Selv om jeg fortsatt synes tittelen, The life and death of a porno gang er ufattelig døll, så betyr det ikke at dette er en dårlig film. Den er faktisk som et lite tivoli. Et syyykt, perverst, blodig, motbydelig, aidsbetent, heroinskytende lite tivoli.
Litt om handlingen.
Etter et par mislykkede forsøk på å lage sin første film, samler Marco (Mihajlo Jovanovic) sammen kremen av bekjente utskudd som ikke har noe annet og gjøre og tilbyr dem roller i filmen sin. Sammen reiser de rundt til Serbias småbyer hvor publikumet er særest (eller kanskje ikke) med en improvisert Porno cabaret /revy. Det er innslag av live sex (i alle former) også med jord! (seed, you gettit?) du får homsekjærlighet, sang, dans, sado og helt vanlige ting som å suge en hest…!
Velkommen til reggisør Mladen Djordevics, The life and death of a porno gang. Filmen som blir omtalt som A serbian movie sin lillesøster.
Store deler av filmen er filmet som en dokumentar. Hele opplegget virker først litt påtatt, men så venner du deg til det og jeg synes det funker. Det eneste jeg stadig henger meg oppi er, om kameramannen er med i filmen eller ikke? Filmen har et lite b- preg til å begynne med, men siden det ofte er en film i filmen, så kommer den b- preget i forkjøpet. Smart ikke sant?
Jeg har ikke peiling på om skuespillerene er troverdige i dialogene sine, siden språket er så SERBISK, men kroppsspråk, ansikter, følelser og stemning er det ikke noe å si på. Jeg føler at jeg sakte men sikkert blir kjent med en ny (litt spesiell) vennegjeng. Jeg blir nesten litt glad i noen av dem, hadde det ikke vært for at de er så føkkings ute å kjøre!!
På tross av dette, er det noe med denne gjengens måte og ta vare på hverandre som facinerer meg. I en verden som bare vil drite på dem, tar de det meste med et smil, selv når ting går skikkelig på tverke. ( se den legendariske gruppevoldtektsscenen)
Nuvel.. Tilbake til det koselige igjen. Når de maler store pupper og peniser på turbussen, henger opp lykter, danser, øver på replikker og syr glittrekjoler (til menn), sitter du og smiler og føler du er med et morsomt (absurd) sirkus som er på rømmen.
Naturlig nok kommer reaksjonene hardt og brutalt. De blir ledd av, hånet, slått, voldtatt og bestjålet. Om de gir seg? Neida. The show must go on.
Det er noe komisk og hjerteskjærende med hvordan de bekjemper all jævlighet på.; Med blomster, latter, fargerike ballonger, fjærboaer, glitter og selvfølgelig hjemmelagde heroinkaker. Her kan du sitte side om side og enten spise kylling eller skyte heroin. Ingen vil dømme deg!
Filmen klarer noe så fantastisk som å være motbydelig og søt samtidig. Thats right. Som en lyserosa lakksko med sløyfe, som sakte synker ned i en gjørme av stinkende dritt.
Omtrent en time inn i filmen begynner ondskapen og fortvilelsen og ta igjen gruppa. Å le til man gråter, Marco klarer ikke få den opp lenger, sminken er gnidd ut, rus, fornektelse, skam og tilslutt død. Når de ikke tjener noen penger på Cabareen og står på sulteranden (selv om de merkelig nok alltid har dop) inngår Marco en avtale med en mann som selger snuff filmer til rike folk. Yessda.. cabareen blir plutselig forvandlet til et snuff scenario, rekvisittene blir drapsvåpen og her er det snakk om å trekke lodd om hvem som skal gjøre «drittjobben»
Her vil jeg nevne den scenen som fikk hjertet mitt til å pumpe. Første snuff filmen de lager, hvor en ung gutt (som vil drepe seg på film) rett og slett dreper seg på film. Det er helt forferdelig å se på. Jeg ble veldig opprørt av denne scenen. Skuespillerne på filmen er like opprørt som meg og dermed blir det enda mer virkelig og ubehagelig, Ekkelt as.
Om jeg har blitt pysete?? Det er det frekkeste…
Hvis det er lov å si det, så er dette er en underholdene, anderledes film. Jeg liker den selv om jeg blir dårlig noen steder. Den mister litt intensitet på slutten og jeg er litt skuffet over den polerte slutten i en ellers så rufsete film. Om den er ekkel? Ja!
Jeg husker ennå jeg så en kjent norsk filmanmelder fortelle på grøsserspesial på tv, at dette var en av de mest skremmende filmene han hadde sett noengang. Jeg måtte jo selvfølgelig sjekke om den hadde samme effekt på meg!
Til tross for at jeg til slutt fikk tak i et skranglete opptak, med tvilsom tekst, gjorde denne filmen akkurat det den skulle, nemlig virkelig skremme meg. Dette er en spansk, relativt gammel film, og ganske kontroversiell for sin tid, vil jeg tro. Ikke Serbian film kontroversiell, men den bryter med en del moraler og klisjeer som mange filmer ikke tør den dag i dag. Jeg tror den fortsatt kan sjokkere, fordi den er så langt unna den Amerikanske skrekkoppskriften vi er blitt så vant til.
Litt om handlingen.
Et par ferierer langs den spanske kysten. De låner en båt og drar ut til øya Almanzora. Mannen har feriert der som barn og vil besøke stedet sammen med kona. Når de kommer dit er øya fullstendig forlatt av de voksne. Det er barn som løper rundt, men de snakker ikke, bare smiler lurt til hverandre og oppfører seg generellt ganske merkelig.
Høres ekkelt ut ikke sant? Tro meg, det er det også. Filmen bygger sakte, men sikkert opp en klam urolig stemning. Aldri har den spanske arkitekturen vært mer skremmende. Små trange ganger og smug. Smale trapper som leder opp i en labyrint av nye små ganger og blindveier. Og immellom her løper det freeaky barn og fniser og vil ikke si noe!!
Parets tilstand går fra en lett nyskjerrig undring, til en stigende uro og etter den første grusomme oppdagelsen er panikken et faktum.
Jeg ble fullstendig revet med, dårlig opptak eller ei, denne filmen har en så unik stemning, at jeg glemte det kornete bildet og at teksten var litt ute av rytmen.
Konseptet er brukt flere ganger senere i andre filmer, men jeg synes dette er en av de beste skrekkfilmene som er laget om barn. Deres ubevisste (?) onskap og hvordan man som voksen skal takle det.
I anledning 2012, hva passer vel bedre enn å anmelde en av fjorårets mest omtalte dommedagsfilmer? (Dere har fått med dere at jorda går under i år sant)?
Dette er så langt unna «Independence day» og «The day after tomorrow» du kommer, men tro det eller ei, konseptet er det samme. Jordas undergang.
Litt om handlingen.
Filmen tar utgangspunkt i to sentrale hovedroller, søstrene Justine (Kristen Dunst) og Claire (Charlotte Gainsbourg) og deres nærmeste. Planeten Melancholia er på vei rett mot jorden og dette påvirker alle på forskjellige måter.
Dette ligner ingen annen dommedagsfilm jeg har sett, men hva annet kan man forvente når Lars Von Trier har regien? Det er ingen president som taler til folket til pompøs musikk eller hunder som spretter unna flammehav og blir reddet i siste liten. Isteden er det en ganske spennende, engasjerende historie parallellt med undergangen. Ikke så mye fokus på hva som skjer med jorda, men mer om menneskene, hvordan de opplever den siste tiden og hvordan de takler det faktum, at de brått skal slutte å eksistere. Dette er en ny vinkling på hele konseptet og jeg liker det. Filmen retter blikket mot det uforståelige, uforklarlige og det mest skremmende vi mennesker kan tenke oss, å bare forsvinne. Uten grunn.
Filmen åpner i kjent Trier stil med spektakulære bilder, seige, visuelle opplevelser og farger. Kombinert med storslått, stemningsfull musikk setter det mine følelser i sving allerede de første fem minuttene av filmen. Slow motion scener av dynamiske handlinger, gjør åpningsscenen til en unik, spesiell opplevelse. Er det bare jeg som får assossiasjoner til «2001, en romodysse»?
Skuespillet er upåklagelig fra omtrent alle, men spesielt de to søstrene Claire og Justine. K.Dunst er perfekt i rollen som tungsinnede og triste Justine. Det kan hun faktisk takke mye av utseende sitt for. Den litt sløve likegyldige looken hennes passer ferfekt til rollefiguren.
Alikevel må jeg bøye meg i støvet for den andre søsteren (Gainsbourg). Hun imponerer meg mest. Når jeg gråter helt oppriktig flere ganger i filmen er det på grunn av hennes utrolige vesen og måten hun smitter sin sinnstilstand over på deg. Det er noe så utrolig rørende med måten hun forsøker å være den sterke, beskyttende (storesøsteren, moren) og samtidig hennes totale hjelpeløshet.
Det jeg synes er kult med denne filmen er at selv om jorda skal gå under, så forsvinner ikke de dagligdagse problemene, som samlivs- og familiekonflikter.
Vil du ha heidundranes action, far og sønn som skværer opp på slutten, eksplosjoner, «take my hand», pang, smell, «Im not going anywhere without you» og svære skyskrapere som kollapser kan du drite i å se melancholia. Dette er en dommedagsfilm, men det fungerer egentlig aldri som hovedtema i denne filmen.
Vil du ha en fantastisk visuell opplevelse, en film med en grunnleggende urolig, EKKEL stemning og en helt ny vri på selve dommedagen. Ja, værsego!
Chasing sleep er en merkelig skrue av en film, og det er mye av grunnen til at jeg liker den. Den har også en god porsjon ekkelhet og vips så er jeg solgt. Filmen er relativt ukjent, men jeg synes den fortjener litt oppmerksomhet her på ekkelt.
Litt om handlingen.
En college professor våkner opp midt på natta og oppdager at kona ikke har kommet hjem. Han prøver naturlig nok å finne ut hva som har skjedd med henne og hvor hun er.
Professoren er usedvanelig behagelig og troverdig spilt av, Jeff Daniels. Hvorfor i all verden har ikke denne mannen fått flere seriøse hovedroller?
Bortsett fra et par biroller, må Daniels bære mesteparten av denne filmen på sine skuldre. Det klarer han uten problemer. Hans rolletolkning av den forpinte, forvirrede professoren er uhyggelig bra. Han ferdes rundt i rommene i huset, hvor noen ganger veggene synes å flytte på seg og prøver å finne ut av konas forsvinning.
Det facinerende og virkningsfulle i denne filmen er hovedpersonens gjennomgående lavmælthet i sterk kontrast til de brå, voldsomme skrekkopplevelsene han opplever i hjemmet.
Hele filmen foregår i huset, et hus som virker sakte men sikkert å gå i oppløsning. Hull som dukker opp i vegger og tak og elementet vann, drypping og sildring. Noe som renner over? Han finner også en finger under komoden. Gjør ikke alle det i blant..?
Noen ganger kan filmen være litt overtydelig i sin symbolikk, hvis det ikke bare er jeg som er eplekjekk og tror jeg har skjønt mer enn jeg egentlig har.
Filmens maximale høydepunkt i EKKELhet er når professoren hører lyder fra badet og kikker ned i badekaret. Dette er noe av det mest forstyrrende jeg har sett på film på lenge, mest fordi det kommer så uventet.
Jeg merker at jeg får lyst til å se mer av denne reggisøren, (Michael Walker) men ikke funnet noe spesielt ennå.
Jeg skal ikke røpe for mye, men er spent på andres tolkning av slutten!
Etter min mening en av Norges aller beste filmer. Denne klassikeren i svart-hvitt er virkelig tidløs i sin sjarm, såvel som i sin ekkelhet. De dødes tjern er basert på boken med samme navn, som er skrevet av Andre Bjerke aka Bernhard Borge.
Første gang jeg så filmen var jeg ti år og på helgebesøk hos pappa. Jeg satt i køyesenga med et gedigent monster av en VHS-kassett, Pepsi crystal og ante virkelig ikke hva jeg bega meg ut på. Nemlig en skrekkopplevelse som skulle ødelegge nattesøvnen min i flere år fremover. Ikke kunne jeg fortelle noe om det til de voksne heller, fordi jeg hadde smuglånt den fra bibloteket i Moss. (Ja før i tia lånte folk filmer der!).
Litt om handlingen
6 personer er på vei opp til en hytte i de norske skoger. Hytta eies av Bjørn Werner. Tvillingsøsteren hans, Lillian har ikke fått tak i han på flere uker og er urolig. Når de kommer opp til hytta er den tom. Hunden og hagla er også vekk og de konkluderer med at han fortsatt er på jakt og overnatter i skogen. Men så begynner merkelige ting å skje. De finner hunden skutt i hodet og en gammel dagbok dukker opp på hytta. Det er Tore Gråviks, en mann som bodde i hytta for hundre år siden. Han ble gal og kastet seg i tjernet. Og liket ble aldri funnet.
Omtrent slik går handlingen, men i denne filmen er det stemningen og de psykologiske/analytiske dialogene som dominerer. En vidunderlig Henki Kolstad gir filmen den varmen og humoren filmen trenger, psykologen den tyngden og alvorlighet som trengs og damene tilfører det dramatiske og det feminine. Harmonien er på plass.
Denne filmen gjør bare ALT riktig! Selv om skuespillet er max teatralsk (det var vel ofte slik i film fra 50-tallet) og i noen tilfeller nesten latterlig overtydelig, er det detaljer som kan tilgis med et så morsomt og spennende manus. Jeg koser meg ihvertfall. Psykologien, spøkelseshistorien og alt toppet med god gammel norsk humor.
Svart-hvitt! Døvt sier du? Åneida, i denne filmen er det en av de store styrkene. Kontrastene er fantastiske. F.eks Lillians hvite engleaktige nattkjole mot den mørke altoppslukende skogen. Den enorme, uberegnelige naturen og hvordan man kan bli pakket inn i den. Skygger, skogens lyder og i dette tilfellet vann. Bunnløst sort uforklarlig vann. Det handler om hvor lite mennesket egentlig er i den store dype natten.
Det jeg husker best fra denne filmen og som virkelig er et av de sterkeste virkemiddlene er den sugende ulmende musikken. Det er det bunnløse tjernet som roper på deg, trekker deg til seg, for å dra deg ned i dypet.
En scene som ennå skremmer vettet av meg, er når det leses fra dagboken, om Bjørn Verners møte med Tore Gråvik ved tjernet. Alle hår på hele kroppen står rett opp!
Det er ikke alltid man er like stolt over Norsk film, men denne kan vi heise flagget for.
Ble tipset av en venn om å prøve meg på denne perverse kjærlighetshistorien. Humre humre.
Reggisør, Frank Henenlotter har konseptet på plass og det er langt fra døllt. Hør bare her:
Litt om handlingen.
En ung dame, Jennifer (Charlee Danielson) har et medfødt problem (?) Hun har sju klitoriser som alle vil bli stimulert! Helt fra hun var liten har dette vært til glede og besvær. Vanlige ting som å sykle og hoppe trampoline kunne utløse multiorgasmer.
Hun bruker menn som andre bruker sokker og noen ganger går det så vilt for seg at hun rett og slett dreper de i ekstasen. Det er ikke alt. Ca to timer etter endt samleie setter dama seg ned, går inn i veer og føder en deformert baby som er alt annet enn nusselig.
En dag møter hun en ung mann, Batz (Anthony Sneed) med et beist av en penis. Den kan faktisk også bli så trassig at den rømmer fra sin eier for å få seg noe. Yeah, he was a real dick…Husker du marksommer ? Oh well..
Det er vel unødvendig å si at Jennifer får sansen for denne mannen. Og hun får en åpenbaring om at han er hele meningen med livet hennes. At gud skapte de for hverandre. Eller no sånn..
Alt dette er for så vidt helt greit og jeg er fan av hele konseptet, men filmatisk er det litt verre; Klippingen er helt grusom, regi og manus er også ganske svakt. Musikken er ikke cheezy nok til å være kul cheezy og Ingen av skuespillerne kan forvente seg en oscar, selv om jeg skjønner at det heller aldri var målet med denne filmen. Det nærmeste du kommer en troverdig prestasjon er en junkie dame som ikke finner dopet sitt. Hun virker faktisk helt oppriktig som… Ja! en dame som ikke finner dopet sitt! De to hovedpersonene glimter sporadisk til innimellom, selv om mangel på sjarm er oppsiktsvekkende.
Litt innover i filmen blir jeg bekymret for at dette ikke kommer til å være morsomt i det hele tatt, men DET blir det heldigvis. Et par fiffige kameravinkler og noen fullstendig latterlige spesialeffekter gjør dette til en hit med et par pils.Ikke så veldig EKKELT da, men underholdene nok. Jeg lener meg tilbake og må minne meg selv på ,dette er Henenlotter, ikke Shakespear. Det er bittelitt synd det ikke er flere over the top scener, for filmen hadde vunnet på å maxe det ut enda mer, synes jeg. Mer av «så dårlig at det er bra» faktoren, for jeg tror det er den eneste måten å virkelig lykkes med en slik film!
Ja, det er det du tror det er..
Helt til sist vil jeg nok si at denne filmen er beregnet på Henelotter fans og spesielt interesserte (perverse frik som meg) SÅ, der har jeg ihvertfall sagt det! Du kan jo begynne litt «pent» med Basketcase først, hvis du absolutt skal være så prippen!
Basket case (1982) Samme reggisør- Frank Henenlotter
En av mine favorittfilmer gjennom tidene. Denne filmen har mye av æren for at Roman Polanski er en av mine topp 5 reggisører. Han er aktuell i disse dager med filmen Blodig alvor (Carnage) Denne kan jeg også anbefale, selv om den ikke får en plass på ekkelt.
Polanskis evne til å få en helt vanlig dag til å bli en surrealistisk spiral av paranoia og uhygge er blitt hans varemerke. Og så har du detaljene, herregud, de små detaljene som er nøye gjennomtenkt og som virkelig gjør Polanski til den mesteren av mindføkk han er.
The tenant er nummer tre i en uavhengig triologi med Repulsion ( 1965) og Rosemarys baby (1968) som de to andre. Alle filmene tar utgangspunkt i småklaustrofobiske leiligheter, paranoia og psykisk skrekk. Det å være alene med sitt eget sinn. Ingen er til å stole på. Ihvertfall ikke dine nærmeste. Kanskje ikke engang deg selv.
Litt om handlingen.
En mann, Trelvkosky (Spillt av Polanski selv) søker om å leie en leilighet i en bygård. Leiligheten er ganske shabby, med bad og do på gangen.På visningen får han vite at den forrige leieboeren, Simone, kastet seg ut av vinduet og ligger på sykehuset.
Trelvkosky flytter inn, men han klarer ikke slutte å tenke på den tidligere leieboeren, Simone. Det ender med at han drar og besøker henne på sykehuset. Hun er bandasjert fra topp til tå og responderer bare i et redselsfullt vræl når hun ser Trelvkosky. Han møter Simones venninne, Stella (eksotisk spilt av Isabelle Adjani). Han blir tiltrukket av henne og drar en hvit løgn om at han kjente Simone og de begynner og omgås.
Samtidig i leiligheten begynner det å skje merkelige ting. Folk står flere timer helt urørlig og stirrer i veggen inne på fellesdoen (i gangen).Trelvkosky finner en tann, i et hull inne i veggen. Stadig er det merkelige folk som banker på midt om natta og i tilegg får han masse klager på bråk, selv når han ikke er hjemme. Sitert direkte fra filmen sukker Trelvkosky, «Sometimes the relationships with your neighbours can get so complicated»
Du er aldri helt sikker i denne filmen, hva som skjer, om det skjer, eller hva som kommer til å skje. Og hva skjedde egentlig med Simone?
Vår helt blir mer og mer utilpass, ettersom han bor med alle Simones ting rundt seg i leiligheten. Ingen har fjernet klærne hennes fra skapet heller. Dette gjør Trevlkosky urolig og han begynner å skape skrekkfantasier. Paranoiaen melder seg sakte men sikkert og han får den fantastiske ideen om at de andre leieboerne prøver å forvandle han til Simone. Det er nå dette for alvor blir EKKELT!
Polanski spiller på din subtile angst, den du ikke engang visste du hadde. Han gjør deg bevisst på dine innerste redsler. Hvilket mareritt er det ikke, når det dagligdagse plutselig blir uvirkelig og alle rundt deg tilsynelatende er med på noe stort, som handler om deg, men du får ikke vite noe. Du bare vet at det hele er forferdelig galt.
Tilslutt peker alt i en retning, mot den store konklusjonen, selve klimakset, som er så grusomt, så ufattelig absurd og likevel helt uungåelig.
Filmens mest uforglemmelige scene, er når Trelvkosky våkner en natt med feber. Vi følger hans ferd frem og tilbake på do. Alt er blåst ut av proposjoner og forvridd. Musikken gjør også sitt, for at dette føles som å virkelig gå i en ekte feberfantasi. Sjeldent har jeg sett denne tilstanden bli formidlet bedre på film.
Er leiligheten og mye av det som skjer der, bare en metafor på hva som skjer i hodet hans?
Det er mye man kan lure på etter å ha sett The tenant, og mye av det kan det hende du faktisk må lure på resten av livet. Men er ikke det litt av morroa?
The Human centipede(first sequence) , altså den første centipede filmen, var 2009 store snakkis. Ryktene om en film som skulle vise et menneskelig tusenben (som filmens tittel betyr) gikk ut til alle horrorfans. Jeg fikk bestilt meg filmen og noen dager senere var jeg benket ned for å endelig få sett dette konseptet i action.
Den var EKKEL nok, men jeg hadde forventet verre. Selvfølgelig satt jeg og gapte et par ganger når filmen nådde sine høydepunkter, men jeg følte det kunne vært enda drøyere. Det er nettopp her The human centipede 2 kommer inn.
Først tenkte jeg, Javel… Det er vel litt mer blod, bæsj, gørr og litt dummere damer da? Sikkert bare noe møl uten historie.
Jeg tok så ettertrykkelig feil. Denne filmen er en av årets største overraskelser for min del, innen sjangeren. Applaus til reggisør, Tom Six for å følge opp med en så original twist og historie. Egentlig helt utrolig at dette er samme mannen som lagde eneren!
Hele filmen er filmet i svart hvitt, noe som gir den et mer voksent preg og ikke så hollywood som eneren. Det er nok også gjort for å skåne publikum for de værste scenene og tro meg vi trenger det! Kun ett sted i filmen er det farge og det er utrolig virkningsfullt.
Litt om filmens handling,
Martin (Laurence R. Harvey) er en mildt sagt forstyrret mann som jobber som nattevakt i et parkeringshus. Han bor hjemme hos sin mor og har et akvarium med tusenbein i stua.
Det er virkelig en historisk casting, denne Martin, hans vesen er virkelig noe av det EKLEste jeg har sett på film EVER!
Martin har en stor lidenskap som han dyrker, han elsker filmen,»The Human centipede» (first sequence). Ja, det stemmer! Her er den geniale twisten mellom filmene. Martin sitter og ser denne filmen om og om igjen og beundrer den gale kirurgen , Dr Heiter, fra eneren. Han startet trenden med å sy sammen mennesker munn mot rumpehull og dermed lage et felles fordøyelsessystem og vips et menneskelig tusenben!
Martin vil også lage et tusenbein. Og hvor er det bedre å slå ned og samle mennesker til prosjektet enn i et parkeringshus på natta?
Man kan ikke annet enn å beundre hans pågangsmot og kreativitet. Han prøver virkelig sitt ytterste for å få fullført hva Dr Heiter startet. Det er bare noen små detaljer som kommer i veien, Martin er ikke kirurg, han er en stein hakke gæærn fyr,som har en gal filmfigur som største forbilde.
På hjemmebane er det også problemer. Hans iskalde mor som klandrer martin for at faren sitter i fengsel, truer med å ødelegge utklippsboken hans med Centipede bilder. Psykologen hans som kommer en gang i uka for samtale med han, har noen mildt sagt forstyrrende hensikter. Som om ikke det var nok kommer naboen ned i tide og utide og truer han og moren på livet. På toppen av alt spiller han høy tecno musikk døgnet rundt.
Det er klart det er godt for Martin og være sjef ihvertfall et sted, og det er i et gammelt avstengt lagerlokalet hvor han bygger tusenbenet sitt av tolv mennesker. Menn og damer , alle kan bli med. Det er til og med en høygravid kvinne som får delta.
Laurence, som spiller Martin, gjør en fantastisk ekkel rollefigur og det faktum at han ikke sier et eneste ord igjennom hele filmen og fortsatt klarer å formidle så mange følelser er facinerende. Dette er hans første hovedrolle i en film. Ikke værst Lærri!
Filmen har noen av de drøyeste grafiske scenene jeg har sett i mitt filmliv og du priser herren for at det hele skjer i svart hvitt. Denne filmen klarer virkelig og sjokkere og forstyrre meg. Den første Centipede filmen ser ut som en picnic i bakkebygrenda i forhold.
Jeg liker også at de har lagt til en sidehistorie, om hvorfor Martin har blitt klin kokos. Denne gutten har ikke hatt det greit. Det er også små hint om misbruk i barndommen. (faren i fengsel)..?
Du kan fint se toeren uten å ha sett eneren, men jeg vil anbefale å se begge for totalopplevelsen og få med deg kontrasten i filmene.
Dette er en veldig, veldig voldelig film og definitivt ikke for alle. Mange vil nok føle seg uvel flere steder i filmen. Det kan også skyldes den indre volden og kampen Martin har i seg selv. Det kjenner ihvertfall jeg på.
En gledelig og grusom opplevelse. Her har de ihvertfall gjort max ut av konseptet og det eneren sensurerte, tar toeren frem i lyset og gnir inn i trynet på deg.
Klar for litt god gammeldags ..eh.. gigant-kanin horror?
Et gjensyn med en film som har skaffet seg en slags kultstatus, nettopp på grunn av det merkelige valget av monstre.
Litt om handlingen.
Når svermer av kaniner truer med å spise opp alt som dyrkes på en ranch i Arizona, tilkaller de zoologisten Roy Bennet (Stuart Whitman) for å prøve å finne en løsning på problemet. Siden det å bruke gift vil drepe mange andre nyttige dyr og organismer, eksperimenterer Roy og hans kone (Janet Leigh) ut forskjellige hormonblandinger på kaninene. Dette får fatale følger. En av kaninene klarer å spre et voksehormon til flokken og plutselig er de store som løver og ikkke minst sultne….
Jøje meg, jeg husker jeg så denne filmen igjennom dørsprekken når jeg var liten. Mamma hadde egentlig bedt meg om å masje i seng, men her sto jeg altså, stille som en mus, mens disse gigant kaninene gnafset i seg menneskekjøtt.
Jeg gir faktisk denne filmen mye av skylda for at jeg ble en horror freak. Særlig fordi mamma tok meg på fersken og jeg fikk aldri med meg den «viktige» slutten! Jeg var for alltid utilfredstillt. Jeg kunne ikke få nok av horror. Følte jeg måtte kompansere for den jeg aldri fikk sett ferdig.
Her er jeg altså, tjue år senere og ser at jeg ikke har gått glipp av det helt store sluttpoenget.
Noe som likevel slår meg midt i filmen er dette; noen har faktisk tatt seg bryet å prøve å få disse kaninene til å se ut som noen kjøttetende beist, bygd små miniatyrhus og biler. Filmskaperne må ha vridd og vendt og vinklet og tatt så mange takes av kaniner at de må ha blitt ko ko. Alt dette for å få til et tre sekunders klipp der kaninen muligens ser litt slem ut. Det ene klippet er forøvrig brukt ti ganger i løpet av filmen.
Lydene av kaninene er også til å humre av, det høres ut som hester under vann eller som en tørketrommel uten klær.
Under store deler av filmen sitter jeg og sier naaw, åååå og see den søte der a! Det er jo litt merkelig, når disse kaninene egentlig er ment å skremme vettet av deg. De gjør ikke det.
En litt ekkel scene er det ; der filmes det opp i munnen på den ene kaninen nedenfra og dette er en vinkel vi sjelden ser så nærme. Når det da i tilegg legges på litt falsk blod, funker det på et vis. Kaniner skal jo ikke gnafse på kjøtt og blod. Æsj!
Ideen er morsom, passe syk og skuespillet er i grunn ikke så værst, det er bare det at Night of the lepus er og blir en b- film som tilslutt bruker opp sitt eget konsept. Jeg er ganske lei av å se kaniner hoppe i slo -motion når denne filmen er ferdig for å si det sånn.
Et av filmhistoriens største horrorikoner har en av hovedrollene, så får vi se om du kjenner henne igjen uten dusj og skrikende strykere.
Dette må være en av de rareste filmene jeg har sett så langt i år . Det er en fransk (såkalt) dokumentarfilm.Det er vanskelig å forbrede folk på hva som kommer med denne filmen. Jeg antar man rett og slett må se den selv. Jeg vet ikke engang hva slags sjanger jeg skal putte den i. Den er for ond og smart til å være svart komedie, for morsom og til å være en thriller/grøsser, for rar til å være en vanlig seriemorderfilm, men dog for voldelig til å bare være et drama. Jeg ender vel til slutt opp på mørk satire. Flere ganger under tittingen undrer jeg: Er filmen for opplagt til å være realistisk eller så realistisk at det virker opplagt?
Litt om handlingen.
Ben er en seriemorder. Han er lidenskapelig opptatt av å blande det med kunst, poesi og informativt babbel. Han har fått med seg et kamerateam, som følger hans daglige rutine, når han drar rundt og dreper helt tilfeldige folk og stjeler fra husene deres hvis de har noe verdifullt.
Det som gjør at denne filmen skiller seg ut fra alle andre seriemorderfilmer jeg har sett, er den(stort sett) realistiske dokumentarformen og filmens uvanlige fokus, (dvs, aldri på ofrene) men mest av alt seriemorderen selv. Jeg liker han. På en sånn meksnodig, uforklarlig måte. Ihvertfall store deler av filmen. Jeg lar meg rive med i hans vesen og hans intensitet. Du vet hvordan noen mennesker, samme hvor mye driit de lirer av seg, får de det til å høres usannsynlig viktig ut? Nettopp sånn er Ben. Han er en morsom og sjarmerende type som helt tydelig er engasjert i det han driver med, og selv om han noen ganger er utrolig høylytt og arrogant og ikke minst morderisk, så smitter hans allsidige, ambisiøse vesen over på deg som seer.
Vi får en innføring av hvordan du skal dumpe lik så de ikke skal flyte opp, hva du kan fylle de med og hvordan du greiest mulig kan kverke et barn. Innimellom et dikt om høsten, diverse meninger om boligblokker og om mennesker generellt. Han får det å drepe og stjele til å virke så ..naturlig. Så dagligdags. Jeg tror helt klart dette også er reggisørens plan for filmen. Han vil at de fleste av oss skal identifisere oss med morderen som et vanlig menneske. Jeg vet ikke hvordan han klarer det, men det funker!
Ikke la deg lure, selv om denne filmen forkler seg som en komedie er den mye smartere og dypere enn du tror. Og ikke minst fæl. Det er noe av greia med denne filmen, siden Ben er sånn en vanlig, morsom type så klarer du liksom ikke helt å skjønne ondskapen i det han gjør. Når gutta er ute og drikker og tuller og synger, så ler du og koser deg og føler du er med på et morsomt utdrikkingslag. De slenger rundt seg med fyllevrøvl og synger bekymringsløst sanger i kor på vei hjem fra byen. Det må bokstavelig talt fyke innvoller rundt før du skjønner alvoret. Da, plutselig slår en iskald tanke ned i deg, samtidig som latteren setter seg i halsen. Hva er det jeg ler av egentlig? Har jeg glemt hvem denne mannen er? Han drepte nettopp et barn med en pute, mens han snakket om noe helt annet og voldtok en dame foran mannen mens han lo høylytt og skreik, «Hør, hun stønner!» Ekkelt er bare fornavnet.
Er alt plutselig greit fordi han ligner på et vanlig menneske ,fordi han også blir full? fordi han snakket om at en jente hadde såret han engang? Fordi han spiser middag hjemme hos familien? Fordi du kan relatere til mange av tingene han sier? Også, den mest skremmende tanken av alle; Har jeg noe felles med denne mannen? Ligner jeg på han? Er det et menneske i seriemorderen eller er det en seriemorder i alle mennesker? Det er dette jeg mener med at filmen er listig og smart, du blir satt til veggs, med din egen finger rettet mot deg. Bens lure blikk ser på deg i kameraet og noen ganger er det akkurat som han sier, Ser du ?
Det er intressant å se en b-film som ikke ligner en b- film, selv om budsjettet utvilsomt er lavt. Gutta har gjort all jobben selv. Alle spiller seg selv. Manus, filming og redigering. Det er imponerende. Noen har gjort leksene sine når det kommer til redigering. Alt er filmet i svart hvitt og det virker kulissefritt. Det forsterker ekteheten. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke alltid skjønner alt i handlingen og at jeg muligens «har godt» av å se den en eller to ganger til før jeg har alt på plass.
Det er enkelte hysterisk morsomme detaljer i denne filmen, mange av dem er umulig å formidle med ord, men bla annet når Ben snakker engasjert i kameraet men siden lydmannen er et annet sted hører vi ingenting. Når han og kamerateamet møter et annet kamerateam i en kjeller, som dokumenterer hans seriemorderrival. Lol.
Scener som ikke er morsomme i det hele tatt er når han får lydmannen til å legge micen på nakken til en mann når han knekker den, scenen med gutten og puta, den gamle dama (selv om jeg lo, sorry!) og ikke minst voldtekts scenen. Her er det du føler deg virkelig skitten fordi du har fnisa og humra over de komiske tingene som har skjedd tidligere i filmen. Ekkoet av den fjåsete latteren din henger og dingler i rommet som en sur stinkende sokk.
Det er tankevekkende at jo fler Ben dreper jo mer nummen føler du deg, og hvis det går for lang tid tenker du, skal han ikke snart drepe noenfler snart? Du vil ha mer. Det virker etterhvert som han tar livet av pappfigurer, men HALLO !! Det er mennesker!! Filmen har oppnådd sitt mål. Du er blitt som Ben uten engang å merke det. Fiffig ikkesant?
Kjappe spenstige og totalt uforutsigbare dialoger, masse absurde hendelser, som feks og skyte noen i sin egen bursdag og gjestene fortsetter og spise kake med blod i trynet. En tragikomisk scene med en pasient som bæsjer på seg og aldri har det vært mer spennende å stirre inn i en drink som forøvrig har navnet, Dead baby boy.
Man kan lure på hvorfor ikke kamerafolkene stikker fra denne gale mannen. Utover i filmen blir de mer og mer involvert i det som skjer foran kamera og utsatt for fatale følger av det Ben gjør. Samtidig kan man skjønne at de ikke forlater han. Det er noe med Ben, hans selvsikkerhet, hans (ADHD?) karisma, hans evne til å overbevise om at det han gjør må dokumenteres og det er viktig. De er del av noe stort.
Noen scener (bla annet den siste) trekker endel ned. Hvorfor legge opp en skikkelig iscenesatt vinkel helt på slutten? Bare for å drite på prosjektet? Når det er sagt er dette et modig vellykket prosjekt som alle seriemorderfans burde få med seg!
BTW,
Moren og bestefaren i filmen er hans ekte og de ante ingenting om hva slags film de var med på.
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
-thumbnail.jpg)
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
