Jeg har prøvd å ikke være negativ, jeg har virkelig prøvd. Jeg har svelga kameler og kakkerlakker og tenkt : Det er jo tross alt noen re-makes som har kommet godt ut av det: Dawn of the dead, The fly, True Grit, men når jeg ser denne traileren til Carrie, så kjenner jeg smaken av sur sokk og sukkertøy i kjeften. Hvorfor caster de smellvakre, yndige Chole Grace Mortez i hovedrollen? Jeg skjønner ikke hva de tenker? Carrie var ikke pen, ikke det spor sexy heller. Det var jo litt av greia. Vi som publikum kunne også føle avsky blandet med medlidenhet for denne jenta, i likhet med medelevene. Carrie var litt ekkel, stakkar. Særlig i den kjente «dusjscenen». Hun var en rar, plaget grå mus som ingen forsto seg på. Det er bare fordi jeg som seer kunne bli med henne hjem og bli kjent med henne til fløytemusikk, at jeg skjønte tegninga. Synes synd på og «heide» på henne gjennom filmen og utseende hennes forandret seg magisk i takt med utviklingen. Det var det som gjorde originalen så nydelig komleks. At den er så skjør og vakker og grusomt kvalmende samtidig.
Greit nok hvis dette er en helt ny, tidsriktig, samfunnsaktuell versjon av Carrie, men handlingen, replikkene og mange av scenene ser ut til å være rimelig lik originalen. Vi får se.
må være grusomt å se sånn ut gitt…
The real thing
Nå skal det være med i historien at jeg ikke har sett filmen ennå og noen trailere kan være misvisende, men la oss bare si det sånn, at hvis ikke dere ser en anmeldelse av Carrie på Ekkelt i nærmeste fremtid, så står jeg for alt dette.
Carrie er en av dronningene innen skrekkfilm, og en av de få filmene som muligens overgår boka. Den har betydd mye for meg som skrekkfanatiker og står som en klippe i mitt horrorhav. Det er kanskje derfor jeg girer meg opp. Ikke føkk med Carrie a! Du kan’ke bare komme inn med fløff leppene dine og dådyrøynene og forvente at vi skal tro på smerten din. Du må fortjene medlideheten. Slik som Sissy gjør så smertelig gjennomført i originalen.
I rest my case
I rest my case 2
Jeg får litt den samme følelsen av kristne folk som løper etter meg med flyers, om hvordan jeg kan unngå å dø i synd, bare jeg betaler dem litt i måneden. Greit at du prøver, men det blir desverre bare irriterende og unødvendig.
(og der fikk jeg jaggu inn et ballespark til mora til Carrie i samma slengen)
En ny kategori på plass som heter kjappis. Dette er raske, litt kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er ferskt.
Litt om handlingen.
8 karrierebevisste mennesker blir satt i et rom, for å ta siste del av en eksamen som kan lede til drømmejobben. Kun en vil bli valgt. Problemet er bare at spørsmålet er så udefinerbart og reglene så merkelige at deltakerne sakte, men sikkert blir mer og mer anspente og desperate for å finne svaret.
Exam er en sånn film som foregår kun i et rom og da kreves litt ekstra av både skuespillere og plot. Når alt annet blir strippet ned, kan ikke filmen gjemme seg. Den blir ærligere. Dialogen blir viktigere, detaljene mer synlig og jeg føler meg mer skjerpet.
Selv om Exam ikke er den beste one-location filmen jeg har sett, er den hele tiden engasjerende og jeg er nyskjerrig til siste stund. Filmen legger et stødig spenningsgrunnlag og holder koken godt inn i andre halvdel. Jeg liker spesielt godt scenen når det går opp for deltakerne at de ikke forstår hva de skal svare på, men ingen vet hva de skal gjøre. De har fått streng beskjed om å ikke forlate rommet og ikke snakke med «sensoren» . Spenningen bygger seg opp og klokka tikker nedover. Drømmejobben er i ferd med å glippe. Sånt kan man jaggu bli sprø av…
Et godt virkemiddel i filmen, er at den får meg som seer til å føle at jeg er en av deltakerne. Jeg vil også finne svaret på prøven og jeg tar meg selv gang på gang i å rope til skuespillerne, komme med tips og prøve å finne løsninger for dem.
Filmen har sine øyeblikk, absolutt, men jeg kunne tålt enda mer spekulasjoner rundt oppgaven og dens hensikt, istedenfor å bruke mye tid på trusler, vræling og vold. Kanskje hadde det også vært rom for noen av de ”store spørsmålene” som lett kunne fylt opp dette lille eksamenslokalet og gitt filmen enda større bredde.
Når vi kommer til selve plottet blir det litt vel Disney for min del. Jeg hadde kanskje sett for meg noe litt ..annet, i mangel av et bedre ord. Noen ganger gir ting mer mening, når det er helt meningsløst, hvis du skjønner?
For min del ligger ekkelheten sterkest i det enkle faktum at det er en prøve, eller idette tilfellet kun et spørsmål,som tilsynelatende skal ha noe å si for resten av deres liv. Sitte i et lite rom, å skulle prestere noe på kommando, som avgjør hele din framtid for alltid? Seriøst, skal det være sånn? Ingen gråsoner?
En barslig, men helt reel frykt jeg hadde når jeg var yngre og hadde prøver på skolen, var at jeg ikke skulle forstå oppgaven og alle andre synes det var lett som en plett. Og ikke minst, at de skulle merke det. Det ødela for meg allerede før jeg hadde begynt.. skjønner?
Exam er ikke så ekkel, men underholdende nok og hvis valget står mellom denne og for eksempel Tom Berry og Halle Hanks i søtten forskjellige parykker i Cloud atlas, slapp heller av med denne, for å si det sånn..
Påsketid er krimtid, men det kan jeg desverre ikke ta hensyn til her i Ekkelt. Den klassiske påskekrim’en må vike for Brad Andersons deilige underfundige Session 9.
Litt om handlingen.
Fem renovasjonsarbeidere får i oppdrag å renovere deler av et gammelt nedlagt mentalsykehus. Det har en historisk verdi og kan ikke rives. Det vanker en bonus på 10.000 $ hvis de klarer jobben på en uke.
De går på med liv og lyst, og det begynner tilsynelatende bra. Men så begynner stemningen å preges av deres personlige problemer: Hank ligger med eksen til Phil. Teamets leder Gordon preges av lite søvn og stress pga en nyfødt baby i hjemmet. Bonusen henger i en tynn tråd, fordi arbeidet går for sakte. Bedre blir det ikke da en av arbeiderne sporløst forsvinner og de samtidig finner et opptak i sykehusets kjeller, som avdekker en gammel uhyggelig sak. Et avhør av Mary Hobbes, en schidzofren pasient med tre personligheter. Alt flettes sammen, selv om Mary og arbeiderne ikke har noe sammenheng. Eller har de?
Først og fremst må jeg si at sykehuset, Danvers State Mental Hostpital er en perfekt location for en grøsser. Hvis noen skulle fått oscar i denne filmen, måtte den gå til bygningen selv. Dette er en fryd for oss som liker svæære, skumle gamle hus med masse ekle kriker og kroker. Det er en dryppende klam ondskapsfull stemning i alle gangene. Kan rom fortelle historier? Er de som oss mennesker, som arver gener og preges av oppdragelse eller «innredelse»? Hvis noe grusomt skjer i et rom, så må jo noe av det sette seg i veggene?
Gradvis slipper vi inn i personenes mørke rom, i sinnet. Alle har sitt og stri med. Spesielt Peter mullan gjør en oppsiktsvekkende god rolletolkning som Gordon. En forpint, forvirret leder. En nybakt far, som er i ferd med å miste kontroll både på jobb og hjemme. Etterhvert sliter han også med bisarre stemmer i sykehusets korridorer.
Musikken (Climax Golden Twins) fremhever den anspente, surrealistiske stemningen, som bygger seg opp underveis. Filmen har et par veldig uhyggelige scener. Det å høre opptakene av Mary Hobbes når hun skifter personlighet er utrolig skremmende. Det gamle båndet forvrenger stemmene og gjør at det høres ut som en skapning som ikke kommer fra vår planet engang. Ofte kombinerer de stemmeopptakene mens kamera går rundt i rommene på sykehuset og du får en følelse av at det er veggene som forteller.
I likhet med The Machinist, som er en annen film av reggisøren i samme sjanger, blir vidratt med på en reise inn i menneskets mange rare forestillinger og av og til svekkende dømmekraft.
Filmens desidert ekleste scene er når Hank drar til sykehuset midt på natten fordi han har funnet noe verdifullt, som han ikke vil dele med de andre. La meg få en ting klart; Dette er et hus som skremmer vettet av meg i fullt sollys. Så det å bli med Hank dit på svarteste natta, får meg til å trekke bena langt oppi sofaen å tenke; HVA I HÆLVETE ER DET HAN DRIVER MED????
Jeg anbefaler å se session 9 i påskemørket, mens månen henger blass på himmelen. Guff på anlegge litt. Da får du med deg alle de skumle lydeffektene.
Ikke alle filmer kan komme unna med for mange løse tråder, men akkurat denne filmen kler faktisk å fomle litt i mørket.
En ny kategori på plass som heter kjappis. Dette er raske, litt kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er ferskt.
VHS
Jeg synes alltid det er like interessant å se filmer som har bltt anmeldt som både årets søppel og totally awsome.
Jeg likte den… tror jeg. Det er 5 små filmer puttet inn i en, som en slags kolasj. Jeg likte ikke alle like godt og noe av kamera føringen gjør meg sjøsjuk light, men jeg er overrasket over oppfinnsomheten og snerten i noen av disse små filmene. Jeg ble ihvertfall ikke skuffet på noen måte. Null forventninger. Hjelper det.
Filmen har som sagt 5 små filmer som blir styrt av en slags hovedfilm. Alle de små filmene har sine ekle øyeblikk, men spesielt to utmerker seg hos meg:
Forvandlingen til en jente, som noen gutter tar med seg hjem på et hotellrom, etter en kveld på byen. La meg bare pirre med at hvis jeg hadde sett denne filmen før jeg lagde lista mi for 2012, så hadde garantert et visst vesen hatt sin plass der over ekleste kvinnelige figurer.
En hjemsøkt jente ber kjæresten sin filme over videochat hva han ser i leiligheten hennes, fordi hun ikke tør å åpne øynene og se det ukjente nærværet. Kjæresten skal fortelle hva han ser, når hun går rundt i leiligheten med pcen og filmer med øynene lukket.
Skuespillet er faktisk det som tidvis imponerer meg mest, fordi jeg ikke forventet noe særlige prestasjoner. Spesielt filmen om paret som er på bilferie. Noen dustete øyeblikk forekommer og det tar som kjent litt veel av noen steder, men jeg ville tatt denne foran Texas chain 3-D any type of day!! Her får du ihvertfall en eller to overraskelser, og et par væææ, shit, æsj og så du det eller??
Tentakler for ekkelhet: 5/8 (mest på grunn av hun dama som blir med på hotellet)
En ny kategori på plass som heter kjappis. Dette er raske, litt kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser, som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er helt ferskt.
Litt om handlingen.
En dame havner i rullestol etter en ulykke og drar til faren og hjemstedet. Når hun ankommer er ikke faren der. Stemoren sier at han har reist bort noen dager, men flere bisarre hendelser tilsier at han fortsatt befinner seg på eindommen.
Hvis jeg bare hadde sett denne filmen på en plakat eller på et cover, hadde jeg ledd meg skakk i hjæl og tenk, yeah right. I et annet liv kanskje. Både illustrasjonen og tittelen er skikkelig teit og det bærer preg av generell dårlighet og b-faktor.
Det er en glede og si at det ikke stemmer.
Dette er faktisk en ganske uhyggelig og spennende film.
Jaada, det er nittenseksti og bildet er svart hvitt. Demp for guds skyld volumet når noen skriker ellers sprenger du høytalerer. Dialogen er ofte like teatralsk, som en norsk dramafilm, men alt dette hører jo med i oldies-pakka. En ting jeg har sansen for i disse filmene, er tålmodigheten i scenene og dialogene. Jeg liker også at skuespillerne må skape mye av spenningen selv, uten effekter. Ja, det går faktisk helt fint. Den klarer til og med å servere oss en liten twist mot slutten.
I denne filmen lurer man litt på alle karakterene. Samtlige virker mistenkelige og samtidig mistenksomme. Zooming på øyne og nervøs veksling av blikk. Brå skift i samtaler, merkelig oppførsel og ikke minst underlige hendelser.
Scenene når hun ser, eller ihvertfall tror hun ser faren er virkelig skremmende og uten tvil filmens ekleste element. Her får filmen mye gratis av hans karakteristiske utseende : Hvitt smalt rynketet ansikt og store tjukke svarte øyenbryn, vidåpne øyne. Svart hvitt effekten gjør også sitt når dette ansiktet blir skyggelagt.
skjønner du ell??
Jeg er positivt overrasket over denne thriller/suspense godbiten fra seksti tallet. Den går av en eller annen merkelig grunn også under navnet Taste of fear og derfor sleit jeg litt med å finne den, men vet du hva? Hele tiden lå den på you-tube.
Ps. Ikke la deg lure av at begynnelsen på filmen er på tysk (eller no), resten fortsetter i engelsk.
Originalen er, og jeg mener det virkelig, en av de kuleste filmene jeg vet om.
Dropp en kjærlighetskobling på veien, ikke ta med et synsk snusfornuftig unge som ser framtia, drit i om far og sønn ikke skværer opp og kan vi slippe en paralell handling om noen som har mistet en nær, som plutselig blander det inn i handlingen senere- Daddy....why did you leave me…? Oh pliiis!
Fra åpning til slutt er det bare kul, kul, kul, ren, science fiction. Sånn det skal være! Full fokus på historien: Tingen, den ukjente tingen fra en annen verden og mennene som kjemper mot den. Ikkeno dill dall. Jeg elsker det.
Litt om handlingen.
En gjeng Amerikanske forskere på en øde base i Antarktis, blir avbrutt av et helikopter som lander på basen deres. En nordmann skyter vilt etter en hund og oppfører seg generellt ganske ko-ko. Han roper noen strofer på norsk??? Amerikanerne skjønner ikke hva han sier og til slutt må de skyte han i selvforsvar. Mennene får ingen videre forklaring på oppstyret, men tar vare på hunden som Normannen var helt besatt på å få skutt. Var det så lurt tro?
Originalen (1982)
Fra det øyeblikket stormen starter utenfor basen og vi er lukket inne i det mannsdominerte miljøet i Antarktis, har filmen allerede en ulmende, klaustrofobisk atmosfære, som styrkes ytterligere av den genialt enkle, men illevarslende temamusikken. Dun-dun, dun-dun… Noe kommer, og du har ingen steder å rømme. Mennene er avkuttet fra det meste av komunikasjon med «verden» på grunn av den voldsomme stormen. De har kun hverandre. Og noe annet. Noe grusomt har sneket seg inn. Et fremmed element lurer i skyggene. Noe uforståelig som ikke kjenner til vår verden og vi kjenner heller ikke dens.
The thing er i en egen klasse, når det kommer til det å bygge opp paranoia og skape skikkelig klamme hender. Hvordan klarer den det? Det kan være det rene mannsdominert lille «samfunnet» deres. Det er ingen virkelig hysteriske «utbrudd» på en lang stund, selv om panikken er et faktum. Det er kanskje det som gjør at dramatikken føles sterkere, fordi den er så holdt igjen. Undertrykt. underliggende. Tøffe mannfolk langt utti hutta heita i nitti minus med flammekaster, som banner, drekker og går uten lue lar seg ikke skremme så lett, eller hva? Doktorens lille anfall midt i filmen, når han forstår hva de må hanskes med, kan kanskje kvalifiserers som et utbrudd, men han viser mer mer galskap og sinne enn virkelig redsel. Typisk mannfolk….
Noe annet virkelig skremmende er at denne ukjente inntrengeren, denne tingen er så ubegripelig. At vi aldri egentlig får noen skikkelige svar å forholde oss til. Hva vil den? Ta over jorda, shure. men hva var dens strategi, skulle noen bli spart? Prøver den egentlig bare å komuniserer på sin måte? Hvor kom den fra? Er det fler? Hvorfor er den så…..rar? osv. Vi virrer rundt i mørket, pluss at tiden tikker fra oss. Den ukjente organismen utvikler seg og flytter seg så fort at hver gang du tror du har et bruddstykke av svaret, dukker det opp et nytt spørsmålstegn.
For meg inneholder denne filmen, til dags dato et av de kuleste, ekleste, mest absurde, dog vellagede monsteret i filmhistorien. Mye takket være Rob Bottin, som ikke bare hadde de fantastiske groteske ideene, som trengtes for å lage et virkelig skremmende anderledes vesen. Han var også den som foreslo at tingen kunne transformeres til hva den ville. Det resultererte i mye monster for penga.
Grunnen til at dette monsteret fungerer så godt, kan være så enkelt som at det er så til de grader «hjemmesnekra» og at det dermed har blitt totalt uberegnelig på alle måter. Her er det ikke jukset med animasjon og CGI, men de har rett og slett laga effektene sine sjæl. Med spaghetti, lateks, sirup, leireskulpturer, kjøttdeig, krabbeklør og andre trivielle rester av ting og tang som andre folk har liggende bakerst i en søplesekk i boden. Det er utrolig imponerende (og inspirerende). Jeg tror faktisk noen av scenene ble filmet i stop-motion, men Carpenter synes det så fake ut, så de ble slettet. Jeg digger også, i likhet med Thehost, at vi virkelig får se monsteret. I lyset, fra flere vinkler. Vi får nyte hver eneste lille duppeditt det er satt sammen av. Det må jo også være tilfredstillende for skapererne, når du helt tydelig har brukt enormt mye tid på det. Carpenter ble storfornøyd med Tingens utseende. Som han selv sa i et interevju: «I really didnt want to end up with a guy in a suite.»
Good call.
Filmens ekleste scene er…….eh… bare se filmen okey?
Prequelen (2011)
Dette er filmen som tar for seg forhistorien om hva som egentlig skjedde med Nordmennene, som holdt til på basen Amerikanerne finner i den første filmen. Hvordan de kom over romskipet, at de skjærte tingen ut av isen og generellt hvordan jævelskapen begynte.
Jeg synes det er kjipt å gå rett på det negative, men det er noe som plaget meg litt i prequelen. Det virker som om designet på tingen er en smule mer kalkulert, eller kanskje jeg bare mener data-animert. Noen ganger virker tingen mer som en snappy bitch, enn en utenomjordisk skapning. Hvis jeg ville ha et sånt monster kunne jeg bare sett Starshiptroopers…(Ikke noe vondt om den forøvrig) Jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg, men kanskje det var så enkelt som …mer. Og hva er greia med å tilsynelatende kunne bli alt, den kan dele seg opp i flere biter ogog strekke seg så langt den vil hit og dit, men når filmens kvinnelige innslag sitter fast bak et hjørnet, da er den plutselig ikke lang nok…!??
Den får en slags begrenset farlighet, som jeg føler den på ingen måte hadde i originalen. Dens ekkelhet lå sterkest i at den egentlig aldri jaktet på noen. Den bare spredde seg, vælva ut, snodde og skreik og var ubegripelig kaotisk. Så lenge den var i noens nærvær hadde de små eller ingen sjangser. Hvis den var utstyrt, med noe som helst form for hjerne, var dens tanker totalt fremmede og hinsides vår logikk.
Okeey, så var det ganske kult å se Seim bli et tohodet edderkopplignende vesen med six- pack, det var selvfølgelig det, men jeg savner flere slike virkelig syyyke ting som originalen gjør mye bedre. Her blir den noen ganger så… menneskelig. Og da mener jeg ikke scenene hvor den faktisk er menneske, men noe med adferden når den bryter ut. Se scenen når tingen plutselig fiker til en av karakterene. Unnskyld meg??? Når begynte tingen og bokse folk? Hva blir det neste? Tingen i en 10 minutters biljakt, hvor handlevogner og fruktboder raser ut i gatene??
Nuvel. På den positive siden likte jeg gjensynet med rommet hvor isblokken står. Jeg fikk en god følelse av å være tilbake i det rommet, litt som på komme hjem til 1982, og det var spennende å være der i en annen setting. De har gjort en god jobb med å rekonstruere interiøret. Jeg synes også det var kult å få se mer av romskipet, selv om et par tåpelige scener utspiller seg der. Måten de to filmene er bundet sammen er jeg også tilfredstillt med. Det var mange kule detaljer, som var gøy å se igjen og linke til. Det var faktisk verdt alle penga. 2 ganger til og med!
Når man elsker noe, en film, et fotballag, en kjæreste eller noen sko, er det vanskelig å se på re-makes, sequels eller prequels med et åpent sinn og uten å sammenligne (og dømme). Det at en av mine absolutt favorittfilmer blir vurdert opp mot en prequel, er egentlig ikke rettferdig på noen måte. Når det er sagt, så har jeg nå sett den 3 ganger og står på mitt. De har gitt originalen den respekten den fortjener og helt klart jobbet videre eller i dette tilfellet bakover med historien og jeg synes det funker bra. Skuespillet er det ingenting å si på, (kjempegøy med Nordmennene vs Amerikanerne) men synes kanskje de kunne lekt seg litt mer med handlingen. Jeg mener ikke at det nødvendigvis skal skje mer, men kanskje bygget opp litt mer undring rundt det ukjente. Om ikke man får fasitsvarene, så ihvertfall noen teorier og diskusjonrer rundt. Enig i at tingens uforståelige hensikt styrker ekkelheten, men vi kunne kanskje bare fått bittelitt mer hint om hvor romskipet kanskje kom fra og hva dens mål kanskje var, isteden for å bruke mye tid på å drepe flest mulig av et muligens litt for stort rolleregister.
For meg er det ekleste i prequelen, når tingen fortsatt er i isblokken og den begynner å smelte. Det er umulig å se hvordan den ser ut inni der og fantasien overgår de fleste effekter, am i right?
Jeg har ennå litt dårlig samvittighet, for å ha ledd av foster-vitsen til Sergio i den forrige anmeldelsen min The last circus. Det var jo ikke gøy, det var grusomt! Så, hvorfor lo jeg? Ble jeg ble så paff at den eneste reaksjonen, som var kjapp nok til å reagere var latteren? Kanskje.. Er jeg helt uempatisk? Nei, definitivt ikke! Når jeg klarer å synes synd på x en i et mattestykket, fordi den blir strøket og fjernet, da har man vel kansje nok å gå på.
Jeg tror vi alle lider av det samme syndromet: Spontanlatteren. Du har sikkert også sluppet ut en sånn latter, som du har angret på, eller bare ønsket ugjort? Det vet jeg du har. Jeg tror ikke vi mennesker mener noe vondt, når vi ler av at folk detter, eller får fniseanfall i en begravelse. Det er klart, noen folk er sadistiske jævler, som ønsker å se andre lide, men de fleste av oss bare reagerer. Om det er usikkerhet, støtte og rett og slett en måte å svare på, kommer ann på situasjonen, men det er noe som skjer oss alle i blant.
Hva jeg muligens har ledd av i livet, som har såret andre beklager jeg virkelig, men dette er først og fremst en unnskyldning til filmer og filmkarakterer. De har jo følelser de også, ikke sant?
Her gir jeg deg topp 13 filmscener jeg lo av, som ikke er morsomme:
1. Fostervitsen til Sergio i The last circus.
2 Når den gamle dama blir skremt i hjæl i Man bites dog.
Ever been snuffed granny?
3. Når Buffalo Bill imiterer pupper og hermer etter skrikene til offeret i brønnen i Nattsvermeren.
4.Trelkovsky med parykk og sminke i The Tenant
I think im pregnant.
5. Løpe med sekk over hodet scenen i Fargo.
Også i tøffler a gitt!!
6. Når de små menneskene tyter inn under dørsprekken i Mullholland drive.
And you know the shit aint good.
7. Når den sexgale ånden angriper i The entity (mye er også på grunn av musikken)
8. Klovnesminke i Lilja 4 ever.
Jeg beklager så inderlig…
9. Annie leker gris i Misery.
10. T- banen scenen i Possession.
I have no words…
11.Når kjøleskapet begynner å leve sitt eget liv i Requem for a dream.
Også lo jeg litt når hun fikk ryddekick..
12. Kidnapperens seksuelle omgang med en porselensdukke i Dungeon girl (som forøvrig er en ganske teit film, som jeg ikke har såå dårlig samvittighet over å ha knegga litt av)
Fniiis
13. Blir overkjørt av toget, men fortsatt i «livet» i Den brysomme mannen.
Ja, takk. Gjerne en kopp te.
Har du også ledd av noe du følte var en smule upassende? Del med meg, så føler jeg meg kanskje litt bedre.
Jeg har aldri likt sirkus og klovner. Kanskje minst når jeg var liten. Jeg synes ikke det var skummelt eller noe sånt, men bare så gørr kjedelig. Jeg var et rart barn og alle de voksne så oppgitt på meg, når jeg heller ville dra hjem og spise middag. Helst kjøtt. Da jeg fikk tips om denne filmen bestemte jeg meg for å legge alle fordommer til side og gi The last circus en sjanse. Afrerall, ting kan jo ha forandret seg med årene.
Litt om handlingen.
Javier, sønn av en ”happy clovn” har sett så mye tragedie at hans skjebne i livet er å bli en ”sad clovn”. Dessuten er han ikke morsom nok til å være vanlig klovn. Fast bestemt på å følge i farens fotspor, søker han jobb på et sirkus. Der møter han trapeskunstneren Natalia og blir hodestups forelsket. Problemet er bare at hun er sammen med den ultravoldelige klovnen, Sergio.
Året er 1937, Spania er i borgerkrig og stemningen er anspent. Filmen begynner med historien om faren til Javier. En klovn, hvor gleden i livet er å få barn til å le. Han blir røsket ut midt i en sirkusforestilling og rekkrutert av milita med umiddelbar effekt. Jeg leste et sted at milita eller milits, som det heter på norsk er en slags hær satt sammen av uprofesjonelle krigere. No shit, han får ikke skifte ut av klovnekostymet engang. Han får en machete og må rett ut i strid. Det resulterer i en av filmens kuleste scener. En klovn med dameparykk, som slakter i stykker en hel tropp.
Videre hopper vi til 1973 hvor vi følger sønnen, Javier og hans relativt nitriste barndom. Det topper seg, når han ser faren blir trampet i hjel av en hest (som han faktisk høyst sannsynlig forårsaker selv)
I voksen alder oppfyller han farens ønske og blir med i et sirkus med en rekke finurlige personligheter. Her møter han trapeskunstneren Natalia for første gang. Hun blir introdusert som en gudinne, som kommer rullende ned fra himmelen i noe som virker som et endeløst silkesjal. Han blir umiddelbart betatt og det gjør faktisk jeg også. Det er noe med sånne akrobatfolk. Folk som balanserer 100 meter over bakken, svinger seg i lufta og tar tre saltoer gjennom en brennende ring. Eller i dette tilfellet henger i et tøystykke og ”danser” i lufta. Jeg får alltid en sånn barnslig følelse. Skulle ønske jeg kunne sånn!
For å kunne jobbe med sirkuset må Javier gjennom en slags audition hos Sergio. Sirkusgruppas uregjerlige leder og ”silly clovn”. Det er også Natalias kjæreste. Det er et øyeblikk hvor Javier konfronteres med hvorfor han vil bli en klovn og han nøler. Han spør Sergio det samme og han svarer:
”Because if i weren’t a clown. I’d be a murderer”.
Javier svarer først da ærlig: ”Me too”.
Han får jobben.
Dette synes jeg er en kul måte og formidle at de egentlig er ganske like selv om de virker helt forskjellig. Javier, litt bomsete og usikker. Sergio tilsynelatende autoritær og bestemt. For ikke å snakke om sint. Det de har til felles er følelser. Masse følelser.
En kveld når sirkusgjengen er ute og spiser gjør Javier den skjebnesvangre feilen å ikke le av Sergios vits. Det gjør faktisk jeg, men det er bare fordi den er så steike drøy ..og at jeg faktisk er litt i sjokk. Alle ler, men ikke Javier. Han skjønte den ikke. Lista er lagt. Krigen er i gang.
Javier er forelsket i Natalia, Sergio slår Natalia, Javier trøster Natalia, Sergio blir sjalu og slår mer. Javier trøster mer og Natalie får følelser for han, men føler en tilhørlighet til Sergio. Kvinnfolk….
Natalia er nemlig ikke den uskyldige engelen hun ser ut som. Denne litt halv perverse silkebåndsrulleren med dådyrøyne, burde kanskje skjønne litt tidligere at hun kaster stein på et vepseborl. Hun teaser den tydelig elskovssyke, usikre Javier med leken tungespiss, romantiske båtturer og dype blikk. Noen timer senere er det høylytt vill sex med Sergio. Det sier seg selv at kanonen i dette sirkuset snart smeller. Det at både Sergio og Javier er like forstyrret, gjør ikke saken bedre, men det gjør helt klart filmen til en opplevelse, ja, det reneste sirkus ..heh..
Når Natalia ikke klarer å velge, begynner desperasjonshandlingene fra både trist og glad klovn. Kjærlighet gjør gal, heter det. Jah tydeligvis. Aldri sett noen knuse et ansikt med en trumpet før(!), men da kan jeg krysse det av listen.
Natalia har rotet seg borti to klovner av verste sort. Sergio med sitt aggressive begjær og voldelig sinne, men like farlig er Javiers besettende forelskelse og sitt innestengte følelsesliv. Hans desperate lengsel etter henne. De to mennene er like skadelige, for både seg selv og henne.
Det interessante er at i filmens siste halvdel føler jeg at Sergio og Javier bytter roller. Også måten de formidler følelsene sine på. Først er det lett å skille de fra hverandre og ha en klar mening om slem, snill, hat, kjærlighet, gråte, le, men mot slutten sklir jeg rundt i sølete sminke og prøver å se gjennom blod, begjær og krokodilletårer hvem som egentlig er hvem i denne forestillingen.
The last cirkus har også mange andre ”sjarmerende” karakterer, og selv om noen av de muligens er litt påtatte, så gir de filmen en ekstra ryggrad og tilfører mer av den beksvarte humoren, som filmen kler så godt.
Jeg lirer av meg en halvhysterisk latter, som bare høres ut som et langt iiiihhhh, når Javier i en scene blir fanget inne i et rom og får en ide. Hva gjør man vel når man mangler kostyme og sminke? Jo man syr et selv av gammel julepynt og pavehatt. Når man først er i gang, hvorfor ikke etse i stykker trynet sitt for å få den pudderhvite looken og bruker stryke jernet (varmt) til å lage de røde kinnene? Også svi bort leppa da, så den også er rød.
Denne transformasjonsscenen er komisk brutal, men samtidig litt sånn høytidelig. En gang klovn alltid klovn, ikke sant? Jeg beundrer faktisk mennesker som virkelig vet hvem de er og hva de vil og dette viser bare så til de grader hvem han er. Hva han vil, er kanskje litt mer difust, men uansett: Han er en klovn! Litt svidd klovn, men klovn. For alltid etset inn i hans oppsvulmede bollekinn.
Han minner besynderlig om sin far i strid, når han i fullt klovne”kostyme” og med to maskingevær plaffer seg vei mot kjærligheten.
Filmens ekleste øyeblikk er ikke overraskende nettopp Javier med strykejernet istedenfor rød stift, men det er også en setning som forfølger meg. Den blir sagt når en stakkar har fått knust ansiktet sitt og en dyrlege skal prøve å lappe han sammen: ”Tuck his teeth inside.”
For min del blir det kanskje litt ustrukturert på slutten og jeg mister litt engasjementet. Litt mye løping og plaffing. Jeg har vel heller aldri vært overbegeistret for en sånn lang James bond slåsskamp på kanten av et stup,(gjesp..) selv om ut”fallet” drar det hele i land.
Filmen er morsom, dyster og fargerik, men mest av alt er den trist. Og på slutten er det så trist at det nesten blir brysomt, ja faktisk uutholdelig.
En ny kategori på plass som heter kjappis. Dette er raske, litt kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er helt ferskt.
Hvis du likte The others,The awakening, og The innocentser det godt mulig du vil ha glede av denne klassiske spøkelseshistorien.
Litt om handlingen.
Proffessor David Ash drar til et herskapshus i Edbrook for å motbevise at det spøker der. Nanny tess har sendt han et desperat brev og trygler om hans hjelp. Han ankommer huset og blir tatt imot av skjønnheten Christina(Kate Beckinsale), som er en av tre søsken som også bor i huset. Først er Proffessoren overbevist om at huset ikke er hjemsøkt, men at den mildt sagt forstyrrede Nannyen er gammel, syk og forvirret, men så begynner han også å se merkelig, uforklarlige ting og han virvles inn i husets mysterium.
David får sitt eget rom i det enorme huset og det tar ikke lang tid før han(og vi)begynner og ane at noe ikke er helt som det skal. Han blir plaget av diverse nattlige forstyrrelser. De 3 søsknene i huset oppfører seg også snålt. Kall meg gjerne gammeldags, men jeg blir litt brydd av det erotiske bror, søster forholdet.
Dessuten føles det som om de tre søsknene leker med Proffessoren. De kan snakke alvorlig om huset og hjemsøkingen og i neste øyeblikk ler de seg skakk og gjør narr av det. Man får hele tiden følelsen av at de skjuler noe, ler av noe du ikke skjønner og sender interne blikk seg i mellom.
”Were all mad you know?” Gliser storebroren i huset, mens han klapper David på skulderen og skjenker whiskey.
David får sansen for søsteren i huset, Christina og hvem kan klandre han? Hun går rundt som en smellvakker fristerinne i sine forskjellige silkekostymer, røde store lepper og gensere som sklir ”tilfeldig” nedover skulderen. Hun viser en tydelig interesse tilbake, men hver gang de bare gjør et forsøk på å være intime, dukker brødrene opp, som ved et trylleslag for å avbryte og si rare ting. Den jeg likte best var når David har hatt en ulykke og nesten druknet i elva og storebroren sier ”You must be exhausted, you had a jolly difficult day.” Heldigvis kan alt løses med en kopp te.
Så må vi ikke glemme nannyen da, som virkelig er det underligste av alt. Hun går hele tiden rundt med et vettskremt utrykk og babler hysterisk med usynlige folk. Hva er det hun vet? Hva har hun sett? Hun virker ofte som hun ikke er tilstede, men samtidig er den eneste som skjønner hva som virkelig foregår. Se den absurde Bursdagscenen, hvor nannyen står med morsom hatt og ser ut som hun helst vil dø, mens søsknene danser rundt henne.
Spenningen er godt arrangert i denne filmen. De latterligste, mest billige virkemidler får meg til og hoppe i taket og søle Cola i soffan. På en annen side er det ingen skrikende strykere, når noen av de virkelig ekle scenene kommer. De bare kommer uten forvarsel og blir borte igjen uten at du egentlig fikk med deg hva som skjedde. Var ikke det….?
Filmens ekleste scenen for min del kommer tidlig i filmen og det er den creepy undervannsscenen, hvor søsteren til David sklir ut i sivet under vann. De duse drømmeaktige fargene (Inferno) hjelper til å lage en surrealistisk, men ganske klar og grusom forestilling av hvordan det er og forsvinne.
På en god nummer to kommer scenen der Professoren og Christina skal kysse og plutselig ser han to bein og en kjolekant under pianoet, enda de er helt alene der.
Selv om filmen sikkert kunne slutta 10 minutter før den gjorde, har jeg hatt a jolly good time med denne gode gamle spøkelsesfilmen!
Denne anm ble kanskje ikke så kjapp alikevel…heeh, anyway:
Jeg føyer meg inn i rekken av lister, kåringer og tilbakeblikk på året som har gått. Jeg må innrømme, at 2012 var faktisk det året jeg så minst film på lenge. Hvorfor? Fordi det tar masse tid å skrive om dem også. Skjerpings! Bare skriv fortere, ikke sant?
Denne kåringen er litt anderledes; Noen av disse filmene er ikke nødvendigvis utgitt i 2012, men jeg så de helt enkelt i fjor. Eller, ihvertfall rundt der engang. (Det skaper forhåpentligvis litt variasjon i listen) Her gir jeg dere (i tilfeldig rekkefølge) noen av mine ekleste minner fra fjoråret!
3 Ekleste scener i en film: 1. Kleshenger/abort scenen i The Taint. 2. Operasjonen i Prometheus. 3. Åpningsscenen i Sinister
Elizabeth må gjennomføre keisersnitt på seg selv i Prometheus
Sinister
3 Ekleste mannlige rollefigurer i en film: 1. Trailersjåføren fra The bunny game. 2. Kevin fra We need to talk about Kevin. 3. Faren i The quiet
We need to talk about Kevin being a total asshole again…
Helt greit å være glad i barna sine, men det går over stokk og stein i The quiet
3 Ekleste kvinnelige rollefigurer i en film: 1.Rhoda fra The bad seed. 2.Pauline fra Excision. 3. Summer fra 500 days of summer
Ond og uskyldig i The bad seed
500 days of Summer. She will mess you up, boy.
3 Ekleste monster: 1.Flere fra The Unborn. 2. The leviathan fra The Avengers. 3.Virkeligheten er fortsatt værst dere, her er et monster jeg så på en dokumentar, som ble filmet laaaaangt nede i havet.
Colgate, why?
øh… hent pinnen ? Et av mange rare vesener fra The unborn
Leviathan fra The Avenger
Spoiler neste!!
Ekleste dødsscene: Gwyneth paltrow i Contagion
Contagion
SPOILER neste!!!
Ekleste drapsscene: Dead mans shoes. Hvis det er mulig å ruse noen i stykker, er det stor sjangse for at det er akkurat det som skjer i denne filmen. Og påtoppen av alt,vil morderen vise deg hvordan han har knekt sammen kameraten din og puttet han inn i en koffert!!!?
Ekleste kinopplevelse:Polisse.
Polisse
Ekleste Horror inspirerte, norske musikkvideo: Teddys nightmare. Videoen inneholder flere kule elementer, som minner om både kjente og ukjente horror filmer. Sitert fra presseskrivet: «Teddy’s Nightmare» has materialized! Dette er en ny låt i rekken i samarbeidet mellom Deadbeatz og Delario. – En låt om reisen fra ignoranse til innsikt, om å bryte ut av labyrinten, tenke utenfor boksen eller dø.
Ekleste filmsitat:”I do a lot of crazy shit when I’m alone andI’d appreciate some privacy, I dont wanna sound presumptuous, but if I do get into heaven, and my relatives have been watching me, lot of relationships will have been compromised” –Pauline snakker med Gud iExcision .
Excision
Potensiellt ekleste serie: American horror story ( Vært såvidt innom)
Ekleste dokumentar: Love addict
I love you, do you love me? Do you? Do you?? Hello?? You better fucking love me!!!!
3 Ekleste stemninger i en film:1. Kill List. 2.Alle anderen og 3. Martha Marcy May Marlene (skrev jeg det riktig tro?)
Kill list
Tatt på kornet om forhold og «vanlige» problemer. Utfordringen i det å være forskjellig. Tiltrekningen og avskyen. Kjærlighet og frykt i Alle anderen
Ekleste mysterium:The pact
Som du ser, er det enkelte ting som skurrer i The pact
Ekleste soundtrack: Tinker tailor soldier spy. (Danny Elfman- wolf suite pt 1)
Ekleste re-make: Her hadde jeg lyst til å skrive Carrie (selv om jeg er mega skeptisk til castingen)!! men det får bli The silent house foreløpig.
The silent house
Ekleste found-footage : The poughkeepsie tapes.
Ekleste sequel: Skrik 4. ( Ja så saksøk meg da, men dette er guilty, type pleasure big time!!)
Ekleste (og mest rørende) animasjon: Grave of the fireflies.
Grave of the fireflies
Ekleste svarte komedie: Cabin in the woods
Litt diverse småtteri:
Ekleste scene fra en såkalt barnefilm: Giga edderkoppen fra –H.Potter and the chamber of secrets
Barnefilm???
Ekleste rett: kabaret.
Ser veldig godt ut, men jeg er så VELDIG mett skjønner du.
Ekleste plagg: G-streng
Ekleste opplevelse: Skjære meg ettertrykkelig på en hermetikkboks på jobb.
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
-thumbnail.jpg)
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
