Unfriended (2015)

Jeg har vel sjeldent sett en så skreddersydd skrekkfilm til vår generasjon. Dette må jo være, sammen med global oppvarming og vaksiner som ikke virker lenger, den nye og mer relevante horroren for dagens ”ungdom” – og voksne for den saks skyld.

I en verden hvor folk dokumentere alt på nett (foruten om den flekkete joggebuksa og at du gir ungen din brød med gluten(!), er det masse potensiale for å lage en skikkelig skremmende film rundt dette tema. Nettopp fordi alle frykter det samme: Å bli avslørt som noe annet enn perfekt.

Litt om handlingen.

5 venner har en skype samtale på nett. De plages av en anonym inntrenger som virket å ha hacket profilen til en avdød venninne.

Unfriended utforsker enda en vinkling i found-footage sjangeren. Vi ser hele filmen gjennom laptopskjermen til Blaire, noe som i utgansspunktet er litt uvvant og ihvertfall til å begynne med, litt slitsomt for hjernen. Heldigvis går det raskt over og jeg lever meg inn i personlighetene og historien via chat, skype, facebook profiler og youtube. Til og med spotify spiller en liten, men meget effektiv rolle her og setter den lille ekstra spissen på ting.

For når man tenker på det, er det faktisk mulig å fortelle en hel livshistorie via nettet.

Internett slutter ikke. Jeg husker en litt eldre dame som spurte meg hvor internett ble av når jeg lukket vinduet. Hun sa helt oppriktig: Hva om den blir borte nå?

Jeg humret da, men tanken ble liggende der og lurke resten av dagen. Ja hva om den blir borte en dag? Klarer vi å gå tilbake dit vi var? Hvor nå det var….

Det er sikkert mange som skulle ønske de kunne slette saker og ting fra nettet ,- noen mennesker er til og med så uheldig å bli frastjålet hele sin identitet på der. Som i våre dager faktisk er ca 60 prosent (kanske mer) enn vår identitet i kjøtt og blod. Det er jo ganske ekkelt?

Du er liksom ikke helt kjæreste med noen før du har posta det, ungen din ekke heeeelt født før det første bildet er lagt ut og du ekke helt fornøyd med deg selv hvis ikke det nye profilbildet som du prøvde tusen vinkler på, før du fant det perfekte fikk under 25 likes??

Det som er kult med å følge denne hovedpersonen Blaire på denne måten, er at vi hele tiden, gjennom hva hun skriver, hva hun ser på og sletter kan bli kjent med henne på godt og vondt. Likeså den stigende panikken når et fremmed element sniker seg inn og ikke lar seg verken slette, bli skrudd av eller ned.

Du ser for eksempel en haug med klassiske skrivefeil når hun blir veldig stressa og skal skrive fort,- og en annen ting er at du ser hva hun egentlig vil skrive, men så sletter det flere ganger fordi hun føler at det enten ikke passer eller at det skal gjøre ting verre.

Og er det ikke litt sånn? Alle må vel innrømme å ha ”komponert” en tekst iblant fremfor å bare skrive det første du tenker eller føler.

Filmens styrke ligger i alle disse tingene som man kjenner seg lett igjen i. De tre prikkene som antyder at noen skal svare deg, – men svaret kommer aldri.

Du kan jo tenke deg hvor nerveskranglende det er når du venter på svar fra din døde venninne som tok selvmord året før.

Typing typing

…

Sammen med filmens åpningsscene som viser selvmordet til Laura, er en av filmens ekleste scener når den ene av ungdommene på fellesskypen plutselig blir sittende som frosset. Lenge tror du bildet har fryst, men så begynner hunden å bjeffe. Det er ikke det at den situasjonen er såå skummel, men når du begynner å bli eldre så er det å vente på å svette faktisk fysisk smertefullt, og jeg gruer meg så fælt for jeg vet det kommer!

Unfriended gjør deg urolig. Når Blaire ikke får svar fra kjæresten, får en link av sin døde venninne som lastes inn ulidelig sakte, og tre andre skype venner roper i bakgrunnen blir jeg skikkelig stressa. Jeg er drit nyskjerrig på hva den linken inneholder, men samtidig er jeg også nervøs på hovedpersonens vegne. Hva kan man egentlig forvente seg fra den andre siden? Et lite sekund er til og med hånda mi på vei bort for å klikke på den….

Det er disse virkemidler gjør unfriended til en ”hyggelig” og fresh overraskelse innen footage-skrekk.

Man kommer ikke unna litt vel mye slitsomt skråleri mot slutten, som alltid når hormonelle ungdommer får panikk og skal skylde på hverandre, men det kan være fordi jeg er litt ekstra følsom noen søndager.

Syns detta var vel verdt alle minuttene jeg!

Tentakler for ekkelhet:  5/8

Et lite etterord: Helt tilfeldig (og veldig passende ) bestemte macen min seg for å hive meg ut av filmen på et veldig passende sted. Så der satt jeg da og ventet på at filmen skulle fortsette og plutselig går det opp for meg at det er min egen kalender jeg sitter og glor på. Jeg trodde jo det fortsatt var i filmen sant?  DET var rimelig guffent og løftet selvfølgelig opplevelsen til nye høyder.

Kanskje det virkelig finnes troll..