The Broken (2008) Bittesmå spoilers kan forekomme.

The broken er en film som ikke skårer så høyt på feks IMDB, men jeg synes den fortjener oppmerksomhet her på ekkelt. Den oser av ekkel stemning og har blitt en av mine ”ta fram igjen” favoritter. Jeg vil si det samme som noen mennesker gjør om juleribba. Den er faktisk bedre ved andre runde.

Litt om handlingen.

Gina havner i en bilulykke og mister mye av hukommelsen. Rett før ulykken ser hun en dame helt lik seg selv kjøre forbi og følger etter henne.

Så, la oss nå si at du står på gata og plutselig ser du deg selv kjøre forbi i din egen bil. Hva gjør man egentlig? Jeg tror jeg hadde gjort omtrent alt annet enn å følge etter, men filmens hovedperson Gina gjør nettopp dette. Sånt kan jo umulig gå bra.

Filmens absolutt sterkeste virkemiddel er musikken, som helt fra første scene indikerer at noe er forferdelig galt. En ulmende prikkende følelse brer seg. Som å ha glemt å skru av dusjen eller har en ubetalt inkasso liggende i en skuff. Det blir problemer av sånt…

Folk går på jobben, rer opp senga, men ting er ikke som de skal!

Bare et overblikk over byens hustak, får meg til fare sammen. Jeg må være på vakt, passe meg for ..noe. Det er i ferd med å skje utrolige ting, som vil forandre alt.

Jeg digger påfunnet: Dobbeltgjengeren din, eller i dette tilfellet speilbildet ditt er drittlei av å bare være et speilbilde. Lei av å bare herme etter alt du gjør. Det har ventet en liten evighet for å få komme ut å være deg. Stått bak i dypet og kikket ut, vært fanget. Nå er det tydeligvis nok. De har funnet en inngang. En slags portal.

Dobbeltgjengerne tyter frem, og ligner.. Tja, hva kan det være? Et alter ego kanskje? Det ser i hvert fall ut som en litt mørkere og mer utspekulert utgave. Det lurer noe kaldt og blankt bak øynene deres. Ellers er de identiske sin «eier»og nettopp derfor blir situasjonen så bisarr og uoversiktelig.

Midt oppi alt strever Gina stakkar, med å prøve å huske noe fra bilulykken. Hva har skjedd i det tidsrommet fra hun følger etter damen som ligner henne på en prikk og til hun sitter i bilen? Hvem var denne damen?

Filmen har en fin måte å beskrive hennes hukommelsestap på. Å kjøre de sammen difuse minnene gang på gang, får oss til å føle at vi er i samme situasjon som Gina. Noe er visket ut, men repeteres kontinuelig, fordi hjernen desperat prøver å lappe det sammen. Noen ganger skjøtes det på et lite ekstra fragment, men aldri så mye at man forstår sammenhengen.

Disse konstante tilbakeblikkene er viktig for filmens oppbygging. Det er også små clues. Plutselige lynende grøss innimellom fra fortid, framtid, drøm eller virkelighet. Ikke for å få oss til å skrike-skvette, men bare helt stille uten forvarsel kommer de for å sette en støkk i deg og fylle hodet ditt med marerittaktige bilder.

Se scenen hvor Gina prøver å fortelle psykologen sin om mistanken hun har om kjæresten sin.  ”I dont think Shephan is my boyfriend. It looks like him, but its not him” Her er et godt eksempel på disse små isende klippene innimellom.

Scenen hvor Gina lister seg ut fra badet og ser samboeren bare stå stille og glo inn i en krok er også virkelig skummelt. Sammen med hans generelt underlige oppførsel etter ulykken hennes. Men det som tar kaka er den ekle drømmen hun har, og hvordan kjæresten blir formidlet i denne.

Ellers er det mye som er ekkelt i denne filmen. Noen ganger er det så enkelt som et kort blikk. En tom sykehuskorridor, en pappkopp med kaffe ligger sølt på gulvet i et rom ingen har vært i. Og hvem i huleste hadde trodd bare at det å se en rød bil, kunne være så ubehagelig?

Tenk på det: En annen deg. Ser ut som deg, snakker som deg, men er ikke deg. Det er noe ekkelt og samtidig tiltrekkende med hele greia. Jeg har ofte blitt forelska i folk som ”ligner” på noen, men jeg ser det ikke før etterpå. Jeg aner ikke hvorfor. Kanskje den samme grunnen til at vi lyser opp hver gang vi hører en sang på et utested vi kjenner igjen. Selv om jeg egentlig ikke liker den så godt, skjer det noe.  Det er bare så triggende å kjenne igjen noe. Trygghet kanskje.

Det kan også være skremmende med likheter:

En gang når jeg var mindre og hadde større briller, var jeg på senteret og hadde mista mamma. Med min store separasjonsangst og mitt generelt bekymrede vesen, var panikken et faktum. Jeg snørra meg igjennom den tette muren av julestressa folk og lettelsen var stor når jeg så ryggen til mamma og kastet meg over hånda hennes. Problemet var bare at en ny redsel skyllet over meg, når dama snudde seg og bare var en litt eldre kopi av mamma. Hun lignet bare veldig. Denne mammakopien med rynker og litt sintere øyne ga meg et blikk som var vanskelig å tyde (likegyldig?)og snudde seg vekk. Hånda mi blei ristet løs og jeg visste fra det øyeblikket at verden kunne være et merkelig forvirrende  sted.

Den ”ekte” mamma ropte meg opp på høyttaler og gjensynet ble tårevått. Fra min side i hvert fall. Jeg så den dama noen år senere og selv om jeg var eldre, synes jeg fortsatt det var ekkelt å vite at et sted der ute var mammas sinte kopi. Jeg tror faktisk jeg prøvde å skrive en historie om det, men ble liksom ikke helt fornøyd. Klarte ikke formidle stemningen ordentlig og det ble ikke skummelt nok. Det klarer The broken så til de grader!

Filmen har muligens blitt inspirert av en gammel Twilight zone episode som heter ”Mirror image”, som forøvrig ligger på Flix. En morsom detalj er at hovedrollen spilles av Vera Miles fra Psycho og Psycho 2. Ta det med ro, hvis du ikke kjenner henne igjen, så kjenner du igjen den karakteristiske stemmen.

Tentakler for EKKELhet 5/ 8