The last circus (2010)

Jeg har aldri likt sirkus og klovner. Kanskje minst når jeg var liten. Jeg synes ikke det var skummelt eller noe sånt, men bare så gørr kjedelig. Jeg var et rart barn og alle de voksne så oppgitt på meg, når jeg heller ville dra hjem og spise middag. Helst kjøtt. Da jeg fikk tips om denne filmen bestemte jeg meg for å legge alle fordommer til side og gi The last circus en sjanse. Afrerall, ting kan jo ha forandret seg med årene.

Litt om handlingen.

Javier, sønn av en ”happy clovn” har sett så mye tragedie at hans skjebne i livet er å bli en ”sad clovn”. Dessuten er han ikke morsom nok til å være vanlig klovn. Fast bestemt på å følge i farens fotspor, søker han jobb på et sirkus. Der møter han trapeskunstneren Natalia og blir hodestups forelsket. Problemet er bare at hun er sammen med den ultravoldelige klovnen, Sergio.

Året er 1937, Spania er i borgerkrig og stemningen er anspent. Filmen begynner med historien om faren til Javier. En klovn, hvor gleden i livet er å få barn til å le. Han blir røsket ut midt i en sirkusforestilling og rekkrutert av milita med umiddelbar effekt. Jeg leste et sted at milita eller milits, som det heter på norsk er en slags hær satt sammen av uprofesjonelle krigere. No shit, han får ikke skifte ut av klovnekostymet engang. Han får en machete og må rett ut i strid. Det resulterer i en av filmens kuleste scener. En klovn med dameparykk, som slakter i stykker en hel tropp.

Videre hopper vi til 1973 hvor vi følger sønnen, Javier og hans relativt nitriste barndom. Det topper seg, når han ser faren blir trampet i hjel av en hest (som han faktisk høyst sannsynlig forårsaker selv)

I voksen alder oppfyller han farens ønske og blir med i et sirkus med en rekke finurlige personligheter. Her møter han trapeskunstneren Natalia for første gang. Hun blir introdusert som en gudinne, som kommer rullende ned fra himmelen i noe som virker som et endeløst silkesjal. Han blir umiddelbart betatt og det gjør faktisk jeg også. Det er noe med sånne akrobatfolk. Folk som balanserer 100 meter over bakken, svinger seg i lufta og tar tre saltoer gjennom en brennende ring. Eller i dette tilfellet henger i et tøystykke og ”danser” i lufta. Jeg får alltid en sånn barnslig følelse. Skulle ønske jeg kunne sånn!

For å kunne jobbe med sirkuset må Javier gjennom en slags audition hos Sergio. Sirkusgruppas uregjerlige leder og ”silly clovn”. Det er også Natalias kjæreste. Det er et øyeblikk hvor Javier konfronteres med hvorfor han vil bli en klovn og han nøler. Han spør Sergio det samme og han svarer:

”Because if i weren’t a clown. I’d be a murderer”.

Javier svarer først da ærlig: ”Me too”.

Han får jobben.

Dette synes jeg er en kul måte og formidle at de egentlig er ganske like selv om de virker helt forskjellig. Javier, litt bomsete og usikker. Sergio tilsynelatende autoritær og bestemt. For ikke å snakke om sint. Det de har til felles er følelser. Masse følelser.

En kveld når sirkusgjengen er ute og spiser gjør Javier den skjebnesvangre feilen å ikke le av Sergios vits. Det gjør faktisk jeg, men det er bare fordi den er så steike drøy ..og at jeg faktisk er litt i sjokk. Alle ler, men ikke Javier. Han skjønte den ikke. Lista er lagt. Krigen er i gang.

Javier er forelsket i Natalia, Sergio slår Natalia, Javier trøster Natalia, Sergio blir sjalu og slår mer. Javier trøster mer og Natalie får følelser for han, men føler en tilhørlighet til Sergio. Kvinnfolk….

Natalia er nemlig ikke den uskyldige engelen hun ser ut som. Denne litt halv perverse silkebåndsrulleren med dådyrøyne, burde kanskje skjønne litt tidligere at hun kaster stein på et vepseborl. Hun teaser den tydelig elskovssyke, usikre Javier med leken tungespiss, romantiske båtturer og dype blikk. Noen timer senere er det høylytt vill sex med Sergio. Det sier seg selv at kanonen i dette sirkuset snart smeller. Det at både Sergio og Javier er like forstyrret, gjør ikke saken bedre, men det gjør helt klart filmen til en opplevelse, ja, det reneste sirkus ..heh..

Når Natalia ikke klarer å velge, begynner desperasjonshandlingene fra både trist og glad klovn. Kjærlighet gjør gal, heter det. Jah tydeligvis. Aldri sett noen knuse et ansikt med en trumpet før(!), men da kan jeg krysse det av listen.

Natalia har rotet seg borti to klovner av verste sort. Sergio med sitt aggressive begjær og voldelig sinne, men like farlig er Javiers besettende forelskelse og sitt innestengte følelsesliv. Hans desperate lengsel etter henne. De to mennene er like skadelige, for både seg selv og henne.

Det interessante er at i filmens siste halvdel føler jeg at Sergio og Javier bytter roller. Også måten de formidler følelsene sine på. Først er det lett å skille de fra hverandre og ha en klar mening om slem, snill, hat, kjærlighet, gråte, le, men mot slutten sklir jeg rundt i sølete sminke og prøver å se gjennom blod, begjær og krokodilletårer hvem som egentlig er hvem i denne forestillingen.

The last cirkus har også mange andre ”sjarmerende” karakterer, og selv om noen av de muligens er litt påtatte, så gir de filmen en ekstra ryggrad og tilfører mer av den beksvarte humoren, som filmen kler så godt.

Jeg lirer av meg en halvhysterisk latter, som bare høres ut som et langt iiiihhhh, når Javier i en scene blir fanget inne i et rom og får en ide. Hva gjør man vel når man mangler kostyme og sminke? Jo man syr et selv av gammel julepynt og pavehatt. Når man først er i gang, hvorfor ikke etse i stykker trynet sitt for å få den pudderhvite looken og bruker stryke jernet (varmt) til å lage de røde kinnene? Også svi bort leppa da, så den også er rød.

Denne transformasjonsscenen er komisk brutal, men samtidig litt sånn høytidelig. En gang klovn alltid klovn, ikke sant? Jeg beundrer faktisk mennesker som virkelig vet hvem de er og hva de vil og dette viser bare så til de grader hvem han er. Hva han vil, er kanskje litt mer difust, men uansett: Han er en klovn! Litt svidd klovn, men klovn. For alltid etset inn i hans oppsvulmede bollekinn.

Han minner besynderlig om sin far i strid, når han i fullt klovne”kostyme” og med to maskingevær plaffer seg vei mot kjærligheten.

Filmens ekleste øyeblikk er ikke overraskende nettopp Javier med strykejernet istedenfor rød stift, men det er også en setning som forfølger meg. Den blir sagt når en stakkar har fått knust ansiktet sitt og en dyrlege skal prøve å lappe han sammen: ”Tuck his teeth inside.”

For min del blir det kanskje litt ustrukturert på slutten og jeg mister litt engasjementet. Litt mye løping og plaffing. Jeg har vel heller aldri vært overbegeistret for en sånn lang James bond slåsskamp på kanten av et stup,(gjesp..) selv om ut”fallet” drar det hele i land.

Filmen er morsom, dyster og fargerik, men mest av alt er den trist. Og på slutten er det så trist at det nesten blir brysomt, ja faktisk uutholdelig.

Jeg liker det.

Tentakler for EKKELhet     6/8