Når jeg, i anledning dens ”renovering”, bestemte meg for å ta en trip down Chucky lane, var det rene skjære tilfeldigheter (hvis man tror på sånt) som gjorde at jeg så disse ”fæle dukke filmene” som mamma kaller dem, i en litt utradisjonell rekkefølge;
Jeg så faktisk Childs play 2 først. Så gikk jeg på kino og så Remaken. Og helt til slutt ”oppsummerte jeg ” hele smørja (dvs uten alle de andre fleskogførti filmene) med selve opphavet. Originalen. Childs play (1988)
Jeg har sett –88 versjonen kun en gang, men da var jeg så liten at det nå føltes som å se den for første gang. Jeg tror faktisk at jeg hele tiden har trodd jeg så eneren og så var det toeren. Makan
Tenk å drive en filmblogg også ikke ha kål på detta!
Handlingen i originalen (1988) er i hvert fall dette:
Andy på 6 år ønsker seg mest av alt i hele verden en Good guy doll til bursdagen sin. Problemet er bare at moren ikke har råd til å kjøpe en sånn dukke. Dette forandrer seg når en uteligger tilbyr seg å selge henne en dukke billig i et lugubert strøk. Andy er fra seg av lykke og knytter seg til dukken med en gang, men ganske fort begynner underlige ting å skje.
Gjennom soveromsdøren kan man høre at Andy har lange samtaler m dukken, og han påstår at den svarer. Andy sier at Chucky ( som for de 10 i verden som ikke vet det, er dukkens navn) egentlig er besatt av sjelen til en massemorder som heter Charles Lee Ray og ikke nok med det, dukken vil se på 21.00 nyhetene. Tanten, som er barnevakt den kvelden, sier nei og stuer de i senga, men noen minutter senere er tv-en på og hun ser dukka sitte i godstolen og se på nyhetene.
Chucky er ganske ekkel allerede da. Vi ser bare ryggen og det bustete håret, men noe føles uggent. Det ser jo faktisk ut som Chucky har skrudd på nyhetene selv og sitter og glor, mens Alex ligger og sover.
Det er noe med det gingerrøde struttehåret og de isblå øynene, (som flyter ut til hvitt utover i filmen i takt med sinne og desperasjonen som vokser)
Det oppriktige, men stive smilet når den ”later som den bare er en dukke” Det er likevel først når du hører stemmen til Chucky man forstår hvor gjennomsyra ond og hevngjerrig denne plastdingsen faktisk er. Stemmen tilhører Brad Dourif, som også passende nok har stemmen til selveste Satan i Exorcist Legion (1990)
Shit makes sense.
Chucky vil nemlig komme seg ut av dukkekroppen. Og han vil, bokstavlig talt, gå over lik for å klare det! Planen hans blir å ta bolig i kroppen til Andy.
Guttungen Andy er en god casting for all del, han bare er så søt noen ganger at jeg føler at noen heller tjukk sukkerlake ned i halsen på meg. Hvorfor må alle barn på film ha sånn overdrevent barnslig stemme??
Jeg synes han er mest sjarmerende når han løper rundt panisk i svær boblejakke med et skalpell og jakter på den lille mordermaskinen.
Men, er Childs play en ekkel film?
Det ekleste i originalen kan faktisk være den frokosten Andy mekker til morra si. En skål full av en frokostblanding som har så mye farger at det ser ut som komprimert kreft. Han topper berget med 4 store spiseskjeer sukker og 2 skiver svartbrendt toast med vanilje is.
Selv om det er endel vold og mørke temaer er veien kort til at det ufrivillig eller frivillig blir mer humoristisk enn noe annet.
Jeg husker at filmer som Dolly dearest (1991) og Dolls (1987)hadde en større impackt på meg og skremte meg mer enn Chucky. Muligens ble Chucky for teit og for verbal. Jeg syns det er skumlere når mystikken blir bevart og morderen er stille.
Det kan også ha noe å gjøre med dukkene til mamma;
Er det flere enn meg som synes det var ganske forstyrrende med den porselensdukke trenden som kom på nittitallet? Det kunne virke som alle mødre ble besatt av å stappe masse små blondekjolekledde skapninger, med påmalte blinde døde øyne og stive smil, eller grin, og fletter overalt rundt i kåken? Jeg følte de forandret ansikt om kvelden når det var mørkt, og jeg var sikker på at jeg så de røre på seg borte i kurvstolen, der det satt en hel hær av dem.
(Heldigvis er de på loftet nå)
Likevel var en ting sikkert. Ingen av de lignet på Chucky. Han ble mer ”kapslet” inn i filmen og fulgte meg ikke som en frykt etterpå.
Jeg vil også trekke fram Dead silence (2007) som en virkelig guffen dukkefilm av nyere kaliber. Det er noe spesielt med disse buktalerdukkene sant? (se også Magic (1978)
I senere tid har den glossy-amerikanske, hardtklipte, overfyllte Anabelle serien bredt seg som en epedemi blant oss som liker stemning framfor skvett og vræl. For all del, mye av det er godt laget, men det går så fort og det skjer så mye hele tia og ungene er for pene og jegblirgammel.no
Jeg dro spontant på kino alene en Mandag i August.
Jeg hadde fått billetter til Childs play (2019) , men bortsett fra bittelitte grann vin innabords følte jeg meg ganske nøytral.
Selv om Childs play for meg, er en av de filmene som virker å ha eksistert for alltid, og står som et ikon i horrorsjangeren, var det ikke de filmene som pirret meg mest i skrekkhylla på Nova i sin tid.
Jeg var mer opptatt av Stephen king, dyr som angrep og demoniserte kids. Jeg vet ikke helt hvorfor, men Childs play filmene gikk liksom litt over hodet på meg.
Jeg var dog spent. Childs play kluten har blitt vridd opp til siste dråpe etter, hvor mange har det blitt? sju? filmer med Chucky i hovedrollen. Hvordan skulle de re-invent konseptet denne gangen?
Det går som det ofte gjør, når man har moderate forventninger; Det betaler seg i positiv overraskelse.
Hovedhandlingen er mye av det samme.
Andy(13) har flyttet til et nytt sted med sin mor. Han har få venner og er mye alene. Moren gir han derfor en Buddi dukke I bursdagsgave. Som fabrikken lover; “Prepare to meet your new best friend”
Først og fremst så er ikke dette en re-make som jeg først trodde, men er såkalt ree-boot. Filmen gjør lurt i det, dvs å oppdatere konseptet isteden for å prøve kopiere det gamle.
Det finnes endel eksempler på at det kan bli ganske forferdelig. (Carrie, The fog, Prom night, Psycho osv)
Childs play 2019 har underholdningsverdi.
Jeg syns det er viktig, Ihvertfall i en sånn type film. Dette skal ikke være en seriøs drama dokumentar, den skal ikke rette noen moralske pekefingre mot deg og heller ikke få deg til å hikste over tapt kjærlighet eller verdens ugang.
Det skal bare være en skrekkfilm som skal få deg til å skvette, le ufrivillig over grove gloser. Ta deg med på tanken om hva som faktisk kunne skjedd hvis en dukke outsmarta deg, gikk amok og begynte å drepe folk
Filmen er skreddersydd til “vår” generasjon. Foreksempel er har Chucky/Buddi sin egen APP og kan gjøre myyye mer enn å¨bare si 3 setninger og snu hodet som i originalen.
Buddi kan teoretisk sett styre alt fra kaffetraktere til biler. Hjelpe deg m leksene osv. Dokumentere alt du sier og gjør. Og har da enda større makt, når ting begynner å skli ut og dukkeliten begynner å bli vondbråten.
Det er også en mer relaterbar “besettelse” av dukka. I originalen blir dukka besatt av sjelen til en massemorder idet han dør.
I 2019 versjonen blir den omprogrammert på fabrikken, av en som er rasende og drittlei jobben sin. Han virker å skulle hevne seg på firmaet ved å fjerne alle “sikringer” på dukka. Dvs ubegrenset læring og ingen sperrer hverken på vold eller ordbruk.
Andy er så «heldig» å få akkurat dette eksemplaret til bursdagen sin.
Selv om oppskriften og klisjeene kommer som perler på en snor er det fortsatt aldri døvt eller sånn “sjekke mobilen kjedelig” De er flinke til å være nyskapende samtidig som de holder på endel gamle referanser. Selv om originalen spiller mer på min favoritt «less is more» og skårer bedre på stemning og uhygge, har også CP2019 sin styrke i å bygge en nerve rundt det å miste kontrollen over det tekniske. Hvor langt kan det gå med en maskin som aldri slutter å lære?
Alle dere som har lest litt på Ekkelt før, vet at jeg ikke er spesielt stor fan av remakes, men jeg blir veldig glad når noen får det til. Her har de rivi grunnmuren på et gammalt hus, pussa opp, bytta ut møblene og veitduhva, det funker!
Det eneste ”problemet” jeg har, er at dukka ser litt for glætt/shiny ut. Den blir liksom ikke ekkel nok utseendemessig. Til og med når dukka begynner å bli morderisk, blir det fortsatt litt for rent og pent. Noe som ofte kjennetegner disse nye remakene i Amerikansk format. Det kan da også være meningen i denne oppussa versjonen.
Filmens ekleste scene er når Buddi gir Andy et trofe eller gave om du vil i form av en ekte kroppsdel som er partert fra et lik, etter å ha tatt noen sinte uttalelser fra Andy litt vel bokstavlig.
«I thought it would make you happy»
I ren panikk pakker Andy inn kroppdelen som en gave og ved en tilfeldighet ender opp med å gi den til nabokjerringa som setter den på seksjonen og gleeeder seg til å pakke den opp…(!)
Etterord.
Chucky er som en gammel følgesvenn. Shit, ja et barndomsminne. Den er på en måte tidløs. Denne dukka har blitt drept så mange ganger at det nesten blir vedmodig å tenke på den som helt død. (som den sikkert ikke er)
Knivstikki, dynka i syre, ommøblert i kroppen, sprengt i filler, smelta, strimla opp av en vifte, dolka i ryggen( av hans kjæreste), partert med øks, skutt i hodet, skutt i hjerte, skutt i nyra, nesa, magan og munn og selvfølgelig tent på flere ganger.
Det var gøy med et gjensyn, men i likhet med andre reunions,- det kan bli 10 år til neste gang. Intill da står Chucky støtt i soffan min med sine venner.
En morsom detalj er at Toy story4 (som også er en film om leker som blir levende) kom ut samme dag som CP2019.
Gutten i denne filmen heter også Andy.
Det kan hende jeg må se enda en film på kino om leker, som later som de ikke er levende, siden min datter (5) elsker Toy story serien, men jeg tror neppe det blir noen anmeldelse av den på EKKELT.
Hvis ikke hun snur seg i kinomørket og ser på meg med hvite øyne og seigt som en mørk sump sier ”Wanna playyyyy?”
Tentakler for EKKELhet på CP-1988 4/8
Tentakler for EKKELhet på CP-2019 2/4 (husk at det bare er på ekkelfaktoren)
I anledning RE-maken av Suspiria tenkte jeg å dele en podcast av meg og Mørk, som snakker om originalen etter et gledelig gjensyn av den på skrekkfilmfestivalen Ramaskrik i 2017.
Det er også small-talk om Juleblod, Stig H Hoff, Amsterdamske horebokser og Shape of water. Ja og pølser da.
Det skal være med i historien at det er første gang vi podder.
Legger også ved en fotoshoot med Suspiria-tema som jeg og fotograf Trine Lybekk https://www.trinefaktor.no hadde det gøy med for endel år siden.
Pungrotte, altså Possum direkte oversatt, er et dyr som beveger seg tregt. Andre kjennetegn er en meget primitiv bygning og ingen nære slektninger blant andre pungdyr. De har også flest fortenner av nåtidens pattedyr.
Det er ingen pungrotter i filmen Possum, men det er andre ekle ”dyr”.
Helt fra jeg var liten, dvs ikke sånn babyliten, men liten nok til å forstå at et hårete vesen med åtte bein, fjorten øyer er det samme som null logikk, har jeg hatt edderkoppfobi. Det finnes ingenting som kan rettferdiggjøre et slikt utseende på et levende vesen.
Det er tilnærmet ondskap.
Jeg husker godt mitt mest traumatiserende minne om dette: Jeg og en venninne passa en rasekatt. Katta var verdt sikkert 15.000 og måtte ha bånd når vi gikk tur med den. Jævelskapen av en katt sleit seg ut av båndet og føyk mot et svart høl under masse brakker.
Katta kom seg fint ut på andre siden, men jeg ble sittende fast under en brakkerigg i et edderkoppreir lamma av skrekk, med en lommelykt som i kjent grøsserstil ikke ville lyse mer. Kanskje jeg bare ubevisst skrudde den av , ikke vet jeg – at hjernen min bare ikke ville se det forferdelige som omga meg.
Masse masse bein og øyer.
Jeg forteller dere denne historien fordi Possum er en film som inneholder mange elementer og assosiasjoner til dette insektet. Hvis du i likhet med meg begynner å skrike som en gutt i stemmeskifte og febrilsk børste klærne bare du ser en stankelbein, vil Possum være det samme som å se sin fobi marerittaktig bli servert i filmform.
Litt om handlingen;
Philip reiser hjem til sitt barndomshjem og onkelen for å ta et oppgjør med fortiden. Han bærer på en skinnveske som rommer helt andre ting enn klær og tannbørste.
Åpningscenen i Possum legger lista for en intens atmosfærisk opplevelse og virker ganske tidlig å ville kreve ”noe”.
Possum er en sånn film som er skreddersydd for meg de dagene jeg vil se no sånn ..rart og annerledes. Ekkelt og mystisk. Noe som hele veien vil få meg til å gjette og undre.
Hvorfor Philip «pakker» bagen, drar hjem og oppsøker dette hjemstedet som piner han så grulig er uklart, men han virker å skulle ta et oppgjør med traumene som er knyttet til barnsdomshjemmet. Huset med sine kriker, kroker og hemmelige forbudte rom.
Symbolikk lurer både i den uregjerlige naturen og de støvete hushjørnene. Sterke bilder formidler både skarp voldsom skrekk og ubegripelig skjønnhet. Et landskap som er med på å male en historie og en oppvekst. En bag blir satt ned i midten av noen «sprikende» trestammer. Bursdagsballonger omkranset av masse svart røyk antyder en brann og en dagbok med gamle minner både i tekst og bilder er med på å flette sammen trådene og gi oss en røff skisse av Philips fortid.
Hovedrollen Philip spilt av Sean Harris gjør lite til mye. Hans forpinte ansikt og på grensen til komisk forknytte kroppsspråk og takter sier mye mer enn hans ord og handlinger. Det er ikke bare sterk levert skuespillermessig, men også fantastisk skutt. Noen av scenene er så spektakulært vakre og grusomme samtidig at man kan miste fokus på selve handlingen og bare la seg rive med i farger, lys, musikk og stemning.
Possum hører hjemme her på ekkelt av mange grunner;
Den scenen som rystet meg mest er ikke nødvendigvis filmens ekleste, men den kommer så brått på en sånn rolig måte. Litt som å sitte på bussen i egne tanker og plutselig ser du at den ene passasjeren er naken.
Hva i hæ…..? Litt sånn.
Philip går ut i hagen og åpner vesken han har båret på gjennom hele reisen hjem. Han lemper ut noe som virker å aldri kunne hatt plass i en liten skinnveske; Lange hårete ben festet til noe større, blir dratt opp av vesken med en slags trassighet. Akkurat som hovedpersonen blir sliten bare av å se den. Vi ser ikke selve kroppen bare de lange motbydelige bena. Det samme gjelder når han litt senere stapper denne tingen ned i en bøtte. En sånn som man brenner ting i. Med et ansikt som vrenger seg i avsky stapper Philip det store eddekopplignende vesenet ned i tønna.
Jeg får følelsen av at denne tingen når som helst kan begynne å sprelle og kjempe imot, selv om den virker død, og den følelsen har jeg hele filmen. At tingen skal fortelle oss noe. Snakke. Tenke. Leve.
Mind of its own? snøvler den bedrøvelige onkelen som fortsatt bor i huset.
-«Are you gonna kill it?»
-«Cant kill it , its a puppet»
Ellers har Possum mange andre nakkehårreisende scener som er vanskelig å formidle med ord. Litt som en søvnparalyse; Det er mer en følelse av noe truende enn en fysisk trussel. Noen ganger er det bare en kravlende lyd, en grein som ser ut som noe annet eller små glimt i drømmene til Philip som får meg til å tekke beina opp i sofaen med et ansikt som vrir seg i ubehag.
Den vemmelige og bisarre dukken, som kalles Possum lever på en måte sitt eget liv,- selv om det er Philip som styrer den. Vi ser det aldri, men den kravler tilsynelatende opp av bagen sin og vil ikke verken brenne opp eller drukne som Philip desperat prøver på. Philip vil helt tydelig kvitte seg med denne dukken, men samtidig klarer han ikke å løsrive seg fra denne merkelige skapningen.
Et slags stockholm syndrom. Han virker å hate den, men likevel skjønner han ikke hvordan han skal leve uten den.
Den er alt han har igjen.
Uten og utbrodere for mye og muligens dumme meg ut med naive teorier, så tenker jeg at veska med Possum er Philips ”bagasje”
Possum kommer alltid tilbake. Ligger dandert ved siden av han når han våkner, lurer bak hjørnet når ham prøver å løpe. Stikker fram et hårete ben bare for å vise at,- Du kan ikke rømme fra meg.
Selv om jeg ikke er helt enig i kritikken fra min kamerat om at den var drepende kjedelig fram til siste 5 minuttene, kan jeg gå med på at selv om jeg liker stemning fremfor action og seige scener framfor klipping (i hvert fall i en sånn film) så er det faktisk kanskje brukt litt for mye tid på mange av de samme scenene på mange av de samme stedene.
Kanskje jeg er blitt skadet av for mye drama, twist and turns i sånne suspense filmer. Og for all del, jeg kan ha missa hele poenget. Det har skjedd mange ganger før.
For meg personlig er det ikke slutten og ”konklusjonen ” som gir denne filmen mine tentakler eller mine godord. Det er de første tjue tretti minuttene med glimt og forferdelige antydninger av Possum og dens uforståelige groteske og elastiske vesen. Også karakteren Philip, når ansiktet hans blir hvitt som et laken og han han kjemper mot demoner vi ikke ser.
Både sean Harris og «onkelen»Alun Armstrong vant pris på Brooklyn Horror Film Festival Awards for beste skuespiller og beste støtteskuespilller. Filmen rasket også med seg beste scenografi. (Kit Fraser)
Kreativ bruk av silhuetter skygger og vinkler gjør mange av scenene utrolig ekle. Av og til er jeg ikke helt sikker på hva jeg ser, bare at jeg har lyst til å skrike.
Man kan lure på, som i mange andre suspense filmer om hvor mye av dette som faktisk skjer og hvor mye som er enten minner eller manes fram av hovedpersonen. Noen av rollene virker å ikke gi noe fotavtrykk, dvs de virker uvirkelig i settingen. Akkurat som de er kapslet inn i en tidløst rom og bare repeteres i en endeløs loop.
Man får ikke svar på alt man vil, men jeg liker det. Det er spennende å lese andres ris og ros og teorier og som alltid slår det meg hvor utrolig forskjellig vi mennesker er.
Filmsmak for eksempel.
Det er .. facinerende at en film som Possum får alt fra gjørmekarakter til folk som har lyst å gi den 12 av 10.
Min edderkoppfobi kan ha spilt en overskyggende stor rolle her , men selv gir jeg den 6,5 tentakler
Da mekleren min spurte om jeg ville bo i andre eller sjuende etasje, så valgte jeg merkelig nok det tredje og siste alternativet som var på bakkeplan. Hadde noen fortalt meg for 5 år siden at jeg skulle velge å bo i en stue som alle kan kikke inn i og lett hoppe over verandaen og banke på vinduet, hadde jeg sagt at de snakket om en helt annen person.
Det var det vel kanskje også.
Det var ”ikke så lenge etter voldsoverfallet” meg, istedenfor ”små barn som enkelt kan klatre over for å gå ut og leke” meg.
I mange år (etter overfallet som skjedde når jeg sov) kunne jeg ikke bo høyt nok over bakken og låse med mange nok låser. Den miste lyd ute fra gangen kunne få meg til å omtrent rakne i redsel. Og en stund gikk det faktisk så langt at jeg vurderte å selge den nykjøpte leiligheten min og slutte i jobben og flytte hjem til mamma.
I dagens lys virker alt annerledes. Jeg er ikke redd lenger. Jeg kan faktisk ikke bruke mer energi på det.
Poenget er at jeg vet hvordan det er å bli invadert på sitt mest sårbare. Og derfor sitter denne filmen som en kule.
Denne filmen vil nøk gjøre inntrykk uansett om du har traumer eller ikke. Den er ikke redd for å tråkke over noen tabuer og sprenge noen grenser. Du er advart min venn, det blir voldsomt.
Litt om handlingen.
Det er selveste julaften, men Sara vil egentlig bare sove eller jobbe på julaften, sikkert for å slippe å tenke på at hun faktisk sitter høygravid med et barn som aldri får møte sin far. Han har dødd i en ulykke fire måneder tidligere.
Julefreden brytes rask når det banker bestemt på døra.
I Inside blir alle forestillingene om at det er skummelt å være alene hjemme til virkelighet. Hvor sårbar man er, selv i sitt eget hjem. Kanskje mest i sitt eget hjem.
En mørk silhuett av en skikkelse står utenfor døra. En figur uten ansikt, bare en stemme. Sara aner ikke hvem denne personen er eller vil, men stemmen vet godt hvem hun er.
Har du noen gang hatt en innpåsliten selger på døra? Jehovas vitne,- eller bare Halloween kids som nekter å gå? Slitsomt ikke sant?
Tenk deg følgende; Mannen din har relativt nylig dødd i bilulykke, du er høygravid og utslitt av sorg. Det er julaften og du vil være alene.
Utafor står det plutselig en ukjent dame og vil inn. Virkelig inn. Sånn slå-seg-gjennom-ruta-hvis-du–ikke-lukker-opp inn.
Denne(vi kaller henne) inntrengeren er like skrekkinngytende som hun er anonym. Og det legger et mystisk, uvirkelig slør over henne.
Sara lukker ikke opp og kvinnen går. Hun slukker lysene og kikker nervøst ut av vinduene for å se om noen lusker der ute i julenatten. Det er stille igjen, men det er langt fra over.
Senere når Sara sovner på sofaen og politiet allerede har sjekket rundt huset er kvinnen tilbake utenfor vinduet.
Kvinnen klarer å komme seg inn i huset til Sara og det er starten på en katt og mus jakt som pågår store deler av natta. Sara klarer å låse seg inne på badet men hele tiden vokter den mystiske inntrengeren døra ut.
Inntrengeren har ikke nødvendigvis som hensikt å drepe eller skade Sara. Hun vil bare ha babyen hennes. Ta den ut av henne. Også er hun sint. Veldig sint. På en sånn ulmende skjerpa måte. Et par ganger sprekker det og hun skriker og formidler et bunnløst sinne. Det er utrolig skremmende.
Denne kvinnelige inntrengerens sterke, svarte raseri er det som gjør filmen så ekkel. Hun virker noen ganger utenomjordisk der hun(i kjole og høye hæler) slår seg gjennom vinduer og dører og tar knekken på alt som kommer i veien. Det å se inn i øynene hennes noen ganger er som å stirre direkte inn i avgrunnen, eller ned i en mørk grav. Hvor alt er stille, kaldt og mørkt.
Enhver mor er vel naturlig nok redd for å miste sitt barn, at noen skal stjele det eller skade det. Ikke bare blir alle disse marerittlignende redslene til virkelighet i Inside, det blir også tatt til et helt nytt nivå.
En lang ulidelig scene er hvor inntrengeren tar fram den største saksa jeg har sett i mitt liv og bare stryker Sara lenge over den høygravide magen, mens hun intetanende sover søtt. Så presser hun saksa gjennom og punkterer huden i navelen. Er det bare meg eller er navelen det ekleste stedet på hele kroppen og bli pirket i? Bare jeg skriver om det så blir jeg faktisk littegrann uvel.
Joda, det finnes mye voldeligere og blodigere filmer enn Inside, og du skal vite at jeg har sett de og, men jeg lar meg likevel sjokkere, av den makabre, delikate situasjonen som utarter seg. Det føles så.. urettferdig. Sara som er forsvarsløs, høygravid og pungtert med saks både i magen og ansiktet og inntrengeren som er målrettet, har våpen og styrken i aggresjonen sin.
Den rene samvittighetsløse galskapen som bor i denne kvinnelige inntrengeren lager en minneverdig og utrolig skremmende figur og gjør Inside til en intens opplevelse.
Du kan jo ikke bare stikke en gravid dame i magen mens hun sover??? Assa hvor klin kokos i skallen er du da? La i hvert fall dama få lov å prøve å forsvare barnet sitt.
Når det kalde metallet på saksa skjærer gjennom magen kommer det bilder av babyen inni magen som også reagerer med sjokk og vantro.
Vi følger babyens reaksjoner gjennom flere av nivåene med frykt og stress. Det forsterker og utvider den grusomme opplevelsen Sara går gjennom. Hun er trossalt ansvarlig for to smerteterskler, to sinn, to liv. Og hele tiden dirrer spørsmålet like sterkt som skrekken; Hvorfor gjør hun dette mot meg??
Det er ganske vanskelig å gjøre dagligdagse ting når man er høygravid. Bare det å knyte skoa kan føles som en umulighet, så det å ha en sinnsyk kjerring i huset som allerede har stikki deg med saks i tryne og i magen og vannet har gått. ..
-Det ekke en optimal julaften å ha da.
Det blir jo ikke ordentlig skrekkfilm uten et par irriterende detaljer som å foreksempel bandasjerer et sår grundig mens trusselen fortsatt er i huset.Hvis du har blødd i 1 time det KAN vel vente 5 minutter til du kommer deg i sikkerhet?
Politiet lar offeret være igjen i huset mens de selv går ut, og det er også et kjent fenomen å slenge fra seg våpen for tidlig. Sånt blir det ofte flere lik av.
Hvis du liker filmer som Martyrs og High tension så er Inside et must. Den er helt klart i familie med disse voldelige splætterne fra Frankrike. Som min kamerat og pod kompanjong sa engang : «Lurer på hva det sier om landet; ost baguette og ultravold».
Har du noen gang sett noen bli knocka ut med en brødrister? Eller bruke gaffateip for å lime igjen høl i halsen som ikke slutter å blø? Tiden er kommet for å kunne være med på tidenes mest utradisjonelle fødsel uten bedøvelse. Ja uten sykehus og for den saks skyld.
Noen tenner stjerna i toppen av et tre, noen svir svoren og får kjeft av svigers mens andre ligger i en trapp i noe som ligner på et groteskt blodig fossefall og får klipt opp magen som den største selvfølge.
Audition er en film som bare kan oppleves til det fulle jo mindre du vet om den. Jeg vil sammenligne det med å hive seg på en buss uten å se hvor den går. Tør du?
Man humper avgårde og en lang stund ser du bare grønne enger, epletrær og søvndyssende lysmaster med ledninger som virker å vare endeløst. Du holdt kanskje akkurat på å duppe av, når bussen kjørte rett inn i en fjellvegg.
Det å begi seg inn på en slik filmopplevelse som Auditionfaktisk er, kan være fantastisk givende for en horrornørd som meg, som alltid leter etter det lille ekstra. Det har også sine ulemper hvis du er en litt sart sjel og trodde du skulle komme upreget fra opplevelsen. Dette er en anmeldelse som kommer til å ødelegge for deg hvis du ikke har sett den, så da må du stoppe nå og heller lese videre etter filmen.
Litt om handlingen.
Vi følger Shigeharu, en enkemann som får en venn som jobber som reggisør til å arrangerer en audition for en kvinnelig rolle. Damene tror det er en ekte audition for en film, men det er egentlig bare en kamuflert måte å finne en «erstatter» for Shigeharus døde kone. Her møter han Asami og hun virker å være alt han leter etter i et kvinnfolk.
Audition begynner ufarlig nok som en kjærlighetshistorie. Mann møter dame, mann forelsker seg i dame, dame spyr i en kopp og mater til et deformert vesen som ligger i pose. Gjør ikke alle det?
Shigeharu blir totalt oppslukt av Asamis underlige tiltrekningskraft og føler seg som nyforelsket igjen. Det hele kunne vært ganske så søtt hadde det ikke vært for den litt søtkvalmende lukta i bakgrunnen. Som et råtnende fruktfat.
Asia har et lite forsprang når det kommer til både stilige grafiske voldsscener og generell fysisk og psykisk tortur. Under visningen av denne filmen i Rotterdam filmfestival i 2000 hadde den rekordmange walkouts og tilfeller av både besvimelser og klassisk oppkast.
Nå skal det sies at det har kommet en mengde sjokkerende filmer fra Asia som er langt drøyere enn Audition, men likevel føler jeg denne filmen (sammen med Ringu) står som en milepæl i Asiatisk horror, som en av de første i sin sjanger som lagde sjokkbølger og nådde ut til en hel horrorverden.
Selv så jeg denne makabre delikatessen litt etter Ringu og trodde en stund at jeg måtte kaste den svæære (hadde ikke flatskjerm på den tia) TVen min ut av vinduet og grave ned videospilleren min i hagen, fordi jeg var så redd små jenter med masse hår foran tryne skulle begynne å kravle ut av kassa.
Audition ligner ikke på Ringu. likevel har den en felles guffen stemning. Den har en rolig oppbygging. Lenge er vi flue på veggen til noe som virker å være utviklingen til et vakkert, dog underlig kjærlighetsforhold. Deres dialog er intens på en passiv måte.
Møtene deres føles som en slags uvirkelig handling på en annen planet. Du befinner deg i en drømmeaktig, blass pastellfarget tilværelse, som lukter clean cotton duftlys og vaniljestang.
Shigarus lykke over å ha møtt en ny potensiell livspartner får meg til å få tårer i øynene. Siden jeg engasjeres såpass mye i denne handlingen får Audition sin slagkraft, når den plutselig når et vendepunkt.
Når Shigaru av forskjellige grunner lover kameraten sin å ikke ringe Asami på en stund, begynner filmen og bikke i en annen retning.
Når vi ser et klipp fra Asamis leilighet undrer jeg: Hvorfor sitter dama krumbøyd på gulvet og bare stirrer stivt foran seg? Og hvorfor ligger det en stor sekk på gulvet som er knyti igjen?
Det er jo for så vidt greit å vente på at daten skal ringe, men når vi ser et klipp fra leiligheten flere dager senere og hun sitter på nøyaktig samme sted, da begynner jeg å lure.
Hva er det som skjer her? Har a sitti der hele tia?
Audition er en lumsk film. Den forkler seg som noe annet. Den er et monster som har presset seg inn i en prinsessekjole. Og litt etter litt rakner det i sømmene.
Jeg får følelsen av å klamre meg fast i et isfjell stående midt ute i et stort ukjent hav. Et isfjell som sakte smelter og du synker nedi en guffe av seig, stinkende ondskap.
Jeg husker at jeg så traileren til Audition og coveret (igjen, på den tia hadde vi en fysisk plastdings som man kunne lese og se bilder på) men det var ikke lett å skjønne hva den handlet om. En ting er jo Asiatiske filmer generelt, hvor ofte både oppbygning, fortellerstil og stemninger kan være litt ..jah.. anderledes.
Audition var for meg, mindblowing. Den lignet ikke noe annet jeg hadde sett. Den rystet meg. Ikke glem at dette snart er 20 år siden.
Det er mange uforglemmelige bilder i filmen som sitter i mitt sinn fortsatt;
Asami som sitter helt stille med ryggen til i senga, mens Shigearu babler nervøst.
Pianisten i rullestol som spiller på et falsk piano.
Den samme mannen som kryper bortover gulvet, mot en liten jente som spriker med bena, klar for å bli brent på innsiden av lårene med en glødende pinne.
En sprellende klaskende tunge på gulvet, som ingen vet hvor hører hjemme.
Noen steder i filmen er det som å er det som å få kasta en bøtte med glovarm avføring i fleisen.
Hva i hælvete er det jeg akkurat så??
Audition er fortsatt en rørende kjærlighetshistorie midt oppi alt det groteske og absurde som skjer. Samme hvor fucked-up noen av scenene blir mot slutten, slipper ikke den underliggende historien om ensomhet og barnslig naivitet taket i meg.
Audition er en film som lar deg sitte igjen med en slags uforløst uro,- en følelse av at ting ikke blir okei. Husker du Anders i Oslo 31 August når kameraten insinuerer at alt kommer til å ordne seg «Det gjøkke det vøtt» ansikt? Litt sånn er det. Ikke alle prinser får prinsessa, ikke alle finner veien hjem – og noen må faktisk få føttene skjært over med stålvaier og få punktert øyeeplene for å forstå sin plass i forholdet. …(!)
Moralen er «enkel» De fleste mennesker ønsker jo ganske enkelt å bli elsket og ikke bli forlatt, hvor enn merkelig det formidles.
”Only me. Please love me. Only me???”
Som Asami selv sier så flott: Words create lies. Pain can be trusted.
Når jeg en gang i tia, for 6 år siden for å være nøyaktig, startet denne bloggen og kalte den for Ekkelt var ideen skape en nisje rundt fenomenet ekkelhet. Dykke ned i alle aspektene ved det og dele ekle opplevelser innen film og Tv.
Det har vært interessant å følge utviklingen til Ekkelt. Og også parallelt min egen oppfattelse av ekkelhet. Mye av det jeg synes var ekkelt før, har forandret seg med årene. Det vil si, man har nye perspektiver og holdninger. Bloggen ”åpnet” med filmer som The human centipede og Serbias voldsomme og kontroversielle Life and death of a porno gang. Disse filmene har til felles å være ekstremt voldelige og grafiske.
Jeg ble overlesset med tips og forslag, hvor det ene filmen var drøyere enn den andre i både vold, blod og generell brutalitet. Når folk hørte ordet ekkelt tolket de det automatisk (og forståelig nok) som en horror-blogg som bare fokuserte på blod, skrekk og gørr.
Bloggen ble døpt Ekkelt for å få en større bredde. Variasjon er viktig for meg. Hvis jeg bare skulle anmeldt gore hadde jeg sannsynligvis kalt bloggen ”Blodklubb” eller no sånn.
Med tiden er det psykisk lidende mennesker og dyr som har utløst mest ekle følelser hos meg. Og skrekk pakket inn i ”barnslige” tegnede formater. Filmer som Apan, Watership down og dokumentarer som Act of killing tar over for mennesker som blir sydd sammen munn mot rompe, og folk som tvinges til å spise sine egne kjønnsorganer. Selv om det tross alt også er ganske guffent.
Når alt det er sagt, så satt her om dagen og så gjennom horrorboka mi på jakt etter inspirasjon. Og plutselig savnet jeg intenst å anmelde en skikkelig nasty. Noe for ”fansen”.
Hva skulle det være?
Svaret lå ikke langt unna. I dvd bunken jeg lånte av Filmens hus, kunne den like gjerne åpna coveret og begynt å rope navnet mitt.
Tyrkias svar på Hellraiser, nemlig filmen Baskin.
Baskin er fra 2015, selv om coveret har litt sånn åttitalls feeling over seg. Filmen vant best director på Fantastic fest og er også en kortfilm med samme navn fra 2013 (som jeg ikke har sett ennå) Tittelen Baskin betyr (ifølge min Tyrkiske kollega) noe midt imellom bakholdsangrep eller det å bli tatt på fersken, hvis jeg forsto det riktig.
Anmeldelser som ”Enter a world of suffering and madness” eller hva med ”An inventive and terrifying trip to hell” smøres utover coveret sammen med skrikende blodige fjes.
Litt om handlingen.
En politipatrulje får inn en melding om å undersøke en forlatt bygning, der en annen politipatrulje tydeligvis har blitt borte.
Filmen begynner på en resturant hvor en politigruppe sitter og skravler. Det er en løs og ledig samtale over bordet. Om det er fordi det er tyrkisk og ikke for eksempel (skrekk og gru)norsk, vet jeg ikke, men dialogen flyter godt.
”75 prosent av alle tyrkiske menn sexdebuterer med å pule et dyr” Er et utsnitt fra samtalen.
”Problemet ikke er å pule en kylling men å fange den” er et annen fun-fact som blir slengt over bordet.
Mange filmer er opptatt av å gi et inntrykk av personer ut ifra hvor de bor, hva de har på seg, hvor de jobber osv, men har du lagt merke til at også i en samtale over bordet med gode venner og kanskje litt i glasset, får du et like godt om ikke bedre inntrykk av mennesker. Det baner det vei for et mer personlig, dypere innblikk om hvem personen er og hva slags tanker, følelser og meninger de går med.
Det gir rollene karakterer og ikke bare stereotypiske rollefigurer.
Baskin er en film som klarer å skape en dirrende uro og en sterk nerve ganske tidlig på mange forskjellige steder samtidig. Det er ikke voldsomt, men bare følelsen av at noe er galt.
Det er for eksempel en litt ekkel slåsskamp, eller i hvert fall trusselen om en mellom en totalt forsvarsløs kelner og en autoritær politimann, parallelt med en mann som tilsynelatende har veldig vondt i hodet og som kaster opp inne på en do.
Etterpå ser han en frosk i såpeholderen. Det kunne i utgangspunktet vært morsomt eller bare søtt, men kombinert med den allerede dårlige stemningen og en illevarslende oppbyggende tone i bakgrunnen blir det hele bare absurd og generelt uhyggelig.
Det er også en veldig skremmende scene med samme mann. Han står egentlig bare å ser seg i speilet og det er et slags blått lys inne på doen. Han står og ser på seg selv en stund før ansiktet hans vrenger seg i et vanvittig skrik av redsel og panikk.
Har du noen gang sett på deg selv i speilet i et litt rart lys, eller bare stått og sett deg selv i øynene lenge? Man kan rett og slett bli litt rar. Jeg kan bli grepet av enten en intens selvbevissthet eller en oppslukende uvirkelighetsfølelse. Av og til begge samtidig.
Jeg liker hvordan Baskin tråkker litt utenfor kjernen i handlingen. At det ikke baare er dystert. Når man er på tur, trenger man ikke hele tia å følge stien.
Se for eksempel scenen i bilen hvor alle mennene synger til en sang på radioen. Det er ikke bare forløsende og feel-good, det er også troverdig.
Siden denne ”koselige” sangscenen hvor gutta bare cruiser rundt og synger og danser, får oss til å senke skuldrene, blir kontrasten til ”alvoret” desto større.
Fra bekymringsfri råning med allsang til å frontkollidere med en mann, som plutselig bare er forsvunnet fra åstedet. En ulmende uro vokser og følelsen om at ting er i ferd med å bli verre. Mye verre.
Frosken fra såpekoppen er tilbake. Bare denne gangen har den tatt med seg 200 av sine nærmeste venner. Det bokstavelig talt renner og flommer frosker ut av grøfta, og denne gangen er det hverken søtt eller morsomt.
Et illevarslende symbol om at ting ikke er bra. Langt ifra.
Baskin er et visuelt verk og en horrorfans fornøyelse. Mye takket være kameravinkling og lyssetting, føring, zooming og ikke minst klipping,- den er godt laget.
Baskin bruker mange nærbilder for å skape en oppbyggende spenning. Det kan være helt vanlige ting; Hender som fikler med et bønnekjede, fresende kjøtt over flammer, en munn som ikke sier noe. Og plutselig er det veldig skummelt. Uten at jeg kan forklare helt hvorfor. Det er dette som er stemning!
Som jeg også mistenkte byr denne filmen på noen grusomme grafiske scener. Som jeg håpet er det både grusomt og vakkert (som bare en filmfreak kan finne på å si) Filmen har flere kule visuelle scener, som heller mer mot det kunstneristiske, som foreksempler er en mann som detter i vannet og en kjempe hånd, altså mye større enn mannen selv kommer ned fra overflater for å plukke han opp.
Ting er liksom bittelittegrann absurd hele tia, akkurat som om vi bare befinner oss i en tilstand, hvor tid og rom ikke spiller noen rolle. Jeg får også følelsen av at denne gruppa med politimenn befinner seg helt alene i verden. En verden som er litt mørkere, litt mer tåkete, litt mer truende. Og replikken til en av karakterene henger seigt igjen i lufta som tåke:
”Det er som om jeg ennå drømmer”
Baskin bruker et par klassiske klisjeer, men siden stemningen er så godt satt så blir det likevel ikke forutsigbart.
Vi følger gutta og en tynn lommelyktstråle inn i den mørke nedlagte bygningen de har fått beskjed om å sjekke ut. Det kommer tidlig et par varselsignaler om at dette stedet mest sannsynlig er bad news. De finner en politimann fra den andre enheten som står borti et hjørne i et mørkt rom og dunker hodet sitt rytmisk i veggen. Blodspor på veggen etter panna indikerer at han har stått der en stund. Han sier ikke no. Bortsett fra et langt raspende ul han utstøtter, når de spør hva som har skjedd og hvor enheten hans er. Han peker mot trappa.
Så blir det jo selvfølgelig å lure febrilsk på hva som får en voksen autoritær mann til å oppføre seg som et lite vettskremt apatisk barn.
Også skal vi nedover. Vi skal selvfølgelig mange støvete trapper nedover i et beksvart, ukjent lydløst mørke for å finne de andre såkalte enhetene.
Mennene kommer til bunnen av bygningen og begynner å famle seg gjennom noe som virker som en labyrint av rom og ganger med en del illevarslende rekvisitter; Merkelige tegninger på veggene, blod er smurt utover, det dingler kjettinger og instrumenter fra taket. Det er rett og slett meget dårlig stemning nede i denne gudsforlatte bygningen.
En av mennene bryter stilheten med å ironisk nok si:
”La oss komme oss til hælvete vekk herfra”
Mange av disse tingene er skremmende men fortsatt ikke sjokkerende som coveret lover. Man ”venter” en stund men ikke forgjeves på den første eksplosive scenen, som åpner demningen av grufullhet. Når det først smeller i Baskin så er det som et helt minefelt utløses samtidig. Og er det ingen vei tilbake.
Når de først går over «terskelen» er det et syn langt over fatteevne. En blodig kropp som prøver å penetrere en annen blodig kropp, pluss noe annet imellom som også er blodig. Som kaster opp? Lemmer og lår om hverandre utgjør en så absurd akt at det sikkert er noe man kunne risikere å se i hælvete.
Baskin leverer omtrent akkurat det coveret lover. En oppfinnsom og forferdelig reise ned i hælvete. Det er fortsatt fantastisk befriende å se filmer som ikke slavisk følger den vanlige oppskriften. Det gjør at opplevelsen blir en opplevelse
Nøkler blir dratt ut av halsen på folk, hoder blir knust i fillebiter, øyne blir punktert og så kysset, ja jeg sa det! En stakkar blir tvunget til å utføre samleie på en merksnodig skapning med langt hår, maske og horn som kommer krypende ut far et høl i veggen på alle fire som et dyr.
”Hælvete er ikke et sted man havner , men det er noe man alltid bærer med seg”
Noen visdomsord fra, ..ja om ikke det er satan så er det i hvet fall en som er veldig inspirert. En skallet liten skapning med kappe og kniv som virker å være en slags leder for all jævligheten. Han sier det i en høytidelig tone, mens han tvinner tarmen til et stakkar rundt hånda.
”Du dør slik du sovner og du gjennoppstår slik du våkner opp»
Filmens mest absurde øyeblikk iblant mange andre er når, en dame (antar jeg ) går oppi noe som ser ut som en stor steikepanne og føder en, i mangel av utrykk, klump, som dæljer ned i ”panna ” Det ser ikke ut som en foster, mer enn kjøttklump. Likevel blir den rask løftet opp som et baby og vedkommende løper vekk.
Baskin byr ikke på noe håp. Den er beksvart. Som en togtur hvor toget kjører inn i en tunell og aldri kommer ut igjen. Den ene grufulle oppdagelsen avløser den andre. Som hælvetes egen domino.
Den eneste varmen i filmen er mellomstikkene og dialogene mellom Arda og politisjefen Remzi på resturanten, som vi stadig vender tilbake til. Og det sterke båndet de i mellom. Siden Arda ble foreldreløs i tidlig alder, tok Remzi gutten under sine vinger. Dette er også den røde tråden igjennom filmen.
Gikk de noen gang ned i kjelleren og fant hælvetes port eller er det bare metaforer? Gjennom hele filmen blir vi servert spørsmålstegn ved både tid, rom, handling og konsekvenser. Dette gir ikke bare filmen mer dybde og tolkningsrom, men også et ganske nødvendig pusterom for oss seere fra all volden og desperasjonen. Men man er aldri trygg. Plutselig går resturanten i oppløsning og man er tilbake i hælvete og endeløs lidelse.
Så hva er moralen? Er det noen moral? Trenger egentlig hælvete en konklusjon? Er det ikke bare som skalla ekkel mann sier; Vi bærer alle rundt på vårt eget hælvete og det er med deg hele tiden.
Betyr det at jeg i all evighet må høre på «Thong song» med Sisqo?
Vi messer for barna våre, at ingenting er farlig så lenge mamma og pappa passer på. Vi vil alltid ta vare på deg og ikke la noen ting vondt skje. Her i senga di er du heeelt trygg.
Men hva når mamma og pappa sover og ingen våker over krybben? Hva når nattetimene kommer, mørke dører åpner seg i hjørnene og uggenheter kravler ut for å gjøre barna dine vondt.
Har du tenkt på det?
Nei… ikke jeg heller, men i denne filmen får vi følge et par som må hanskes med mer enn proppfulle bæsjebleier som renner, timelang infernalsk skriking, søvnmangel og ferdigmat som er blitt kald.
Ja, det finnes faktisk mer skremmende ting enn en full bleiebøtte som har stått på varmekabler i 3 døgn …(!)
Litt om handlingen.
Mary og Jack kommer hjem fra sykehuset med sønnen Adam. På barnerommet står en annen krybbe tom. Der skulle tvillingbroren Thomas ligget, men han døde under fødselen. Spesielt Mary sliter (naturlig nok) med å akseptere det som har skjedd og stemningen er anspent i hjemmet.
Still/born er for meg en nymotens klassisk grøsser som får mye gratis skrekk (i hvert fall for meg og sikkert andre småbarnsforeldre) ved å spille mye på nervene og usikkerheten som følger med det å få barn.
Enda verre er det for Jack og Mary som opplever det surrealistiske tragedien og få bare en av to tvillinger.
Filmen åpner med selve fødselen. Det skulle kommet to babyer. Det gjør det for så vidt også, men den ene er dødfødt. Foreldrene prøver som best de kan og fortsette livet og barseltiden så normalt som mulig, men parallelt med sorgen skjer det flere merkelige og skremmende ting på barnerommet.
Barnelatter høres fra den tomme krybben og noen sniker seg rundt i huset på natta. Er det foreldrenes reaksjon på traumen? Er det en ondskapsfull spøk? Eller er det noe ondt som har blitt med de hjem fra sykehuset?
Paret får ikke fred. Adam gråter hysterisk om nettene. Den utslitte moren hører stemmer fra luftesjakten og oppfører seg generelt bekymringsverdig.
En ladet stemning ligger som et slør over hele eindommen og oppholder seg i alle rom. Paret sklir lenger og lenger fra hverandre til det punktet hvor det kun virker som babyen er det eneste de har felles.
Det dukker opp en merkelig mørk figur på babymonitoren om natta. Den kommuniserer også med Mary gjennom babycallen med en mørk, grumsete stemme. Budskapet kan ikke misforstås. Den skal ta babyen.
Et nærvær tar seg skamløst til rette i huset deres. En grotesk, krøkkete skikkelse med langt hår tar form og hjemsøker den lille familien. River i deres allerede tynnslitte nerver. Dette vesenet klarer å gjengi både lyder og stemmer for å forvirre. Og til slutt skremme vettet av dem med sitt åsyn.
SPOILER
Selv om fremtoningen til dette vesenet minner mistenkelig om samtlige asiatiske horror filmer siden Ringu, så klarer jeg alltids å la meg rive med i at det faktisk er ganske forferdelig å bli passivagressivt angrepet av en demonaktig skikkelse midt på natta i ditt eget hus.
I tillegg virker denne slarkete faenskapen å gi inntrykk av å ville det verst tenkelige en småbarnsmor kan forestille seg: Å grafse til seg den uskyldige lille babyen din, med sine knokete kloformede hender og ta den med seg til et uendelig mørke.
Men hvor mye av dette er virkelig?
Å være hjemme med barn kan få hvem som helst til å gå inn i en småfreeky sinnstilstand. Jeg vil beskrive det som en bitte liten psykose. Bare den messende melkepumpelyden er nok til å få nakkehåra mine til å stå rett ut. Faktisk nesten det mest forstyrrende for meg i hele filmen.
Jeg kommer aldri til å arrester folk som gjør litt syke ting når de går hjemme i barseltia. At Mary virker litt pling i bollen etter hvert, kan være fordi hun (imaginært eller ikke) må ta hensyn til en demonlignende skikkelse i tillegg til søvnløshet og skriketortur, -og på toppen av alt; En irriterende pen nabo som mannen kan sikle på.
Det blir for mye for mor i huset. Panikken stiger. Mannen prøver å hjelpe men må (selvfølgelig ) på jobbreise midt oppi all elendigheten og alt blandes sammen i en kokende ulmende heksegryte med angst, sjalusi, søvnløshet, identitetskrise og overtro.
Om kvelden ligger Mary og glor intenst på luftesjakta. Jeg er usikker på hva den skal symbolisere, eller om den ikke skal symbolisere noe som helst annet enn en luftesjakt som sier Hellooooo Mary med (unnskyld meg) den dølleste reverben siden det gamle karaokeanlegget mitt. Jeg synes ofte alt av skummelhet raser sammen med en gang jeg hører en sånn demongrøtstemme. Er det bare meg?
For meg er første halvdel av Still/born mest engasjerende, etter det begynner den å sjangle litt. Filmen har en noe forvirrende oppbygging. En scene som skal virke som et vendepunkt, blir stående som en uforståelig detour. Og jeg syns det blir for mange ting å ta ”hensyn” til uten at det blir ordentlig fulgt opp. En historie om en demon for eksempel som bare blir hengende halvveis i lufta når det kunne styrket dens identitet og fryktfremskapende hensikt i filmen.
Noen har forresten sovna oppå lynmaskinen (igjen) noen burde vekke han…
Så må jeg jo få lov å si i all min enkle bitterhet at hvis du klarer å lage middag, rydde huset og føkkings fordype deg i demonologi så har du det kanskje tross alt ikke så ille. Jeg var heldig hvis jeg klarte å få spist en hel salamiskive og dusje to ganger i måneden i min permisjon. Det var mange ganger jeg trodde ungen min var besatt. Faktisk flere ganger om natta.
Det heter å få tenner.
For all del , jeg så også skygger på veggene og mark neddi do, men det er helt normalt etter tre og en halv time søvn på to døgn.
Okey,- nok om meg.
Filmen ”låner” mye fra andre filmer og det er helt unødvendig. Den har en selvstendig original historie, hvorfor vil den ikke fortsette med den, istedenfor å låne en haug av oppbrukte ting fra andre filmer?
Jeg kan nevne to referanser oppklart fra andre anmeldere Rosemarys baby og paranormal activity, men også Colic, Martyrs, Babycall, Mama, The ones below, Halloween 2, og The grugde/Ringu, pluss en søt referanse til The shining ”Heeeres mommy”
Filmen har mye bra gående også;
Den kan by på flere stemningsfulle øyeblikk. Stødig filming av huset uten mennesker både innenfra og utenfra til dyp skummel cellomusikk kapsler skrekken inn i huset og bygger opp et sitrende ubehag.
Det er også en effektfull scene hvor du som seer må bestemme deg for hva du vil tro. Jack vil gå en tur i parken med sønnen, mens Mary ligger på sofaen og slapper av med god utsikt til utgangsdøra. Vi ser de gå ut av døren. Kameraet gjør bare en sveip over rommet tilbake til døra og da kommer de inn igjen. For oss har det gått 9 sekunder,(for Mary også) men tilsynelatende opptrer mannen som om han og sønnen har vært borte flere timer.
Uroen vokser. Vi er også usikre? Var han ikke akkurat her? Hva er det som skjer? Lyver han? Er han med på «det»?
Filmens ekleste scene er når Mary trøster Adam på natta etter en skrikekule og det plutselig høres tydelig babylyder og latter fra den tomme krybba ved siden av. Hovedpersonen snur seg ikke, men siger sakte baklengs bakover mot sprikelsenga med ryggen til. Det er noen pinefulle sekunder hvor alt er helt stille og jeg sitter i helspenn og lurer på hva som venter oss i krybba.
Still/born har litt av hvert for fansen; barselpsykiatri, isolasjonsgalskap, samlivsproblemer, overnaturlige, historiske demonfigurer som ingen andre tror på bortsett fra hu dama som bor alene i et hus med rare ting, som har opplevd nøyaktig det samme for 20 år siden. Og hva er vel en horrorfilm hvis noen ikke sliter seg løs fra intravenøsten på sykehuset?
Når jeg endelig for noen år siden klarte å legge fra meg en ”forbannelse” av en tilstand som kun kan komme av å se for mye film, og bare nyte skrekkfilmer (eller hvilken som helst filmsjanger) uten å sitte å prøve å komme den i ”forkjøpet” og overanalysere alt, har jeg på ny oppdaget gleden ved skrekkfilm.
De trenger ikke være fantastisk nytenkende eller skille seg ut. De kan fint ha klisjeer og jump scares. Det er helt greit.
Det eneste jeg ber om er bare at toget har meg engasjert til siste stasjon og at jeg gjerne vil følge med ut av vinduet på ferden for å se hvor og hvordan vi kommer oss dit,- og ikke minst hva vi møter på veien.
Jeg har hatt mer spennende «togturer». Still/born har ingen voldsomme overraskelser, men den er såpass godt laget, med såpass gode skuespillere og soundtrack, at jeg tror mange (som ikke er så blasert som meg) kommer til å like den godt og kanskje tilogmed bli vettskremt. Enten for babystjælende demoner eller foreldreskap generellt.
Det var mye jeg ikke fikk lov å se på TV som liten, fordi mamma trodde det ville påvirke meg videre i livet. …
Akkurat som om det å se for mye sære, skumle filmer får deg til å lage din egen horrorblogg eller noe lizm..(!) Assa hva trodde hun skulle skje? At jeg skulle skrive ned all elendigheten og prakke på folk at de burde lese det?
Filmer var en ting , men når det kom til serier var det spesielt et konsept som det var ekstra smertefullt og ikke få ta del i på kvelden på kassa;
The Twilight zone.
Du husker den?
A dimention of sound, a dimention of mind.. You just crossed over to the Twilight Zone…
Jeg ble stormforelsket i konseptet umiddelbart, men det eneste jeg kunne gjøre var å ligge låst i senga med døra på gløtt og høre på(den udødelig fengende) introsangen, mens mamma og storesøstera mi knaste med potetgull og gotta seg ute i stua med utsøkt mystikk og eklerier.
Det var til å bli gal av.
Det er disse ”gode” gamle følelsene som vender tilbake når jeg nå introduseres for den ene fasinerende historien etter den andre i Black mirror. (Og faktisk kan være oppe så lenge jeg vil)
Det er noe nytt og pirrende med BM. Nesten hver eneste episode byr på noe…utfordrende. Og i nesten alle tilfeller en glødende debatt etterpå.
BMs ekkelhet kommer i form av en tidsriktig horror,- ting det er veldig lett å relatere til -og knytte frykt til.
Tenk deg å bli avslørt i utroskap som faktisk er filmet med en chip i halsen din som du ikke får slettet, eller å bli å bli fanget i en loop i et virituelt horrorspill som hjernen din konstruerer. En youtube video der du broadcastes i den mest ydmykende forferdelige setting noensinne. At du plutselig våkner en dag og alle mennesker du møter virke å filme deg med telefonene sine, mens du blir jaget av noen som vil skade deg. Vi later som vi ikke lenger lever med «gapestokkkulturen», men det er nok av eksempler på det motsatte.
I vårt samfunn hvor hver eneste snute på en fullstappa buss er begravd ned i en liten lysende skjerm, og folk omtrent er avhengig av likes og hjerter for å få bekreftet sin eksistens,- er det disse tingene som er skremmende om dagen. Noen mennesker ville nok heller klipt av seg øyelokka enn å få posta et «stygt» bilde av seg selv på Instagram.
For mange mennesker er det skrekken.
Hvilken makt sosiale medier har fått over oss. Hvor lett og vanskelig det er å late som du er noe annet en du er, og samtidig så lett å bli avslørt.
Still deg selv et spørsmål: Hvis internett ble borte for alltid i morgen, hvordan hadde det påvirket livet ditt?
Det er lett å bagatellisere det. Tenke at andre hadde nok fått det verre enn meg osv. Det kan være vanskelig å se sin egen avhengighet, før du ikke får ”skuddet”ditt.
Det er nok verre enn vi tror
Forestill deg konsekvensene. Nye typer rehab? Depresjon, sosialangst og folk som løper etter deg med middagen sin og lurer på om du liker danderingen? Hadde vi noensinne blitt de samme?
Det er sånne tanker som gjør at Black mirror snor seg nedover ryggraden min og tar et godt grep i nerva. Fordi den stiller dystre subtile spørsmål til vår generasjon, som vi kanskje innerst inne vet svaret på, men ikke egentlig orker å konfrontere oss selv med.
Hvor langt kommer dette til å gå?
Den største forskjellen på Tussmørksonen som det så stilig er oversatt, og BM er at førstnevnte hadde mer overnaturlige og ”uforklarlige” hendelser i episodene, der Black mirror er mer på den futuristiske og teknologiske. Samboeren min sa det ganske enkelt; ”Sånn, nettopp sånn skal science fiction være!”
Akkurat som BM er en nyoppusset og mer skreddersydd versjon av TZ for vår generasjon og våre redsler.
Ellers drar jeg mange likhetstrekk. Muligheten til variasjon i episodene, den surrealistiske stemningen, det samfunnskritiske, og derad de engasjerende situasjonene. Jeg kaller det Hverdagsskrekk.
Nyanser i livet og hvor skjørt det hele er. Menneske i sentrum, som en ensom båt på et stort mørkt hav.
Det skjer masse som egentlig kunne ha skjedd i ”virkeligheten” men likevel får du følelsen av at det kun er i denne sonen det kunne ha skjedd. Fordi det føles ingen steder, og overalt på en gang. Man kikker inn i et nøkkelhull til en for alltid låst dør.
Etter et gjensyn og oppfriskning av Twilight Zone The movie og noen av de eldre episodene virker mye av det (naturlig nok) kanskje litt utdatert, dog klarer TZ å fange en mer underlig, skummel og mystisk stemning, der BM er mer intens og nervepirrende.
Begge deler funker for meg. Noen kvelder er jeg for eksempel for sliten i hodet til å se en BM episode, for det kan være ganske hard kost. Og ganske krevende. Hver episode er nøye gjennomtenkt. De utforsker de mørke avkrokene av hjernen og kan surre og gå i hue ditt gjennom hele natten og til og med utover neste dag.
Dette føler jeg for eksempel aldri med Twilight zone episode. Det blir mer som å legge seg med en bok med klassiske spøkelseshistorier og du sovner som et barn etterpå.
Når det kommer til de ekleste opplevelsene knyttet til TZ og BM blir det som å prøve å velge en bølge på et hav, men jeg skal prøve å nevne noen;
Det som umiddelbart slår meg er en scene fra TZ The movie som forfulgte meg i mange år. Jeg tok til og med med folk hjem fra klassen, kun for å vise de den scenen og se om det hadde samme effekt på dem (sadist)
I mange år ble denne scenen kun referert til som ”dama uten munn”
Den kommer fra den 3 kortfilmen i TZ filmen, som heter ”Its a good life” En lærer som heter Helen kjører på en gutt på sykkel og tilbyr seg å kjøre han hjem. Når de kommer til huset oppfører alle familiemedlemmene seg mildt sagt merkelig. Tegnefilmer står på hele dagen og de spiser godteri til middag. Det rareste er dog alles intresse eller da kanskje heller frykt for at gutten ikke skal være fornøyd. Han virker å ha en usynlig makt over familien.
Scenen jeg skal fram til kommer når gutten skal vise Helen resten av huset. De kommer til er rom hvor det sitter en dame med ryggen til å ser på tv. Gutten sier det er hans andre søster, men at hun ikke prater så mye. Når kameraet (snedig nok) zoomer ut ansiktet hennes ser vi at hun ikke har noen munn.
Ja, også da? tenker du kanskje. Ekke det bare mer komisk enn noe annet? Det kan hende, men jeg var 8 år og jeg var så redd for denne dama uten munn at jeg ikke klarte å fungere som et vanlig menneske før mange timer etter filmen var slutt. På et tidspunkt fikk jeg til og med for meg at hun kunne sige ut av VHS en og mamma måtte legge den ned i boden i noen år.
Ellers er det et par gufne scenner fra svart hvitt sesongen, som for eksempel mannekengdukker som blir levende på natta (The after hours),
Klassikeren om han som våkner opp til en tom verden (Where is everybody?) og litt senere i sesongen damen som finner ut at hun kan stoppe tiden, men kommer i en slags shrødingers katt situasjon når hun enten må leve i ensomhet med tiden stoppet, eller utslette hele kloden.(A little peace and quiet) En dame møter sin egen dobbeltgjenger (Faktisk spilt av Vera Miles fra psycho) i Mirrorimage – og jeg har jo selvfølgelig ikke glemt gjennomsvette og livredde John Lithgow i Nighmare at 20.000 feet og den udødelige replikken
”Theres something on the wing….some thing”
Filmen Twilight Zone fikk også en del ufrivillig grusom oppmerksomhet på grunn av en ulykke på settet. En mannlig skuespiller og to barneskuespillere døde i forbindelse med en helikopterstyrt. To ble halshugget av rotorbladene mens sistemann ble knust av helikopteret.
Det må vel sies å være mer forferdelig enn alle episodene tilsammen.
Med BM er det litt vanskeligerer å velge ut enkeltscener, for alle episodenen opererer med så mange tynne lag med stress, angst og uro,- og mer en følelse av ekkelhet enn å se noe ekkelt. Alle episodene gjør intrykk på sin måte og det er faktisk kanskje lettere å si hvilken episode som var minst ekkel. Siden det jevnt over er så skremmende relaterbart. På en sånn sci fi-et paralellt-univers-som-er nærmere-enn-vi-tror-måte.
Altså, I en verden hvor Trump kan bli president og klitoris fortsatt blir skjært av med sløv kniv er det vel ikke så utrolig vanskelig å forestille seg disse scenarioene.
Jeg var nesten rørt til tårer da jeg, helt uventet, dog i gledesrus så den stå i hylla på Oppdals lokale matbutikk (Ja, de har sånt der) Selv om jeg måtte fjerne et tynt lag med støv fra flaska, kunne det ikke legge en demper på min tilfredstillelse over å ha funnet denne skatten.
Tomtegløgg.
Nå skulle det bli helt perfekt. Ingenting manglet.
Tenk deg selv: Ramaskrik, skrekkfilmer i fleng, nesten komisk passende ulende vind rundt hushjørnet på hotellet, stemningen, de likesinnede, øl, låven, føkkings GLØGG og Reinert Kiil sin nye film: Juleblod.
Mange synes kanskje det er litt rart å glede seg så fælt til en film, og da kanskje spesielt til en norsk lavbudsjetts slasher med, unnskyld meg, årets enten døveste eller kuleste tittel. (Jeg får ikke bestemt meg) men jeg hadde prata om Julesøl hele uka.
Så, hva handler Juleblod om?
Akkurat det det høres ut som. Blodig jul. Jul med blod.
Den har ungdommer, glitter, karsk, snø, og øks.
Mer trenger du ikke å vite.
En bitteliten stein i skoen er at jeg fokuserte så mye på gløgg og sokker med julemotiv at jeg faktisk glemte å skaffe billetter i tide. Krisen var et faktum da det gikk opp for meg og min skrekkkompanjong at vi faktisk ikke skulle få oppleve Julenissens vrede på låven på Ramaskrik.
Gløggen fikk også stå urørt og deppe i vinduskarmen.
Når det da ”hjemme” i Oslo dukket opp en mulighet til å se Jukeblod i Jacobskirka, var det steike meg reine julaften ..heh… Jeg hadde ikke gløgg, men kom rett fra et hipsterifisert drinksted fra Løkka og var rusa på både livet og prosenter.
Ekstra gøy var det også å se igjen mange kjente fjes fra Ramaskrik og på en måte få en etterdønning av hele stemningen fra festivalen.
Mystikken i jula har alltid fasinert meg og som jeg har vært inne på før, får julegrøssere alltid litt gratis på stemningsfronten bare ved å bruke høytiden som plattform.
Juleblod er ikke så veldig mystisk, men det er en julegrøsser og den er underholdene. Den hviler ikke kun på en skummel historie om en morder som dreper folk, men lar oss få store pusterom med humor, jentesnakk, kjærlighetsdrama, pumpende partymusikk, detektiv ”arbeid” og selvfølgelig noen obligatoriske flashbacks.
Navn som Stig Henrik Hoff, Julia schacht og Sondre Kroftoft Larsen dukker opp på rollelista og alle gjør en god jobb (mest fordi de ikke tar seg selv så seriøst) Likevel er det er det et par biroller som stjeler showet innimellom med noen deilige vulgære gloser som får meg til å le høyt og ufeninint
Selv om jeg har litt problemer med å skjønne hvorfor 5 venninner drar til verdens (kaldeste) ende aka Honningsvåg, for å krangle-fylle seg gjennom jula, hos en venninne som i tilegg akkurat har mistet moren sin, så er vel det like bra som å dra på en sommercamp eller en hytte utti skogen med et monster i kjelleren…
Juleblod er ikke fabelaktig oppfinnsom og nyskapende, men det trenger man da heller ikke i en slasher. Det denne filmen vinner meg på er at den ironiserer seg selv,- og den er morsom.
En uforglemmelig scene er for eksempel da en stum dame blir tatt bakra og han som peiser på bak presterer å si : ”Kommigjænn lag nå lyda, det gjøkke no at du høres ut som en mongo”
Takk. Der kom all farrisen ut av nesa.
Ellers er det en del klassiske, men som alltid forløsende slash-scener med tilfredsstillende kløyving av skaller og skræv.
Partyfaktor og kåte ungdommer godt marinert i et drivende soundtrack som det er vanskelig å ikke trampe jovialt i takt med.
Jeg ser mange anmeldere har slakta filmen i fillebiter, mens andre prøver iherdig å forklare hvorfor den fortjener bedre.
Jeg personlig synes Juleblod (hvor enn slaktbar den er, for all del) har en form for selvsikkerhet og sjarm. Og du hellige jul; Den vet jo at den er teit!
Det er vel noe av meningen?
Jeg liker at den akkurat ikke prøver for hardt på noenting og ender derfor opp med å lykkes på flere nivåer. Om det er fordi terskelen min er på bakkeplan etter cover og tittel (Sorry Reinart) jeg vet ikke, men jeg var i hvert fall positivt overrasket over stemningen i Juleblod. Og mest av alt synes jeg det er så kult at det begynner å komme litt norsk slash på lerrettet.
Det er kanskje ikke såå ekkelt å se sjølveste nissefar komme etter disse ungdommene med kniv og et ønske om å se tarmene deres vælve ut av magan, men det er alltid interessant å kødde til tradisjoner.
Jeg husker foreksempel en kamerat av meg fortalte om nissens onde tvillingbror Victor. Han klatra ned pipa for å drepe folk. Selv om jeg hørte denne historien i voksen alder synes jeg likevel det var utrolig foruroligende å tenke på kontrasten mellon Victor og Julenissen.
Det ekleste elementet i Juleblod må være de tilsynelatende tomme husene og gatene, og følelsen av en forlatt by, med piskende hissig snø rundt alle hushjørner. Alle skuespillerne, om de jages sammen eller alene virker så uendelig forlatt og kun overlatt til seg selv.
Dette forsterkes ytterligere når mange av skuespillerne og folk på settet kunne bekrefte følelsen under innspilling.
Blir Juleblod liggende i Julemappa sammen med Gremlins, Black christmas og Batman returns?
Blir svoren sprø?
Rakner strømpebuksa før julebordet i det hele tatt har begynt?
Jeg er stort sett en ganske munter person. Lager ikke kvalm. Irriterer meg minst mulig over andre mennesker. Jeg lar noen ganger folk snike foran meg i køen uten og si noe. Jeg smiler til ukjente og betaler Tv lisens. Jeg er ikke mye sint heller. Litt sliten, men ikke sint.
Likevel når jeg ser film, kan det snike seg innpå et lite rødt monster på venstre skulder. Hans navn er Oppgitt Frustreresen.
I filmer og da kanskje spesielt grøssere, er det ting som uunngåelig går igjen til irritasjon. Ikke sånn lyst-å-kaste-tven-ut-av-verandaen-forbanna, men nok til at jeg har lyst å lage en liste over de mest gjentagende plagsomme ting i ekle filmer;
1.Rope «Hallo» når man våkner i en mørk hule.
Det kan jo faktisk være en ide og ikke rope så fælt hvis du enten gjemmer deg, eller ikke vet helt hvor du er eller hva som befinner seg sammen med deg.
2. Bilen starter ikke.
Og det trenger ikke være en gammal holk heller. Neida, Omtrent alt med 4 hjul og en motor kneler hvis man i det hele tatt antyder å være i bittelitt hastverk. Foreksempel når man må flykte fra en gal øksemorder.
3. Stive nipples (Nei, det er ikke et navn)
En personlig «favoritt». Hvorfor i malarias navn må alle jenter i nymotens skrekk ha hvite singletter uten bh? Hvordan skal man klare å fokusere ordentlig på handlingen når disse to magnetpunktene skal stjele all fokus. Også blir den alltid littegrann våt og sølete sånn at det blir enda mer ”sexy” -faan ta.
4.Håndkle henger på selv om det blåser 11 meter pr sekund og offeret detter ned en søtten meter lang skrent.
Hvor får man kjøpt disse håndklærne egentlig. De virker å være stiftet sammen med kroppen?! Jeg klarer ikke komme meg bort til sokkeskuffen engang uten at driten detter av.
5.Klandring av hverandre.
Nå måå folk slutte å skylde på faren som aldri var der, mora som aldri sang nattasang, bestevennen som fikk ny venn eller eksen som fant seg ny dame. Dere er alle innesperra i samma hula, som fyller seg sakte med vann så jobb sammen for pokker! (ved nærmere innblikk i det psykologiske kan det virke som det faktisk er en veldig realistisk ting å gjøre i en anspent situasjon) Det bare er så slitsom å høre på..
6. Babyer og bikkjer overlever alltid.
Seriøst? Et monster som dreper absolutt alt det kommer over, men skritter pent over barnevogna og overser bikkja??
7.Tjukke «stygge» folk dør først, pene folk dør ikke, bare nesten eller martyrisk sist. (Også med stive nippels og fløfflepper)
8. Beina blir til ihjælkokt spaghetti når folk prøver å flykte fra en trussel. Snubler i de latterligste ting og synker gråtende og (umiddelbart lam?)ned i et hjørne.
9. Alle som blir jaget av en bil løper midt i veien og nekter å ta en stikkvei ut i den mørke skogen med masse gjemmesteder og ikke minst TRÆR som bilen ikke kan kjøre igjennom.
10. Lommelykt når det ikke er mørkt, som tiltrekker seg alle de skumle tinga du i utgangspunktet prøvde å gjemme deg for.
11. Absolutt alle som skal sjekke en lyd må for guds skyld heeeelt neddi den satans svarte kjelleren.
12. Alle skumle barn skal synge teite sanger (med ekkoklang) eller snakke overdrevent babyspråk.
13. Alle kan holde pusten i en føkkings evighet under vann,- og til og med KYSSE????
14. Alle flodbølger, jordskjelv, monstre og mordere venter mens hovedpersonen tar en siste ”moralpreken ” eller takk for seg tale, for ikke å glemme å gi bort en symbolsk amulett.
15. Det fins aldri dekning. Flaskepost er mer realistisk.
16. Høyhæla sko virker limt på foten, det er i hvert fall ingen som tar de av seg når de skal løpe fra en dødelig trussel og klakker gjallende avgårde. Kunne like gjerne strødd selvlysende kuler etter seg.
17. Å plutselig «skjønne» hva man må gjøre(Its gotta work), selv om det virker som løsninger tatt rett ut av løse lufta. Eksempelvis å grave opp et lik på nøyaktig riktig tidspunkt, og sette en ring på nøyaktig riktig finger. Du nynner den nøyaktige riktig sangen, mens du står på hodet og trår vannet…(!) DA forsvinner spøkelset!
18. Morderen pløyer igjennom og dreper ofrene sine som maur, helt til han/hun kommer til hovedpersonen. Da oppfører «slemmingen» seg som en drita full sjøsjuk, handikappa nisse som ikke har kroppsbeherskelse i det hele tatt. Detter ned trapper, sklir på babanskall og får blomstervaser i hue..
19. Ingen løper ut, bare lenger innover i huset eller opp i andre etasje.
21. Å hamre på summetoneknappen for å få «dekning» eller altså steinaldersk summetone.
Så hva er konklusjonen?
Alle fortjener å dø i filmer? Alle må finne opp noe nytt og fantastisk hver gang? Sannheten er at jeg tror langt der inne et sted, så ligger det noe i oss som elsker å hate disse klisjeene. Tilfredstillesen av å kunne offe seg høyt i sofaen og rope «JEG VISSTE DET KOM TIL Å SKJE!!»
Og som alltid, hjelper det å få lufta det i bloggform.
Nå er det deres tur. La meg få deres eder og galle: Hva er de mest irriterende ting i skrekkfilmer eller bare filmer generelt?
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
-thumbnail.jpg)
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
