Delusion (1981)

Ja, jøss Weapons var en skikkelig solid grøsser som jeg likte godt. Faktisk noe av det beste som har kommet på lenge. Sinners var et visuellt og potent bidrag til skrekksjangeren. Bring her Back hadde sine øyeblikk med ren uhygge og grafiske godbiter og selv om Sam Raimis Get Help ikke direkte er en skrekkfilm og renner over av klisjeer, storkoste jeg meg på kino.

Vår «egen» Stygge Stesøster» gjorde meg stolt og overrasket, Good Boy var nyskapende, Toghether var et artig heh.. sammensatt konsept og selvfølgelig mange av disse filmene vi er så heldige å få se på Ramaskrik som Dooba Dooba, Bamboo Revenge og A Fishermans Tale er alle berikende bidrag til sjangeren.

…Likevel er det alltid en følelse som sitter i meg, som jeg ikke blir helt kvitt. Nesten som å måtte nyse, men den kiler bare i nesa.

sitter i meg når jeg ser disse nyere filmene- jeg får nesten alltid en mer tilfredstillende følelse av disse gamle smussete fra 70780 tallet

Jeg sliter både med å definere denne følelsen og forklare den, men tenkte jeg kunne forsøke med dette innlegget.

Her om dagen fant jeg igjen en gammel grøsser som jeg har leita etter i lang tid.

Vi har vel alle vært der? At man bare husker bruddstykker av en film man har sett og så gjerne skulle sett igjen, men du mangler ”data”!

Jeg prøvde å google den, selvfølgelig, men søkefeltet så ofte sånn ut; ”knuste vinflasker flette rullestol langt hår julestemning”  Google kunne da servere meg alt fra et jule-hotell i Tahiti, til en blogger med musefletter som spiste pizza med lange neon negler og ikke svelget maten(!)

Jeg husket verken tittel, skuespillere og knapt nok handling, -kun en følelse, men noe ved denne filmen hadde tydeligvis gjort inntrykk.

Som et minne fra en drøm du prøver å mane fram. Noen uklare bilder i hodet som ikke lar seg redigere. Av en eller annen grunn hadde den blitt liggende oppi kammeret der.

Jeg måtte jo finne ut hvorfor!

Etter lang tid i tåka med bare tre clues å gå på; Noen spretter opp av en seng i mørket, vinflasker som knuser og dame med kjempelangt hår, lå altså denne filmen foran meg på en halv-luguber nettside med en liste over såkalt klassisk skrekk.

Jeg gjenkjente straks dama med det røde håret og en første nedslående tanke slo meg;

Hun hadde ikke såå langt hår gitt.

Tittelen var også milevis unna det jeg hadde søkt på (stakkar) Ikke i nærheten.

”THE HOUSE WERE DEATH LIVES” skinte mot meg med rød, tjukk, insisterende font. Jeg hadde da ment det skulle være noe med Christmas …. Eller holy ett-eller-annet?

Jeg måtte si det høyt flere ganger, med trykk på Death. For effekt. Hva var det med denne filmen som hadde satt sånne spor?

Jeg oppdaget at den hadde enda en aka tittel: Delusion.

Jeg forholdt meg til Death tittelen siden den var mindre avslørende og akkurat så teit som man ønsker av disse gamle skrekkfilmene.

Jeg måtte holde meg fra å bælje ut i latter når jeg så at hele rakleriet lå ute på You-tube- i helt ok kvalitet. Den hadde vært der hele tiden.

«Spend a night in the most terrifying place on earth- your imagination»

Ok baby, jeg er med!

Litt om handlingen.

En sykepleier drar hjem til en sengeliggende, gammel mann for å stelle han i hans eget hjem.

Filmen åpner med at hovedrollen, med medium langt hår, Meredith skriver i et brev til faren at moren nylig har dødd og at hun skal dra til Fairlawn villaen og stelle Ivar Langrock, en velstående, men aldrende mann i rullestol.

Hun blir tatt imot av butleren Philip som viser henne rundt i huset, mens han pimper vin fra huseierens vinsamling. Det har blitt så gæli at han må ha trapp for å rekke de øverste flaskene. Resten er tomt. Meredith flytter inn i huset og hun oppdager at rommet ved siden av er lukket og låst og angivelig tomt, men når hun ankommer eiendommen ser hun tydelig en skikkelse i vinduet og underlige lyder kommer fra rommet om kvelden.

Butleren og Ivars advokat (som også er innom huset i tide og utide) benekter det hele.

Denne advokaten viser interesse for Meredith og flørter åpenlyst med henne foran kjæresten.

Merediths fortellerstemme (som leder oss gjennom filmen) virker å like det hele med en påtatt sjenanse, hun fantaserer mens hun grer håret (som plutselig ser lengre ut igjen) og ser horny på seg selv i speilet.

En kveld ser Meredith at døra til rommet ved siden av står på gløtt og fristelsen blir for stor. Hun ser skrekkslagen at det ligger noen i senga der inne. Til slutt må Ivar og gjengen innrømme et par sannheter.

Etter dette knytter Meredith et sterkere bånd til Ivar. Han forteller om forholdet med foreldrene som har vært komplisert etter at faren voldtok moren når hun var barn. Og skammen rundt det.

Når barnebarnet til Ivar, Gabriel ankommer eiendommen for og også bo der, går Meredith helt i spinn. Vi forventer å se en liten gutt, men en fullt kjønnsmoden mann kommer ut av bilen med herjede øyne planta i et bråmodent ansikt. Begge foreldrene har dødd i en ulykke. Gabriel har bodd i et såkalt Forsettlig felleskap og oppfører seg både skremmende og tiltrekkende. Dette blir uimotståelig for pertentlige Meredith. Det river og sliter i henne. Hun fantaserer og smugkikker på han samtidig som hun føler et ubehag.

En rar stemning oppstår i huset.

På toppen av alt begynner folk og dyr å bli utsatt for mystiske ulykker med fatale utfall. En hund blir hengt opp i et tre og en mann detter tilsynelatende ut av vinduet på rommet sitt.

Har dette noen sammenheng med Gabriel og hans foreldre som også ble utsatt for en ulykke?

Dramatikken kapsles inn i huset, siden vi sjelden beveger oss utenfor eiendommen. Lufta blir tjukkere og tjukkere. Paranoiaen vokser og alle kikker mistenksomt på hverandre. Det er som om en kulde og et mørke siver inn gjennom alle sprekker i huset. Noen er ikke det de utgir seg for å være.

l

Så er det på tide med det store spørsmålet; Hva var det er med denne filmen som satte sine spor? Og hvordan var det egentlig å se den igjen?

Ofte kan jeg se igjen filmer som jeg ikke har sett på en stund og bli helt overveldet av hvor mye bedre det føles, oppleves og ser ut.

Hadde for eksempel et gjensyn med Deranged her nylig og satt og omtrent og måpa over hvor kul og gjennomført denne filmen var og kunne ikke fatte at jeg ikke har anbefalt den mer rundt som en stilsikker, original seriemorderfilm .

Jeg kan dessverre ikke si det samme om The House Were Death Lives. For all del, det er alltid gøy med disse gamle skrukketrolla av noen filmer, men om det var filmatisk tilfredstillende etter all min interne opphausing, er jeg søren ikke sikker på.

Jeg vil på ingen måte kalle filmen en klassiker heller og jeg kan ærlig talt ikke helt forstå hva det var med denne filmen som ble sittende i meg. Ja, den har en litt snerten twist på slutten, men bortsett fra det føles den helt middelmådig.

Jeg må si at tilfredstillelsen over å finne den, overgikk å faktisk se den igjen.

Det har uansett vært en spennende reise, og lets face it: Det er halve morroa med denne interessen og derfor jeg skriver nå. Jeg må innrømme at for min del er det ofte mer givende å se disse gamle, knudrete, uforutsigbare raritetene av noen skrekkfilmer med gørrlange titler, enn å gå med høye forventninger inn i noe nyprodusert, sylskarpt, finkutta og hypa, som man egentlig bare glemmer det sekundet man forlater kinosalen. Det er denne følelsen jeg er ute etter å forklare med dette innlegget: Kanskje du er litt som meg?  Uansett hvor bra disse nyere filmene er, så klarer de sjelden å gi den gode gamle stemningen, som disse eldre filmene leverer og som jeg så ofte leter etter. Jeg ender alltid opp med å gå tilbake i tid. Jeg antar det er så enkelt som at jeg blir eldre.

Flere filmer som har blitt dratt fram fra «mørket» og hvordan de kom ut av det;

Curtains (1983)-Bedre enn jeg huska

Silent scream (1979) (Nødskrik fra hybelhuset) Meget tilfredstillende gjensyn

Scream of fear (1961) (Spillet som brast) Over all forventning

Skuggornas hus (1996) Nostalgisk

April fools day (1986)

Dolly dearest (1991) Litt dvaskere enn når jeg var tenåring, naturlig nok.

Audrey rose (1977)

Symptoms (1974)

The Lamp/The Outing (1987)

Silent Night Bloody Night (1972)

The Babysitter (1980)

The Comeback/Mareritt (1978)

Death Trap (Eaten Alive) Fasinerende, men rotete og litt flatt fra så store navn. (Her ligger mye i forventninger)

og replikker som A corpse in a weelchair. What can that be symbolic for?

Nevermind symbolic sunshine , it was føkking there.