So, this is Christmas?

Hvert år på denne tiden strømmer det julemusikk ut fra høyttalerne. Vi kan dem alle sammen. Ned til siste bjelle og Yokos falske strofe.

Men har du lagt merke til at det er et par låter som sniker seg inn hvert år som egentlig ikke har noe med jul å gjøre? Ingenting i teksten tilsier at dette burde representere julen. Likevel er de ”blitt” tradisjonelle julesanger i vårt hjerte.

Jeg sikter til bla East 17 med ”Stay another day”, Frankie goes to hollywood med ”The power of love”.

Jeg har det på samme måte med noen filmer. Jeg ser selvfølgelig Gremlins og Hjemme alene som andre normale folk, men har også et par utradisjonelle filmer jeg blir dratt mot i julen. Rusta med tre kilo klementiner og hølete tøfler river jeg meg løs fra middager med aquevit og prøver å få klemt inn disse.

1.Den uendelige historien.

Vi begynner pent med en film som er trygg for hele familien. Dette er høytiden hvor ekstraordinære ting kan(og vil) skje, og i denne filmen er det jo en del ualminnelige happenings. Jeg tror eventyrfølelsen gjør at dette en er film jeg elsker å bli barnslig med i julen. Den setter mange stemninger i meg. Den er Fantasifull, rørende, engasjerende, koselig og spennende. Innimellom er det også ekkelt;

Glemmer aldri når den skinnende hvite hesten Artax synker salig ned i den stinkende gjørma og blir borte for godt. Jeg tror det var akkurat her jeg begynte å få sansen for filmer som bryter klisjeer, selv om det rystet meg den gangen.(1990)

Den gedigne skilpadda Moria som våkner etter hundre år og nyser masse skillpaddesnørr rett i fleisen på vår stakkars helt. Det skumleste mest nervepirrende er dog, når vår helt skal forbi de to sfinxene, som kan stråle deg i stykker med laserøyne, hvis du viser et snev av tvil.

Den litt pedofil-hyggelige dragen Falcor som jazzer rundt i lufta minner mistenkelig om en svær julenisse med pels, han tilføyer  filmen varme, håp og alle sånne klisseting man skal føle i jula. Ho –ho.

2. Silent night, bloody night.

Selv om det vanker et dødsfall på julaften og selveste glade jul sangen åpner filmen, går S.N.B.N på ingen måte inn i rekken som en juleklassiker. Men denne kornete b-grøsseren er et kult sidetilskudd, for de som gjerne vil prøve noe nytt og ikke er for kresne.

Et stort, tomt hus med en guffen forhistorie sittende i veggene. Det hjelper godt på stemningen at noe av filmen går i forteller stil.  En gammel ekkel historie om grusomme ting blir fortalt oss, mens vi sitter på trygg avstand under teppet med kjeften full av godis.

Filmen utforsker endel forskjellige stiler og ingenting er fantastisk banebrytende, ikke direkte dårlig heller, bare litt sånn b- feeling over det. Sannsynligvis er det gjort en fantastisk jobb ut i fra budsjettet og filmen sjarmerer i å prøve å eksperimentere. Jeg assosierer med Dario Argento og passende nok Black christmas, når vi følger en galning fra hans synsvinkel med svarte hansker og tung pust. Denne teknikken er gunstig og utvidene for oss seere, fordi vi kan følge med og ”være” to steder i filmen samtidig.

Om dette er en film mannen i gata gidder å bruke juleferien på, det er jeg sannelig ikke sikker på, men for meg er det alltid ”koselig” å se igjen denne bortgjemte snåle grøsserthrilleren med diverse juleelementer. Det er som å se en film gjennom fluenetting. Bildet sprekker, skurrer og flimrer, men det har jo sin sjarm sant? Tusener av mennesker benker seg vel ikke foran Tre nøtter til Askepott hvert år fordi bildet er så bra???

Filmens ekleste scene er å høre den ukjente hvesende stemmen som ringer fra det gamle tomme huset og sier at det er Mariann, som har kommet hjem. Det høres ikke ut som en Mariann for å si det sånn!!

Fargerikt plott og overraskende oppfinnsomt opplegg egentlig. Selv om jeg i utgangspunktet er skepisk til re-makes, kunne det vært artig å se Silent night, bloody night pusset opp og laget på nytt.

3. A view from a hill.

Blir vel ikke ordentlig jul uten en skikkelig britisk spøkelseshistorie?

Svært engelsk slott med røde tepper, dryppende stearin lys og massive tremøbler. Knirkende dører, kalde gulv. Ruiner i en tåkefylt dal og en merkelig nifst fornemmelse av et ukjent nærvær. Man kan nesten kjenne lukten av rimbelagt gress en kald høstdag. Mitt tips er å skru av alle lys utenom julestjerna og la denne utsøkte nyinnspillingen fylle stua. Det er alltid en pågående debatt: Det overnaturlige satt opp mot det vitenskapelige. Dagslys mot mørke- sunn fornuft mot rablende galskap. Alt iscenesatt i engelsk nydelig mystisk natur. Dette er en av mange filmatiseringer av en mester innen spøkelseshistorier M.R James.

Filmens ekleste mest forfølgende scene er den kronglete sykkelturen gjennom skogen i skumringen. Vår hovedperson strever seg gjennom en tett skog med en punktert sykkel, da han føler at han blir forfulgt av noen eller noe. En lett uro utvikler seg etterhvert til en forskrekkelig panisk flukt uten mål og mening.

4. La den rette komme inn.

Et relativt nytt tilskudd til lista. Denne makabre dog gripende filmen vekker endel barndomsassossiasjoner i meg. Å flytte til et ukjent sted, ikke kjenne noen og liksom miste fotfestet litt. Jeg husker de første julene som skilsmissebarn og hvordan jeg følte en tomhet jeg ikke kunne sette ord på. Nå som jeg er eldre kan jeg fint vende tilbake og godta at de også er mine juleminner. Rare ekle minner, men dog minner om en juletid hvor alt føltes rart og galt. Hvor ensomt det kan være å være barn. Og utrykke seg og forstå de voksne. Og ikke minst prøve å finne sin plass.

Alle disse følelsene er fantastisk formidlet (som svenskene ofte klarer) av Oscar og Eli som forpinte, søkende barn i en forvirrende verden. Det hele blandes med en skrekkelig, bloddryppende sidehistorie som sjokkerer, og fort kunne stukket et hull i filmens troverdighet, men effekten er heldigvis tvert om. Det styrker bare nerven i filmen og den hadde ikke vært så banebrytende unik uten disse voldsomme elementene og den beksvarte humoren.

Filmen er lagt til en iskald knitrende vinter og selv om vi ikke får så mye snø i år, får det meg til å trekke teppet helt opp til haka og kjenne på hvor glad jeg er for å sitte i en julepyntet, varm stue isteden for å måtte stresse avgårde for å tappe tilfeldige turgåere  for blod..!

Filmens ekleste og mest frustrerende scene både for seer og de involverte, er når en mann skal tappe et tilfeldig offer for blod. Han henger han opp ned i et tre og prøver å fylle en plastkanne med blod. Problemet er bare at han blir forstyrret hele tiden av forbipasserende og det ender med at han må løpe fra hele prosjektet… Nok en dag på jobben hæ? Det er også ganske forstyrrende når vi et bitte lite sekund får kikke «under skjørtet» på Eli- og du lurer på hva i hæ… du egentlig så!

Join in på diskusjonen. Hvilke ”jule” filmer gir deg den rette stemningen og har du også noen filmer du trekkes mot i jula som ikke nødvendigvis inneholder hverken bjeller eller nisser?