For folk som har rolige barn som sover sånn ca når de skal, så er det sikkert null problem å se en film om dagen. For oss andre som får små mini-turbo-maskiner er det ofte at en film, som denne, må deles opp i åtte omganger, over flere dager. Siden jeg i tillegg så filmen på you-tube med VHS bilde, rusten lyd (uten tekst) og hele greia oppkuttet i fillebiter hadde jeg ikke de største forhåpninger om at dette kom til å bli en minneverdig greie.
Ikke har den noen særlig sjokkerende effekter heller. Null nix med blod og generelt er den ganske lavmælt, treig og gammal!
Det fantastiske er at fortsatt klarer denne filmen å klebe seg rundt meg som en plastfolie og skvise nervesenteret. Og sjeldent mellom tittingen, bleier og grøtkliss slipper den tankene mine.
En del av meg lurer fælt på hvorfor jeg synes denne filmen er så ekkel. Jeg tror det må være dette …. Jeg vil kalle det ”Altman grepet”. En følelse jeg også kan få av å se en Haneke film, fordi jeg vet at reggisøren ikke nødvendigvis følger de uskrevne ”reglene” og man kan aldri være helt forbredt på hvor det bærer, eller hva man kan ende opp med å føle etterpå.
Litt om handlingen.
Frances er en rik ensom dame. En dag det regner ser hun en gutt sitte å fryse på en benk i parken. Hun løper ut i regnet og hoier inn den ukjente gutten til sin overklasse leilighet.
Så begynner det. En merkelig uforutsigbar affære. Siden gutten virker å være stum blir det rom for mye undring. Vi vet ingenting om han i likhet med Frances og det blir å gjette seg til det meste ut ifra hans ansiktsuttrykk.
Frances, som tidligere i filmen har virket som en livstrøtt fraværende litt anspent overklasseb…tch lyser opp og fyrer opp et engasjement man ikke har sett maken til. Hun disker opp mat, nærmest kler av han og putter han i badekaret, vasker og tørker klærne hans. Han får eget soverom. Hun tilbyr til og med å kjøpe en fjernstyrt seng til han (!)
Hun handler nye klær til han allerede dagen etter og dresser han opp som en mannekengdukke.
I tillegg babler hun høl i hue på stakkaren. Det formelig fosser ut. Akkurat som om hun kompanserer for hans stillhet. Det er mye å ”hente” i disse enveis monologene hennes. Det er sprekkfullt mellom linjene. Mellom kakesnakk og trivielle hverdagslige sysler om vær og vind tyter det fram en hel del ubehandlet forstenet følelsesliv og dystre konflikter. Noen ganger er disse små ”forsnakkelsene” et av filmens ekleste elementer fordi det virker helt ubevisst fra hennes side.
Som om de skulle kjent hverandre i mange år eller det var en kjær som hadde kommet hjem, avslutter hun kvelden med å si noe så merkelig som:
”Im very glad youre here”
Utviklingen av denne tilsynelatende uskyldige velmenende handlingen får konsekvenser ingen av dem kunne drømme om.
Konflikten begynner så smått å ulme. De har totalt forskjellige oppfatning av den andres oppfatning av situasjonen. For Frances er livet snudd opp ned. Hans ankomst er noe av det største som har skjedd henne på mange år. Hun er tydelig stresset og det er til tider vondt og litt flaut å se på hvordan hun fyker omkring som en forelsket skolejente for å tilfredsstille med mat, vin, nye klær og til og med prostituerte for at han ikke skal forlate leiligheten. For gutten er dette bare en beleilig situasjon for øyeblikket og han gjør som han vil.
Han svinser uberørt inn og ut av vinduet på soverommet ”hans” som om det skulle være et hotell, om dette kan være en metafor på hvor flyktige og uberegnelige ungdommer og da spesielt gutter i en viss alder kan være.
Man kan kjenne fortvilelsen hennes lang vei når hun begynner å miste kontrollen og desperat spikrer igjen vinduene og låser han inne. Slike følelser kan oppstå både hos en beskyttende mor og en sjalu kjæreste.
Frances virker å ville være begge deler.
Sandy Dennis leverer en vulkan av en figur. En som ikke har hatt et utbrudd på mange hundre år, men akkurat har begynt å murre.. Hun er farlig god i sin tolkning og underspiller ut til fingerspissene hvordan det er å være rik og ensom- og litt kåt. Hun vet ikke hvordan hun skal håndtere disse nye følelsene som kommer strømmende når den nye gutten dingler bekymringsløst rundt i leiligheten hennes.
Likesom vi ser i to av Altmans andre filmer Images og 3 women følger vi også her utfordringen ved det å være kvinne på forskjellige nivåer. Alle inneholder kvinner som babler mye, akkurat som de prøver å holde en en slags stigende panikk nede. Jeg kan ikke hjelpe å tenke på Polanskis uavhengige triologi Repulsion, Tenant og Rosemary som minner om disse tre. Det går en slags rød tråd igjennom alle, selv om de mer enn godt nok kan klare seg som selvstendige filmer.
Lik som Lynch sine røde draperier og Polanskis skjellsord ”Monstre” har Altman også sine gjennomgående kjennemerker: Å zoome inn og ut på for eksempel glass og pynt som skinner og dingler. Det deler scenene på en soft måte. Litt som å flyte over i noen andres drøm. Å viske ut virkeligheten. Dempe den.
En annen teknikk han ofte bruker, er å kjøre dialoger parallelt. Noen ganger kan det virke som tomt pjatt som ikke har noe med scenen å gjøre, men min teori er at denne ”bablingen” ofte kan være nøkkelen til hele filmens ”kjerne”.
Det er litt vanskelig å forklare men det føles litt som å måtte være på to steder samtidig. Og sånn er det jo ofte i livet. Jeg merker at jeg ofte ikke klarer å stenge ute samtalen de to foran meg på bussen har, selv om jeg prøver aldri så hardt.
Altman fikk sterk kritikk for dette i en tidligere film, hvor en produsent mente at det var helt skandaløst å overlappe dialoger på den måten. Det viste seg senere å bli en populær teknikk for å få til en mer realistisk dialog.
Altman bruker også denne teknikken for å fortelle oss ting om hovedpersonen i That cold day in the Park. For eksempel overhører vi en samtale hos gynekologen når en tydelig anspent Frances skal til legen. En samtale mellom tre kvinner om pessar, graviditet og størrelser på menn. Så vidt jeg vet er alle disse temaene touchy for Frances. Selv om hun ikke deltar føler vi på en måte at alle temaene angår henne. Og det er akkurat som hun føler at vi føler det. Det er meget effektivt. Det forteller oss sublimt det vi lurer på, uten at hovedpersonen trenger å gjøre noe annet enn å reagere på de riktige stedene.
Filmen gir en ubehagelig følelse. En virkelig ubehagelig følelse. Hele tiden er det en slags nervøsitet i luften.
Jeg føler meg som en spion store deler av filmen, som helt uinvitert kikker inn i stua (og hodet) til noen ukjente. Litt som å høre videre på telefonen når den andre enden tror at han/hun har lagt på. Vil man virkelig høre hva folk gjør og sier når de tror de er alene?
På et tidspunkt i filmen får man øyekontakt med Frances gjennom noen persienner og det er nesten så jeg skvetter til, klar til å unnskylde meg. Det rekker man ikke for hun trekker gardinene for.
Jeg tror hovedtemaet i That cold day er ensomhet, men det er rom for masse annen tolkning. Vinklingen er ytterst interessant. Hun inviterer inn denne ukjente gutten. Hvorfor? Av omsorg (ingen barn) begjær? (Ingen mann) Selskap? (bare gamle kjedelige venner)
I hennes verden som domineres av gamle pompøse, overfladisk, moralsk korrekte fossiler blir det naturlig nok et frisk pust når det kommer inn et så anderledes element. Det skal ikke mer til enn at han ikke har sokker i skoene for å gi henne en rar følelse av noe forbudt og spennende. Noe våkner i henne.
Se scenen hvor de leker en slags klappe lek, blindebukk tror jeg vil kalte det. Det ligger endel seksuelle undertoner under, men jeg mistenker at det er mest fra hennes side. Hun peker på rødfargen i skjerfet,
”Thats the red that symbolises the flame …in my hart”
Hun lever seg tydelig inn i ”leken” Etter en stund hvor hun har famlet etter han med bind for øynene, og ikke finner han oppdager hun at han brått har forlatt leken og hun står alene igjen i en tom stue med dirrende kropp.
Det topper seg for Frances i filmens ekleste scene hvor hun betror seg til gutten, virkelig åpner seg. Utfra sin dypeste sjel. Senker seg ned på et nesten umenneskelig ydmykende nivå Begynner pent med å fomle seg fram til at hvis han har lyst å ligge med henne så er det greit, så til å legge seg inn under dyna, snike seg innpå og det ender i en nærmest bedene ordre. Når hun tar det siste skrittet og rører ved hodet hans oppdager hun sjokkert at hun hele tiden har betrodd seg til en hårtust som ikke er han, men en dukke som har ligget under dyna sammen med noen puter.
Det paradoksale er at hun først sier,
”Its so strange knowing someone else is in the house, im so use to being here alone”.
Snuppa, du er fortsatt alene.
Skriket hun utstøter når hun ser konstruksjonen hans kommer uansett til å følge meg i årevis. Kanskje et helt liv. Det går gjennom marg og bein, stål og betong. Denne grusomme, voldsomme reaksjonen symboliserer også vulkanens første utbrudd og filmens vendepunkt.
Jeg kjenner på mange følelser gjennom That cold day. En del av meg synes synd på Frances, i hvertfall når du gjennom monologene hennes forstår hvilken torturert sjel hun egentlig er. Men så tenker jeg: Hvem er det som egentlig tar inn en gutt fra gata og sporenstreks overøser med gaver, klær, mat, vin og antydninger til videre hygge? Og hvis JEG hadde vært en gategutt hadde ikke jeg bare spilt med å tatt imot gavene, maten, vinen, og kanskje hoppa over resten fordi hun kunne vært mora mi?
Robert Altman er en viktig og fryktløs regissør. Filmene hans er alltid aktuelle. Om de er fra 60 tallet eller årtusenskiftet. That cold day in the park er kanskje ikke et av hans mest kjente verk, men føyer seg inn i rekken av filmer som gjorde det motsatte av å følge trenden og sikte mot kassasuksess. Han lagde alltid filmer han ville uten å følge Hollywoods oppskrift for å lykkes som regissør. Det er imponerende å se hvordan hans liv konstant gikk i bølgedaler med suksess og fiásko. Han var helt på topp og langt under bunn, men han ga aldri opp sin lidenskap. Jeg vil tro han er et følelsesmenneske og det kommer tydelig fram i både regi og hans valg av prosjekter. Alt dette er godt formidlet i dokumentaren Altman. Som jeg anbefaler å se før filmene. Eller etter. Eller begge deler.
If you don’t have a leg to stand on, you can’t put your foot down. – Robert Altman
Jeg merker spesielt godt med denne typen film, at min oppfatning av ekkelhet endrer seg i takt med alderen. Før var det i større grad basert på innvoller og forskjellige bisarre måter å dø på, men nå kan jeg bli totalt forstyrret av for eksempel et familiedrama eller folk som har ”hverdagsangst”. Jeg antar at det føles mer relevant.
Jeg kommer aldri til å slutte å anmelde folk som tvinges til å spise hverandres bæsj og sånn, så ta det med ro, men vi må tåle litt «voksenfilmer» innimellom 🙂
Tentakler for EKKELhet 5/8
Lyst til å se noe skikkelig ekkelt?
Se den sjokkerende dokumentasjonen Cold fear-Gay life in Russia aka «Hunted».
Dette er et land som står bom stille i utvikling på det punktet. Det kan nesten virke som Russland går baklengst inn i steinalderen med sine holdninger. Er det uvitenhet? Frykt? Er det massesuggesjon og flokkdyr mentalitet?- eller rett og slett trass? Skremmende er det uansett- og skikkelig skikkelig provoserende!
Dokumentaren lå på NRK nett Tv, men er desverre gått ut. Man kan dog finne den på youtube med litt dårligere kvalitet. Der heter den «Hunted in Russia».
Forvent å føle noe.
Jeg satt, som sikkert mange andre og hørte på radio i jula, da de snakket om det forsvunnede flyet. Det fikk meg til å tenke tilbake på en bok mamma hadde i bokhylla da jeg var 12 år. Den het ”Etter midnatt” og hadde et fengslende cover og tittel for en altslukende skrekk-nybegynner som meg. Forsiden viste en klokke som hadde fått en illevarslende flenge. Jeg visste det ikke da, men det var en novellesamling av godeste Stephen King. Den ene het Langolierne. Jeg brukte en stund på å pløye meg gjennom, men da jeg var ferdig satt jeg forundret og ekstremt engasjert igjen. Det var den skumleste rareste historien jeg hadde lest. Jeg hadde med meg boka overalt som den snålingen jeg var og leste den fillete.
Jeg prøvde å forstå.
Litt om handlingen.
En gruppe tilfeldig mennesker våkner på et fly og oppdager at alle de andre passasjerene, inkludert piloten og kapteinen er vekk, selv om flyet fortsatt er i lufta.
Her er det altså ti mennesker som våkner på et fly og resten av det tidligere fullsatte flyet er tomt. Radaren viser ingen andre fly og verden under er mørk og stille. Ganske ekkelt ikke sant?
Når jeg endel år senere fikk nyss om at det var laget en spillefilm av denne boka, var det med skrekkblandet fryd jeg ”hunta” den ned og putta den inn i dvd spilleren. Filmer lever som kjent sjelden opp til bøker, men det er alltid en ekstra stor risk å se en Stephen King filmatisering. Spesielt der hvor han sjøl har regien.
Langolierne er for meg en film som har den sjeldne kvaliteten å være akkurat som jeg hadde forestilt meg. Saken er bare at dette er forestillinger jeg lagde for ti år siden. (Jeg var 22 når jeg så den første gang) Det har skjedd mye med min fantasiutvikling på den tia og mine ønsker av en historie. En film som Langolierne er gøy å se igjen og konseptet er kult, men det blir som å se en slags familiefilm thriller som fremstår irriterende moralsk korrekt. Dessuten får man litt sånn «Days of our lives» feeling når bildet fades ut i en spennende scene, skjermen er svart i noen sekunder for så og fades tilbake igjen og fortsette. Det kan dog unnskyldes fordi filmen i sin tid ble vist som en miniserie.
Når det er sagt skal jo mange av disse litt eldre traverne ha skryt for å ta seg god tid der det trengs og de har sin sjarm. Teorier som blir luftet og drøftet. En mann som går frem og tilbake en lang stund, klør seg i skjegget og mumler før han plutselig hever brynene og sier «Nå vet jeg det..»
Selv om Michael Bay sannsynligvis hadde fått magesår av så lite effekter og fravær av skyskrapere som vælver, kan vi andre kose oss med en stødig, jevn stigende nerve og et mysterium som eskalerer.
Mange av skuespillerne er likanes og spiller ikke kjempedårlig men noe prototypisk (er det et ord?) blir det jo nesten alltid med disse Stephen King figurene. Legg merke til at jeg sier figurene og ikke karakterene nettopp fordi de ofte blir servert med få gråsoner. De virker som de kun står for en ting og har en bastant mening. Gjerne når det kommer til livsfilosofi og i forhold til andre mennesker rundt seg. Noe for så vidt som funker bra i bøkene hans men ikke så godt på lerretet.
De tidvis pinlig kalkulerte dialogene og litt for selvfølgelige reaksjoner og konklusjoner kommer på løpende bånd. Enkelte av skuespillerne heiser kvaliteten, men blir desverre rask jekket ned igjen så fort en viss jentunge med John Lennon briller og pottesveis åpner brødhølet.
”This place smells wrong. Really badly wrong”
If you say so…..
Den blinde bollesveisen, eller Dinah som hun egentlig heter, åpner den bemerkelsesverdige happeningen. Hun våkner i flysete og ingen svarer. Når hun panisk begynner å rope på folk og fomle i setene og bare finner vesker, smykker, briller- til og med pacemakere er det lett å forstå panikken. Intet varmt menneskeblod og ingen kropp til å romme det. Alt av det pulserende menneskets larm og leven er borte. Som om kroppen støtte fra seg alt det falske, kalde, blanke harde før den dro.
Filmen har valgt en perfekt sted til å romme panikken, og på en måte kapsle den bisarre situasjonen. I en blikkboks mange tusen meter over bakken. Etter å ha ropt på alle radiokanaler og til alle flyplasser uten svar og alt ser mørk ut der nede på bakken, blir de nødt til å stille de uungåelige spørsmålet.
Er vi de eneste som er igjen på jorda? Er det helt tomt der nede?
Where did everybody go, and why didnt we go with them?
Etter en rask introduksjon av gjengen. Hvem er snill, hvem er gæærn hvem er synsk og hvem blir kjærester osv, bestemmer de seg for a lande på en flyplass i Maine (selvfølgelig) Selve landingen går knirkefritt, men de oppdager fort at noe er veldig galt. Nervøst setter de beina på den dødsens stille jordkloden. Ikke et eneste menneske er å se, og denne verdenen gir heller ingen lukt, smak eller lyd. De virker å være fanget i en dimensjon av tomhet og stillhet. I tillegg er det noe fryktelig som nærmer seg.
Alt er i kjent King stil. Synske unger, både Maine og Nevada er nevnt. En pirrende og godt oppbygget historie med en premiedust avslutning. Jeg lurer på hvor mange som ville ha igjen penga når utklipte pacman monstre begynte å jafse i seg jordkloden. Det er nemlig Langolierne.
Snusfornuftig blind kid åpner hølet i trynet igjen:
”What are the langoliers mister Toomey”?
Ja det vil gjerne jeg også vite! Hva er egentlig Langolierne? Og hvorfor får de lov å avslutte dette fasinerende eventyret? Er det dette vi har ventet 2 timer og tjue minutter på? Når de endelig viser seg er de verste effekter siden den utklipte haien kræsja inn i glassruta på Haisommer 3. Jeg tror ikke det hadde vært mulig å lage noe dårligere om man hadde fått eksperthjelp.
Hva symboliserer de? Eller er de bare nok et vesen, slik som nissen eller dodraugen som er skapt for å skremme barn til å være lydige
Eller kommer de ..!
Mr Tomey ruller en svett bundet kropp over på siden, helt nødvendig etter hans hysteriske paniske oppførsel, og sier
”My father said that they lived in closets or other dark places- all they really were were hair, teeth and fast little legs.”
Veldig ofte i Kings universer må vi tilbake til en eller annens barndom for å finne opphavet til monstrene i voksen alder. Om det er en misbrukende far, en voldelig mor eller en hund som har druknet, er det alltid i barndommen det begynner.
Vi får en slags forklaring på hvorfor Mr Toomey, en mann som synes det er deilig å sitte å rive papir i strimler er så redd for Langolierne, men jeg synes resten av forklaringen på Langolierne er en smule tynn og de kunne godt ha droppet å ha de med. Altså i billedform. Vi kunne nok heller ha skapt de mye mer skremmende i fantasien.
Om jeg skal oppfordre deg til å bruke 3 timer på en lørdagskveld på denne filmen er jeg litt usikker på, men liker du konseptet, mysterier, Stephen Kings univers og kan se forbi det litt dvaske skuespillet og de helt hårreisende dårlige effektene mot slutten så sier jeg bon voage.
Jeps… jeg kødda ikke..
Det ekleste i filmen er noe så enkelt som at faren til Toomey ( i et minne han har om den sadistiske faren) gjør en slags krafsebevegelse med hånda som skal forestille Langolierne. Og samtidig en lyd, som blir forklart godt i filmen – nemlig honnikorn som sussler i melka. Knitrende, sprakende sisslende. Noe kommer.
Også hele den derre alene i verden greia da.
Filmen er helt på sin plass om dagen når folk og fly tilsynelatende har begynt å gå opp i røyk. Og mennesker har vel alltid delt en felles frykt for å bare forsvinne uten spor og grunn. Om det er Bermuda triangelen eller romvesener, kvikksand eller portaler. Ser man mer enn en sci-fi dokumentar skjønner man hvorfor den frykten ligger så dypt i oss. Den er reel. I hvertfall til en viss grad. Ute i vår galakse er det skremmende mange bevis på sorte hull som svelger tid, rom, form og forstand.
Vi tenker sjeldent på dem. Vi fyller livene våre med andre ubetydelige bekymringer, som å ikke få sprø nok svor på ribba og om en kollega kanskje ikke liker meg. De virkelige bekymringene, som sorte hull og vår bittelille eksistens blir for store og omfattende å ta innover seg. Likevel er min teori at et sted langt der inne jobber bevisstheten med å forstå og samtidig frykte det uforståelige ingenting. – Og alt.
Nå må jeg ta en bæsjebleie her.
Tentakler for EKKELhet
5/8
Noen av de andre Stephen King filmene som ødela boka.
Desperation Nevada
Graveyard shift
Onskapens hotell (tv versionen!!!!)
Needful things
-Og noen av filmatiseringene jeg likte.
Cujo
Carrie
The shining (Kubrik)
Misery
Dolores Claibourne
The dead zone
The green mile
Secret window (også fra samme boka)
The stand
Hvilke er dine favoritter? Og hvilke synes du skuffet?
Akk i denne utroskapens høytid med julebord, høy promille og ”I had the time of my liiiife” på et sprakende anlegg i et svett lokale, er det kanskje lett å havne inni bøttekottet med en kollega. Men tenk deg bittelitt om før du snubler over den terskelen. Noen ganger blir ikke utfallet bare flaut, fælt og dårlig omtalt. Noe ganger kan det bli .. fatalt.
Neida.. eller joda .. eller .. kanskje? I de fleste tilfeller er det heldigvis ikke så ille, men det kan likevel være ”grei” pensum å se denne filmen, bare for å ha opplevd på noen andres vegne hvor galt det faktisk kan gå.
Litt om handlingen.
Doug har et sidesprang med en kollega en helg kona og datteren er ute av byen. De avslutter det når helgen er over.
Det er i hvert fall det Doug tror, og vi også. Men inni oss spirer en mistanke. Var det så lett? Er livet virkelig designet sånn?
Svaret er selvfølgelig et rungende nei!
Jeg har vanskelig for å tro at det var så mye utroskap i de sene åttiår. Fatal attraction ble en såkalt snakkis av en film når den kom, og sendte ut en beskjed like klar som en øks går gjennom en vannmelon. Ikke vær utro mot kona di! Det kan være jævlig dumt.
Som alle historier som er for gode til å være sanne, begynner denne også som et eventyr. De møtes tilfeldig på en kafe. Begge søker ly fra et hissig regnvær. Glenn Close gjør en uforglemmelig karakter som Alex, som med sin intense karisma og seksuelle sjarm tar familiefaren Doug med storm. Dype blikk og småflørting over kaffe leder til dampende het sex (noe jeg synes er forferdelig cheezy å skrive, men ikke kan motstå, fordi det er akkurat det det er). Vill humping på kjøkkenbenken, så ting går i gulvet med knas og brak. De kan ikke få nok. Hele helgen er en lang erotisk trip. Blow-job i heisen og turning i gjennomsvette laken. Bare avbrutt av litt pasta og opera.
Et eventyr må som kjent ta slutt.
Kona og datteren kommer hjem. Doug drar igjen smekken og lusker hjem og lufter en tissatrengt bikkje.
Sidespranget er akkurat i ferd med å bli til en utvasket drøm man glemmer i løpet av dagen, når hun plutselig står der på kontoret hans som en rosa elefant. Hun har noe på hjertet. Det virker som det går greit denne gangen også, hun vil bare unnskylde sin oppførsel fra forrige gang. Doug sender henne stresset avgårdet og prøver å fortsette sitt vanlige liv.
Så begynner det som ikke er til å ta feil av- nemlig begynnelsen på god gammeldags stalking. Femten (eller fler) telefoner på en dag. Mailen er full og på venterommet på jobben sitter hans uunngåelige skjebne og venter. Venter på et svar han ikke kan gi. Det vil si, han kan gi det, men det vil ikke bli hørt. Det er ikke det svaret hun vil ha.
Denne overgangen fra å være et romantisk, frisinnet eventyr til å bli et personlig intenst mareritt for Doug, gjør at jeg blir litt over gjennomsnittet klamsvett bare som seer.
Fatal attraction ble et ballespark til alle menn, men også kvinner når den kom ut. Til mennene sa den ganske så innlysende: Ikke bedra kona di med en heit dame, som bor i samma by.
Den snakker også til oss damer: Han vil ikke elske deg, selv om du fortsetter å følge etter han, juge på deg graviditet eller hente ungen hans på skolen. Menn kan faktisk ha sex med deg, og glemme deg. De trenger ikke å like deg spesielt godt engang. Jeg sier ikke at det er riktig, men det er bare sånn det er.
Alex feiltolker endel signaler (som kvinner ofte gjør) De liker samme opera og han synes maten hennes lukter godt. Dessuten deler han en intim historie fra da han var gutt. I Alex sitt hode er fantasien i gang. De er skapt for hverandre.
Når Doug senere viser sin virkelige avsky og forteller at han ikke føler et fnugg for henne og vil ha henne vekk, kommer hun stadig med syke romantiske forslag om deres framtid sammen.
Dette synes jeg er det ekleste i filmen. Å være vitne til en total vrangforestilling.
Det er ganske tydelig at det er noen eller noe som har satt sine spor i følelseslivet til Alex. Hun lider, så vidt jeg kan forstå, av en sterk separasjonsangst, så vel som å dikte opp sin egen drømmevirkelighet og fantasier underveis. Alle kan vel sikkert kjenne seg igjen å fantasere om en du liker, men det er ikke alle som snitter pulsårene for å få det til å gå i oppfyllelse.
Det er vel også mildt sagt en dårlig ide å låse seg inn i et fremmed hus for å lage en romantisk middag av familiens kjæledyr.
Adrian Lyne hviler store deler av handlingen på Dougs liv. Det travle, men varme familielivet hans i kontrast med Alex sin minimalistiske hvite, kjølige leilighet og en stillhet som oser av ensomhet og et lidende sinn. Det at vi tilbringer mer tid i Dougs ”stue” og blir bedre kjent med han som en sympatisk fyr, gjør at vi automatisk føler mest på hans kinkige situasjon. Og også nesten ender opp med å forsvare han: Den søte datteren, den viktige jobben og ikke minst den lojale bikkja. Skal han virkelig miste alt for ”et” ligg? Han er jo egentlig ikke en drittsekk.
Dessuten er det enklere å føle avsky for Alex, fordi det er lettere å tenke på henne som den ”svake” og patetiske. Det er nok noe hensiktsmessig at hennes rollefigur ikke blir introdusert med noen bakgrunn eller følelsesliv. Dermed fremstår hun totalt uberegnelig og desto mer skremmende. Man vet liksom aldri når hun dukker opp og hvilket lynne hun er i.
Min teori er at hun sannsynligvis var en tikkende bombe som kunne gått resten av livet uten å smelle, før noen kom å trykka på alle de rette knappene. Muligens ville filmen vært helt annerledes hvis vi så mer fra hennes side og ikke bare når hun sitter som en apatisk psycho på gulvet og slukker lyset, tenner lyset, slukker lyset, tenner lyset….
Det er med en viss skam jeg må innrømme å kjenne meg igjen i begge hovedrollene. En gang (for leeeenge siden, heh..) var jeg så hekta på en gutt at jeg fant tilfeldige grunner til å ende opp ved huset hans. Midt på natta sto jeg og knakka på vinduet, oversminka, halvfull og med et sykt glis. Jeg husker det vantro ansiktet hans, det samme jeg ser på Michael Douglas, når det går opp for han at han ikke bare har driti seg ut og liggi med feil dame, men at hans handling kommer til å få mye større konsekvenser et ett samlivsbrudd!
Jeg har også vært den som kikka ut og sett en kar fra skolen ligge og sove utenfor vinduet mitt på vinteren. En hustelefon (ja på den tia) som aldri slutter å ringe. Poenget mitt er at, det er en grad av både den desperate og ”den avisende” i oss alle. Den desperate som er dømt til å bli mer desperat jo mer avisende den andre er, og vice versa.
Fatal Attraction bærer mange likhetstrekk med en forgjenger, som er helt på høyde i ekkelhet. Ja faktisk kanskje hakket verre: Play misty for me, med ingen andre enn Clinter’n (Clint Eastwood) i hovedrollen som plaget stalking-offer. Begge disse kvinnene begynner som myke sensuelle skapninger. De virker uavhengige og enkle å bare ”ha det gøy med”, men gradvis vises en mørkere og mer eie(psyk) side. De inntar livet til mennene som den største selvfølge og tar for gitt at det er plass til dem. Til det punktet hvor det går utover jobb, familie, kjæledyr og ikke minst nattesøvn.
Når det går opp for disse kvinnene at de ikke kan vinne, ja da kommer nettopp de fatale følgene.
Når jeg sier ”disse kvinnene” mener jeg de i disse to filmene. Men jeg har, som sikkert andre opplevd noen av disse kvinnene og mennene i virkeligheten(uten det fatale da) Saken er at den mest oppgående, uavhengige ettertraktede personen kan føle seg litt besatt iblant. Det er rett og slett noen mennesker som får frem det verste og mest usjarmerende i oss. Disse menneskene har ironisk nok også en tendens til å få frem det beste i oss og det er det du husker og ikke vil gi slipp på.
Fatal attraction er en av de mest minneverdige filmene fra åttitallet. Den er både er svimlende realistisk og satt helt ytterst på spissen. Det er nettopp derfor den er så ekkel!
Tentakler for EKKELhet sterk 6/8
Det er med bittesmå forhåpninger og en kritisk rynke i bryna jeg vier de ekstremt dyrbare filmtimene etter at ungen har lagt seg, til den flunkanes nye skrekkfilmen Babadook. Den har fått gode kritikker, men jeg er ikke beroliget. I en verden som kårer Conjuring, som bare var et felles oppgulp av alle grøsserne vi har sett det siste tiåret, til årets skrekkfilm, er jeg mildt sagt bekymret for horrorens fremtid. Spesielt når det meste kommer fra Amerika.
Litt om handlingen.
En enke sliter med sin sønns livlige fantasi. Han mener det er et monster i huset. Ting blir ikke bedre når en bok ved navn Babadook dukker opp og illusterer det sønnen frykter.
Babadook er ikke Amerikansk, men Australsk. Man skulle tro at det ikke hadde stort å si, men det merkes godt. Det er akkurat som et skinnende glossy slør er blitt dratt vekk og frem kommer en mer troverdig ”virkelighet” og en sterkere illusjon om ekte mennesker. Man kan også gi mye av æren til de to hovedskuespillerne Essie Davis som bedrøvet, sorgfull stuptrøtt mor og den lett hyperaktive sønnen Noah Wiseman. De leverer og formidler smertefullt gode prestasjoner.
Jeg aner ikke hva Babadook betyr, men utifra boka (med samme navn) som «dukker opp» i sønnens bokhylle virker det som et utrivelig vesen. En kjip og påtrengende figur. Noe ondartet som vil deg vondt. Eller er det bare noe vi skal tro?
Egentlig er selve handlingen i filmen en kjempeklisje. I hvert fall på papiret. Uberegnelig sønn ser monster og ingen tror på han. I hvert fall ikke den bokstavelig talt dødstrøtte moren som akkurat har blitt enke og har en drøss andre ting å bekymre seg over enn monster under senga. Alikevel med alle disse klisjeene fremstår Babadook som noe nytt og uutforsket. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva, men det kan være den intense spenningen mellom mor og sønn som fint kunne båret hele filmen uten Babadook inntrengeren.
Isteden for å luske i buskene og gi oss dustete skvettescener bruker heller filmen tiden på å gå i dybden på de to sentrale karakterene, stemningen i huset etter farens død og gi oss et skrekkelig klart situasjonsbilde. Stemningen er til å ta og føle på.
Filmen lar skrekken og mistanken om den skremmende Babadook leve gjennom sønnen. Er det hans fantasi eller er det virkelig noe? Se scenen når de sitter i bilen og sønnen plutselig roper i full panikk. ”Kom deg vekk!! gå ut! gå ut!” og ser mot et tomt passasjersete. Moren ser ingenting, men sønnen går inn i et sterkt anfall og mister bevisstheten. Er det da bare fantasi ute og går? Dette spør moren legen og disse spørsmålene stiller man seg som seer også. Jo mindre vi ser, jo mer jobber fantasien. og til slutt er Babadook det eneste du klarer å tenke på. Da er det også naturlig å begynne å se han.
Essie Davis som spiller den utmattede moren leverer så mye til rollen at jeg blir fysisk utmattet bare av å se henne sitte rolig ved et bord. Samme effekten får da automatisk den hyperaktive sønnen hennes når han, i sterk kontrast maser, roper, hyyler og gjentar setninger intenst mange ganger på rad. Lenge glemmer jeg faktisk at det er en horror jeg ser, fordi drama mellom mor og sønn er så sterkt. Jeg er allerede litt frynsete i kantene når denne Babadook ”tingen” begynner å tilføre enda mer ubehag. Sønnens adferd blir hysterisk og stressmomentet stiger. Siden jeg føler meg like sliiiten som moren, kan jeg i takt med henne føle på frustrasjonen og noen ganger et irrasjonelt sinne. Kan du ikke holde kjeft i FEM JÆVLA minutter.
Babadook er rundtomkring hele tiden, og samtidig ingen steder. Den opptrer på høylys dag. Best imellom klærne dine i skapet, mellom mørke skygger og draperier.
Aller værst er den i hodet ditt.
Det spiser av morens forstand. Hun begynner å tørne. På en sånn flink pike innadvent måte. Fler og fler blodkarr sprekker i takt med Babadooks fremtredning. Slitenhet går over i utmattelse som går over i frustrasjon videre til apati og til slutt raseri. Metaforene kommer strømmende enten de vil eller ikke.
Er Babadook et symbol på begges reaksjon på farens død? Er Babadook ditt potensielle mørkeste selv. Og utrykket «ikke slipp han inn», betyr å ikke la de mørke tankene og føleksene ta over.
Når ting står på som værst, så legger moren seg med hodet undet dyna og jeg kan ikke hjelpe å tenke på utrykker, Å skyve ting under teppe, eller at alle har en liten Babadook i ”skapet»
«You cant get rid of the Babadook»
Sønnen vil snakke om faren og farens død. Han har et sterkt behov for å dele tanker og redsler. Han spør moren noen direkte spørsmål om faren, men moren unnviker det hver gang. Det er den tingen som kunne ha roet sønnen (som hun så sterkt ønsker) men det er paradoksalt den eneste tingen hun ikke prøver. Hun går til og med så langt som å skaffe sove piller til sønnen og doper han ned mer og mer, fordi hun beruses av roen i huset når han endelig sover. Rusmisbruker på et nytt nivå. Samtidig kommer Babadook mer og mer ”tilsyne”. Trer fram i forskjellige former.
Alle grusomme.
Hvis det er noe jeg må kicke på i denne vellagde skrekkfilmen, så er det den ukledelige og ganske så overraskende bruk av dårlig animasjon innimellom. Et hode sklir av en kropp og det ligner et dårlig tv spill fra nitti tallet. Til og med Resident evil hadde bedre grafikk i sin tid.
Det skal dog sies at når vi ser Babadook skli fram mot moren på kjøkkenet er det virkelig forskrekkelig. Men det er fordi han bare fremstår som en flytende svart hull – et altoppslukende mørke. Med klør. Det er steike meg skikkelig ekkelt!
![the babadook_thumb[2]](https://ekkelt.montages.no/wp-content/blogs.dir/51/files/2014/11/the-babadook_thumb2.jpg)
Se også den ekle scenen når dressen til den døde faren er hengt opp på noen knagger med skoene under så det ser latterlig menneskelig ut, og så utrolig skummelt.
SPOILER :
Jeg er litt småconfused mot slutten, men jeg tenker noe så enkelt som at siden hun ikke kunne kaste Babadook ut så lot de det leve i kjelleren(metafor på sinnet?) Derad: Lære seg å leve med mannen/farens død. Babadook representerer all sorgen, sinne frustrasjonen og redselen. Det er også grunnen til at hun gir det mark fordi det assossierer med døden og jord. Litt merkelig men, alle finner vel sin egen måte. Heh..? Nei, vetduhva, Jeg har alltid vært litt dårlig på sånn spontantolkning. Vil dere ha en tydeligere analyse så besøk Le horreur bloggen! Hun har gått grundigere til verks. https://lehorreur.montages.no/2014/11/25/analyse-the-babadook-2014/
En ting er sikkert. Mye skjer mellom fire vegger og en hodeskalle.
Jeg synes kanskje slutten blir litt for storslagen og pompøs sørpete for min smak, men for all del. Babadook er noe av det skumleste jeg har sett på lenge, ihvertfall av nymotens horror. Jeg assossierer til filmer som Chasing sleep, Repulsion, The Oprpanage, Carrie og Exorcisten. Da kan man jo ikke klage akkurat.
Tentakler for EKKEhet 6/8
Er det noen som husker den motbydelige do scenen i Trainspotting? I mange år trodde jeg den aldri kom til å bli overgått i sin ekkelhet. Men mine damer og herrer- her kommer Wetlands trippende inn og kjemper om en toppplassering i katgorien: «Hvor jævli kan en doscene faktisk bli?»
Litt om handlingen.
Helen er en sterilisert tenåring med hemoroider. Når hun en dag havner på sykehuset etter en uheldig barbering, vil hun bruke situasjonen til å føre foreldrene sammen igjen etter skilsmissen.
Åpningsscenen (som altså involverer en dass helt uten papir i råsilke) er så blod syre fet at jeg måtte se den tre ganger, bare for å klare å fatte omfanget av hvor utrolig dristig og kreativt gal den faktisk er.
Bli med på introduksjonstrippen der vi rett og slett reiser inn i selve nerven på et kjønnshår som ligger klistra til dosete limt sammen av en seig tisseflekk. Vi dykker ned i hårets kjerne: Et eget lite samfunn med diverse organismer bor og gror der. Når jeg suser innover i dette fargerike landskapet bestående av en god mix unevnelige ekle skapninger, føler jeg meg litt som Alice in føkked-up-pubichair land. Man trenger ikke dra ut i verdensrommet eller ned på havets bunn for å finne monstre. Og alt dette får du altså levert innen filmens første fem minutter!
Dette er den bemerkelsesverdige historien om Helen. En jente som svinser rundt på skateboardet sitt med et pussig hygiene eksperiment der hun selv er prøvekanin.
Det er vanskelig å ikke digge Wetlands (røffly oversatt til våtmarker) umiddelbart. Kule knæsje farger, fengende musikk og oppfinnsom bruk av kamera : For eksempel å følge en finger med salve opp i et mørkt rumpehull er jo ganske nytt og spennende, ihvertfall for meg. Det som dog stjeler hele showet er filmens ansikt utad, Helen.
Hemoroider er ikke spesielt sexy, men filmens hovedfigur Helen har så mye karisma og sjarm at hun klarer det utrolige: å få hemoroidene sine til å høres søte og interessante ut.
Helen er oppdratt av en fanatisk renslig mor som i tilegg bytter religion og livsstil hver måned. (Her stinker det psykiatri) Moren mener bestemt at en jente biiip blir mer møkkete og syk enn en gutte biiip. Renslighet er det aller viktigste i livet. Vi får et tilbakeblikk på Helen som liten, med store gumihansker igang med å skrubbe et kritthvitt klosett. Dette står i komisk sterk kontrast til den grisete åpningsscenen.
Et sted i filmen forteller Helen at morens største frykt hvis hun skulle dø offentlig, er om noen skulle sjekke trusen hennes og finne spor! Utflod eller brems. Som vi ser på begynnelsen av filmen er Helen (demonstrativt)? gått helt andre veien og liker å oppsøke de mest skitne doene i byen. Helst vil hun gå barbent inn på det myraktige seige gulvet og marinere underlivet sitt i alle godsakene doskåla har å by på. Hun og venninnen bytter stappfulle blodige tamponger og livet er herlig.
Folk med basselusk-issues må for guds skyld enten holde seg langt unna denne filmen, eller alternativt bruke den som terapi. Jeg mener det helt seriøst!! Dette vil skade deg! Vi snakker men type varig. Den tramper inn i den rene lavendelduftende moralske porselensbutikken med sølete, illeluktende sko og tar med fettete, snørrete fingre på alle krystallglassene.
Jeg er forferdet langt inni ekkelhjertet mitt, samtidig som jeg fniser hysterisk av entusiasme over å se noe virkelig nytt og fryktløst som tar opp de mest unevnelige tabubelagte temaer, som likevel alle kan relatere til.
Veldig mye tilsier at man burde ha opplevd Helen som en avskyelig dame, men jeg gjør ikke det. Selv om hun ikke vasker den sædklissete hånda si etter en ”tjeneste”, senere ruller sammen de størknede sædrestene til en ball som hun spiser og spidder rumpa si på en sykesengpedal så blodet spruter(thats right)er det umulig å ikke bli forført av hennes henrivende sympatiske måte og gjøre de ekle tingene på. Hun får det til å virke så «riktig».
Det er ikke mange som klarer å få en seanse i badekaret med en masse grønnsaker til å bli skikkelig hot- men her er det altså tilfelle. Hun kaller seansen for ”grønnsakstest” hvor hun … ja det er korrekt, tester deres prestasjoner og gir poeng.
Ps Gulrot vinner og ingefær taper.
”Jeg elsker deg, kan du drite på magen min”? Nei nei, ikke skru av ennå!! Selv om det er et par ”bedritne” heh situasjoner i filmen er Wetlands mer enn noe annet et følsomt drama. Helt strippet for rakna rompehull, størkna sædkuler, felles sperming over en pizza og onani med en avokadostein er Wetlands et ”ganske vanlig” skillsmissedrama om dysfungsjonelle familieforhold. Hvordan barn preges av foreldres handlinger og stemninger og som veldig gjerne vil prøve å få ting tilbake sånn de var før. Barn leter desperat etter anerkjennelse og vil gå ekstremt langt for å forsvare sine foreldres tankeløse eller egoistiske handlinger.
Som Helen sier selv om sin far ”Han sårer meg uten å mene det”
Yes! Det gjør han. Han knuser hånda hennes i bildøra og diverse andre koselige ting. Men den mest fantastiske scenen som viser farens fraværenhet, er når hun som åtteåring med store øyne spør om faren kan smøre henne med solkrem på stranda og han dæljer på en klump uten å se på henne engang. I neste scene ser vi Helen med 3 grads forbrenning – et håndavtrykk fra faren er det eneste som ikke er brent.
Selv om filmen ofte er ustyrtelig morsom har den like mange av disse dystre vonde øyeblikkene. Se scenen når moren strekke ut hendene og ber datteren hoppe ned i favnet hennes, bare for å flytte seg i siste sekund og la knæra hennes smelle i asfalten.
”Dont trust anyone, not even your own family. Better a bruised knee now, than a broken hart later”
Moren snakker av erfaring. Den notorisk utro mannen hennes (Helens far) er en vanskelig mann å leve med. Helen forteller at han danser sånn som folk med enten veldig stor svingstang eller mye penger. Faen har begge deler.
Er den uhygieniske biten som virker så dominerende i Wetlands bare metaforer på et ”barns” rebelske takling av en skilsmisse og om å bruke ekstreme virkemidler for å føre de sammen igjen eller få oppmerksomhet? I dette tilfellet også en ganske så lav terskel på tilfeldig sex med kjente og ukjente. (farens fravær? godkjennelse?)
En annen ting jeg lurer på, er om filmen parallelt stiller et kritisk spørsmålstegn til det overhygieniske samfunnet noen av oss lever i: Helen for eksempel gnir alltid skrævet sitt over og ”gjør ren” dosete på alle offentlige toalett. Jo mer skittent jo bedre. Hun har aldri hatt så mye som en liten soppinfeksjon. Selv om selve scenen er motbydelig og kanskje en av filmens mest sjokkerende ekle har hun et slags poeng. Jeg har vel aldri hatt mindre problemer hygienisk som de gangene jeg bodde en uke i skogen uten å vaske meg. Lukta nesten ikke svette engang og håret fikk en merkelig frisk glans som slukka ved første Redken shamponering…! Og hvem vet, kanskje det er mer hygienisk å gni hele slufs over et klissete dosete enn å gnukke på med dr Greve? Spørsmålet er om man tør å prøve…
Det er kanskje ikke så viktig om filmen skal gi et ballespark til samfunnet eller ikke, for man kommer uansett ikke utenom det fakta at Wetlands er underholdene, informativ, voldsomt vemmelig og deilig kontroversiell. Her snakker vi bremsespor i blondetrusene, turkis neglelakk og sprutbæsj. Fargerik og festlig som en godtebutikk, svart og dyster som en grotte hvor sola aldri skinner.
Wetlands er en skikkelig forundringspakke! En opplevelse hvor det er umulig å forutse hvor handlingen går. Jeg trekker paralleller til Fight club, Trainspotting, Excision og kids. Det er pirrende og noen ganger skummelt å være med til steder Wetlands tar deg, men stort sett er det bare morro- på en sånn passe jævli måte.
Filmen har helt klart som hensikt å bli en snakkis og sjokkere sitt publikum, noe den uten tvil gjør, selv om den kanskje bruker opp mye av kruttet i åpningsscenen og ”dabber ” av litt i både ekkelhet og engasjement utover.
Jeg synes også det er overraskende at en film av denne kaliberen velger å avslutte såpass «riktig» og oppklarende.
Synes det er litt morsomt at noen anmeldere skriver at det ikke burde vært laget film av boka- fordi selve filmen har jo kommet alle i forkjøpet og åpner med et sitat om at det ikke burde være laget film om boka. Derfor er det så kult at det nettopp har blitt laget film. Om å ikke lage film.
Ærlig talt, har ikke verden lært noe om omvendt psykologi??
Tentakler for EKKELhet 7/8
Jeg så trailer for denne filmen for noen år siden i en medley av åttitalls-horror på youtube. Det lille jeg så fenget meg umiddelbart og jeg rablet tittelen ned i håp om å få tak i filmen. Jeg var på bruktbutikken uten hell, men fikk med meg en lignende og for så vidt også ganske kul, art house film som het The Church, eller La chiesa som plaster på såret, og The keep ble glemt, helt til jeg måtte gni meg i øynene her en fredagskveld, da den lyste mot meg på selveste Netflix.
Litt om handlingen.
Vi befinner oss i Romania på 40-tallet. Nazister blir sendt for å beskytte en gammel, mystisk festning. En av dem gjør tabben å frigjøre en ond, ukjent kraft, som har blitt holdt fanget innenfor veggene.
Dette er filmatiseringen av F. Paul Wilsons novelle med samme navn. Det begynner med at vi følger beltevognene til en Nazistisk gruppe, som kjører inn i en tåkekledd landsby. Med kalde blå øyne og bekymrede bryn ruller de mot sitt mål. Festningen. (The keep)
The Keep er en film som noen ganger minner om en musikkvideo til et totalt ukjent band. I dette tilfellet er det ikke helt ukjente Tangerine dream som gir filmen mye av sitt særpreg. Se foreksempel når den ene soldaten løper med flagrende kappe i (som Martha ville sagt) en fontene av lys, til Tangerines låt ”Steeling the silver cross”. Det er rett og slett jævlig grasiøst. Det som dog tar kaka av stilige stemningsscener i denne filmen er den fantastiske båt scenen. Vannet ser ut som flytende metall og det er umulig å avgjøre om det er en lys natt eller en mørk dag.
Du skjønner, det som er så fasinerende med denne filmen, er at for en gangs skyld synes jeg det er skikkelig kult at det er så tydelige kulisser og at landskapet ikke er realistisk. Men også her kan mye av den drømmende underfundige musikken ha skylda for at denne teknikken funker så bra.
Det samme gjelder i noen av kampscenene. Det kunne vært lett å hånflire av tøydukkene og plast/papp kulissene som blir slengt rundt, men jeg gjør ikke det. Filmen har en slags selvtillit, som gjør at jeg fortsatt respekterer den, fordi alt er gjort på en såpass kul måte for seeren. Den er trofast mot sin egen merkelige stil og ikke er redd for å vise det.
Noen av kameraføringene er meget fengslende i filmen: Se spesielt scenen hvor en av soldatene kikker inn i hullet der et sølvkors har blitt fjernet og følg godt med på tidenes lengste utzooming. Kameraet trekker seg sakte vekk fra mannen med lykten som titter inn. Du får følelsen av å synke inn i en annen dimensjon, og også nesten å være en del av den. Noe hemmelig, mørkt og uendelig stort. Jeg blir nyskjerrig, vil vite mer. Samtidig får jeg en illevarslende følelse av at her burde jeg ikke være. Her skal ingen mennesker kikke inn.
Selve demonen som bor i ”veggen” ble begrepsfestet av en fransk tegneserieskaper og jeg synes det er gjort en god jobb både design og utførelse, med tanke på midlende de hadde, selv om (etter min mening) den godt kunne vært litt mindre «menneskelig». Nick Maley og Nick Allder sto for jobben å få liv i skapningen og de hadde tidligere jobbet med både Alien og The empire strikes back.
Det gleder meg å si at, selv om noen hull i historien burde fylles,(eller er det bare meg?) er persongalleriet fargerikt, relativt velspilt, og heldigvis har de karisma. Det er til og med flettet inn en liten kjærlighetshistorie og en damn hot sexscene med fin musikk til. Filmen står med et ben i krigens realisme og det andre i det okkulte overnaturlige. Blandingen blir interessant, dog noen ganger litt forvirrende sjangermessig, for de som ikke har lest boka. Det er ikke alltid like lett å skjønne hvor filmen vil. På en annen side er det kanskje akkurat det den vil.
Selv om The keep ikke høster de aller beste omtaler rundt omkring, er den et fantastisk stykke visuelt arbeid ut ifra sitt budsjett. De lunka anmeldelsene kan komme av at mange følte den ikke levde opp til boka (sånn som det ofte er)
Hele filmen har et eventyrpreg over seg, og reggisøren sa det helt enkelt selv. ”Dette er et eventyr for voksne”.
Tangerine dream. «Steeling the silver cross»
Tentakler for EKKELhet 4 /8
…På dansk filmblogg
Innimellom ramler man over andre kule film blogger som burde få litt oppmerksomhet. Nemlig denne:
Sørenses Cinema
«Vær hilset ligesindede grindhouse-geeks, horror-buffs, gore-hounds og exploitation-aficionados!»
Bloggen ble startet i 2010 og drives av 4 danske drenger som deler sin lidenskap til film og alt som hører med i det tema. Det hele foregår på dansk. Det gjør gjør det hele enda mer givende. På dette fantastiske språket får filmanmeldelsene en ny forfriskende klang. Sånn funker det ihvertfall på meg!
Bloggen har tema uker (denne uken har det foreksempel vært shark-week), anmeldelser, top lister, nyheter, men også gammel inspirasjon til ting du muligens har gått glipp av. Jeg vil dele denne bloggen, ikke bare fordi jeg har danske slekninger (som jeg ikke forstår et ord av hva sier) men fordi forfatterne av bloggen skriver på en sånn måte som jeg tror appelerer til fler enn meg. Folkelig og uten altfor mange akademiske meninger. Bare meninger. Jeg humrer, nikker og koser meg. Filmen står i sentrum! Som grunderen av bloggen sa selv:
«Æh ikke no sånn artzy fartzy freier- det gidder vi ikke«.
Inne på bloggen finner du også link til facebook siden deres. Her er det lett å bli revet med i diskusjoner om alt fra asiatisk gør
Trossalt må vi filmjunkies stå sammen, am I right?
Siden ukene før fødsel skulle brukes til å slappe av og lade opp, tenkte jeg det passet fint og tone helt ned og kose seg med en skikkelig fordypning i djevel-utdrivelse. En snartur ned i det aller mørkeste. Jeg rakk ikke komme så langt før jeg plutselig var blitt mamma og alt som følger med der. Det har virkelig ikke vært lett å få til hverken skrekkfilm eller blogging i det siste, men nå må bleier og pumper bare vike for krusifikser, blodsølte kirker og grønn sprutende galle. Det er på tide å finne fram demonene.
En mengde filmer er blitt bygget rundt det utømmelige okkulte tema. Besatte mennesker og dyr, ja til og med strykemaskiner ( takk Stephen King)
Og la oss være ærlig: Hvor mange av oss har vel ikke en mørk kveld på leirskolen eller i kjellerstua prøvd spiritisme(som vi kalte det) og lekt litt med høyere makter? Dyppet tåa nedi det mørke dype svarte hullet som rommer et uungåelig uendelig stort spørsmål. Er det noe mer? Er vi overvåket av en eller annen usynlig tilstedeværelse og hvordan vet vi om den er god eller ond?
I mylderet av demon-filmer og leddløse kropper tar jeg utgangspunkt i milepælen innen temaet, der jævelskapen startet for alvor. Nemlig den klassiske Exorcisten (1973) og dens 3 oppfølgere i den rekkefølgen de ble laget.
Exorcisten (1973)
Det burde egentlig være unødvendig med en videre introduksjon av denne banebrytende, kontroversielle grøsseren som fikk det til å gå et ramaskrik i alle kinoer rundt i verden.
Boken er basert på en sann historie om en gutt som ble angivelig besatt etter å ha prøvd å få kontakt med sin døde tante via et ouijabrett.
For de som ikke har sett denne filmen kan jeg fortelle at Exorcisten er en av de ekleste filmene som er laget rundt temaet djevelutdrivelse og kanskje også en av de ekleste filmene som er laget rundt noe tema. Punktum.
Litt om handlingen.
Den livsglade tolvåringen Regan blir besatt av en ond ånd, som påstår å være selveste djevelen.
Det kan virke ”enkelt”, men dette er faktisk noe av det mest grusomme som er blitt servert på et lerret. Selv om mye utrykkes ”bare” gjennom make-up og lydeffekter skal det godt gjøres å ikke bli rystet av denne filmen. Den setter seg i marg og bein. Gnager kjøtt av knoklene dine. Gang på gang!
Barn gjør mye rart, det er ikke noe nytt. Likevel må det sies å være i overkant spesielt å avbryte en voksenfest med å tisse på stueteppet og gi dødstrusler til gjestene.
Nettopp sånn begynner den skremmende forvandlingen av tolvåringen Regan.
Gradvis blir hennes gamle jeg visket ut og erstattet av en mørk grufull makt som manifesterer seg i både kropp og sinn. Den får henne til å si og gjøre de mest hårreisende ting. Presten får så kragen passer:
”Stick your cock up her ass, you motherfucking worthless cocksucker”.
Eller hva med: ”Let jesus fuck you” mens hun bokstavelig talt penetrerer seg til blods i det aller helligste med en krusifiks.
Og dette er 1973 folkens!!!!
Familien kan ikke annet enn å skrekkslagne følge med på den horrible transformasjonen. Fra å være en fnisete normal tolvåring, blir hun et perverst motbydelig monster, med en stemme som bare ved å si eh-heeee, gir deg frysninger helt ut på øreflippen.
Til slutt etter mange mislykkede eller virkningsløse legebesøk, som avskriver det som nerveproblemer eller depresjon, gjør moren et siste desperate forsøk på å redde datteren, før hun skader seg til døde. Hun tilkaller en exsorsist.
Blattys mesterverk gjorde sterke inntrykk overalt hvor den ble vist. De fleste har vel hørt historiene om folk som besvimte, kastet opp og noen gikk til og med så langt som å si at de aborterte etter filmen. Filmen hadde spyposer ved setene som et fly. Jeg skal ikke nekte for noe. Filmen er så fundamentalt jævlig at jeg synes fortsatt, den er en skrekkelig affære som overgår det meste jeg har sett innen dette tema.
Hva er det som skjer med Reagan? Hvorfor akkurat hun? Er det Djevelen selv, eller en av de mange andre demonene den sier den er? Er det Regan selv som har pådratt seg en slags psykose, som gjør at hun virker besatt? Er det kun for å få oppmerksomhet? Som mange jenter i den alderen gjør mye rart for å få? Farens fravær blir satt lys på i en scene hvor han har glemt bursdagen til datteren og moren er rasende på telefon. (Ikke første gang?)
Jeg kan huske selv, at jeg prøvde å gjøre meg interessant på skolen ved å juge på meg at jeg kunne snakke med spøkelser. Det var selvfølgelig ikke sant, men jeg var ny i klassen og brukte de midlene jeg kunne for å få venner, eller i hvertfall at folk skulle bli interessert i meg. Heldigvis hadde jeg sett nok filmer allerede da og brukte noen triks for å improvisere. På en måte funket det. Vi snakka aldri med noen spøkelser, men de synes jeg hadde nok sprø ideer til at de ville fortsette å leke med meg.
Er det dette Regan gjør også for å få farens oppmerksomhet?
Du glemte bursdagen min igjen fattern..
Det lar seg uansett ikke vitenskapelig forklare hvordan hun får senga til å riste flere cm over gulvet (mens hun er bundet) og snu hodet 360 grader uten å bli seigmann etterpå.
Hvis man snakker om ondskap lever den i aller høyeste grad rundt oss i mange forskjellige former. Bare skru på dagsrevyen og du skjønner hva jeg mener. Men hva med den ”andre” ondskapen? Den som bare henger usynlig helt stille i lufta og ligner mer på en følelse enn en handling. Exorcisten tvinger meg til å gjøre meg opp en mening rundt flere ting underveis. Tror jeg på at det kan finnes noe så ondt? Tror jeg det finnes en gud? Og da også en djevel?
Også baller det på seg med hvem er jeg egentlig og meninga med livet og alt det der..
Filmens ekleste scene er naturlig nok ikke lett å velge, men må bli den hårreisende 360 graders hodeflippen til Regan og en grumsete stemme som ikke på noen måte kan tilhøre en liten jente, som vrenger utav seg ”Do you know what she did, your cunting daughter?”
Her er lyden halve opplevelsen.
Visste du forresten at lyden du hører(som skal være knokler som går ut av ledd) i virkeligheten er noen som vrir en gammel skinnlommebok frem og tilbake foran en mikrofon?
Ofte er det også usedvanlig ekkelt med de små tingene i filmen. Den svake skrapingen på loftet. Ingen mus i fella her gitt.
Blikket til father Merrin når han tankefull sitter på kafeen i Irak og synes å vite noe forferdelig. Du bare ser det på han!
Exorcisten står som et blylodd i skrekkfilmens historie og har inspirert en hel haug andre filmer. Alle skuespillerne, jeg nevner i fleng, Von Sydow, Blair og Miller leverer glimrende prestasjoner fra ende til annen, men spesielt Burstyrn er utsøkt fortvilet som Regans mor.
Det er lite eller ingenting å rette på i denne produksjonen. Stemning, oppbygging, bilde og lyd er skrekkelig riktig. Jeg vil si at noen myter er sanne: Dette er en av de 10 beste horror filmer verden har å by på.
Mest minneverdige replikk: ”There seems to be a pubichair in my drink. Never seen it before in my life, have you?”
Tentakler for EKKELhet 7/8
The Exorcist 2: The heretic (1977)
Det er mange meninger rundt denne filmen, men de fleste hviler på den samme konklusjonen jeg sitter igjen med selv; Nemlig at dette er en fullstendig latterlig oppfølger og nær sagt et hån mot originalen, samtidig som den er fasinerende, interessant og original på sin måte. Ja man kan spørre seg hvordan dette er mulig og jeg vet faktisk ikke helt, men skal prøve å forklare det. Med utgangspunkt i svimlende 3,7 på rating IMDB, går jeg til verks for å både forsvare og angripe denne filmen. Prøv å heng med:
Litt om handlingen.
Regan går til en alternativ psykolog for å finne ut om ondskapen fortsatt sitter i kroppen. I tillegg prøver en prest å finne ut hva som skjedde med den tidligere exorsisten, som døde under mystiske omstendigheter.
Høres jo greit ut ikke sant? Det er bare det at selve filmen oppleves som en slags parodi eller en snodig søtti-talls musikkvideo som en kar med dreads og syreskum i munnviken har reggisert.
Jeg forstår hva reggisøren prøver på og visjonen han hadde. Han har hatt ideene i hodet, og endel av de er virkelig gode også, men et sted på veien ble det bare så til de grader feil, når det ble overført til lerretet.
Det er forbaska synd at regimessig kaos, forunderlige scener og ufrivillig komisk skuespill klarer å ødelegge så til de grader for filmens potensialet. Jeg leste at Linda Blair fikk kalde føtter midt i produksjonen, muligens fordi hun så hvor dette gikk(eller ikke gikk) men da var det for sent å trekke seg.
Historien er innfyllende og på ingen måte dårlig. Jeg liker for eksempel hele ideen om at godhet er en magnet for ondskap. Det er på grunn av Regans healing evne (godhet) som gjør at satan angriper henne, for å ødelegge de gode gjerningene. Jeg liker også i motsetning til mange andre anmeldere hypnose scenarioet psykologen gjennomfører, og synes faktisk det er ganske ekkelt når Regan ”tar med seg” folk tilbake til det grusomme opphavet og huset der alt skjedde.
Jeg tror noe av det som gikk ”galt” og gjorde at denne filmen blir omtalt som en av tidenes verste oppfølgere noensinne, var at publikum og ”fans” av eneren forventet en direkte overgang fra eneren, med den samme stemningen og karakterene. Det får man altså ikke!! Bortsett fra samme hovedrolle er utrykk, takt, tone, skuespill og stemning er milevis fra originalen. Hadde coveret kommet med en eller annen form for advarsel om dette, hadde den kanskje blitt mottatt på en annen måte.
Om ikke annet skiller den seg ut som et kunstneristisk prosjekt både med musikk, kameraføring og bilder, men som dessverre ofte blir mer tullete og masete enn nyskapende og stilig. Selv om jeg må innrømme det var festlig å gjenkjenne en sample fra fra Future sound of London –med sangen ”Dirty shadows” hvor de har lånt Regans setning ”Fly the teeth of the wind, share my wings”
Mange av dialogene er fysisk vonde å se på. Av og til gjør dette middelmådige eller bare bisarre skuespillet at det er litt vanskelig å få tak i de forskjellige sinnstilstandene og personlighetene, rett og slett fordi manus ikke samsvarer med utrykkene og kroppsspråket de formidler. Presten (Richard Burton) har sine øyeblikk men det er dessverre ikke nok til å redde dette karnevalet.
Alt i alt er The Heretic mer oppklarende enn skremmende, selv om det virker paradoksalt å si det når jeg allerede mener filmen er en rørete syretripp. Men den er det. Midt oppi alt sammensuriumet av merkelig klipping, hopping i tid og rom, de snodigste dialoger og helt uforståelige scener, så klarer filmen å få snirklet ut sitt budskap, linket til forhistorien og tviholde på tråden tvers igjennom. Det er det som er så rart med denne filmopplevelsen og som gjør at du sitter igjen med så mange forskjellige meninger og følelser.
Den er ikke dårlig nok til å være en kalkun, for den er gjennomtenkt og har sin respekt for originalen, men jeg tror heller ikke filmen hadde som hensikt at man skulle skratte seg i hjæl når folk brenner opp og detter ned en bratt fjellside. For ikke å snakke om filmens absolutte høydepunkt innen komiske scener. Presten som forøvrig ligner en blanding av Kevin spacey og Bill murray som febrilsk prøver å slukke en brann med en krykke…(!) Afrika er en stor kulisse av papp og istedenfor å bare filme en taxi-tur, er det gjort i studio med påklistret bakgrunn. Sånne ting burde filmen holde seg for god til, den er oppfølger til verdens beste horror film for fa..!!
Filmens ekleste scene er et tilbakeblikk fra eneren og det burde jo si sitt.
En replikk verdt å få med seg:
«Lets stick to science»
«Dont hide behind science, you’re better than that»
Tentakler for EKELhet 2/8
Exorcist III: Legion (1990)
Det tok mange år før jeg fikk sett denne godbiten, rett og slett fordi jeg ikke trodde den hadde noe særlig å fare med, samt etter toeren er det helt naturlig å være litt skeptisk, ikke sant?
Litt om handlingen.
Den sympatiske lett aldrende politimannen Bill, som står ovenfor en forunderlig makaber sak. Morderen han leter etter minner nemlig mistenkelig om The Gemini killer, som døde i den elektriske stolen for mange år siden.
Jeg føler denne filmen har ALT en oppfølger skal ha. Vi får noen tilbakeblikk, men filmen «flyter» ikke på eneren. Den har sin uavhengige historie, men bare trekker inn elemter og fletter det hele sammen. Det gjør ikke saken verre at de har castet min elskede George C scott i en av hovedrollene. Her er mye av stemningen fra originalen tatt tilbake og dette er faktisk endt opp med å bli min personlige favoritt.
Vi går tilbake til gamle trakter. Med den illevarslende velkjente temapianomusikken fra eneren, stirrer vi igjen ned trappen der Father Karras tok med seg demonen i døden. Eller gjorde han det…?
Når vi svever igjennom byens mørke tomme gater i introduksjonen til en (bittelitt halvcheezy) dyp knurring, får jeg den gode gamle ulmende grøssende følelsen, slik som skrekkfilm skal være. Og denne filmen byr på flere virkelig uhyggelig opplevelser.
Har du lagt merke til at noen filmer klarer det kunstykket å få en vanlig gate, eller sykepleiere som går frem og tilbake i en korridor til å virke nifst. I Exorcisten 3 er det nettopp sånn. Når det først er skummelt i denne filmen, så er det så inni gamperæva skummelt.
Se når ondskapen bokstavelig talt lurker i hjørnene på kirken, den gamle dama som påstår hun har hørt stemmer fra de døde på en usynlig radio og ikke minst den mystiske mannen som sitter på lukket avdeling og påstår han er fader Karras, som datt ned trappa og døde ettertrykkelig i eneren.
Filmen lykkes med å skape et grufullt fryktinngytende monster av en morder, forkledd i en helt vanlig menneskedrakt. Bare stemmen hans stinker av varmt tjukt flytende blod og han skifter mellom å være flere forskjellige personligheter. Akkurat som ikke en psykopat av en seriemorder er nok!
Filmens skuespill er meget givende. Den lett sarkastiske tonen mellom de to seniorene, politimannen Bill og Presten gir filmen en god lunk innimellom den iskalde ondskapen. Og gir mange fine nyanser på det gode og det onde og det lett trivielle. Det å se hvor redd de er for å miste hverandre i en verden som synes å gå rett til hælvete er direkte rørende. Jeg liker at regien tar seg tid til noen humrete koselige dialoger mellom de to. Se scenen hvor C Scott forteller om fisken de har hjemme i badekaret og du skjønner hva jeg mener. Det er deilig med rolige lange scener i motsetning til dagens ADHD klipping og snappy komprimerte dialoger, som kun handler om filmens tema der og da. Det er ikke farlig å spille litt utafor banen for å vise at disse også er mennesker med ekte følelser. Legion gir oss to sympatiske hovedpersoner av ekte kjøtt og blod, som det er lett å bli glad i ogdermed også lett å bli bekymret for. Det er hemmeligheten for å etablere gode karakterer.
Det er uansett forholdet mellom disse to som bærer mye av filmens første del.
En grufull morder herjer i byen. Han gjør unevnelige ting med sine ofre og virker å ville komme med et budskap.
Det er mye symbolikk i handlingene hans og han virker først og fremst å ville spotte kirken. Det hviler også noe overnaturlig over hele greia. Noe så forferdelig at det ikke kunne vært gjort av noe vanlig menneske. Se når et av ofrene blir tappet fullstendig for blod i små beholdere på sykehuset. Ikke en dråpe er sølt.
Filmen har et par skvette scener som har rystet meg mer enn noen annen film. Ja det er helt sant! Trikset er at dette er scener som ikke egentlig hensiktsmessig prøverå få deg til å skvette, men hvis du lever deg inn i stemningen på filmen og har på litt god lyd så kan jeg vedde skattepenga mine på at du får deg en støkk eller to. Nettopp fordi det kommer så uanmeldt!
Filmens ekleste scene for meg må bli når det kommer en gammel dame for å skrifte i kirken og hun forteller at hun har kuttet over strupen på en servitør.
”She bled a greate deal. Its a thing I’ve been working on Father. All this bleeding..”
Også ler hun, en latter hinsides all ekkelhet, og du må tro meg det er så skummelt. Ansiktet på presten når han skjønner at dette ikke er hvemsomhelst foråsidetsånn. Vi får ikke se noe annet enn det svarte hullet i skrifteboksen og dette gjør filmen flere ganger til sin fordel. Vi får ikke se noe monster, ingen drap heller. Vi bare følger konsekvensene av grusomhetene og så får hjernen jobbe fritt.
Alt er opp til din egen fantasi og du hellige hvor effektivt det er.
Ikke la denne godbiten ligge og støve!
Filmes to mest minneverdige replikker:
“Gracious me. Was I raving? Please forgive me. I’m mad”.
“Jesus loves you, everyone else thinks youre an asshole”
Tentakler for EKKELhet 7/8
Exorcist: The beginning (2004)
14 år senere bestemte Renny Harlin seg for å ta oss med tilbake til begynnelsen av jævelskapen. Takket være en viss leser (takk Terje T Mørk-alias filmleksikon) ble jeg gjort obs på dette forbausende fakta etter at jeg hadde skrevet ferdig anmeldelsen: Det er nemelig to prequels til Exorcisten; Denne og Dominion, som er reggisert av Paul Schrader. To forskjellige versioner av samme historie. Historien bak dette scenarioet er faktisk ganske interessant, men jeg skal ikke fordype meg i den akkurat nå.
Det tragiske er at jeg ikke har sett Dominion ennå og sitter her med krum rygg og rødmer for at jeg rett og slett trodde det var samme film- Makan. Hvis jeg får det for meg kanskje jeg kommer tilbake med en tilleggs anmeldelse, men nå konsentrerer vi oss altså om Rennys The beginning til å begynne med.
Litt om handlingen.
Father Merrin får i oppdrag og dra til sør Afrika for å undersøke en kirke som er funnet begravet under jorda, helt intakt.
Dette er altså historien om Father Merrin mange år før han hjelper Regan og bli kvitt sin demon. Vi er vitne til hans første eksorsisme og hans vei tilbake til troen igjennom møte med demonen Pazuzu.
For de som ikke vet det så er Pazuzu en slags vind-demon. Et chimera av menneske-og dyrekroppsdeler. Kroppen er av en mann, deler av en løve eller hund, øgle-lignende føtter, to par vinger og halen til en skorpion. Han har vanligvis sin høyre hånd opp, venstre ned; en gest som har vært vedvarende i det okkulte.
”A new chapter of evil” lover coveret så flott, og detsitrer i horror-hjertet mitt, men leverer denne nyproduksjonen?
The beginning er ikke en dårlig film. Den fortjener mer enn 5,1 i rating og det hadde den sannsynligvis fått også, hadde den ikke blitt holdt opp i lyset og sammenlignet med Exoristen og Legion. Problemet er jo at de fleste gjør nettopp det og da kan filmen bli litt blass. Har man ”normale” forventninger til opplevelsen og klarer å se den som en selvstendig film tror jeg mange vil bli positivt overrasket.
Av alle ting er det en svenske som redder mye av showet her. Stellan Skarsgård spiller nemlig den vaklende presten Father Merrin. Og det er jo greit, siden Max von Sydow som spiller i originalen også er svensk. -Pluss at han som vanlig leverer en solid troverdig figur.
Father Merrin har sett masse styggedom i krigen. Traumatiske hendelser har preget hans liv, uten at gud har løfta så mye som en finger. Man trenger ikke telle rynker i panna hans for å skjønne at han er i ferd med å gi faan i hele bibelballetten.
Likevel reiser han for å undersøke de mystiske omstendighetene rundt den mystiske kirken og samfunnet som omgir den.
Hvorfor vil noen begrave en kirke? Hvorfor er det i det hele tatt en kirke bygget flere hundre år før kristendommen kom til området? Hvem brukte denne kirken og hvorfor ble den bygget? Dette skal Merrin og hans yngre kompanjong Father Francis komme (så passende) til bunns i.
På campen møter Merrin den skittensexy legen Sarah, spilt av Isabella Scorupco, og hun kan fortelle at ting ikke har vært helt på stell i det siste. Det virker å ligge en slags mørk foruroligende tåke over hele basen.
Jo mer de avdekker av kirken og dens besynderlige historie, jo flere bisarre ting skjer; Bession som ledet utgravingen tilbringer tiden på et mentalsykehus. En flokk hyener angriper en gutt og river han i filler men overser hans yngre bror, en baby blir født helt markspist, fler av arbeiderne på utgravingen mister forstanden og den lokale kirkegården har bare tomme graver.
Noe hvisker i de mørke hjørnene om en eldgammel usseldom. Støv og trykkende varme. Blodsol. Noe har våknet..
The beginning er på ingen måte en nødvendig prequel, (i den grad film kan diskuteres som en nødvendighet), triologien står står støtt uten. Jeg synes dog det er spennende å bli med tilbake til Rennys tolkning av begynnelsen og den er underholdene nok til at jeg har sett den for annen gang nå.
Filmens ekleste scene er ferden nedover i den mystiske kirkens mørke ganger og alle hemmelighetene den rommer. Man får en følelse av at når man først går inn i mørket, er det umulig å slippe ut. Og om man gjør det, vil man for alltid bære med seg noe fælt. Ondskapen setter seg som frityrlukt i nyvaska hår. Du må dele en bit av sjelen din med det mørke riket. Og ..ja alt det der.
Selv om noe av stemningen mangler, og de hvite linsene ikke har den samme effekten som i 1973, ville det være urettferdig å ikke kalle The beginning for en tilfredstllende prequel. Dette er en hendelsesrik respektabel grøsser. Passe oppklarende og passe amerikansk.
Gullkorn fra den eksotiske legen:
«Sometimes I think the best view of God is from Hell»
Tentekler for EKKELhet 4/8
Litt triviakos på slutten.
-Det var i alt ni dødsfall ”in the making” av den først filmen.
Som det ble sagt ;
”There was an enormouse amount of deaths connected with the film”
Det sies at huset brant ned i eneren også, og det eneste rommet som ikke hadde en skramme var Regans soverom.
-Bare slått av poltergeist triologien, som har den mest kjente cursed movie storyen. Mange trodde det var fordi det brukte ekte skjelletter i filmen og åndene hjemsøkte settet. Skulle jo bare mangle..
-Under anmeldelsene av disse filmene våknet babyen min kl 03.00 tre netter på rad.
-The Heretic er på lista over ”Top ten best bad films ever made”
-The Jemanai killer fra Legion er inspirert av The Zodiac.
-Peter Jakcson ble faktisk spurt om å dirigere The beginning, men tipper han var ganske opptatt med King kong på denne tiden.
Bli med på debatten; Hvilken er din favoritt og hvilke andre demon filmer er verdt å få med seg?
Heia satan. Både filmindustrien og kirken tjener fortsatt godt på deg!
Kommer tilbake med ekle innlegg om to /tre uker når sjokket har lagt seg her.
-thumbnail.jpg)
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
