Jula er en tid for stemninger og jeg er, som kjent, en søkker for akkurat det. Ikke bare i filmene jeg ser men, i livet generelt. Står ikke den riktige musikken på, på et fårspill kan hele formen gå i dass, og hvis noen krangler på bussen, snapper jeg opp en kjip følelse med en gang. Jeg kan stå en lang stund å bare kikke inn i en bakgård i skumringen. Jeg bare må, jeg blir dratt mot en stemning.
Nå som det er høytid er det ekstra mange stemninger ute og går, også i filmer. Det er noe mystisk og rart med hele greia. Jul, altså. Jeg har alltid likt jul, så misforstå meg rett, men det er noe med atmosfæren. Stå opp midt på natta, for å gå på do og der står treet i stua og lyser. Alt er litt mer stille, man må hviske. Hvis man kikker ut av vinduet virker hele verden forlatt, men vinduene lyser motbevisende av lykter, stjerner, kranser og nisser. Lyset er på og det er noen hjemme, okey? Det hele føles underlig og samtidig koselig. Det er jul.
Det er kanskje derfor ekle julefilmer er ekstra ekle og stemningsfulle; De får mye gratis, bare ved å tilføre julestemningen. Når bjeller, familiekos og lystige julesanger blandes med blod, psykiatri, små monstre og paranoia er det på en måte enda verre.
Jeg vil trekke frem 5 ekle filmer jeg alltid prøver å få sett i jula, for å komme i «stemning». La meg presisere at dette ikke nødvendigvis er de beste, men de jeg har sterkest forhold til.
1. Gremlins.
Ikke overraskende er Gode gamle Gremlins et must for meg hver jul og en selvfølge på denne listen. Jeg vet ikke hvorfor noen slike «tullefilmer» blir klassikere og andre ikke. Det kan være tilfeldig, men jeg tror at hvis man klarer å få publikum til å få medfølelse for karakterene, selv om konseptet er komisk, så kommer du langt. At jeg faktisk kjenner tårene presser på, når Gizmo (radiostyrt, hårting) er lei seg, sier jo sitt. Gremlins er så klassisk og tradisjonell her i huset, at det nesten er rørende ved hvert gjensyn. Hvis jeg har tid ser jeg gjerne toerern også, selv om det er litt mindre julestemmning i den. Filmen leverer alltid den gode julestemningen og jeg blir sjeldent lei av å se den. Jeg kan alle replikkene på rams og vet alt som skal skje, men det er jo litt av sjarmen. Med tiden er det blitt en øl eller to sammen med filmen og en liten gjeng som samles for å varme opp til jul.
Filmens ekleste scene. Når billy mister sekken med gremlinene i skolebassenget. Alt vannet begynner å boble og musikken bygges opp som lange illevarslende ul. Du vet at med bare en dråpe vann blir det fem nye. Hva vil da skje hvis de får bade???
2. Batman returns
Den andre batman filmen og (etter min mening) en av de beste, nemlig Batman returns. Denne filmen har blitt en kjær filmopplevelse i jula. Et kult persongalleri (Walken, De-vito, Phieffer og Keaton) Masse pang, smell, vroom, julepynten flyr veggemellom og Phieffer i hjemmelaget lakkdress tar en trippel salto, mens bygninger eksploderer i fleng. ( mjau) Nei, seriøst, filmen har en god historie og masse stemning. En perfekt mørk og underholdene julefilm fra Burtons karakteristiske univers.
Filmens ekleste scene er der Selene forvandles til kattekvinnen og kattene fra strøket spiser fingertuppene hennes. Yuk…
3. Home alone.
Hæ? tenker du nå. Dette er da tidenes søtese, koseligste julefilm!! Mulig det, men mitt problem er at jeg alltid assossierer til et tramuatisk barndomsminne. Det gikk ut på det at jeg våknet på natta og mamma og pappa var borte. Forsvunnet! Juletreet lyste likegyldig i stua, som ingenting var galt. Alle andre lys var slukket og huset var helt stille. De var selvfølgelig bare gått over til naboen for å ta seg et glass, men jeg kom aldri over det. Når jeg noen år senere så Home alone, kom minnene tilbake og jeg gjenoppleve den ekle følelsen av å være helt forlatt. (bortsett fra det, er dette tidenes søteste, koseligste julefilm altså)
Ingen overraskelse altså. Filmens ekleste scene er når Kevin går igjemnom alle de tomme rommene i det store huset og ingen svarer når han roper.
Her er han nå forresten. Litt ekkelt det og…
4. Black christmas.
Så, tidenes skumleste, ekleste julefilm. Selve julenissen av juleskrekk: Black Christmas (1974) På norsk kalt noe så døllt som, Det er morderen som ringer. No shit.. Den åpner med lavmælt kormusikk (silent night) og bilde av et pyntet hus. Introen er enkel, men har noe mørkt og urovekkende over seg. Stemningen sitter allerede der. Black christmas inneholder mye av det julen handler om; Hemmeligheter, familieforhold, forventninger og samhold. Ring noen du er glad i og si at du skal drepe dem, mens du har tre forskjellige personeligheter…øh..vent litt… Black christmas kan du godt kalle en juleshlasher, men jeg vipper mer over på en psykologisk julethriller. Uansett hvordan du vrir og vender på det, er filmen en skikkelig skremmende opplevelse. Skuespillet i filmen er underholdene, spesielt Margot Kidder som den alkoholiserte frekke Barb. «You cant rape a townie» En litt overspillende Hussey av og til, men blås i det. Selv om mesteparten av handlingen foregår i huset, har filmen likevel en dybde som ikke forekommer i alle slasherfilmer og jeg liker «avslutningen».
Filmens desidert ekleste scene, er når Jess finner ut at morderen er i huset og man ser øyet hans igjennom dørsprekken på soverommet, mens han lager en umenneskelig lyd.
5. A christmas carol.
Jeg leste denne historien første gang i et Donaldblad og den gjorde sterkt inntrykk på meg. Aldri hadde jeg opplevd Disney så mørkt. Donald, Mikke og ikke minst Skrue ble aldri helt de samme. Mange herrans filmversioner er laget, men jeg preges fortsatt sterkest av Disneys tolkning.
God stemningsfull jul og vi sees til et ekkelt nytt år! 🙂
Det nærmer seg igjen, kalenderen skal ta slutt i desember og hva kan vi egentlig forvente oss? Går bankkontoene i null? Kræsjer facebook? Begynner plutselig alle å si sannheten? Eller blir hele skorpa slukt av et monster i jordens indre? Rekker jeg ikke å spise risgrøt på jobb? Gi sokkene til pappa og hva med re-maken av Carrie? Rekker jeg ikke å se den heller?
Jeg vet ingenting om dette, men jeg vet at Threads er en av de ekleste filmene jeg noengang har sett!
Litt om handlingen.
To atombomber blir sluppet over Sheffield i Storbritania og vi følger menneskene før, under og etter dette omfattende angrepet.
Det at jeg bestemte meg for å se denne filmen med et veldig bra headset i et mørkt, rom kan ha forsterket den intense trippen som Threads faktisk er. Det er rett og slett som å være på chartertur til hælvete. Nå som filmen er ferdig er jeg uttafor og litt uvel, men samtidig veldig intressert i og prate med andre om den. Jeg vil dele og diskutere den. Eller kanskje jeg bare trenger å se vanlige mennesker etter denne grusomme fremstillingen av arten homosapiens.
Threads fungerer som en slags dokumentar, hvor en fortellerstemme bærer oss igjennom kapitlene, men det er også en sterk spillefilm. Det begynner rolig og ufarlig med at vi følger et knippe vanlige britiske familier, som har seg og sitt. Ruth og Jimmy venter sitt første barn. Parallelt med graviditeten begynner det å bygge seg opp en spenning i byen. Nyhetene annonserer et mulig luftangrep (bombe) på Storbritania, men beroliger med, at det er lite trolig. «Ikke vær redde, det blir sikkert ikke noe angrep, men HVIS det gjør det er det fint om du pakker inn likene av familiendin selv og flytter de inn i et annet rom». Denne leksjonen repeteres hele dagen på radio og tv og naturlig nok bygger panikken seg opp.
En vårdag, helt uten forvarsel blir den første av to atombomber sluppet på arbeiderklassebyen Sheffield og ødelegger og dreper omtrent 2 / 3 av byens befolkning. Dette er bare begynnelsen. Følgene av angrepet og tiden etter er den største prøvelsen. På mange måter er de som får en bjelke i hodet umiddelbart, de heldigste i denne filmen. De dør ihvertfall med minnet om en normal, fungerende, human verden. De som overlever snubler dehydrerte rundt i støv og døde mennesker. De opplever brått å miste sine nærmeste eller å se de sakte, men sikkert enten sulte ihjel, blø i hjel eller rett og slett bare drukne i sitt eget spy.
Et samfunn, som ikke bare rakner, men fullstendig kollapser. Ingen strøm, vann eller mat. Menneskene er tilbake på null. På sitt mest primitive og groteske. Leger og sykepleiere får ikke gjort nytte for seg uten strøm, medisiner, vann eller bandasjer. Og dessuten er det alt for få av dem. Folketallet ramler nedover. På grunn av at de ikke vil bruke hverken bensin, arbeidskraft eller ild på å fjerne likene, ligger de strødd rundt som et teppe i hele byen, og skaper en overflod av insekter.
Håpløst er bare forretten..
Threads er en dommedagsfilm, men forteller mer om tiden før og etter, enn selve angrepet og gjør da motsatt av mange nyere filmer som 2012 og Day after tomorrow, som er mer opptatt av å lage størst eksplosjoner, skape helter og redde de pene menneskene i siste liten.
Jeg liker hvordan filmen viser det dagligdagse livet helt til bomben smeller og ikke engang de som har trening i denne type situasjoner, vet hva de skal gjøre. Se scenen når alarmen om angrepet går. Det utvalgte kriseteamet, som har som jobb å kontrollere situasjonen, reagerer i vantro og fyker bare rundt som en flokk hodeløse høns. «Is it for real?» blir det ropt. «Is it really happening?»
Melka blir levert på dørene bare noen timer før det smeller og en gutt synes det er morsom at de ikke må på skolen og at huset må gjøres om til et bomberom. Direkte sitert sier gutten i full iver ; «Its just like going camping!»
Gutten min, you had no idea….
Folk er overhodet ikke klar over alvoret i situasjonen, før det er for sent.
Kontrasten mellom høylytte demonstrasjoner og folke-kaos kontra et eldre ektepar som ligger rolig i en seng og prøver å sove gjennom alt bråket, er filmens måte å vise hvor forskjellig vi mennesker reagerer i en sånn situasjon. Folk som løper helt rabiate ut av butikker med stjålne matvarer og et annet sted, to museumsarbeidere, som nynnende, og med den største ro, tar ned kunsten fra veggene. Man må jo ta vare på det som er «viktig» Ikke sant? Det er nesten komisk å tenke på senere i filmen, at noen i det hele tatt brydde seg om et bilde på et museum. At det hadde noen verdi i det hele tatt.
Vi følger gravide Ruth, som stikker fra moren og faren, for å lete etter kjæresten (barnets far). Hennes ferd igjennom et skrekkscenario av en by, et endeløst mareritt der kaos rår og bare den sterkeste overlever. Menneskene har blitt som desperate dyr på grunn av matmangelen som stadig blir verre. Til slutt er det så ille at i en scene, byttes det korn mot rottekjøtt. Noen tyr helt enkelt til kanibalisme.
Filmen har så mange ekle scener, at det er vanskelig å velge noen høydepunkter, men det beksvarte blikket til dama med den døde babyen satt sine spor. Sluttscenen er også ganske hjemsøkende.
Britene gjør (som de pleier) sterke og ekte prestasjoner. Noen ganger skulle jeg nesten ønske skuespillet ikke var fullt så ekte. Denne filmen gjør meg opprørt. Det kan være mye på grunn av den realistiske grunnmuren. Jeg blir faktisk oppriktig redd for at dette skal skje. Føler meg barnlig skremt og har lyst å ringe mamma og få bekreftet at, «Neida jenta mi, sånt skjer ikke her. »
Aldri har jeg gledet meg mer til å gå ned på Kiwi og kjøpe meg vaskepulver, dassrull og kotteletter. Jeg gleder meg til å vaske klær, godammit, jeg gleder meg til å drikke lunka vann fra springen til og med!
Jeg kan anbefale denne filmen sterkt til alle, men hvis du er litt tynn i huden kan det være greit å forbrede seg litt på forhånd. Les andre anmeldelser. Se noen klipp først. Det er et meget vellaget dokumentar drama, men også en skikkelig støkk.
Dette vil bli et litt anderledes innlegg enn dere er vant til. Jeg har nemlig tenkt å anmelde en bok. Ta det med ro, det er fortsatt ekkelt. Det kommer man ikke helt unna, når forfatteren er ingen andre enn John Ajvide Lindquist (La den rette komme inn)
Jeg må først og fremst innrømme at det er lenge siden jeg har lest en bok, altså en «hel bok», før i tden kunne jeg lese en hver dag, men nå blir jeg så lett distrahert. Inn på face en tur, skotter bort på tven, tlf ringer osv..
Det er enda lenger siden jeg har gått inn i en butikk og kjøpt en fysisk bok. Det meste av sånt, får du jo kasta etter deg om dagen. Helt ærlig visste jeg ikke engang at denne mannen, som har skrevet historien og manuset til en av 2008 største overraskelse innen film, (og en av de beste) hadde gitt ut en novellesamling.
Så, hvordan kom jeg da over denne boka? Hvordan kom den inn i mitt liv?
Jeg fant den ganske enkelt på en byggeplass.
Si hva du vil, men sånne ting kan man bli litt overtroisk av. Midt på en forlatt byggeplass i skumringen, som vi egentlig bare var på vei igjennom, lå den der forlatt på bakken og gliste. Ventet. Først gikk jeg forbi, men snudde meg og kikket en gang til. Det var noe som fanget meg. Jeg vet ikke hva det var, kanskje tittelen, kanskje det Dagbladet hadde skrevet oppe i hjørnet:
«Ti eksempler påsvensk uhygge, – svært overraskende eksempler»
Jeg stirret på bildet av en utvisket, rødsmussete hånd, som slapt vinket til meg fra bokomslaget, som om den sa» Heeei, der kom du endelig...»
Det begynte å regne og der og da tok jeg en sjefsavgjørelse og tok den med meg hjem.
«svært overraskende eksempler»?
Vet du hva, det kan jeg skrive under på. (Og det gjør jeg jo nettopp også)Hver eneste novelle i denne boka har det lille ekstra, evnen til å hele tiden overraske, lure, skremme og ikke minst fascinere.
Siden det blir altfor mye og ta for seg alle ti novellene, har jeg valgt å trekke frem to. Ikke fordi de nødvendigvis er best, men fordi jeg måtte velge to, ok?? Og dessuten er det bare disse to jeg kan fortelle litt om, uten å røpe for mye av plottet, selv om, det muligens kan SPOILE litt for noen likevel. Hvis du ikke vil vite mer og heller lese boka selv, så slutt og les nå!
BY PÅ HØYKANT.
Denne novellen handler om Joel Andersson. Han er en helt vanlig mann, som bor i toppen på en helt vanlig høyblokk. I det siste har Joel begynt å merke et snikende ubehag, som han ikke kan definere. Han står lenge og betrakter blokka fra utsiden, fyllt med uro, men han kan ikke sette fingeren på hva det er. Når han kommer inn i blokka og opp i leiligheten blir han fysisk uvel, noen ganger så ille at han må sette seg ned. Sitert direkte fra boka «Hva er dette for noe, hva er det som er galt»??
Han begynner å vegre seg for å dra hjem fra jobb, setter seg heller på puben og drar ut tia. Han vurderer om det er femtiårskrise eller kanskje angst, men ubehaget melder seg bare når han enten er i blokka eller ser på den- er i nærheten av den.
Nsete dag når Joel er på vei fra puben ser han noe som virkelig får magen til å svinge: Blokka er skeiv! Når han sto på verandaen dagen i forveien og følte seg uvel, hadde han stått i et skråplan, i ferd med å falle bakover.
Hvordan går det videre med Joel? La meg bare si det sånn at ting blir ganske mye verre.. og rarere, faktisk helt forferdelig.
VIKAREN
En mann får en telefon fra en klassekamerat han ikke har hørt fra på 22 år. Matte. Matte ble tatt ut av skolen høsten 1982. Noe hadde gått galt og Matte kunne ikke komme tilbake til klassen. Ingen visste helt hva som skjedde med han, bare at han ble gal, lagt inn.
Matte har noe viktig å fortelle og det handler om hva som egentlig skjedde den gangen. Motvillig går han med på å møte Matte, som for å gjøre opp sin egen samvittighet, for en gammel venn. Han får streng beskjed om å ta med seg klassebildet fra 6 klasse. Bildet kan være avgjørende. Livsviktig faktisk. De hadde nemlig vikar den uken.
En dame finner et lik i et hus hun bryter seg inn i, en fotograf tar det perfekte bilde, men bilde vil noe annet, en mann tror han har funnet en måte å lure døden på, bare for å nevne noen fler av novellene.
Man kan få følelsen av at, selv om han ofte skriver om vanlige mennesker i vanlige settinger, så foregår alt i et annet univers. Det er litt anderledes, litt rarere, litt mørkere. Det er alltid en underliggende tone om at ting ikke er helt greit. Ting erikke som de skal. Sola skinner, fuglene flyr, Rema 1000 er åpen og posten blir levert, men dagen er alt annet enn normal!
Hver historie begynner fra et ståsted, men havner langt vekk fra utgangspunktet. Som å kjøre mot Oslo og havne på Bjørkelangen.
Forfatteren lurer oss til å tro at vi befinner oss i ufarlige, kontrollerte situasjoner, for så vikle oss inn i scenarioer man ikke trodde var mulig. Og ofte er det ureverserbart.
Noen ganger kan det faktisk også virke som vi letter på sløret til andre dimensjoner. Skrekken og mystikken er alltid blandet med en snert ironi og humor. Mannen har i sin tid jobbet som både tryllekunstner og stand up komiker. Dette tror jeg gir språket og historiene sitt særegne preg.
Uansett hvordan du vrir og vender på det, inneholder Papirvegger akkurat det Dagbladet lover «Ti svært overraskende eksempler» Og når boka først er ekkel, så er den skikkelig ekkel! Noen ganger er det så skummelt at jeg må opp og bytte stilling flere ganger i sofaen og liksom få summet meg litt før jeg leser videre.
Jeg håper virkelig på fler filmatiseringer av denne mannens historier.
Bortsett fra en meeeget lovende (dog litt misvisende) skikkelig ekkel åpning, sklir Sinister desverre ut i den «gode», gamle Amerikanske oppskriften.
Jeg trenger ikke å skvette hvert 5 minutt for å ha glede av en grøsser, spesielt ikke når dama bak meg sparker HARDT i stolen hver gang. Misforstå meg rett, en skikkelig støkk i en skrekkfilm kan være et kick, men her er det bare billige triks og gamle, støvete virkemidler.
Litt om handlingen.
En uthvilt Ethan Hawke spiller en familiefar, som kjøper et hus hvor en hel familie ble drept. Dette skal være stoff til hans nye bok.
Jeg holder fast på at åpningsscenen i seg selv, er verdt nesten hele kinobilletten, fordi den er skikkelig guffen. Jeg får den gode, kriblende følelsen, som jeg fikk en gang i tiden, første gang jeg så Blair witch eller The broken, men akk jeg gleda meg litt for tidlig. Det tar ikke lang tid før vi er i gang : Skummel busemann med sminke, som vises på noen gamle filmruller, lyder på natta og ingen andre enn hovedpersonen våkner, selv ikke når han detter igjennom gulvet . «Hallo, er det noen der oppe på det mørke, støvete, ekle loftet mitt midt på natta, når strømmen har gått?» Litt nøsting i en mordsak hvor sammenhengen plutselig er tydelig for hovedpersonen, hjelp fra en proffessor i demoniske symboler eller no sånn, og ikke glem å putte inn skumle barn, HERREJESUS, det er ikke horror uten skumle barn!!!!
Sinister byr jevnt over ikke på noe nytt. Ingen overraskelser, ikkeno kjøtt.Det må du faktisk, hvis duskal skille deg ut i den mengden av horror med halv-avdanka kjendiser, som blir spydd ut. Det såkalte plottet er bare teit. Det føles som å få servert en kald ihjælstekt biff…Det knaser i kjeven av krydder, men det smaker ingenting!
Hvorfor, HVORFOR klarer de ikke å holde igjen? Hvorfor så hastverk med å komme til de «værste» scenene. Hvorfor dra inn så mange forskjellige elementer? Hvorfor prøve å bole historien, når den er ekkel nok i all sin enkelhet? Hvorfor gidder ingen å stoppe denne produksjonen og si, «Gutta. dette har da blitt gjort før, skal vi prøve noe nytt?» Dette kunne jo blitt….Åh gud, så lei jeg er av å si de samme tingene, men hva annet kan jeg gjøre? Det kunne blitt så bra, dette KUNNE blitt årets grøsser!!! Men, NEIDA, søl det vekk, gi faan, knekk brodden, drit i logikken, føkk historien, sjekk loftet, tråkk på katta, la unga male symbolske bilder på veggen, som det helt tydelig IKKE ER ET BARN SOM HAR TEGNET, kutt strømmen, sett lyn og tordnemaskinen på max og la en skikkelig punchbolle av en replikk, helst fra en bleik unge, smelle samtidig.
Er ikke sint, bare veldig ….veldig..
Tentakler for EKKELhet 4/ 8 (mest grunnet åpningscenen)
Da en venn av meg tipset om en ekkel film, som var en blanding av May, We needto talk about kevin og Juno var det bare å hive pocornet i microen, rigge seg til og la Excition søle seg utover skjermen.
Litt om handlingen.
Velkommen til et hjem i oppløsning. En mor på randen, som ikke får kontakt med sin datter, en far som virker å ha gitt opp, yngste datter har Cystisk fibrose(livstruende lungesykdom) og det preger hele familien. Den eldste datteren Pauline er en fortsyrret tenåring, som vil bli kirurg, men det eneste stedet hun praktiserer er i de blodige, voldelige sex fantasiene sine. Og det er kanskje like greit. Jeg vet ikke helt hvor lurt det hadde vært og gitt denne dama frie tøyler på en pasient.
Pauline som denne filmen fokuserer på, er syk i hodet, pling i bollen- det er i hvert fall førsteinntrykket. Dette blir formidlet i de groteske drømmene hun har, men gjenspeiles også i små ting hun gjør i hverdagen. Hun krøller tæra i velbehag til drømmer om å dra et blodig foster ut av deg selv, hun krabber over lik, jukker på en hodeløs mann og bader i blod. Moren vil sende henne på kristenskole, for å ”hjelpe”, men det er vel unødvendig å si at det ikke er hennes kopp med te. Som hun herlig, befriende ærlig sier til presten ”I will not letyouinterfeer my psycho sexual fantasies!”. Dama er i hvert fall ærlig.
Excition er uforutsigbar og dermed aldri kjedelig. Filmen er rar, men jeg liker det. Den følger ingen oppskrift og det gir den nerve. Dessuten er det vanskelig å ikke bli facinert av Paulines vesen, hun oppfører seg noen ganger som en trassig snørrunge, men kan plutselig slå 0m å si ting som får deg til å skvette til. Så fort jeg tror at jeg har fått plassert henne i en bås, snur hun på flisa og setter meg ut. Noen ganger lurer jeg på om hun bare spiller dum, eller om det heller er det at hun ofte helt tilfeldig treffer spikeren på hodet, med noen av de tingene hun sier og gjør. Hun er ihvertfall beundringsverdig selvsikker i sin galskap.
Annalynne Mccord som spiller Pauline, spiller rollen sin som ”delusional” tenåring godt, men en ting jeg sliter litt med, er troverdigheten i personligheten hennes av og til. Dette kan først og fremst skyldes at Pauline fremstilles som en usikker, halvstygg, utfryst, nerd, men det hjelper ikke å sminke på kviser og buste håret, når du ser at dama er smellvakker under alt, mest sannsynlig modell. Det ser heller ikke ut som hun er 18 år og ærlig talt, har man virkelig sex på den måten første gang man gjør det?
Dessuten virker personligheten hennes litt for kompleks noen ganger. Er dette meningen tro? At vi aldri helt skal vite hvor vi har henne eller hva neste utsagn blir? At dama er skitzo light? Da er det i så fall greit. Dette gjør unektelig at filmen blir mer interessant. Hun er for frampå til å være sjenert, for oppegående til å være sinnsyk, for eventyrlysten til å være deppa og for ydmyk til å være ond.
Pauline er også interessant i sin ikke troende, troendehet. Hun gjør alt som kistendommen ser på som synd og skam og gir inntrykk av å være det minst skinnhellige menneske på jord, men allikevel ber hun ofte. Det morsomme med disse bønnene er at Pauline ber om lov til å gjøre alle disse ”syndige” tingene og på en måte rettferdiggjør de på en unik måte. Eksempelvis: Når hun hatt hatt sex for første gang og ikke ønsker å være gravid, gjør hun en egen vinkling på hele abortgreia, ved å stille såkalt Gud til veggs og si ”Du godkjenner jo ikke abort, så barespar oss bryet og ikke gjør meg gravid du”.
Hun forteller også hva hun mener om at slekninger passer på og våker over deg fra himmelen når de dør.
”I do a lot of crazy shit when I’m alone andI’d appreciate some privacy, I dont wanna sound presumptuous, but if I do get into heaven, and my relatives have been watching me, lot of relationships will have been compromised”
Det er en interessant tanke og jeg liker hvordan hun setter disse tingene på spissen med både en alvorlig og hånlig tone samtidig. Noen av tingene hun sier kan virke som svada, eller bare naivt, men senere får det meg til å tenke.
Jeg husker historien om en liten gutt, som reiste seg i klasserommet, etter han hadde fått vite at man kunne stemme blank seddel under et valg og spurte, ”Lærer, hva hvis blankt vinner?” Alle lo og det ble avfeid som et barnslig, dumt spørsmål, men tenk på det. I dette tilfellet endte det med at ingen av de voksne kunne svare ordentlig på det og akkurat det samme føler jeg er greia med Pauline; Plutselig har hun dratt teppet vekk under deg. Ikke ved å være slående inntelligent alltid, men å bare stille de riktige spørsmålene.
Følg også med når hun ber Gud drepe moren: ”You wanna do it painless, I get it, its your thing, but you know, a little pain never hurt anyone!….and besides…. –You can allways blame it on thedevil”
Excision opptrer som et «vanlig» familiedrama, bortsett fra de brå, voldelige drømmescenene til Pauline, som kommer som små ørefiker. Noen ganger er det akkurat som jeg bare blir avbrutt av et blodig, kunstneristisk pause innslag, før vi går tilbake til den ”ordentlige filmen. Dette kan være gjort med hensikten om å skape sterkest mulig kontrast mellom dagliglivet til Pauline og det hun drømmer om og fantaserer om. Røske oss ut av det trivielle, når du minst aner det. For min del er noen av disse drømmene et unødvendig element i filmen, det får meg til å tenke på en Lady Gaga video (tilgi meg) og helt ærlig er de ikke alltid sjokkerende nok heller. De ser bra ut, men det er kanskje det jeg føler er problemet; det ser for bra ut. For catwalk/fashion aktig.
Da er det faktisk mye eklere, når dama drar ut en loaded tampong og drister seg til å lukte på den…! That ko-ko time of the month?
Disse ekle tingene går igjen i hele filmen. Hun er .. ufyselig. Småting som ikke er direkte sjokkerende, men bare gufne og kvalme rett og slett. Jeg nevner i fleng: Ferskt snørrpapir på kjøkkenbenken, spise blodet til en død fugl, sniffe på blodsprengte tamponger, spy på medelever, pelle på herpesen og lurer gutter til å ” Go down on her” når hun har mensen” Ikke pent..
Litt beksvart humor er det også (Jeg liker sånt) Vi får se et tilbakeblikk fra Paulines barndom, hvor hun holder på å drukne og faren tar munn til munn på henne. Moren er mer bekymret for at faren skal smitte henne med herpes!! Mens ungen kommer til seg selv, kauker hun i vei om at han er gal som gjør det med herpes og at han får værsego å forklare hvorfor hun må leve med det, når hun blir tenåring.
Ray Wise frab.l.a Twin Peaks spiller rektor og er det da tilfeldig at faren til Pauline heter Bob? Sikkert. .. Traci Lords gjør en fremragende jobb som den sammenbitte, frustrerte moren på, som har den umulige jobben å oppdra dette mørke, forstyrrende, men dog så spe og forvirrede vesenet som er hennes datter.
Pauline, er et mysterium, selv for sin mor (Vi må snakke om Kevin.) og selv om filmen prøver å ekle oss ut med de voldsomme, seksuelle, sjokkerende drømmende, så er det dette som pirker dypest i meg nok en gang. Ikke å sleike i seg dyreblod eller partere kropper og grave i innvoller, men forundeligheten i et annet menneskes sinn, den merkelige kabalen hjernen er, -og selv om du kjenner noen, har fulgt de fra de var barn, til og med født de, kan man noen gang virkelig vite hvem de er og hva slags tanker de skjuler? Og det mest tabubelagte av alt: Må man like sine egne barn?
Jeg avslutter med Paulines siste frase til Gud, før hun skjærer ut og stjeler lungen til nabojenta, for å sette den inn i den yngre søsteren. (May)
”And God… Im gonna be outta reach for a while, I hope you dont get lonley”
Fru Ekkel har flyttet og fått et nytt hjem. Mange, mange ekle filmer har måttet vente, da jeg har vært husløs i noen uker og det ikke alltid har vært rom for min daglige dose ekkelhet.
Mamma + svigers åpnet dørene og middag på bordet hver dag er skikkelig luxus, men «all Skavlan andno play, makes me a dull girl».
Jeg ble bevisst på hvilken horror det kan være å ikke ha noe sted å bo – å gjøre sine ting! « Min type» filmer i stua til svigers var ikke så lett…eller passende for den saks skyld. Blod, gørr og psykologiske mind-føkks måtte vike for gullrekka og dagserevyen,- som jo egentlig er eklere enn alle filmene jeg ser til sammen (!)
Anyway, Nåh, er jeg på plass i ny kåk og det klør i fingra!!
Elleve etasjer over bakken og med Akerselva som nærmeste nabo, er vi på plass og filmene står i kø og DIRRER for å bli sett, stakkar.
Aldri så galt at det ikke er godt for noe. I dette tilfellet ble det inspirasjon til en liste over ekle filmer som handler om det å flytte, komme hjem, ikke føle seg helt hjemme, eller bare det å prøve å finne veien hjem.
…Og for å holde dere litt varme til min neste anm som er rett rundt hjørnet.
1. The Abandoned
En adoptert dame drar til sin hjemby. Hun må fronte den ukjente biologiske familien, huset hun aldri har bodd i og de rare tingene som skjer der.
2. Halloween
Morderen Michael rømmer fra sinnsykhuset og hjem til Haddonfield der søsteren bor.
3. Psycho 2
En av de virkelig gode horror oppfølgerene. Spennende, atmosfærisk historie med respekt for orginalen og pirringen om en fortsettelse. Stakkars Norman kommer hjem etter mange år på sinnsykhus, for å prøve å leve et vanlig liv. Det kan han visst bare glemme…
4. Lake mungo
Datteren drukner og dør, men bilder filmer og opplevelser tilsier at hun er kommet hjem igjen.
5. Salems Lot
Basert på S. Kings bok med samme navn og Tobe Hooper dirigerer. En ung mann kommer hjem til sin barndomsby og merker at et hus preger alle inbyggerne.
6. Mum and Dad
En jente blir kidnappet og tvunget til å bo sammen med en ukjent familie og hun blir truet til å kalle paret i huset for mamma og pappa.
7.Dark Wather
Mor og datter flytter inn i en ny leilighet. Vann begynner å dryppe fra taket, selv om leiligheten over tilsynelatende er tom.
8. Deathdream.
Sønnen dør i militæret, men likevel står han plutselig på døra hjemme.
9. Amytiville Horror
Familie flytter inn i drømmehuset men , Jaaaa, du gjetta det: Hjemmekosen forstyrres av fluer og dritt og gubben i huset vil bare hogge ved med vilt blikk.
10. Mørkets Øy
Etter at mannen er utro, hiver Julie dart på kartet og flytter ut på en øy for å jobbe som lærer. Det blir etterhvert klart at noe er veldig galt med øyas innbyggere og ikke minst noen av holdningene. (Jeg hadde faktisk en statistrolle i denne)
11. Jacobs Ladder
En sørgende vietnam veteran returnerer hjem etter tjeneste, men han plages av grusomme hallusinasjoner og skremmende opplevelser.
12. Burnt Offerings
En familie på tre flytter inn i et gotisk stort hus. Det må man jo ikke finne på å gjøre… Jeg vet ikke hva som er skumlest i denne filmen, Bette Davis eyes (Ja hun med øynene) eller likbilsjåføren.
13. The Beyond
Ekke så fett å flytte inn i et gammelt hus, som står på en av portene til selveste hælvete..
14. The Stepfather
En forstyrret mann prøver å finne den perfekt familien og det perfekte hjem. Han bare «glemmer» å nevne at han drepte den forrige familien som ikke fulgte hans «regler»
15. Straw Dogs
Et par flytter inn i et hus på landet, men kommer i klammeri med lokalbefolkningen. Etter at de voldtar kona og prøver å bryte seg inn i huset bestemmer mannen seg for å forsvare seg, kona og hjemmet sitt.
16. Lets Scare Jessica to Death
En dame flytter inn i et hjemsøkt hus, etter å ha vært en stund på institusjon. Når hun opplever bisarre ting i huset, er hun redd for at hun mister forstanden igjen.
17. Hjem kjære hjem
Grusom, ond komedie med Reese Winterspoon.
18. The Babysitter 1980
Johanna er den perfekte barnevakten, helt til hun begynner å føle seg litt vel hjemme. Hun tar over styringen i huset og begynner å manipulere familien opp mot hverandre.
19. The Stepford Wives
En familie flytter til den rolige, lille byen Stepford i Conneticut, men damene i byen oppfører seg mildt sagt merkelig. Etterhvert forstår nyinnflyttende Johanna at byen skjuler en forferdelig og bisarr hemmelighet.
Flere filmer filmer om flytting, hus og barndomshjem:
Boogeyman, The Tenant, Rosemarys Baby, Hånden som rører vuggen, Pacific Heights, Babycall, I seng med fiende, Halloween 2,4 og 5, Besøkarna, Dead Silence, Dolores Claibourne, Skjult, House by the Cemetery, Psycho 3, The Haunting of Julia aka Full Circle, The Sentinel, The Changeling, 4th floor, The Shining, Pet Semetary, Nightmare on Elm Street 2. And the beat goes on..
Digg og stemningsfull musikk fra psycho 2 – Jerry Goldsmith.
For noen uker siden pirret jeg med et klipp fra filmen The Poughkeepsie tapes og her kommer selve anmeldelsen på filmen.
Litt om handlingen.
I et hus i Poughkeepsie finner politiet et kott med masse filmer. De viser en samling av de grusomme handlingene til den beryktede seriemoreren, ”The wather street butcher”, som har herjet byen i mange år. Morderen har selv dokumentert alle drapene og torturen av ofrene.
TPT er tidvis en meget ekkel film, det er bare synd at den også er temmelig teit noen ganger. Samboeren min spurte om jeg kunne tenke meg å se den igjen, sammen med han og jeg brukte lang tid på å svare. Jeg visste rett og slett ikke. Er filmen så bra at jeg gidder å se den igjen, omtrent rett etter jeg er ferdig med første titt? (enkelte filmer har jo den effekten på meg) eller skal den bare ryddes ned i skuffen?
Som totalopplevelse er ikke TPT en film jeg vil prioritere tid på å se igjen, men noen av scenene skremte meg så fælt, at jeg måtte inn og titte på dem igjen og vise samboeren min. Dele med noen. Avlaste meg litt. En slags terapi: Altså prøve å numme ut de sterkeste inntrykkene, ved å se de flere ganger. Skjønner? Jeg kommer tilbake til de scenene.
TPT er en film som gjør like mye riktig som feil. Filmen fremstilles som en ekte dokumentar og veksler mellom å være relativt troverdig og bare kårni. Forhistorien og oppbygningen, har potensiale og er engasjerende. Vi følger politiets etterforskning og deres nesten umulige oppgave å finne denne skyggen av en morder. Filmen har et godt utgangspunkt og mye bra gående. Problemet er bare det at filmen også gjør seg selv til latter i enkelte scener og ved å undervurdere seeren med noen påtatte kameravinkler, som overhodet ikke virker realistiske.
Andre anmeldere har nevnt det før meg og jeg lurer også: Hvorfor er det musikk på drapsopptakene? Altså når morderen filmer at han dreper folk. Han kan da umulig ha sittet og klippet dette senere og lagt på ”passende musikk”? Har politiet lagt det på senere for stemningen skyld? Kjøper ikke den as..
En annen ting TPT sliter med, er noe av skuespillet. Jeg sier noe av skuespillet, for jeg synes faktisk noen, spesielt ofrene, gjør en god jobb. Et par langt over middels troverdig faktisk. Noen av jentene virker oppriktig vettskremt og det gjør sitt for denne skrekkopplevelsen.
Det er verre med noen av intervjuene. I en scene med foreldrene til Jennifer (et av ofrene) blir det mildt sagt pinlig, når moren bryter sammen. Det er også en merkelig scene med en lege, en såkalt Dismemberent expert. Han gir oss en innføring i hva slags redskaper mange seriemordere bruker, når de sager av hoder og presterer og le midt oppi alvoret. Da har vi akkurat sett et ganske jævli opptak, hvor et hode blir saget av en kropp og jeg er på ingen måte i fnisehumør. Det blir ikke akkurat bedre, når han plutselig skal være seriøs igjen og det hele ender opp med å bli ganske upassende og flaut.
Så over til filmens sterkere sider. Videoopptakene morderen gjør (i hvert fall de som ikke er skikkelig oppstilt) er virkelig skremmende og sjokkerende i en karakter jeg ikke hadde forventet av denne filmen, på grunn av den tidvise døllhet. Det er akkurat som jeg ser to filmer og på sett og vis gjør jeg jo også det.
TPT klarer å lage en frykinngytende, virkelig skummel morderfigur. Hans sadistiske metoder er hårreisende og til tider kvalmende provoserende. Det at filmen åpner med et barnedrap, sier også sitt for filmens (i hvert fall tidvise) dristighet og denne seriemorderens totale mangel på empati.
Jeg får skikkelig creeps, når han i en av de siste(og ekleste)scenene gir seg ut for å være en politimann, dvs han har politibil og mest sannsynelig skaffet seg en uniform. (Vi ser han ikke, bare hører stemmen) En dame lar seg lure til å hoppe inn i bilen, fordi hun har biltrøbbel. Etter at han kjører rett forbi bensinstasjonen hun ble lovet å bli fraktet til, spør han henne,
”Why did you call me officer?”
Den setningen sier liksom alt. Og det er en smått grusomt genial måte av han og gi henne selv skylda, for at hun er kommet i det uføre hun er i. Du hoppa inn i bilen sjæl snuppa, jeg sa det var mange gærninger der ute, men du jumpa innuten åsjekke så mye som førerkortet mitt.
Samtalen fortsetter med hennes dirrende, vantro stemme, når hun forstår at han ikke har planer om å slippe henne av. Han fortsetter:
«Im not a cop»
”Thats not very funny”.
Han svarer med den mørkeste, men dog mest oppriktige tonen du kan drømme om,
”Well, Im not trying to be”.
”I dont understand, what are you then? ”
”A butcher”
Enkelt og greit. Jeg holder ubevisst pusten og de lange pinefulle sekundene offeret sitter og venter på at han skal le og si at han tuller. Den altoppslukende redselen, når det ikke skjer. Han mener det, det er ikke tull. Hun sitter i en bil med en menneskeslakter og det beste er: Hun gikk helt frivillig inn der selv.
Morderen skal ha æren for mange av tentaklene, men hans styrke i ekkelhet ligger aldri i mordene han gjør, men heller i måten han sadistisk leker og spiller skuespill med de. Tar på seg rollen som «good guy» og lurer de med seg.
”Oh, officer, thank god you were here!”
Klippet jeg la ut til dere er en av de ekleste scenene i hele filmen, synes jeg. For de som ikke orket å se, kan jeg fortelle: En av jentene han har kidnappet, står med ansiktet tett mot kamera, hun er bundet og morderen kommer krypende eller slyngende inn bak henne. Det er midt sagt et forstyrrende syn, men mye av dette har å gjøre med kameraets bølgende effekt, altså et litt dårlig bilde som gynger og gir denne morderfiguren et slags umenneskelig preg. Han har en maske på bakhodet som gjør at det absurde forsterkes og du lurer på om det faktisk et menneske du ser eller om det er et slags merkelig, forferdelig, deformert dyr. Noe som alltid skremmer vettet av meg, er når jeg ikke helt skjønner hva jeg ser, og hjernen jobber desperat med å forstå. Litt er klippet bort i snutten jeg la ut, for det blir ganske mye verre. Den som orker kan se den ferdig på tube. Uuh ….
Det har, som alltid med slike filmer, vært diskutert om noe av footagen er ekte, men det er det (heldigvis) ikke. Det er bare en film. En ekkel en.
Denne reggisøren har også skylda for Remaken av REC, Quarantene som jeg likte godt. Jeg ser gjerne fler filmer av denne mannen, John Erick Dowdle.
Danskene har alltid vært gode på dramaserier. Med klovn viste de at de hadde humor, men er de noe gode på ekle filmer?
Sidste Time er bevisetpå atdanskene, mer enn bra nok fikser skrekk-sjangeren.Filmen kom omtrent samtidig med en annen perle fra Tuborg-land. En av mine absolutte all-time-top-thriller favoritter: Nattevakten, som satte Danskene på skrekk kartet for alvor.
Litt om handlingen.
Sju elever blir innkalt til et møte på skolen etter skoletid. Ingen av dem har fått noe informasjon om hva det gjelder. Etter hvert som tiden går, skolen stenger og dørene låser seg, forstår de at dette handler om noe mye mer omfattende enn bare dårlige karakterer. Elevene får i oppgave fra et opptak om å løse en mordgåte, en gammel historie om en død lærer, ved navn Løvholm. Hvofor blir den gamle historien dratt opp igjen og hvorfor har akkurat disse sju blitt innkalt og involvert i dette?
Siste Time er en snodig film med en spesiell atmosfære. Ikke kjemperar, men det er likevel noe. Det kan virke som det er tre parallelle historier, som foregår samtidig, men i tre forskjellige dimensjoner eller muligens oppfatninger. Tid og rom følger ikke de vanlige reglene. Det er ikke Primer (2004) lissom, men Sidste Time ender opp med å bli en fasinerende, annerledes tidsreise, som egentlig står helt stille. Jeg føler den utspiller seg «samtidig» på tre forskjellige plan. Uten at selve hovedhandlingen skifter sted.
Henger du med?
La meg prøve å forklare de tre planene;
For det første er det den gamle spøkelseshistorien om lærer Løvholm som virker å gjenta seg eller muligens oppdatere seg. Det andre er situasjonen til de sju elevene, som er innelåst på skolen der historien skjedde ,- og til sist Mickey Holm, reporteren, som får oppgaven og dekke ungdommenes situasjon på live TV. Han leder tv-programmet «Sidste time» der man følger virkelighetens dramatiske hendelser, «Der det skjer, når det skjer». Han får nyss i at noen ungdommer er sperret inne på en skole og blir jaktet på av en morder og drar dit med et kamera-team sporenstreks.
Det merkelige er at selv om alt tilsynelatende skjer samtidig, så har aldri disse to historiene noen virkelig «fysisk» kontakt med hverandre. Det kan virke som en av de er et slags opptak. Eller enda mer sannsynlig, en fantasi. Vi følger ungdommene gjennom Mickys øyne og Micky gjennom ungdommenes øyne. Dette gjør filmen så mye dypere og mer interessant enn bare en vanlig ungdoms-slasher.
Et budskap jeg tror jeg får tak i, er medias makt, og at noen mennesker faktisk lever av andres ulykke. Tenk deg selv, av du har et program som skal handle om grusomme hendelser, mennesker som opplever ekstreme ting, også skjer det faan ikke en dritt!
Hvis jeg bare gir den barnevogna en liten dytt..
Et av de ekleste aspektene med Sidste Time, for min del er den tomme skolen. Jeg har alltid synes det har vært spesielt skummelt med folketomme bygninger, som ellers er fulle av folk og liv.
Jeg husker jeg, for relativt mange år siden, var med eksen min til Nord-Norge og hans hjem-øy. Det bodde ca 100 mennesker på øya og bare dette ga meg noen solide skrekkfilm-vibber.
Jeg holdt på å daue da han fortalte at de var elleve stykker i klassen og EN jente! (P)eneste jenta i klassen el?
Moren hans vasket på skolen og når vi kjeda oss fikk vi nøklene og lånte gymsalen på kvelden, når skolen var tom siden det var sommerferie. Eksen min skulle tulle med meg og skrudde av lysene i hele bygget og gjemte seg. Jeg prøvde først kjekt å le det bort, ( Hey you guys, stop fooling arownd-stilen) men så kjente jeg en snikende følelse av angst. Jeg gikk rundt og leita i de tomme, mørke klasserommene, blant tegninger, bilder av kjæledyr og merkelige keramikkfigurer. En bok lå åpen på den ene pulten. Hvem hadde sittet der? og hvor lenge siden var det? Jeg fikk en følelse av å gå inn i en annen dimensjon. Følte meg på feil sted til feil tid. Det hele føltes galt.
Etter det har jeg alltid latt meg fasinere litt ekstra av tomme offentlige steder som sykehus (Session 9, 28 Days Later), flyplasser (The Langoliers) kjøpesentere (Dawn of the Dead) og ikke minst byer (Last Man on Earth, Twilight Zone: Stopover in a quiet Town, Desperation Nevada (boka er bedre)
Det er noe ekkelt med når stormende, høylytte, myldrende steder blir helt stille og tomme.
Jeg kom meg ut av skolen i god behold. Slik er det ikke for disse ungdommene. Inne i de mørke tomme gangene er det en reel trussel, som sirkler seg sakte men sikkert inn på ungdommene. Spørsmålet er, hvem og ikke minst hvorfor? Er det skrekkhistorien om den gamle læreren, som skal ta hevn eller er det noe helt annet? Noe større, som blir styrt fra et annet sted, en utenforstående som kontrollerer det hele ubevisst eller totalt bevisst?
Mulig dette høres komplisert ut, men det trenger ikke være det. Sidste Time er også en klassisk skrekkfilm du bare kan kose deg med.
Den ekleste scenen jeg husker er når to av elevene (etter at gruppa har splittet opp selvfølgelig) synes det lukter karameller og finner en av de andre liggende, med medium stekt ansikt på stekeplata på skolekjøkkenet.
Ellers er det også ganske ekkelt når du endelig får se den beryktede (i hvert fall, mest sannsynlig er det han) lærer Løvholm på kloss hold. Altså du ser han, men egentlig ikke. Silhuetten hans står foran en lysbilde maskin og han slenger hodet sitt rundt, som han ikke har et eneste bein i hele kroppen.
Men, – er det virkelig han?
Håper danskene kommer med fler ekle filmer i samme gata! De prøvde seg på en med navn Mørgeleg litt senere, men den er på ingen måte på høyde med Sidste Time, syns nå jeg! Se heller Nattevakten og få med deg tidenes danske thriller og morsomme skjellsord som b.l.a «Pikkansjos» og «Vattpikk»
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
-thumbnail.jpg)
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
