En kjappis: Texas chainsaw 3-D

En ny kategori på plass, som heter kjappis. Dette er raske, litt kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er helt ferskt.

Texas chainsaw 3-D

Jæææ, jeg vet ikke helt, men noe må de jo finne på sant?  Det skal være med i historien at jeg er født blind på venstre øyet, men likevel har tatt meg friheten til å anmelde denne filmen. Hvis 3-D effekten reddet hele denne opplevelsen, beklager jeg denne anmeldelsen og lover å se den igjen når legene kommer litt lenger og syr inn et nytt øye i meg.

Litt om handlingen.

Heather får et brev om at hun har arvet et hus i Texas. Hun tar med seg tre venner og en haiker for å kikke på huset. Lite vet hun om at hun også har arvet en mørk og grusom hemmelighet i kjelleren.

Problemet, hvis man kan kalle det det, med disse oppskrift filmene er at man ganske fort vet hva som skal skje, hvem det skal skje med og til og med rekkefølge på ”dødsfall” i persongalleriet. På et tidspunkt fornærmer jeg filmen med å gå å hente noe å drikke, mens handlingen går… Ikke for å tute mitt eget horn her, men jeg kjenner denne typen filmer og jeg vet at jeg ikke går glipp av noe. Og det jeg evt missa da blir jeg helt garantert minnet på senere i filmen. Åja den gamle amuletten…

De har gjort sitt beste med forhistorien og jeg har ikke så veeldig mye å utsette på den, eller jo, egentlig har jeg det, men det er en annen historie og denne anmeldelsen er altfor lang allerede.

Det er ikke så veldig spennende å bare sitte vente på at persongalleriet i tur og orden skal få ”straffen sin” med halv spenstige måter å dø på. For ikke å snakke om den gørr kjedelige hello-anybody-there-c’mon-you-guys–stop-fooling-arownd tia hvor du vet at noen skal sprette frem bak et hjørnet og dælje løs, sage eller kløyve. Jeg vil egentlig bare bli ferdig med det og gå videre i filmen med et syltynt håp om at fløten blir litt mer kremaktig.

Neida…

Noen i speilet når døra lukkes, folk roper ulv for å skremme hverandre og ingen tror når det virkelig skjer. Hovedpersonen finner sakte, men sikkert sitt kall i livet og forstår plutselig alt ut ifra et gammelt bortgjemt avisutklipp (de blir faan ikke lei av den der as..)

Jeg gremmes også over at noen oppfølgere tror de må kjøre reprise på noen av de mest minnerike scenene fra originalen. At vi nærmest krever et gjensyn. At vi ikke blir tilfredstillt uten. FEIL, finn på noe nytt! Det å se igjen lokations og karakterer er alltid kult, men herre min hatt Leatherdude, du hadde da ikke trengt å ta det kjøttkroktrikset igjen, med masse gørr og guffe, bare for å desperat dekke over at historien kanskje kunne trengt litt mer kjøtt og blod.

Når sjølveste Leatherface starter saga sitter jeg faktisk å gjesper og håper han kommer til å forte seg litt… Yeah something is wrong.

Jeg blir også distrahert av hovedpersonens svære jur i kontrast til en blek mage, som er så tynn som en panelovn. (Ja, jeg sa jeg mistet fokus…) men bottom line, så er det fordi historien er så forutsigbar og kjedelig at jeg henger meg oppi sånne teite småting.

Filmens ekleste scene (men ikke på den måten) er når Heather blir jaget av Leatherface gjennom et tivoli og presterer og ta tak i en vogn på pariserhjulet og bli med en runde mens hun skriker og hoier …Dån og rødm.

bæsj

Tentakler for ekkelhet 2/8