Audition (1999) SPOILERS

Av Fru ekkel, 15. oktober 2018

Audition er en film som bare kan oppleves til det fulle jo mindre du vet om den. Jeg vil sammenligne det med å hive seg på en buss uten å se hvor den går. Tør du?

Man humper avgårde og en lang stund ser du bare grønne enger, epletrær og søvndyssende lysmaster med ledninger som virker å vare endeløst. Du holdt kanskje akkurat på å duppe av, når bussen kjørte rett inn i en fjellvegg.

Det å begi seg inn på en slik filmopplevelse som Audition faktisk er, kan være fantastisk givende for en horrornørd som meg, som alltid leter etter det lille ekstra. Det har også sine ulemper hvis du er en litt sart sjel og trodde du skulle komme upreget fra opplevelsen. Dette er en anmeldelse som kommer til å ødelegge for deg hvis du ikke har sett den, så da må du stoppe nå og heller lese videre etter filmen.

Litt om handlingen.

Vi følger Shigeharu, en enkemann som får en venn som jobber som reggisør til å arrangerer en audition for en kvinnelig rolle. Damene tror det er en ekte audition for en film, men det er egentlig bare en kamuflert måte å finne en «erstatter» for Shigeharus døde kone. Her møter han Asami og hun virker å være alt han leter etter i et kvinnfolk.

Audition begynner ufarlig nok som en kjærlighetshistorie. Mann møter dame, mann forelsker seg i dame, dame spyr i en kopp og mater til et deformert vesen som ligger i pose. Gjør ikke alle det?

Shigeharu blir totalt oppslukt av Asamis underlige tiltrekningskraft og føler seg som nyforelsket igjen. Det hele kunne vært ganske så søtt hadde det ikke vært for den litt søtkvalmende lukta i bakgrunnen. Som et råtnende fruktfat.

Asia har et lite forsprang når det kommer til både stilige grafiske voldsscener og generell fysisk og psykisk tortur. Under visningen av denne filmen i Rotterdam filmfestival i 2000 hadde den rekordmange walkouts og tilfeller av både besvimelser og klassisk oppkast.

Nå skal det sies at det har kommet en mengde sjokkerende filmer fra Asia som er langt drøyere enn Audition, men likevel føler jeg denne filmen (sammen med Ringu) står som en milepæl i Asiatisk horror, som en av de første i sin sjanger som lagde sjokkbølger og nådde ut til en hel horrorverden.

Selv så jeg denne makabre delikatessen litt etter Ringu og trodde en stund at jeg måtte kaste den svæære (hadde ikke flatskjerm på den tia) TVen min ut av vinduet og grave ned videospilleren min i hagen, fordi jeg var så redd små jenter med masse hår foran tryne skulle begynne å kravle ut av kassa.

Audition ligner ikke på Ringu. likevel har den en felles guffen stemning. Den har en rolig oppbygging. Lenge er vi flue på veggen til noe som virker å være utviklingen til et vakkert, dog underlig kjærlighetsforhold. Deres dialog er intens på en passiv måte.

Møtene deres føles som en slags uvirkelig handling på en annen planet. Du befinner deg i en drømmeaktig, blass pastellfarget tilværelse, som lukter clean cotton duftlys og vaniljestang.

Shigarus lykke over å ha møtt en ny potensiell livspartner får meg til å få tårer i øynene. Siden jeg engasjeres såpass mye i denne handlingen får Audition sin slagkraft, når den plutselig når et vendepunkt.

Når Shigaru av forskjellige grunner lover kameraten sin å ikke ringe Asami på en stund, begynner filmen og bikke i en annen retning.

Når vi ser et klipp fra Asamis leilighet undrer jeg: Hvorfor sitter dama krumbøyd på gulvet og bare stirrer stivt foran seg? Og hvorfor ligger det en stor sekk på gulvet som er knyti igjen?

Det er jo for så vidt greit å vente på at daten skal ringe, men når vi ser et klipp fra leiligheten flere dager senere og hun sitter på nøyaktig samme sted, da begynner jeg å lure.

Hva er det som skjer her? Har a sitti der hele tia?

Audition er en lumsk film. Den forkler seg som noe annet. Den er et monster som har presset seg inn i en prinsessekjole. Og litt etter litt rakner det i sømmene.

Jeg får følelsen av å klamre meg fast i et isfjell stående midt ute i et stort ukjent hav. Et isfjell som sakte smelter og du synker nedi en guffe av seig, stinkende ondskap.

Jeg husker at jeg så traileren til Audition og coveret (igjen, på den tia hadde vi en fysisk plastdings som man kunne lese og se bilder på) men det var ikke lett å skjønne hva den handlet om. En ting er jo Asiatiske filmer generelt, hvor ofte både oppbygning, fortellerstil og stemninger kan være litt ..jah.. anderledes.

Audition var for meg, mindblowing. Den lignet ikke noe annet jeg hadde sett. Den rystet meg. Ikke glem at dette snart er 20 år siden.

Det er mange uforglemmelige bilder i filmen som sitter i mitt sinn fortsatt;

Asami som sitter helt stille med ryggen til i senga, mens Shigearu babler nervøst.

Pianisten i rullestol som spiller på et falsk piano.

Den samme mannen som kryper bortover gulvet, mot en liten jente som spriker med bena, klar for å bli brent på innsiden av lårene med en glødende pinne.

En sprellende klaskende tunge på gulvet, som ingen vet hvor hører hjemme.

Noen steder i filmen er det som å er det som å få kasta en bøtte med glovarm avføring i fleisen.

Hva i hælvete er det jeg akkurat så??

Audition er fortsatt en rørende kjærlighetshistorie midt oppi alt det groteske og absurde som skjer. Samme hvor fucked-up noen av scenene blir mot slutten, slipper ikke den underliggende historien om ensomhet og barnslig naivitet taket i meg.

Audition er en film som lar deg sitte igjen med en slags uforløst uro,- en følelse av at ting ikke blir okei. Husker du Anders i Oslo 31 August når kameraten insinuerer at alt kommer til å ordne seg «Det gjøkke det vøtt» ansikt? Litt sånn er det. Ikke alle prinser får prinsessa, ikke alle finner veien hjem – og noen må faktisk få føttene skjært over med stålvaier og få punktert øyeeplene for å forstå sin plass i forholdet. …(!)