We need to talk about Kevin (2011)

Av Fru ekkel, 30. mars 2012

Denne filmen har jeg «gledet» meg veldig til. Jeg har alltid vært facinert av familieforhold og forhold mellom foreldre og barn, som faller litt utenfor normalen. Jeg ble ikke skuffet.

Litt om handlingen.

Eva (Thilda Svinton) er en mor som føler at det er noe galt med sønnen helt fra fødselen. Vi følger hennes vanskelige, ensomme kamp for å finne ut hva som ikke stemmer og hvordan hun takler det underveis.

Denne filmen er sterkt urovekkende for meg. Jeg har ikke barn selv, men jeg kan godt kjenne på hva Eva (Svinton) må føle med denne gutten. Hennes egen sønn, som er så fremmed for henne.

For meg virker det som hun helt fra graviditeten er usikker og fremmed for tanken. Hun virker direkte ukomfortabel med å være gravid og kanskje, bare kanskje det er her det begynner. Merker Kevin allerede som baby morens usikkerhet? Er det derfor han provoserer henne og «tester » henne? Er det hans hevn, eller er denne gutten rett og slett født uten empati, født ond?

Kevin er et merkelig barn. Han gråter ustoppelig som baby (ikke så uvanlig, det gjorde jeg også) men allerede her får Eva et koplekst forhold til sønnen. Dette bekrefter hennes uro og usikkerhet. Siden hun ikke klarer å få han til å slutte å gråte føler hun seg mislykket og skaper enda mer avstand mellom seg og sønnen.

Når kevin blir eldre virker han nærmest apatisk i alle aktiviteter bortsett fra pil og bue og aggresiv knekking av fargestifter. Han bruker fortsatt bleie, selv om han er langt forbi bleiestadiet og snakker ikke. Eva tar han med til doktoren for å få noen svar, men de finner ingenting. Her kan man føle på Evas desperasjon, jeg tror hun sterkt ønsker en diagnose som hun kunne forholdt seg til. En autist er en autist, et underlig barn er noe helt annet.

Kevin er langt ifra dum. Han håner moren som prøver å lærer han og telle og kaste ball. Det er ikke det at han ikke klarer, han bare vil ikke på morens komando.

Det er skremmende å se Kevins totale forandring når faren kommer hjem. Da er han reineste drømmegutten som løper mot faren med stort smil, Daddy! Så fort han er ute av rommet skjer forvandlingen igjen; ansiktet hans mørkner og Kevin fortsetter sin bevisste psykiske terror mot moren.

En av de to ekleste scenene for meg er når Kevin demonstativt bæsjer på seg mens han ser moren rett i øynene. Og når moren har skiftet på han, klemmer han ut det siste mens han smiler ondskapsfullt.

En annen scene, er når kevin blir syk og får den ekte upåtatte morsomsorgen. I et lite øyeblikk er det av en vanlig gutt som trenger moren sin. Eva blir fra seg av lykke over at sønnen endelig kaller henne «Mommy» med barslig stemme (sånn det skal være) og ber henne «read to me?» Den kvelden er det en vanlig mor og sønn som leser på senga og gir nattakyss. Slaget i magen kommer når kevin brått «kommer til seg selv» og øyeblikket er borte.

Filmen reiser noen ubehagelige, men også interessante spørsmål. Er du forpliktet til å elske dine barn uansett hva de gjør? Den uskrevne regelen er selvfølgelig, Ja og det er nettopp derfor denne filmens hovedperson, Eva, blir satt i en umulig situasjon. Hun kan ikke snakke med noen om dette tabubelagte problemet. Ikke engang sin mann, siden han bare ser de gode sidene av Kevin. Da er det hun som vil bli fremstillt som den onde.

Filmen bruker tilbakeblikk stilen og det er lurt. Det gjør at vi får bli med i flere forskjellige tidsrom. Tiden før, mens det står på og etter.

Svinton formidler denne ensomme, smertefulle kampen på en måte som får deg til å bli urolig helt inn til skjelettet. Hennes forpinte hverdag er grusom å se på. Hennes håpløse oppgave å helt alene prøve å forstå det uforståelige. Mysteriet Kevin, hennes egen sønn.

Det eneste jeg har å utsette på denne filmen er slutten. Jeg synes ikke den står helt i stil med resten av historien. Jeg føler at jeg har gått glipp av et kapittel. Bortsett fra det kan dette bli en av årets beste filmer.