Babadook (2014) Anmeldelsen inneholder spoilers.

Det er med bittesmå forhåpninger og en kritisk rynke i bryna jeg vier de ekstremt dyrbare filmtimene etter at ungen har lagt seg, til den flunkanes nye skrekkfilmen Babadook. Den har fått gode kritikker, men jeg er ikke beroliget. I en verden som kårer Conjuring, som bare var et felles oppgulp av alle grøsserne vi har sett det siste tiåret, til årets skrekkfilm, er jeg mildt sagt bekymret for horrorens fremtid. Spesielt når det meste kommer fra Amerika.

Litt om handlingen.

En enke sliter med sin sønns livlige fantasi. Han mener det er et monster i huset. Ting blir ikke bedre når en bok ved navn Babadook dukker opp og illusterer det sønnen frykter.

Babadook er ikke Amerikansk, men Australsk. Man skulle tro at det ikke hadde stort å si, men det merkes godt. Det er akkurat som et skinnende glossy slør er blitt dratt vekk og frem kommer en mer troverdig ”virkelighet” og en sterkere illusjon om ekte mennesker. Man kan også gi mye av æren til de to hovedskuespillerne Essie Davis som bedrøvet, sorgfull stuptrøtt mor og den lett hyperaktive sønnen Noah Wiseman. De leverer og formidler smertefullt gode prestasjoner.

Jeg aner ikke hva Babadook betyr, men utifra boka (med samme navn) som «dukker opp» i sønnens bokhylle virker det som et utrivelig vesen. En kjip og påtrengende figur. Noe ondartet som vil deg vondt. Eller er det bare noe vi skal tro?

Egentlig er selve handlingen i filmen en kjempeklisje. I hvert fall på papiret. Uberegnelig sønn ser monster og ingen tror på han. I hvert fall ikke den bokstavelig talt dødstrøtte moren som akkurat har blitt enke og har en drøss andre ting å bekymre seg over enn monster under senga. Alikevel med alle disse klisjeene fremstår Babadook som noe nytt og uutforsket. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva, men det kan være den intense spenningen mellom mor og sønn som fint kunne båret hele filmen uten Babadook inntrengeren.

Isteden for å luske i buskene og gi oss dustete skvettescener bruker heller filmen tiden på å gå i dybden på de to sentrale karakterene, stemningen i huset etter farens død og gi oss et skrekkelig klart situasjonsbilde. Stemningen er til å ta og føle på.

Filmen lar skrekken og mistanken om den skremmende Babadook leve gjennom sønnen. Er det hans fantasi eller er det virkelig noe? Se scenen når de sitter i bilen og sønnen plutselig roper i full panikk. ”Kom deg vekk!! gå ut! gå ut!” og ser mot et tomt passasjersete. Moren ser ingenting, men sønnen går inn i et sterkt anfall og mister bevisstheten. Er det da bare fantasi ute og går? Dette spør moren legen og disse spørsmålene stiller man seg som seer også. Jo mindre vi ser, jo mer jobber fantasien. og til slutt er Babadook det eneste du klarer å tenke på. Da er det også naturlig å begynne å se han.

Essie Davis som spiller den utmattede moren leverer så mye til rollen at jeg blir fysisk utmattet bare av å se henne sitte rolig ved et bord. Samme effekten får da automatisk den hyperaktive sønnen hennes når han, i sterk kontrast maser, roper, hyyler og gjentar setninger intenst mange ganger på rad. Lenge glemmer jeg faktisk at det er en horror jeg ser, fordi drama mellom mor og sønn er så sterkt. Jeg er allerede litt frynsete i kantene når denne Babadook ”tingen” begynner å tilføre enda mer ubehag. Sønnens adferd blir hysterisk og stressmomentet stiger. Siden jeg føler meg like sliiiten som moren, kan jeg i takt med henne føle på frustrasjonen og noen ganger et irrasjonelt sinne. Kan du ikke holde kjeft i FEM JÆVLA minutter.

Babadook er rundtomkring hele tiden, og samtidig ingen steder. Den opptrer på høylys dag. Best imellom klærne dine i skapet, mellom mørke skygger og draperier.

Aller værst er den i hodet ditt.

Det spiser av morens forstand. Hun begynner å tørne. På en sånn flink pike innadvent måte. Fler og fler blodkarr sprekker i takt med Babadooks fremtredning.  Slitenhet går over i utmattelse som går over i frustrasjon videre til apati og til slutt raseri. Metaforene kommer strømmende enten de vil eller ikke.

Er Babadook et symbol på begges reaksjon på farens død? Er Babadook ditt potensielle mørkeste selv. Og utrykket «ikke slipp han inn», betyr å ikke la de mørke tankene og føleksene ta over.

Når ting står på som værst, så legger moren seg med hodet undet dyna og jeg kan ikke hjelpe å tenke på utrykker, Å skyve ting under teppe, eller at alle har en liten Babadook i ”skapet»

«You cant get rid of the Babadook»

Sønnen vil snakke om faren og farens død. Han har et sterkt behov for å dele tanker og redsler. Han spør moren noen direkte spørsmål om faren, men moren unnviker det hver gang. Det er den tingen som kunne ha roet sønnen (som hun så sterkt ønsker) men det er paradoksalt den eneste tingen hun ikke prøver. Hun går til og med så langt som å skaffe sove piller til sønnen og doper han ned mer og mer, fordi hun beruses av roen i huset når han endelig sover. Rusmisbruker på et nytt nivå. Samtidig kommer Babadook mer og mer ”tilsyne”. Trer fram i forskjellige former.

Alle grusomme.

Hvis det er noe jeg må kicke på i denne vellagde skrekkfilmen, så er det den ukledelige og ganske så overraskende bruk av dårlig animasjon innimellom. Et hode sklir av en kropp og det ligner et dårlig tv spill fra nitti tallet. Til og med Resident evil hadde bedre grafikk i sin tid.

Det skal dog sies at når vi ser Babadook skli fram mot moren på kjøkkenet er det virkelig forskrekkelig. Men det er fordi han bare fremstår som en flytende svart hull – et altoppslukende mørke. Med klør. Det er steike meg skikkelig ekkelt!

Se også den ekle scenen når dressen til den døde faren er hengt opp på noen knagger med skoene under så det ser latterlig menneskelig ut, og så utrolig skummelt.

SPOILER :

Jeg er litt småconfused mot slutten, men jeg tenker noe så enkelt som at siden hun ikke kunne kaste Babadook ut så lot de det leve i kjelleren(metafor på sinnet?) Derad: Lære seg å leve med mannen/farens død. Babadook representerer all sorgen, sinne frustrasjonen og redselen. Det er også grunnen til at hun gir det mark fordi det assossierer med døden og jord. Litt merkelig men, alle finner vel sin egen måte. Heh..? Nei, vetduhva, Jeg har alltid vært litt dårlig på sånn spontantolkning. Vil dere ha en tydeligere analyse så besøk Le horreur bloggen! Hun har gått grundigere til verks. https://lehorreur.montages.no/2014/11/25/analyse-the-babadook-2014/

En ting er sikkert. Mye skjer mellom fire vegger og en hodeskalle.

Jeg synes kanskje slutten blir litt for storslagen og pompøs sørpete for min smak, men for all del. Babadook er noe av det skumleste jeg har sett på lenge, ihvertfall av nymotens horror. Jeg assossierer til filmer som Chasing sleep, Repulsion, The Oprpanage, Carrie og Exorcisten. Da kan man jo ikke klage akkurat.

Tentakler for EKKEhet  6/8