«Oh, he was a real doll»

 

Når jeg, i anledning dens ”renovering”, bestemte meg for å ta en trip down Chucky lane, var det rene skjære tilfeldigheter (hvis man tror på sånt) som gjorde at jeg så disse ”fæle dukke filmene” som mamma kaller dem, i en litt utradisjonell rekkefølge;

Jeg så faktisk Childs play 2 først. gikk jeg på kino og så Remaken. Og helt til slutt ”oppsummerte jeg ” hele smørja (dvs uten alle de andre fleskogførti filmene) med selve opphavet. Originalen. Childs play (1988)

Jeg har sett –88 versjonen kun en gang, men da var jeg så liten at det nå føltes som å se den for første gang. Jeg tror faktisk at jeg hele tiden har trodd jeg så eneren og så var det toeren. Makan

Tenk å drive en filmblogg også ikke ha kål på detta!

Handlingen i originalen (1988) er i hvert fall dette:

Andy på 6 år ønsker seg mest av alt i hele verden en Good guy doll til bursdagen sin. Problemet er bare at moren ikke har råd til å kjøpe en sånn dukke. Dette forandrer seg når en uteligger tilbyr seg å selge henne en dukke billig i et lugubert strøk. Andy er fra seg av lykke og knytter seg til dukken med en gang, men ganske fort begynner underlige ting å skje.

Gjennom soveromsdøren kan man høre at Andy har lange samtaler m dukken, og han påstår at den svarer. Andy sier at Chucky ( som for de 10 i verden som ikke vet det, er dukkens navn) egentlig er besatt av sjelen til en massemorder som heter Charles Lee Ray og ikke nok med det, dukken vil se på 21.00 nyhetene. Tanten, som er barnevakt den kvelden, sier nei og stuer de i senga, men noen minutter senere er tv-en på og hun ser dukka sitte i godstolen og se på nyhetene.

Chucky er ganske ekkel allerede da. Vi ser bare ryggen og det bustete håret, men noe føles uggent. Det ser jo faktisk ut som Chucky har skrudd på nyhetene selv og sitter og glor, mens Alex ligger og sover.

Det er noe med det gingerrøde struttehåret og de isblå øynene, (som flyter ut til hvitt utover i filmen i takt med sinne og desperasjonen som vokser)

Det oppriktige, men stive smilet når den ”later som den bare er en dukke”      Det er likevel først når du hører stemmen til Chucky man forstår hvor gjennomsyra ond og hevngjerrig denne plastdingsen faktisk er. Stemmen tilhører Brad Dourif, som også passende nok har stemmen til selveste Satan i Exorcist Legion (1990)

Shit makes sense.

Chucky vil nemlig komme seg ut av dukkekroppen. Og han vil, bokstavlig talt, gå over lik for å klare det! Planen hans blir å ta bolig i kroppen til Andy.

Guttungen Andy er en god casting for all del, han bare er så søt noen ganger at jeg føler at noen heller tjukk sukkerlake ned i halsen på meg. Hvorfor må alle barn på film ha sånn overdrevent barnslig stemme??

Jeg synes han er mest sjarmerende når han løper rundt panisk i svær boblejakke med et skalpell og jakter på den lille mordermaskinen.

Men, er Childs play en ekkel film?

Det ekleste i originalen kan faktisk være den frokosten Andy mekker til morra si. En skål full av en frokostblanding som har så mye farger at det ser ut som komprimert kreft. Han topper berget med 4 store spiseskjeer sukker og 2 skiver svartbrendt toast med vanilje is.

Selv om det er endel vold og mørke temaer er veien kort til at det ufrivillig eller frivillig blir mer humoristisk enn noe annet.

Jeg husker at filmer som Dolly dearest (1991) og Dolls (1987)hadde en større impackt på meg og skremte meg mer enn Chucky. Muligens ble Chucky for teit og for verbal. Jeg syns det er skumlere når mystikken blir bevart og morderen er stille.

Det kan også ha noe å gjøre med dukkene til mamma;

Er det flere enn meg som synes det var ganske forstyrrende med den porselensdukke trenden som kom på nittitallet? Det kunne virke som alle mødre ble besatt av å stappe masse små blondekjolekledde skapninger, med påmalte blinde døde øyne og stive smil, eller grin, og fletter overalt rundt i kåken?  Jeg følte de forandret ansikt om kvelden når det var mørkt, og jeg var sikker på at jeg så de røre på seg borte i kurvstolen, der det satt en hel hær av dem.

(Heldigvis er de på loftet nå)

Likevel var en ting sikkert. Ingen av de lignet på Chucky. Han ble mer ”kapslet” inn i filmen og fulgte meg ikke som en frykt etterpå.

Jeg vil også trekke fram Dead silence (2007) som en virkelig guffen dukkefilm av nyere kaliber. Det er noe spesielt med disse buktalerdukkene sant? (se også Magic (1978)

I senere tid har den glossy-amerikanske, hardtklipte, overfyllte Anabelle serien bredt seg som en epedemi blant oss som liker stemning framfor skvett og vræl. For all del, mye av det er godt laget, men det går så fort og det skjer så mye hele tia og ungene er for pene og jegblirgammel.no

Jeg dro spontant på kino alene en Mandag i August.

Jeg hadde fått billetter til Childs play (2019) , men bortsett fra bittelitte grann vin innabords følte jeg meg ganske nøytral.

Selv om Childs play for meg, er en av de filmene som virker å ha eksistert for alltid, og står som et ikon i horrorsjangeren, var det ikke de filmene som pirret meg mest i skrekkhylla på Nova i sin tid.

Jeg var mer opptatt av Stephen king, dyr som angrep og demoniserte kids. Jeg vet ikke helt hvorfor, men Childs play filmene gikk liksom litt over hodet på meg.

Jeg var dog spent. Childs play kluten har blitt vridd opp til siste dråpe etter, hvor mange har det blitt? sju? filmer med Chucky i hovedrollen. Hvordan skulle de re-invent konseptet denne gangen?

Det går som det ofte gjør, når man har moderate forventninger; Det betaler seg i positiv overraskelse.

Hovedhandlingen er mye av det samme.

Andy(13) har flyttet til et nytt sted med sin mor. Han har få venner og er mye alene. Moren gir han derfor en Buddi dukke I bursdagsgave. Som fabrikken lover; “Prepare to meet your new best friend”

Først og fremst så er ikke dette en re-make som jeg først trodde, men er såkalt ree-boot. Filmen gjør lurt i det, dvs å oppdatere konseptet isteden for å prøve kopiere det gamle.

Det finnes endel eksempler på at det kan bli ganske forferdelig. (Carrie, The fog, Prom night, Psycho osv)

Childs play 2019 har underholdningsverdi.

Jeg syns det er viktig, Ihvertfall i en sånn type film. Dette skal ikke være en seriøs drama dokumentar, den skal ikke rette noen moralske pekefingre mot deg og heller ikke få deg til å hikste over tapt kjærlighet eller verdens ugang.

Det skal bare være en skrekkfilm som skal få deg til å skvette, le ufrivillig over grove gloser. Ta deg med på tanken om hva som faktisk kunne skjedd hvis en dukke outsmarta deg, gikk amok og begynte å drepe folk

Filmen er skreddersydd til “vår” generasjon. Foreksempel er har Chucky/Buddi  sin egen APP og kan gjøre myyye mer enn å¨bare si 3 setninger og snu hodet som i originalen.

Buddi kan teoretisk sett styre alt fra kaffetraktere til biler. Hjelpe deg m leksene osv. Dokumentere alt du sier og gjør. Og har da enda større makt, når ting begynner å skli ut og dukkeliten begynner å bli vondbråten.

Det er også en mer relaterbar “besettelse” av dukka. I originalen blir dukka besatt av sjelen til en massemorder idet han dør.

I 2019 versjonen blir den omprogrammert på fabrikken, av en som er rasende og drittlei jobben sin. Han virker å skulle hevne seg på firmaet ved å fjerne alle “sikringer” på dukka. Dvs ubegrenset læring og ingen sperrer hverken på vold eller ordbruk.

Andy er så «heldig» å få akkurat dette eksemplaret til bursdagen sin.

Selv om oppskriften og klisjeene kommer som perler på en snor er det fortsatt aldri døvt eller sånn “sjekke mobilen kjedelig” De er flinke til å være nyskapende samtidig som de holder på endel gamle referanser. Selv om originalen spiller mer på min favoritt «less is more» og skårer bedre på stemning og uhygge, har også CP2019 sin styrke i å bygge en nerve rundt det å miste kontrollen over det tekniske. Hvor langt kan det gå med en maskin som aldri slutter å lære?

Alle dere som har lest litt på Ekkelt før, vet at jeg ikke er spesielt stor fan av remakes, men jeg blir veldig glad når noen får det til. Her har de rivi grunnmuren på et gammalt hus, pussa opp, bytta ut møblene og veitduhva, det funker!

Det eneste ”problemet” jeg har, er at dukka ser litt for glætt/shiny ut. Den blir liksom ikke ekkel nok utseendemessig. Til og med når dukka begynner å bli morderisk, blir det fortsatt litt for rent og pent. Noe som ofte kjennetegner disse nye remakene i Amerikansk format. Det kan da også være meningen i denne oppussa versjonen.

Filmens ekleste scene er når Buddi gir Andy et trofe eller gave om du vil i form av en ekte kroppsdel som er partert fra et lik, etter å ha tatt noen sinte uttalelser fra Andy litt vel bokstavlig.

 «I thought it would make you happy»

I ren panikk pakker Andy inn kroppdelen som en gave og ved en tilfeldighet ender opp med å gi den til nabokjerringa som setter den på seksjonen og gleeeder seg til å pakke den opp…(!)

Etterord.

Chucky er som en gammel følgesvenn. Shit, ja et barndomsminne. Den er på en måte tidløs. Denne dukka har blitt drept så mange ganger at det nesten blir vedmodig å tenke på den som helt død. (som den sikkert ikke er)

Knivstikki, dynka i syre, ommøblert i kroppen, sprengt i filler, smelta, strimla opp av en vifte, dolka i ryggen( av hans kjæreste), partert med øks, skutt i hodet, skutt i hjerte, skutt i nyra, nesa, magan og munn og selvfølgelig tent på flere ganger.

Det var gøy med et gjensyn, men i likhet med andre reunions,- det kan bli 10 år til neste gang. Intill da står Chucky støtt i soffan min med sine venner.

En morsom detalj er at Toy story 4 (som også er en film om leker som blir levende) kom ut samme dag som CP2019.

Gutten i denne filmen heter også Andy.

Det kan hende jeg må se enda en film på kino om leker, som later som de ikke er levende, siden min datter (5) elsker Toy story serien, men jeg tror neppe det blir noen anmeldelse av den på EKKELT.

Hvis ikke hun snur seg i kinomørket og ser på meg med hvite øyne og seigt som en mørk sump sier ”Wanna playyyyy?”

 

Tentakler for EKKELhet på CP-1988 4/8

Tentakler for EKKELhet på CP-2019 2/4 (husk at det bare er på ekkelfaktoren)