En kjappis: Enemy (2013)

En kategori som heter kjappis. Dette er raske, kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser, som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er ferskt:

Med fare for å virke helt forelska i Gyllenhaal, vil jeg ganske tett på Nightcrawler anbefale enda en thriller med Jake i hovedrollen.

Litt om handlingen.

Historielæreren Adam(Gyllenhaal) ser plutselig en skuespiller som kunne vært en tro kopi av han selv i en film han leier. Han finner telefonnummer og adresse til denne mannen for å oppsøke han.

Enemy har fra første stund, en sånn rar stemning som jeg elsker. Type, noe er gæli, men jeg får ikke helt taket på hva.                                                                         Vi blir kjent med Adam, en vanlig dude som ikke er interessert i å lage noe kluss for noen. Hverdagen hans tøffer og går i vante rutiner helt til dobbeltgjengeren hans plutselig dukker opp på tv.                                                                                          Og vips, så blir alt bare helt fjernt.

For hva gjør man egentlig hvis man plutselig skulle ”møte seg sjøl i døra”?

Dette med dobbeltgjengere har alltid fasinert meg, og jeg synes i grunn det er rart hvis det ikke fasinerer de fleste!

Det skjedde nemlig noe rart med meg for to år siden da jeg satt på bussen. På Solli plass kom det på en jente som var prikk lik meg selv. Det var riktignok Frogner utgaven av meg med spisse støvletter og skinnveske med frynser og sånt som jeg aldri kunne finne på å ta på meg, men alt annet (til og med stemmen) var så lik at jeg ble helt svett. Skulle jeg si noe? Burde vi egentlig aldri ha møttes? Kanskje det bare var plass til en av oss? Var hun min ukjente søster?Med dirrende fingre klarte jeg å få tatt et bilde av dette fantastiske fenomenet. Et bilde som senere ikke kunne bevise så mye mer enn et utydelig bilde av en dame med lyst hår på 21 bussen.

Hovedrollen i Enemy, Adam går litt lenger enn å bare ta et knudrete bilde. Han vil møte denne personen face to face og konfrontere han med deres utrolige likhet.

Når disse to møtes begynner ting å gå i ball både for Adam, og oss som seere. Hva er det som skjer? Og hva er det vi ser? Og var dette egentlig så lurt? Han har tråkket over en terskel og det er for sent å reversere prosessen. Noen dører lukker seg, andre åpnes og der inne, har fargene en annen nyanse og helt andre spilleregler gjelder. Der Adam trodde han kanskje skulle komme til bunns i mysteriet, blir ting bare enda mer forvirrende og spørsmålene multipliserer seg.

Puslespillet har mange brikker og i Enemy er det umulig å se hele motivet ved første titt.(Sånn var det i hvert fall for meg)

Jeg rynker bryna og prøver så godt jeg kan å samle inn trådene og tyde de små hintene jeg får underveis. Enda så mange filmer jeg har sett, får jeg aldri helt teken på dette. Jeg liker å være tilstede i filmens øyeblikk og bare flyte med, fremfor å begynne med å gjette på konklusjonen fra begynnelsen.

Å la analysen ligge til filmen er ferdig, kan være den beste måten å nyte en film som Enemy.

Mange påstår at Enemy har den mest uventede hårreisende avslutningen de noen gang har sett. Noen synes den er kjempeteit, mens andre har arr for livet, alle er dog enige (inkludert meg selv) at det er lenge siden jeg ble tatt så på senga og helt Holy shit- WTF??!! av en ”slutt”.

Dette er også uten tvil filmens ekleste scene.

Andre ekle filmer med dobbeltgjengere:

Twin peaks

The brøken

Invasion of the body snatchers

The abanoded

Vertigo

Lost highway

Moon

Mirror image (Episode fra Twilight Zone)