Island of the damned aka Who can kill a child? (1976)

Jeg husker ennå jeg så en kjent norsk filmanmelder fortelle på grøsserspesial på tv, at dette var en av de mest skremmende filmene han hadde sett noengang. Jeg måtte jo selvfølgelig sjekke om den hadde samme effekt på meg!

Til tross for at jeg til slutt fikk tak i et skranglete opptak, med tvilsom tekst, gjorde denne filmen akkurat det den skulle, nemlig virkelig skremme meg. Dette er en spansk, relativt gammel film, og ganske kontroversiell for sin tid, vil jeg tro. Ikke Serbian film kontroversiell, men den bryter med en del moraler og klisjeer som mange filmer ikke tør den dag i dag. Jeg tror den fortsatt kan sjokkere, fordi den er så langt unna den Amerikanske skrekkoppskriften vi er blitt så vant til.

Litt om handlingen.

Et par ferierer langs den spanske kysten. De låner en båt og drar ut til øya Almanzora. Mannen har feriert der som barn og vil besøke stedet sammen med kona. Når de kommer dit er øya fullstendig forlatt av de voksne. Det er barn som løper rundt, men de snakker ikke, bare smiler lurt til hverandre og oppfører seg generellt ganske merkelig.

Høres ekkelt ut ikke sant?  Tro meg, det er det også. Filmen bygger sakte, men sikkert opp en klam urolig stemning. Aldri har den spanske arkitekturen vært mer skremmende. Små trange ganger og smug. Smale trapper som leder opp i en labyrint av nye små ganger og blindveier. Og immellom her løper det freeaky barn og fniser og vil ikke si noe!!

Parets tilstand går fra en lett nyskjerrig undring, til en stigende uro og etter den første grusomme oppdagelsen er panikken et faktum.

Jeg ble fullstendig revet med, dårlig opptak eller ei, denne filmen har en så unik stemning, at jeg glemte det kornete bildet og at teksten var litt ute av rytmen.

Konseptet er brukt flere ganger senere i andre filmer, men jeg synes dette er en av de beste skrekkfilmene som er laget om barn. Deres ubevisste  (?) onskap og hvordan man som voksen skal takle det.

Tentakler for EKKELhet 6 / 8