Jeg har aldri likt sirkus og klovner. Kanskje minst når jeg var liten. Jeg synes ikke det var skummelt eller noe sånt, men bare så gørr kjedelig. Jeg var et rart barn og alle de voksne så oppgitt på meg, når jeg heller ville dra hjem og spise middag. Helst kjøtt. Da jeg fikk tips om denne filmen bestemte jeg meg for å legge alle fordommer til side og gi The last circus en sjanse. Afrerall, ting kan jo ha forandret seg med årene.
Litt om handlingen.
Javier, sønn av en ”happy clovn” har sett så mye tragedie at hans skjebne i livet er å bli en ”sad clovn”. Dessuten er han ikke morsom nok til å være vanlig klovn. Fast bestemt på å følge i farens fotspor, søker han jobb på et sirkus. Der møter han trapeskunstneren Natalia og blir hodestups forelsket. Problemet er bare at hun er sammen med den ultravoldelige klovnen, Sergio.
Året er 1937, Spania er i borgerkrig og stemningen er anspent. Filmen begynner med historien om faren til Javier. En klovn, hvor gleden i livet er å få barn til å le. Han blir røsket ut midt i en sirkusforestilling og rekkrutert av milita med umiddelbar effekt. Jeg leste et sted at milita eller milits, som det heter på norsk er en slags hær satt sammen av uprofesjonelle krigere. No shit, han får ikke skifte ut av klovnekostymet engang. Han får en machete og må rett ut i strid. Det resulterer i en av filmens kuleste scener. En klovn med dameparykk, som slakter i stykker en hel tropp.
Videre hopper vi til 1973 hvor vi følger sønnen, Javier og hans relativt nitriste barndom. Det topper seg, når han ser faren blir trampet i hjel av en hest (som han faktisk høyst sannsynlig forårsaker selv)
I voksen alder oppfyller han farens ønske og blir med i et sirkus med en rekke finurlige personligheter. Her møter han trapeskunstneren Natalia for første gang. Hun blir introdusert som en gudinne, som kommer rullende ned fra himmelen i noe som virker som et endeløst silkesjal. Han blir umiddelbart betatt og det gjør faktisk jeg også. Det er noe med sånne akrobatfolk. Folk som balanserer 100 meter over bakken, svinger seg i lufta og tar tre saltoer gjennom en brennende ring. Eller i dette tilfellet henger i et tøystykke og ”danser” i lufta. Jeg får alltid en sånn barnslig følelse. Skulle ønske jeg kunne sånn!
For å kunne jobbe med sirkuset må Javier gjennom en slags audition hos Sergio. Sirkusgruppas uregjerlige leder og ”silly clovn”. Det er også Natalias kjæreste. Det er et øyeblikk hvor Javier konfronteres med hvorfor han vil bli en klovn og han nøler. Han spør Sergio det samme og han svarer:
”Because if i weren’t a clown. I’d be a murderer”.
Javier svarer først da ærlig: ”Me too”.
Han får jobben.
Dette synes jeg er en kul måte og formidle at de egentlig er ganske like selv om de virker helt forskjellig. Javier, litt bomsete og usikker. Sergio tilsynelatende autoritær og bestemt. For ikke å snakke om sint. Det de har til felles er følelser. Masse følelser.
En kveld når sirkusgjengen er ute og spiser gjør Javier den skjebnesvangre feilen å ikke le av Sergios vits. Det gjør faktisk jeg, men det er bare fordi den er så steike drøy ..og at jeg faktisk er litt i sjokk. Alle ler, men ikke Javier. Han skjønte den ikke. Lista er lagt. Krigen er i gang.
Javier er forelsket i Natalia, Sergio slår Natalia, Javier trøster Natalia, Sergio blir sjalu og slår mer. Javier trøster mer og Natalie får følelser for han, men føler en tilhørlighet til Sergio. Kvinnfolk….
Natalia er nemlig ikke den uskyldige engelen hun ser ut som. Denne litt halv perverse silkebåndsrulleren med dådyrøyne, burde kanskje skjønne litt tidligere at hun kaster stein på et vepseborl. Hun teaser den tydelig elskovssyke, usikre Javier med leken tungespiss, romantiske båtturer og dype blikk. Noen timer senere er det høylytt vill sex med Sergio. Det sier seg selv at kanonen i dette sirkuset snart smeller. Det at både Sergio og Javier er like forstyrret, gjør ikke saken bedre, men det gjør helt klart filmen til en opplevelse, ja, det reneste sirkus ..heh..
Når Natalia ikke klarer å velge, begynner desperasjonshandlingene fra både trist og glad klovn. Kjærlighet gjør gal, heter det. Jah tydeligvis. Aldri sett noen knuse et ansikt med en trumpet før(!), men da kan jeg krysse det av listen.
Natalia har rotet seg borti to klovner av verste sort. Sergio med sitt aggressive begjær og voldelig sinne, men like farlig er Javiers besettende forelskelse og sitt innestengte følelsesliv. Hans desperate lengsel etter henne. De to mennene er like skadelige, for både seg selv og henne.
Det interessante er at i filmens siste halvdel føler jeg at Sergio og Javier bytter roller. Også måten de formidler følelsene sine på. Først er det lett å skille de fra hverandre og ha en klar mening om slem, snill, hat, kjærlighet, gråte, le, men mot slutten sklir jeg rundt i sølete sminke og prøver å se gjennom blod, begjær og krokodilletårer hvem som egentlig er hvem i denne forestillingen.
The last cirkus har også mange andre ”sjarmerende” karakterer, og selv om noen av de muligens er litt påtatte, så gir de filmen en ekstra ryggrad og tilfører mer av den beksvarte humoren, som filmen kler så godt.
Jeg lirer av meg en halvhysterisk latter, som bare høres ut som et langt iiiihhhh, når Javier i en scene blir fanget inne i et rom og får en ide. Hva gjør man vel når man mangler kostyme og sminke? Jo man syr et selv av gammel julepynt og pavehatt. Når man først er i gang, hvorfor ikke etse i stykker trynet sitt for å få den pudderhvite looken og bruker stryke jernet (varmt) til å lage de røde kinnene? Også svi bort leppa da, så den også er rød.
Denne transformasjonsscenen er komisk brutal, men samtidig litt sånn høytidelig. En gang klovn alltid klovn, ikke sant? Jeg beundrer faktisk mennesker som virkelig vet hvem de er og hva de vil og dette viser bare så til de grader hvem han er. Hva han vil, er kanskje litt mer difust, men uansett: Han er en klovn! Litt svidd klovn, men klovn. For alltid etset inn i hans oppsvulmede bollekinn.
Han minner besynderlig om sin far i strid, når han i fullt klovne”kostyme” og med to maskingevær plaffer seg vei mot kjærligheten.
Filmens ekleste øyeblikk er ikke overraskende nettopp Javier med strykejernet istedenfor rød stift, men det er også en setning som forfølger meg. Den blir sagt når en stakkar har fått knust ansiktet sitt og en dyrlege skal prøve å lappe han sammen: ”Tuck his teeth inside.”
For min del blir det kanskje litt ustrukturert på slutten og jeg mister litt engasjementet. Litt mye løping og plaffing. Jeg har vel heller aldri vært overbegeistret for en sånn lang James bond slåsskamp på kanten av et stup,(gjesp..) selv om ut”fallet” drar det hele i land.
Filmen er morsom, dyster og fargerik, men mest av alt er den trist. Og på slutten er det så trist at det nesten blir brysomt, ja faktisk uutholdelig.
En ny kategori på plass som heter kjappis. Dette er raske, litt kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er helt ferskt.
Hvis du likte The others,The awakening, og The innocentser det godt mulig du vil ha glede av denne klassiske spøkelseshistorien.
Litt om handlingen.
Proffessor David Ash drar til et herskapshus i Edbrook for å motbevise at det spøker der. Nanny tess har sendt han et desperat brev og trygler om hans hjelp. Han ankommer huset og blir tatt imot av skjønnheten Christina(Kate Beckinsale), som er en av tre søsken som også bor i huset. Først er Proffessoren overbevist om at huset ikke er hjemsøkt, men at den mildt sagt forstyrrede Nannyen er gammel, syk og forvirret, men så begynner han også å se merkelig, uforklarlige ting og han virvles inn i husets mysterium.
David får sitt eget rom i det enorme huset og det tar ikke lang tid før han(og vi)begynner og ane at noe ikke er helt som det skal. Han blir plaget av diverse nattlige forstyrrelser. De 3 søsknene i huset oppfører seg også snålt. Kall meg gjerne gammeldags, men jeg blir litt brydd av det erotiske bror, søster forholdet.
Dessuten føles det som om de tre søsknene leker med Proffessoren. De kan snakke alvorlig om huset og hjemsøkingen og i neste øyeblikk ler de seg skakk og gjør narr av det. Man får hele tiden følelsen av at de skjuler noe, ler av noe du ikke skjønner og sender interne blikk seg i mellom.
”Were all mad you know?” Gliser storebroren i huset, mens han klapper David på skulderen og skjenker whiskey.
David får sansen for søsteren i huset, Christina og hvem kan klandre han? Hun går rundt som en smellvakker fristerinne i sine forskjellige silkekostymer, røde store lepper og gensere som sklir ”tilfeldig” nedover skulderen. Hun viser en tydelig interesse tilbake, men hver gang de bare gjør et forsøk på å være intime, dukker brødrene opp, som ved et trylleslag for å avbryte og si rare ting. Den jeg likte best var når David har hatt en ulykke og nesten druknet i elva og storebroren sier ”You must be exhausted, you had a jolly difficult day.” Heldigvis kan alt løses med en kopp te.
Så må vi ikke glemme nannyen da, som virkelig er det underligste av alt. Hun går hele tiden rundt med et vettskremt utrykk og babler hysterisk med usynlige folk. Hva er det hun vet? Hva har hun sett? Hun virker ofte som hun ikke er tilstede, men samtidig er den eneste som skjønner hva som virkelig foregår. Se den absurde Bursdagscenen, hvor nannyen står med morsom hatt og ser ut som hun helst vil dø, mens søsknene danser rundt henne.
Spenningen er godt arrangert i denne filmen. De latterligste, mest billige virkemidler får meg til og hoppe i taket og søle Cola i soffan. På en annen side er det ingen skrikende strykere, når noen av de virkelig ekle scenene kommer. De bare kommer uten forvarsel og blir borte igjen uten at du egentlig fikk med deg hva som skjedde. Var ikke det….?
Filmens ekleste scenen for min del kommer tidlig i filmen og det er den creepy undervannsscenen, hvor søsteren til David sklir ut i sivet under vann. De duse drømmeaktige fargene (Inferno) hjelper til å lage en surrealistisk, men ganske klar og grusom forestilling av hvordan det er og forsvinne.
På en god nummer to kommer scenen der Professoren og Christina skal kysse og plutselig ser han to bein og en kjolekant under pianoet, enda de er helt alene der.
Selv om filmen sikkert kunne slutta 10 minutter før den gjorde, har jeg hatt a jolly good time med denne gode gamle spøkelsesfilmen!
Denne anm ble kanskje ikke så kjapp alikevel…heeh, anyway:
En ny kategori på plass, som heter kjappis. Dette er raske, litt kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er helt ferskt.
Texas chainsaw 3-D
Jæææ, jeg vet ikke helt, men noe må de jo finne på sant? Det skal være med i historien at jeg er født blind på venstre øyet, men likevel har tatt meg friheten til å anmelde denne filmen. Hvis 3-D effekten reddet hele denne opplevelsen, beklager jeg denne anmeldelsen og lover å se den igjen når legene kommer litt lenger og syr inn et nytt øye i meg.
Litt om handlingen.
Heather får et brev om at hun har arvet et hus i Texas. Hun tar med seg tre venner og en haiker for å kikke på huset. Lite vet hun om at hun også har arvet en mørk og grusom hemmelighet i kjelleren.
Problemet, hvis man kan kalle det det, med disse oppskrift filmene er at man ganske fort vet hva som skal skje, hvem det skal skje med og til og med rekkefølge på ”dødsfall” i persongalleriet. På et tidspunkt fornærmer jeg filmen med å gå å hente noe å drikke, mens handlingen går… Ikke for å tute mitt eget horn her, men jeg kjenner denne typen filmer og jeg vet at jeg ikke går glipp av noe. Og det jeg evt missa da blir jeg helt garantert minnet på senere i filmen. Åja den gamle amuletten…
De har gjort sitt beste med forhistorien og jeg har ikke så veeldig mye å utsette på den, eller jo, egentlig har jeg det, men det er en annen historie og denne anmeldelsen er altfor lang allerede.
Det er ikke så veldig spennende å bare sitte vente på at persongalleriet i tur og orden skal få ”straffen sin” med halv spenstige måter å dø på. For ikke å snakke om den gørr kjedelige hello-anybody-there-c’mon-you-guys–stop-fooling-arownd tia hvor du vet at noen skal sprette frem bak et hjørnet og dælje løs, sage eller kløyve. Jeg vil egentlig bare bli ferdig med det og gå videre i filmen med et syltynt håp om at fløten blir litt mer kremaktig.
Neida…
Noen i speilet når døra lukkes, folk roper ulv for å skremme hverandre og ingen tror når det virkelig skjer. Hovedpersonen finner sakte, men sikkert sitt kall i livet og forstår plutselig alt ut ifra et gammelt bortgjemt avisutklipp (de blir faan ikke lei av den der as..)
Jeg gremmes også over at noen oppfølgere tror de må kjøre reprise på noen av de mest minnerike scenene fra originalen. At vi nærmest krever et gjensyn. At vi ikke blir tilfredstillt uten. FEIL, finn på noe nytt! Det å se igjen lokations og karakterer er alltid kult, men herre min hatt Leatherdude, du hadde da ikke trengt å ta det kjøttkroktrikset igjen, med masse gørr og guffe, bare for å desperat dekke over at historien kanskje kunne trengt litt mer kjøtt og blod.
Når sjølveste Leatherface starter saga sitter jeg faktisk å gjesper og håper han kommer til å forte seg litt… Yeah something is wrong.
Jeg blir også distrahert av hovedpersonens svære jur i kontrast til en blek mage, som er så tynn som en panelovn. (Ja, jeg sa jeg mistet fokus…) men bottom line, så er det fordi historien er så forutsigbar og kjedelig at jeg henger meg oppi sånne teite småting.
Filmens ekleste scene (men ikke på den måten) er når Heather blir jaget av Leatherface gjennom et tivoli og presterer og ta tak i en vogn på pariserhjulet og bli med en runde mens hun skriker og hoier …Dån og rødm.
Jeg føyer meg inn i rekken av lister, kåringer og tilbakeblikk på året som har gått. Jeg må innrømme, at 2012 var faktisk det året jeg så minst film på lenge. Hvorfor? Fordi det tar masse tid å skrive om dem også. Skjerpings! Bare skriv fortere, ikke sant?
Denne kåringen er litt anderledes; Noen av disse filmene er ikke nødvendigvis utgitt i 2012, men jeg så de helt enkelt i fjor. Eller, ihvertfall rundt der engang. (Det skaper forhåpentligvis litt variasjon i listen) Her gir jeg dere (i tilfeldig rekkefølge) noen av mine ekleste minner fra fjoråret!
3 Ekleste scener i en film: 1. Kleshenger/abort scenen i The Taint. 2. Operasjonen i Prometheus. 3. Åpningsscenen i Sinister
Elizabeth må gjennomføre keisersnitt på seg selv i Prometheus
Sinister
3 Ekleste mannlige rollefigurer i en film: 1. Trailersjåføren fra The bunny game. 2. Kevin fra We need to talk about Kevin. 3. Faren i The quiet
We need to talk about Kevin being a total asshole again…
Helt greit å være glad i barna sine, men det går over stokk og stein i The quiet
3 Ekleste kvinnelige rollefigurer i en film: 1.Rhoda fra The bad seed. 2.Pauline fra Excision. 3. Summer fra 500 days of summer
Ond og uskyldig i The bad seed
500 days of Summer. She will mess you up, boy.
3 Ekleste monster: 1.Flere fra The Unborn. 2. The leviathan fra The Avengers. 3.Virkeligheten er fortsatt værst dere, her er et monster jeg så på en dokumentar, som ble filmet laaaaangt nede i havet.
Colgate, why?
øh… hent pinnen ? Et av mange rare vesener fra The unborn
Leviathan fra The Avenger
Spoiler neste!!
Ekleste dødsscene: Gwyneth paltrow i Contagion
Contagion
SPOILER neste!!!
Ekleste drapsscene: Dead mans shoes. Hvis det er mulig å ruse noen i stykker, er det stor sjangse for at det er akkurat det som skjer i denne filmen. Og påtoppen av alt,vil morderen vise deg hvordan han har knekt sammen kameraten din og puttet han inn i en koffert!!!?
Ekleste kinopplevelse:Polisse.
Polisse
Ekleste Horror inspirerte, norske musikkvideo: Teddys nightmare. Videoen inneholder flere kule elementer, som minner om både kjente og ukjente horror filmer. Sitert fra presseskrivet: «Teddy’s Nightmare» has materialized! Dette er en ny låt i rekken i samarbeidet mellom Deadbeatz og Delario. – En låt om reisen fra ignoranse til innsikt, om å bryte ut av labyrinten, tenke utenfor boksen eller dø.
Ekleste filmsitat:”I do a lot of crazy shit when I’m alone andI’d appreciate some privacy, I dont wanna sound presumptuous, but if I do get into heaven, and my relatives have been watching me, lot of relationships will have been compromised” –Pauline snakker med Gud iExcision .
Excision
Potensiellt ekleste serie: American horror story ( Vært såvidt innom)
Ekleste dokumentar: Love addict
I love you, do you love me? Do you? Do you?? Hello?? You better fucking love me!!!!
3 Ekleste stemninger i en film:1. Kill List. 2.Alle anderen og 3. Martha Marcy May Marlene (skrev jeg det riktig tro?)
Kill list
Tatt på kornet om forhold og «vanlige» problemer. Utfordringen i det å være forskjellig. Tiltrekningen og avskyen. Kjærlighet og frykt i Alle anderen
Ekleste mysterium:The pact
Som du ser, er det enkelte ting som skurrer i The pact
Ekleste soundtrack: Tinker tailor soldier spy. (Danny Elfman- wolf suite pt 1)
Ekleste re-make: Her hadde jeg lyst til å skrive Carrie (selv om jeg er mega skeptisk til castingen)!! men det får bli The silent house foreløpig.
The silent house
Ekleste found-footage : The poughkeepsie tapes.
Ekleste sequel: Skrik 4. ( Ja så saksøk meg da, men dette er guilty, type pleasure big time!!)
Ekleste (og mest rørende) animasjon: Grave of the fireflies.
Grave of the fireflies
Ekleste svarte komedie: Cabin in the woods
Litt diverse småtteri:
Ekleste scene fra en såkalt barnefilm: Giga edderkoppen fra –H.Potter and the chamber of secrets
Barnefilm???
Ekleste rett: kabaret.
Ser veldig godt ut, men jeg er så VELDIG mett skjønner du.
Ekleste plagg: G-streng
Ekleste opplevelse: Skjære meg ettertrykkelig på en hermetikkboks på jobb.
Jula er en tid for stemninger og jeg er, som kjent, en søkker for akkurat det. Ikke bare i filmene jeg ser men, i livet generelt. Står ikke den riktige musikken på, på et fårspill kan hele formen gå i dass, og hvis noen krangler på bussen, snapper jeg opp en kjip følelse med en gang. Jeg kan stå en lang stund å bare kikke inn i en bakgård i skumringen. Jeg bare må, jeg blir dratt mot en stemning.
Nå som det er høytid er det ekstra mange stemninger ute og går, også i filmer. Det er noe mystisk og rart med hele greia. Jul, altså. Jeg har alltid likt jul, så misforstå meg rett, men det er noe med atmosfæren. Stå opp midt på natta, for å gå på do og der står treet i stua og lyser. Alt er litt mer stille, man må hviske. Hvis man kikker ut av vinduet virker hele verden forlatt, men vinduene lyser motbevisende av lykter, stjerner, kranser og nisser. Lyset er på og det er noen hjemme, okey? Det hele føles underlig og samtidig koselig. Det er jul.
Det er kanskje derfor ekle julefilmer er ekstra ekle og stemningsfulle; De får mye gratis, bare ved å tilføre julestemningen. Når bjeller, familiekos og lystige julesanger blandes med blod, psykiatri, små monstre og paranoia er det på en måte enda verre.
Jeg vil trekke frem 5 ekle filmer jeg alltid prøver å få sett i jula, for å komme i «stemning». La meg presisere at dette ikke nødvendigvis er de beste, men de jeg har sterkest forhold til.
1. Gremlins.
Ikke overraskende er Gode gamle Gremlins et must for meg hver jul og en selvfølge på denne listen. Jeg vet ikke hvorfor noen slike «tullefilmer» blir klassikere og andre ikke. Det kan være tilfeldig, men jeg tror at hvis man klarer å få publikum til å få medfølelse for karakterene, selv om konseptet er komisk, så kommer du langt. At jeg faktisk kjenner tårene presser på, når Gizmo (radiostyrt, hårting) er lei seg, sier jo sitt. Gremlins er så klassisk og tradisjonell her i huset, at det nesten er rørende ved hvert gjensyn. Hvis jeg har tid ser jeg gjerne toerern også, selv om det er litt mindre julestemmning i den. Filmen leverer alltid den gode julestemningen og jeg blir sjeldent lei av å se den. Jeg kan alle replikkene på rams og vet alt som skal skje, men det er jo litt av sjarmen. Med tiden er det blitt en øl eller to sammen med filmen og en liten gjeng som samles for å varme opp til jul.
Filmens ekleste scene. Når billy mister sekken med gremlinene i skolebassenget. Alt vannet begynner å boble og musikken bygges opp som lange illevarslende ul. Du vet at med bare en dråpe vann blir det fem nye. Hva vil da skje hvis de får bade???
2. Batman returns
Den andre batman filmen og (etter min mening) en av de beste, nemlig Batman returns. Denne filmen har blitt en kjær filmopplevelse i jula. Et kult persongalleri (Walken, De-vito, Phieffer og Keaton) Masse pang, smell, vroom, julepynten flyr veggemellom og Phieffer i hjemmelaget lakkdress tar en trippel salto, mens bygninger eksploderer i fleng. ( mjau) Nei, seriøst, filmen har en god historie og masse stemning. En perfekt mørk og underholdene julefilm fra Burtons karakteristiske univers.
Filmens ekleste scene er der Selene forvandles til kattekvinnen og kattene fra strøket spiser fingertuppene hennes. Yuk…
3. Home alone.
Hæ? tenker du nå. Dette er da tidenes søtese, koseligste julefilm!! Mulig det, men mitt problem er at jeg alltid assossierer til et tramuatisk barndomsminne. Det gikk ut på det at jeg våknet på natta og mamma og pappa var borte. Forsvunnet! Juletreet lyste likegyldig i stua, som ingenting var galt. Alle andre lys var slukket og huset var helt stille. De var selvfølgelig bare gått over til naboen for å ta seg et glass, men jeg kom aldri over det. Når jeg noen år senere så Home alone, kom minnene tilbake og jeg gjenoppleve den ekle følelsen av å være helt forlatt. (bortsett fra det, er dette tidenes søteste, koseligste julefilm altså)
Ingen overraskelse altså. Filmens ekleste scene er når Kevin går igjemnom alle de tomme rommene i det store huset og ingen svarer når han roper.
Her er han nå forresten. Litt ekkelt det og…
4. Black christmas.
Så, tidenes skumleste, ekleste julefilm. Selve julenissen av juleskrekk: Black Christmas (1974) På norsk kalt noe så døllt som, Det er morderen som ringer. No shit.. Den åpner med lavmælt kormusikk (silent night) og bilde av et pyntet hus. Introen er enkel, men har noe mørkt og urovekkende over seg. Stemningen sitter allerede der. Black christmas inneholder mye av det julen handler om; Hemmeligheter, familieforhold, forventninger og samhold. Ring noen du er glad i og si at du skal drepe dem, mens du har tre forskjellige personeligheter…øh..vent litt… Black christmas kan du godt kalle en juleshlasher, men jeg vipper mer over på en psykologisk julethriller. Uansett hvordan du vrir og vender på det, er filmen en skikkelig skremmende opplevelse. Skuespillet i filmen er underholdene, spesielt Margot Kidder som den alkoholiserte frekke Barb. «You cant rape a townie» En litt overspillende Hussey av og til, men blås i det. Selv om mesteparten av handlingen foregår i huset, har filmen likevel en dybde som ikke forekommer i alle slasherfilmer og jeg liker «avslutningen».
Filmens desidert ekleste scene, er når Jess finner ut at morderen er i huset og man ser øyet hans igjennom dørsprekken på soverommet, mens han lager en umenneskelig lyd.
5. A christmas carol.
Jeg leste denne historien første gang i et Donaldblad og den gjorde sterkt inntrykk på meg. Aldri hadde jeg opplevd Disney så mørkt. Donald, Mikke og ikke minst Skrue ble aldri helt de samme. Mange herrans filmversioner er laget, men jeg preges fortsatt sterkest av Disneys tolkning.
God stemningsfull jul og vi sees til et ekkelt nytt år! 🙂
Det nærmer seg igjen, kalenderen skal ta slutt i desember og hva kan vi egentlig forvente oss? Går bankkontoene i null? Kræsjer facebook? Begynner plutselig alle å si sannheten? Eller blir hele skorpa slukt av et monster i jordens indre? Rekker jeg ikke å spise risgrøt på jobb? Gi sokkene til pappa og hva med re-maken av Carrie? Rekker jeg ikke å se den heller?
Jeg vet ingenting om dette, men jeg vet at Threads er en av de ekleste filmene jeg noengang har sett!
Litt om handlingen.
To atombomber blir sluppet over Sheffield i Storbritania og vi følger menneskene før, under og etter dette omfattende angrepet.
Det at jeg bestemte meg for å se denne filmen med et veldig bra headset i et mørkt, rom kan ha forsterket den intense trippen som Threads faktisk er. Det er rett og slett som å være på chartertur til hælvete. Nå som filmen er ferdig er jeg uttafor og litt uvel, men samtidig veldig intressert i og prate med andre om den. Jeg vil dele og diskutere den. Eller kanskje jeg bare trenger å se vanlige mennesker etter denne grusomme fremstillingen av arten homosapiens.
Threads fungerer som en slags dokumentar, hvor en fortellerstemme bærer oss igjennom kapitlene, men det er også en sterk spillefilm. Det begynner rolig og ufarlig med at vi følger et knippe vanlige britiske familier, som har seg og sitt. Ruth og Jimmy venter sitt første barn. Parallelt med graviditeten begynner det å bygge seg opp en spenning i byen. Nyhetene annonserer et mulig luftangrep (bombe) på Storbritania, men beroliger med, at det er lite trolig. «Ikke vær redde, det blir sikkert ikke noe angrep, men HVIS det gjør det er det fint om du pakker inn likene av familiendin selv og flytter de inn i et annet rom». Denne leksjonen repeteres hele dagen på radio og tv og naturlig nok bygger panikken seg opp.
En vårdag, helt uten forvarsel blir den første av to atombomber sluppet på arbeiderklassebyen Sheffield og ødelegger og dreper omtrent 2 / 3 av byens befolkning. Dette er bare begynnelsen. Følgene av angrepet og tiden etter er den største prøvelsen. På mange måter er de som får en bjelke i hodet umiddelbart, de heldigste i denne filmen. De dør ihvertfall med minnet om en normal, fungerende, human verden. De som overlever snubler dehydrerte rundt i støv og døde mennesker. De opplever brått å miste sine nærmeste eller å se de sakte, men sikkert enten sulte ihjel, blø i hjel eller rett og slett bare drukne i sitt eget spy.
Et samfunn, som ikke bare rakner, men fullstendig kollapser. Ingen strøm, vann eller mat. Menneskene er tilbake på null. På sitt mest primitive og groteske. Leger og sykepleiere får ikke gjort nytte for seg uten strøm, medisiner, vann eller bandasjer. Og dessuten er det alt for få av dem. Folketallet ramler nedover. På grunn av at de ikke vil bruke hverken bensin, arbeidskraft eller ild på å fjerne likene, ligger de strødd rundt som et teppe i hele byen, og skaper en overflod av insekter.
Håpløst er bare forretten..
Threads er en dommedagsfilm, men forteller mer om tiden før og etter, enn selve angrepet og gjør da motsatt av mange nyere filmer som 2012 og Day after tomorrow, som er mer opptatt av å lage størst eksplosjoner, skape helter og redde de pene menneskene i siste liten.
Jeg liker hvordan filmen viser det dagligdagse livet helt til bomben smeller og ikke engang de som har trening i denne type situasjoner, vet hva de skal gjøre. Se scenen når alarmen om angrepet går. Det utvalgte kriseteamet, som har som jobb å kontrollere situasjonen, reagerer i vantro og fyker bare rundt som en flokk hodeløse høns. «Is it for real?» blir det ropt. «Is it really happening?»
Melka blir levert på dørene bare noen timer før det smeller og en gutt synes det er morsom at de ikke må på skolen og at huset må gjøres om til et bomberom. Direkte sitert sier gutten i full iver ; «Its just like going camping!»
Gutten min, you had no idea….
Folk er overhodet ikke klar over alvoret i situasjonen, før det er for sent.
Kontrasten mellom høylytte demonstrasjoner og folke-kaos kontra et eldre ektepar som ligger rolig i en seng og prøver å sove gjennom alt bråket, er filmens måte å vise hvor forskjellig vi mennesker reagerer i en sånn situasjon. Folk som løper helt rabiate ut av butikker med stjålne matvarer og et annet sted, to museumsarbeidere, som nynnende, og med den største ro, tar ned kunsten fra veggene. Man må jo ta vare på det som er «viktig» Ikke sant? Det er nesten komisk å tenke på senere i filmen, at noen i det hele tatt brydde seg om et bilde på et museum. At det hadde noen verdi i det hele tatt.
Vi følger gravide Ruth, som stikker fra moren og faren, for å lete etter kjæresten (barnets far). Hennes ferd igjennom et skrekkscenario av en by, et endeløst mareritt der kaos rår og bare den sterkeste overlever. Menneskene har blitt som desperate dyr på grunn av matmangelen som stadig blir verre. Til slutt er det så ille at i en scene, byttes det korn mot rottekjøtt. Noen tyr helt enkelt til kanibalisme.
Filmen har så mange ekle scener, at det er vanskelig å velge noen høydepunkter, men det beksvarte blikket til dama med den døde babyen satt sine spor. Sluttscenen er også ganske hjemsøkende.
Britene gjør (som de pleier) sterke og ekte prestasjoner. Noen ganger skulle jeg nesten ønske skuespillet ikke var fullt så ekte. Denne filmen gjør meg opprørt. Det kan være mye på grunn av den realistiske grunnmuren. Jeg blir faktisk oppriktig redd for at dette skal skje. Føler meg barnlig skremt og har lyst å ringe mamma og få bekreftet at, «Neida jenta mi, sånt skjer ikke her. »
Aldri har jeg gledet meg mer til å gå ned på Kiwi og kjøpe meg vaskepulver, dassrull og kotteletter. Jeg gleder meg til å vaske klær, godammit, jeg gleder meg til å drikke lunka vann fra springen til og med!
Jeg kan anbefale denne filmen sterkt til alle, men hvis du er litt tynn i huden kan det være greit å forbrede seg litt på forhånd. Les andre anmeldelser. Se noen klipp først. Det er et meget vellaget dokumentar drama, men også en skikkelig støkk.
Dette vil bli et litt anderledes innlegg enn dere er vant til. Jeg har nemlig tenkt å anmelde en bok. Ta det med ro, det er fortsatt ekkelt. Det kommer man ikke helt unna, når forfatteren er ingen andre enn John Ajvide Lindquist (La den rette komme inn)
Jeg må først og fremst innrømme at det er lenge siden jeg har lest en bok, altså en «hel bok», før i tden kunne jeg lese en hver dag, men nå blir jeg så lett distrahert. Inn på face en tur, skotter bort på tven, tlf ringer osv..
Det er enda lenger siden jeg har gått inn i en butikk og kjøpt en fysisk bok. Det meste av sånt, får du jo kasta etter deg om dagen. Helt ærlig visste jeg ikke engang at denne mannen, som har skrevet historien og manuset til en av 2008 største overraskelse innen film, (og en av de beste) hadde gitt ut en novellesamling.
Så, hvordan kom jeg da over denne boka? Hvordan kom den inn i mitt liv?
Jeg fant den ganske enkelt på en byggeplass.
Si hva du vil, men sånne ting kan man bli litt overtroisk av. Midt på en forlatt byggeplass i skumringen, som vi egentlig bare var på vei igjennom, lå den der forlatt på bakken og gliste. Ventet. Først gikk jeg forbi, men snudde meg og kikket en gang til. Det var noe som fanget meg. Jeg vet ikke hva det var, kanskje tittelen, kanskje det Dagbladet hadde skrevet oppe i hjørnet:
«Ti eksempler påsvensk uhygge, – svært overraskende eksempler»
Jeg stirret på bildet av en utvisket, rødsmussete hånd, som slapt vinket til meg fra bokomslaget, som om den sa» Heeei, der kom du endelig...»
Det begynte å regne og der og da tok jeg en sjefsavgjørelse og tok den med meg hjem.
«svært overraskende eksempler»?
Vet du hva, det kan jeg skrive under på. (Og det gjør jeg jo nettopp også)Hver eneste novelle i denne boka har det lille ekstra, evnen til å hele tiden overraske, lure, skremme og ikke minst fascinere.
Siden det blir altfor mye og ta for seg alle ti novellene, har jeg valgt å trekke frem to. Ikke fordi de nødvendigvis er best, men fordi jeg måtte velge to, ok?? Og dessuten er det bare disse to jeg kan fortelle litt om, uten å røpe for mye av plottet, selv om, det muligens kan SPOILE litt for noen likevel. Hvis du ikke vil vite mer og heller lese boka selv, så slutt og les nå!
BY PÅ HØYKANT.
Denne novellen handler om Joel Andersson. Han er en helt vanlig mann, som bor i toppen på en helt vanlig høyblokk. I det siste har Joel begynt å merke et snikende ubehag, som han ikke kan definere. Han står lenge og betrakter blokka fra utsiden, fyllt med uro, men han kan ikke sette fingeren på hva det er. Når han kommer inn i blokka og opp i leiligheten blir han fysisk uvel, noen ganger så ille at han må sette seg ned. Sitert direkte fra boka «Hva er dette for noe, hva er det som er galt»??
Han begynner å vegre seg for å dra hjem fra jobb, setter seg heller på puben og drar ut tia. Han vurderer om det er femtiårskrise eller kanskje angst, men ubehaget melder seg bare når han enten er i blokka eller ser på den- er i nærheten av den.
Nsete dag når Joel er på vei fra puben ser han noe som virkelig får magen til å svinge: Blokka er skeiv! Når han sto på verandaen dagen i forveien og følte seg uvel, hadde han stått i et skråplan, i ferd med å falle bakover.
Hvordan går det videre med Joel? La meg bare si det sånn at ting blir ganske mye verre.. og rarere, faktisk helt forferdelig.
VIKAREN
En mann får en telefon fra en klassekamerat han ikke har hørt fra på 22 år. Matte. Matte ble tatt ut av skolen høsten 1982. Noe hadde gått galt og Matte kunne ikke komme tilbake til klassen. Ingen visste helt hva som skjedde med han, bare at han ble gal, lagt inn.
Matte har noe viktig å fortelle og det handler om hva som egentlig skjedde den gangen. Motvillig går han med på å møte Matte, som for å gjøre opp sin egen samvittighet, for en gammel venn. Han får streng beskjed om å ta med seg klassebildet fra 6 klasse. Bildet kan være avgjørende. Livsviktig faktisk. De hadde nemlig vikar den uken.
En dame finner et lik i et hus hun bryter seg inn i, en fotograf tar det perfekte bilde, men bilde vil noe annet, en mann tror han har funnet en måte å lure døden på, bare for å nevne noen fler av novellene.
Man kan få følelsen av at, selv om han ofte skriver om vanlige mennesker i vanlige settinger, så foregår alt i et annet univers. Det er litt anderledes, litt rarere, litt mørkere. Det er alltid en underliggende tone om at ting ikke er helt greit. Ting erikke som de skal. Sola skinner, fuglene flyr, Rema 1000 er åpen og posten blir levert, men dagen er alt annet enn normal!
Hver historie begynner fra et ståsted, men havner langt vekk fra utgangspunktet. Som å kjøre mot Oslo og havne på Bjørkelangen.
Forfatteren lurer oss til å tro at vi befinner oss i ufarlige, kontrollerte situasjoner, for så vikle oss inn i scenarioer man ikke trodde var mulig. Og ofte er det ureverserbart.
Noen ganger kan det faktisk også virke som vi letter på sløret til andre dimensjoner. Skrekken og mystikken er alltid blandet med en snert ironi og humor. Mannen har i sin tid jobbet som både tryllekunstner og stand up komiker. Dette tror jeg gir språket og historiene sitt særegne preg.
Uansett hvordan du vrir og vender på det, inneholder Papirvegger akkurat det Dagbladet lover «Ti svært overraskende eksempler» Og når boka først er ekkel, så er den skikkelig ekkel! Noen ganger er det så skummelt at jeg må opp og bytte stilling flere ganger i sofaen og liksom få summet meg litt før jeg leser videre.
Jeg håper virkelig på fler filmatiseringer av denne mannens historier.
Bortsett fra en meeeget lovende (dog litt misvisende) skikkelig ekkel åpning, sklir Sinister desverre ut i den «gode», gamle Amerikanske oppskriften.
Jeg trenger ikke å skvette hvert 5 minutt for å ha glede av en grøsser, spesielt ikke når dama bak meg sparker HARDT i stolen hver gang. Misforstå meg rett, en skikkelig støkk i en skrekkfilm kan være et kick, men her er det bare billige triks og gamle, støvete virkemidler.
Litt om handlingen.
En uthvilt Ethan Hawke spiller en familiefar, som kjøper et hus hvor en hel familie ble drept. Dette skal være stoff til hans nye bok.
Jeg holder fast på at åpningsscenen i seg selv, er verdt nesten hele kinobilletten, fordi den er skikkelig guffen. Jeg får den gode, kriblende følelsen, som jeg fikk en gang i tiden, første gang jeg så Blair witch eller The broken, men akk jeg gleda meg litt for tidlig. Det tar ikke lang tid før vi er i gang : Skummel busemann med sminke, som vises på noen gamle filmruller, lyder på natta og ingen andre enn hovedpersonen våkner, selv ikke når han detter igjennom gulvet . «Hallo, er det noen der oppe på det mørke, støvete, ekle loftet mitt midt på natta, når strømmen har gått?» Litt nøsting i en mordsak hvor sammenhengen plutselig er tydelig for hovedpersonen, hjelp fra en proffessor i demoniske symboler eller no sånn, og ikke glem å putte inn skumle barn, HERREJESUS, det er ikke horror uten skumle barn!!!!
Sinister byr jevnt over ikke på noe nytt. Ingen overraskelser, ikkeno kjøtt.Det må du faktisk, hvis duskal skille deg ut i den mengden av horror med halv-avdanka kjendiser, som blir spydd ut. Det såkalte plottet er bare teit. Det føles som å få servert en kald ihjælstekt biff…Det knaser i kjeven av krydder, men det smaker ingenting!
Hvorfor, HVORFOR klarer de ikke å holde igjen? Hvorfor så hastverk med å komme til de «værste» scenene. Hvorfor dra inn så mange forskjellige elementer? Hvorfor prøve å bole historien, når den er ekkel nok i all sin enkelhet? Hvorfor gidder ingen å stoppe denne produksjonen og si, «Gutta. dette har da blitt gjort før, skal vi prøve noe nytt?» Dette kunne jo blitt….Åh gud, så lei jeg er av å si de samme tingene, men hva annet kan jeg gjøre? Det kunne blitt så bra, dette KUNNE blitt årets grøsser!!! Men, NEIDA, søl det vekk, gi faan, knekk brodden, drit i logikken, føkk historien, sjekk loftet, tråkk på katta, la unga male symbolske bilder på veggen, som det helt tydelig IKKE ER ET BARN SOM HAR TEGNET, kutt strømmen, sett lyn og tordnemaskinen på max og la en skikkelig punchbolle av en replikk, helst fra en bleik unge, smelle samtidig.
Er ikke sint, bare veldig ….veldig..
Tentakler for EKKELhet 4/ 8 (mest grunnet åpningscenen)
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
-thumbnail.jpg)
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
