Hvem vinner i ekkelhet? The thing (1982) vs The thing (2011)

Originalen er, og jeg mener det virkelig, en av de kuleste filmene jeg vet om.

Dropp en kjærlighetskobling på veien, ikke ta med et synsk snusfornuftig unge som ser framtia, drit i om far og sønn ikke skværer opp og kan vi slippe en paralell handling om noen som har mistet en nær, som plutselig blander det inn i handlingen senere-  Daddy....why did you leave me…? Oh pliiis!

Fra åpning til slutt er det bare kul, kul, kul, ren, science fiction. Sånn det skal være! Full fokus på historien: Tingen, den ukjente tingen fra en annen verden og mennene som kjemper mot den. Ikkeno dill dall. Jeg elsker det.

Litt om handlingen.

En gjeng Amerikanske forskere på en øde base i Antarktis, blir avbrutt av et helikopter som lander på basen deres. En nordmann skyter vilt etter en hund og oppfører seg generellt ganske ko-ko. Han roper noen strofer på norsk??? Amerikanerne skjønner ikke hva han sier og til slutt må de skyte han i selvforsvar. Mennene får ingen videre forklaring på oppstyret, men tar vare på hunden som Normannen var helt besatt på å få skutt. Var det så lurt tro?

Originalen (1982)

Fra det øyeblikket stormen starter utenfor basen og vi er lukket inne i det mannsdominerte miljøet i Antarktis, har filmen allerede en ulmende, klaustrofobisk atmosfære, som styrkes ytterligere av den genialt enkle, men illevarslende temamusikken. Dun-dun, dun-dun… Noe kommer, og du har ingen steder å rømme.  Mennene er avkuttet fra det meste av komunikasjon med «verden» på grunn av den voldsomme stormen. De har kun hverandre. Og noe annet. Noe grusomt har sneket seg inn. Et fremmed element lurer i skyggene. Noe uforståelig som ikke kjenner til vår verden og vi kjenner heller ikke dens.

The thing er i en egen klasse, når det kommer til det å bygge opp paranoia og skape skikkelig klamme hender. Hvordan klarer den det? Det kan være det rene mannsdominert lille  «samfunnet» deres. Det er ingen virkelig hysteriske «utbrudd» på en lang stund, selv om panikken er et faktum. Det er kanskje det som gjør at dramatikken føles sterkere, fordi den er så holdt igjen. Undertrykt. underliggende. Tøffe mannfolk langt utti hutta heita i nitti minus med flammekaster, som banner, drekker og går uten lue lar seg ikke skremme så lett, eller hva? Doktorens lille anfall midt i filmen, når han forstår hva de må hanskes med, kan kanskje kvalifiserers som et utbrudd, men han viser mer mer galskap og sinne enn virkelig redsel. Typisk mannfolk….

Noe annet virkelig skremmende er at denne ukjente inntrengeren, denne tingen er så ubegripelig. At vi aldri egentlig får noen skikkelige svar å forholde oss til. Hva vil den? Ta over jorda, shure. men hva var dens strategi, skulle noen bli spart? Prøver den egentlig bare å komuniserer på sin måte? Hvor kom den fra? Er det fler? Hvorfor er den så…..rar? osv. Vi virrer rundt i mørket, pluss at tiden tikker fra oss. Den ukjente organismen utvikler seg og flytter seg så fort at hver gang du tror du har et bruddstykke av svaret, dukker det opp et nytt spørsmålstegn.

For meg inneholder denne filmen, til dags dato et av de kuleste, ekleste, mest absurde, dog vellagede monsteret i filmhistorien. Mye takket være Rob Bottin, som ikke bare hadde de fantastiske groteske ideene, som trengtes for å lage et virkelig skremmende anderledes vesen. Han var også den som foreslo at tingen kunne transformeres til hva den ville. Det resultererte i mye monster for penga.

Grunnen til at dette monsteret fungerer så godt, kan være så enkelt som at det er så til de grader «hjemmesnekra» og at det dermed har blitt totalt uberegnelig på alle måter. Her er det ikke jukset med animasjon og CGI, men de har rett og slett laga effektene sine sjæl. Med spaghetti, lateks, sirup, leireskulpturer, kjøttdeig, krabbeklør og andre trivielle rester av ting og tang som andre folk har liggende bakerst i en søplesekk i boden. Det er utrolig imponerende (og inspirerende). Jeg tror faktisk noen av scenene ble filmet i stop-motion, men Carpenter synes det så fake ut, så de ble slettet. Jeg digger også,  i likhet med The host, at vi virkelig får se monsteret. I lyset, fra flere vinkler. Vi får nyte hver eneste lille duppeditt det er satt sammen av. Det må jo også være tilfredstillende for skapererne, når du helt tydelig har brukt enormt mye tid på det. Carpenter ble storfornøyd med Tingens utseende. Som han selv sa i et interevju: «I really didnt want to end up with a guy in a suite.»

Good call.

Filmens ekleste scene er…….eh… bare se filmen okey?

Prequelen (2011)

Dette er filmen som tar for seg forhistorien om hva som egentlig skjedde med Nordmennene, som holdt til på basen Amerikanerne finner i den første filmen. Hvordan de kom over romskipet, at de skjærte tingen ut av isen og generellt hvordan jævelskapen begynte.

Jeg synes det er kjipt å gå rett på det negative, men det er noe som plaget meg litt i prequelen. Det virker som om designet på tingen er en smule mer kalkulert, eller kanskje jeg bare mener data-animert. Noen ganger virker tingen mer som en snappy bitch, enn en utenomjordisk skapning. Hvis jeg ville ha et sånt monster kunne jeg bare sett Starship troopers…(Ikke noe vondt om den forøvrig) Jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg, men kanskje det var så enkelt som …mer.  Og hva er greia med å tilsynelatende kunne bli alt, den kan dele seg opp i flere biter og og strekke seg så langt den vil hit og dit, men når filmens kvinnelige innslag sitter fast bak et hjørnet, da er den plutselig ikke lang nok…!??

Den får en slags begrenset farlighet, som jeg føler den på ingen måte hadde i originalen. Dens ekkelhet lå sterkest i at den egentlig aldri jaktet på noen. Den bare spredde seg, vælva ut, snodde og skreik og var ubegripelig kaotisk. Så lenge den var i noens nærvær hadde de små eller ingen sjangser. Hvis den var utstyrt, med noe som helst form for hjerne, var dens tanker totalt fremmede og hinsides vår logikk.

Okeey, så var det ganske kult å se Seim bli et tohodet edderkopplignende vesen med six- pack, det var selvfølgelig det, men jeg savner flere slike virkelig syyyke ting som originalen gjør mye bedre. Her blir den noen ganger så… menneskelig. Og da mener jeg ikke scenene hvor den faktisk er menneske, men noe med adferden når den bryter ut. Se scenen når tingen plutselig fiker til en av karakterene. Unnskyld meg??? Når begynte tingen og bokse folk? Hva blir det neste? Tingen i en 10 minutters biljakt, hvor handlevogner og fruktboder raser ut i gatene??

Nuvel. På den positive siden likte jeg gjensynet med rommet hvor isblokken står. Jeg fikk en god følelse av å være tilbake i det rommet, litt som på komme hjem til 1982, og det var spennende å være der i en annen setting. De har gjort en god jobb med å rekonstruere interiøret. Jeg synes også det var kult å få se mer av romskipet, selv om et par tåpelige scener utspiller seg der. Måten de to filmene er bundet sammen er jeg også tilfredstillt med. Det var mange kule detaljer, som var gøy å se igjen og linke til. Det var faktisk verdt alle penga. 2 ganger til og med!

Når man elsker noe, en film, et fotballag, en kjæreste eller noen sko, er det vanskelig å se på re-makes, sequels eller prequels med et åpent sinn og uten å sammenligne (og dømme). Det at en av mine absolutt favorittfilmer blir vurdert opp mot en prequel, er egentlig ikke rettferdig på noen måte. Når det er sagt, så har jeg nå sett den 3 ganger og står på mitt. De har gitt originalen den respekten den fortjener og helt klart jobbet videre eller i dette tilfellet bakover med historien og jeg synes det funker bra. Skuespillet er det ingenting å si på, (kjempegøy med Nordmennene vs Amerikanerne) men synes kanskje de kunne lekt seg litt mer med handlingen. Jeg mener ikke at det nødvendigvis skal skje mer, men kanskje bygget opp litt mer undring rundt det ukjente. Om ikke man får fasitsvarene, så ihvertfall noen teorier og diskusjonrer rundt. Enig i at tingens uforståelige hensikt styrker ekkelheten, men vi kunne kanskje bare fått bittelitt mer hint om hvor romskipet kanskje kom fra og hva dens mål kanskje var, isteden for å bruke mye tid på å drepe flest mulig av et muligens litt for stort rolleregister.

For meg er det ekleste i prequelen, når  tingen fortsatt er i isblokken og den begynner å smelte. Det er umulig å se hvordan den ser ut inni der og fantasien overgår de fleste effekter, am i right?

Originalen    8/8

Prequelen       5/8