Baskin (2015) Anm kan inneholde små spoilers!

Når jeg en gang i tia, for 6 år siden for å være nøyaktig, startet denne bloggen og kalte den for Ekkelt var ideen skape en nisje rundt fenomenet ekkelhet. Dykke ned i alle aspektene ved det og dele ekle opplevelser innen film og Tv.

Det har vært interessant å følge utviklingen til Ekkelt. Og også parallelt min egen oppfattelse av ekkelhet. Mye av det jeg synes var ekkelt før, har forandret seg med årene. Det vil si, man har nye perspektiver og holdninger. Bloggen ”åpnet” med filmer som The human centipede og Serbias voldsomme og kontroversielle Life and death of a porno gang. Disse filmene har til felles å være ekstremt voldelige og grafiske.

Jeg ble overlesset med tips og forslag, hvor det ene filmen var drøyere enn den andre i både vold, blod og generell brutalitet. Når folk hørte ordet ekkelt tolket de det automatisk (og forståelig nok) som en horror-blogg som bare fokuserte på blod, skrekk og gørr.

Bloggen ble døpt Ekkelt for å få en større bredde. Variasjon er viktig for meg. Hvis jeg bare skulle anmeldt gore hadde jeg sannsynligvis kalt bloggen ”Blodklubb” eller no sånn.

Med tiden er det psykisk lidende mennesker og dyr som har utløst mest ekle følelser hos meg. Og skrekk pakket inn i ”barnslige” tegnede formater. Filmer som Apan, Watership down og dokumentarer som Act of killing tar over for mennesker som blir sydd sammen munn mot rompe, og folk som tvinges til å spise sine egne kjønnsorganer. Selv om det tross alt også er ganske guffent.

Når alt det er sagt, så satt her om dagen og så gjennom horrorboka mi på jakt etter inspirasjon. Og plutselig savnet jeg intenst å anmelde en skikkelig nasty. Noe for ”fansen”.

Hva skulle det være?

Svaret lå ikke langt unna. I dvd bunken jeg lånte av Filmens hus, kunne den like gjerne åpna coveret og begynt å rope navnet mitt.

Tyrkias svar på Hellraiser, nemlig filmen Baskin.

Baskin er fra 2015, selv om coveret har litt sånn åttitalls feeling over seg. Filmen vant best director på Fantastic fest og er også en kortfilm med samme navn fra 2013 (som jeg ikke har sett ennå) Tittelen Baskin betyr (ifølge min Tyrkiske kollega) noe midt imellom bakholdsangrep eller det å bli tatt på fersken, hvis jeg forsto det riktig.

Anmeldelser som ”Enter a world of suffering and madness” eller hva med ”An inventive and terrifying trip to hell” smøres utover coveret sammen med skrikende blodige fjes.

Litt om handlingen.

En politipatrulje får inn en melding om å undersøke en forlatt bygning, der en annen politipatrulje tydeligvis har blitt borte.

Filmen begynner på en resturant hvor en politigruppe sitter og skravler. Det er en løs og ledig samtale over bordet. Om det er fordi det er tyrkisk og ikke for eksempel (skrekk og gru)norsk, vet jeg ikke, men dialogen flyter godt.

”75 prosent av alle tyrkiske menn sexdebuterer med å pule et dyr” Er et utsnitt fra samtalen.

”Problemet ikke er å pule en kylling men å fange den” er et annen fun-fact som blir slengt over bordet.

Mange filmer er opptatt av å gi et inntrykk av personer ut ifra hvor de bor, hva de har på seg, hvor de jobber osv, men har du lagt merke til at også i en samtale over bordet med gode venner og kanskje litt i glasset, får du et like godt om ikke bedre inntrykk av mennesker. Det baner det vei for et mer personlig, dypere innblikk om hvem personen er og hva slags tanker, følelser og meninger de går med.

Det gir rollene karakterer og ikke bare stereotypiske rollefigurer.

Baskin er en film som klarer å skape en dirrende uro og en sterk nerve ganske tidlig på mange forskjellige steder samtidig. Det er ikke voldsomt, men bare følelsen av at noe er galt.

Det er for eksempel en litt ekkel slåsskamp, eller i hvert fall trusselen om en mellom en totalt forsvarsløs kelner og en autoritær politimann, parallelt med en mann som tilsynelatende har veldig vondt i hodet og som kaster opp inne på en do.

Etterpå ser han en frosk i såpeholderen. Det kunne i utgangspunktet vært morsomt eller bare søtt, men kombinert med den allerede dårlige stemningen og en illevarslende oppbyggende tone i bakgrunnen blir det hele bare absurd og generelt uhyggelig.

Det er også en veldig skremmende scene med samme mann. Han står egentlig bare å ser seg i speilet og det er et slags blått lys inne på doen. Han står og ser på seg selv en stund før ansiktet hans vrenger seg i et vanvittig skrik av redsel og panikk.

Har du noen gang sett på deg selv i speilet i et litt rart lys, eller bare stått og sett deg selv i øynene lenge? Man kan rett og slett bli litt rar. Jeg kan bli grepet av enten en intens selvbevissthet eller en oppslukende uvirkelighetsfølelse. Av og til begge samtidig.

Jeg liker hvordan Baskin tråkker litt utenfor kjernen i handlingen. At det ikke baare er dystert. Når man er på tur, trenger man ikke hele tia å følge stien.

Se for eksempel scenen i bilen hvor alle mennene synger til en sang på radioen. Det er ikke bare forløsende og feel-good, det er også troverdig.

Siden denne ”koselige” sangscenen hvor gutta bare cruiser rundt og synger og danser, får oss til å senke skuldrene, blir kontrasten til ”alvoret” desto større.

Fra bekymringsfri råning med allsang til å frontkollidere med en mann, som plutselig bare er forsvunnet fra åstedet. En ulmende uro vokser og følelsen om at ting er i ferd med å bli verre. Mye verre.

Frosken fra såpekoppen er tilbake. Bare denne gangen har den tatt med seg 200 av sine nærmeste venner. Det bokstavelig talt renner og flommer frosker ut av grøfta, og denne gangen er det hverken søtt eller morsomt.

Et illevarslende symbol om at ting ikke er bra. Langt ifra.

Baskin er et visuelt verk og en horrorfans fornøyelse. Mye takket være kameravinkling og lyssetting, føring, zooming og ikke minst klipping,- den er godt laget.

Baskin bruker mange nærbilder for å skape en oppbyggende spenning. Det kan være helt vanlige ting; Hender som fikler med et bønnekjede, fresende kjøtt over flammer, en munn som ikke sier noe. Og plutselig er det veldig skummelt. Uten at jeg kan forklare helt hvorfor. Det er dette som er stemning!

Som jeg også mistenkte byr denne filmen på noen grusomme grafiske scener. Som jeg håpet er det både grusomt og vakkert (som bare en filmfreak kan finne på å si) Filmen har flere kule visuelle scener, som heller mer mot det kunstneristiske, som foreksempler er en mann som detter i vannet og en kjempe hånd, altså mye større enn mannen selv kommer ned fra overflater for å plukke han opp.

Ting er liksom bittelittegrann absurd hele tia, akkurat som om vi bare befinner oss i en tilstand, hvor tid og rom ikke spiller noen rolle. Jeg får også følelsen av at denne gruppa med politimenn befinner seg helt alene i verden. En verden som er litt mørkere, litt mer tåkete, litt mer truende. Og replikken til en av karakterene henger seigt igjen i lufta som tåke:

”Det er som om jeg ennå drømmer”

Baskin bruker et par klassiske klisjeer, men siden stemningen er så godt satt så blir det likevel ikke forutsigbart.

Vi følger gutta og en tynn lommelyktstråle inn i den mørke nedlagte bygningen de har fått beskjed om å sjekke ut. Det kommer tidlig et par varselsignaler om at dette stedet mest sannsynlig er bad news. De finner en politimann fra den andre enheten som står borti et hjørne i et mørkt rom og dunker hodet sitt rytmisk i veggen. Blodspor på veggen etter panna indikerer at han har stått der en stund. Han sier ikke no. Bortsett fra et langt raspende ul han utstøtter, når de spør hva som har skjedd og hvor enheten hans er. Han peker mot trappa.

Så blir det jo selvfølgelig å lure febrilsk på hva som får en voksen autoritær mann til å oppføre seg som et lite vettskremt apatisk barn.

Også skal vi nedover. Vi skal selvfølgelig mange støvete trapper nedover i et beksvart, ukjent lydløst mørke for å finne de andre såkalte enhetene.

Mennene kommer til bunnen av bygningen og begynner å famle seg gjennom noe som virker som en labyrint av rom og ganger med en del illevarslende rekvisitter; Merkelige tegninger på veggene, blod er smurt utover, det dingler kjettinger og instrumenter fra taket. Det er rett og slett meget dårlig stemning nede i denne gudsforlatte bygningen.

En av mennene bryter stilheten med å ironisk nok si:

”La oss komme oss til hælvete vekk herfra”

Mange av disse tingene er skremmende men fortsatt ikke sjokkerende som coveret lover. Man ”venter” en stund men ikke forgjeves på den første eksplosive scenen, som åpner demningen av grufullhet. Når det først smeller i Baskin så er det som et helt minefelt utløses samtidig. Og er det ingen vei tilbake.

Når de først går over «terskelen» er det et syn langt over fatteevne. En blodig kropp som prøver å penetrere en annen blodig kropp, pluss noe annet imellom som også er blodig. Som kaster opp? Lemmer og lår om hverandre utgjør en så absurd akt at det sikkert er noe man kunne risikere å se i hælvete.

Baskin leverer omtrent akkurat det coveret lover. En oppfinnsom og forferdelig reise ned i hælvete. Det er fortsatt fantastisk befriende å se filmer som ikke slavisk følger den vanlige oppskriften. Det gjør at opplevelsen blir en opplevelse

Nøkler blir dratt ut av halsen på folk, hoder blir knust i fillebiter, øyne blir punktert og så kysset, ja jeg sa det! En stakkar blir tvunget til å utføre samleie på en merksnodig skapning med langt hår, maske og horn som kommer krypende ut far et høl i veggen på alle fire som et dyr.

”Hælvete er ikke et sted man havner , men det er noe man alltid bærer med seg”

Noen visdomsord fra, ..ja om ikke det er satan så er det i hvet fall en som er veldig inspirert. En skallet liten skapning med kappe og kniv som virker å være en slags leder for all jævligheten. Han sier det i en høytidelig tone, mens han tvinner tarmen til et stakkar rundt hånda.

 ”Du dør slik du sovner og du gjennoppstår slik du våkner opp»

Filmens mest absurde øyeblikk iblant mange andre er når, en dame (antar jeg ) går oppi noe som ser ut som en stor steikepanne og føder en, i mangel av utrykk, klump, som dæljer ned i ”panna ” Det ser ikke ut som en foster, mer enn kjøttklump. Likevel blir den rask løftet opp som et baby og vedkommende løper vekk.

Baskin byr ikke på noe håp. Den er beksvart. Som en togtur hvor toget kjører inn i en tunell og aldri kommer ut igjen. Den ene grufulle oppdagelsen avløser den andre. Som hælvetes egen domino.

Den eneste varmen i filmen er mellomstikkene og dialogene mellom Arda og politisjefen Remzi på resturanten, som vi stadig vender tilbake til. Og det sterke båndet de i mellom. Siden Arda ble foreldreløs i tidlig alder, tok Remzi gutten under sine vinger. Dette er også den røde tråden igjennom filmen.

Gikk de noen gang ned i kjelleren og fant hælvetes port eller er det bare metaforer? Gjennom hele filmen blir vi servert spørsmålstegn ved både tid, rom, handling og konsekvenser. Dette gir ikke bare filmen mer dybde og tolkningsrom, men også et ganske nødvendig pusterom for oss seere fra all volden og desperasjonen. Men man er aldri trygg. Plutselig går resturanten i oppløsning og man er tilbake i hælvete og endeløs lidelse.

Så hva er moralen? Er det noen moral? Trenger egentlig hælvete en konklusjon? Er det ikke bare som skalla ekkel mann sier; Vi bærer alle rundt på vårt eget hælvete og det er med deg hele tiden. 

Betyr det at jeg i all evighet må høre på «Thong song» med Sisqo?

Hva er ditt personlige helvete?

Tentakler for EKKELhet 5/8