That cold day in the park (1969)

For folk som har rolige barn som sover sånn ca når de skal, så er det sikkert null problem å se en film om dagen. For oss andre som får små mini-turbo-maskiner er det ofte at en film, som denne, må deles opp i åtte omganger, over flere dager. Siden jeg i tillegg så filmen på you-tube med VHS bilde, rusten lyd (uten tekst) og hele greia oppkuttet i fillebiter hadde jeg ikke de største forhåpninger om at dette kom til å bli en minneverdig greie.

Ikke har den noen særlig sjokkerende effekter heller. Null nix med blod og generelt er den ganske lavmælt, treig og gammal!

Det fantastiske er at fortsatt klarer denne filmen å klebe seg rundt meg som en plastfolie og skvise nervesenteret. Og sjeldent mellom tittingen, bleier og grøtkliss slipper den tankene mine.

En del av meg lurer fælt på hvorfor jeg synes denne filmen er så ekkel. Jeg tror det må være dette …. Jeg vil kalle det ”Altman grepet”. En følelse jeg også kan få av å se en Haneke film, fordi jeg vet at reggisøren ikke nødvendigvis følger de uskrevne ”reglene” og man kan aldri være helt forbredt på hvor det bærer, eller hva man kan ende opp med å føle etterpå.

Litt om handlingen.

Frances er en rik ensom dame. En dag det regner ser hun en gutt sitte å fryse på en benk i parken. Hun løper ut i regnet og hoier inn den ukjente gutten til sin overklasse leilighet.

Så begynner det. En merkelig uforutsigbar affære. Siden gutten virker å være stum blir det rom for mye undring. Vi vet ingenting om han i likhet med Frances og det blir å gjette seg til det meste ut ifra hans ansiktsuttrykk.

Frances, som tidligere i filmen har virket som en livstrøtt fraværende litt anspent overklasseb…tch lyser opp og fyrer opp et engasjement man ikke har sett maken til. Hun disker opp mat, nærmest kler av han og putter han i badekaret, vasker og tørker klærne hans. Han får eget soverom. Hun tilbyr til og med å kjøpe en fjernstyrt seng til han (!)

Hun handler nye klær til han allerede dagen etter og dresser han opp som en mannekengdukke.

I tillegg babler hun høl i hue på stakkaren. Det formelig fosser ut. Akkurat som om hun kompanserer for hans stillhet. Det er mye å ”hente” i disse enveis monologene hennes. Det er sprekkfullt mellom linjene. Mellom kakesnakk og trivielle hverdagslige sysler om vær og vind tyter det fram en hel del ubehandlet forstenet følelsesliv og dystre konflikter. Noen ganger er disse små ”forsnakkelsene” et av filmens ekleste elementer fordi det virker helt ubevisst fra hennes side.

Som om de skulle kjent hverandre i mange år eller det var en kjær som hadde kommet hjem, avslutter hun kvelden med å si noe så merkelig som:

”Im very glad youre here”

Utviklingen av denne tilsynelatende uskyldige velmenende handlingen får konsekvenser ingen av dem kunne drømme om.

Konflikten begynner så smått å ulme. De har totalt forskjellige oppfatning av den andres oppfatning av situasjonen. For Frances er livet snudd opp ned. Hans ankomst er noe av det største som har skjedd henne på mange år. Hun er tydelig stresset og det er til tider vondt og litt flaut å se på hvordan hun fyker omkring som en forelsket skolejente for å tilfredsstille med mat, vin, nye klær og til og med prostituerte for at han ikke skal forlate leiligheten. For gutten er dette bare en beleilig situasjon for øyeblikket og han gjør som han vil.

Han svinser uberørt inn og ut av vinduet på soverommet ”hans” som om det skulle være et hotell, om dette kan være en metafor på hvor flyktige og uberegnelige ungdommer og da spesielt gutter i en viss alder kan være.

Man kan kjenne fortvilelsen hennes lang vei når hun begynner å miste kontrollen og desperat spikrer igjen vinduene og låser han inne. Slike følelser kan oppstå både hos en beskyttende mor og en sjalu kjæreste.

Frances virker å ville være begge deler.

Sandy Dennis leverer en vulkan av en figur. En som ikke har hatt et utbrudd på mange hundre år, men akkurat har begynt å murre.. Hun er farlig god i sin tolkning og underspiller ut til fingerspissene hvordan det er å være rik og ensom- og litt kåt. Hun vet ikke hvordan hun skal håndtere disse nye følelsene som kommer strømmende når den nye gutten dingler bekymringsløst rundt i leiligheten hennes.

Likesom vi ser i to av Altmans andre filmer Images og 3 women følger vi også her utfordringen ved det å være kvinne på forskjellige nivåer. Alle inneholder kvinner som babler mye, akkurat som de prøver å holde en en slags stigende panikk nede. Jeg kan ikke hjelpe å tenke på Polanskis uavhengige triologi Repulsion, Tenant og Rosemary som minner om disse tre. Det går en slags rød tråd igjennom alle, selv om de mer enn godt nok kan klare seg som selvstendige filmer.

Lik som Lynch sine røde draperier og Polanskis skjellsord ”Monstre” har Altman også sine gjennomgående kjennemerker: Å zoome inn og ut på for eksempel glass og pynt som skinner og dingler. Det deler scenene på en soft måte. Litt som å flyte over i noen andres drøm. Å viske ut virkeligheten. Dempe den.

En annen teknikk han ofte bruker, er å kjøre dialoger parallelt. Noen ganger kan det virke som tomt pjatt som ikke har noe med scenen å gjøre, men min teori er at denne ”bablingen” ofte kan være nøkkelen til hele filmens ”kjerne”.

Det er litt vanskelig å forklare men det føles litt som å måtte være på to steder samtidig. Og sånn er det jo ofte i livet. Jeg merker at jeg ofte ikke klarer å stenge ute samtalen de to foran meg på bussen har, selv om jeg prøver aldri så hardt.

Altman fikk sterk kritikk for dette i en tidligere film, hvor en produsent mente at det var helt skandaløst å overlappe dialoger på den måten. Det viste seg senere å bli en populær teknikk for å få til en mer realistisk dialog.

Altman bruker også denne teknikken for å fortelle oss ting om hovedpersonen i That cold day in the Park. For eksempel overhører vi en samtale hos gynekologen når en tydelig anspent Frances skal til legen. En samtale mellom tre kvinner om pessar, graviditet og størrelser på menn. Så vidt jeg vet er alle disse temaene touchy for Frances. Selv om hun ikke deltar føler vi på en måte at alle temaene angår henne. Og det er akkurat som hun føler at vi føler det. Det er meget effektivt. Det forteller oss sublimt det vi lurer på, uten at hovedpersonen trenger å gjøre noe annet enn å reagere på de riktige stedene.

Filmen gir en ubehagelig følelse. En virkelig ubehagelig følelse. Hele tiden er det en slags nervøsitet i luften.

Jeg føler meg som en spion store deler av filmen, som helt uinvitert kikker inn i stua (og hodet) til noen ukjente. Litt som å høre videre på telefonen når den andre enden tror at han/hun har lagt på. Vil man virkelig høre hva folk gjør og sier når de tror de er alene?

På et tidspunkt i filmen får man øyekontakt med Frances gjennom noen persienner og det er nesten så jeg skvetter til, klar til å unnskylde meg. Det rekker man ikke for hun trekker gardinene for.

Jeg tror hovedtemaet i That cold day er ensomhet, men det er rom for masse annen tolkning. Vinklingen er ytterst interessant. Hun inviterer inn denne ukjente gutten. Hvorfor? Av omsorg (ingen barn) begjær? (Ingen mann) Selskap? (bare gamle kjedelige venner)

I hennes verden som domineres av gamle pompøse, overfladisk, moralsk korrekte fossiler blir det naturlig nok et frisk pust når det kommer inn et så anderledes element. Det skal ikke mer til enn at han ikke har sokker i skoene for å gi henne en rar følelse av noe forbudt og spennende. Noe våkner i henne.

Se scenen hvor de leker en slags klappe lek, blindebukk tror jeg vil kalte det. Det ligger endel seksuelle undertoner under, men jeg mistenker at det er mest fra hennes side. Hun peker på rødfargen i skjerfet,

”Thats the red that symbolises the flame …in my hart”

Hun lever seg tydelig inn i ”leken” Etter en stund hvor hun har famlet etter han med bind for øynene, og ikke finner han oppdager hun at han brått har forlatt leken og hun står alene igjen i en tom stue med dirrende kropp.

Det topper seg for Frances i filmens ekleste scene hvor hun betror seg til gutten, virkelig åpner seg. Utfra sin dypeste sjel. Senker seg ned på et nesten umenneskelig ydmykende nivå Begynner pent med å fomle seg fram til at hvis han har lyst å ligge med henne så er det greit, så til å legge seg inn under dyna, snike seg innpå og det ender i en nærmest bedene ordre. Når hun tar det siste skrittet og rører ved hodet hans oppdager hun sjokkert at hun hele tiden har betrodd seg til en hårtust som ikke er han, men en dukke som har ligget under dyna sammen med noen puter.

Det paradoksale er at hun først sier,

”Its so strange knowing someone else is in the house, im so use to being here alone”.

 Snuppa, du er fortsatt alene.

Skriket hun utstøter når hun ser konstruksjonen hans kommer uansett til å følge meg i årevis. Kanskje et helt liv. Det går gjennom marg og bein, stål og betong. Denne grusomme, voldsomme reaksjonen symboliserer også vulkanens første utbrudd og filmens vendepunkt.

Jeg kjenner på mange følelser gjennom That cold day. En del av meg synes synd på Frances, i hvertfall når du gjennom monologene hennes forstår hvilken torturert sjel hun egentlig er. Men så tenker jeg: Hvem er det som egentlig tar inn en gutt fra gata og sporenstreks overøser med gaver, klær, mat, vin og antydninger til videre hygge? Og hvis JEG hadde vært en gategutt hadde ikke jeg bare spilt med å tatt imot gavene, maten, vinen, og kanskje hoppa over resten fordi hun kunne vært mora mi?

Robert Altman er en viktig og fryktløs regissør. Filmene hans er alltid aktuelle. Om de er fra 60 tallet eller årtusenskiftet. That cold day in the park  er kanskje ikke et av hans mest kjente verk, men føyer seg inn i rekken av filmer som gjorde det motsatte av å følge trenden og sikte mot kassasuksess. Han lagde alltid filmer han ville uten å følge Hollywoods oppskrift for å lykkes som regissør. Det er imponerende å se hvordan hans liv konstant gikk i bølgedaler med suksess og fiásko. Han var helt på topp og langt under bunn, men han ga aldri opp sin lidenskap. Jeg vil tro han er et følelsesmenneske og det kommer tydelig fram i både regi og hans valg av prosjekter. Alt dette er godt formidlet i dokumentaren Altman. Som jeg anbefaler å se før filmene. Eller etter. Eller begge deler.

If you don’t have a leg to stand on, you can’t put your foot down. – Robert Altman

Jeg merker spesielt godt med denne typen film, at min oppfatning av ekkelhet endrer seg i takt med alderen. Før var det i større grad basert på innvoller og forskjellige bisarre måter å dø på, men nå kan jeg bli totalt forstyrret av for eksempel et familiedrama eller folk som har ”hverdagsangst”. Jeg antar at det føles mer relevant.

Jeg kommer aldri til å slutte å anmelde folk som tvinges til å spise hverandres bæsj og sånn, så ta det med ro, men vi må tåle litt «voksenfilmer» innimellom 🙂

Tentakler for EKKELhet 5/8