Ekkel snutt.

Scenen er hentet fra filmen The Poughkeepsie tapes, som jeg skal se i kveld. Utifra dette klippet ser det meget lovende ut, men man kan  jo aldri vite.

Ser ut som hele filmen ligger på tube.

Fru. E

Remakes: Whistle and Ill come to you (1968) vs (2010) Hvem vinner i ekkelhet? (spoilers)

Who is this, who is coming?

Nå har jeg sett begge Whistle and ill come to you filmene. Begge ble laget  for TV og er produsert av BBC. Filmene er basert på en spøkelses historie skrevet av, M.R James som heter  Whistle and Ill come to you, my lad.

Begge filmene er ganske like i selve handlingen, men remaken har lagt på noen ekstra (unødvendige?) elementer. Er det ikke alltid sånn? Litt større, litt bedre, litt mer.

Sett bort ifra dette er de faktisk nesten like skumle. Heldigvis er mye av stemningen ivaretatt på remaken også. Nå skal vi se hvem som vinner i ekkelhet.

Litt om handlingen.

En professor/vitenskapsmann ferierer på et hotell ved kysten. Hans skepsis til det overnaturlige blir satt på prøve, når han finner en fløyte/ring på stranda og tar den med seg tilbake til hotellet. På vei tilbake i skumringen blir han forfulgt av en merkelig menneskesilhuett langs stranda. Lite vet han, om at han har vekket noe gammelt og grusomt. Vi følger han tre skrekkelige netter på hotellet, hvor han blir stilt ovenfor hendelser langt utenfor menneskets fatteevne.

Originalen (1968)

Regi: Jonathan Miller

Orginalen er i svart hvitt og det er også filmens styrke. Aldri har en vanlig silhuett av en menneskskikkelse vært så skummel og aldri før har en strand i skumringen blitt så uvirkelig og uhyggelig.

Dette er uten tvil en av de skumleste spøkelsesfilmene jeg noengang har sett. Mye på grunn av at den spiller på våre mest dagligdagse menneskelige frykter. Alle kan vel kjenne seg igjen og dra dyna litt ekstra godt over hodet for å stenge ut nattens uforklarlige lyder, eller å våkne opp etter et mareritt og føle at drømmen ikke slipper taket. Rommet er ukjent. Det er jo sikkert bare vinden, det MÅ være vinden. Eller tenk om..?

Michael Hordon spiller hovedrollen i orginalen og mange lar seg irritere av hans uspiselige karakter. Uspiselig er ordet. Han slafser i seg mat mens han hånlig poengterer at det ikke fins noe overnaturlig. Tusler rundt alene og snakker med seg selv. Noen ganger grenser det til latterlig, men jeg antar at det er akkurat en sånn type han skal spille. En bekymringsløs, bedrevitende tulling som snart skal få raknet sitt verdensbilde. Et av de ekleste elementene i orginalen er nettopp å være med på hans desperate fornektelse. Han opplever helt tydelig noe overnaturlig, han bare simpelten nekter å akseptere det.

Denne filmen bruker superenkle og nesten barslige virkelmidler, som små skrape lyder under senga og laken som beveger seg, men herregud som det funker!

Et annet urovekkende element i orginalen er at det ikke er noen logisk forklaring, ingen tråer som blir nøstet opp på slutten, ingen konklusjon.Ingen aha. Det føles som å famle i et stort mørke eller dette ned i et svart hull.

 Remaken (2010) 

Regi: Andy De Emmony

I remaken er hovedrollen en litt annen type. John Hurt spiller en sympatisk eldre mann, som akkurat har satt den apatiske kona på eldresenter og skal ta seg noen dager fri. Han velger å dra tilbake til hotellet der han og kona ferierte etter at de var gift.

Bortsett fra dette er mye av historien den samme. Han er en vitenskapsmann som ikke tror på spøkelser. Han er mye reddere for det han har sett skje med kona. Et menneskeskall uten personlighet. Lyset er på, men ingen er hjemme. Forøvrig kan jeg være enig. Hva er egentlig værst? En død som lever eller en levende død?

Han og kona har ingen barn og selv om hun fortsatt er i live er hun så godt som borte. Kjærlighetshistorien paralellt med spøkelseshistorien er veldig rørende og tankevekkende, hvor ensomt mennesket blir, når de mister sin partner.

Han tar inn på hotellet, men føler på ensomheten. Tidligere på dagen har han funnet en ring på stranda og det har tydeligvis vært en dårlig ide og ta den med seg inn på rommet. På natta begynner han og bli urolig. Han føler en uhyggelig stemning i rommet. Jeg liker de små realistiske detaljene. Har du også snudd en dokke eller et bilde som stirrer på deg på natta? Nettopp. Alt er anderledes på natta. Spesielt hvis man er alene.

En ekkel statue som står på hotellrommet hans, som smiler, får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Dette er et nytt element i remaken, men det er på ingen måte overdrevet og jeg blir skikkelig skremt av den. Også de nattlige forstyrrelsene er forferdelige. Det begynner med små skrapelyder som vinden kan ta skylda for, men bygger seg opp til et marerittaktig klimaks.

Den minneverdige silhuetten på stranda er noe oppdatert, men fungerer overraskende bra. Jeg liker at den er akkurat så blury at du ikke helt vet hva du ser, du bare vet det ikke er bra.

Det at denne remaken faktisk er helt på høyde med orginalen (hvor ofte ser du det?) er mye på grunn av en fenomenal  John Hurt. Meget smart casting. Det ser nesten ut som han ikke trenger å spille engang. Han bare har dette utrolige utrykksfulle ansiktet, selv om han ikke rører så mye som et bryn. Og når dette ansiktet viser enn bunnløs frykt, er det umulig å ikke bli påvirket.

Jeg har litt å utsette på slutten i remaken. Ganske mye faktisk, men greit…Jeg har kost meg såpass mye med resten av filmopplevelsen at jeg tilgir dette.

Begge filmene kan anbefales til en mørk kveld. Hvis du er sugen på en god gammeldags spøkelsesfilm, så er dette perfekt.

Orginalen vinner på ekkelhet, men mulig dagens ungdom synes den er litt slow og vil like remaken bedre.

Se begge to da vel? Den originale ligger på youtube i 3 deler.

Tentakler for EKKELhet:

Orginalen (1968)  7/ 8

Remaken (2010)   5 / 8  (Slutten trekker endel ned)

The Dentist (1996)

The filth is everywhere. How deep did it go?  Right to the nerve.

Jeg visste jeg hadde en venn å ta vare på, når han fikk i oppgave å leie en kul film og kom tilbake med The dentist. Akkurat passe teit, akkurat passe ekkelt, akkurat passe.. meg.

Coveret lover skrekkelige scener fra tannlegestolen, men åpningsmusikken antyder at det kan komme til å bli mer komisk enn noe annet. Jeg må dog innrømme at det var med en ørliten forventning jeg rigget meg til. Dette er da i det minste noe annet enn en gjeng med ungdommer og en ansiktsløs morder som dreper korrekt i forhold til persongalleriet. Jeg lurer på hvorfor det ikke er laget fler filmer om dette unektelige ekle temaet, nemelig tannlegen. Når kun den første symbolske borrelyden i filmen er nok til at jeg,  i rent ubehag, passende nok biter tenna sammen, så må jo dette være en grøssende gullgruve?

Litt om handlingen.

Alan jobber som tannlege. Han har et fint hus, vakker kone og masse smør på bordet. Han er opptatt av at ting er rent og pent. I munnen til folk, så vel som hjemme. Bare en liten mikroskopisk flekk på skjorta, kan få det til å renne over for Alan. Da sier det seg selv, at når Alan mistenker at kona er utro med poolboyen går han fullstendig opp i liminga. Alan mener selv han ikke har tid til en fridag, så han drar like greit på jobb og tar ut raseriet sitt på pasientene.

Det er skremmende nok, når en relativt ufarlig kontorrotte klikker på jobben og hiver noen kulepenner rundt seg. Tenk deg da en allerede ustabil, tikkende bombe av en tannlege som akkurat har tatt kona si på fersken! Holy crap, kom deg ut av den tannlegestolen fort som f..!!

Er det bare meg eller ser alle leger i hvit frakk litt småpsykopatiske ut? Hva skjuler seg bak den kalde, blanke, sterile fasaden og den uleselige underskriften? Nettopp. Et menneske, et vanlig menneske, som blir satt på de samme prøvelsene som alle andre. Egentlig synes jeg det er rart det ikke skjer mer.

Man kan fnise alt man vil av The dentist, men scenene inni munnen til folk med pirking, borring, skruing og trekking er helt forferdelige å se på og mye verre enn mange drapsscener jeg har sett opp gjennom årene. Her er lyden halve opplevelsen. Herrejesus lyden. Jeg sitter med ståpels på tæra, når du hører metallet slå mot tennene og noen av nervene rett og slett ryke. Mange av kundene har lystgass og merker ikke det totale omfanget av smerten umiddelbart. Det gjør alt enda verre. Noen er fullstendig uvitende om at  Alan har rassert hele munnen deres. Jeg spør meg selv, hva er egentlig værst: Å bli drept ? Eller å bli skrudd og pirka på, til det ugjenkjennelige og så vente på at bedøvelsen ebber ut?

Alt går på tverke for vår «stakkars» tannlege.  Kona er utro på selveste bryllupsdagen, han skyter bikkja til naboen, pirker i stykker tannkjøttet til en liten gutt og misbruker en jente han forveksler med kona og stjeler strømpebuksa hennes. Sånt blir det bråk av. Det kommer en mann fra ligningskontoret og truer med skatteoppgjøret… og en dårlig tann selvsagt. På toppen av alt er han snart tom for lystgass!!

Etter at han har sendt alle hjem fra jobben, spør han kona, om hun kan møte han på kontoret…En passende bryllupsgave  venter.

Hva er den perfekte hevnen på utroskap? Kanskje det ikke er rekeskall gjemt i gardinstanga, heller ikke å ligge med deres beste venn. Ikke engang å legge ut dårlige nakenbilder på nett. Nei, rett og slett binde kjærringa/gubben fast i en tannlegestol og få fri tilgang til alle redskapene. Og tid. God tid.

Det er vel ganske innlysende at dette må bli en av filmens ekleste scener. Han trekker ut alle konas tenner, skjærer ut tunga og gir henne akkurat nok lystgass til at hun er bevisst, men ikke kjenper imot. Hvis du i tilegg er så dum som meg og ser denne filmen med et bra headset, får du med deg alle knake, sprake, revne, rakne lydene. Gaahhh

Det er heller ikke så trivelig når han knuser tanna til en kunde og du får følge med i nærbilde. Da kan dere jo bare forestille dere hva som skjer med den irriterende ligningsfyren..

Filmen prøver seg på en lett, tørr humor og vinner mye på det. Dette er nok en film som blir tatt mer seriøst, jo mer useriøs den er. Det er ihvertfall min teori. Litt ufrivillig morsomme ting er det også, b.l.a at filmen oversetter filth til faan, ihvertfall på min dvd.

Jeg har en søster som er 37 år og har hatt to hull hele livet. Selv var jeg ikke så heldig. Da jeg satt meg intetanende  i stolen som åtteåring og aldri hadde bora før, hadde jeg fem hull og betent tannkjøtt. Jeg hadde hørt at man fikk leke og jumpa forventningsfull opp i stolen. Ante fred og ingen fare. En og en halv time senere gikk en sjokkskada, halvskjeiv, liten svimmel fjert i rosa joggerdess (dynka i spytt og blod) ut av helsestasjonen og visste at verden var ond.

Etter å ha sett denne filmen, skjønner jeg at jeg var inne på noe.

Tentakler for EKKELhet   meget sterk 6 / 8

Et godt konsept kan aldri brukes opp..

Helene fra Filmamasoner og Fru Ekkel tar en prat.

Les mer

Ut på u-tur, aldri sur.

Sommeren er over og man kan jo ikke annet enn å klage. Det gikk for fort, det var for vått, jeg er for blakk, jeg blei for full, bada EN gang??, det var for kaldt, det ble for varmt, svigers ble for lenge, flyet var for trangt, for lite sol, for mye mygg, motoren stoppa, sykkelen punga, visaen blei slukt, sand i trusa, for dyrt, for langt, for sent.

Ikke fullt så ille..?  Trøst deg med at det alltid er noen som har det værre. Her er en liste over noen ferier og reiseopplevelser, som garantert er hakket kjipere enn regnfull Norsk sommer.

1.The hills have eyes (1977) remake (2006)

En humpete campingferie med familien i ørkenen langt fra folk….må jo bare bli bråk.

2. Hostel 1, 2 og 3

Det er liksom noe med backpakkere i filmer, som alltid ender opp med jævlig mye blod.

3. Eden lake (2005)

Kjæresteferie på stranda blir overskygget av noen skikkelig nesevise unger.

4. Nettet (1995)

Unnskyld, har noen sett identiteten min?

5. Black water (2007)

Tittei.

6. Titanic (1997)

But the ship can’t sink, plopp!

7. Deliverance (1972)

Fire menn på kanotur lærer at man ikke kødder med de lokale. Spesielt ikke de som ser ut som de har sydd trynet sitt sjøl.

8. From dusk till dawn (1996)

Tarantino dytter 5 sjangere inn i en film og resultatet blir en heseblesende, kruttfull, puppestruttende, blodig, morderisk, komisk, men alt i alt sjarmerende underholdene suppe av en ferietur.

9. The beach (2000)

Paradis har sin pris. Det får noen eventyrlystne ungdommer føle på kroppen.

10. Anticrist (2009)

Mindre koselig hyttetur med far og forstyrret mor, som har mistet sønn.

11.The descent (2005)

Yeeeahs jenter, la oss klatre ned i et svært hull i jorda, som ingen har vært i før og krype i trange, mørke, klastrofobiske ganger..

12. Open water (2003)

Et par er på ferie og bestemmer seg for å dra på dykketur. De blir gjenglemt på åpent hav. Filmen er basert på virkelige hendelser.

13. Desperation, Nevada (2006)

Et par er på roadtrip gjennom Nevadas øde landskap. Ikke nok med at de blir tatt med noen andres mariuana, men politimannen kjører dem til en by hvor alle menneskene er døde.

14. Turistas (2006)

Pene ungdommer på ferie, bader toppløs bla bla bla blod og vræl.

15. Motorsagmassakeren (1974)

Klassisk sommermareritt: 5 ungdommer på tur, smeltende lik i sommersola, kjøtt på grillen og jogging i måneskinnet.

16. 127 hours (2010)

Basert på en sann historie, om en mann som blir sittende fast mellom to stener …ja i nettopp 127 timer.

17. Kalifornia (1993)

Roadtrip med en seriemorder i baksete.

18. The tourist trap (1979)

Tittelen sier vel sitt..

.. kanskje ikke Norsk sommer er så ille likevel?

Andre potensielle dårlige reiseopplevelser:

Cast away, Wind chill, Fear and loathing, Wolf creek, Prey, Island of the damned, The triangle, Wrong turn, Rovdyr, Long weekend, Timber falls, Midsummer, Cabin fever, Evil dead, Psycho, The ruins, Hatchet, Fritt vilt 3 og Transiberrian.

Ekkelt tar ferie

Foto: trinefaktor.no

Fru ekkel forsvinner ut i mørket, men er tilbake 6 august.

God «Sommer».

See no evil aka Blind terror (1971)

Jeg har alltid vært en sucker for enkle konsepter. Dagligdagse, tilsynelatende harmløse situasjoner som plutselig blir snudd på hodet og utvikler seg til absurde scenarioer. Det lille skrekkfilmhjertet mitt banka litt ekstra hardt, når jeg leste om denne gamle, relativt ukjente godbiten. Hør bare her:

Litt om handlingen. 

Sara (Mia Farrow) er en ung jente, som har falt av hesten og blitt blind. Hun bor hos tanten og onkelen, når hun kommer hjem fra sykehuset. Dagen etter hjemkomsten drar Sara på en ridetur (faktisk), men når hun kommer tilbake til huset, så har noen drept alle slekningene hennes. Her kommer den deilige, grusomme punchen: Hun ser det ikke.

Ikke nok med at stakkars Sara er blitt frarøvet synet midt i livet og må lære seg og leve i en helt ny mørk verden, men hun bor i et hus med en haug døde slektninger. Hun, stakkar, tror bare de ikke er hjemme! Hun går og legger seg om kvelden, og antar at de fortsatt er på et besøk de annonserte dagen før. Neste morgen prøver hun til og med å være litt stille, så hun ikke vekker dem.

Mia Farrow (Dån) som spiller Sarah, spiller blind så overbevisende at du faktisk føler du famler litt i mørket selv noen ganger, men her skal også kameramannen ha mye av æren. Når panikken blir et faktum, kjører han close-up på Mias ansikt og hendene hennes strekker seg ut mot oss. Dette gjør at heller ikke vi ser hvor hun går. Vi aner ikke hva som er foran henne, vi ser bare to øyne, bunnøse av skrekk og veivende armer som desperat prøver å få tak i noe håndfast. Jeg tar meg selv i å sitte å rope, Nei! ikke gå der, pass deg for trappa! fort deg!! Neeeiiii, ikke tråkk i glassskåra!! AUUU!

Dama får virkelig gjennomgå. På et tidspunkt er situasjonen så håpløs, at jeg nesten sitter og ler. Hele greia er bare så (i mangel på et bedre ord) føkka! Det forsterkes også av Farrows naturlige spinkle, stakkarslige vesen. Det er fælt å se på hvordan hun famler og snubler seg igjennom det store huset, som plutselig virker som en hinderløype av vaser, glassbord, trapper og ikke minst døde kropper som ligger slengt rundt. Hun går gjennom alle stadier av skrekk, som hadde vært ille nok for en person med syn! På toppen av alt blir jeg heller ikke kvitt følelsen av at morderen fortsatt er i huset, og bare står og betrakter henne. Noen ganger føler jeg meg også litt medskyldig som seer, fordi jeg lenge har visst hvor jævlig ting er og ikke har hatt mulighet til å advare henne. Når hun endelig kommer seg ut av huset, er det kanskje først da utfordringene virkelig starter. Et hus som står alene, langt ut på landet og en blind jente i sjokk, som ikke har noen som helst retningssans. Overlatt til seg selv og sitt eget mørke, prøver hun å finne svar på, hvem, hvorfor og ikke minst hvordan i granskævven hun skal få tak i hjelp, når hun ikke engang vet hvilken vei hun skal gå, for å komme seg ut av eindommen.

Selv er jeg født blind på det venstre øyet, men jeg kan aldri forestille meg hvordan det er å leve et helt liv uten syn. Det kan vel de færreste. Jeg gikk dog med lapp en periode når jeg var liten, som dekket det friske øyet og ble traumatisert for livet. Jeg smalt inn i dører, datt ned trapper og ingen ville leke med meg fordi jeg så rar ut. Løsningen ble å gjemme meg bak døra og dra den av. Jeg prøver nå å sette meg inn i at noen da i tilegg har drept hele familien min og jeg ikke finner veien ut av mitt eget hus! Min barndom var tydeligvis bare blåbærkake…

Blind terror er en spennende og for min del, engasjerende skrekkfilmopplevelse. Det kan ha noe å gjøre med at jeg umiddelbart føler med Sara og hennes situasjon. Jeg lever meg inn i den grusomme settingen. Du ser små glimt av de døde slektningene, mens Sara går rundt i huset og gjør vanlige ting, som å lage te og høre på musikk. Det er så absurd. En meter unna sitter den døde tanta lissom, men what the hekk, lag deg en kopp te du..  Hun sover intetanende ved siden av den døde kusinen en hel natt. Jeg dirrer i spenning, når hun nesten snubler i et av likene eller nesten tråkker på glassskår fra kampen. Det faktisk går et helt døgn, før hun oppdager at noe er veldig galt.

Jeg har ikke valgt noen spesielle ekle scener denne gangen, fordi jeg synes egentlig hele konseptet er ekkelt. Det er ikke nødvendigvis dette med morderen selv om, Hey, det hjelper jo, men kanskje aller mest får det meg til å tenke på et liv i evig mørke. Synet, som man har tatt som en selvfølge hele livet, blir plutselig revet vekk og du må lære deg og leve helt på nytt. Du er konstant avhengig av andre og alle behandler deg anderledes. En ny ukjent tilværelse. Det er ekkelt. Ok, så fikk jeg ikke 3-D syn, men jeg har ihvertfall muligheten til å få med meg en horrorfilm i ny og ne.

Slutten er so-so. Lufta går litt ut av ballongen for min del, men bare å se Mias prestasjon som blind er verdt hele runden. Åpningsscenen med den ukjente gjerningsmannen er også morsom å få med seg. Tidenes dølleste cowboystøvler, en kjempe kårni gåstil kombinert med en slags usaklig knipsing til halvcheezy musikk. Må bare digge disse gamle grøsserne! Det er liksom noe med dem. Det ble nok ikke noe Oscar på noen i gjengen, men jeg synes denne gjemte, glemte skrekkfilmen fortjener litt oppmerksomhet her på ekkelt. Jeg og det ene øyet mitt koste seg glugg.

Scaary stuff.

Tentakler for EKKELhet  6 / 8

The Truman show (1998) Anm kan inneholde spoilers.

Jeg pleier ofte å spørre folk hvilke filmer de synes er ekle. Jeg lider tross alt av en lidenskap. Jeg får mange forskjellige interessante svar, men jeg ble mildt sagt overrasket da min samboer, uten å nøle så mye som et sekund, svarte The Truman show.

Den så jeg ikke komme! Jim Carrey lizm? Var det den ekleste filmen han hadde sett? Hånet han hele hele konseptet mitt? Var det en spøk? Eller kunne det være noe mer i dette?

Etter å ha tenkt litt, begynte jeg gradvis og forstå hva han mener, og nå, etter å ha hatt et gjensyn med filmen er jeg helt enig i at The Truman show har mange ekle elementer. Samtidig forsto jeg at ekkelhet kan være så mangt.

Fordi The Truman show tar utgangspunkt i den største frykten i hans liv (altså min samboer), er dette hans værste skrekkfilmopplevelse. Følelsen av  å bli iaktatt hele tiden, verden vet noe du ikke vet. Du står alene utenfor massen og alle spiller et spill på din bekostning. Paranoia. For han er det mye verre enn at folk blir rensket for innvoller, klippet av øyelokk eller at noen isolerer seg i leiligheter og langsomt mister grepet på virkeligheten.

Litt om handlingen.

Truman har blitt filmet og broadcastet live fra den dagen han ble født. Alle innbyggerne vet det, bare ikke han. Hele byen er kulisser og skuespillere. En dag gjør teamet den feilen å caste Trumans avdøde far, som en uteligger. Truman kjenner han igjen og en mistanke begynner å spire i hans hode, at noe er fullstendig galt med den verden han lever i.

Vi har vel alle hatt dager hvor du går ut døra og føler at alle ser på deg. Dager hvor du tror folk ler av deg, og akkurat når du har klart å overbevise deg selv om at, Det er ikke meg de ler av , så ler noen igjen og bekrefter mistanken din.

Herregud! Det er meg!!!

For min del fremkalles denne følelsen enten av fylleangst eller dager hvor jeg er ekstra selvsentrert eller følsom. Jeg føler at alt handler om meg. Hvis jeg snubler litt i fortauet, føler jeg at alle får det med seg. Ler av meg, og det værste er;  Jeg tror det har en innvirkning på deres liv!  Rimelig sykt ikke sant?  Det er de dagene da jeg plutselig ikke klarer sette det ene benet foran det andre, uten at det føles falsk.

Herregud jeg har gått på disse bena i 30 år, hvorfor klarer jeg det ikke akkurat i dag?

Selv om The Truman show handler mer om at et menneske blir konstant filmet i en iscenesatt verden, så henger alt dette sammen. Hva om du en dag fikk vite at alt (i hvert fall veldig mye) faktisk handlet om deg? Den latteren du hørte var folk som lo av deg.

At hele ditt liv har vært andre folks underholdning. Du er en serie, et produkt. Alle er med på et kjempe-konsept og det handler om deg!

Alle dine nærmeste og menneskene rundt deg i dagliglivet er skuespillere og opptrer etter manus og instruksjon. Du er den eneste som har spontane handlinger og kan gjøre forskjellige og til en viss grad, kontrollerte valg. Alt du sier og gjør, selv det mest private, blir lagret og dokumentert.

Det er en ekkel tanke.

The Truman show er ved første øyekast forkledd som en komedie og det er lett å gi Carrey skylda for det. (Sorry, Jim, men bare jeg ser trynet ditt..) men så skjer det noe, filmen sniker seg innpå meg og lugger i litt andre ting enn lattermuskelen.

Litt over halvveis slår en tanke meg; Filmen er egentlig uendelig trist;  Trumans desperate, umulige forsøk på å flykte fra sin egen skjebne. Hans ensomhet i en kunstig, kalkulert verden. Hans voksende panikk, når han skjønner at noe er riv ruskanes gæærnt med nabolaget, og INGEN lytter til han.

Alle disse tingene får meg til å tenke på en annen film, nemlig Den brysomme mannen, som har mange av de samme ekle elementene. 

Kan det innpakkede budskapet være at ingenting er ekte lenger? Ikke engang familien din er til å stole på. Alle vil egentlig bare utnytte deg til egen fordel. Verden er konstruert, oppstilt, regissert slik at du blir styrt med en usynlig hånd til å leve etter reglene og kjøpe og si de «riktige» tingene. Kan det være at slike filmer må forkle seg som komedier for å ikke provosere noen? Hvis det hadde vært for realistisk, hadde det vel minnet for sterkt om våre egne liv?

En ekkel faktor i filmen er skuespillet, altså skuespillet i skuespillet. Trumans venner, familie og kollegaer, ja, til og med heis reparatørene. Alle utgir seg for å være noe de egentlig ikke er. Vi har vel alle kjent på å omgås eller snakke med mennesker som driver med en eller annen form for skuespill. Noe føles falskt!  Misforstå meg rett, noe skuespill i hverdagen er helt nødvendig, men hvis dette blir veldig tydelig, så blir jeg alltid litt usikker på personen. Jeg klarer ikke slappe av. Tenk deg da at du plutselig en dag blir bevisst på at alle, til og med kona og bikkja di spiller en rolle(!)

Et ekkelt eksempel, som jeg husker godt fra filmen, er når kona til Truman spør om han skal ha kakao, midt i en alvorlig samtale. Hun klistrer på seg et intenst påtatt smil og snakker om produktet som om det var en reklame. Det ekle med denne scenen er også hennes fraværende blikk. Hun ser på en måte forbi han. Truman har allerede begynt å fatte mistanke og spør henne desperat, Hvem snakker du til ?? Hva er det du snakker om??

Her med det samme entusiastiske utrykket. Denne gangen over et kjøkkenredskap.

Hans bestevenn Marlon dukker også opp i tide og utide med en six-pack øl  for å «rydde» opp i situasjoner, og for å avfeie Trumans mistanker som vill fantasi. Han påklistrede ta-det-med-ro-kompis-og har-vi-det-ikke-fint-som-vi-har-det holdning skal roe Truman ned når han får «fikse» ideer. The show must go on.

Jim Carrey skal man ikke kimse av .. eller Jo, du skal stort sett det, men karen kan levere mer enn gummi-tryner og jungelhyl. Her i likhet med Evig solskinn spiller han en plaget, ensom sjel, troverdig nok til at jeg faktisk feller noen tårer i øyeblikkets hete. Se scenen hvor han gjenforenes med faren og regissøren (altså i filmen) slenger på litt passende tåke, som faren tyter ut av; Strykerne og piano eksploderer i et pompøst melodisk klimaks, nærbilde på tårevåte øyne og en skjelvende stemme.  «Dad«?

Dorullen må fram.

Har du også fulgt med på en serie som du ikke vil skal ta slutt? Når den siste episoden er ferdig, så er det liksom litt vemodig, et tomrom. Hva skal jeg gjøre nå?

Slik er det også med befolkningen, de har fulgt Truman siden han var liten. Han er en del av alle sitt liv. Når han truer med å sabotere hele konseptet, får folk panikk.  Både produsenter og publikum. De gjør alt som står i deres makt for å forhindre at han stikker av. Egoistisk, men dog forståelig. Truman har gitt dem håp, latter, inspirasjon og underholdning gjennom mange år. De vil simphelten ikke at det skal være siste episode.

Og som ikke det var trist nok, er denne anmeldelsen også slutt.

Fru Ekkels tentakler for EKKELhet   4 / 8

Samboers tentakler for EKKELhet  7 / 8

The Bunny game (2010)

Det er ikke alltid like lett å være Fru Ekkel. Ja, jeg vet, jeg ba om det. «Send meg ekle filmer, gi meg tips bla bla…»  Her sitter jeg guffen og uttafor etter å ha sett The Bunny Game og lurer på om jeg kanskje ikke er så tøff  som jeg trodde. Begynner jeg å bli gammel, frynsete eller enda verre, pysete? Eller kan det være det at The Bunny Game er en eksepsjonellt jævlig film?

Litt om handlingen.

Vi følger en prostituert og hennes daglige gjøremål. I tidenes høyeste plåtasko, sjangler hun rundt i noe som virker som et håpløst sammensurium av dop, sex og vold. En dag roter hun seg borti en skikkelig nutcase av en kunde og han kidnapper henne i traileren sin.

Jeg hadde fått høre på forhånd at filmen er inspirert av en prostituerts egne opplevelser og dette gjør jo sitt for totalopplevelsen. Rodleen Getsic som spiller Bunny, gjør en farlig god rolletolkning som den svimete, nedsnødde (sniff sniff ), desperate jenta. Jeg lar meg dog fascinere av hennes nedtonede, strippede spill. Det er alltid dristig å lage en film minimalt med dialog og lange scener uten klipping, men filmens dokumentar preg, ihvertfall på begynnelsen, gjør at dette funker for meg. Jeg liker også de små detaljene, som hennes lange ettervekst og de små dødningshodene på bh-en. På skyhøye platåsko, som egentlig bare ser ut som en dårlig, makaber spøk, vagler hun rundt med sukkerspinn hår og noe så malplassert som en typisk ungdomskolesekk med camo mønster. Åh, nevte jeg at hun er ganske hard på snårtinga? Det er et under at nesa hennes henger på ansiktet for å si det sånn. Freakshowet er komplett.

Jeg er glad åpningsscenen kommer så brått på, det gjør at jeg ikke rekker å summe meg om hvor jævlig den er, før den er over. Den viser Bunny som gjør en blowjob og det virker som hun skal kveles. Hver gang kunden lar henne få små pauser, hiver hun etter pusten som om hun holder på å dø. Kunden ser ikke ut til å bry seg og gjør seg ferdig på «egen hånd» i ansiktet hennes, mens hun sitter og gråter og peser gråtkvalt. Just another day at work, huh?   Gaah… The Bunny game tar ikke bare av seg sikehanskene, men river dem i stykker, pisser på dem og brenner de.

Som jeg nevte tidligere, har filmen ro selv om den er brutal. Det liker jeg. Vi får kjenne på alle stemninger i mellom «hovedscenene» og noen ganger er det akkurat som om disse mellom-scenene er viktigere enn selve handlingen. Bunny som gjør helt ordinære ting, spiser, røyker og tisser utenfor en fabrikk. Vi får kjenne på de vanlige tingene i livet til en slik person, den tiden Bunny har for seg selv, mellom noen av de voldsomme, krenkende eller bare slitsomme jobbene hun utfører.

Scenene i filmen er kuttet opp til ca 5-10 minutter hver. Vi får noen sekunder med svart skjerm innimellom, så man kan psyke seg opp til neste runde. Du vet aldri hva som kommer. Det kan være en naken Bunny, som skriker for livet, fastlenket bak i en trailer eller trailersjåføren som stille og rolig tar seg en røyk og slapper av med sine egne tanker.

Når denne sjåføren ikke slapper av med en røyk, bedriver han en seig, umenneskelig, grotesk tortur. Han har låst Bunny fast bak inne i  traileren og kjørt ut til et øde sted. Jeg tenker først, noen må jo lete etter henne? Litt senere, sammen med en sigende tristhet, husker jeg at jeg ikke har sett et eneste menneske tidligere i filmen som bryr seg om Bunny. Hun kunne like gjerne vært en fjert i universet.

En utrolig nervepirrende scene, er når Bunny er dopet helt bevisstløs og sjåføren «leker» med henne som en dukke. Skjærer av henne klærne beføler henne og på en syk måte prøver å komunisere med henne. Jeg sitter som en gitarstreng og bare venter på at hun skal våkne og skjønne hva som skjer. På en måte er dette det værste misbruket i hele filmen, tortur av et bevisstløst menneske. Et lik er en ting, men et menneske som fortsatt har en sjel fykende rundt i kroppen og en hjerne som fortsatt får blod, er noe helt annet. En del av deg er jo fortsatt der og opplever det. Blir det sjelens traume?

Denne sjåføren har tydeligvis ikke dårlig tid. Det er i seg selv hans sterkeste og mest effektive torturvåpen. Han fomler litt, treiger seg, står bare lenge og ser på henne. Tar en røyk, tar det kuli. Åh kom igjena!! Bare bli ferdig. Noen ganger i scenene hvor han sitter stille og tenker, får jeg følelsen av at han angrer og egentlig er i en konflikt med seg selv. Litt etter litt går det opp for meg at han nyter det, han vil at det skal vare. Få mest mulig ut av » tiden deres sammen»

Trailersjåføren bærer et kors som blinker påfallende i kamera av og til, og noen fraser han lirer av seg, tilsier at han ser på seg selv som en frelser eller lignende. Han skal redde disse kvinnene fra sitt skitne liv. ( Hva med å kanskje redde seg selv først?) Bortsett fra det, er denne busemannens  ekleste egenskap, nettopp hans anonymitet og tilsynelatende mangel på motiv.

Filmen har så mange ekle scener, at det er vanskelig å velge, men to av dem vil jeg sette litt mer lys på.

Bunny spør om et glass med vann, fordi hun er dehydrert etter flere dager uten mat og drikke. Sjåføren svarer med å skru av lyset og filme henne, mens hans lyser på henne med lykt. Så stikker han en lang spiss, motbydelig tunge førførisk ut og slikker henne på leppene. Seriøst???????? Hva er greia liksom? At han håper hun er så tørst at hun skal suge tunga hans. Gaaaawd, jeg blir dårlig!!

Den absolutt verste scenen er egentlig mer et bilde og her har svart hvitt effekten mye av skylda. Han trer en hvit tynn pose over hodet hennes og kvæler henne sakte (ikke så hun dør selvsagt, men bare for å erte litt) Jeg sa jo han hadde god tid… Dette er bare så hinsides jævlig å se på. Når hun trekker pusten, følger posen alle konturene i ansiktet hennes og det ligner litt på Eduvard Munchs «Skrik». Hun får akkurat nok luft til å gjøre dette et par ganger og jeg må innrømme jeg kikka litt ut av vinduet mens scenen holdt på.  På sola, treet, en fugl, bare noe som ikke minnet så sterkt om hælvete.

Jeg assossierer underveis til flere filmer, Martyrs (barbere hodet for å umenneskeliggjøre) Blue velvet (en gærning med pustebesvær) The human centipede 2 (ekstremvold i svart hvitt)

Mange sier at dette er en søpplefilm, som bare viser meningsløs tortur i 45 minutter i strekk. Det er greit nok, men er det egentlig noe som heter menigsfyllt vold? Ja, det er en (litt for lang) film,  fylt med grusomme hendelser og handlinger fra ende til annen. Det er ikke et eneste lyspunkt i hele filmen, men som jeg satte fingeren på i blant annet, Mum and dad, dette er kanskje nærmere virkeligheten. Ikke noe oppklarende slutt, ingen som plutselig røper at han er din sjalue tvillingbror, ingen som redder deg i siste liten, og ingen som forteller deg at det kommer til å gå bra. Det gjør ikke det! Virkeligheten er usensurert.  Vi er bare vant til å bli skånet for den, utenom når vi velger selv da, og se en dokumentar om folk som bor i kloakken fordi de blir drept på gata. Poenget er; Dette er kanskje ekstremt , men ting skjer.

Etter noen times løpetur med platåsko, i halsbånd, er det deilig å få belønning. Et klyster nedi kjeften og rein sprit..

Jeg synes alltid det er spennende å sette på filmer som har fått alt fra en til ti stjerner. Noen sier det er det dårligste de har sett og andre sier det er en av de viktigste, beste filmene de har sett på lenge. Om ikke annet engasjerer filmen og vekker følelser hos folk. Lets face it, det er bedre med en skikkelig dårlig film, som er så dårlig at det blir et samtale evne etterpå, enn filmer som bare surrer avgårde som et vepseborl og du går på facebook, eller tar en samtale med morra di mens den går. Oj døde han…? jaja ..

Jeg hiver meg på begge meningene, The bunny game er en grusom film, som jeg aldri skal se igjen. Seriøst, ingen i hele verden trenger å se denne filmen. Samtidig er dette en tankevekkende, godt laget, og kan jeg si, kunstnerisk film?  Hele filmen går i svart hvitt og spiller mye på det med lys, skygger, konturer og silhuetter. Filmen har endel stilige klippinger og litt sånn musikkvideo greie gående noen ganger, men til tider kan den dra sitt eget konsept litt veel langt og det blir litt voldsomt med repetisjoner og tettklipping.

Selv om filmen gir oss noen etterlengtede pauser i torturen, klippingen og skrikingen, er jeg fullstendig utslitt når dette er over. Jeg har aldri hatt et større ønske i en film, om at hovedperson skal dø/bli drept og slippe unna mer smerte.

Til slutt må jeg innrømme at jeg tidlig i filmen distanserte meg. Jeg måtte. Jeg turte ikke lukke helt opp og invitere den inn i stua. Når denne anmeldelsen er skrevet ferdig, håper jeg at jeg kan slippe å tenke mer på den på en stund.  Jeg er Fru Ekkel, men jeg er tross alt ikke en følelsløs, iskald jævel.

Jeg vil ikke røpe for mye om slutten, annet enn at jeg ikke helt skjønte den helt. Jeg vil gjerne høre deres tolkninger hvis dere orker å se denne filmen.

Tentakler for EKKELhet   7 / 8

Ekle musikkvideoer.

Husker dere da MTV var en kul musikkvideo-kanal?  Dette er før Spotifyens og Youtubens dager. Den gangen måtte man faktisk vente på å få se/høre den videoen/musikken man ønsket seg. I hvert fall jeg som er oppvokst uten PC i huset. Noen ganger kunne jeg ha kanalen stående på et helt døgn, uten å få høre ønskesangen. Når den endelig kom, kan du banne på at jeg satt på do og ikke fikk trykka på REC knappen på VHS spilleren før langt uti sangen.

Selv om det muligens høres litt døvt ut, var det noe spesielt med hele greia. En del av meg savner det. Forventnigene, spenningen og hvor utrolig kult det var når sangen faktisk kom og var bedre enn du huska! Musikken ble viktigere, en større opplevelse, jeg tok meg bedre tid til å lytte og sette pris på. Digge.

Ikke for å høres ut som en gammal kjiping, men er det fler enn meg som tar seg selv i å sitte å skippe sang etter sang og aldri bli fornøyd?  Jeg har ikke tålmodighet lenger. Valget har rett og slett blitt  for bredt og uoversiktlig.

Uansett, Denne gangen har jeg funnet fram noen ekle musikkvideoer fra denne MTV tiden + noen nyere.

The Cure – Lullaby (1989)

Første gang jeg (8 år) så denne, var på et opptak søsteren min hadde gjort av ti i skuddet. Jeg var kjempefasinert og skremt. Jeg turte egentlig ikke se den flere ganger, men synes sangen var så fin at jeg ikke klarte holde meg unna.

Soundgarden- Black hole sun (1994)

Ikke sikkert alle synes det siste bildet er så ille, men jeg var ikke mer enn 12 år og tenkte ikke sånn! (griser) Jeg synes bare det var ekkelt!

Tom Petty and the heartbreakers- Don’t come around here no more (1985)

Barneboka blei aldri helt det samme.

( I senere tid, ser jeg at den muligens er værre(!)

Eurythmics – I love to listen to Beethoven (1987)

Ikke spør meg hvorfor, men jeg var livredd Annie Lennox når jeg var yngre, i hver eneste video!

Radiohead- No suprises (2006)

Jeg har en greie med folk som jeg tror ikke får puste. Jeg får helt angst bare noen hoster lenge på bussen, så når Thom Yorke bestemte seg for å lage en hel musikkvideo med hodet under vann, frika jeg selvfølgelig ut.

Bjørk – Human behavior (1993)

Det er et eller annet med det døde blikket til den bamsen, og den litt målbevisste jeg-kommer- til- å-ta-deg-igjen-og-klemme-deg-i-hjæl hvis-du-ikke-er-snill-gåstilen hans. Dødsbra låt, ekkel bjørn.

Marilyn Manson – Beautiful people (1996)

Jah…..

Susanne Vega- Luca (1987) 

Denne sangen/videoen ekla meg skikkelig ut når jeg var mindre.  Jeg skjønte ikke hva det handla om, men jeg visste det ikke var bra. Hvem er Luca? Er det en jente, er det en bikkje? Hvor er Luca? Den underliggende, illevarslende tonen i sangen, som ikke samsvarer med vokalistens smil, plager meg den dag i dag!

Aphex Twin – Come to daddy (1997)

Jeg kunne sikkert hatt en liste kun med Aphex videoer, men her vil jeg dra fram et av hans mest minnerverdige øyeblikk. «Den tynne Skrikemannen»  som omtrent blåser parykken av den stakkars gamlingen.

Soul asylum – Runaway train (1993)

Husker dere denne? Videoen med masse bilder av barn som har forsvunnet opp gjennom årene. Gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg glemmer ALDRI når moren løper etter babyen sin, som er blitt kidnappet. Rykker litt i tårekanalen den dag i dag.

Metallica- One (1988) 

Videoen viser ikke mye, men hjernen gjør jobben. Utrolig ekkel stemning og ikke minst en historisk låt.

Antwoord – Freeky (2012)

Vi rykker fremover i tid. Et friskt pust fra Sør Afrika, som leverer en skikkelig spenstig, ekkel godbit. Sangen er so-so for min del, men denne videoen er verdt å sjekke ut kun for det fantastisk, makabre  visuelle.

Jeg vil gjerne høre om deres ekleste musikkvideoopplevelser!

Helt til slutt vil jeg dele en ekkel video av Chris Cunningham og Aphex Twin. Gratulerer, dere vant denne runden med Rubber Johnny.