Men behind the sun (1988)

Ja, jeg føler meg som en freak når vårsola skinner fra blå himmel, folk sitter ute, uten jakke og drikker pils og jeg drar rett hjem, trekker for gardinene og setter meg ned med den mildt sagt ukoselige Men behind the sun. Det har blitt sagt at hvis satan hadde laget en film, hadde det vært denne.

Alt ligger i forventningene ikke sant? Nå var jeg så «heldig» at jeg var godt forbredt på at Men behind the sun var en sjokkerende og voldelig film. Derfor ble ikke dette det værste jeg har sett. Om det skyldes all hypen eller at jeg rett og slett  ikke levde meg godt nok inn i filmen, vet jeg ikke, men poenget er at jeg kom meg fint gjennom det.
Når alt det er sagt, er dette en jævlig film, så misforstå meg rett er du snill. Den var bare ikke så ille som jeg hadde trodd.

Litt om handlingen.

Japanske tropper utfører groteske eksperimenter på kinesiske og russiske fanger. De utfører disse grusomme handlingene i en hemmelig leir som heter Squadron 731, og alt dette skjer i slutten av andre verdenskrig. Målet er å lage et nytt biologisk våpen som kan brukes mot fienden i krig.

Filmen begynner rolig og jeg har akkurat blitt litt for komfortabel i sofaen, så kommer den første scenen som legger lista for hele filmen; En soldat slenger en baby på bakken og sparker snø over den så lyden skal bli borte. Det er da du vet at ting kommer til å bli ugly.

Hjernevask av barn blir satt på spissen (eller gjør det egentlig det?) De små soldatene i leieren 731, blir lært opp til at kineserne/russere (alle fangene)  ikke er mennesker. Etter å ha blitt slått og ydmyket flere ganger, er alle barna enige; Fangene er ikke mennesker, de er marutha, som de kaller det, Som like gjerne kunne vært materialet i en kiste. De er kun til å utføres eksperimenter på. Denne filmen får det å drepe og torturere mennesker til å fremstå som en helt vanlig naturfagstime på skolen. De små lærlingene får spisepauser innimellom med tid til å snakke om andre trivielle ting. Åh hjernevask, så lett det er. Det er noe som høster endel ekkelhet for min del, hvor lett det er å forme et barn, å oppdra, overbevise og skremme

Nok om det, flere ekle scener: Når innvollene til en stakkars kar tyter ut av rompa på grunn av trykk .

Den stumme gutten, som smilende og helt frivillig legger seg ned på slakterbordet og har ballen i hånda helt til han dør. De doper han ned og kutter han opp, fordi de trenger friske organer fra et menneske i puberteten.  Denne scenen er meget GRAFISK, så er det sagt.

Jeg må si, for min del er det ikke eklest når alle invollene hans blir dratt ut og lagt på glass, det er heller ikke når de skjærer han opp som juleribba. Det er det naive, oppriktige smilet til denne lille gutten som følger meg en stund etter at filmen er slutt. Det lille hjertet banker helt til det blir sluppet nedi glasset med vann, som om det nekter å tro at livet er over så brått. I denne scenen skal det være brukt et ekte lik, hvis ryktene er sanne.

Den scenen som dog opprører meg mest (garantert fordi jeg er kjærring sjøl og selv om jeg ikke har barn, kikker det inn et slags instinkt) er da hun som har mistet babyen sin (den som ble begravd i snøen) skal utsettes for et eksperiment. Hun har funnet en pute som hun holder og i sjokk tror er babyen. Det værste for denne dama er ikke og stå ute i 35 minusgrader og bli helt isvann på til armene blir blå. Det er når noen røsker vekk denne puta fra henne. For ikke å snakke om, når den ene soldaten trår på den. Det kan virke som at det er denne puta, som til sist holder henne i live. Hjernen er finurlig ikke sant?

Jeg har bestemt meg for å ikke gå fælt i dybden på den mye omdiskuterte katte scenen. Er det ekte, er det ikke? Jeg måtte selvfølgelig google svaret, men som reggisøren irritert sa engang, Herregud, se filmen, ikke heng dere opp i det! Scenen med katten skulle bare være en metafor for hovedpersonens filosofi; En mus kan vinne over en katt.

De fleste skuespillerne gjør en troverdig jobb, tror jeg..Fikk tak i en dubbet version, som ofte kan forvrenge noe av skuespillet. Noen av guttene har litt vel voksne stemmer, men dette forstyrrer meg stort sett ikke i selve filmopplevelsen. Advarer om endel sterke scener, men dette er også et engasjerende, intreressant krigsdrama og på ingen måte en film som bare har som mål og sjokkere med ekle scener.