En kjappis: Dead of winter (1987)

Det er noe med disse gamle 80/90-talls-thrillerne som fenger meg. Ofte er det fordi jeg husker en bestemt ekkel scene, som skremte meg ned mellom sofaputene når jeg var yngre og egentlig skulle lagt meg for lenge siden, men filmen var så spennende at mamma glemte det. Det er alltid gøy å finne igjen disse filmene og sammenligne ekkelhetsfaktoren, nå som jeg er voksen og tøff!..

Litt om handlingen.

Julie jobber som skuespiller og får en etterlengtet, godt betalt rolle. Hun reiser til reggisørens villa utti huttaheita for å prøvefilme. Hun blir kjørt av den underlige Mr. Murray og møtt av den overvennlige reggisøren. I peisen knitrer flammen, men utenfor hyler stormen med en advarende tone. Noe forferdelig er i ferd med å skje…

Stort hår, fyldig øyenskygge, køyeseng, svære telefoner og masse røyking overalt. Alt er åttitalls korrekt!  Noen dør høylytt bak i en bil og sparker rett i hornet, som tuter vilt ut i natten. Det er aldri plagsomt overspilt, men gud bedre, det er dramatisk.

For mange kan nok Dead of winter være den skreddesydde «Tv-Norge filmen» (i sin tid). Husker du de? Ofte en b-film på en onsdag kveld med aktuelt og været midt inni, så man ratt glemte handlingen. De serverte endel syltynne, klisjeetrofaste skvælere av noen filmer, men det fantes unntak. Innimellom kom det et par virkelige gode thrillere.

90-tallet generellt kunne by på flere godbiter i samme sjanger:  I seng med fiende, Deceived, Hånden som rører vuggen osv. Jeg synes Dead of winter godt kan få en plass mellom disse. Det ble kanskje aldri noen klassiker, men her er det kjøtt på beinet til siste vræl.

Jeg får en sånn skikkelig digg påskegrøss følelse, når jeg ser Dead of winter. Som å se en krimbok. Elementer som hissig snøstorm, blod, psykologi, store overmøblerte hus med mange hemmelige ganger- og ikke minst en uggen anelse av at ting ikke er helt i vater.

Filmens ekleste person, er den enestående rare Mr Murray (Roddy Mcdowall). Han er som en blanding av en koselig, lett homofil hovmester og en figur hentet rett ut fra Ivo Caprinos parallelle psykopatiske univers

I en av scenene er Mary dopet ned på medisiner og han prøver å by henne på en kopp varm sjokolade.

Hun observerer han med sløret blikk og i et fantastisk øyeblikk ser det ut som ansiktet hans er hentet fra en tegnefilm. Det hele føles uvirkelig. En figur som egentlig tilhører en annen verden. Han fyller tilslutt hele skjermen med sitt insisterende smilende ansikt. En suverent ekkel formidling av Julies oppfattelse av øyeblikket. Sjelden har det vært skumlere å bli tilbudt en kopp kakao på film.

Noen som forresten kjenner igjen hovedpersonen, fra en viss tids-reise film? Great Scott!

Tentakler for EKKELhet 4 /8