Inside (2007)

Da mekleren min spurte om jeg ville bo i andre eller sjuende etasje, så valgte jeg merkelig nok det tredje og siste alternativet som var på bakkeplan. Hadde noen fortalt meg for 5 år siden at jeg skulle velge å bo i en stue som alle kan kikke inn i og lett hoppe over verandaen og banke på vinduet, hadde jeg sagt at de snakket om en helt annen person.

Det var det vel kanskje også.

Det var ”ikke så lenge etter voldsoverfallet” meg, istedenfor ”små barn som enkelt kan klatre over for å gå ut og leke” meg.

I mange år (etter overfallet som skjedde når jeg sov) kunne jeg ikke bo høyt nok over bakken og låse med mange nok låser. Den miste lyd ute fra gangen kunne få meg til å omtrent rakne i redsel. Og en stund gikk det faktisk så langt at jeg vurderte å selge den nykjøpte leiligheten min og slutte i jobben og flytte hjem til mamma.

I dagens lys virker alt annerledes. Jeg er ikke redd lenger. Jeg kan faktisk ikke bruke mer energi på det.

Poenget er at jeg vet hvordan det er å bli invadert på sitt mest sårbare. Og derfor sitter denne filmen som en kule.

Denne filmen vil nøk gjøre inntrykk uansett om du har traumer eller ikke. Den er ikke redd for å tråkke over noen tabuer og sprenge noen grenser.  Du er advart min venn, det blir voldsomt.

 Litt om handlingen.

Det er selveste julaften, men Sara vil egentlig bare sove eller jobbe på julaften, sikkert for å slippe å tenke på at hun faktisk sitter høygravid med et barn som aldri får møte sin far. Han har dødd i en ulykke fire måneder tidligere.

Julefreden brytes rask når det banker bestemt på døra.

   

I Inside blir alle forestillingene om at det er skummelt å være alene hjemme til virkelighet. Hvor sårbar man er, selv i sitt eget hjem. Kanskje mest i sitt eget hjem.

En mørk silhuett av en skikkelse står utenfor døra. En figur uten ansikt, bare en stemme. Sara aner ikke hvem denne personen er eller vil, men stemmen vet godt hvem hun er.

Har du noen gang hatt en innpåsliten selger på døra? Jehovas vitne,- eller bare Halloween kids som nekter å gå? Slitsomt ikke sant?

Tenk deg følgende; Mannen din har relativt nylig dødd i bilulykke, du er høygravid og utslitt av sorg. Det er julaften og du vil være alene.

Utafor står det plutselig en ukjent dame og vil inn. Virkelig inn. Sånn slå-seg-gjennom-ruta-hvis-du–ikke-lukker-opp inn.

Denne(vi kaller henne) inntrengeren er like skrekkinngytende som hun er anonym. Og det legger et mystisk, uvirkelig slør over henne.

Sara lukker ikke opp og kvinnen går. Hun slukker lysene og kikker nervøst ut av vinduene for å se om noen lusker der ute i julenatten. Det er stille igjen, men det er langt fra over.

Senere når Sara sovner på sofaen og politiet allerede har sjekket rundt huset er kvinnen tilbake utenfor vinduet.

Kvinnen klarer å komme seg inn i huset til Sara og det er starten på en katt og mus jakt som pågår store deler av natta. Sara klarer å låse seg inne på badet men hele tiden vokter den mystiske inntrengeren døra ut.

Inntrengeren har ikke nødvendigvis som hensikt å drepe eller skade Sara. Hun vil bare ha babyen hennes. Ta den ut av henne. Også er hun sint. Veldig sint. På en sånn ulmende skjerpa måte. Et par ganger sprekker det og hun skriker og formidler et bunnløst sinne. Det er utrolig skremmende.

Denne kvinnelige inntrengerens sterke, svarte raseri er det som gjør filmen så ekkel. Hun virker noen ganger utenomjordisk der hun(i kjole og høye hæler) slår seg gjennom vinduer og dører og tar knekken på alt som kommer i veien. Det å se inn i øynene hennes noen ganger er som å stirre direkte inn i avgrunnen, eller ned i en mørk grav. Hvor alt er stille, kaldt og mørkt.

Enhver mor er vel naturlig nok redd for å miste sitt barn, at noen skal stjele det eller skade det. Ikke bare blir alle disse marerittlignende redslene til virkelighet i Inside, det blir også tatt til et helt nytt nivå.

En lang ulidelig scene er hvor inntrengeren tar fram den største saksa jeg har sett i mitt liv og bare stryker Sara lenge over den høygravide magen, mens hun intetanende sover søtt. Så presser hun saksa gjennom og punkterer huden i navelen. Er det bare meg eller er navelen det ekleste stedet på hele kroppen og bli pirket i? Bare jeg skriver om det så blir jeg faktisk littegrann uvel.

Joda, det finnes mye voldeligere og blodigere filmer enn Inside, og du skal vite at jeg har sett de og, men jeg lar meg likevel sjokkere, av den makabre, delikate situasjonen som utarter seg. Det føles så.. urettferdig. Sara som er forsvarsløs, høygravid og pungtert med saks både i magen og ansiktet og inntrengeren som er målrettet, har våpen og styrken i aggresjonen sin.

Den rene samvittighetsløse galskapen som bor i denne kvinnelige inntrengeren lager en minneverdig og utrolig skremmende figur og gjør Inside til en intens opplevelse.

Du kan jo ikke bare stikke en gravid dame i magen mens hun sover??? Assa hvor klin kokos i skallen er du da? La i hvert fall dama få lov å prøve å forsvare barnet sitt.

Når det kalde metallet på saksa skjærer gjennom magen kommer det bilder av  babyen inni magen som også reagerer med sjokk og vantro.

Vi følger babyens reaksjoner gjennom flere av nivåene med frykt og stress. Det forsterker og utvider den grusomme opplevelsen Sara går gjennom. Hun er trossalt ansvarlig for to smerteterskler, to sinn, to liv. Og hele tiden dirrer spørsmålet like sterkt som skrekken; Hvorfor gjør hun dette mot meg??

Det er ganske vanskelig å gjøre dagligdagse ting når man er høygravid. Bare det å knyte skoa kan føles som en umulighet, så det å ha en sinnsyk kjerring i huset som allerede har stikki deg med saks i tryne og i magen og vannet har gått. ..

-Det ekke en optimal julaften å ha da.

Det blir jo ikke ordentlig skrekkfilm uten et par irriterende detaljer som å foreksempel bandasjerer et sår grundig mens trusselen fortsatt er i huset.Hvis du har blødd i 1 time det KAN vel vente 5 minutter til du kommer deg i sikkerhet?

Politiet lar offeret være igjen i huset mens de selv går ut, og det er også et kjent fenomen å slenge fra seg våpen for tidlig. Sånt blir det ofte flere lik av.

Hvis du liker filmer som Martyrs og High tension så er Inside et must. Den er helt klart i familie med disse voldelige splætterne fra Frankrike. Som min kamerat og pod kompanjong sa engang : «Lurer på hva det sier om landet; ost baguette og ultravold». 

Har du noen gang sett noen bli knocka ut med en brødrister? Eller bruke gaffateip for å lime igjen høl i halsen som ikke slutter å blø? Tiden er kommet for å kunne være med på tidenes mest utradisjonelle fødsel uten bedøvelse. Ja uten sykehus og for den saks skyld.

Noen tenner stjerna i toppen av et tre, noen svir svoren og får kjeft av svigers mens andre ligger i en trapp i noe som ligner på et groteskt blodig fossefall og får klipt opp magen som den største selvfølge.

Det er jul.

 

Tentaker for EKKELhet 6/8