stort hus ved stranden som eies av Muffy. En venninne fra skolen som alle har forskjellig oppfatning av. Siden det er 1 April er både dagen og kvelden preget av forskjellige aprilspøker, men alvoret senker seg når en av deltakerne forsvinner og senere blir sett likblek flytende forbi under en brygge.
Gjestene erfarer fort at det ikke blir et vanlig ferieopphold på øya. I alle rommene er det lurerier og skremmerier. «April fool» , skåler vertinnen Muffy med et sensuelt smil og hele gjengen søler vin fordi det er hull i glassene. De uskyldige spøkene blir snart byttet ut med mer makabre ting. Uroen i gruppa vokser når en av deltakerne forsvinner. Og noen av spøkene rundt på rommene ripper opp i smertefulle, personlige opplevelser, som vedkommende ikke har sagt til en sjel. Er det bare en spøk? I likhet med ungdommene på øya vet man ikke helt hva man skal tro. Var det et lik vi så, eller var det en dukke? Var det blod eller var det sirup? Hvorfor oppfører alle seg så rart plutselig? Mistankene begynner å florere og en nesrvøs stemning brer seg utover kvelden, når enda en deltaker forsvinner.
Når de lister seg rundt i det store, mørke huset og ingen egentlig vet hva de skal frykte er det ganske uggent. Natten virker endeløst stille og tom. Et sted i skyggene lurer en ukjent trussel. Filmen lar seg ikke friste av for mange bø og skvett rundt hjørnet, men lar heller scenene gå sin gang i nattemørket. Det er like spennende for publikum om det skjer noe, eller ikke. Tenk på det.
Klipping og noe av skuespillet må du bare prøve å la gå forbi i stillhet. Det gjelder også en del generelt tåpelige ting, sånn som å komme opp på et loft du aldri har vært før og si med den største visshet ”No one has been here for years” eller å gå tilbake til et hus med en sinnsyk morder, fordi du bare måå hente noe. Nei, kos deg heller med filmens morsomme aprilspøker og hvordan den hele tiden lurer deg med hva som er ekte og hva som er påfunn.
Hvis alt annet feiler er det i hvert fall festlig å se igjen karakteren Biff fra Tilbake til fremtiden i en helt annen setting. Nei vent.. Still an asshole…
Selv om jeg gliser meg gjennom store deler av filmen, er det også mange ekle elementer, som funker for meg den dag i dag. Scenen med øynene bak maleriet får meg fortsatt til å ta hendene instinktivt opp foran ansiktet og lage et rart utbrudd, som høres ut som en geit, som høres ut som et menneske.
Barbiedokkene på loftet, som skal symbolisere alle gjestene på øya er akkurat passe absurd, men det jeg husker best som det ekleste er introduksjonen, som viser en jente som blir skremt vettet av på bursdagen sin, mens alle de voksne ler.
Ellers er det stort sett god gammal stil helt frem til filmens første vendepunkt. En etter en blir drept av en ukjent morder tilsynelatende uten motiv (og ansikt)
Ja, visst det er et rimelig varmrøyka konsept, men denne filmen holder deg ”våken” hele veien igjennom og leverer også en fresk twist på slutten, som faktisk har noe for seg. Ja, så kunne filmen sikkert vært a hekk of a lot better, men samtidig vet jeg ikke helt hva som burde vært annerledes. .. Og da kan jeg vel bare klappe igjen, sant?
Filmen heller ofte over på å være mer komedie enn grøss, men det ødelegger overhodet ingenting. Man kan si hva man vil om ungdommer i puberteten, men uten denne naive, fjåsete, spøkefulle, sexfikserte, flørtebøllingen kunne April fools day blitt langt mer forglemmelig. Se foreksempel oppfølgeren/remaken fra 2008 som faller fullstendig igjennom, fordi den er tvers igjennom sjarmløs og fabelaktig irriterende. Den var faktisk så dårlig at jeg fikk lyst til å torturere coveret og pælme det ut fra 11 etasje i håp om at den landet på en hundebæsj!
It is forbidden to kill. Therefore all murderes are punished.
Unless they kill in large numbers or to the sound of trumpets
– Voltaire
The act of killing kan ende opp med å bli det ekleste jeg har sett på en lang stund. Dette er en uforglemmelig film, som vil ryste deg. Punktum.
Litt om handlingen.
Når regjeringen i Indonesia ble styrtet av militæret i 1965, ble Anvar og noen av vennene hans rekruttert fra å jobbe som ”small time gangsters” til å bli ”death squad leaders” De hjalp militæret å drepe mer enn en million påståtte kommunister, etniske kinesere og intellektuelle innen et år og ble sett på som helter av mange. I denne dokumentaren blir gangsterne spurt om de kan rekonstruere hendelsene og drapene på hvilken som helst måte de vil. Det vil de gjerne.
Siden Anvar og gjengen har jobbet på kino og er veldig inspirert av filmer (gjerne Amerikanske), blir resultatet en surrealistisk blanding av fargerik fiction og beksvart virkelighet. Konsekvensene lar ikke vente på seg.
Dette er en dokumentar om mordere som har vunnet. Gangstere, som de kalles, som stolt forteller om drap, tortur og det dobbeltmoralske samfunnet de har bygget rundt seg.
Den enormt modige filmmakeren Joshua Oppenheimer gjorde den genistreken å forkle dokumentaren sin som en film, som virket å være til massemorderenes fordel. En film som skulle handle om deres ”storhetstid” Altså fikk gjerningsmennene frie tøyler til å fortelle historien med sine egne ord, bilder, kostymer og rekvisitter. Jeg må ”hand it to him” -Det er en supergenial vinkling!
Ved å la de såkalte gangsterene (morderne), vise torturen og drapene i den settingen de ønsket, ville de også helt naturlig vise et bilde på hvordan de så seg selv i drapsrollen, hvilken rolle de ga ofrene sine og ikke minst hvordan de trodde de ble sett av andre. Det blir en merkelig prosess å følge med på. De er altfor opptatt av finne riktig mafia-dress, røyke tøff sigar og sminke på seg et image enn selve «hendelsene» . De tenker heller ikke et sekund på hva denne reprisen kan sette i gang både følelsesmessig og politisk.
Anvar og gjengen er uvitende om hva dokumentarens hensikt egentlig er. Hvem vet, kanskje også regissøren ble overrasket over hvilken 360 graders turn dette tok. Resultatet er bunnløst sjokkerende.
Siden gangsterne ikke føler de har gjort noe galt, bare hjulpet landet forteller de med stolthet og uten mellomlegg hvordan de utførte disse grusomme handlingene. ”Vi putta tre i anus til de døde, vi kappet av dem hodene, vi slo dem i hjæl, vi kasta dem i en sekk i elva eller brente dem» Angre, jeg? Neeei, hvorfor skulle jeg det. Kommunistene måtte jo utryddes”.
Reggisøren forteller om en risikabel filmprosess, men at det farligste var, ironisk nok, når de filmet familiene til ofrene av massakeren. Både filmteamet og ofrene ble satt i fare og de turte ikke snakke om hendelsene av frykt for å bli ”oppdaget”. Når de filmet drapsmennene derimot, var alle dører åpne og politiet eskorterte dem stolt rundt på draps-locationene som om det var en jævla turistattraksjon. Militæret ville til og med holde folk på avstand, så ikke lyden på filmen skulle bli forstyrret..(!)
En annen oppsiktsvekkende «detalj»er at ingen i produksjonsteamet bortsett fra Joshua selv, vil ha navnet sitt på hverken introduksjonen eller rulleteksten. Det står bare er ord: Credits. Jeg tenker umiddelbart at noen på i teamet luktet hvilke ringvirkninger denne filmen kom til å skape.
Millitæret brukte sivile og småkriminelle folk som Anvar og gjengen (altså gangstere, som faktisk betyr fri mann) til å fullføre en betydelig stor del av ”drittjobben” -å drepe flere hundre mennesker under massakeren i 1965, men de ble til gjengjeld belønnet i materielle goder og makt. Flere av disse sitter i høye maktposisjoner den dag i dag (!) En makt bygget på ren frykt.
I Amerika ble dette massemordet av påståtte ”kommunister” feiret og omtalt som generelt gode nyheter b.l.a gjennom The times som skrev som overskrift : ”Vestens beste nyheter for i år i Asia”
Anvar som det fokuseres mest på i denne filmen, er selve sjefssadisten og en høyt respektert og fryktet mann. Han har tatt livet av over hundre kommunister bare med hendene. Den første gangen Anvar viser oss et av stedene de pleide å henrette folk, danser og synger han og demonstrerer stolt foran kamera. Med stor innlevelse forteller han om stålvaieren: Den metoden han var mest kjent for, som laget minimalt med søl. (Han fikk ideen fra en film) Uten skam innrømmer han at de pleide å piffe det hele opp(eller var det for å glemme?) med litt røyk, alkohol og noen ganger en dæsj ecstasy. Ja, hvorfor ikke gjøre det til en helaften?
Med stjerner i øynene mimrer han tilbake til da de jobbet på kinoen og etter en forestilling, danset gjennom gatene, for så og drepe en kar på en sadistisk munter måte… Som Anvar sier med en lett latter ”It was like we were killing happily”.
De har aldri blitt stilt til veggs for sine handlinger, men derimot fått lov å skrive sin egen versjon av det hele. Det syns. De er heltene, som triumferende går igjennom gatene med hvit nystrøket dress, nye tenner og blir hyllet. De har bare gjort landet en tjeneste, sant?
I mørket bak lukkede dører og lemmer hvisker ofrenes familier om sorg og sinne, men de blir aldri hørt og får ingen medfølelse. Det er det ingen som tør å gi.
Vi får bli med inn i hodet og tenke som en massemorder. En ekte. Ikke en som sitter og snørrer, angrer og skylder på satan, men en som helt oppriktig forteller deg alt du trenger og vil vite. Hvordan de minnes situasjonene og husker scenarioene. Hvordan de fantaserer frem sin egen versjon, samtidig som vi ser det som egentlig skjedde.
Opplevelsen er av de sjeldne jeg har opplevd under en dokumentar.
Indonesia er et merkelig land og har et ganske så banalt samfunn: Her kan det tulles og hånes på noe som ligner på Oprah show i beste sendetid, over mord og tortur de har gjort mot mennesker, hvorpå pårørende familier mest sannsynlig sitter og ser på samme program og ikke kan si noe som helst. Tvunget til taushet av frykt for en ønskereprise.
Heldigvis er det kroppsspråk og blikk som forteller oss at ikke alle synes det er greit, men det forblir merkelig stille rundt det hele og folk synes og le med, med en flat og kald, eller bare hysterisk latter.
Se den brysomme historien til en på filmsettet, som har mistet stefaren sin, og vil ha det med rekonstruert i filmen. Han forteller om at han måtte begrave det maltrakterte liket av stefaren deres, når han var liten. Han er tydelig redd for å fortelle dette, fordi han forteller jo denne historien til de faktiske morderne! Samtidig virker det som han heller ikke klarer å stoppe. Han er som en demning som brister. Hans forslag om å ha det med i filmen blir avslått og et prisløst utrykk dukker opp både på han og Anvar. Stemningen som følger er tjukk, som seigt blod i ferd med å koke opp.
Det er disse scenene som er så subtilt kraftige i denne filmen. De undertrykte følelsene som lister seg fram og tilslutt.. vel, ikke akkurat eksploderer, men kanskje imploderer er et bedre ord. Reggisøren gjør ingenting for å framprovosere disse ”utbruddene” De bare kommer gratis fordi menneskene ikke blir instruert. Iblant virker det som de glemmer at kameraet surrer og går, fordi fokuset deres er på den ”ordentlige” filmen og de ”røper” en hel del i disse ”mellomstikkene”. Det resulterer i en uberegnelig nerve som gjør sitt for en stakkar seer.
«Eksperimentet» til reggisøren er vanntett. Morderne går selv med på å være med i en ”film” som skal gjenskape og minnes massedrapene de gjorde. De ser det som en mulighet å få hylle sine idoler som Marlon Brando og James Dean og er ikke på noen måte klar over konsekvensene i denne produksjonen. Spesielt Anvar får vi bli med på en emosjonell reise og hans sakte transformasjon i sinnstemning gjennom dokumentaren. Han begynner å tenke. Ikke bare gjøre. Det går opp for han at livet ikke er en film. Dette vises da spesielt, når de må spille sine egne ofre i noen av scenene. Det begynner med en liten rynke i panna og et dirrende øyelokk til sterke fysiske reaksjoner, som du kommer til å huske lenge etter at filmen er ferdig.
For hver iscenesettelse gjør gansteren Anvar seg mer og mer til offer, det er tydelig at han vil straffes, dette kan være nøkkelen til å slippe unna marerittene han har hver natt, få tilgivelse. Å opprette en slags balanse, karma. For han blir dette mer enn en film, det er hele hans liv som står på spill, hans sjel. Det er definitivt noe tilfredsstillende ved å se Anvar spille sine offer i filmen de lager, men også skremmende å se hvor realistisk og brått han trer inn i offerrollen, som om han virkelig ønsker å være dem. Spesielt når han får sitt favoritt drapsredskap (stålvaieren) selv tredd rundt halsen. Reaksjonen er slående. Han visner. Veiver slapt med hånda, puster og peser. Tilslutt må han gi opp og bryte opptaket. Kroppen hans ser ut som en sekk, holdningen er en mann, utslitt av skyldfølelse. Klovnen av en kamerat vedsidenav vet ikke helt hvor han skal gjøre av seg og blir tydelig brydd av den sadistiske gangstersjefens plutselige ynkelige vesen.
Senere er det også tydelig at Anvar prøver å fortelle barna noe når han ber reggisøren om å få se denne offerscenen selv. Han roper på barnebarna og sier ”kom da. Se bestefar bli banket og blø”. Kan dette bety det samme som at: Jeg har vært en sadistisk dritt, men klarer ikke å unnskylde det på noen annen måte enn å vise dere dette torturkarnevalet? Han messer nesten underveis mens de ser på: ”Se på bestefar, se så lei seg han er, se på bestefar, se han blir banket”
Begge ungene vrir seg ut av favnet hans og går lenge før scenen er slutt.
Jeg sitter med noen blanede følelser mot slutten. Visst er Anvar en kaldblodig morder, men han var også presset. Det var høye forventinger, og skulle ikke han, som alle andre utføre jobben sin på et tilfredsstillende vis? Med stolthet, ære og presisjon? Han ble beundret, godt betalt. Og ikke minst (la oss alle innrømme det) føles det godt å få respekt. For alt vi vet var han kanskje konstant ruset på «betalingen» han fikk.
Så, hvor beveger denne dokumentaren seg? En ting er sikkert som snørr i mai: Mot slutten er det er milevis unna en dansende Al Pachino kopi som dreper ”happily” og traller seg avgårde. Se scenen hvor vi er tilbake til den første lokasjonen. Der han har drept flest mennesker. Det følger ti traumatiske minutter i mitt filmliv, som jeg aldri kommer til å orke å se igjen, samtidig som det er uhyre viktig for filmens sirkel.
Til tross for jævligheten i denne premieekle scenen, er det godt å se han vise en form for anger. En reaksjon. (meget sterk sådan) Garantert holdt igjen i mange år. Det gir faktisk et bittelite snev av håp.
Det den scenen forteller meg, er at selv om Anvar kanskje er den mest sadistiske, er han også den mest reale og modigste i denne dokumentaren. Han ber aldri noen skru av kameraet og det virker som han noen ganger vil ydmykes og straffes. Han vil oppsøke stedene og snakke om de tingene som gjør vondt. Faktisk, er han den eneste av gangsterne som stiller noen spørsmål. Og da ofte til seg selv. Et av disse spørsmålene ser vi i den fantastiske scenen hvor Anvar selv spille et offer. Han spør reggisøren senere med store nyskjerrige øyne: Tror du de var like redde og følte den sammen frykten jeg gjorde når jeg satt der i torturstolen?
Reggisøren svarer rolig: ”De var nok ganske mye reddere. Du visste det var film. De visste de skulle dø”.
Det forbløffende ansikts utrykket Anvar serverer skjermen, viser et univers av følelser og tanker. Et menneske, en morder, som det for første gang går opp for, hva han har gjort.
Ikke en pekefinger blir rettet under hele filmen og det trengs ikke heller. Kamera går. Lite klipping. Sånt blir det sterke øyeblikk av.
Det ville blitt overflødig med en mørk, autoritær fortellerstemme på toppen av dette. Det formidles så intense, nesten overveldende sterke reaksjoner i kroppsspråk, ansiktsuttrykk og også i stillhet mellom samtaler/dialoger at det holder i massevis.
Det er ingen svar, ingen direkte konklusjon, men filmen er definitivt slutt når den slutter og jeg føler ikke for å stille noen spørsmål.
The act of killing har noen så utrolige øyeblikk at jeg er overbevist om at det er fake. Etter litt research kan jeg bekrefte at det desverre ikke er det. Noen ganger er det også så fenomenalt(tragi) komisk at jeg tenker: Dette kan da ikke være muulig? Se blant annet en spesiell føflekkkommentar…
Den er ekkel. Enestående, eventyrlig ekkel, men også viktig og utrolig vellaget. Jeg vil anbefale alle filminnterreserte å få den med seg!
En kategori på plass som heter kjappis. Dette er raske, litt kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er ferskt.
Jeg velger og gjøre dette til en kjappis fordi jeg ikke føler meg kvalifisert til å skrive en fullverdig, utdypende anmeldelse om denne underfundige filmen.
Skjønte ikke bæret jeg..
Følte meg litt som Bambi, som prøver å følge etter Koss. Ikke en av mine beste sammenligninger, men what the hekk, du skjønner poenget.
Litt om handlingen.
Jah…..En dame…skal vi se, en dame drikker en væske med en larve, og blir som en slags nikkedukke til sin ”herre” og gjør alt han ber henne om. Disse markene virker å formere seg og leve under huden hennes.
Litt senere ser det ut som den samme dama bytter blod med en gris. Eller i hvert fall deler de noe viktig seg imellom. En mann, som jeg ikke aner hvem er (gud)? bor på en gård og passer på grisefarmen. Det kan virke som alle grisene har er et annet menneske i blodet, og omvendt. Blodsbrødre.. heh. Etter et lite hopp i tiden (tror jeg) møter denne førstnevnte dama en mann på T-banen og de har en merkelig kobling.
Shane er et multitalent, ingen tvil om det, men jeg synes ikke han er noe særlig til skuespiller i denne filmen. Underspill er hans varemerke, så ikke tro det er det jeg sikter til. Jeg er stor fan av stilen og lavmæltheten. Det er ikke det som er ”problemet”
Kjærlighetshistorien som uspiller seg parallelt med alt det rare, ubegripelige som skjer, er dessverre uten snev av kjemi. Ingen kontakt mellom skuespillerne. Begge virker å stå i hver sin boble (kanskje det er gjort med hensikt?)
Det var nok meningen at formidlingen av dette forholdet skulle bli noe vakkert, spesielt og rørende, men jeg føler ingen av de nevnte. Det er noe fraværende med dem, og egentlig alle menneskene. Og hvem faan er han ..? Er det han samme som i sta? Alt som skal henge sammen, går opp i liminga hele tiden. Det blir for mye.. rart.
Javisst er filmen pastellaktig, drømmende vakker og sett bort ifra litt overivrig klipping i scenene, er dette en visuell behagelig opplevelse, men jeg mister tråden hele tiden og da hjelper det ikke bare med fine bilder. Når man har spist fargerik, frisk frukt i en uke får man lyst på litt kjøtt etterhvert.
Musikk er et fint virkemiddel, som kan løfte og forme en film, men må den surre og gå hele filmen igjennom?
Mens vi er inne på lyd, så er det mye fokus på lyder i filmen, altså lyder som lages av døde ting. Eks murstein mot metall, strøm i en stolpe eller en kopimaskin. Alle de tre hovedrollene deler denne fasinasjonen for lyder og det pirrer i noe hos meg også. Bare synd jeg ikke skjønner hvor de vil med det i historien. Er det fordi at grisene hører lyder på en annen måte og det preger menneskene, fordi de er koblet til grisene i blod eller sjel? Neeeh.. Jeg tar gjerne imot teorier fra lesere!
Førsteinntrykket mitt er, ikke egentlig skuffelse, men mer likegyldighet og litt sånn, at jeg begynner å le når jeg skal fortelle om den fordi den er så way over my head. Er nok ikke den reaksjonen reggisøren håpet på.
Shane er en spennende reggisør å følge. Jeg er stor fan av Primer, selv om jeg ikke skjønte alt der heller (hører rykter om at den 8 gangen du ser den skjønner du litt…) Jeg er bare på 3 kikk ennå og studerer tidstabellen som hører til filmen. BarneskolePrimer.
Har Upstream color noen ekle scener? Åjada!
Mark/larver kryper under huden på vår kvinnelige hovedrolle og det er ganske så realistisk laget. Ugg.. Det er også ekkelt når hun desperat prøver å skjære de ut med en kjøkkenkniv..
Noe annet som frika meg ut, var når vi får se inn i et griseøye. Det slår meg at det ligner mistenkelig på et menneskeøye og det får meg til å tenke ”stort”
Jeg elsker koteletter, men salte tårer tøyt fram, når noen av grisungene lider en dyster skjebne.
Jeg tror det kan være lurt og ikke ha for høye forhåpninger første gangen du ser filmen, husk at mer penger ikke nødvendigvis gjør reggisører bedre. Jeg har tro på å se den igjen med de følelsene jeg sitter med nå og oppleve den på en annen måte. Kanskje man blir positivt overrasket, ser ting man gikk glipp av, betydningsfulle detaljer som gjør at filmen får en ny melodi. Kanskje du bare: aaahhh, var det sånn det var!
The broken er en film som ikke skårer så høyt på feks IMDB, men jeg synes den fortjener oppmerksomhet her på ekkelt. Den oser av ekkel stemning og har blitt en av mine ”ta fram igjen” favoritter. Jeg vil si det samme som noen mennesker gjør om juleribba. Den er faktisk bedre ved andre runde.
Litt om handlingen.
Gina havner i en bilulykke og mister mye av hukommelsen. Rett før ulykken ser hun en dame helt lik seg selv kjøre forbi og følger etter henne.
Så, la oss nå si at du står på gata og plutselig ser du deg selv kjøre forbi i din egen bil. Hva gjør man egentlig? Jeg tror jeg hadde gjort omtrent alt annet enn å følge etter, men filmens hovedperson Gina gjør nettopp dette. Sånt kan jo umulig gå bra.
Filmens absolutt sterkeste virkemiddel er musikken, som helt fra første scene indikerer at noe er forferdelig galt. En ulmende prikkende følelse brer seg. Som å ha glemt å skru av dusjen eller har en ubetalt inkasso liggende i en skuff. Det blir problemer av sånt…
Folk går på jobben, rer opp senga, men ting er ikke som de skal!
Bare et overblikk over byens hustak, får meg til fare sammen. Jeg må være på vakt, passe meg for ..noe. Det er i ferd med å skje utrolige ting, som vil forandre alt.
Jeg digger påfunnet: Dobbeltgjengeren din, eller i dette tilfellet speilbildet ditt er drittlei av å bare være et speilbilde. Lei av å bare herme etter alt du gjør. Det har ventet en liten evighet for å få komme ut å være deg. Stått bak i dypet og kikket ut, vært fanget. Nå er det tydeligvis nok. De har funnet en inngang. En slags portal.
Dobbeltgjengerne tyter frem, og ligner.. Tja, hva kan det være? Et alter ego kanskje? Det ser i hvert fall ut som en litt mørkere og mer utspekulert utgave. Det lurer noe kaldt og blankt bak øynene deres. Ellers er de identiske sin «eier»og nettopp derfor blir situasjonen så bisarr og uoversiktelig.
Midt oppi alt strever Gina stakkar, med å prøve å huske noe fra bilulykken. Hva har skjedd i det tidsrommet fra hun følger etter damen som ligner henne på en prikk og til hun sitter i bilen? Hvem var denne damen?
Filmen har en fin måte å beskrive hennes hukommelsestap på. Å kjøre de sammen difuse minnene gang på gang, får oss til å føle at vi er i samme situasjon som Gina. Noe er visket ut, men repeteres kontinuelig, fordi hjernen desperat prøver å lappe det sammen. Noen ganger skjøtes det på et lite ekstra fragment, men aldri så mye at man forstår sammenhengen.
Disse konstante tilbakeblikkene er viktig for filmens oppbygging. Det er også små clues. Plutselige lynende grøss innimellom fra fortid, framtid, drøm eller virkelighet. Ikke for å få oss til å skrike-skvette, men bare helt stille uten forvarsel kommer de for å sette en støkk i deg og fylle hodet ditt med marerittaktige bilder.
Se scenen hvor Gina prøver å fortelle psykologen sin om mistanken hun har om kjæresten sin. ”I dont think Shephan is my boyfriend. It looks like him, but itsnothim” Her er et godt eksempel på disse små isende klippene innimellom.
Scenen hvor Gina lister seg ut fra badet og ser samboeren bare stå stille og glo inn i en krok er også virkelig skummelt. Sammen med hans generelt underlige oppførsel etter ulykken hennes. Men det som tar kaka er den ekle drømmen hun har, og hvordan kjæresten blir formidlet i denne.
Ellers er det mye som er ekkelt i denne filmen. Noen ganger er det så enkelt som et kort blikk. En tom sykehuskorridor, en pappkopp med kaffe ligger sølt på gulvet i et rom ingen har vært i. Og hvem i huleste hadde trodd bare at det å se en rød bil, kunne være så ubehagelig?
Tenk på det: En annen deg. Ser ut som deg, snakker som deg, men er ikke deg. Det er noe ekkelt og samtidig tiltrekkende med hele greia. Jeg har ofte blitt forelska i folk som ”ligner” på noen, men jeg ser det ikke før etterpå. Jeg aner ikke hvorfor. Kanskje den samme grunnen til at vi lyser opp hver gang vi hører en sang på et utested vi kjenner igjen. Selv om jeg egentlig ikke liker den så godt, skjer det noe. Det er bare så triggende å kjenne igjen noe. Trygghet kanskje.
Det kan også være skremmende med likheter:
En gang når jeg var mindre og hadde større briller, var jeg på senteret og hadde mista mamma. Med min store separasjonsangst og mitt generelt bekymrede vesen, var panikken et faktum. Jeg snørra meg igjennom den tette muren av julestressa folk og lettelsen var stor når jeg så ryggen til mamma og kastet meg over hånda hennes. Problemet var bare at en ny redsel skyllet over meg, når dama snudde seg og bare var en litt eldre kopi av mamma. Hun lignet bare veldig. Denne mammakopien med rynker og litt sintere øyne ga meg et blikk som var vanskelig å tyde (likegyldig?)og snudde seg vekk. Hånda mi blei ristet løs og jeg visste fra det øyeblikket at verden kunne være et merkelig forvirrende sted.
Den ”ekte” mamma ropte meg opp på høyttaler og gjensynet ble tårevått. Fra min side i hvert fall. Jeg så den dama noen år senere og selv om jeg var eldre, synes jeg fortsatt det var ekkelt å vite at et sted der ute var mammas sinte kopi. Jeg tror faktisk jeg prøvde å skrive en historie om det, men ble liksom ikke helt fornøyd. Klarte ikke formidle stemningen ordentlig og det ble ikke skummelt nok. Det klarer The broken så til de grader!
Filmen har muligens blitt inspirert av en gammel Twilight zone episode som heter ”Mirror image”, som forøvrig ligger på Flix. En morsom detalj er at hovedrollen spilles av Vera Miles fra Psycho og Psycho 2. Ta det med ro, hvis du ikke kjenner henne igjen, så kjenner du igjen den karakteristiske stemmen.
Jeg beklager fraværende ekle bidrag på en stund og har som vanlig noe å skylde på.
Hva det er denne gangen? Jo, jeg har begynt i ny jobb.
Å være ny suger. Man vet ikke hvor noe er, kjenner ingen, føler seg dum og svimete. Rød i trynet og svett i skallen. Drar i døra feil vei og plata har bestemt seg for å hakke på hæ? hæ? hæ?
Alt går seg til, sier dem og av erfaring gjør det jo heldigvis det. Det det alltid morsomt å tenke tilbake, når man er blitt varm i trøya: Tenk at jeg syns det var så skummelt. At jeg ikke trodde jeg skulle få til det jeg nå gjør i blinde. Og hu som jeg trodde hata meg, er blitt en god venn.
Alle gjør feil første uka, du blir irettesatt og vurdert. Samtidig kan du ikke være helt deg selv, fordi du ikke kjenner noen og humoren må vente litt. Du føler deg alene. Sårbar. Så går det noen måneder og du merker at jobb er jobb og folk er folk.
I disse ekle filmene er det noe helt annet. Dette er eksempler på mennesker som roter seg inn i helt feil yrker og må ta de ubehagelige konsekvensene. Dette er jobbsituasjoner som kommer helt ut av kontroll. De tar knekken på deg. Ja,noen av dem kan faktisk ta livet av deg.
Som vanlig er jeg full av skadefryd og liker å se folk ha det verre enn meg.
Dette er en liste over ekle filmer som handler om å begynne i ny jobb, prøve å gjøre en jobb eller rett og slett bare ha en dårlig dag på jobben.
1 Nattevakten
Neei du, nøkkelen den den hengte vi helt der borte..
2. Shining
All work and no play…
3. The watch
Jadda, jobbe som brannvakt utti skauen når du er traumatisert og mørkredd. Gooood ideeee!!
4. Departed
5. Taxi driver
6. dozerne
Kan’ke helt sette fingeren på det, men det er eteelerannet..
7. De andres liv
8. A serbian film
Just doin my job…
9. Djevelens advokat
10. Arlington road
Bonus: 11. The Perfect storm.
Fordi svart bunnløst, kjipt vann er uendelig ekkelt!
Flere ekle filmer om jobbsituasjoner:
1408, Fragile, Black swan, 1 hour photo, 2001 en romodsysse, Machinisten, Session 9, X files, Frykt og avsky i Las Vegas (også hysterisk morsom) The bone collector, Seven,Alien, The dentist, Monster, Primal fear, Falling down og sikkert mange fler. Bare og fylle inn folkens!
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
-thumbnail.jpg)
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
