Ruben Østlund Play (2011) og De ufrivillige (2008)


 

Det er blitt sagt før, og jeg sier det igjen. En av de mest spennende filmskaperne de siste årene er svenske Ruben Østlund.

Han er aktuell med filmen Play. Det er historien om fem invandrergutter som ved hjelp av rollespil, mindcontroll og psykisk terror ,klarer å rane andre barn for penger, klær og diverse eiendeler. Vi følger disse guttene og deres taktikker en hel dag.

Filmen har fått meget god kritikk og Østlund er nærmest genierklært. Jeg hiver meg på en anmeldelse når jeg har fått sett den!

Over til en annen Østlund film:

En av de ekleste (psykisk) filmene jeg har sett EVER er hans mesterverk » De ufrivillige»

Her må jeg presisere til lesere at det ikke er en skrekkfilm på noen måte, men gud, så skrekkelig det er! UBEHAG er et dekkende ord for denne filmen, URO er et annet. Du sitter igjen med en følelse av at denne filmen angår deg og alle rundt deg hele tiden. Og det gjør den også.

Det er vanskelig å forklare nøyaktig hva filmen handler om, men tittelen sier sitt. Det er mennesker som havner i ufrivillige, ubehagelige situasjoner og jo mer de prøver å komme seg ut av smørja, skjer det motsatte, de vikler seg bare mer inn i det og tilslutt står de med gjørme opp til livet.

En lærer blir vitne til at en gutt blir mishandlet av en annen lærer, men ender med å bli utfryst av alle kollegaene. Scenen der hun desperat prøver å komme inn i samtalen til to kollegaer som snakker, er grusom. Virkelig grusom.

I en annen scene går en hel klasse (læreren også)  sammen for å lure en medelev, hun får to streker på tavlen, hun skal peke på den lengste.  Den ene er helt tydelig lengre enn den andre, men når hun peker på den lengste er ingen i klassen enige. De synes den korteste er lengst. Det er facinerende og skremmende og ikke minst tankevekkende  å se at etter tredje forsøk, er hun tilslutt så usikker på sin egen dømmekraft , at hun gir etter for klassens massesuggusjon (ta kontroll over andre menneskers vilje)  og peker på den korteste streken og sier den er lengst. Hun vil være med i fellesskapet. Orker ikke lenger å stå utenfor, selv om hun innerst inne vet at det ikke er den lengste streken.

Det får deg til å undre. Hvor mange slike hjerne kontroller  blir vi utsatt for hver dag? Fri vilje sier du,  det er lenge siden vi hadde sånn luxus, min venn. Vi er  «De ufrivillige»  Ja, du også.

Filmen tar for seg et knippe med forskjellige situasjoner, alle like ubahagelige, og i likhet med meg, er det kanskje en av situasjonene som stikker litt dypere. En du kjenner ekstra godt på.  Hvor mange ganger har du ikke hatt lyst til å reise deg på bussen og skrike til bøllene på bakerste benk, som kaster ølkorker??

Vi gjør det ikke. Sånt skjer bare på film.

Ikke denne filmen.

 

 

Tentakler for EKKELhet  7 / 8


Lake mungo (2008)

 

Selv om tittelen får meg tl å fnise barslig, er dette en film som slett ikke er noe å le av. Dette er en orginal film, som lykkes å blande både dokumentar og paranormal footage stilen på en helt ny måte. Egentlig følte jeg at jeg så en forlenget episode av «Åndenes Makt», bare med bedre skuespill og uten den svenske, oversminka, dølle synske dama.

Litt om handlingen.

Familien Palmer er på picnic ved en dam. Datteren Alice kommer plutselig ikke opp fra vannet og etter flere dagers leting og dykking finner politiet liket av en jente. Faren identifiserer liket og konstanterer at det er datteren Alice.

En stund etter ulykken begynner det å komme merkelige lyder fra rommet til Alice og i gangen. Hun dukker opp på bilder som er tatt etter hun døde og familien begynner å bli usikre på om det var Alice sitt lik som ble funnet i dammen.

Lake Mungo (fnis) minner egentlig om en klassisk spøkelseshistorie, men den har så mye mer å by på at det er vanskelig å bare katigorisere den som en spøkelsesfilm. Det er også et sterkt engasjerende drama om familieforhold og skjulte sider ved det enkelte mennesket. Våre innerste hemmeligheter som vi skjuler hele livet, men hva skjer med de når vi dør?

Når ulykken intreffer og man mister noen alt for tidlig i livet, kanskje vi alle kan være tilbøyelig til å tro på noe mer. Man MÅ tro på noe, fordi det er utenkelig at mennesker bare skal forsvinne. Ihvertfall når det er en av dine nærmeste, som en datter eller søster. En veldig rørende scene er når faren forteller at de alltid har på lyset på, på terassen hver natt.  Når intervjueren spør hvorfor, ser du at han fører en invendig kamp med seg selv før han svarer, fordi en del av han vil tro og den andre delen av han vet at det aldri vil skje. At datteren skal finne veien hjem.

Familiens sørgeperiode får mye plass i handlingen, det er et lurt trekk, fordi det gir filmen sin tyngde og historien den ryggraden den trenger. Dessuten kan vi alle relatere til vår frykt og nyskjerrighet for den fullstendige uforståelige døden. Slutten på alt. Vi blir borte for godt, eller….?

Veldig godt skuespill fra alle rollenfigurene og en lavmælt, underdrevet fortellermåte, gjør at historien blir troverdig og samtidig spent. Vi blir kjent med familien på godt og vondt. Jeg liker at filmen ikke bare har et tema, den overrasker deg flere ganger med å komme med orginale, oppfinnsomme vendepunkt og åpner fler dimensjoner.

Filmen har en tvers igjennom ulmende, trykket atmosfære. En tjukk stillhet av ting som kke blir sagt, men på grunn av omstendighetene for denne familien, blir disse temaene dratt frem i lyset.  Det er kanskje først når man dør, at folk virkelig får vite hvem du var. Ingen til å beskytte dine hemmeligheter lenger. Folk kan bare gå rett inn i ditt private og ta hva de vil. Er foreksempel en dagbok like hellig etter at man er død?

Lake mungo har også noen skikkelig skumle scener. Glimtene av Alice på bilder og filmer etter at hun er død er virkelig uhyggelig. Det er lenge siden jeg har blitt så skremt av så enkle virkemidler som udefinerbare skikkelser på et fotografi eller en hjemmevideo.

En annen ekkel scene er når foreldrene finner Alice sin telefon og ser hva hun har filmet. Dette fikk alle nakkehårene mine til å stå rett ut.  Det er aldri overdrevet og det er det så er så skremmende. Jeg var redd filmen skulle guffe på med effekter og demonansikter, men det skjer ikke. Heldigvis.

Etter denne filmen er det lett å bli sittende å snakke om uforklarlige ting man har opplevd og det er nesten umulig å ikke ha en teori om temaet.

Jeg opplevde å bli liggende en stund å stirre ut i mørket når jeg la meg etter filmen og jeg kunne fortsatt kjenne den pirke i meg.

Den gjør det.

Glem neste episode av Åndenes makt ! Se denne isteden!

 

Tentakler for EKKELhet  5 / 8

HTMLVisuell