Remakes: Whistle and Ill come to you (1968) vs (2010) Hvem vinner i ekkelhet? (spoilers)

Av Fru ekkel, 26. august 2012

Who is this, who is coming?

Nå har jeg sett begge Whistle and ill come to you filmene. Begge ble laget for TV og er produsert av BBC. Filmene er basert på en spøkelses historie skrevet av, M.R James som heter Whistle and Ill come to you, my lad.

Begge filmene er ganske like i selve handlingen, men remaken har lagt på noen ekstra (unødvendige?) elementer. Er det ikke alltid sånn? Litt større, litt bedre, litt mer.

Sett bort ifra dette er de faktisk nesten like skumle. Heldigvis er mye av stemningen ivaretatt på remaken også. Nå skal vi se hvem som vinner i ekkelhet.

Litt om handlingen.

En professor/vitenskapsmann ferierer på et hotell ved kysten. Hans skepsis til det overnaturlige blir satt på prøve, når han finner en fløyte/ring på stranda og tar den med seg tilbake til hotellet. På vei tilbake i skumringen blir han forfulgt av en merkelig menneskesilhuett langs stranda. Lite vet han, om at han har vekket noe gammelt og grusomt. Vi følger han tre skrekkelige netter på hotellet, hvor han blir stilt ovenfor hendelser langt utenfor menneskets fatteevne.

Originalen (1968)

Regi: Jonathan Miller

Orginalen er i svart hvitt og det er også filmens styrke. Aldri har en vanlig silhuett av en menneskskikkelse vært så skummel og aldri før har en strand i skumringen blitt så uvirkelig og uhyggelig.

Dette er uten tvil en av de skumleste spøkelsesfilmene jeg noengang har sett. Mye på grunn av at den spiller på våre mest dagligdagse menneskelige frykter. Alle kan vel kjenne seg igjen og dra dyna litt ekstra godt over hodet for å stenge ut nattens uforklarlige lyder, eller å våkne opp etter et mareritt og føle at drømmen ikke slipper taket. Rommet er ukjent. Det er jo sikkert bare vinden, det MÅ være vinden. Eller tenk om..?

Michael Hordon spiller hovedrollen i orginalen og mange lar seg irritere av hans uspiselige karakter. Uspiselig er ordet. Han slafser i seg mat mens han hånlig poengterer at det ikke fins noe overnaturlig. Tusler rundt alene og snakker med seg selv. Noen ganger grenser det til latterlig, men jeg antar at det er akkurat en sånn type han skal spille. En bekymringsløs, bedrevitende tulling som snart skal få raknet sitt verdensbilde. Et av de ekleste elementene i orginalen er nettopp å være med på hans desperate fornektelse. Han opplever helt tydelig noe overnaturlig, han bare simpelten nekter å akseptere det.

Denne filmen bruker superenkle og nesten barslige virkelmidler, som små skrape lyder under senga og laken som beveger seg, men herregud som det funker!

Et annet urovekkende element i orginalen er at det ikke er noen logisk forklaring, ingen tråer som blir nøstet opp på slutten, ingen konklusjon.Ingen aha. Det føles som å famle i et stort mørke eller dette ned i et svart hull.

Remaken (2010)

Regi: Andy De Emmony

I remaken er hovedrollen en litt annen type. John Hurt spiller en sympatisk eldre mann, som akkurat har satt den apatiske kona på eldresenter og skal ta seg noen dager fri. Han velger å dra tilbake til hotellet der han og kona ferierte etter at de var gift.

Bortsett fra dette er mye av historien den samme. Han er en vitenskapsmann som ikke tror på spøkelser. Han er mye reddere for det han har sett skje med kona. Et menneskeskall uten personlighet. Lyset er på, men ingen er hjemme. Forøvrig kan jeg være enig. Hva er egentlig værst? En død som lever eller en levende død?

Han og kona har ingen barn og selv om hun fortsatt er i live er hun så godt som borte. Kjærlighetshistorien paralellt med spøkelseshistorien er veldig rørende og tankevekkende, hvor ensomt mennesket blir, når de mister sin partner.

Han tar inn på hotellet, men føler på ensomheten. Tidligere på dagen har han funnet en ring på stranda og det har tydeligvis vært en dårlig ide og ta den med seg inn på rommet. På natta begynner han og bli urolig. Han føler en uhyggelig stemning i rommet. Jeg liker de små realistiske detaljene. Har du også snudd en dokke eller et bilde som stirrer på deg på natta? Nettopp. Alt er anderledes på natta. Spesielt hvis man er alene.

En ekkel statue som står på hotellrommet hans, som smiler, får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Dette er et nytt element i remaken, men det er på ingen måte overdrevet og jeg blir skikkelig skremt av den. Også de nattlige forstyrrelsene er forferdelige. Det begynner med små skrapelyder som vinden kan ta skylda for, men bygger seg opp til et marerittaktig klimaks.

Den minneverdige silhuetten på stranda er noe oppdatert, men fungerer overraskende bra. Jeg liker at den er akkurat så blury at du ikke helt vet hva du ser, du bare vet det ikke er bra.

Det at denne remaken faktisk er helt på høyde med orginalen (hvor ofte ser du det?) er mye på grunn av en fenomenal John Hurt. Meget smart casting. Det ser nesten ut som han ikke trenger å spille engang. Han bare har dette utrolige utrykksfulle ansiktet, selv om han ikke rører så mye som et bryn. Og når dette ansiktet viser enn bunnløs frykt, er det umulig å ikke bli påvirket.

Jeg har litt å utsette på slutten i remaken. Ganske mye faktisk, men greit…Jeg har kost meg såpass mye med resten av filmopplevelsen at jeg tilgir dette.

Begge filmene kan anbefales til en mørk kveld. Hvis du er sugen på en god gammeldags spøkelsesfilm, så er dette perfekt.