Michael Haneke er i vinden med sin nye film Amour, og i den anledning tenkte jeg å fortelle om min første Haneke opplevelse.
Mange filmer har gjort inntrykk på meg opp gjennom årene, men ingen har fillerista sjela mi så inderlig som Haneke og hans filmer. Det hele begynte med Pianolærerinnen.
Litt om handlingen.
Erika (Isabelle Huppert) er en talentfull, disiplinert pianolærer. Til tross for at hun er godt voksen, bor hun fortsatt hjemme hos sin kontrollerende mor. Når hun forelsker seg i en yngre elev, begynner den korrekte fasaden hennes mildt sagt å rakne. Eleven, Walter (Benoit Magimel) fatter en gjensidig intresse for henne og følgene av deres forhold blir dramatiske.
Jeg vil først og fremst si at Pianolærerinnen har tidenes mest misvisende cover, (det er kanskje også meningen) Det ser ut som en klassisk lidenskapelig kjærlighetsfilm; En halvnevrotisk kvinne og den yngre uerfarne, sjarmerende gutten som faller for henne. Ganske ufarlig ikke sant? Selv om Filmen er en slags kjærlighetshistorie og den inneholder former for lidenskap, er ikke dette filmen du setter på på første date, for å si det sånn. Det er milevis unna en søt kjærlighetssistorie. Hvis ikke du synes sadisme, selvskading, voldtekt og masochisme er veldig romantisk da..
Pianolærerinnen er en slik film jeg ikke klarte snakke om rett etter den var slutt. Og jeg gjør ALLTID det!! Det var rett og slett for vanskelig, for mange blandede følelser. Jeg var redd for å begynne å gråte, hvis jeg prøvde meg på en tolking og lot det ligge. I mange år. Helt til nå.
Jeg blir helt vrak av denne filmen. Jeg føler jeg blir syk i sjelen av å se den. Jeg tør ikke å ta den innover meg, jeg er redd den skal ødelegge meg.
Hvorfor? Fordi den er så brutalt direkte, så intim, så usensurert, så vond, så ærlig…Så Haneke.
Hanekes karakterer er sterke, men også ordinære for å styrke troverdigheten. I denne filmen er det Erika som eier mesteparten av filmen, der hun går rundt med sitt utrykksløse, harde ansikt og tilsynelatende ikke lar seg affektere av noe rundt seg. På overflaten er hun en respektabel, intelligent, autoritær dame vi umiddelbart får respekt for. Under den beinharde, kontrollerte fasaden ulmer det noe mørkt og undertrykt. Kaos. Et monster som bare venter på å slippe ut. Vi følger Erika når hun drar til den lokale pornosjappa og snuser på brukte sædpapir. I en annen scene spionerer hun på et par som har sex i en bil og tisser ved siden av bilen. Hun skriver et brev til eleven Walter, der hun forteller om reglene og fantasiene sine. Hun vil blant annet at han skal slå henne, voldta henne foran moren, stappe sokker i munnen hennes, tvinge henne til å stikke tunga opp i rumpa hans og andre koselige ting. Gradvis gjennom filmen forvandles hun til et frastøtende , sadistisk dog så stakkarslig vesen.
Har Erika undertrykt sin seksualitet for lenge? Er hun blitt misbrukt? Vil hun straffe seg selv? (ingen far tilstede) Er det et opprør mot den strenge moren, eller har hun rett og slett bare lyst på noe som ikke står på menyen? Og på toppen av alt kan man jo lure, er Erika pervers, eller er hun bare ærlig?
Walter som er oppriktig forelsket i henne blir naturlig nok støtt av hennes ekstreme sexønsker, men samtidig er han facinert og klarer ikke holde seg unna. Han blir ufrivillig dratt med ned i den destruktive spiralen til Erika. Se den ubehagelige scenen der hun onanerer han, men stopper eller skader han hvis han tar på henne. Jeg undrer, Er det et rop om hjelp fra Erikas side? Er de perverse, ekstreme ønskene og reglene hennes en metafor på noe annet? Er det et maktspill? Er hun redd for å bli såret? Eller har det rett og slett bare klikka? Det er nok å tolke her…
Jeg imponeres sterkt av Huppert prestasjon, og egentlig alle skuespillere som tar på seg slike roller. Du må da bli preget av det? Huppert sier i et interevju at hun fokuserte på å spille en person fremfor en karakter, fordi en karakter er mer begrenset. En person er mer kompleks og gir mer spillefrihet og skaper fler nyanser, sånn som livet faktisk er. Hun sammenligner også noen av scenene med det å forme skulpturer, du må jobbe med det du har der og da og bygge på og skjære av etterhvert. Både Huppert og Magimel tok pianotimer et helt år, slik at pianoscenene skulle bli mest mulig troverdig og fordi de skulle få et forhold til musikken og komponistene.
Parallellt med «kjærlighetshistorien» skildres forholdet mellom Erika og hennes dominerende, uspiselige mor. Hvis dette eventyret har en drage, er det definitivt henne. Selv om opplegget mellom Erika og Walter er destruktivt og jævlig å se på, er dette mor/ datter forholdet om mulig enda verre.
Et av Hanekes varemerker er å holde kamera stille på et sted og la scenen gå og gå. Leve seg ut. Uten klipping eller close up. Du som seer blir som en tredje person i rommet, en flue på veggen, som fra en liten avstand observerer det som skjer. Det kan være veldig ekkelt. Spesielt i noen av vold/sexscenene. Du slipper ikke unna et eneste sekund. Haneke låser deg til øyeblikket, du er pent nødt til å være med på alle fragmentene, detaljene , reaksjoner, de spontane ansiktsutrykkene, kroppspråk og sinnstemningene.
Et eksempel på det, er den grusomme, opprivende scenen i senga, hvor Erika kaster seg over moren og kysser og krafser på henne som en gammal gris. Det er bare så utrolig mye som føles feil med denne scenen. Når moren dytter henne vekk og kaller henne gal, får den stramme kontrollerte Erika sitt første utbrudd. Kraften og smerten i dette utbruddet er vanskelig å formidle med ord, men det er vondt å se på. Veldig vondt. Hennes desperate forsøk på å få noen form for (mors)kjærlighet blir avvist , akkurat som Walter også aviser hennes perverse ønsker.
Sengescenen minner meg om en annen Haneke film, Bennys video, der moren og Benny har dratt til syden for å «glemme» at Benny faktisk har drep en jente. Igjen låser Haneke kamera fra en vinkel og lar oss få bli med på morens sakte oppbygning mot sammenbruddet. Selve reaksjonen. Disse scenene har til felles å sprekke filmens blemme, og det flommer ut gørr. Det er forferdelig , men også litt lettende når det skjer. Filmen får et vendepunkt. Et klimaks du har ventet på. Gørra er ute, den rosa elefanten danser i stua. Du kan senke skuldrene noen få hakk, før filmen røsker tak i deg igjen.
Selv om mange av filmene hans har revet meg opp, fått meg til å gråte, gjort meg pinlig berørt, kvalm, urolig og pirket i mørke avkroker av hjernen min, har Haneke endt opp med å bli en av mine topp 5 reggisører, nettopp på grunn av dette med oppbygningen, uforutsigbarheten og dristigheten. En ting er sikkert, jeg føler alltid noe.
Filmens ekleste scene kunne godt ha vært når Erika setter seg på badekaret og skjærer seg nedentil med et barberblad, men den scenen som satt sine kroker dypest i meg, er når Erika helt åpenlyst, før en konsert stikker seg i brystet med en kjøkkenkniv. Denne scenen har gitt meg arr i hjernen. Det er noe med den totale blottleggingen av sin smerte. Hun stikker seg rett og slett i hjertet, fordi hun har hjertesorg. Midt på en offentlig sted, så alle kan se.
Ydmykelse, er et ord jeg forbinder med filmen. Ønske om å bli ydmyket, og elsket. Filmen er en grufull reise inn i et forstyrret, splittet, torturert sinn. Et menneske i oppløsning, som desperat tviholder i snippene lenge etter at det har revna. Når det er sagt, er dette også en film om identitet (eller egentlig fraværet av den) familieforhold og ikke minst vakker, følelsesladet musikk. Ikke min personlige Haneke favoritt, men definitivt en av de som gjorde sterkest inntrykk.
Franskmennene har kommet med noe av det beste og mest brutale innen skrekk de siste årene, (Martyrs , Inside) og ikke minst denne godbiten. Alexandre Aja har regien og han har også stått for b.l.a The hills have eyes (2006) og Mirrors (2008)
Litt om handlingen.
Marie og Alex drar til Alex foreldre som bor ute på landet. De skal bo der i helgen og konsentrere seg om å studere, uten fest og andre forstyrrelser. Midt på natten ringer det på døren og en ukjent mann som er alt annet enn koselig bryter seg inn. Marerittet er i gang.
Denne filmen holder deg i jerngrep fra det øyeblikker den setter i gang. Tittelen er ingen overdrivelse. I tilegg til spenningen er det voldelig, blodig, og brutalt. Pose og sekk med andre ord. Det er alltid forfriskende å se grøssere som ikke er Amerikanske, de slipper å bry seg om teite moraler og bare kjører på. Jeg digger det! Husk å få tak i den usensurerte versionen. Ikke bare fordi jeg er en freak som liker mest mulig blod og vold på film, men fordi det faktisk har noe å si for filmens handling. Jeg så en dubbet version, men det plaget meg ikke siden Cecile De France ( Hereafter) og Maiwenn ( Polisse) dubber seg selv.
Det kan være en utfordring å holde på publikums oppmerksomhet når «jakt-scenene» blir for lange. Du veit når du bare sitter og venter på at en eller annen skal dø, fordi man kjeder seg og bare vil videre i handlingen? High tension er ikke en slik film. Den inneholder en av de mer engasjerende katt og mus jaktene jeg har sett på film. Og en annen ting, jeg vil faktisk ikke at hovedpersonen skal bli skadet. Jeg vil virkelig ikke at busemannen skal ta henne igjen. Det er rett og slett for skremmende å tenke på hva han kan finne på å gjøre. High tension klarer å holde adrenalinpumpa mi i gang i over en time og det er imponerende.
Det er flere grunner til at jeg syns denne busemannen i filmen er så fryktinngytende. For det første blir han introdusert i filmen, som en som gir seg selv oralsex med et avhugget menneskehode, men jeg synes egentlig ikke det er det ekleste. Det er noe med hans anonymitet, han fremstår ikke som et ordentlig menneske av kjøtt, blod, følelser og tanker. Han viser ingen form for empati og det at motivet hans forblir ukjent gjør det hele enda mer nifst. Han synes å dukke opp fra ingenting, samtidig som det virker som han har ventet hele livet med et formål; Å ta livet av denne familien. Akkurat denne natten.
Jeg så en scene på youtube, som gjorde at jeg måtte skaffe meg denne filmen sporenstreks; Marie gjemmer seg i et klesskap, mens busemannen dreper moren til Alex rett utenfor. Hun må pent stå stille og høre på at moren blir skjært opp og partert. Skapdørene er fulle av hull og Marie er i kraftig konflikt med seg selv om hun skal se eller ikke. Hva faan gjør du lissom?? Du vet at denne karen er ti ganger sterkere enn deg og har en kniv. Skal du prøve å hjelpe moren? Eller skal du ta det kuli, vente til showet er over og stikke til hæ… vekk?
En annen ekkel, dog meget kreativ drapspscene er hvor busemannen presser hodet til faren i huset gjennom trappesprinklene, for deretter å halshugge han med en komode! Ja, du hørte riktig… Må digge de franskmenna as.
Klappjakt til sounden av Muse, pene, franske ( lesbe?) damer, glimt av pupper (gutta), blod, involler, en hensynsløs, seksuelt frustrert morder og en dristig slutt.(Kanskje litt vel dristig?) Uansett High tension er en kul sølete film!
Tentakler for EKKELhet 5 / 8
Temasang fra traileren, Sonic youths cover av The carpenters «Superstar»
«No one has been able to live in that house. It doesn’t want people!»
Det er fristende å kalle The Changeling en koselig grøsser, så jeg gjør det. Når det er sagt er dette samtidig en av de virkelig skumle haunted house-filmene. Ikke la deg lure av den kårnli traileren, den var tross alt laget på 80-tallet.
Litt om handlingen.
Komponisten James mister sin kone og datter i en bilulykke og flytter ut i et stort, gammelt hus for å begynne på nytt. Her skal han komponere sanger i ro og fred og holde kurs for musikkelever. Huset er stort, leien er billig og tomten er vakker. Det er bare et problem; Huset er hjemsøkt.
Jeg har alltid likt en god spøkelseshistorie (med trykk på historie) og The Changeling har en god en. Filmen har karismatiske skuespillere en spennende oppbygning og et tilfredsstillende plott. Det er ikke banebrytende eller fantastisk originalt, men likevel er dette en av de bedre spøkelsesfilmene som er laget, hvis man er fan av den gode gamle oppskriften. Når man kombinerer dette med en viduderlig George C. Scott i hovedrollen, uhyggelig stemning og vakker musikk, er det vanskelig å ikke bli sjarmert.
Det er liksom noe med atmosfæren i mange av disse grøsserne fra 70 og 80-tallet. Lenge før demonansiktene tok over og tøyt inn overalt. Disse eldre filmene tar seg ofte bedre tid, du får bli kjent med hovedpersonene slik at du bryr deg om dem. Du får rom til å kjenne på stemningen og du må faktisk vente litt før det skjer noe. Lite spesialeffekter og monstre, men desto mer nerve og uhygge. Ja, alt var bedre før… Nei, det var ikke det, men de prioriterte i større grad handlingen fremfor effekter i motsetning til mange av de nyere filmene.
Tilbake til filmen. Jeg har sansen for den klassiske «nøstingen» av tråder og opprullingen av en gammel sak. Etter flere merkelige hendelser i huset begynner James sin egen etterforskning. Hva er det egentlig huset prøver å fortelle han?
Han finner en gammel dagbok med initialer på, drar på biblioteket for å gå igjennom eiendommens historie og for å se om huset har hatt noen uvanlige dødsfall. Det dukker opp en mystisk dør bak en hylle og det er mennesker som helt tydelig vet noe, men ikke vil fortelle. Ja, vi har sett det før, men er det ikke noen ganger noe deilig forutsigbart med sånne filmer? Den prøver ikke forkle seg som noe annet. Jeg kan ikke noe for det, dette funker for meg.
Sparte ikke på spindelvevet før i tia heller..
Et virkemiddel som blir brukt flere ganger i The Changeling er at kameraet gjør oss til kikkeren eller spøkelset om du vil. Vi titter noen ganger ut av et loftsvindu , står bak en busk eller spionerer fra toppen av en trapp. Det kan kan sammenlignes litt med å kikke inn i noens stue, når det er mørkt ute. Du ser de helt tydelig, men de ser ikke deg. Selv om vi stort sett ser hendelsene fra James perspektiv, får vi nok innblikk i den andre siden til at jeg føler sympati både for den frustrerte hovedpersonen og den lidende ånden.
Filmens ekle scener
James sitter og spiller piano og noen kommer inn døra bak han. Jeg blir sittende å vente på at personen skal komme inn i rommet, men ingen kommer. Jeg vet! Ufattelig enkelt, men jeg får gåsehud hver gang.
Seansen i huset, hvor de prøver å komme i kontakt med ånden. Spesielt den hypnotiserende stemmen til mediumet.
Når James finner det mørke, støvete, avstengte rommet på loftet, med den rare rullestolen.
Denne filmen anbefales på en mørk kveld (selv om årstiden er i mot oss) med stearinlys og litt volum på kassa.
Jeg og Maniac møttes første gang på et bruktmarked for rundt ti år siden. Jeg kjøpte den for tretti kroner, lånte den bort og fikk den aldri igjen.. Asshole
Når jeg fant den igjen på platekompaniet, var det klart for en gledelig reunion.
Litt om handlingen.
Frank er en stein hakke gæærn fyr, som flyr rundt om kvelden og dreper tilsynelatende tilfeldige folk. Han skalperer damene og tar med seg skalpen hjem.
Godt nok for meg.
Joe Spinell er perfekt i rollen som dypt forstyrrede Frank. (Hvorfor heter alle gærninger Frank?) Han spiller gal/scitzo på en måte som fortjener sin «Fruitcake of the year» Oscar . Det er totalt overbevisende.
Fra de små forandringene utseendemessig til stemmene invendig. Det foregår hele tiden en konflikt. Spinells formidling av Franks syke sinn sniker seg under huden min og kryper nedover ryggen som en slimete, dvask mark.
Det har blitt sagt at Maniac er en massemorderfilm som sjeldent har blitt overgått, men den har nok latt seg inspirere. Jeg personlig, trekker tråder til b.l.a Halloween,Deranged, Tourist trap og jeg får også en merkelig assossiasjon til Taxi driver (1976); Den lune fortellerstemmen, byens travle, opplyste gater på kveldstid når alle «dyrene» kommer ut. Ensomheten i en by full av mennesker. Små leiligheter med mørke hemligheter. På et tidspunkt sier faktisk Frank, «Talking tome?» Kan dette være et snev av humor tro?
Mange av drapsscenene i Maniac minner om stilen til Dario/Lucio; De intense nærbildene av kniven inn i såret. Der andre filmer ofte klipper bort, zoomer reggisør William Lustig inn.
Du får også være med på store deler av skalperingen. Jeg har alltid vært fan av denne stilen. Det virker mer «realt» mot seeren. Det irriterer meg når drapsscener bare består av blinking i et knivblad og et fjernt skrik, – også er det ferdig. Nesten litt frekt.
Maniac kan i tilegg by på en av filmhistoriens mest deilige hode-eksplosjons-scener. Scenen er filmet i slow-motion fra tre forskjellige kameravinkler og effekten er fantastisk kul og gørrete.
It will blow your mind og alt det der ..
Det ekleste i denne filmen er ikke å følge Frank gjennom natten og ta livet av hjelpeløse folk på de mest grusomme, iskalde måter. Tro det eller ei, men det er heller ikke når han fester de avskårne hodebunnene med en tegnestift til mannekengdukkene og sover sammen med de. Det mest urovekkende er å følge hans sakte, men sikre reise ned i den mørke, håpløse avgrunnen, som dominerer i hans hode. Franks private helvete, han ikke kan rømme fra.
De små glimtene vi får av hans barndom, tyder på en skikkelig bedriten oppvekst. Jeg liker at de ikke bruker det enkle trikset og kjører flashbacks med tåkete drømmebilde, men heller la oss få clues gjennom det Frank sier og gjør.
Måten han forveksler nåtiden med fortiden og tar ut sitt sinne og fortvilelse på drapsofrene. Det stinker incest lang vei, ihvertfall et ganske føkked mor/sønn-forhold med fysisk og psykisk misbruk. Frank er redd for at folk skal gå fra han, og han er heller ikke fan av å bli stengt inne i små rom. «Mommy, mommy, I’ve been a good boy» sutrer han over en blodig utsillingsdukke.
To pluss to er fortsatt fire.
Den scenen jeg husker best, er der Frank sitter og snakker med seg selv i leiligheten, mens kameraet går sakte rundt han. I noen sekunder stopper kameraet og du får øyekontakt med han. Plutselig prater han direkte til deg. Det er ganske creepy når det går opp for deg hva som skjer. Frank har kommet inn i stua og snakker til deg! Han holder på en måte også deg ansvarlig for sine handlinger. Nice, William.
Maniac er en av de filmene i sjangeren ( psyko/slash /skrekk?), som virker sterkere på meg nå, som jeg er eldre.
Hvorfor er den eklere nå? Det kan være på grunn av at den pirker i følelser man kjenner mer på med årene. Ensomhet i et sinn, ondskapen som ulmer i oss alle et sted, bare vi blir pushet langt nok. Det å føle at man mister seg selv og ikke minst, det bekymrede barnet i oss. Vi ønsker å bli likt, elsket, føle oss verdt, være bra nok. Alle ønsker det samme og det er muligens derfor ikke alle kan få det, og det noen ganger går så galt.
Filmen har fått sin plass i kulthylla og det er godt fortjent. Ikke la deg lure av cheeseynessen på coveret. Dette er en tidløs, kultklassiker!
Det var planer om å lage en Maniac 2, men den ble satt på hold, da Joe Spinell uventet ble funnet død i leiligheten sin. Dødsårsaken diskuteres den dag i dag.
Jeg leste at det skulle komme en re-make med Elijah Wood som Frank??? Noen som vet om dette stemmer?
Til lyden av selveste David Bowie begynner filmen basert på Raymond Briggs bok When the wind blows. Jeg visste fint lite om denne filmen. Det eneste jeg hadde fått høre var at den handlet om et eldre ektepar som gjør seg klare for atomkrig.
When the wind blows er en tegnet animasjonsfilm med elementer av stop-motion animasjon. Menneskene er tegnet, men mye av det du ser i huset av møbler og dill dall er ekte og det gjør det til en finurlig visuell opplevelse. På tross av at øynene deres ikke er mer enn to tegnede, svarte prikker, er uttrykkene tydelige og levende. Det kan også være noe med kroppspråket og stemmene. Med soundtrack fra blandt annet, Bowie, Roger Waters og Genesis blir sanseopplevelsen komplett.
Stort sett hele filmen foregår i huset til det eldre ekteparet, Hilda og James. To bablene gamlinger, som drikker te og stabler puter, mens de gjør seg klare til det store smellet. De bor på et øde landsted og har ingen naboer.
Filmen har et tungt og alvorlig tema, men det formidles i et barnslig format. Derfor tar du det ikke så alvorlig til å begynne med.
Ekteparet (spesielt mannen) bagatelliserer atombomben og får det til å høres ut som en slags picnic ( bokstavelig talt), de bygger en liten tilfluktshytte av dører, tepper og soffapynteputer. Denne bygger han i stua. Kjelleren er nemlig for fuktig, og ikke bra for helsa, sier han. Samtidig fantaserer de om hvor koselig det var under 2 verdenskrig. Stearinlys om kvelden, menn i uniform som kjempet stolt for landet sitt og ikke mins ledere med fin bart!
Forfatteren sies å ha basert ekteparet på sin egen mor og far og det er kanskje derfor de er så latterlig troverdige. Hilda og James forfører deg med sin sjarm og god(troen)het. Det er også facinerende hvor lett jeg føler jeg blir kjent med disse animerte, enkle figurene. Det er litt som å være hos farmor og farfar, bare uten atomkrig. Han babler påståelig, overbevisende og fullstendig på jordet om krigen og hvordan det foregår, men når det kommer til stykket vet han ikke engang hvem de kriger mot. Han husker ikke hva han sa for fem minutter siden, men han er helt sikker på at det er det riktige å gjøre.
Disse to surrehuene er de to søteste idiotene jeg har sett på lenge. Det er umulig å bli ordentlig irriterte på dem, selv om de noen ganger gjør eller sier ting som er helt kålrabi. James har noen komiske ideer, for eksempel vil han skifte til den hvite skjorta før smellen, fordi han har hørt at de som gikk med rutete skjorter i Japan under Hiroshima ble mindre svidd på de hvite områdene. Kona høres oppgitt fra kjøkkenet ; Yes but honey, they were japanese!
Denne ufrivillige humoren er det mye av i filmen: Når mannen maler vinduene hvite slik at ikke strålene fra atombomben skal grille dem, er kona mer opptatt av flekken han søler på gardinene.
En annen morsom situasjon, er når kona spør hvor de skal gå på do. Fordi de ikke kan forlate tilfluksstedet på fjorten dager, forklarer mannen at de skal bruke en potte. Når hun sjokkert spør hva de skal gjøre når potta er full, svarer mannen at de bare kan helle det i do….Skjønner du? De klarer ikke henge med på de drastiske brå forandringene og forstår ikke omfanget av situasjonen.
De fortsetter å bekymre seg over de «små» dagligdagse tingen, lenge etter at bomben har utslettet mye av det de betegnet som et liv. Selv når de ligger og hoster blod, kroppen er dekket av sår og de holder på å tørste i hjæl, er kona fortsatt mest frustrert over at hun ikke har vann til å vaske opp! Tenk om det skulle komme noen på besøk og se denne svinestien. Den frykten er fortsatt den sterkeste.
Kanskje vi mennesker er sånn? Gamle eller unge. Jeg husker engang en jente som brakk beinet på skøytebanen, men det hun hylte til moren sin var at «skøytene er ødelagt, skøytene er ødelagt!!». Kan det være at hjernen ikke umiddelbart klarer å fordøye de nye sterke inntrykkene og fortsetter å jobbe med de «gamle» kjente bekymringene.
Ting forfaller videre i filmen, og det er ikke bare atom nedfallet jeg snakker om. Når Hilda ikke klarer å gjøre sine daglige «plikter» lenger, da vet du at hun virkelig begynner å bli dårlig. Det er ekkelt å se hvordan hun sakte men sikkert visner. James tror at det hjelper med litt «frisk luft» og setter frem to solstoler i hagen (strålende ide) Der sitter de altså, to uvitende gamlinge og marinerer seg i radioaktivtitet og lurer på hvorfor de føler seg guffne, og som viktigere er, hvorfor kommer ikke postmannen?
Takket være noen effektive kamerateknikker, blir jeg sakte men sikkert dårlig i takt med paret. Kameraet kjører fokus og ufokusert om hverandre og noen ganger hakker det avgårde så jeg føler at jeg, i likhet med paret, går i en merkelig, svimmel tilstand.
Etter filmen sitter jeg og rister på hodet og humrer over disse to demente tullingene, men latteren dør ut og jeg tenker, hvorfor ler jeg? Hadde jeg visst bedre? Hva vet egentlig jeg om atomkrig, og om man skal koke regnvannet eller ikke? Er jeg i posisjon til å dømme noens måte å takle et atomangrep på?
Jeg tror dette er mye av filmens hensikt. At man skal tenke at disse to fossilene gjør alt feil og ikke skjønner noenting, men kan man virkelig klandre dem?
Spør deg selv dette; Hvis en melding hadde poppet inn på TVen midt i Paradise hotel og sagt, «Nå er det tre minutter til det smeller». Hva hadde du gjort?
Ikkesant..
Denne unike animasjonsfilmen gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg synes det er en ekkel film, selv om den pakker det godt inn i te og pynteputer. Mulig noen synes det blir for kjedelig og lite actionfyllt, men selv synes jeg at dette er en viktig og god film, enten man liker ekkelhet eller ikke!
Totalforbudt i et dusin land, utskjelt, hatet, avskydd og omdiskutert. Denne filmen gjør meg opprørt og småskjelven.
Litt om handlingen.
Jennifer (Camille Keaton) er forfatter og hun leier et avsidesliggende sommerhus ved sjøen. Her skal hun konsentere seg om å skrive i fred og ro. Det går ikke helt etter planen. En dag hun ligger og soler seg i båten, kommer det fire menn og drar henne ut i skogen, hvor de voldtar og mishandler henne.
Filmen har gått under flere titler, The day of the woman, I hate your guts og The rape and revenge ofJennifer Hill, før den til slutt endte på I spit on your grave i 1980.
Filmen åpner med et bråkete bybilde og vi følger Jennifer når hun pakker inn i bilen og kjører vekk fra et travelt liv på Manhattan, og ut på landet. Kontrasten mellom storbyens trafikk og kaos og naturens ro og harmoni er effektiv. Filmen vil at vi skal tenke: Ah endelig, vekk fra tjas og mas. Nå skal alt bli bedre!
Det kan en stund virke som det blir det også. Hun ankommer et nydelig sommerparadis. Huset står helt nede ved vannkanten og har en stor hage med hengekøye. Den lokale butikken leverer maten på døra og alt er fryd og gammen.
Hun finner seg til rette på det idylliske sommerstedet, men det tar ikke lang tid før roen blir brutt av en gjennomtrengende motordur. Noen hoiende, plystrende gutter i motorbåt gjør Jennifer utilpass. Hun prøver å ignorere dem, og skrive videre på novellen, men til slutt må hun gi opp.
Denne filmen gjør en god jobb med å bygge opp spenningen. Når Jennifer senere på kvelden hører lyder rundt huset, er hun sikker på at guttene har kommet tilbake. Paranoiaen bygger seg opp. Hun føler seg iaktatt. At hun sakte men sikkert blir ivadert. Stadig mister hun konsentrasjonen når hun skriver og den idylliske sommerstemningen blir erstattet med en tung klam følelse av uro. Allerede her føler jeg at terroren mot Jennifer har begynt, uten at det egentlig har skjedd noe.
Det er lett å forstå hvorfor I spit on your grave ble bannet i mange land i sin tid. Jeg vil påstå at jeg har sett endel sterke filmscener i mitt liv, men når denne filmen setter i gang den mye omdiskuterte voldtektscenen, blir jeg akutt uvel på en måte som jeg sjeldent blir av film.
Det kan være flere grunner;
At voldtekt er jævlig selvfølgelig, og med voldtektsbølgen som har herjet Oslo i det siste, får det meg til å kjenne på en reel frykt. Jeg føler det angår meg, på en måte. Det er ikke Godzilla liksom, dette skjer jo faktisk, oftere enn jeg tør å tenke på. En annen ting er at denne filmen ikke bare viser oss bruddstykker, du får være med på hele seansen fra begynnelse til slutt. (Hvis du har den usensurerte versionen)
I tillegg er Jennifer en bitte liten spe figur som sikkert ikke veier mer enn 40 kg. Med hennes laaaange velstelte hår, fremstår hun som veldig feminin og sivilisert i kontrast til disse udyrene.
Når de møkkete hendene deres griper tak i hvert sitt ben, for å spre de med makt, er jeg sikker på at de skal brekke som kyllinglår på lørdag kveld. Meget provoserende og så utrolig feigt!
Sist men ikke minst er det en spesielt skremmende tanke som slår meg; Disse gutta gjør dette rett og slett fordi de kjeder seg. På forhånd har de gira hverandre opp med at bydamer alltid vil knulle, hele tiden, det har de da jaggu hørt et sted. Siden Jennifer går utfordrene kledd, rettferdiggjør de hele veien handlingene sine og sier det er hennes egen skyld. «Shoving off your pretty legs like that, Im only a man«.
Under voldtekt(ene) pågår det hele tiden en slags heing internt i guttegjengen. Det virker utrolig skremmende og forstyrrende på meg som seer. I øynene deres ser vi innimellom glimt av at de vet de gjør noe forferdelig galt, men med noen støttende ord fra en kamerat og en hjelpende hånd som dytter rumpa fram og tilbake er det fort glemt.
Hun blir tilslutt blir lagt igjen for å dø. Det vil si, den svakeste i gjengen får i oppdrag og drepe henne. Han er ikke helt fornøyd med det og blåser av tidenes replikk: Why do I have to kill her, i didnt even come?
Filmen har minimalt med musikk, men jeg vil trekke frem en scene, hvor en av guttene spiller munnspill og skaper et dramatisk soundtrack til mishandlingen. Kul ide! (Selv om scenen er fæl)
Hevnkonseptet blir aldri gammelt og denne filmen følger en god gammel oppskrift, som fortsatt funker meget bra. Jeg sitter i hvert fall og nyter hvert eneste sekund av Jennifers utspekulerte, iskalde hevn.
I filmens aller mest tilfredstillende, men åh så ekle scene, tar hun med seg den ene mannen i badekaret, koser med han under vann en stund… før hun gjør sitt «snitt».
Sitert direkte fra filmen , « OOh! Thats so sweet its painful»
Det kom en remake av denne filmen i 2010, som jeg ikke har sett ennå. Jeg har aldri vært særlig fan remakes, men gi meg et hint hvis den er verdt å se!
Jeg vil dele en liste over noen filmer som har kødda med skallen min. Her er et lite utvalg, enten du liker surrealistisk stemning, rotete tidslinjer, twist&turns eller hæææ?
A tale of two sisters / The uninvited (Amerikansk re-make)
Jacobs ladder
Picnic at hanging rock
Triangle
The others
Primer
Mullholland drive ( Og egentlig alle Lynch filmene)
Savner du påskefjellet? Snø, ski og et par pils i bakken? Jeg tenkte å ødelegge litt av stemningen med denne ekle filmen. Her er det både fjell, snø og ski, men det ligner ikke helt på den tradisjonelle påskeferien.
Litt om handlingen.
3 ungdommer bestemmer seg for å ta en siste tur i bakken før skianlegget stenger. De ender opp med å bli gjenglemt i skiheisen.
Kunne dette vært mulig? Jeg antar at merkeligere ting har skjedd, så hvorfor ikke? Filmen blir i hvert fall mye mer engasjerende hvis du lever deg inn i at dette faktisk kunne skjedd. Tenk at du dingler ca 10 meter over bakken i en rusten skiheis, du var kald og sulten fra før og ikke nok med det, du må tisse! Skianlegget stenger for en uke og ingen vet at du er der. Samme hvor mye du skriker hyler, er det ingen andre enn ulvene under deg som hører. Hvis du kan leve deg inn i alt dette, Da blir filmen best!
Filmen begynner i kjent stil. 3 pene mennesker som introduseres til den obligatoriske, intetsigende, Amerikanske college – punk rocken. De har de vanlige konfliktene, kjærlighet, vennskap, sjalusi, hvorfor-måtte- dama- di- være- med-på- gutte -tur?-dilemmaet osv. Etter litt klabb og babb lurer de til seg et billig heiskort og surfer fornøyd nedover slalåmbakken. Good times foreløpig.
Et par timer senere sitter de i en skiheis som stopper langt over bakken, alle lys rundt dem skrues av og stormen er på vei. Skianlegget stenger for uka og ingen vet at de tre sitter igjen. Panikk? Oh yeah.
Jeg synes Frozen er en underholdene film. Jeg har alltid vært svak for enkle konsepter; Husker du foreksempel Cujo? – Fanget i en bil, ti meter fra huset, med gal rabies hund utenfor. Eller hva med Geralds game?; Mannen låser kona fast med håndjern i noe som skal være en seksuell lek, for så å dø av hjerteinfarkt og etterlate henne fastlenket i senga på den avsidesliggende hytta (!)
Jeg digger det! Helt enkle dagligdagse situasjoner, som plutselig blir fullstendig håpløse, surrealistiske, desperate og i verste fall dødelige.
Ekle scener er det også;
Når en av ungdommene bestemmer seg for å hoppe, og ting ikke går helt etter planen…
Husker du mamma sa at du ikke må sleike på frosten?? Det er heller ikke så lurt å sovne i en skiheis en hel natt og holde fast i jernstanga foran deg. Scenen der Parker (Emma bell) river til seg hånda med all makt, og halvparten av huden sitter igjen, får meg til å krølle tæra i sofaen av ekkelhet. (Vonde minner?)
Det er en utfordring å holde spenningen oppe i en slik film, her må man spille på de strengene man har. Jeg synes Frozen gjør en god jobb, selv om det er et par sørpete scener som varer litt for lenge. Den klassiske» This is allyour fault» er selvfølgelig med, men heldigvis vet filmen når den skal stoppe med den oppbrukte klandringsscenen. Ellers har ungdommene sin sjarm og dialogene flyter fint uten å bli for flaue.
Jeg sitter oppslukt på tampen av filmen og det er virkelig spennende de siste ti minuttene. Jeg er oppriktig nyskjerrig på hvordan det kommer til å gå med ungdommene. Ikke alle filmer klarer det
Det er kanskje ikke så værst å begynne å jobbe igjen?
Denne filmen treffer deg under beltestedet, bokstavelig talt.
Litt om handlingen.
Hayley (Ellen Page), er en 14 år gammel jente som er merkbart moden for sin alder. Filmen åpner med at hun chatter med en mann, 32 å gamle Jeff (Patric Wilson), en sjarmerende fotograf. De to møtes på en lokal cafe, og det ender med at hun blir med han hjem. Hayley mistenker at Jeff er pedofil og hun har som mål å avsløre han.
Filmen har en ulmende ubehagelig følelse fra første stund. Noe føles rett og slett galt. Først prøver jeg å benekte situasjonen som utspiller seg på skjermen, men utover i filmen godtar jeg omsider at det jeg ser, er akkurat det jeg ser; En 14 år gammel jente som flørter og kommer med underliggende seksuelle tilnærmelser til en voksen mann.
En fantastisk Ellen Page gjør en historisk hovedrolle som Hayley. På den ene siden er hun ung, uskyldig og sjarmerende naiv. På den andre siden autoritær, intelligent, dyster og utspekulert. Hun eier filmen fra første blikk.
Hayley, som er fast bestemt på å avsløre Jeff som pedofil, tar i bruk noen ekstreme virkemidler og du ser flere skremmende, mørke sider av denne uskyldige (?) unge jenta. Hun doper ned Jeff og binder han fast i en stol. Motivet hennes er uklart, men vi får små hint om at hun hevner noe eller noen.
Nesten hele handlingen foregår i Jeffs leilighet og filmen har bare et par biroller. Det høres kanskje kjedelig ut og det kunne godt ha blitt det, hadde ikke manus, skuespill og kjemi fungert så bombesikkert som det gjør i Hard candy. Dialogen mellom Hayley og Jeff mister aldri sin intensitet. Ikke engang når de holder kjeft.
Jeff blir invadert i sitt eget hjem, med sine private ting, personlige brev og eiendeler. Hans innerste tanker og følelser blir brettet ut og hånet. Det faktum at det blir gjort av en uerfaren, trassig liten jentunge, understreker hvor hjelpeløs han er i situasjonen. Flere ganger i filmen river og sliter det i meg. Jeg føler medlidenhet for begge parter, og skifter parti ca 10 ganger.
En mye omtalt ekkel scene, kan få mange av seerne til å legge bena i kors og desperat prøve å ikke tenke på det du ikke ser. Jeg snakker selvfølgelig om Hayleys kastrering. Siden du ikke får se, det du er redd for å se, jobber hodet på spreng og fremkaller bilder fra hjernens «mørkerom». Less is more.
Det er interessant å se at kjemien mellom hovedpersonene alltid er tilstede, uansett hvor ydmykende og voldelig det blir. Helt til siste scene har de en slags gjensidig respekt for hverandre. En tynn rød tråd ingen av dem tør og klippe over. Begge har makten til å ødelegge eller redde hverandre.
Filmen er en forfriskende overraskelse. Jeg liker at de tør å legge vekt på et så tabubelagt tema som dette, sett fra et litt annet perspektiv.
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
-thumbnail.jpg)
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
