The act of killing (2012)

 

the_act_of_killing.18659 

It is forbidden to kill. Therefore all murderes are punished.

Unless they kill in large numbers or to the sound of trumpets

– Voltaire

The act of killing kan ende opp med å bli det ekleste jeg har sett på en lang stund. Dette er en uforglemmelig film, som vil ryste deg. Punktum.

Litt om handlingen.

Når regjeringen i Indonesia ble styrtet av militæret i 1965, ble Anvar og noen av vennene hans rekruttert fra å jobbe som ”small time gangsters” til  å bli ”death squad leaders” De hjalp militæret å drepe mer enn en million påståtte kommunister, etniske kinesere og intellektuelle innen et år og ble sett på som helter av mange. I denne dokumentaren blir gangsterne spurt om de kan rekonstruere hendelsene og drapene på hvilken som helst måte de vil. Det vil de gjerne.

Siden Anvar og gjengen har jobbet på kino og er veldig inspirert av filmer (gjerne Amerikanske), blir resultatet en surrealistisk blanding av fargerik fiction og beksvart virkelighet. Konsekvensene lar ikke vente på seg.

Dette er en dokumentar om mordere som har vunnet. Gangstere, som de kalles, som stolt forteller om drap, tortur og det dobbeltmoralske samfunnet de har bygget rundt seg.

images-2

Den enormt modige filmmakeren Joshua Oppenheimer gjorde den genistreken å forkle dokumentaren sin som en film, som virket å være til massemorderenes fordel. En film som skulle handle om deres ”storhetstid” Altså fikk gjerningsmennene frie tøyler til å fortelle historien med sine egne ord, bilder, kostymer og rekvisitter. Jeg må ”hand it to him” -Det er en supergenial vinkling!

Ved å la de såkalte gangsterene (morderne), vise torturen og drapene i den settingen de ønsket, ville de også helt naturlig vise et bilde på hvordan de så seg selv i drapsrollen, hvilken rolle de ga ofrene sine og ikke minst hvordan de trodde de ble sett av andre. Det blir en merkelig prosess å følge med på. De er altfor opptatt av finne riktig mafiadress, røyke tøff sigar og sminke på seg et image enn selve «hendelsene» . De tenker heller ikke et sekund på hva denne reprisen kan sette i gang både følelsesmessig og politisk.

0-1

Anvar og gjengen er uvitende om hva dokumentarens hensikt egentlig er. Hvem vet, kanskje også reggisøren ble overrasket over hvilken 360 graders turn dette tok. Resultatet er bunnløst sjokkerende.

Siden gangsterne ikke føler de har gjort noe galt, bare hjulpet landet forteller de med stolthet og uten mellomlegg hvordan de utførte disse grusomme handlingene. ”Vi putta tre i anus til de døde, vi kappet av dem hodene, vi slo dem i hjæl, vi kasta dem i en sekk i elva eller brente dem.  Angre, jeg? Neeei, hvorfor skulle jeg det. Kommunistene måtte jo utryddes”.

images-1

Reggisøren forteller om en risikabel filmprosess, men at det farligste var, ironisk nok, når de filmet familiene til ofrene av massakeren. Både filmteamet og ofrene ble satt i fare og de turte ikke snakke om hendelsene av frykt for å bli ”oppdaget”. Når de filmet drapsmennene derimot, var alle dører åpne og politiet eskorterte dem stolt rundt på drapslocationene som om det var en jævla turistattraksjon. Militæret ville til og med holde folk på avstand, så ikke lyden på filmen ville bli forstyrret..

En annen opsiktsvekkende «detalj»er at ingen i produksjonsteamet bortsett fra Joshua selv, vil ha navnet sitt på hverken introduksjonen eller rulleteksten. Det står bare er ord: Credits. Jeg tenker umiddelbart at noen på i teamet luktet hvilke ringvirkninger denne filmen kom til å skape.

camp_14.jpg.size.xxlarge.letterbox

Millitæret brukte sivile og småkriminelle folk som Anvar og gjengen (altså gangstere, som faktisk betyr fri mann) til å fullføre en betydelig stor del av ”drittjobben” -å drepe flere hundre mennesker under massakeren i 1965, men de ble til gjengjeld belønnet i materielle goder og makt. Flere av disse sitter i høye maktposisjoner den dag i dag(!) En makt bygget på ren frykt.

I amerika ble dette massemordet av påståtte ”kommunister” feiret og omtalt som generelt gode nyheter b.l.a gjennom The times som skrev som overskrift : ”Vestens beste nyheter for i år i Asia”

Anvar som det fokuseres mest på i denne filmen, er selve sjefssadisten og en høyt respektert og fryktet mann. Han har tatt livet av over hundre kommunister bare med hendene. Den første gangen Anvar viser oss et av stedene de pleide å henrette folk, danser og synger han og demonstrerer stolt foran kamera. Med stor innlevelse forteller han om stålvaieren: Den metoden han var mest kjent for, som laget minimalt med søl. (Han fikk ideen fra en film)  Uten skam innrømmer han at de pleide å piffe det hele opp(eller var det for å glemme?) med litt røyk, alkohol og noen ganger en dæsj ecstasy. Ja, hvorfor ikke gjøre det til en helaften?

 

the-act-of-killing-trois-extraits-comment-s-par-son-r-alisateur-joshua-oppenheimer,M108665

Med stjerner i øynene mimrer han tilbake til da de jobbet på kinoen og etter en forestilling, danset gjennom gatene, for så og drepe en kar på en sadistisk munter måte… Som Anvar sier med en lett latter ”It was like we were killing happily”.

De har aldri blitt stilt til veggs for sine handlinger, men derimot fått lov å skrive sin egen versjon av det hele. Det syns. De er heltene, som triumferende går igjennom gatene med hvit nystrøket dress, nye tenner og blir hyllet. De har bare gjort landet en tjeneste, sant? I mørket bak lukkede dører og lemmer hvisker ofrenes familier om sorg og sinne, men de blir aldri hørt og får ingen medfølelse. Det er det ingen som tør å gi.

actofkilling_02

Vi får bli med inn i hodet og tenke som en massemorder. En ekte. Ikke en som sitter og snørrer, angrer og skylder på satan, men en som helt oppriktig forteller deg alt du trenger og vil vite. Hvordan de minnes situasjonene og husker scenarioene. Hvordan de fantaserer frem sin egen versjon, samtidig som vi ser det som egentlig skjedde.

Opplevelsen er av de sjeldne jeg har opplevd under en dokumentar.

Indonesia er et merkelig land og har et ganske så banalt samfunn: Her kan det tulles og hånes på noe som ligner på Oprah show i beste sendetid, over mord og tortur de har gjort mot mennesker, hvorpå pårørende familier mest sannsynlig sitter og ser på samme program og ikke kan si noe som helst. Tvunget til taushet av frykt for en ønskereprise.

images

Heldigvis er det kroppsspråk og blikk som forteller oss at ikke alle synes det er greit, men det forblir merkelig stille rundt det hele og folk synes og le med, med en flat og kald, eller bare hysterisk latter.

Se den brysomme historien til en på filmsettet, som har mistet stefaren sin, og vil ha det med rekonstruert i filmen. Han forteller om at han måtte begrave det maltrakterte liket av stefaren deres, når han var liten. Han er tydelig redd for å fortelle dette, fordi han forteller jo denne historien til de faktiske morderne! Samtidig virker det som han heller ikke klarer å stoppe. Han er som en demning som brister. Hans forslag om å ha det med i filmen blir avslått og et prisløst utrykk dukker opp både på han og Anvar. Stemningen som følger er tjukk, som seigt blod i ferd med å koke opp.

Det er disse scenene som er så subtilt kraftige i denne filmen. De undertrykte følelsene som lister seg fram og tilslutt.. vel, ikke akkurat eksploderer, men kanskje imploderer er et bedre ord. Reggisøren gjør ingenting for å framprovosere disse ”utbruddene” De bare kommer gratis fordi menneskene ikke blir instruert. Iblant virker det som de glemmer at kameraet surrer og går, fordi fokuset deres er på den ”ordentlige” filmen og de ”røper” en hel del i disse ”mellomstikkene”. Det resulterer i en uberegnelig nerve som gjør sitt for en stakkar seer.

images-4

«Eksperimentet» til reggisøren er vanntett. Morderne går selv med på å være med i en ”film” som skal gjenskape og minnes massedrapene de gjorde. De ser det som en mulighet å få hylle sine idoler som Marlon Brando og James Dean og er ikke på noen måte klar over konsekvensene i denne produksjonen. Spesielt Anvar får vi bli med på en emosjonell reise og hans sakte transformasjon i sinnstemning  gjennom dokumentaren. Han begynner å tenke. Ikke bare gjøre. Det går opp for han at livet ikke er en film. Dette vises da spesielt, når de må spille sine egne ofre i noen av scenene. Det begynner med en liten rynke i panna og et dirrende øyelokk til sterke fysiske reaksjoner, som du kommer til å huske lenge etter at filmen er ferdig.

images-5

For hver iscenesettelse gjør gansteren Anvar  seg mer og mer til offer, det er tydelig at han vil straffes, dette kan være nøkkelen til å slippe unna marerittene han har hver natt, få tilgivelse. Å opprette en slags balanse, karma. For han blir dette mer enn en film, det er hele hans liv som står på spill, hans sjel. Det er definitivt noe tilfredsstillende ved å se Anvar spille sine offer i filmen de lager, men også skremmende å se hvor  realistisk og brått han trer inn i offerrollen, som om han virkelig ønsker å være dem. Spesielt når han får sitt favoritt drapsredskap (stålvaieren) selv tredd rundt halsen. Reaksjonen er slående. Han visner. Veiver slapt med hånda, puster og peser. Tilslutt må han gi opp og bryte opptaket. Kroppen hans ser ut som en sekk, holdningen er en mann, utslitt av skyldfølelse. Klovnen av en kamerat vedsidenav vet ikke helt hvor han skal gjøre av seg og blir tydelig brydd av den sadistiske gangstersjefens plutselige ynkelige vesen.

0

Senere er det også tydelig at Anvar prøver å fortelle barna noe når han ber reggisøren om å få se denne offerscenen selv. Han roper på barnebarna og sier ”kom da. Se bestefar bli banket og blø”. Kan dette bety det samme som at: Jeg har vært en sadistisk dritt, men klarer ikke å unnskylde det på noen annen måte enn å vise dere dette torturkarnevalet? Han messer nesten underveis mens de ser på: ”Se på bestefar, se så lei seg han er, se på bestefar, se han blir banket”

Begge ungene vrir seg ut av favnet hans og går lenge før scenen er slutt.

1-RE-270213-Indonesia

Jeg sitter med noen blanede følelser mot slutten. Visst er Anvar en kaldblodig morder, men han var også presset. Det var høye forventinger, og skulle ikke han, som alle andre utføre jobben sin på et tilfredsstillende vis? Med stolthet, ære og presisjon? Han ble beundret, godt betalt. Og ikke minst (la oss alle innrømme det) føles det godt å få respekt. For alt vi vet var han kanskje konstant ruset på «betalingen» han fikk.

Så, hvor beveger denne dokumentaren seg? En ting er sikkert som snørr i mai: Mot slutten er det er milevis unna en dansende Al Pachino kopi som dreper ”happily” og traller seg avgårde. Se scenen hvor vi er tilbake til den første lokasjonen. Der han har drept flest mennesker. Det følger ti traumatiske minutter i mitt filmliv, som jeg aldri kommer til å orke å se igjen, samtidig som det er uhyre viktig for filmens sirkel.

Til tross for jævligheten i denne premieekle scenen, er det godt å se han vise en form for anger. En reaksjon. (meget sterk sådan) Garantert holdt igjen i mange år. Det gir faktisk et bittelite snev av håp.

Det den scenen forteller meg, er at selv om Anvar kanskje er den mest sadistiske, er han også den mest reale og modigste i denne dokumentaren. Han ber aldri noen skru av kameraet og det virker som han noen ganger vil ydmykes og straffes. Han vil oppsøke stedene og snakke om de tingene som gjør vondt. Faktisk, er han den eneste av gangsterne som stiller noen spørsmål. Og da ofte til seg selv. Et av disse spørsmålene ser vi i den fantastiske scenen hvor Anvar selv spille et offer. Han spør reggisøren senere med store nyskjerrige øyne: Tror du de var like redde og følte den sammen frykten jeg gjorde når jeg satt der i torturstolen?

Reggisøren svarer rolig: ”De var nok ganske mye reddere. Du visste det var film. De visste de skulle dø”.

Det forbløffende ansikts utrykket Anvar serverer skjermen, viser et univers av følelser og tanker. Et menneske, en morder, som det for første gang går opp for, hva han har gjort.

theactofkilling280

Ikke en pekefinger blir rettet under hele filmen og det trengs ikke heller. Kamera går. Lite klipping. Sånt blir det sterke øyeblikk av.

Det ville blitt overflødig med en mørk, autoritær fortellerstemme på toppen av dette. Det formidles så intense, nesten overveldende sterke reaksjoner i kroppsspråk, ansiktsuttrykk og også i stillhet mellom samtaler/dialoger at det holder i massevis.

Det er ingen svar, ingen direkte konklusjon, men filmen er definitivt slutt når den slutter og jeg føler ikke for å stille noen spørsmål.

the-act-of-killing

The act of killing har noen så utrolige øyeblikk at jeg er overbevist om at det er fake. Etter litt research kan jeg bekrefte at det desverre ikke er det. Noen ganger er det også så fenomenalt(tragi) komisk at jeg tenker: Dette kan da ikke være muulig? Se blant annet en spesiell føflekkkommentar…

Den er ekkel. Enestående, eventyrlig ekkel, men også viktig og utrolig vellaget. Jeg vil anbefale alle filminnterreserte å få den med seg!

Tentakler for EKKELhet 8/8

8