Husker du de ungdommene som lurte døden, men så kom døden etter dem og ville ta hevn? I går så jeg nr 5 i serien av de populære filmene, Final Destination. Jøss tia flyr i godt lag, er vi på 5 allerede?
Nuvel, må inrømme at jeg ikke har fått med meg 3 og 4 men de er sikker veldig viktige for handlingen (fniis) så jeg skal prøve å få sett de også etterhvert.
Satt meg ned, leide filmen fra Voddler (leie på nett) og uten så mye som en liten forhåpning kjørte jeg i gang.
Litt om handlingen.
Noen undommer kommer seg av en bro rett før den kollapser. Det er takket være en medelvev, som har hatt en forutanelse om at det kom til å skje. De rekker så vidt og glede seg over å være i livet, før det begynner å skje grusomme ting. Døden har ikke tenkt å la dem slippe unna så lett.
Spesialeffektene i denne filmen veksler mellom å være latterlige og skikkelig kule. Scenen der broen kollapser er nesten på høyde med 2012 (nesten) Uansett åpningscenen er en fryd. Bare husk på å følg godt med. Jeg prøvde å spise middag samtidig, og gikk glipp av minst tre dødsfall, av uvanlig karakter hver gang jeg tok en potetbit. Som vanlig i F.D filmene er det ikke spart på blod, gørr, folk som brekker i nitti grader, kropper som blir knust, sliza, pulverisert, svidd, igjennomhullet, hengt på krok, hengt i sytråd, pluss en laser oprasjon som går til h… you name it. Disse filmene har prøvd det meste.
Du vet det ikke er håp, når han ene karen i filmen dør en grusom død på et massasjestudio!!
Karakterene består som vanlig av blankpolert, amerikansk ungdom som flyr rundt som forskremt høns, men vet du hva, det gjør ingenting. Sånn skal det være. Jeg synes filmen leverer det det skal. Bortsett fra en meningsløs konklusjon(som vi ikke hadde trengt rett før slutten) er dette god underholdning for skrekkfans! Jeg likte også twisten på slutten godt. Det viser at filmen har humor og det er nok viktig, for det er det mye av konseptet fortsatt lever på!
Tentakler for EKKELhet 5 / 8 (pga gørrefaktoren)
Husker dere forresten Candyman (1992)? Gjør dere klar til et gjensyn med selveste. Heller ikke denne gangen spilller han (Tony Todd) en spesielt vennlig type.
Candyman er en klassiker fra nittitallet. Hvis du sa navnet hans 5 ganger i speilet, kom han for å ta deg!
Horror fra UK. Alltid spennende med grøssere som ikke er Amerikanske. Erfaringsvis tør de ofte å gå litt bort fra den velkjente oppskriften og være litt drøyere. Mum and dad er intet unntak.
Litt om handlingen.
En jente blir med kollegaen sin hjem og ender opp med å bli tatt til fange av den gale familien hennes. Snart er hun en del av en marerittlignende, absurd hverdag med tortur, misbruk, sexuelle overgrep og andre skikkelig syke ting. Hun har ikke noe annet valg enn å spille med, eller dø.
Denne filmen er rå. Altså den er brutal. Men som jeg har sagt før, ikke noe mer brutalt enn det som faktisk skjer i verden (Fritzel?) og mørketallet vi bare kan famle etter.
Advarsel om sterke scener, blant annet det å onanere med en menneskehjerne…. (dont shoot the messenger)
Det er blitt sagt før, og jeg sier det igjen. En av de mest spennende filmskaperne de siste årene er svenske Ruben Østlund.
Han er aktuell med filmen Play. Det er historien om fem invandrergutter som ved hjelp av rollespil, mindcontroll og psykisk terror ,klarer å rane andre barn for penger, klær og diverse eiendeler. Vi følger disse guttene og deres taktikker en hel dag.
Filmen har fått meget god kritikk og Østlund er nærmest genierklært. Jeg hiver meg på en anmeldelse når jeg har fått sett den!
Over til en annen Østlund film:
En av de ekleste (psykisk) filmene jeg har sett EVER er hans mesterverk » De ufrivillige»
Her må jeg presisere til lesere at det ikke er en skrekkfilm på noen måte, men gud, så skrekkelig det er! UBEHAG er et dekkende ord for denne filmen, URO er et annet. Du sitter igjen med en følelse av at denne filmen angår deg og alle rundt deg hele tiden. Og det gjør den også.
Det er vanskelig å forklare nøyaktig hva filmen handler om, men tittelen sier sitt. Det er mennesker som havner i ufrivillige, ubehagelige situasjoner og jo mer de prøver å komme seg ut av smørja, skjer det motsatte, de vikler seg bare mer inn i det og tilslutt står de med gjørme opp til livet.
En lærer blir vitne til at en gutt blir mishandlet av en annen lærer, men ender med å bli utfryst av alle kollegaene. Scenen der hun desperat prøver å komme inn i samtalen til to kollegaer som snakker, er grusom. Virkelig grusom.
I en annen scene går en hel klasse (læreren også) sammen for å lure en medelev, hun får to streker på tavlen, hun skal peke på den lengste. Den ene er helt tydelig lengre enn den andre, men når hun peker på den lengste er ingen i klassen enige. De synes den korteste er lengst. Det er facinerende og skremmende og ikke minst tankevekkende å se at etter tredje forsøk, er hun tilslutt så usikker på sin egen dømmekraft , at hun gir etter for klassens massesuggusjon (ta kontroll over andre menneskers vilje) og peker på den korteste streken og sier den er lengst. Hun vil være med i fellesskapet. Orker ikke lenger å stå utenfor, selv om hun innerst inne vet at det ikke er den lengste streken.
Det får deg til å undre. Hvor mange slike hjerne kontroller blir vi utsatt for hver dag? Fri vilje sier du, det er lenge siden vi hadde sånn luxus, min venn. Vi er «De ufrivillige» Ja, du også.
Filmen tar for seg et knippe med forskjellige situasjoner, alle like ubahagelige, og i likhet med meg, er det kanskje en av situasjonene som stikker litt dypere. En du kjenner ekstra godt på. Hvor mange ganger har du ikke hatt lyst til å reise deg på bussen og skrike til bøllene på bakerste benk, som kaster ølkorker??
Selv om tittelen får meg tl å fnise barslig, er dette en film som slett ikke er noe å le av. Dette er en orginal film, som lykkes å blande både dokumentar og paranormal footage stilen på en helt ny måte. Egentlig følte jeg at jeg så en forlenget episode av «Åndenes Makt», bare med bedre skuespill og uten den svenske, oversminka, dølle synske dama.
Litt om handlingen.
Familien Palmer er på picnic ved en dam. Datteren Alice kommer plutselig ikke opp fra vannet og etter flere dagers leting og dykking finner politiet liket av en jente. Faren identifiserer liket og konstanterer at det er datteren Alice.
En stund etter ulykken begynner det å komme merkelige lyder fra rommet til Alice og i gangen. Hun dukker opp på bilder som er tatt etter hun døde og familien begynner å bli usikre på om det var Alice sitt lik som ble funnet i dammen.
Lake Mungo (fnis) minner egentlig om en klassisk spøkelseshistorie, men den har så mye mer å by på at det er vanskelig å bare katigorisere den som en spøkelsesfilm. Det er også et sterkt engasjerende drama om familieforhold og skjulte sider ved det enkelte mennesket. Våre innerste hemmeligheter som vi skjuler hele livet, men hva skjer med de når vi dør?
Når ulykken intreffer og man mister noen alt for tidlig i livet, kanskje vi alle kan være tilbøyelig til å tro på noe mer. Man MÅ tro på noe, fordi det er utenkelig at mennesker bare skal forsvinne. Ihvertfall når det er en av dine nærmeste, som en datter eller søster. En veldig rørende scene er når faren forteller at de alltid har på lyset på, på terassen hver natt. Når intervjueren spør hvorfor, ser du at han fører en invendig kamp med seg selv før han svarer, fordi en del av han vil tro og den andre delen av han vet at det aldri vil skje. At datteren skal finne veien hjem.
Familiens sørgeperiode får mye plass i handlingen, det er et lurt trekk, fordi det gir filmen sin tyngde og historien den ryggraden den trenger. Dessuten kan vi alle relatere til vår frykt og nyskjerrighet for den fullstendige uforståelige døden. Slutten på alt. Vi blir borte for godt, eller….?
Veldig godt skuespill fra alle rollenfigurene og en lavmælt, underdrevet fortellermåte, gjør at historien blir troverdig og samtidig spent. Vi blir kjent med familien på godt og vondt. Jeg liker at filmen ikke bare har et tema, den overrasker deg flere ganger med å komme med orginale, oppfinnsomme vendepunkt og åpner fler dimensjoner.
Filmen har en tvers igjennom ulmende, trykket atmosfære. En tjukk stillhet av ting som kke blir sagt, men på grunn av omstendighetene for denne familien, blir disse temaene dratt frem i lyset. Det er kanskje først når man dør, at folk virkelig får vite hvem du var. Ingen til å beskytte dine hemmeligheter lenger. Folk kan bare gå rett inn i ditt private og ta hva de vil. Er foreksempel en dagbok like hellig etter at man er død?
Lake mungo har også noen skikkelig skumle scener. Glimtene av Alice på bilder og filmer etter at hun er død er virkelig uhyggelig. Det er lenge siden jeg har blitt så skremt av så enkle virkemidler som udefinerbare skikkelser på et fotografi eller en hjemmevideo.
En annen ekkel scene er når foreldrene finner Alice sin telefon og ser hva hun har filmet. Dette fikk alle nakkehårene mine til å stå rett ut. Det er aldri overdrevet og det er det så er så skremmende. Jeg var redd filmen skulle guffe på med effekter og demonansikter, men det skjer ikke. Heldigvis.
Etter denne filmen er det lett å bli sittende å snakke om uforklarlige ting man har opplevd og det er nesten umulig å ikke ha en teori om temaet.
Jeg opplevde å bli liggende en stund å stirre ut i mørket når jeg la meg etter filmen og jeg kunne fortsatt kjenne den pirke i meg.
Den gjør det.
Glem neste episode av Åndenes makt ! Se denne isteden!
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
-thumbnail.jpg)
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
