En kategori som heter kjappis. Dette er raske, litt kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser, som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er ferskt:
Filmen er en god blanding av Rec, Blair witch, Grave encounters, Paranomal, bare denne gangen i tjukk snøføyk i Russlands høye fjell. Det må være det som holder liv i dette snart hjæltråkka konseptet, at locations for found footage kan foregå hvor som helst og at historiene får næring og variasjon fra nye steder og miljøer.
Litt om handlingen.
Noen ungdommer reiser til Russlands fjell, for å lage en dokumentar om et mysterium, som tok livet av ni studenter i 1959. Til tross for flere advarsler følger de nøyaktig samme tursti som de tidligere ofrene.
Forskjellen på denne og mange andre F.F filmer er at Devils pass (så vidt jeg har forstått) er basert på en sann historie. ”The Dyatlov pass incident” Et mysterium som den dag i dag står uløst. Historien skal ha det til at alle teltene deres var revet opp fra innsiden og de hadde løpt ut barbent i snøen. Selv om det ikke var noen tydelige tegn til kamp hadde flere knuste hodeskader og brukne ribben.
En haug av forskjellige teorier har florert, men uten et eneste øyenvitne er det umulig å si nøyaktig hva som tok livet av de ni studentene i 1959. Denne filmen prøver å lufte en av de mange teoriene.
Isteden for å fokuserer på det naturkatastrofale eller det paranormale, som var noen av teoriene, heller denne filmen mer over på sci-fi sjangeren, når noe av mysteriet avdekkes. Sci-fi er fett det, og for all del historien er brukbar, men jeg synes det er synd at filmskaperne får det så travelt mot slutten. Jeg hadde gleda meg til å spise kaka, men istedenfor får jeg den pælma i trynet.
Jeg har alltid sagt at jeg liker å bli godt introdusert for karakterer, men her bruker de kanskje litt vel mye tid på å flørte og krangle. De kunne lånt masse tid fra samtaler rundt bålet om sjekketaktikk, overtydelige pekepinner og en litt flau scene på et sykehus.
Devils pass bygger seg likevel fint opp og forhistorien kombinert med Russlands brutale snøvær gir filmen mye stemning og spenning gratis. Jeg kan nesten kjenne melkesyra når de vandrer i tung, dyp snø oppover fjellet. Russlands natur er storslått vakkert, tross uregjerlige og til tider livsfarlige uberegneligheter. Det er nifst å følge nøyaktig i «fotsporene» til de som døde i 1959. Hva skjedde? Vil historien repetere seg? Vil de dykke dypere ned i mysteriet og kanskje få et svar en gang for alle?
Mot sluttklimakset føler jeg meg desverre lost i et Harry potter univers (..not in a good way) med brølende, sinte, flyvende demonskikkelser og litt for mange i siste sekund scener. Hva er det som gjør at så mange reggisører føler de må avslutte med et heidundranes brak av en heseblesende sluttscenen hvor ALT skal skje samtidig. Når du har en så grunnleggende skremmende historie å bygge på, så burde det være mulig å gi den litt ”respekt” og la den få gro på seeren. Jeg har ikke vondt av å lure litt og kose meg med egne teorier. Det i seg selv, er nesten mest spennende av alt.
Nuvel, jeg har ihvertfall aldri hatt sansen for å ”løse” et spennende mysterium med monstre eller demonansikter. Misforstå meg rett- jeg elsker monstre og demoner, men føler ikke noen av dem har noe å gjøre i denne filmen.
For all del, ingen sure miner her, men det er faktisk mye eklere å lese om den virkelige hendelsen. HVIS det da er en virkelig hendelse, og ikke en clever pr-stunt som Blair.W en gang i tiden så fiffig lurte oss trill rundt med.
Man kan aldri være helt sikker på hva en begir seg ut på, når man setter på en såkalt horror/komedie fra Hong Kong, som handler om viruset Ebola, men what the hekk, det kan da uansett ikke gjøre mer vondt enn Dunderland og Armageddon, sant?
Litt om handlingen.
Vi befinner oss i Hong Kong 1986 og en mann ved navn Kai har akkurat tatt livet av en familie, foruten om den lille datteren, som han ikke rekker å sette fyr på. Han rømmer til Sør-afrika og begynner og jobbe i en restaurant for luselønn, fordi sjefen vet han er en ”wanted ”forbryter og kan utnytte det. Ting går forferdelig galt etter at Kai voldtar en dame med Ebola viruset og blir smittet.
Anthony Wong spiller vår hovedperson Kai, som må karre seg gjennom et liv med motgang. Det føler han i hvert fall selv. Han messer stadig om at alle plager og utnytter han, og får med jevne mellomrom raserianfall med fatale følger. Ingen synes å like han noe særlig og fornærmende, nedlatende bemerkninger er en del av hverdagen på restaurantjobben. Dessuten lukter han vondt. På toppen av alt må han ligge med den samme hora hele tiden. Livet er jaggu tøft. Han begynner å bli lei. Veldig lei. Han har et par tilfredsstillende oppturer innimellom, som da han penetrerer et stykke ferskt kjøtt(altså i ordets rette forstand) en biff, mens han sniklytter på naboen ha sex. Kjøttet legger han tilbake i kjøleskapet når han er ferdig. …Dette er da den utvalgte som blir smittebæreren av Ebola syndromet.
Hvis du er fintfølende på denne type «humor» er ikke Ebola en film for deg. Det samme gjelder tortur, kanibalisme og voldtekt: Jeg teller tre voldtekter, hyppig bruk av horer og obskure sex-scener. Jeg har sjelden eller aldri sett noen bli kvalt av et campingbord før. Heller ikke en øyeball bli sugd ut av hodet på en stakkar, kamuflert som et kyss. Og se forresten kommentaren en mann får, idet han kommer inn å avbryter Kais massedrap på familien og sjokkert spør: Hva er det du driver med!!?? Litt snurt svarer Kai ”Jeg dreper dem, er det et problem?” før han styrter ut. Muligens dårlig oversatt tekst, men fantastisk absurd er det uansett!
Greit nok så er han en stakkarslig type, men det er vanskelig å få bygget opp en skikkelig sympati for Kai, når han gjør lumpne ting som å ligge med sjefens kone og presterer å drepe familien hans etterpå, når han blir tatt på fersken.
Filmen spriker litt i begynnelsen, men takket være sidehistorien om den lille jenta som overlevde massedrapet på sin familie, og gjenkjenner Kai, får du en rød tråd og holde deg fast i. Fimen «samler» seg etterhvert og det blir en bedre flyt. Det er faktisk på grensen til spennende, når politiet leker katt og mus med smittebæreren Kai og bare nesten klarer å få tak i han hele tiden, mens han spruter styggedommen av en sykdom rundt i byen.
Ebola på ville veier i Hong kong er ingen spøk, selv om denne filmen får deg til å le på de mest upassende steder. Enten på grunn av en håpløst kårni dub eller rett og slett en makaløs utbrodert drapsscene med de merkeligste replikker og ansiktsutrykk.
For de som er sugne på litt gore er det flere nasty drapsscener og en ganske så detaljert obduksjonsscene, der du blant annet kan være vitne til at et ansikt blir skrellet av en skalle. Dette er filmens ekleste scene, men ikke fordi jeg er vitne til at noen graver rundt i innvoller og skreller ansikter, men fordi jeg grøsser når jeg tenker tilbake på Men behind the sun, hvor reggisøren avslørte at det var billigere å få tak i lik i Kina, enn å lage en dukke til bruk i filmen. Kan dette også være …?
En ting er sikkert, hvis ”den blødende feber”, som sykdommen også kalles, kan gjøre alt det vi ser og hører den gjør med kroppen, er det en forjævlig sykdom, sendt direkte fra dypeste hælvete.
Alt i alt er Ebola virus en film som egentlig viser meg mer om tilstanden i landet og holdninger i dagliglivet, enn selve sykdommen. Jeg skjønner at det blir helt feil å si at denne filmen er opplysende om folkeslaget og landets tilstand, men den handler om mer enn bare et hissig virus. Det er i grunn ikke negativt for filmen, men kan være greit å vite før man benker seg ned. Som man ofte ser i smitte-filmer handler det også om menneskets forskjellige reaksjoner, når det bryter ut noe man ikke har kontroll på.
Vi får følge smitten mens den reiser rundt via forskjellige kanaler. Med masse stjålte penger og fri tilgang til horer, for ikke å snakke om at Kai faktisk spermer og spytter i maten på restauranten han jobber på, gjør at viruset sprer seg fortere enn «The fox» på youtube.
Ebola virus står igjen som akkurat det den lover: En grisete, gal horror komedie om et virus ingen fortjener å bli smittet med!
Hvert år på denne tiden strømmer det julemusikk ut fra høyttalerne. Vi kan dem alle sammen. Ned til siste klingende bjelle, George Michaels knuste jule-hjerte og Yokos falske strofe i John Lennons udødelige juletrall.
Men har du lagt merke til at det er et par låter som sniker seg inn hvert år som egentlig ikke har noe med jul å gjøre? Ingenting i teksten tilsier at dette burde representere julen. Likevel er de ”blitt” tradisjonelle julesanger i vårt hjerter.
Jeg sikter til bla East 17 med ”Stay another day”, Frankie goes to Hollywood med ”The Power of love”.
Er det bare fordi de har bjeller?
Jeg har det på samme måte med noen filmer. Jeg ser selvfølgelig Gremlins og Home Alone som andre normale folk, men har også et par utradisjonelle filmer jeg blir dratt mot i julen. Her er noen av de;
1.Den uendelige historien.
Vi begynner mykt og pent med en film som er trygg for hele familien. Dette er høytiden hvor ekstraordinære ting kan (og vil) skje, og i denne filmen er det en del ualminneligheter. Jeg tror hele den eventyr-følelsen gjør at dette en er film jeg elsker å bli barnslig med i julen. Den setter mange stemninger i meg. Den er fantasifull, rørende, engasjerende, koselig og spennende. Innimellom er det også ekkelt;
Jeg glemmer aldri når den skinnende hvite hesten Artax synker salig ned i den stinkende, seige gjørma og blir borte for godt. Jeg tror det var akkurat her jeg begynte å få sansen for filmer som bryter klisjeer, selv om det rystet meg hardt den gangen.(1990)
Den gedigne skilpadda Moria som våkner etter hundre år og nyser masse skillpaddesnørr rett i fleisen på vår stakkars helt. Det skumleste mest nervepirrende er dog, når vår helt skal forbi de to sfinxene, som kan stråle deg i stykker med laserøyne, -hvis du viser et snev av tvil.
Den litt pedofil-hyggelige dragen Falcor som jazzer rundt i lufta minner mistenkelig om en svær julenisse med pels, han tilføyer filmen varme, håp og alle sånne klisseting man skal føle i jula. Ho –ho.
2. Silent Night, Bloody Night.
Selv om det vanker et dødsfall på julaften og selveste «Glade jul» sangen åpner filmen, går S.N.B.N på ingen måte inn i rekken som en juleklassiker for de aller fleste. Men denne kornete b-grøsseren er et kult side-tilskudd, for de som gjerne vil prøve en ny julekake i boksen og ikke er for kresne.
Et stort, tomt hus med en guffen forhistorie sittende i veggene er greia. Det hjelper godt på stemningen at noe av filmen går i forteller stil. En gammel ekkel historie om grusomme ting blir fortalt oss, mens vi sitter på trygg avstand under teppet med kjeften full av godis.
Filmen utforsker endel forskjellige stiler og ingenting er fantastisk banebrytende, ikke direkte dårlig heller, bare litt sånn b- feeling. Sannsynligvis er det gjort en fantastisk jobb ut i fra budsjettet og filmen sjarmerer i å prøve å eksperimentere. Jeg assosierer med Dario Argento og passende nok Black Christmas, når vi følger en galning fra hans synsvinkel med svarte hansker og tung pust. Denne teknikken er gunstig og utvidene for oss seere, fordi vi kan følge med og ”være” to steder i filmen samtidig.
Om dette er en film mannen i gata gidder å bruke juleferien på, det er jeg sannelig ikke sikker på, men for meg er det alltid ”koselig” å se igjen denne bortgjemte snåle grøsser-thrilleren med diverse juleelementer. Det er som å se en film gjennom flue-netting. Bildet sprekker, skurrer og flimrer, men er ikke det bare veldig «søtt»? Tusener av mennesker benker seg vel ikke foran Tre nøtter til Askepott hvert år fordi bildet er så bra???
Filmens ekleste scene er å høre den ukjente hvesende stemmen som ringer fra det gamle tomme huset og sier at det er Mariann, som har kommet hjem.
Det høres ikke ut som en Mariann for å si det sånn!!
Fargerikt plott og overraskende oppfinnsomt opplegg egentlig. Selv om jeg i utgangspunktet er skepisk til re-makes, kunne det vært artig å se Silent Night, Bloody Night pusset opp og laget på nytt.
3. A View From a Hill (2005)
Blir vel ikke ordentlig jul uten en skikkelig britisk spøkelseshistorie?
Et gedigent engelsk slott med røde tepper, dryppende stearin lys og massive tremøbler. Knirkende dører, kalde gulv. Ruiner i en tåkefylt dal og en merkelig nifst fornemmelse av et ukjent nærvær. Man kan nesten kjenne lukten av rimbelagt gress på en kald høstdag.
Mitt tips er å skru av alle lys utenom julestjerna og la denne utsøkte nyinnspillingen fylle stua. Det er alltid en pågående debatt: Det overnaturlige satt opp mot det vitenskapelige. Dagslys mot mørke- sunn fornuft mot rablende galskap. Alt iscenesatt i engelsk nydelig, mystisk natur. Dette er en av mange filmatiseringer av en mester innen spøkelseshistorier M.R James.
Filmens ekleste mest forfølgende scene er den kronglete sykkelturen gjennom skogen i skumringen. Vår hovedperson strever seg gjennom en tett skog med en punktert sykkel, da han føler at han blir forfulgt av noen eller noe. En lett uro utvikler seg etterhvert til en forskrekkelig, panisk flukt i en skog som plutselig virker som en labyrint.
4. La den rette komme inn.
Et relativt nytt tilskudd til lista. Denne makabre dog gripende filmen vekker endel barndoms assosiasjoner i meg. Flytte til et ukjent sted, ikke kjenne noen og liksom miste fotfestet litt.
Jeg husker de første julene som skilsmissebarn og hvordan jeg følte en tomhet jeg ikke kunne sette ord på. Nå som jeg er eldre kan jeg fint vende tilbake og godta at de også er mine juleminner. Rare, ekle minner om en juletid hvor alt føltes absurd og galt. Hvor ensomt er det ikke å være å være barn noen ganger?
Alle disse følelsene er fantastisk formidlet (som svenskene ofte klarer) av Oscar og Eli som forpinte, søkende barn i en forvirrende verden. Det hele blandes med en skrekkelig, bloddryppende sidehistorie som sjokkerer, og fort kunne stukket et hull i filmens troverdighet, men effekten er heldigvis tvert om. Det styrker bare nerven i filmen og den hadde nok ikke vært så banebrytende unik uten disse voldsomme elementene og den beksvarte humoren.
Filmen er lagt til en iskald knitrende vinter og selv om vi ikke får så mye snø i år, får det meg til å trekke teppet helt opp til haka og kjenne på hvor glad jeg er for å sitte i en julepyntet, varm stue isteden for å måtte stresse avgårde for å tappe tilfeldige turgåere for blod..!
Filmens ekleste og mest frustrerende scene både for seer og de involverte, er når en mann skal tappe et tilfeldig offer for blod. Han henger han opp ned i et tre og blodet skal manøvreres oppi en plastkanne. Problemet er bare at han blir forstyrret hele tiden av forbipasserende og det ender med at han må løpe fra hele prosjektet… Nok en dag på jobben hæ?
En annen ekkel scene er når vi et bitte lite sekund får kikke «under skjørtet» på Eli- og du lurer på hva i hæ… du egentlig så!
Bli med på diskusjonen. Hvilke ”jule” filmer gir deg den rette stemningen og har du også noen filmer du trekkes mot i jula som ikke nødvendigvis inneholder hverken bjeller eller nisser?
Lucio Fulcis klassiker House by the cemetery, og sjekk det deilige coveret a? Ho ho. Dette er gøy! Denne filmen er del av en uavhengig «gates of hell» triologi sammen med City of the living dead og The Beyond. Jeg ser sistnevte og House by the c. faktisk er smelt sammen samme året. Snakk om å være produktiv! På en annen side er det jo grei skuring, når du bruker samma huset, hovedrollen og det meste av rekvisittene. Det hørtes kanskje sarkastisk ut, men det er på ingen måte ment som en fornærmelse. Jeg digger dette!
(bitte)Litt om handlingen.
Mor, far og sønn flytter inn i isolert, skummelt hus i skogen.
Pompøs cheezy musikk, noen går amok med zoome knappen på ansikt, øyne og ikke minst langt inn i kjøttsår. Et pastellfarget univers, hvor bladene virvler konstruert rundt en overgrodd gravstein og dørene knirker hysterisk høyt. Knallrødt seigt blod tyter fram fra kroppsåpninger, akkurat sånn Lucio vil ha det.
Liker godt hvordan disse filmene tar det heelt ut i de grafiske scenene og heller roer ned litt mellom slagene. Blir først noen skadet eller drept, så blir de det så ettertrykkelig i Lucios filmer. Dette er filmer som leverer akkurat det coveret lover og det er det som er så bra. Det skal sies at filmen er klippet kort ved øra i mange eksemplarer, stakkar og ble bannet som en skikkelig nasty i sin tid.
Det eneste som irriterer meg og samtidig får meg til å sprute ut i ufrivillig hikstende latter, er noe som må være århundrets dølleste dub,(ihvertfall på den versjonen jeg fikk tak i) nemlig en liten gutt som høres ut som en homofil dame. (!)… Det er fantasktisk distraherende og faktisk også litt ekkelt. På en sånn ekkel måte.
Hvis du først er i gang og liker stilen, se også The beyond, The new york ripper , The psychic eller Zombie .
Tentakler for EKKELhet: 3 / 8 ( mye pga stemmen til den lille gutten)
Jeg har alltid synes det er merkelig med ting som ved alle midler skal virke levende og ikke lever.
Min mor var som mange andre alenemødre på nittitallet: Klarte på magisk vis å trylle frem middager til under femti kroner, hadde 2 jobber, fulgte med på Glamour og dekorerte leiligheten med kapper, blonder og porselensdukker i alle mulige farger og fasonger.
Når hun hadde slukka lyset for kvelden og jeg lå alene på rommet. Det vil si, i godt selskap av en seks sju dukker, kom redselen snikende. Alle skyggene gjorde de malte porselensansiktene mer levende. Noen ganger var jeg rett og slett paralysert av skrekk for at en liten dukkehånd plutselig skule rote rundt i håret mitt og hvese forferdelige ting inn i øret mitt.
Samtidig hadde jeg en sterk fasinasjon over disse skapningene. Jeg sto på video Nova på det lokalet senteret og kikket på coveret til filmen, Dolls. Selve dronningen av dukke-skrekk på den tia. Jeg fikk selvfølgelig ikke lov å låne den(15 års grense) og kompenserte med å daglig dra innom å se og lese på coveret. Jeg var som en junkie som måtte ha dosen min.
Han duden som jobba i videosjappa må ha vært ganske fed-up av den rare skjeløyde kidden, som satt på gulvet og leste alle skrekk-vhs-ene fillete. Han var grei nok til å aldri si noe, men kom innom i ny og ne og la igjen et oppgitt stønn før han gikk tilbake til kassa.
Det er gøy, og også litt vemodig å tenke tilbake på at filmer som Dolls hadde så sterk innvirkning på meg og faktisk virket som den skumleste filmen i hele verden. Tenk om jeg hadde visst at jeg skulle sitte og se en mann sy sammen folk som tusenbein og kvarter lange voldtektsscener bare litt over et tiår senere.
Litt om handlingen.
Far, datter og stemor (som uten tvil må være en oversminka mann?)får motorstopp på en øde landevei og må søke ly for uværet i et stort gammelt mystisk hus. Er det nok..?
Introen viser oss flyvende dukkeansikter til plongende keyboard musikk, før vi blir introdusert for de tre relativt usjarmerende hovedpersonene. (5 hvis du regner med de to overstyla, overspillende haikerne) Etter at bilen har havarert krangler de seg vei fram til et hus hvor det bor et eldre ektepar. De er dukkemakere. De får overnatte i det store huset men på natta begynner ugangen….
Når jeg nå ser Dolls igjen, mange år senere er det med en liten rynk på nesa og med en smule vantro. Var det sånn den var??
Jeg ser den har fått hele 6.1 på IMDB og det er jo like mye som Blair witch fikk engang i tia?? Jaja rating kan være så mangt. Den avslører seg ganskje kjapt som kårni, men siden den har bestemt seg for å være en slags horror-komedie er det jo helt greit. Jeg tror ingen hadde vunnet på dette, hvis filmen utga seg for å være en seriøs thriller/grøsser. En ting er sikkert: Veldig skummelt er det ikke lenger! Selvfølgelig har det sin effekt når alle dukkeansiktene snur seg samme vei eller noen av de har veldig levende øyne som stirrer på deg i natten. Dolls har potensiale til å være en ganske ekkel film, men hele tiden ligger denne komiske undertonen der og jeg ender opp med å sitte å le av alle drapscenene.
Dukkene er laget i stop-motion og fungerer med varierende hell. Jeg har faktisk sett dårligere prestasjoner i nyere filmer, mye dårligere også og Dolls får poeng hos meg for å vise en virkelig entusiasme og engasjement. Det er tydelig at det ligger en del jobb bak disse ”effektene”.
Filmen vinner på å sette en slags eventyrstemning på det hele. Da er det lettere å tilgi teite ting og en skokk med klisjeer: En sukkersøt unge som ingen tror på, en slem stemor og en far uten noe særlig personlighet. To mystiske gamlinger med hemmeligheter på loftet, motorstopp i ødemarka osv..
Heldigvis er det et par elementer som piffer opp filmen. Hvis man har sett mye av nyere grøssere i det siste, kan det faktisk være forfriskende å se en film som Dolls fra 80-tallet. De turte faktisk mer. Barn i filmene ble ikke tatt på med silkehansker og språket var røffere. Selv om mye av moralen er den samme føles det ikke like klissete. Faren som kaller ungen sin for ”Short stuff” er en ice- breaker i seg selv. ”I could killthat kid” Etterfulgt av stemorens tørre ”stand in line..”
Om Dolls har lyst til være noe mer enn en skummel film om dukker er vanskelig å setter fingeren på. Muligens er det en bitteliten moral om barneoppdragelse og om å lytte til kidsa. Det kan også være et lite stikk i sia på masseproduksjonen av leker og ting. -Ingen vil ha noe spesielt lenger, de vil bare ha riktig merke.
Fler som assossierer til Pans labyrint?
Filmens ekleste element for meg pr i dag, var ikke den scenen som rystet meg mest som barn, nemlig når øynene blir revet ut på en dame og erstattet med dukkeøyne, som plopper ut. Neida, dette var en scene jeg ikke husket i det hele tatt: Nemlig når kosebamsen til den lille jenta ”Teddy” kommer trampende ut av skogen svær og sint. Plutselig har han vokst 5 meter og blitt til et menneskespisende monster av en kosebamse! Jeg gir Bjørk mye av skylda for dette faktisk, fordi jeg assosierer til musikkvideoen Human behavior, som er en av de skumleste musikkvideoene 90-tallet hadde å by på.
Det var planer om en sequel, men det ble ikke noe av og det er kanskje like greit. Dolls står stødigere alene som det fenomenet den er. Og høster mer ”respekt” fra meg som en «one hit». Rggisøren gikk videre med den nevneverdige sci–fi filmen From beyond, som ble filmet på samme set.
Begge filmene ligger på flix og tube.
Andre filmer i samma gata hvis du plutselig finner på å ha en all-nighter: Dolly dearest, Puppet master, Dead silence, Blue sunshine, Tourist trap, Dead of night, Childs play, The conjuring, Devil-doll, Magic.
En kategori som heter kjappis. Dette er raske, litt kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er ferskt.
Det har(i likhet med Prometheus) vært vanskelig å holde forventingene nede til årets sci-fi storfilm Gravity. Det ble ikke lettere da jeg leste at flere anmeldere var henrykt og den fikk full pott både på terninger og i stjerner. Det er langt mellom godbitene i sci-fi filmer i vår tid og enda lengre mellom milepælene. De som faktisk markerer seg og bli husket som noe unikt innen sjangeren.
Litt om handlingen.
To astronauter blir flytende rundt i rommet etter at en storm av satelitt-rester ødelegger romskipet deres.
De to astronautene som driver rundt i evigheten spilles av Bullock og Clooney og begge er erfarne nok til å gjøre en god jobb, selv om de har fått et litt svakt manus og jobbe med. Heldigvis er det ikke dialogene som er bærebjelken i denne filmen.
En nyoperert, eller i hvert fall ganske strekt Bullock må bære mye av filmen på sine stramme lepper… Eller egentlig må hun ikke det. Hun har god hjelp av filmes virkelige hovedrolle: Selve ”rommet”. Det er så skummelt, fasinerende og interessant i seg selv at hvis alle filmens menneskelige innslag hadde blitt tatt av dage, kunne filmen godt ha fortsatt uten å miste spenningen. Det er så uregjerlig, så uberegnelig, så vanvitttig
Jeg kan med glede forsikre om at spenningsscenene leverer til de grade det de lover. Når Gravity først er spennende er det nesten uutholdelig. Adrenalinet mitt pumpet faktisk og det er mange år siden jeg har kjent på kino. ( Hadde et tilfellet under homosexexen i Weekend fordi mamma satt siden av meg og sa ”oj , heisann, jøss”, men det er et annet kapittel)
Det er synd at en så bra film, som ikke mangler noe, putter inn den gode gamle sentimentale oppskriften for å liksom ”fylle inn” i en setting som ikke trenger påfyll. En tragisk sidehistorie som ofte omhandler et mistet barn eller en forlatt mor eller hva faan og som symboliseres gjennom filmens mest intense scener og forårsaker dølle one-liners. Det er forferdelig forstyrrende, flaut og UNØDVENDIG!! Det gjør ingenting for filmen!! Men det er tydeligvis noe vi ikke kommer unna i nyere storfilmer, det viser seg gang på gang. Det virker nesten som de ikke får lov å lage filmen hvis de ikke har med disse elementene. Sukk..
Bortsett fra det er Gravity noe av det beste jeg har sett på lenge. Jeg er fortsatt født med et fungerende øye så 3-d effekten kan jeg ikke anmelde, men derimot filmens utseende og stemning utrolig bra! Alle rekvisitter og detaljer er på plass og selve verdensrommet og kloden ser helt ekte ut.Vakre skremmende bilder og en storhet som hjernen ikke fatter. Alle disse elementene er troverdige og generøst vist fra alle vinkler.
Ryktene går om sjøsyke folk i kinosalen fordi kameraet hele tiden er i bevegelse og går i sirkler rundt romskip og personer, men jeg synes det fungerer perfekt for filmen og gir et unikt særpreg.
Det er mange nerveslitende scener, men den absolutt ekleste er når Sandra blir kastet ut i rommet og ikke klarer å finne noen holdepunkter på hverken opp, ned, bak eller fram og ingen svarer når hun roper på radioen. Avkuttet fra alt og alle spinner hun avgårde ut i ingenting. Denne scenen formidler selve definisjonen på ensomhet og panikk i et ganske lavmælt volum. Det gjør det enda eklere. Verdensrommet er stille. Jeg føler meg fullstendig hjelpeløs selv der jeg sitter i kinosetet og prøver i likhet med Sandra og fokuserer pånoe, eller å finne en løsning. Det finnes ikke. Det er ikke meningen. Hun er borte. Og så uendelig ubetydelig.
Filmen har en unik evne til å invitere deg inn i tilstanden og følelsen av å faktisk ”være der”. Du puster som de og holder deg fast, spinner rundt og kaster deg vekk fra flyvende romsøppel. Det hele føles som en opplevelse fremfor en filmtitting.
Jeg vil si det er årets kinoopplevelse og tror denne filmen vil bli husket lenge innen sjangeren som noe nytt og forfriskende. Kom deg gjennom det sørpete pisspreiket manuset byr på innimellom og kos deg med årets kuleste sci-fi eventyr!
Tentakler for ekkelhet: 6/8 Ekkel stressende følelse gjennom hele filmen. Og uhyre spennende.
Musikk kan være et uhyre viktig elementet i en film. Å ta bort den vil i noen tilfeller være som fjerne hele filmens ryggrad.
Et skolebrød uten skole….
Våre følelser bli trigget av musikk. Den har en enorm påvirkningskraft. I hvert fall, hvis du (som meg) har evnen og viljen til å leve deg fullstendig inn i film-scenarioer.
Tenk deg selv hva dusjscenen i Psycho hadde vært uten de «kivskarpe” strykerne, eller hadde du for eksempel blitt vettskremt av det enkle og ganske harmløse ordet “Onsdag” i The shining, hadde det ikke vært for det intense illevarslende orkesteret? Ville ansiktet mitt sett ut som en medium stekt kjøttkake hvis Brokeback Mountain og Gladiatoren hadde fjernet soundtracket i de sterkeste scenene?
Nå skal det sies at noe filmmusikk også kan bli påtrengende og kunstig. Balanse og timing er viktig. Jeg føler at jeg noen ganger blir tvunget til å føle meg enten trist, håpefull eller redd. At det blir skjøvet på meg som et svær, porøs bløtkake i en konfirmasjon når du er altfor mett. Det er ikke det bra filmmusikk skal gjøre. Greia med filmmusikk er at du egentlig ikke skal høre den på samme måte, som du gjør med vanlig musikk. Den skal ligge der som et slør. Et perfekt fordelt krydder på en rett, et skreddersydd antrekk på en kropp, en blandet drink med akkurat passe mengde av hver ingrediens. Jada, du blir full allikevel…
Jeg må advare deg om at du ikke burde ha dårlig tid når du skal gjennom dette innlegget, siden noen av videoene krever sin tid og oppmerksomhet.
Her er noen av de soundtrackene som jeg på stående fot husker har gjort sterkest inntrykk på meg:
1. Suspiria. Sighs
Måtte velge en av Goblins mange skrekk-stemninger. Denne føler jeg er en av de mest suggererende, illevarslende fra filmen, tett under hovedtema selvfølgelig. Den sleper deg liksom med seg, selv om du ikke vil, eller tør.
2. Lost highway. «Police»
Det er ingen enkel oppgave å velge fra Lynch universet, siden de fleste av filmene bader i ekkel stemningsmusikk, både fra kjente og mindre kjente musikere. Låta er fra Lost Highway og meget effektiv i settingen.
Hør på den illevarslende tonen som sleper seg av gårde, samtidig som panikken bygger opp. Musikken er fra filmens sluttscene som er både oppklarende og totalt WTF??
3. Kill Bill 2. A shiluette of doom
Ennio Morricones oppbyggende, avventende tema er perfekt i en av de avgjørende kampscenen og konfrontasjonene i Kill Bill 2.
4, TheShining. Music for strings, percussion and Celesta.
Sikkert ingen overraskelse. Et av tidenes mest intense, nerverystende soundtrack over «hele fjøla»
5, Nattevakten «Joyce blir myrdet».
Ikke akkurat filmmusikk, men en grusomt forfølgende sang, som en av karakterene i filmen setter på, som bidrar til å gjøre Joyces skjebne om ikke ennå mer makaber og urettferdig.
6. Twilight Zone. Introen
Den legendariske kjenningsmelodien til en av verdens mest kjente serie om overnaturlige og skumle ting, står som en klippe når det kommer til uforglemmelige tema-melodier. Har du ikke hørt den, må du ringe en lege for å sjekke om du kan få den på resept. Her er den for sikkerhets skyld:
7. TheTexas Chainsaw Massacre. Åpningen.
Også et eksempel på hvor forferdelig enkelt det kan gjøres med et fantastisk skremmende resultat.
8. Kairo (Pulse)
Skulle egentlig legge ut et klipp fra sluttscenen, men den var ikke mulig å oppdrive. Jeg fant en skummel lyd istedenfor. Kairo er en skikkelig ekkel film, som bruker lydeffekter på flere måter til å forme sitt særegne og skumle preg. Det kryper ut av høytaleren og pirker deg i nakken. Samboeren min (på den tida) var så dum og sovne under filmen og sier at han våknet av at jeg hvisket ting i øret hans og det kilte… That wasnt me broh…(!)
9. Albert Åberg. Intro
Ja, du kjære barndom… Bøkene gikk for så vidt greit, (bortsett fra at ingen snakker om at moren ikke er der) men hver gang jeg hørte den dystre intro-musikken, ble jeg veldig urolig. Det fascinerte og skremte meg samtidig, slik det ofte er. Ennå den dag i dag, synes jeg melodien føles som en spiral ned i noe mørkt og rart som ikke barn burde bli med på.
10. Shutter Island. Symphony no 3
En insisterende. tordnende temalåt som inviterer oss inn sinnets mørke fortrengte hjørner og alt som lever der.
11. Last house on the left
Hvem hadde trodd at det å legge på litt små lystige synth effekter kunne gjøre en draps scene ennå mer opprivende. Bokstavelig talt.
12. Ravenouse -End titles.
Fantastisk ekkelt og likeså fengende soundtrack gjennom hele filmen, laget av Damon Albarn (Yes, han fra Blur) og Michael Nyman.
13. The Beyond
Stemningsfull og kledelig pompøst fra Fabio Frizzi til Lucio Fulcis klassiker The Beyond. Filmene hadde aldri hatt så høy stjerne hos meg uten musikken!
14. Burnt offerings. Drømmesekvensen
Denne scenen var, og er ennå en av de skumleste drømme formidlingene jeg har sett på film. ( The Chauffeur grøss) Og det er er så til de grader musikkens skyld!
And the winner is :
15. 2001- En romodysse
Kubrick med for annen gang og vinner prinsessa og halve ekkelheten med dette utrolig genialt «enkle» og så ettertrykkelige skremmende soundtracket. Det er få instrumenter (som høres i hvert fall) bare en dominerende kor-messing synes å leve sitt eget liv og vokalene flyter sakte men sikkert ut i annen dimensjon. Perfekt til scenene som pirker i det store uforståelige mørket vi har rundt oss. Det hele blir enda skumlere når du tror musikken «dabber av», for så å stige igjen til nye forferdelige høyder.
Hva er dine ekleste soundtrack eller lyd effekter?
Oh du hellige youtube! Jeg prøvde egentlig å finne igjen en scene fra filmen Aracnofobia (1990) men endte opp med denne fantastisk ekle videoen! Hva skjeeer her a??
Jeg har alltid hatt et anstrengt forhold til animasjonsfilm, fordi jeg ganske enkelt ikke klarer å løsrive meg fra tanken om at det kommer til å bli barnslig og overmoraliserende. Og værst av alt: Ikke ekkelt nok!
Helt fra jeg var så gammel at jeg kunne lese og se har jeg hatt et sug etter skrekkfilm og rare ekle ting, men ble alltid supplert med kompensasjoner og dårlig erstattere; Mamma: ”Jammen se Mikke har jo forstørrelsesglass, som en detektiv. Det er jo litt skummelt?”
Når min samboer noen ganger finner fram animasjonsfilmer, kommer den samme følelsen tilbake. Han vil avlede meg med en sånn døll tegnefilm” Jeg veit! Det er helt høl i hue. Etter filmer som When the wind blows, Metropia, Slipp Jimmy fri osv må da dette snart begynne å slippe kloa i meg! Det er lov å håpe at den siste spikeren på mitt umodne, dømmende syn på animasjon, kan bli slått inn i kista og begravet en gang for alle etter denne filmen.
Litt om handlingen.
Mary er en ensom, mobbet liten jente. Hun har øyne med sølevannfarge og et fødselsmerke i panna som ser ut som bæsj. En dag skriver hun brev til en tilfeldig person hun finner i en telefonkatalog. Den tilfeldige blir Max, en overvektig mann med Aspergers syndrom, som bor i New york.
Mary og Max er en film som tar for seg ”voksne” temaer. Det er på ingen måte barslig. Ikke blir det så overmoraliserende heller gitt.
Selvmord, alkoholisme, angst og Asperger syndrom er alle saftige elementer for formatet, som skal formidles av dukker og små duppeditter. Spesielt Asperger synes jeg er dristig, men også veldig bra. Jeg savner flere filmer om dette interessante, snodige syndromet. Jeg føler det er et syndrom som ikke har kommet fram i dagslys, før de siste årene. Om det har vært tabu, blitt forvekslet med det å være dum, lat eller ganske enkelt uhøflig, vet jeg ikke, men temaet synes å ligge bak sløret. Det er det som er som bra med denne filmen. Man får en slags barneskoleopplæring på syndromet. Feks, Se når Max skal forklare Mary at han synes verden er et generelt forvirrende sted. Han kommer inn på et venterom og skiltet ”Please take a seat” får han til å ta med seg stolen hjem.
Det ukjente er ofte ekkelt. Eller gjør deg urolig. Hvor mange ganger har du ikke sittet ovenfor en ”rar” person på bussen, kanskje han puster og peser tungt, roper usammenhengende ting. Snørr på hånda. Prumper. Du vil flytte deg. Langt vekk. Fordi du blir brydd, det er ekkelt. Tenk om dette menneske tar kontakt med deg eller tar på deg! Horror! Jeg sier ikke at dette er asbergers, men jeg vil bare ha frem et poeng om hvor fort vi lar oss sette ut av en oppførsel som ikke passer inn i saueflokken. Det trenger ikke være svære greier heller. Jeg husker jeg så en mann på bussen som smilte fra Lørenskog til Helsfyr. Skikkelig glis. «Fyy faan for en syyk jævel» var det jeg tenkte. Heia homosapiens…!
Det er som sagt mange ting som spinner i denne filmen, men først og fremst er Mary og Max en historie om ensomhet. Å savne noe, men ikke vite helt hva. Følelsen av å ikke passe helt inn.
”Her mother told her she was an accident, how can someone be an accident? Ralph said babies were deliberate and found by daddies in the bottom of their beer”
Det som er greia med slike dukketeater på film er at de har muligheten til å gå veldig langt uten å tråkke noen på tærne. Det er et par scener i denne filmen som ingen små barn burde se, men på en annen side, uansett hvor makaber og grotesk filmen er, blir den alltid tilgitt fordi den er så uendelig søt og god på bunnen. Søt er også dekkende i en annen forstand, siden de begge er overspisere på sjokolade (og alt annet). Jeg sikter spesielt til Max egen oppskrift: Sjokoladeplate i brød.
Filmen krydrer med en hel haug gøyale detaljer som får oss til å glemme alvoret innimellom og bare være fasinert av animasjonsteknikken. Ps. Alle vannscener er laget av glidemiddel hi-hi. Noen ganger along the way lurer jeg på om jeg kommer til å se tilbake på filmen som en komedie i helhet. Mot slutten har jeg ikke bare endret mening, men sitter og sørper i stykker en halv dorull og holder fast på hjertet mitt, så det ikke skal rakne. Jeg vil gjerne se det mennesket som kommer seg igjennom denne filmen, uten å kjenne det presse på i kanalene bak lokka. Jeg trodde ikke det var mulig å synes synd på samtlige karakterer i en film, men så sannelig…
Filmens .. vel ikke ekleste scene, men den som vekker mest følelser i meg på godt og vondt, er da Mary skal samle tårene sine i et glass og sende til Max. For å fremprovosere tårene tenker hun at katten blir kjørt over av en gressklipper og tårene fosser fram. (er de også laget av glidemiddel?) Litt den samme følelsen får jeg når Max uvitende kjører mixmasteren ned i fiskebollen isteden for matbollen.
Selv om Mary og Max er en film som ofte ruller og går i svart hvitt eller kun lyse gule eller brune nyanser, er den et mesterverk i sine formidlinger. Dybde, farger og organiske bevegelser synes å strømme mot meg likevel.
Filmen var nominert i til en rekke priser og alt er godt fortjent. Det tok over 57 uker å lage filmen. De brukte 133 separate settinger, 212 dukker, masse masse rekvisitter. Filmen trengte også en vaskeekte liten Underwood skrivemaskin og det tok 9 uker å designe bare den. Phui. Og jeg trodde jeg hadde en slitsom dag på jobb…
Filmen er mørk som en høstnatt, håpefull som en soloppgang, og ikke minst usannsynlig morsom.
Tentakler for EKKELhet: 5 / 8 Mer trist enn ekkel. Hulk
Det er noe med disse gamle 80/90-talls-thrillerne som fenger meg. Ofte er det fordi jeg husker en bestemt ekkel scene, som skremte meg ned mellom sofaputene når jeg var yngre og egentlig skulle lagt meg for lenge siden, men filmen var så spennende at mamma glemte det. Det er alltid gøy å finne igjen disse filmene og sammenligne ekkelhetsfaktoren, nå som jeg er voksen og tøff!..
Litt om handlingen.
Julie jobber som skuespiller og får en etterlengtet, godt betalt rolle. Hun reiser til reggisørens villa utti huttaheita for å prøvefilme. Hun blir kjørt av den underlige Mr. Murray og møtt av den overvennlige reggisøren. I peisen knitrer flammen, men utenfor hyler stormen med en advarende tone. Noe forferdelig er i ferd med å skje…
Stort hår, fyldig øyenskygge, køyeseng, svære telefoner og masse røyking overalt. Alt er åttitalls korrekt! Noen dør høylytt bak i en bil og sparker rett i hornet, som tuter vilt ut i natten. Det er aldri plagsomt overspilt, men gud bedre, det er dramatisk.
For mange kan nok Dead of winter være den skreddesydde «Tv-Norge filmen» (i sin tid). Husker du de? Ofte en b-film på en onsdag kveld med aktuelt og været midt inni, så man ratt glemte handlingen. De serverte endel syltynne, klisjeetrofaste skvælere av noen filmer, men det fantes unntak. Innimellom kom det et par virkelige gode thrillere.
90-tallet generellt kunne by på flere godbiter i samme sjanger: I seng med fiende, Deceived, Hånden som rører vuggen osv. Jeg synes Dead of winter godt kan få en plass mellom disse. Det ble kanskje aldri noen klassiker, men her er det kjøtt på beinet til siste vræl.
Jeg får en sånn skikkelig digg påskegrøss følelse, når jeg ser Dead of winter. Som å se en krimbok. Elementer som hissig snøstorm, blod, psykologi, store overmøblerte hus med mange hemmelige ganger- og ikke minst en uggen anelse av at ting ikke er helt i vater.
Filmens ekleste person, er den enestående rare Mr Murray (Roddy Mcdowall). Han er som en blanding av en koselig, lett homofil hovmester og en figur hentet rett ut fra Ivo Caprinos parallelle psykopatiske univers
I en av scenene er Mary dopet ned på medisiner og han prøver å by henne på en kopp varm sjokolade.
Hun observerer han med sløret blikk og i et fantastisk øyeblikk ser det ut som ansiktet hans er hentet fra en tegnefilm. Det hele føles uvirkelig. En figur som egentlig tilhører en annen verden. Han fyller tilslutt hele skjermen med sitt insisterende smilende ansikt. En suverent ekkel formidling av Julies oppfattelse av øyeblikket. Sjelden har det vært skumlere å bli tilbudt en kopp kakao på film.
Noen som forresten kjenner igjen hovedpersonen, fra en viss tids-reise film? Great Scott!
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
-thumbnail.jpg)
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
