En kjappis: Nightcrawler (2014)

En kategori som heter kjappis. Dette er raske, litt kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser, som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er ferskt:

Når man må betale 150 friggin spenn for en kinobillett, er det bra at det innimellom kommer filmer som er verdt hver eneste opptjente kronasje.

Nightcrawler er en sånn film. Dette er steike meg en av de mer givende kinodatene jeg har hatt på en stund.

Litt om handlingen.

Lou Bloom er desperat etter jobb. Han vil gjøre så og si hva som helst for å tjene litt gryn. Når han en kveld kjører forbi en bilulykke og ser et kamera team filme ulykken og selge det til den nyhetskanalen som betaler mest, begynner en ide og spire.

Jake Gyllenhaal gjør den ekleste rollen i hele sin karriere med denne American psyko-aktige, ”nothing too loose” figuren Lou.

Selv om Jake spiller en forholdsvis mørk rollefigur i Donnie Darko også, kan disse to ikke sammenlignes. Hvor han i Donnie spilte en trøblete tenåring med indre demoner, ligner han i Nightcrawler mer en slags uempatisk, iskald, perfeksjonist-psykopat, som gjerne (bokstavelig talt)går over lik for å oppnå sine mål. Lukter jeg også et snev av asbergers?

Når han ved en tilfeldighet oppdager at han har et ”naturtalent” i å filme ulykker og selge det til nyhetskanaler begynner kjedereaksjonen. Litt skryt fra Tv veteranen Nina, som kjøper hans første opptak til Tv, gjør at Lou nærmest blir besatt av å skaffe mer makabre opptak. Det virker på meg, at dette er første gang på lenge han har fått noen som helst form for annerkjennelse og følelsen av å mestre noe. Han vil naturlig nok ha mer.

Det utvikler seg et interessant samspill mellom Lou og Nina. Hun trenger han til å beholde seertallene for kanalen, det vil si, filme mest mulig sjokkerende ulykker og generelle voldstilfeller når det skjer, men ”betalingen” han ønsker er rimelig drøy.

Selv om hun føler en viss avsky og er sjokkert over hans manulipative måte å drive forretninger på, fasineres hun også. Vi som seere kan forstå hvorfor. De er et speilbilde av hverandre og driver mye av det samme spillet.

Nightcrawler foregår mest ute på veien om natten og det hører med endel venting på at ulykker skal skje. Dette høres kanskje kjedelig ut (og mulig noen synes det også) men jeg lever meg helt inn i det. Jeg spisser ørene for den skurrete politiradioen, som når som helst kan annonsere neste potensielt blodige scenario. Jeg sitter faktisk på et tidspunkt og nesten hååper at blodet skal sprute enda litt mer så Lou får et bra opptak. Og det er jo nettopp dette som er skuerspillerkunst. Når man begyner å «heie» på gærningen i filmen fordi hans brennende engasjement smitter over på deg.

Veldig mye av spenningen ligger i det konstante kappløpet om å komme først til ”lokation,” kaste på seg filmutstyret og få med seg mest mulig blodige detaljer på så nært hold som mulig før konkurrentene. Adrenalinet pumper i blodåra i tinningen på Lou, og jaggu sitter jeg og dirrer litt sjøl og. Fikk han det? Fikk han en god vinkel på det maltrakterte ansiktet? Rekker han først fram til Tv stasjonen?

Når jeg kom hjem om kvelden og skulle legge meg var det tomme, kalde blikket til Lou bloom det eneste jeg så på netthinnen. Og merk dere dette: Jeg tenkte aldri at det var Gyllenhaal.

Det var Louis Bloom. Så godt spiller han. Det stive smilet hans, det udefinerbare kroppsspråket. Og svaret han gir partneren sin som påstår at han ikke forstår mennesker.

“What if my problem wasn’t that I don’t understand people, but that I don’t like them? …”

Lou blir viklet inn i Medias makt. Jeg som seer blir også engasjert, og senere ettertenksom. Tenk hvor «blodtørstige» vi har blitt. Hvor opptatt vi er av å få med oss andres ulykker. Jeg kan ikke si at jeg ikke kjenner meg igjen: Ser jeg en overskrift om at en baby er tent på og kasta ut av 12 etasje kjøper jeg faan-meg avisa for å lese om det(!)

Sånn er de fleste av oss, men å klandre media er også for enkelt. Hele greia er mye mer kompleks og det er dette jeg liker med filmen. Det setter i gang noen knirkende tannhjul og en rasende debatt.

Se en av de mest intense scenene i filmen hvor vi følger nyhetssendingen fra bakrommet og er vitne til hvordan de bygger opp, nærmest messer de samme setningen igjen og igjen for å plante frykt i seerne. Redigerer en trussel inn i stua, som ikke nødvendigvis stemmer med virkeligheten. Det får deg til å tenke sant? Hvor mye av nyhetene du ser er konstruert, klippet og limt og lånt fra gammelt materiale for å virke mest mulig sjokkerende, så du ikke skifter kanal?

Filmens ekleste og mest eksplosive scene er den eneste gangen Lou viser sterke følelser og skriker til sitt eget speilbilde før han knuser det. Det virker som det kommer en oppsamlet storm av selvavsky.

Javisst er det på grensen til et par tegneserie lignende bilder og en hel del ”urealistiske” settinger. Foreksempel at han kjører rundt i et kjøretøy som er like oppsiktsvekkende som et juletre i Mai, og at han alltid rekker å «bli ferdig» med opptak i siste sekund før politiet kommer, men jeg tror ikke Nightcralwer noensinne hadde som hensikt å virke realistisk, men heller belyse et tema på en svartkomisk måte.

Tentakler for EKKELhet

sterk 4/8

Men Lou må få en ekstra for innsats as…