Jeg har vel sjeldent sett en så skreddersydd skrekkfilm til vår generasjon. Dette må jo være, sammen med global oppvarming og vaksiner som ikke virker lenger, den nye og mer relevante horroren for dagens ”ungdom” – og voksne for den saks skyld.
I en verden hvor folk dokumentere alt på nett (foruten om den flekkete joggebuksa og at du gir ungen din brød med gluten(!), er det masse potensiale for å lage en skikkelig skremmende film rundt dette tema. Nettopp fordi alle frykter det samme: Å bli avslørt som noe annet enn perfekt.
Litt om handlingen.
5 venner har en skype samtale på nett. De plages av en anonym inntrenger som virket å ha hacket profilen til en avdød venninne.
Unfriended utforsker enda en vinkling i found-footage sjangeren. Vi ser hele filmen gjennom laptopskjermen til Blaire, noe som i utgansspunktet er litt uvvant og ihvertfall til å begynne med, litt slitsomt for hjernen. Heldigvis går det raskt over og jeg lever meg inn i personlighetene og historien via chat, skype, facebook profiler og youtube. Til og med spotify spiller en liten, men meget effektiv rolle her og setter den lille ekstra spissen på ting.
For når man tenker på det, er det faktisk mulig å fortelle en hel livshistorie via nettet.
Internett slutter ikke. Jeg husker en litt eldre dame som spurte meg hvor internett ble av når jeg lukket vinduet. Hun sa helt oppriktig: Hva om den blir borte nå?
Jeg humret da, men tanken ble liggende der og lurke resten av dagen. Ja hva om den blir borte en dag? Klarer vi å gå tilbake dit vi var? Hvor nå det var….
Det er sikkert mange som skulle ønske de kunne slette saker og ting fra nettet ,- noen mennesker er til og med så uheldig å bli frastjålet hele sin identitet på der. Som i våre dager faktisk er ca 60 prosent (kanske mer) enn vår identitet i kjøtt og blod. Det er jo ganske ekkelt?
Du er liksom ikke helt kjæreste med noen før du har posta det, ungen din ekke heeeelt født før det første bildet er lagt ut og du ekke helt fornøyd med deg selv hvis ikke det nye profilbildet som du prøvde tusen vinkler på, før du fant det perfekte fikk under 25 likes??
Det som er kult med å følge denne hovedpersonen Blaire på denne måten, er at vi hele tiden, gjennom hva hun skriver, hva hun ser på og sletter kan bli kjent med henne på godt og vondt. Likeså den stigende panikken når et fremmed element sniker seg inn og ikke lar seg verken slette, bli skrudd av eller ned.
Du ser for eksempel en haug med klassiske skrivefeil når hun blir veldig stressa og skal skrive fort,- og en annen ting er at du ser hva hun egentlig vil skrive, men så sletter det flere ganger fordi hun føler at det enten ikke passer eller at det skal gjøre ting verre.
Og er det ikke litt sånn? Alle må vel innrømme å ha ”komponert” en tekst iblant fremfor å bare skrive det første du tenker eller føler.
Filmens styrke ligger i alle disse tingene som man kjenner seg lett igjen i. De tre prikkene som antyder at noen skal svare deg, – men svaret kommer aldri.
Du kan jo tenke deg hvor nerveskranglende det er når du venter på svar fra din døde venninne som tok selvmord året før.
Typing typing
…
Sammen med filmens åpningsscene som viser selvmordet til Laura, er en av filmens ekleste scener når den ene av ungdommene på fellesskypen plutselig blir sittende som frosset. Lenge tror du bildet har fryst, men så begynner hunden å bjeffe. Det er ikke det at den situasjonen er såå skummel, men når du begynner å bli eldre så er det å vente på å svette faktisk fysisk smertefullt, og jeg gruer meg så fælt for jeg vet det kommer!
Unfriended gjør deg urolig. Når Blaire ikke får svar fra kjæresten, får en link av sin døde venninne som lastes inn ulidelig sakte, og tre andre skype venner roper i bakgrunnen blir jeg skikkelig stressa. Jeg er drit nyskjerrig på hva den linken inneholder, men samtidig er jeg også nervøs på hovedpersonens vegne. Hva kan man egentlig forvente seg fra den andre siden? Et lite sekund er til og med hånda mi på vei bort for å klikke på den….
Det er disse virkemidler gjør unfriended til en ”hyggelig” og fresh overraskelse innen footage-skrekk.
Man kommer ikke unna litt vel mye slitsomt skråleri mot slutten, som alltid når hormonelle ungdommer får panikk og skal skylde på hverandre, men det kan være fordi jeg er litt ekstra følsom noen søndager.
Syns detta var vel verdt alle minuttene jeg!
Tentakler for ekkelhet: 5/8
Et lite etterord: Helt tilfeldig (og veldig passende ) bestemte macen min seg for å hive meg ut av filmen på et veldig passende sted. Så der satt jeg da og ventet på at filmen skulle fortsette og plutselig går det opp for meg at det er min egen kalender jeg sitter og glor på. Jeg trodde jo det fortsatt var i filmen sant? DET var rimelig guffent og løftet selvfølgelig opplevelsen til nye høyder.
En kategori som heter kjappis. Dette er raske, kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser, som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er ferskt:
Med fare for å virke helt forelska i Gyllenhaal, vil jeg ganske tett på Nightcrawler anbefale enda en thriller med Jake i hovedrollen.
Litt om handlingen.
Historielæreren Adam(Gyllenhaal) ser plutselig en skuespiller som kunne vært en tro kopi av han selv i en film han leier. Han finner telefonnummer og adresse til denne mannen for å oppsøke han.
Enemy har fra første stund, en sånn rar stemning som jeg elsker. Type, noe er gæli, men jeg får ikke helt taket på hva. Vi blir kjent med Adam, en vanlig dude som ikke er interessert i å lage noe kluss for noen. Hverdagen hans tøffer og går i vante rutiner helt til dobbeltgjengeren hans plutselig dukker opp på tv. Og vips, så blir alt bare helt fjernt.
For hva gjør man egentlig hvis man plutselig skulle ”møte seg sjøl i døra”?
Dette med dobbeltgjengere har alltid fasinert meg, og jeg synes i grunn det er rart hvis det ikke fasinerer de fleste!
Det skjedde nemlig noe rart med meg for to år siden da jeg satt på bussen. På Solli plass kom det på en jente som var prikk lik meg selv. Det var riktignok Frogner utgaven av meg med spisse støvletter og skinnveske med frynser og sånt som jeg aldri kunne finne på å ta på meg, men alt annet (til og med stemmen) var så lik at jeg ble helt svett. Skulle jeg si noe? Burde vi egentlig aldri ha møttes? Kanskje det bare var plass til en av oss? Var hun min ukjente søster?Med dirrende fingre klarte jeg å få tatt et bilde av dette fantastiske fenomenet. Et bilde som senere ikke kunne bevise så mye mer enn et utydelig bilde av en dame med lyst hår på 21 bussen.
Hovedrollen i Enemy, Adam går litt lenger enn å bare ta et knudrete bilde. Han vil møte denne personen face to face og konfrontere han med deres utrolige likhet.
Når disse to møtes begynner ting å gå i ball både for Adam, og oss som seere. Hva er det som skjer? Og hva er det vi ser? Og var dette egentlig så lurt? Han har tråkket over en terskel og det er for sent å reversere prosessen. Noen dører lukker seg, andre åpnes og der inne, har fargene en annen nyanse og helt andre spilleregler gjelder. Der Adam trodde han kanskje skulle komme til bunns i mysteriet, blir ting bare enda mer forvirrende og spørsmålene multipliserer seg.
Puslespillet har mange brikker og i Enemy er det umulig å se hele motivet ved første titt.(Sånn var det i hvert fall for meg)
Jeg rynker bryna og prøver så godt jeg kan å samle inn trådene og tyde de små hintene jeg får underveis. Enda så mange filmer jeg har sett, får jeg aldri helt teken på dette. Jeg liker å være tilstede i filmens øyeblikk og bare flyte med, fremfor å begynne med å gjette på konklusjonen fra begynnelsen.
Å la analysen ligge til filmen er ferdig, kan være den beste måten å nyte en film som Enemy.
Mange påstår at Enemy har den mest uventede hårreisende avslutningen de noen gang har sett. Noen synes den er kjempeteit, mens andre har arr for livet, alle er dog enige (inkludert meg selv) at det er lenge siden jeg ble tatt så på senga og helt Holy shit- WTF??!! av en ”slutt”.
I fjor sommer, i likhet med de siste 5 sommerene padlet jeg og noen venner nedover Fjorda i kanoer. Vi skulle bo i telt i svarteste skævven i 5 døgn.
Jeg våknet tidlig den første morgenen litt bakis og hørte noe som lignet skritt utenfor teltet. Jeg kikket ut, bare for å konstantere at ingen var stått opp og ikke en kjeft var å se. La meg igjen og prøvde å slappe av, men den samme lyden begynte på nytt. Snikende, tassende.
Det var ikke en sinnsyk morder med maske eller klo. Det var kongler som datt fra trærne, men i det øyeblikket, akkurat da, der jeg lå svett og urolig i soveposen og fantaserte om hva lyden kunne være, sto det helt klart for meg hvilken film som skulle anmeldes etter turen. Nemlig Deliverance. Eller som den så koselig er oversatt til morsmålet: Picnic med døden.
Dette er for meg, en film som bare blir værre og værre for hver gang jeg ser den. Den legger seg som bolledeig i magen og eser og eser. Så den første gang når jeg var 11 og skjønte ikke helt greia, bare skjønte at det ikke var bra. Hvorfor skulle noen finne på å ri en voksen mann og be han høres ut som en gris? Barnslige greier. Dessuten er han sliten, hør hvordan han puster..(!)
Så den igjen ti år senere og forsto at det hadde fint lite å gjøre med å være barnslig- og resten var bare fælt.
Før filmen kommer til det vendepunktet og alt blir kjipt og jævlig, er dette faktisk en kanotur jeg kunne tenkt meg å være med på. Spenningen ved å ro nedover elva med fallene, kicket av å komme helskinnet ut på andre siden med boblende adrenalin. Bålkosen i solnedgang med gitar og whisky. Kammeratskapet mellom 4 så forskjellige personer. Svakhetene og styrken i det er nydelig og rørende formidlet.
Naturens uberegnelighet står alene for mye av spenningen i denne filmen. Den lukker seg rundt dem i all sin skjønnhet og gru. Flommende ukontrollert vann, en blodrød sol, bratte skarpe fjell som setter den siste spissen på dette nervepirrende eventyret. En bekymringsløs maskulin guttetur, som utvikler seg til et intenst mareritt. Alle personligheter blir satt på prøve. Og ikke minst vennskapet.
«Sometimes you have to loose yourself before you can find anything.»
Denne filmen har det jeg vil kalle en blytung nerve. Handlingen går relativt sakte, alikevel klarer den å holde så til de grader på spenningen mellom de to «klimaksene»- og det er på en måte da filmen er mest dirrende, når det ikke skjer noe.
En ung John Voight sitt uttrykksfulle ansikt formidler mye av prøvelsene og grusomhetene de opplever. Hans fordreide skrekkslagne ansikt, forteller oss akkurat hvor jævlig situasjonen deres plutselig blir når de kommer i klammeri med lokalbefolkningen ute i skogens ro.
Sammen med den obligatoriske og smått traumatiserende WHIIIIIIIIIII- WIIIIIIIIII scenen, er filmens ekleste scener er for meg både den utrolig intense fjell-scenen hvor Voight svetter en liter og adrenalinet pumper så TV-en nesten steamer. Tett innpå kommer den siste scenen ved matbordet når alt tilsynelatende er over og en av gutta bryter sammen og på en måte akseptere hva som har skjedd og at de må leve med dette resten av livet. Det ekleste er ikke det at han bryter sammen men måten han «tar seg sammen» på veldig fort- og liksom setter i proppen igjen, legger på lokket. Som å slippe ut en dråpe av en foss. Og resten, bruser der inne.
Og så kan det jo diskuteres, «Fortjente» disse gutta å få en lekse, siden de trampet inn i den lille byen, helt tydelig hånet lokalbefolkningen og blåste i advarslene de fikk? På sett og vis er det jo de som invaderer. Skal man kunne dra på kanotur uten å bli voldtatt og mishandlet? Absolutt. Skal man også være forsiktig, når folk ber deg om å ikke dra nedover elva, prøve nye snarveier og ikke yppe med folk som ser ut som de har sydd ansiktet sitt selv? Yup.
«In the woods no one can hear you scream like a pig»
En kategori som heter kjappis. Dette er raske, kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser, som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er ferskt:
Akkurat nå har jeg lyst til å slå hjul nedover Løkka, skrattle som en skrulling og røske tak i alle jeg møter på gata og rope som så spyttet spruter : Du måååå gå og se ITfollows på kino!!!! Gjør det nååå!!
Plakaten påstår at det er en umiddelbar klassiker og det er ingen overdrivelse.
Denne filmen er allerede smått revolusjonerende for meg. Den beviser at det fortsatt er mulig å overraske innen sjangeren. Jeg får mange av de samme følelsene jeg fikk etter å ha sett Blair witch og Martyrs. Man kan ha et langt forhold som går trått en stund, men det er jaggu mulig å forelske seg på nytt.
Jeg er ”in love” og selv om jeg ikke har en eneste cd avspillende element i mitt hjem vil jeg kjøpe IT follows på dvd bare for å kunne eie en del av den og kose med coveret. Er deeet sjukt eller?
Litt om handlingen.
Etter å hatt sex med en gutt begynner Jay å se skremmende og forfølgende syner. (mer vil jeg ikke si!)
Når det kommer sånne filmer som IT follows er det deilig å være en film(og da helst horror) fanatiker som meg. Jeg kan glemme og tilgi alt av dårlige Carrie remakes og tamme oppbrukte djevelutdrivelser og bare omfavne gåsehuden, hjerteklappen, paranoiaen og god gammal redd-for-å gå-ned-i-kjelleren-alene-følelsen! Jeg elsker en god monsterfilm, men noen ganger kan det være så inni hesteræva mye mer skummelt med helt «vanlige» ting, som skjer med helt vanlige folk på helt vanlige dager.
IT follows er ikke bare den beste skrekkfilmen jeg har sett i år men også en av de mest uforglemmelige filmene (sammen med filmer som Nightcrawler og Wiplash). Derfor kan du fint begi deg inn på opplevelsen selv om du ikke er så glad i grøssere. Den kan by på mye mer enn skrekk. For eksempel et fengende og drivende soundtrack som jeg får lyst å drikke øl til, og samtidig skremmer vettet av meg. Er det forresten fler enn meg som får assossiasjoner sånn musikkmessig til paranormalfilmen fra åttitallet som heter The entity?, om en dame som blir plaget av et seksuell demon som skal presse seg inn både her og der?
IT follows har også masse fasinerende bilder og kameraføringer. Beinstøtt skuespill fra alle kanter, -og min favoritt; masse uforutsigbarhet! Selv om konseptet om sexoverførbar terror kan høres dvask og muligens litt komisk ut, så hørte jeg ikke så veldig mange som lo i kinosalen foråsidetsånn.
Kan budskapet være en pekepinn mot løsaktig ungdom og at du ikke blir kvitt kjønnsykdommer bare ved å stikke fra åstedet? Vil du for alltid på en eller annen måte knytte deg til folk du har sex med? Vil fortidens «tabber» sakte men sikkert alltid innhente deg? Ikke vet jeg. Og helt ærlig trenger ikke denne filmen noe som helst budskap. Den er så stilig og ekkel at den den står støtt som en ensom gravstøtte på en øde kirkegård uansett.
Det er ikke mange filmer som klarer å være både antioppskrift og samtidig dønn trofast mot sjangeren, men IT follows leverer både i pose og sekk. Her er det bare å bøye seg ned i kirkestøvet, rulle rundt i knoklene og ule mot månen av rein skær filmlykke.
Man kan bare håpe at denne regissøren fortsetter i samme baner, om det er horror er ikke så farlig bare han fortsetter å lage film! Jeg kommer uansett til å FOLLOW denne mannen.
Tentakler for EKKELhet 8/8
Her er et klipp fra soundtracket til The entity, så får jeg høre om dere er enige om at det kan minne litt om den samme intense inntrengende noja følelsen.
Det måtte komme. Det var kun snakk om tid. Denne listen var uunngåelig og det visste dere like godt som meg.
Dette fenomenet forekommer ofte på film, i varierende dramatisk grad. Noen er grusomme og utenkelige, andre forventet og tilfredstillende. Noen ganger må du snu deg bort, andre ganger klarer du ikke slutte å stirre. Det kan få deg til å hyle instinktivt NEIII! Eller klappe fjollete i hendene og stemme i ”Jaaa skyt han, for faan!!” Ring a bell?
På tide å prøve å leve opp til konseptnavnet og få lov å presentere et utvalg ekle dødsfall på film.
En liste som dette er alltid litt vanskelig å lage. Det er flere tusen om ikke millioner å velge mellom. La meg presisere at denne listen på ingen måte skryter av å være de ekleste dødsscenene noen gang -EVER, men det er rett og slett et knippe herlige absurde saftige dødsscener som jeg har valgt ut til deres glede og avsky. Selv om jeg heeelt sikkert har «glemt» noen håper jeg dere vil bli inspirert, minnet på, finne nye godbiter i sjangeren og kose dere med noen skikkelige ekle måter å dø på.
Tenk deg foreksempel ……
.. få snitta opp håndleddene og låra og bli trekt bortover i senene/blodårene som en marionette, før du blir pælma utafor et stup. Fra filmen Nightmare on Elm street 3: Dream warriors
..Hoppe uviten og glad ned for å base i masse høy, men i lufta, uten å kunne stoppe spranget se en høygaffel stå gjemt med taggene opp. Forestill deg det lille sekundet du rekker å tenke SHIIIT før du spiddes av din egen kroppsvekt i fart. Fra filmen The Other
..å dø av toxoplasmosis som følge av bæsjen til en søt kattunge. Tommy prøver å reparere forholdet med eksen ved å kjøpe en katt til henne. Hun vil ikke ha hverken katta eller han. Katten blir med Tommy hjem og pisser og driter ned hele leiligheten. Når han begynner å få kraftig hodepine og føle seg uvel døyver han det bare med mer heroin. Han dør til slutt i sitt eget spy. Fra filmen Trainspotting
«The kitten was fine»
.. en stakkar må «ri» på et sylskarpt knivblad formet som en stor sklie. Et bein på hver side gjør at han kuttes i to fortere enn man kan si banansplit. Fra filmen The long ships
..far i huset får hodet tråkka gjennom et trappegelender og blir kreativt nok halshugd av en komode. Fra filmen High tension
..Nå er det den tiden av året igjen. Høstingen er i gang. Se å få sydd igjen øya og munn på han ubrukelige birollen der med en maisplante og heng han på tørk som et fugleskremsel på åkeren. Fra filmen Children of the corn 3
..En dame har ertet på seg en illsint morerisk snømann. Først får hun halsen surret inn med juletrelys, så masse knuste julekuler stappet inni kjeften og gjentatte ganger få trykket hodet ned i julekuleesken til de sprekker. Tilslutt blir hun hengt opp i juletreet etter halsen med julestjerna på hodet. Fra filmen Jack Frost
..bli oversvømt av kokende lut. Og for å gjøre det enda jævligere skjer det foran datteren din. Fra filmen Jeg er Dina
..Jigsaw er misfornøyd med menneskeheten igjen, denne gangen på en tidligere morder. Han vil at morderen skal pulverisere hendene sine før en sylskarp massiv pendel når magen hans. Han får et minutt og yes, dere gjetta riktig. Han rakk det ikke..
Det vil si; Han rekker å pulverisere hendene sine, men også å bli «pendlet» i filler. Fra filmen Saw 5
..bli ridd(type sex) og samtidig saget i støkker med motorsag, mens man observerer to stakkarer som tvinges til å onanere til hele greia. Fra filmen ABC s of death: Bokstaven L
..fore seg selv levende til løvene. Fra filmen The happening.
..å bli fortært av sinte rødmaur fra innsiden og ut. Og rekke og registrere at du blir båret ned i selve redet for å bli festmiddag. Desverre uteblir noe av medlidenheten når han er en klassisk bad-guy. Han slo jo Harrison jo!- Bare spis! Fra filmen Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull
..å bli sugd(ikke sex) fast i en slags propp på bunnen av et badebasseng og tømt for innvoller, mens du desperat prøver å si fra til vennene dine som bader og koser seg rett over hodet ditt. Fra filmen Final destination 4
..Et av tidenes mest absurde selvmord er når gærningen i denne filmen (rett før politiet tar han)kaster seg mot en åpen saks med munnen først for faan?? Fra filmen The dead zone
.. å gape rundt en fortauskant og litt senere ha noen som hopper på hodet ditt. Fra filmen American history x
..å bli dratt inn i en gigantisk klesrulle.(Bare King as..) Fra filmen The mangler.
..et sjokkerende og uventede dødsfall i en ellers så moralsk korrekt Amerikansk filmverden er når Nash (dama til helten) bli trekt i stykker av en bil og en trailer som kjører hver sin vei. Fra filmen Haikeren
..her kommer selvfølgelig det uungåelige: Bli kvalt av noen andres bæsj fordi munnen din er sydd rundt en annens analåpning. Fra filmen The human Centipede
.. Den forfengelige premiebitchen Judy, som blir penetrert av en glovarm krølltang. Fra filmen Sleepaway camp.
..Harry har klådd på feil dame og hennes sjalu mann begraver han(det vil si, han må grave hullet selv mens han blir truet med pistol) opp til nakken i sand. Harry tvinges til å holde pusten lenger og lenger når tidevannet kommer. Det tar sabla lang tid og dø sånn, men han drukner tilslutt mens mannen sitter og ser alt hjemme på live opptak med en drink. Fra filmen Creepshow
.. Bli hengt opp i stålkroker fra puppene og blø ihjæl sakte men sikkert er bare en av mange jævlige scener og dødsfall Fra nastyen Cannibal ferox
.. bli drept av en søt hvit flyvende kanin. Fra filmen Monty pyton and the holy grail
Bolognese anyone?
.. å ha blitt injisert med et serum som får smerte til å bli nytelse og ende opp med å spise deg selv. Fra den fantastisk grafiske filmen Naked blood
..bli kvalt av vagina bobler fra helvete. Yup, det var det jeg skrev. Fra filmen Female ninjas, magic chronicles
..bli slått sakte men sikkert ihjæl med en teskje. Fra kortfilmen med langnavnet The horribleslow murderer with the extremely inefficient veapon
..teste døden for så å bli gjenopplivet for å prøve å fortelle om den andre siden. Fra filmen Flatliners
Hvilke dødsfall på film har satt sine arr i sjela di?
En kategori som heter kjappis. Dette er raske, litt kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser, som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er ferskt:
Når man må betale 150 friggin spenn for en kinobillett, er det bra at det innimellom kommer filmer som er verdt hver eneste opptjente kronasje.
Nightcrawler er en sånn film. Dette er steike meg en av de mer givende kinodatene jeg har hatt på en stund.
Litt om handlingen.
Lou Bloom er desperat etter jobb. Han vil gjøre så og si hva som helst for å tjene litt gryn. Når han en kveld kjører forbi en bilulykke og ser et kamera team filme ulykken og selge det til den nyhetskanalen som betaler mest, begynner en ide og spire.
Jake Gyllenhaal gjør den ekleste rollen i hele sin karriere med denne American psyko-aktige, ”nothing too loose” figuren Lou.
Selv om Jake spiller en forholdsvis mørk rollefigur i Donnie Darko også, kan disse to ikke sammenlignes. Hvor han i Donnie spilte en trøblete tenåring med indre demoner, ligner han i Nightcrawler mer en slags uempatisk, iskald, perfeksjonist-psykopat, som gjerne (bokstavelig talt)går over lik for å oppnå sine mål. Lukter jeg også et snev av asbergers?
Når han ved en tilfeldighet oppdager at han har et ”naturtalent” i å filme ulykker og selge det til nyhetskanaler begynner kjedereaksjonen. Litt skryt fra Tv veteranen Nina, som kjøper hans første opptak til Tv, gjør at Lou nærmest blir besatt av å skaffe mer makabre opptak. Det virker på meg, at dette er første gang på lenge han har fått noen som helst form for annerkjennelse og følelsen av å mestre noe. Han vil naturlig nok ha mer.
Det utvikler seg et interessant samspill mellom Lou og Nina. Hun trenger han til å beholde seertallene for kanalen, det vil si, filme mest mulig sjokkerende ulykker og generelle voldstilfeller når det skjer, men ”betalingen” han ønsker er rimelig drøy.
Selv om hun føler en viss avsky og er sjokkert over hans manulipative måte å drive forretninger på, fasineres hun også. Vi som seere kan forstå hvorfor. De er et speilbilde av hverandre og driver mye av det samme spillet.
Nightcrawler foregår mest ute på veien om natten og det hører med endel venting på at ulykker skal skje. Dette høres kanskje kjedelig ut (og mulig noen synes det også) men jeg lever meg helt inn i det. Jeg spisser ørene for den skurrete politiradioen, som når som helst kan annonsere neste potensielt blodige scenario. Jeg sitter faktisk på et tidspunkt og nesten hååper at blodet skal sprute enda litt mer så Lou får et bra opptak. Og det er jo nettopp dette som er skuerspillerkunst. Når man begyner å «heie» på gærningen i filmen fordi hans brennende engasjement smitter over på deg.
Veldig mye av spenningen ligger i det konstante kappløpet om å komme først til ”lokation,” kaste på seg filmutstyret og få med seg mest mulig blodige detaljer på så nært hold som mulig før konkurrentene. Adrenalinet pumper i blodåra i tinningen på Lou, og jaggu sitter jeg og dirrer litt sjøl og. Fikk han det? Fikk han en god vinkel på det maltrakterte ansiktet? Rekker han først fram til Tv stasjonen?
Når jeg kom hjem om kvelden og skulle legge meg var det tomme, kalde blikket til Lou bloom det eneste jeg så på netthinnen. Og merk dere dette: Jeg tenkte aldri at det var Gyllenhaal.
Det var Louis Bloom. Så godt spiller han. Det stive smilet hans, det udefinerbare kroppsspråket. Og svaret han gir partneren sin som påstår at han ikke forstår mennesker.
“What if my problem wasn’t that I don’t understand people, but that I don’t like them? …”
Lou blir viklet inn i Medias makt. Jeg som seer blir også engasjert, og senere ettertenksom. Tenk hvor «blodtørstige» vi har blitt. Hvor opptatt vi er av å få med oss andres ulykker. Jeg kan ikke si at jeg ikke kjenner meg igjen: Ser jeg en overskrift om at en baby er tent på og kasta ut av 12 etasje kjøper jeg faan-meg avisa for å lese om det(!)
Sånn er de fleste av oss, men å klandre media er også for enkelt. Hele greia er mye mer kompleks og det er dette jeg liker med filmen. Det setter i gang noen knirkende tannhjul og en rasende debatt.
Se en av de mest intense scenene i filmen hvor vi følger nyhetssendingen fra bakrommet og er vitne til hvordan de bygger opp, nærmest messer de samme setningen igjen og igjen for å plante frykt i seerne. Redigerer en trussel inn i stua, som ikke nødvendigvis stemmer med virkeligheten. Det får deg til å tenke sant? Hvor mye av nyhetene du ser er konstruert, klippet og limt og lånt fra gammelt materiale for å virke mest mulig sjokkerende, så du ikke skifter kanal?
Filmens ekleste og mest eksplosive scene er den eneste gangen Lou viser sterke følelser og skriker til sitt eget speilbilde før han knuser det. Det virker som det kommer en oppsamlet storm av selvavsky.
Javisst er det på grensen til et par tegneserie lignende bilder og en hel del ”urealistiske” settinger. Foreksempel at han kjører rundt i et kjøretøy som er like oppsiktsvekkende som et juletre i Mai, og at han alltid rekker å «bli ferdig» med opptak i siste sekund før politiet kommer, men jeg tror ikke Nightcralwer noensinne hadde som hensikt å virke realistisk, men heller belyse et tema på en svartkomisk måte.
For folk som har rolige barn som sover sånn ca når de skal, så er det sikkert null problem å se en film om dagen. For oss andre som får små mini-turbo-maskiner er det ofte at en film, som denne, må deles opp i åtte omganger, over flere dager. Siden jeg i tillegg så filmen på you-tube med VHS bilde, rusten lyd (uten tekst) og hele greia oppkuttet i fillebiter hadde jeg ikke de største forhåpninger om at dette kom til å bli en minneverdig greie.
Ikke har den noen særlig sjokkerende effekter heller. Null nix med blod og generelt er den ganske lavmælt, treig og gammal!
Det fantastiske er at fortsatt klarer denne filmen å klebe seg rundt meg som en plastfolie og skvise nervesenteret. Og sjeldent mellom tittingen, bleier og grøtkliss slipper den tankene mine.
En del av meg lurer fælt på hvorfor jeg synes denne filmen er så ekkel. Jeg tror det må være dette …. Jeg vil kalle det ”Altman grepet”. En følelse jeg også kan få av å se en Haneke film, fordi jeg vet at reggisøren ikke nødvendigvis følger de uskrevne ”reglene” og man kan aldri være helt forbredt på hvor det bærer, eller hva man kan ende opp med å føle etterpå.
Litt om handlingen.
Frances er en rik ensom dame. En dag det regner ser hun en gutt sitte å fryse på en benk i parken. Hun løper ut i regnet og hoier inn den ukjente gutten til sin overklasse leilighet.
Så begynner det. En merkelig uforutsigbar affære. Siden gutten virker å være stum blir det rom for mye undring. Vi vet ingenting om han i likhet med Frances og det blir å gjette seg til det meste ut ifra hans ansiktsuttrykk.
Frances, som tidligere i filmen har virket som en livstrøtt fraværende litt anspent overklasseb…tch lyser opp og fyrer opp et engasjement man ikke har sett maken til. Hun disker opp mat, nærmest kler av han og putter han i badekaret, vasker og tørker klærne hans. Han får eget soverom. Hun tilbyr til og med å kjøpe en fjernstyrt seng til han (!)
Hun handler nye klær til han allerede dagen etter og dresser han opp som en mannekengdukke.
I tillegg babler hun høl i hue på stakkaren. Det formelig fosser ut. Akkurat som om hun kompanserer for hans stillhet. Det er mye å ”hente” i disse enveis monologene hennes. Det er sprekkfullt mellom linjene. Mellom kakesnakk og trivielle hverdagslige sysler om vær og vind tyter det fram en hel del ubehandlet forstenet følelsesliv og dystre konflikter. Noen ganger er disse små ”forsnakkelsene” et av filmens ekleste elementer fordi det virker helt ubevisst fra hennes side.
Som om de skulle kjent hverandre i mange år eller det var en kjær som hadde kommet hjem, avslutter hun kvelden med å si noe så merkelig som:
”Im very glad youre here”
Utviklingen av denne tilsynelatende uskyldige velmenende handlingen får konsekvenser ingen av dem kunne drømme om.
Konflikten begynner så smått å ulme. De har totalt forskjellige oppfatning av den andres oppfatning av situasjonen. For Frances er livet snudd opp ned. Hans ankomst er noe av det største som har skjedd henne på mange år. Hun er tydelig stresset og det er til tider vondt og litt flaut å se på hvordan hun fyker omkring som en forelsket skolejente for å tilfredsstille med mat, vin, nye klær og til og med prostituerte for at han ikke skal forlate leiligheten. For gutten er dette bare en beleilig situasjon for øyeblikket og han gjør som han vil.
Han svinser uberørt inn og ut av vinduet på soverommet ”hans” som om det skulle være et hotell, om dette kan være en metafor på hvor flyktige og uberegnelige ungdommer og da spesielt gutter i en viss alder kan være.
Man kan kjenne fortvilelsen hennes lang vei når hun begynner å miste kontrollen og desperat spikrer igjen vinduene og låser han inne. Slike følelser kan oppstå både hos en beskyttende mor og en sjalu kjæreste.
Frances virker å ville være begge deler.
Sandy Dennis leverer en vulkan av en figur. En som ikke har hatt et utbrudd på mange hundre år, men akkurat har begynt å murre.. Hun er farlig god i sin tolkning og underspiller ut til fingerspissene hvordan det er å være rik og ensom- og litt kåt. Hun vet ikke hvordan hun skal håndtere disse nye følelsene som kommer strømmende når den nye gutten dingler bekymringsløst rundt i leiligheten hennes.
Likesom vi ser i to av Altmans andre filmer Images og 3 women følger vi også her utfordringen ved det å være kvinne på forskjellige nivåer. Alle inneholder kvinner som babler mye, akkurat som de prøver å holde en en slags stigende panikk nede. Jeg kan ikke hjelpe å tenke på Polanskis uavhengige triologi Repulsion, Tenant og Rosemary som minner om disse tre. Det går en slags rød tråd igjennom alle, selv om de mer enn godt nok kan klare seg som selvstendige filmer.
Lik som Lynch sine røde draperier og Polanskis skjellsord ”Monstre” har Altman også sine gjennomgående kjennemerker: Å zoome inn og ut på for eksempel glass og pynt som skinner og dingler. Det deler scenene på en soft måte. Litt som å flyte over i noen andres drøm. Å viske ut virkeligheten. Dempe den.
En annen teknikk han ofte bruker, er å kjøre dialoger parallelt. Noen ganger kan det virke som tomt pjatt som ikke har noe med scenen å gjøre, men min teori er at denne ”bablingen” ofte kan være nøkkelen til hele filmens ”kjerne”.
Det er litt vanskelig å forklare men det føles litt som å måtte være på to steder samtidig. Og sånn er det jo ofte i livet. Jeg merker at jeg ofte ikke klarer å stenge ute samtalen de to foran meg på bussen har, selv om jeg prøver aldri så hardt.
Altman fikk sterk kritikk for dette i en tidligere film, hvor en produsent mente at det var helt skandaløst å overlappe dialoger på den måten. Det viste seg senere å bli en populær teknikk for å få til en mer realistisk dialog.
Altman bruker også denne teknikken for å fortelle oss ting om hovedpersonen i That cold day in thePark. For eksempel overhører vi en samtale hos gynekologen når en tydelig anspent Frances skal til legen. En samtale mellom tre kvinner om pessar, graviditet og størrelser på menn. Så vidt jeg vet er alle disse temaene touchy for Frances. Selv om hun ikke deltar føler vi på en måte at alle temaene angår henne. Og det er akkurat som hun føler at vi føler det. Det er meget effektivt. Det forteller oss sublimt det vi lurer på, uten at hovedpersonen trenger å gjøre noe annet enn å reagere på de riktige stedene.
Filmen gir en ubehagelig følelse. En virkelig ubehagelig følelse. Hele tiden er det en slags nervøsitet i luften.
Jeg føler meg som en spion store deler av filmen, som helt uinvitert kikker inn i stua (og hodet) til noen ukjente. Litt som å høre videre på telefonen når den andre enden tror at han/hun har lagt på. Vil man virkelig høre hva folk gjør og sier når de tror de er alene?
På et tidspunkt i filmen får man øyekontakt med Frances gjennom noen persienner og det er nesten så jeg skvetter til, klar til å unnskylde meg. Det rekker man ikke for hun trekker gardinene for.
Jeg tror hovedtemaet i That cold day er ensomhet, men det er rom for masse annen tolkning. Vinklingen er ytterst interessant. Hun inviterer inn denne ukjente gutten. Hvorfor? Av omsorg (ingen barn) begjær? (Ingen mann) Selskap? (bare gamle kjedelige venner)
I hennes verden som domineres av gamle pompøse, overfladisk, moralsk korrekte fossiler blir det naturlig nok et frisk pust når det kommer inn et så anderledes element. Det skal ikke mer til enn at han ikke har sokker i skoene for å gi henne en rar følelse av noe forbudt og spennende. Noe våkner i henne.
Se scenen hvor de leker en slags klappe lek, blindebukk tror jeg vil kalte det. Det ligger endel seksuelle undertoner under, men jeg mistenker at det er mest fra hennes side. Hun peker på rødfargen i skjerfet,
”Thats the red that symbolises the flame …in my hart”
Hun lever seg tydelig inn i ”leken” Etter en stund hvor hun har famlet etter han med bind for øynene, og ikke finner han oppdager hun at han brått har forlatt leken og hun står alene igjen i en tom stue med dirrende kropp.
Det topper seg for Frances i filmens ekleste scene hvor hun betror seg til gutten, virkelig åpner seg. Utfra sin dypeste sjel. Senker seg ned på et nesten umenneskelig ydmykende nivå Begynner pent med å fomle seg fram til at hvis han har lyst å ligge med henne så er det greit, så til å legge seg inn under dyna, snike seg innpå og det ender i en nærmest bedene ordre. Når hun tar det siste skrittet og rører ved hodet hans oppdager hun sjokkert at hun hele tiden har betrodd seg til en hårtust som ikke er han, men en dukke som har ligget under dyna sammen med noen puter.
Det paradoksale er at hun først sier,
”Its so strange knowing someone else is in the house, im so use to being here alone”.
Snuppa, du er fortsatt alene.
Skriket hun utstøter når hun ser konstruksjonen hans kommer uansett til å følge meg i årevis. Kanskje et helt liv. Det går gjennom marg og bein, stål og betong. Denne grusomme, voldsomme reaksjonen symboliserer også vulkanens første utbrudd og filmens vendepunkt.
Jeg kjenner på mange følelser gjennom That cold day. En del av meg synes synd på Frances, i hvertfall når du gjennom monologene hennes forstår hvilken torturert sjel hun egentlig er. Men så tenker jeg: Hvem er det som egentlig tar inn en gutt fra gata og sporenstreks overøser med gaver, klær, mat, vin og antydninger til videre hygge? Og hvis JEG hadde vært en gategutt hadde ikke jeg bare spilt med å tatt imot gavene, maten, vinen, og kanskje hoppa over resten fordi hun kunne vært mora mi?
Robert Altman er en viktig og fryktløs regissør. Filmene hans er alltid aktuelle. Om de er fra 60 tallet eller årtusenskiftet. That cold day in the park er kanskje ikke et av hans mest kjente verk, men føyer seg inn i rekken av filmer som gjorde det motsatte av å følge trenden og sikte mot kassasuksess. Han lagde alltid filmer han ville uten å følge Hollywoods oppskrift for å lykkes som regissør. Det er imponerende å se hvordan hans liv konstant gikk i bølgedaler med suksess og fiásko. Han var helt på topp og langt under bunn, men han ga aldri opp sin lidenskap. Jeg vil tro han er et følelsesmenneske og det kommer tydelig fram i både regi og hans valg av prosjekter. Alt dette er godt formidlet i dokumentaren Altman. Som jeg anbefaler å se før filmene. Eller etter. Eller begge deler.
If you don’t have a leg to stand on, you can’t put your foot down. – Robert Altman
Jeg merker spesielt godt med denne typen film, at min oppfatning av ekkelhet endrer seg i takt med alderen. Før var det i større grad basert på innvoller og forskjellige bisarre måter å dø på, men nå kan jeg bli totalt forstyrret av for eksempel et familiedrama eller folk som har ”hverdagsangst”. Jeg antar at det føles mer relevant.
Jeg kommer aldri til å slutte å anmelde folk som tvinges til å spise hverandres bæsj og sånn, så ta det med ro, men vi må tåle litt «voksenfilmer» innimellom 🙂
Se den sjokkerende dokumentasjonen Cold fear-Gay life in Russia aka «Hunted».
Dette er et land som står bom stille i utvikling på det punktet. Det kan nesten virke som Russland går baklengst inn i steinalderen med sine holdninger. Er det uvitenhet? Frykt? Er det massesuggesjon og flokkdyr mentalitet?- eller rett og slett trass? Skremmende er det uansett- og skikkelig skikkelig provoserende!
Dokumentaren lå på NRK nett Tv, men er desverre gått ut. Man kan dog finne den på youtube med litt dårligere kvalitet. Der heter den «Hunted in Russia».
Jeg satt, som sikkert mange andre og hørte på radio i jula, da de snakket om det forsvunnede flyet. Det fikk meg til å tenke tilbake på en bok mamma hadde i bokhylla da jeg var 12 år. Den het ”Etter midnatt” og hadde et fengslende cover og tittel for en altslukende skrekk-nybegynner som meg. Forsiden viste en klokke som hadde fått en illevarslende flenge. Jeg visste det ikke da, men det var en novellesamling av godeste Stephen King. Den ene het Langolierne. Jeg brukte en stund på å pløye meg gjennom, men da jeg var ferdig satt jeg forundret og ekstremt engasjert igjen. Det var den skumleste rareste historien jeg hadde lest. Jeg hadde med meg boka overalt som den snålingen jeg var og leste den fillete.
Jeg prøvde å forstå.
Litt om handlingen.
En gruppe tilfeldig mennesker våkner på et fly og oppdager at alle de andre passasjerene, inkludert piloten og kapteinen er vekk, selv om flyet fortsatt er i lufta.
Her er det altså ti mennesker som våkner på et fly og resten av det tidligere fullsatte flyet er tomt. Radaren viser ingen andre fly og verden under er mørk og stille. Ganske ekkelt ikke sant?
Når jeg endel år senere fikk nyss om at det var laget en spillefilm av denne boka, var det med skrekkblandet fryd jeg ”hunta” den ned og putta den inn i dvd spilleren. Filmer lever som kjent sjelden opp til bøker, men det er alltid en ekstra stor risk å se en Stephen King filmatisering. Spesielt der hvor han sjøl har regien.
Langolierne er for meg en film som har den sjeldne kvaliteten å være akkurat som jeg hadde forestilt meg. Saken er bare at dette er forestillinger jeg lagde for ti år siden. (Jeg var 22 når jeg så den første gang) Det har skjedd mye med min fantasiutvikling på den tia og mine ønsker av en historie. En film som Langolierne er gøy å se igjen og konseptet er kult, men det blir som å se en slags familiefilm thriller som fremstår irriterende moralsk korrekt. Dessuten får man litt sånn «Days of our lives» feeling når bildet fades ut i en spennende scene, skjermen er svart i noen sekunder for så og fades tilbake igjen og fortsette. Det kan dog unnskyldes fordi filmen i sin tid ble vist som en miniserie.
Når det er sagt skal jo mange av disse litt eldre traverne ha skryt for å ta seg god tid der det trengs og de har sin sjarm. Teorier som blir luftet og drøftet. En mann som går frem og tilbake en lang stund, klør seg i skjegget og mumler før han plutselig hever brynene og sier «Nå vet jeg det..»
Selv om Michael Bay sannsynligvis hadde fått magesår av så lite effekter og fravær av skyskrapere som vælver, kan vi andre kose oss med en stødig, jevn stigende nerve og et mysterium som eskalerer.
Mange av skuespillerne er likanes og spiller ikke kjempedårlig men noe prototypisk (er det et ord?) blir det jo nesten alltid med disse Stephen King figurene. Legg merke til at jeg sier figurene og ikke karakterene nettopp fordi de ofte blir servert med få gråsoner. De virker som de kun står for en ting og har en bastant mening. Gjerne når det kommer til livsfilosofi og i forhold til andre mennesker rundt seg. Noe for så vidt som funker bra i bøkene hans men ikke så godt på lerretet.
De tidvis pinlig kalkulerte dialogene og litt for selvfølgelige reaksjoner og konklusjoner kommer på løpende bånd. Enkelte av skuespillerne heiser kvaliteten, men blir desverre rask jekket ned igjen så fort en viss jentunge med John Lennon briller og pottesveis åpner brødhølet.
”This place smells wrong. Really badly wrong”
If you say so…..
Den blinde bollesveisen, eller Dinah som hun egentlig heter, åpner den bemerkelsesverdige happeningen. Hun våkner i flysete og ingen svarer. Når hun panisk begynner å rope på folk og fomle i setene og bare finner vesker, smykker, briller- til og med pacemakere er det lett å forstå panikken. Intet varmt menneskeblod og ingen kropp til å romme det. Alt av det pulserende menneskets larm og leven er borte. Som om kroppen støtte fra seg alt det falske, kalde, blanke harde før den dro.
Filmen har valgt en perfekt sted til å romme panikken, og på en måte kapsle den bisarre situasjonen. I en blikkboks mange tusen meter over bakken. Etter å ha ropt på alle radiokanaler og til alle flyplasser uten svar og alt ser mørk ut der nede på bakken, blir de nødt til å stille de uungåelige spørsmålet.
Er vi de eneste som er igjen på jorda? Er det helt tomt der nede?
Where did everybody go, and why didnt we go with them?
Etter en rask introduksjon av gjengen. Hvem er snill, hvem er gæærn hvem er synsk og hvem blir kjærester osv, bestemmer de seg for a lande på en flyplass i Maine (selvfølgelig) Selve landingen går knirkefritt, men de oppdager fort at noe er veldig galt. Nervøst setter de beina på den dødsens stille jordkloden. Ikke et eneste menneske er å se, og denne verdenen gir heller ingen lukt, smak eller lyd. De virker å være fanget i en dimensjon av tomhet og stillhet. I tillegg er det noe fryktelig som nærmer seg.
Alt er i kjent King stil. Synske unger, både Maine og Nevada er nevnt. En pirrende og godt oppbygget historie med en premiedust avslutning. Jeg lurer på hvor mange som ville ha igjen penga når utklipte pacman monstre begynte å jafse i seg jordkloden. Det er nemlig Langolierne.
Snusfornuftig blind kid åpner hølet i trynet igjen:
”What are the langoliers mister Toomey”?
Ja det vil gjerne jeg også vite! Hva er egentlig Langolierne? Og hvorfor får de lov å avslutte dette fasinerende eventyret? Er det dette vi har ventet 2 timer og tjue minutter på? Når de endelig viser seg er de verste effekter siden den utklipte haien kræsja inn i glassruta på Haisommer 3. Jeg tror ikke det hadde vært mulig å lage noe dårligere om man hadde fått eksperthjelp.
Hva symboliserer de? Eller er de bare nok et vesen, slik som nissen eller dodraugen som er skapt for å skremme barn til å være lydige
Eller kommer de ..!
Mr Tomey ruller en svett bundet kropp over på siden, helt nødvendig etter hans hysteriske paniske oppførsel, og sier
”My father said that they lived in closets or other dark places- all they really were were hair, teeth and fast little legs.”
Veldig ofte i Kings universer må vi tilbake til en eller annens barndom for å finne opphavet til monstrene i voksen alder. Om det er en misbrukende far, en voldelig mor eller en hund som har druknet, er det alltid i barndommen det begynner.
Vi får en slags forklaring på hvorfor Mr Toomey, en mann som synes det er deilig å sitte å rive papir i strimler er så redd for Langolierne, men jeg synes resten av forklaringen på Langolierne er en smule tynn og de kunne godt ha droppet å ha de med. Altså i billedform. Vi kunne nok heller ha skapt de mye mer skremmende i fantasien.
Om jeg skal oppfordre deg til å bruke 3 timer på en lørdagskveld på denne filmen er jeg litt usikker på, men liker du konseptet, mysterier, Stephen Kings univers og kan se forbi det litt dvaske skuespillet og de helt hårreisende dårlige effektene mot slutten så sier jeg bon voage.
Jeps… jeg kødda ikke..
Det ekleste i filmen er noe så enkelt som at faren til Toomey ( i et minne han har om den sadistiske faren) gjør en slags krafsebevegelse med hånda som skal forestille Langolierne. Og samtidig en lyd, som blir forklart godt i filmen – nemlig honnikorn som sussler i melka. Knitrende, sprakende sisslende. Noe kommer.
Også hele den derre alene i verden greia da.
Filmen er helt på sin plass om dagen når folk og fly tilsynelatende har begynt å gå opp i røyk. Og mennesker har vel alltid delt en felles frykt for å bare forsvinne uten spor og grunn. Om det er Bermuda triangelen eller romvesener, kvikksand eller portaler. Ser man mer enn en sci-fi dokumentar skjønner man hvorfor den frykten ligger så dypt i oss. Den er reel. I hvertfall til en viss grad. Ute i vår galakse er det skremmende mange bevis på sorte hull som svelger tid, rom, form og forstand.
Vi tenker sjeldent på dem. Vi fyller livene våre med andre ubetydelige bekymringer, som å ikke få sprø nok svor på ribba og om en kollega kanskje ikke liker meg. De virkelige bekymringene, som sorte hull og vår bittelille eksistens blir for store og omfattende å ta innover seg. Likevel er min teori at et sted langt der inne jobber bevisstheten med å forstå og samtidig frykte det uforståelige ingenting. – Og alt.
Nå må jeg ta en bæsjebleie her.
Tentakler for EKKELhet
5/8
Noen av de andre Stephen King filmene som ødela boka.
Desperation Nevada
Graveyard shift
Onskapens hotell (tv versionen!!!!)
Needful things
-Og noen av filmatiseringene jeg likte.
Cujo
Carrie
The shining (Kubrik)
Misery
Dolores Claibourne
The dead zone
The green mile
Secret window (også fra samme boka)
The stand
Hvilke er dine favoritter? Og hvilke synes du skuffet?
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
-thumbnail.jpg)
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
