Jeg har alltid vært en sucker for enkle konsepter. Dagligdagse, tilsynelatende harmløse situasjoner som plutselig blir snudd på hodet og utvikler seg til absurde scenarioer. Det lille skrekkfilmhjertet mitt banka litt ekstra hardt, når jeg leste om denne gamle, relativt ukjente godbiten. Hør bare her:
Litt om handlingen.
Sara (Mia Farrow) er en ung jente, som har falt av hesten og blitt blind. Hun bor hos tanten og onkelen, når hun kommer hjem fra sykehuset. Dagen etter hjemkomsten drar Sara på en ridetur (faktisk), men når hun kommer tilbake til huset, så har noen drept alle slekningene hennes. Her kommer den deilige, grusomme punchen: Hun ser det ikke.
Ikke nok med at stakkars Sara er blitt frarøvet synet midt i livet og må lære seg og leve i en helt ny mørk verden, men hun bor i et hus med en haug døde slektninger. Hun, stakkar, tror bare de ikke er hjemme! Hun går og legger seg om kvelden, og antar at de fortsatt er på et besøk de annonserte dagen før. Neste morgen prøver hun til og med å være litt stille, så hun ikke vekker dem.
Mia Farrow (Dån) som spiller Sarah, spiller blind så overbevisende at du faktisk føler du famler litt i mørket selv noen ganger, men her skal også kameramannen ha mye av æren. Når panikken blir et faktum, kjører han close-up på Mias ansikt og hendene hennes strekker seg ut mot oss. Dette gjør at heller ikke vi ser hvor hun går. Vi aner ikke hva som er foran henne, vi ser bare to øyne, bunnøse av skrekk og veivende armer som desperat prøver å få tak i noe håndfast. Jeg tar meg selv i å sitte å rope, Nei! ikke gå der, pass deg for trappa! fort deg!!Neeeiiii, ikke tråkk i glassskåra!! AUUU!
Dama får virkelig gjennomgå. På et tidspunkt er situasjonen så håpløs, at jeg nesten sitter og ler. Hele greia er bare så (i mangel på et bedre ord) føkka! Det forsterkes også av Farrows naturlige spinkle, stakkarslige vesen. Det er fælt å se på hvordan hun famler og snubler seg igjennom det store huset, som plutselig virker som en hinderløype av vaser, glassbord, trapper og ikke minst døde kropper som ligger slengt rundt. Hun går gjennom alle stadier av skrekk, som hadde vært ille nok for en person med syn! På toppen av alt blir jeg heller ikke kvitt følelsen av at morderen fortsatt er i huset, og bare står og betrakter henne. Noen ganger føler jeg meg også litt medskyldig som seer, fordi jeg lenge har visst hvor jævlig ting er og ikke har hatt mulighet til å advare henne. Når hun endelig kommer seg ut av huset, er det kanskje først da utfordringene virkelig starter. Et hus som står alene, langt ut på landet og en blind jente i sjokk, som ikke har noen som helst retningssans. Overlatt til seg selv og sitt eget mørke, prøver hun å finne svar på, hvem, hvorfor og ikke minst hvordan i granskævven hun skal få tak i hjelp, når hun ikke engang vet hvilken vei hun skal gå, for å komme seg ut av eindommen.
Selv er jeg født blind på det venstre øyet, men jeg kan aldri forestille meg hvordan det er å leve et helt liv uten syn. Det kan vel de færreste. Jeg gikk dog med lapp en periode når jeg var liten, som dekket det friske øyet og ble traumatisert for livet. Jeg smalt inn i dører, datt ned trapper og ingen ville leke med meg fordi jeg så rar ut. Løsningen ble å gjemme meg bak døra og dra den av. Jeg prøver nå å sette meg inn i at noen da i tilegg har drept hele familien min og jeg ikke finner veien ut av mitt eget hus! Min barndom var tydeligvis bare blåbærkake…
Blind terror er en spennende og for min del, engasjerende skrekkfilmopplevelse. Det kan ha noe å gjøre med at jeg umiddelbart føler med Sara og hennes situasjon. Jeg lever meg inn i den grusomme settingen. Du ser små glimt av de døde slektningene, mens Sara går rundt i huset og gjør vanlige ting, som å lage te og høre på musikk. Det er så absurd. En meter unna sitter den døde tanta lissom, men what the hekk, lag deg en kopp te du.. Hun sover intetanende ved siden av den døde kusinen en hel natt. Jeg dirrer i spenning, når hun nesten snubler i et av likene eller nesten tråkker på glassskår fra kampen. Det faktisk går et helt døgn, før hun oppdager at noe er veldig galt.
Jeg har ikke valgt noen spesielle ekle scener denne gangen, fordi jeg synes egentlig hele konseptet er ekkelt. Det er ikke nødvendigvis dette med morderen selv om, Hey, det hjelper jo, men kanskje aller mest får det meg til å tenke på et liv i evig mørke. Synet, som man har tatt som en selvfølge hele livet, blir plutselig revet vekk og du må lære deg og leve helt på nytt. Du er konstant avhengig av andre og alle behandler deg anderledes. En ny ukjent tilværelse. Det er ekkelt. Ok, så fikk jeg ikke 3-D syn, men jeg har ihvertfall muligheten til å få med meg en horrorfilm i ny og ne.
Slutten er so-so. Lufta går litt ut av ballongen for min del, men bare å se Mias prestasjon som blind er verdt hele runden. Åpningsscenen med den ukjente gjerningsmannen er også morsom å få med seg. Tidenes dølleste cowboystøvler, en kjempe kårni gåstil kombinert med en slags usaklig knipsing til halvcheezy musikk. Må bare digge disse gamle grøsserne! Det er liksom noe med dem. Det ble nok ikke noe Oscar på noen i gjengen, men jeg synes denne gjemte, glemte skrekkfilmen fortjener litt oppmerksomhet her på ekkelt. Jeg og det ene øyet mitt koste seg glugg.
Jeg pleier ofte å spørre folk hvilke filmer de synes er ekle. Jeg lider tross alt av en lidenskap. Jeg får mange forskjellige interessante svar, men jeg ble mildt sagt overrasket da min samboer, uten å nøle så mye som et sekund, svarte The Truman show.
Den så jeg ikke komme! Jim Carrey lizm? Var det den ekleste filmen han hadde sett? Hånet han hele hele konseptet mitt? Var det en spøk? Eller kunne det være noe mer i dette?
Etter å ha tenkt litt, begynte jeg gradvis og forstå hva han mener, og nå, etter å ha hatt et gjensyn med filmen er jeg helt enig i at The Truman show har mange ekle elementer. Samtidig forsto jeg at ekkelhet kan være så mangt.
Fordi The Truman show tar utgangspunkt i den største frykten i hans liv (altså min samboer), er dette hans værste skrekkfilmopplevelse. Følelsen av å bli iaktatt hele tiden, verden vet noe du ikke vet. Du står alene utenfor massen og alle spiller et spill på din bekostning. Paranoia. For han er det mye verre enn at folk blir rensket for innvoller, klippet av øyelokk eller at noen isolerer seg i leiligheter og langsomt mister grepet på virkeligheten.
Litt om handlingen.
Truman har blitt filmet og broadcastet live fra den dagen han ble født. Alle innbyggerne vet det, bare ikke han. Hele byen er kulisser og skuespillere. En dag gjør teamet den feilen å caste Trumans avdøde far, som en uteligger. Truman kjenner han igjen og en mistanke begynner å spire i hans hode, at noe er fullstendig galt med den verden han lever i.
Vi har vel alle hatt dager hvor du går ut døra og føler at alle ser på deg. Dager hvor du tror folk ler av deg, og akkurat når du har klart å overbevise deg selv om at, Det er ikke meg de ler av , så ler noen igjen og bekrefter mistanken din.
Herregud! Det er meg!!!
For min del fremkalles denne følelsen enten av fylleangst eller dager hvor jeg er ekstra selvsentrert eller følsom. Jeg føler at alt handler om meg. Hvis jeg snubler litt i fortauet, føler jeg at alle får det med seg. Ler av meg, og det værste er; Jeg tror det har en innvirkning på deres liv! Rimelig sykt ikke sant? Det er de dagene da jeg plutselig ikke klarer sette det ene benet foran det andre, uten at det føles falsk.
Herregud jeg har gått på disse bena i 30 år, hvorfor klarer jeg det ikkeakkurat i dag?
Selv om The Truman show handler mer om at et menneske blir konstant filmet i en iscenesatt verden, så henger alt dette sammen. Hva om du en dag fikk vite at alt (i hvert fall veldig mye) faktisk handlet om deg? Den latteren du hørte var folk som lo av deg.
At hele ditt liv har vært andre folks underholdning. Du er en serie, et produkt. Alle er med på et kjempe-konsept og det handler om deg!
Alle dine nærmeste og menneskene rundt deg i dagliglivet er skuespillere og opptrer etter manus og instruksjon. Du er den eneste som har spontane handlinger og kan gjøre forskjellige og til en viss grad, kontrollerte valg. Alt du sier og gjør, selv det mest private, blir lagret og dokumentert.
Det er en ekkel tanke.
The Truman show er ved første øyekast forkledd som en komedie og det er lett å gi Carrey skylda for det. (Sorry, Jim, men bare jeg ser trynet ditt..) men så skjer det noe, filmen sniker seg innpå meg og lugger i litt andre ting enn lattermuskelen.
Litt over halvveis slår en tanke meg; Filmen er egentlig uendelig trist; Trumans desperate, umulige forsøk på å flykte fra sin egen skjebne. Hans ensomhet i en kunstig, kalkulert verden. Hans voksende panikk, når han skjønner at noe er riv ruskanes gæærnt med nabolaget, og INGEN lytter til han.
Alle disse tingene får meg til å tenke på en annen film, nemlig Den brysomme mannen, som har mange av de samme ekle elementene.
Kan det innpakkede budskapet være at ingenting er ekte lenger? Ikke engang familien din er til å stole på. Alle vil egentlig bare utnytte deg til egen fordel. Verden er konstruert, oppstilt, regissert slik at du blir styrt med en usynlig hånd til å leve etter reglene og kjøpe og si de «riktige» tingene. Kan det være at slike filmer må forkle seg som komedier for å ikke provosere noen? Hvis det hadde vært for realistisk, hadde det vel minnet for sterkt om våre egne liv?
En ekkel faktor i filmen er skuespillet, altså skuespillet i skuespillet. Trumans venner, familie og kollegaer, ja, til og med heis reparatørene. Alle utgir seg for å være noe de egentlig ikke er. Vi har vel alle kjent på å omgås eller snakke med mennesker som driver med en eller annen form for skuespill. Noe føles falskt! Misforstå meg rett, noe skuespill i hverdagen er helt nødvendig, men hvis dette blir veldig tydelig, så blir jeg alltid litt usikker på personen. Jeg klarer ikke slappe av. Tenk deg da at du plutselig en dag blir bevisst på at alle, til og med kona og bikkja di spiller en rolle(!)
Et ekkelt eksempel, som jeg husker godt fra filmen, er når kona til Truman spør om han skal ha kakao, midt i en alvorlig samtale. Hun klistrer på seg et intenst påtatt smil og snakker om produktet som om det var en reklame. Det ekle med denne scenen er også hennes fraværende blikk. Hun ser på en måte forbi han. Truman har allerede begynt å fatte mistanke og spør henne desperat, Hvem snakker du til ?? Hva er det du snakker om??
Her med det samme entusiastiske utrykket. Denne gangen over et kjøkkenredskap.
Hans bestevenn Marlon dukker også opp i tide og utide med en six-pack øl for å «rydde» opp i situasjoner, og for å avfeie Trumans mistanker som vill fantasi. Han påklistrede ta-det-med-ro-kompis-og har-vi-det-ikke-fint-som-vi-har-det holdning skal roe Truman ned når han får «fikse» ideer. The show must go on.
Jim Carrey skal man ikke kimse av .. eller Jo, du skal stort sett det, men karen kan levere mer enn gummi-tryner og jungelhyl. Her i likhet med Evig solskinn spiller han en plaget, ensom sjel, troverdig nok til at jeg faktisk feller noen tårer i øyeblikkets hete. Se scenen hvor han gjenforenes med faren og regissøren (altså i filmen) slenger på litt passende tåke, som faren tyter ut av; Strykerne og piano eksploderer i et pompøst melodisk klimaks, nærbilde på tårevåte øyne og en skjelvende stemme. «Dad«?
Dorullen må fram.
Har du også fulgt med på en serie som du ikke vil skal ta slutt? Når den siste episoden er ferdig, så er det liksom litt vemodig, et tomrom. Hva skal jeg gjøre nå?
Slik er det også med befolkningen, de har fulgt Truman siden han var liten. Han er en del av alle sitt liv. Når han truer med å sabotere hele konseptet, får folk panikk. Både produsenter og publikum. De gjør alt som står i deres makt for å forhindre at han stikker av. Egoistisk, men dog forståelig. Truman har gitt dem håp, latter, inspirasjon og underholdning gjennom mange år. De vil simphelten ikke at det skal være siste episode.
Og som ikke det var trist nok, er denne anmeldelsen også slutt.
Det er ikke alltid like lett å være Fru Ekkel. Ja, jeg vet, jeg ba om det. «Send meg ekle filmer, gi meg tips bla bla…» Her sitter jeg guffen og uttafor etter å ha sett The Bunny Game og lurer på om jeg kanskje ikke er så tøff som jeg trodde. Begynner jeg å bli gammel, frynsete eller enda verre, pysete? Eller kan det være det at The Bunny Game er en eksepsjonellt jævlig film?
Litt om handlingen.
Vi følger en prostituert og hennes daglige gjøremål. I tidenes høyeste plåtasko, sjangler hun rundt i noe som virker som et håpløst sammensurium av dop, sex og vold. En dag roter hun seg borti en skikkelig nutcase av en kunde og han kidnapper henne i traileren sin.
Jeg hadde fått høre på forhånd at filmen er inspirert av en prostituerts egne opplevelser og dette gjør jo sitt for totalopplevelsen. Rodleen Getsic som spiller Bunny, gjør en farlig god rolletolkning som den svimete, nedsnødde (sniff sniff ), desperate jenta. Jeg lar meg dog fascinere av hennes nedtonede, strippede spill. Det er alltid dristig å lage en film minimalt med dialog og lange scener uten klipping, men filmens dokumentar preg, ihvertfall på begynnelsen, gjør at dette funker for meg. Jeg liker også de små detaljene, som hennes lange ettervekst og de små dødningshodene på bh-en. På skyhøye platåsko, som egentlig bare ser ut som en dårlig, makaber spøk, vagler hun rundt med sukkerspinn hår og noe så malplassert som en typisk ungdomskolesekk med camo mønster. Åh, nevte jeg at hun er ganske hard på snårtinga? Det er et under at nesa hennes henger på ansiktet for å si det sånn. Freakshowet er komplett.
Jeg er glad åpningsscenen kommer så brått på, det gjør at jeg ikke rekker å summe meg om hvor jævlig den er, før den er over. Den viser Bunny som gjør en blowjob og det virker som hun skal kveles. Hver gang kunden lar henne få små pauser, hiver hun etter pusten som om hun holder på å dø. Kunden ser ikke ut til å bry seg og gjør seg ferdig på «egen hånd» i ansiktet hennes, mens hun sitter og gråter og peser gråtkvalt. Just another day atwork, huh? Gaah… The Bunny game tar ikke bare av seg sikehanskene, men river dem i stykker, pisser på dem og brenner de.
Som jeg nevte tidligere, har filmen ro selv om den er brutal. Det liker jeg. Vi får kjenne på alle stemninger i mellom «hovedscenene» og noen ganger er det akkurat som om disse mellom-scenene er viktigere enn selve handlingen. Bunny som gjør helt ordinære ting, spiser, røyker og tisser utenfor en fabrikk. Vi får kjenne på de vanlige tingene i livet til en slik person, den tiden Bunny har for seg selv, mellom noen av de voldsomme, krenkende eller bare slitsomme jobbene hun utfører.
Scenene i filmen er kuttet opp til ca 5-10 minutter hver. Vi får noen sekunder med svart skjerm innimellom, så man kan psyke seg opp til neste runde. Du vet aldri hva som kommer. Det kan være en naken Bunny, som skriker for livet, fastlenket bak i en trailer eller trailersjåføren som stille og rolig tar seg en røyk og slapper av med sine egne tanker.
Når denne sjåføren ikke slapper av med en røyk, bedriver han en seig, umenneskelig, grotesk tortur. Han har låst Bunny fast bak inne i traileren og kjørt ut til et øde sted. Jeg tenker først, noen må jo lete etter henne? Litt senere, sammen med en sigende tristhet, husker jeg at jeg ikke har sett et eneste menneske tidligere i filmen som bryr seg om Bunny. Hun kunne like gjerne vært en fjert i universet.
En utrolig nervepirrende scene, er når Bunny er dopet helt bevisstløs og sjåføren «leker» med henne som en dukke. Skjærer av henne klærne beføler henne og på en syk måte prøver å komunisere med henne. Jeg sitter som en gitarstreng og bare venter på at hun skal våkne og skjønne hva som skjer. På en måte er dette det værste misbruket i hele filmen, tortur av et bevisstløst menneske. Et lik er en ting, men et menneske som fortsatt har en sjel fykende rundt i kroppen og en hjerne som fortsatt får blod, er noe helt annet. En del av deg er jo fortsatt der og opplever det. Blir det sjelens traume?
Denne sjåføren har tydeligvis ikke dårlig tid. Det er i seg selv hans sterkeste og mest effektive torturvåpen. Han fomler litt, treiger seg, står bare lenge og ser på henne. Tar en røyk, tar det kuli. Åh kom igjena!! Bare bli ferdig. Noen ganger i scenene hvor han sitter stille og tenker, får jeg følelsen av at han angrer og egentlig er i en konflikt med seg selv. Litt etter litt går det opp for meg at han nyter det, han vil at det skal vare. Få mest mulig ut av » tiden deres sammen»
Trailersjåføren bærer et kors som blinker påfallende i kamera av og til, og noen fraser han lirer av seg, tilsier at han ser på seg selv som en frelser eller lignende. Han skal redde disse kvinnene fra sitt skitne liv. ( Hva med å kanskje redde seg selv først?) Bortsett fra det, er denne busemannens ekleste egenskap, nettopp hans anonymitet og tilsynelatende mangel på motiv.
Filmen har så mange ekle scener, at det er vanskelig å velge, men to av dem vil jeg sette litt mer lys på.
Bunny spør om et glass med vann, fordi hun er dehydrert etter flere dager uten mat og drikke. Sjåføren svarer med å skru av lyset og filme henne, mens hans lyser på henne med lykt. Så stikker han en lang spiss, motbydelig tunge førførisk ut og slikker henne på leppene. Seriøst???????? Hva er greia liksom? At han håper hun er så tørst at hun skal suge tunga hans. Gaaaawd, jeg blir dårlig!!
Den absolutt verste scenen er egentlig mer et bilde og her har svart hvitt effekten mye av skylda. Han trer en hvit tynn pose over hodet hennes og kvæler henne sakte (ikke så hun dør selvsagt, men bare for å erte litt) Jeg sa jo han hadde god tid… Dette er bare så hinsides jævlig å se på. Når hun trekker pusten, følger posen alle konturene i ansiktet hennes og det ligner litt på Eduvard Munchs «Skrik». Hun får akkurat nok luft til å gjøre dette et par ganger og jeg må innrømme jeg kikka litt ut av vinduet mens scenen holdt på. På sola, treet, en fugl, bare noe som ikke minnet så sterkt om hælvete.
Jeg assossierer underveis til flere filmer, Martyrs (barbere hodet for å umenneskeliggjøre) Blue velvet (en gærning med pustebesvær) The human centipede 2 (ekstremvold i svart hvitt)
Mange sier at dette er en søpplefilm, som bare viser meningsløs tortur i 45 minutter i strekk. Det er greit nok, men er det egentlig noe som heter menigsfyllt vold? Ja, det er en (litt for lang) film, fylt med grusomme hendelser og handlinger fra ende til annen. Det er ikke et eneste lyspunkt i hele filmen, men som jeg satte fingeren på i blant annet, Mum and dad, dette er kanskje nærmere virkeligheten. Ikke noe oppklarende slutt, ingen som plutselig røper at han er din sjalue tvillingbror, ingen som redder deg i siste liten, og ingen som forteller deg at det kommer til å gå bra. Det gjør ikke det! Virkeligheten er usensurert. Vi er bare vant til å bli skånet for den, utenom når vi velger selv da, og se en dokumentar om folk som bor i kloakken fordi de blir drept på gata. Poenget er; Dette er kanskje ekstremt , men ting skjer.
Etter noen times løpetur med platåsko, i halsbånd, er det deilig å få belønning. Et klyster nedi kjeften og rein sprit..
Jeg synes alltid det er spennende å sette på filmer som har fått alt fra en til ti stjerner. Noen sier det er det dårligste de har sett og andre sier det er en av de viktigste, beste filmene de har sett på lenge. Om ikke annet engasjerer filmen og vekker følelser hos folk. Lets face it, det er bedre med en skikkelig dårlig film, som er så dårlig at det blir et samtale evne etterpå, enn filmer som bare surrer avgårde som et vepseborl og du går på facebook, eller tar en samtale med morra di mens den går. Oj døde han…? jaja ..
Jeg hiver meg på begge meningene, The bunny game er en grusom film, som jeg aldri skal se igjen. Seriøst, ingen i hele verden trenger å se denne filmen. Samtidig er dette en tankevekkende, godt laget, og kan jeg si, kunstnerisk film? Hele filmen går i svart hvitt og spiller mye på det med lys, skygger, konturer og silhuetter. Filmen har endel stilige klippinger og litt sånn musikkvideo greie gående noen ganger, men til tider kan den dra sitt eget konsept litt veel langt og det blir litt voldsomt med repetisjoner og tettklipping.
Selv om filmen gir oss noen etterlengtede pauser i torturen, klippingen og skrikingen, er jeg fullstendig utslitt når dette er over. Jeg har aldri hatt et større ønske i en film, om at hovedperson skal dø/bli drept og slippe unna mer smerte.
Til slutt må jeg innrømme at jeg tidlig i filmen distanserte meg. Jeg måtte. Jeg turte ikke lukke helt opp og invitere den inn i stua. Når denne anmeldelsen er skrevet ferdig, håper jeg at jeg kan slippe å tenke mer på den på en stund. Jeg er Fru Ekkel, men jeg er tross alt ikke en følelsløs, iskald jævel.
Jeg vil ikke røpe for mye om slutten, annet enn at jeg ikke helt skjønte den helt. Jeg vil gjerne høre deres tolkninger hvis dere orker å se denne filmen.
Husker dere da MTV var en kul musikkvideo-kanal? Dette er før Spotifyens og Youtubens dager. Den gangen måtte man faktisk vente på å få se/høre den videoen/musikken man ønsket seg. I hvert fall jeg som er oppvokst uten PC i huset. Noen ganger kunne jeg ha kanalen stående på et helt døgn, uten å få høre ønskesangen. Når den endelig kom, kan du banne på at jeg satt på do og ikke fikk trykka på REC knappen på VHS spilleren før langt uti sangen.
Selv om det muligens høres litt døvt ut, var det noe spesielt med hele greia. En del av meg savner det. Forventnigene, spenningen og hvor utrolig kult det var når sangen faktisk kom og var bedre enn du huska! Musikken ble viktigere, en større opplevelse, jeg tok meg bedre tid til å lytte og sette pris på. Digge.
Ikke for å høres ut som en gammal kjiping, men er det fler enn meg som tar seg selv i å sitte å skippe sang etter sang og aldri bli fornøyd? Jeg har ikke tålmodighet lenger. Valget har rett og slett blitt for bredt og uoversiktlig.
Uansett, Denne gangen har jeg funnet fram noen ekle musikkvideoer fra denne MTV tiden + noen nyere.
The Cure – Lullaby (1989)
Første gang jeg (8 år) så denne, var på et opptak søsteren min hadde gjort av ti i skuddet. Jeg var kjempefasinert og skremt. Jeg turte egentlig ikke se den flere ganger, men synes sangen var så fin at jeg ikke klarte holde meg unna.
Soundgarden- Black hole sun (1994)
Ikke sikkert alle synes det siste bildet er så ille, men jeg var ikke mer enn 12 år og tenkte ikke sånn! (griser) Jeg synes bare det var ekkelt!
Tom Petty and the heartbreakers- Don’t come around here no more (1985)
Barneboka blei aldri helt det samme.
( I senere tid, ser jeg at den muligens er værre(!)
Eurythmics – I love to listen to Beethoven (1987)
Ikke spør meg hvorfor, men jeg var livredd Annie Lennox når jeg var yngre, i hver eneste video!
Radiohead- No suprises (2006)
Jeg har en greie med folk som jeg tror ikke får puste. Jeg får helt angst bare noen hoster lenge på bussen, så når Thom Yorke bestemte seg for å lage en hel musikkvideo med hodet under vann, frika jeg selvfølgelig ut.
Bjørk – Human behavior (1993)
Det er et eller annet med det døde blikket til den bamsen, og den litt målbevisste jeg-kommer- til- å-ta-deg-igjen-og-klemme-deg-i-hjæl hvis-du-ikke-er-snill-gåstilen hans. Dødsbra låt, ekkel bjørn.
Marilyn Manson – Beautiful people (1996)
Jah…..
Susanne Vega- Luca (1987)
Denne sangen/videoen ekla meg skikkelig ut når jeg var mindre. Jeg skjønte ikke hva det handla om, men jeg visste det ikke var bra. Hvem er Luca? Er det en jente, er det en bikkje? Hvor er Luca? Den underliggende, illevarslende tonen i sangen, som ikke samsvarer med vokalistens smil, plager meg den dag i dag!
Aphex Twin – Come to daddy (1997)
Jeg kunne sikkert hatt en liste kun med Aphex videoer, men her vil jeg dra fram et av hans mest minnerverdige øyeblikk. «Den tynne Skrikemannen» som omtrent blåser parykken av den stakkars gamlingen.
Soul asylum – Runaway train (1993)
Husker dere denne? Videoen med masse bilder av barn som har forsvunnet opp gjennom årene. Gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg glemmer ALDRI når moren løper etter babyen sin, som er blitt kidnappet. Rykker litt i tårekanalen den dag i dag.
Metallica- One (1988)
Videoen viser ikke mye, men hjernen gjør jobben. Utrolig ekkel stemning og ikke minst en historisk låt.
Antwoord – Freeky (2012)
Vi rykker fremover i tid. Et friskt pust fra Sør Afrika, som leverer en skikkelig spenstig, ekkel godbit. Sangen er so-so for min del, men denne videoen er verdt å sjekke ut kun for det fantastisk, makabre visuelle.
Jeg vil gjerne høre om deres ekleste musikkvideoopplevelser!
Helt til slutt vil jeg dele en ekkel video av Chris Cunningham og Aphex Twin. Gratulerer, dere vant denne runden med Rubber Johnny.
Michael Haneke er i vinden med sin nye film Amour, og i den anledning tenkte jeg å fortelle om min første Haneke opplevelse.
Mange filmer har gjort inntrykk på meg opp gjennom årene, men ingen har fillerista sjela mi så inderlig som Haneke og hans filmer. Det hele begynte med Pianolærerinnen.
Litt om handlingen.
Erika (Isabelle Huppert) er en talentfull, disiplinert pianolærer. Til tross for at hun er godt voksen, bor hun fortsatt hjemme hos sin kontrollerende mor. Når hun forelsker seg i en yngre elev, begynner den korrekte fasaden hennes mildt sagt å rakne. Eleven, Walter (Benoit Magimel) fatter en gjensidig intresse for henne og følgene av deres forhold blir dramatiske.
Jeg vil først og fremst si at Pianolærerinnen har tidenes mest misvisende cover, (det er kanskje også meningen) Det ser ut som en klassisk lidenskapelig kjærlighetsfilm; En halvnevrotisk kvinne og den yngre uerfarne, sjarmerende gutten som faller for henne. Ganske ufarlig ikke sant? Selv om Filmen er en slags kjærlighetshistorie og den inneholder former for lidenskap, er ikke dette filmen du setter på på første date, for å si det sånn. Det er milevis unna en søt kjærlighetssistorie. Hvis ikke du synes sadisme, selvskading, voldtekt og masochisme er veldig romantisk da..
Pianolærerinnen er en slik film jeg ikke klarte snakke om rett etter den var slutt. Og jeg gjør ALLTID det!! Det var rett og slett for vanskelig, for mange blandede følelser. Jeg var redd for å begynne å gråte, hvis jeg prøvde meg på en tolking og lot det ligge. I mange år. Helt til nå.
Jeg blir helt vrak av denne filmen. Jeg føler jeg blir syk i sjelen av å se den. Jeg tør ikke å ta den innover meg, jeg er redd den skal ødelegge meg.
Hvorfor? Fordi den er så brutalt direkte, så intim, så usensurert, så vond, så ærlig…Så Haneke.
Hanekes karakterer er sterke, men også ordinære for å styrke troverdigheten. I denne filmen er det Erika som eier mesteparten av filmen, der hun går rundt med sitt utrykksløse, harde ansikt og tilsynelatende ikke lar seg affektere av noe rundt seg. På overflaten er hun en respektabel, intelligent, autoritær dame vi umiddelbart får respekt for. Under den beinharde, kontrollerte fasaden ulmer det noe mørkt og undertrykt. Kaos. Et monster som bare venter på å slippe ut. Vi følger Erika når hun drar til den lokale pornosjappa og snuser på brukte sædpapir. I en annen scene spionerer hun på et par som har sex i en bil og tisser ved siden av bilen. Hun skriver et brev til eleven Walter, der hun forteller om reglene og fantasiene sine. Hun vil blant annet at han skal slå henne, voldta henne foran moren, stappe sokker i munnen hennes, tvinge henne til å stikke tunga opp i rumpa hans og andre koselige ting. Gradvis gjennom filmen forvandles hun til et frastøtende , sadistisk dog så stakkarslig vesen.
Har Erika undertrykt sin seksualitet for lenge? Er hun blitt misbrukt? Vil hun straffe seg selv? (ingen far tilstede) Er det et opprør mot den strenge moren, eller har hun rett og slett bare lyst på noe som ikke står på menyen? Og på toppen av alt kan man jo lure, er Erika pervers, eller er hun bare ærlig?
Walter som er oppriktig forelsket i henne blir naturlig nok støtt av hennes ekstreme sexønsker, men samtidig er han facinert og klarer ikke holde seg unna. Han blir ufrivillig dratt med ned i den destruktive spiralen til Erika. Se den ubehagelige scenen der hun onanerer han, men stopper eller skader han hvis han tar på henne. Jeg undrer, Er det et rop om hjelp fra Erikas side? Er de perverse, ekstreme ønskene og reglene hennes en metafor på noe annet? Er det et maktspill? Er hun redd for å bli såret? Eller har det rett og slett bare klikka? Det er nok å tolke her…
Jeg imponeres sterkt av Huppert prestasjon, og egentlig alle skuespillere som tar på seg slike roller. Du må da bli preget av det? Huppert sier i et interevju at hun fokuserte på å spille en person fremfor en karakter, fordi en karakter er mer begrenset. En person er mer kompleks og gir mer spillefrihet og skaper fler nyanser, sånn som livet faktisk er. Hun sammenligner også noen av scenene med det å forme skulpturer, du må jobbe med det du har der og da og bygge på og skjære av etterhvert. Både Huppert og Magimel tok pianotimer et helt år, slik at pianoscenene skulle bli mest mulig troverdig og fordi de skulle få et forhold til musikken og komponistene.
Parallellt med «kjærlighetshistorien» skildres forholdet mellom Erika og hennes dominerende, uspiselige mor. Hvis dette eventyret har en drage, er det definitivt henne. Selv om opplegget mellom Erika og Walter er destruktivt og jævlig å se på, er dette mor/ datter forholdet om mulig enda verre.
Et av Hanekes varemerker er å holde kamera stille på et sted og la scenen gå og gå. Leve seg ut. Uten klipping eller close up. Du som seer blir som en tredje person i rommet, en flue på veggen, som fra en liten avstand observerer det som skjer. Det kan være veldig ekkelt. Spesielt i noen av vold/sexscenene. Du slipper ikke unna et eneste sekund. Haneke låser deg til øyeblikket, du er pent nødt til å være med på alle fragmentene, detaljene , reaksjoner, de spontane ansiktsutrykkene, kroppspråk og sinnstemningene.
Et eksempel på det, er den grusomme, opprivende scenen i senga, hvor Erika kaster seg over moren og kysser og krafser på henne som en gammal gris. Det er bare så utrolig mye som føles feil med denne scenen. Når moren dytter henne vekk og kaller henne gal, får den stramme kontrollerte Erika sitt første utbrudd. Kraften og smerten i dette utbruddet er vanskelig å formidle med ord, men det er vondt å se på. Veldig vondt. Hennes desperate forsøk på å få noen form for (mors)kjærlighet blir avvist , akkurat som Walter også aviser hennes perverse ønsker.
Sengescenen minner meg om en annen Haneke film, Bennys video, der moren og Benny har dratt til syden for å «glemme» at Benny faktisk har drep en jente. Igjen låser Haneke kamera fra en vinkel og lar oss få bli med på morens sakte oppbygning mot sammenbruddet. Selve reaksjonen. Disse scenene har til felles å sprekke filmens blemme, og det flommer ut gørr. Det er forferdelig , men også litt lettende når det skjer. Filmen får et vendepunkt. Et klimaks du har ventet på. Gørra er ute, den rosa elefanten danser i stua. Du kan senke skuldrene noen få hakk, før filmen røsker tak i deg igjen.
Selv om mange av filmene hans har revet meg opp, fått meg til å gråte, gjort meg pinlig berørt, kvalm, urolig og pirket i mørke avkroker av hjernen min, har Haneke endt opp med å bli en av mine topp 5 reggisører, nettopp på grunn av dette med oppbygningen, uforutsigbarheten og dristigheten. En ting er sikkert, jeg føler alltid noe.
Filmens ekleste scene kunne godt ha vært når Erika setter seg på badekaret og skjærer seg nedentil med et barberblad, men den scenen som satt sine kroker dypest i meg, er når Erika helt åpenlyst, før en konsert stikker seg i brystet med en kjøkkenkniv. Denne scenen har gitt meg arr i hjernen. Det er noe med den totale blottleggingen av sin smerte. Hun stikker seg rett og slett i hjertet, fordi hun har hjertesorg. Midt på en offentlig sted, så alle kan se.
Ydmykelse, er et ord jeg forbinder med filmen. Ønske om å bli ydmyket, og elsket. Filmen er en grufull reise inn i et forstyrret, splittet, torturert sinn. Et menneske i oppløsning, som desperat tviholder i snippene lenge etter at det har revna. Når det er sagt, er dette også en film om identitet (eller egentlig fraværet av den) familieforhold og ikke minst vakker, følelsesladet musikk. Ikke min personlige Haneke favoritt, men definitivt en av de som gjorde sterkest inntrykk.
Franskmennene har kommet med noe av det beste og mest brutale innen skrekk de siste årene, (Martyrs , Inside) og ikke minst denne godbiten. Alexandre Aja har regien og han har også stått for b.l.a The hills have eyes (2006) og Mirrors (2008)
Litt om handlingen.
Marie og Alex drar til Alex foreldre som bor ute på landet. De skal bo der i helgen og konsentrere seg om å studere, uten fest og andre forstyrrelser. Midt på natten ringer det på døren og en ukjent mann som er alt annet enn koselig bryter seg inn. Marerittet er i gang.
Denne filmen holder deg i jerngrep fra det øyeblikker den setter i gang. Tittelen er ingen overdrivelse. I tilegg til spenningen er det voldelig, blodig, og brutalt. Pose og sekk med andre ord. Det er alltid forfriskende å se grøssere som ikke er Amerikanske, de slipper å bry seg om teite moraler og bare kjører på. Jeg digger det! Husk å få tak i den usensurerte versionen. Ikke bare fordi jeg er en freak som liker mest mulig blod og vold på film, men fordi det faktisk har noe å si for filmens handling. Jeg så en dubbet version, men det plaget meg ikke siden Cecile De France ( Hereafter) og Maiwenn ( Polisse) dubber seg selv.
Det kan være en utfordring å holde på publikums oppmerksomhet når «jakt-scenene» blir for lange. Du veit når du bare sitter og venter på at en eller annen skal dø, fordi man kjeder seg og bare vil videre i handlingen? High tension er ikke en slik film. Den inneholder en av de mer engasjerende katt og mus jaktene jeg har sett på film. Og en annen ting, jeg vil faktisk ikke at hovedpersonen skal bli skadet. Jeg vil virkelig ikke at busemannen skal ta henne igjen. Det er rett og slett for skremmende å tenke på hva han kan finne på å gjøre. High tension klarer å holde adrenalinpumpa mi i gang i over en time og det er imponerende.
Det er flere grunner til at jeg syns denne busemannen i filmen er så fryktinngytende. For det første blir han introdusert i filmen, som en som gir seg selv oralsex med et avhugget menneskehode, men jeg synes egentlig ikke det er det ekleste. Det er noe med hans anonymitet, han fremstår ikke som et ordentlig menneske av kjøtt, blod, følelser og tanker. Han viser ingen form for empati og det at motivet hans forblir ukjent gjør det hele enda mer nifst. Han synes å dukke opp fra ingenting, samtidig som det virker som han har ventet hele livet med et formål; Å ta livet av denne familien. Akkurat denne natten.
Jeg så en scene på youtube, som gjorde at jeg måtte skaffe meg denne filmen sporenstreks; Marie gjemmer seg i et klesskap, mens busemannen dreper moren til Alex rett utenfor. Hun må pent stå stille og høre på at moren blir skjært opp og partert. Skapdørene er fulle av hull og Marie er i kraftig konflikt med seg selv om hun skal se eller ikke. Hva faan gjør du lissom?? Du vet at denne karen er ti ganger sterkere enn deg og har en kniv. Skal du prøve å hjelpe moren? Eller skal du ta det kuli, vente til showet er over og stikke til hæ… vekk?
En annen ekkel, dog meget kreativ drapspscene er hvor busemannen presser hodet til faren i huset gjennom trappesprinklene, for deretter å halshugge han med en komode! Ja, du hørte riktig… Må digge de franskmenna as.
Klappjakt til sounden av Muse, pene, franske ( lesbe?) damer, glimt av pupper (gutta), blod, involler, en hensynsløs, seksuelt frustrert morder og en dristig slutt.(Kanskje litt vel dristig?) Uansett High tension er en kul sølete film!
Tentakler for EKKELhet 5 / 8
Temasang fra traileren, Sonic youths cover av The carpenters «Superstar»
«No one has been able to live in that house. It doesn’t want people!»
Det er fristende å kalle The Changeling en koselig grøsser, så jeg gjør det. Når det er sagt er dette samtidig en av de virkelig skumle haunted house-filmene. Ikke la deg lure av den kårnli traileren, den var tross alt laget på 80-tallet.
Litt om handlingen.
Komponisten James mister sin kone og datter i en bilulykke og flytter ut i et stort, gammelt hus for å begynne på nytt. Her skal han komponere sanger i ro og fred og holde kurs for musikkelever. Huset er stort, leien er billig og tomten er vakker. Det er bare et problem; Huset er hjemsøkt.
Jeg har alltid likt en god spøkelseshistorie (med trykk på historie) og The Changeling har en god en. Filmen har karismatiske skuespillere en spennende oppbygning og et tilfredsstillende plott. Det er ikke banebrytende eller fantastisk originalt, men likevel er dette en av de bedre spøkelsesfilmene som er laget, hvis man er fan av den gode gamle oppskriften. Når man kombinerer dette med en viduderlig George C. Scott i hovedrollen, uhyggelig stemning og vakker musikk, er det vanskelig å ikke bli sjarmert.
Det er liksom noe med atmosfæren i mange av disse grøsserne fra 70 og 80-tallet. Lenge før demonansiktene tok over og tøyt inn overalt. Disse eldre filmene tar seg ofte bedre tid, du får bli kjent med hovedpersonene slik at du bryr deg om dem. Du får rom til å kjenne på stemningen og du må faktisk vente litt før det skjer noe. Lite spesialeffekter og monstre, men desto mer nerve og uhygge. Ja, alt var bedre før… Nei, det var ikke det, men de prioriterte i større grad handlingen fremfor effekter i motsetning til mange av de nyere filmene.
Tilbake til filmen. Jeg har sansen for den klassiske «nøstingen» av tråder og opprullingen av en gammel sak. Etter flere merkelige hendelser i huset begynner James sin egen etterforskning. Hva er det egentlig huset prøver å fortelle han?
Han finner en gammel dagbok med initialer på, drar på biblioteket for å gå igjennom eiendommens historie og for å se om huset har hatt noen uvanlige dødsfall. Det dukker opp en mystisk dør bak en hylle og det er mennesker som helt tydelig vet noe, men ikke vil fortelle. Ja, vi har sett det før, men er det ikke noen ganger noe deilig forutsigbart med sånne filmer? Den prøver ikke forkle seg som noe annet. Jeg kan ikke noe for det, dette funker for meg.
Sparte ikke på spindelvevet før i tia heller..
Et virkemiddel som blir brukt flere ganger i The Changeling er at kameraet gjør oss til kikkeren eller spøkelset om du vil. Vi titter noen ganger ut av et loftsvindu , står bak en busk eller spionerer fra toppen av en trapp. Det kan kan sammenlignes litt med å kikke inn i noens stue, når det er mørkt ute. Du ser de helt tydelig, men de ser ikke deg. Selv om vi stort sett ser hendelsene fra James perspektiv, får vi nok innblikk i den andre siden til at jeg føler sympati både for den frustrerte hovedpersonen og den lidende ånden.
Filmens ekle scener
James sitter og spiller piano og noen kommer inn døra bak han. Jeg blir sittende å vente på at personen skal komme inn i rommet, men ingen kommer. Jeg vet! Ufattelig enkelt, men jeg får gåsehud hver gang.
Seansen i huset, hvor de prøver å komme i kontakt med ånden. Spesielt den hypnotiserende stemmen til mediumet.
Når James finner det mørke, støvete, avstengte rommet på loftet, med den rare rullestolen.
Denne filmen anbefales på en mørk kveld (selv om årstiden er i mot oss) med stearinlys og litt volum på kassa.
Jeg og Maniac møttes første gang på et bruktmarked for rundt ti år siden. Jeg kjøpte den for tretti kroner, lånte den bort og fikk den aldri igjen.. Asshole
Når jeg fant den igjen på platekompaniet, var det klart for en gledelig reunion.
Litt om handlingen.
Frank er en stein hakke gæærn fyr, som flyr rundt om kvelden og dreper tilsynelatende tilfeldige folk. Han skalperer damene og tar med seg skalpen hjem.
Godt nok for meg.
Joe Spinell er perfekt i rollen som dypt forstyrrede Frank. (Hvorfor heter alle gærninger Frank?) Han spiller gal/scitzo på en måte som fortjener sin «Fruitcake of the year» Oscar . Det er totalt overbevisende.
Fra de små forandringene utseendemessig til stemmene invendig. Det foregår hele tiden en konflikt. Spinells formidling av Franks syke sinn sniker seg under huden min og kryper nedover ryggen som en slimete, dvask mark.
Det har blitt sagt at Maniac er en massemorderfilm som sjeldent har blitt overgått, men den har nok latt seg inspirere. Jeg personlig, trekker tråder til b.l.a Halloween,Deranged, Tourist trap og jeg får også en merkelig assossiasjon til Taxi driver (1976); Den lune fortellerstemmen, byens travle, opplyste gater på kveldstid når alle «dyrene» kommer ut. Ensomheten i en by full av mennesker. Små leiligheter med mørke hemligheter. På et tidspunkt sier faktisk Frank, «Talking tome?» Kan dette være et snev av humor tro?
Mange av drapsscenene i Maniac minner om stilen til Dario/Lucio; De intense nærbildene av kniven inn i såret. Der andre filmer ofte klipper bort, zoomer reggisør William Lustig inn.
Du får også være med på store deler av skalperingen. Jeg har alltid vært fan av denne stilen. Det virker mer «realt» mot seeren. Det irriterer meg når drapsscener bare består av blinking i et knivblad og et fjernt skrik, – også er det ferdig. Nesten litt frekt.
Maniac kan i tilegg by på en av filmhistoriens mest deilige hode-eksplosjons-scener. Scenen er filmet i slow-motion fra tre forskjellige kameravinkler og effekten er fantastisk kul og gørrete.
It will blow your mind og alt det der ..
Det ekleste i denne filmen er ikke å følge Frank gjennom natten og ta livet av hjelpeløse folk på de mest grusomme, iskalde måter. Tro det eller ei, men det er heller ikke når han fester de avskårne hodebunnene med en tegnestift til mannekengdukkene og sover sammen med de. Det mest urovekkende er å følge hans sakte, men sikre reise ned i den mørke, håpløse avgrunnen, som dominerer i hans hode. Franks private helvete, han ikke kan rømme fra.
De små glimtene vi får av hans barndom, tyder på en skikkelig bedriten oppvekst. Jeg liker at de ikke bruker det enkle trikset og kjører flashbacks med tåkete drømmebilde, men heller la oss få clues gjennom det Frank sier og gjør.
Måten han forveksler nåtiden med fortiden og tar ut sitt sinne og fortvilelse på drapsofrene. Det stinker incest lang vei, ihvertfall et ganske føkked mor/sønn-forhold med fysisk og psykisk misbruk. Frank er redd for at folk skal gå fra han, og han er heller ikke fan av å bli stengt inne i små rom. «Mommy, mommy, I’ve been a good boy» sutrer han over en blodig utsillingsdukke.
To pluss to er fortsatt fire.
Den scenen jeg husker best, er der Frank sitter og snakker med seg selv i leiligheten, mens kameraet går sakte rundt han. I noen sekunder stopper kameraet og du får øyekontakt med han. Plutselig prater han direkte til deg. Det er ganske creepy når det går opp for deg hva som skjer. Frank har kommet inn i stua og snakker til deg! Han holder på en måte også deg ansvarlig for sine handlinger. Nice, William.
Maniac er en av de filmene i sjangeren ( psyko/slash /skrekk?), som virker sterkere på meg nå, som jeg er eldre.
Hvorfor er den eklere nå? Det kan være på grunn av at den pirker i følelser man kjenner mer på med årene. Ensomhet i et sinn, ondskapen som ulmer i oss alle et sted, bare vi blir pushet langt nok. Det å føle at man mister seg selv og ikke minst, det bekymrede barnet i oss. Vi ønsker å bli likt, elsket, føle oss verdt, være bra nok. Alle ønsker det samme og det er muligens derfor ikke alle kan få det, og det noen ganger går så galt.
Filmen har fått sin plass i kulthylla og det er godt fortjent. Ikke la deg lure av cheeseynessen på coveret. Dette er en tidløs, kultklassiker!
Det var planer om å lage en Maniac 2, men den ble satt på hold, da Joe Spinell uventet ble funnet død i leiligheten sin. Dødsårsaken diskuteres den dag i dag.
Jeg leste at det skulle komme en re-make med Elijah Wood som Frank??? Noen som vet om dette stemmer?
Til lyden av selveste David Bowie begynner filmen basert på Raymond Briggs bok When the wind blows. Jeg visste fint lite om denne filmen. Det eneste jeg hadde fått høre var at den handlet om et eldre ektepar som gjør seg klare for atomkrig.
When the wind blows er en tegnet animasjonsfilm med elementer av stop-motion animasjon. Menneskene er tegnet, men mye av det du ser i huset av møbler og dill dall er ekte og det gjør det til en finurlig visuell opplevelse. På tross av at øynene deres ikke er mer enn to tegnede, svarte prikker, er uttrykkene tydelige og levende. Det kan også være noe med kroppspråket og stemmene. Med soundtrack fra blandt annet, Bowie, Roger Waters og Genesis blir sanseopplevelsen komplett.
Stort sett hele filmen foregår i huset til det eldre ekteparet, Hilda og James. To bablene gamlinger, som drikker te og stabler puter, mens de gjør seg klare til det store smellet. De bor på et øde landsted og har ingen naboer.
Filmen har et tungt og alvorlig tema, men det formidles i et barnslig format. Derfor tar du det ikke så alvorlig til å begynne med.
Ekteparet (spesielt mannen) bagatelliserer atombomben og får det til å høres ut som en slags picnic ( bokstavelig talt), de bygger en liten tilfluktshytte av dører, tepper og soffapynteputer. Denne bygger han i stua. Kjelleren er nemlig for fuktig, og ikke bra for helsa, sier han. Samtidig fantaserer de om hvor koselig det var under 2 verdenskrig. Stearinlys om kvelden, menn i uniform som kjempet stolt for landet sitt og ikke mins ledere med fin bart!
Forfatteren sies å ha basert ekteparet på sin egen mor og far og det er kanskje derfor de er så latterlig troverdige. Hilda og James forfører deg med sin sjarm og god(troen)het. Det er også facinerende hvor lett jeg føler jeg blir kjent med disse animerte, enkle figurene. Det er litt som å være hos farmor og farfar, bare uten atomkrig. Han babler påståelig, overbevisende og fullstendig på jordet om krigen og hvordan det foregår, men når det kommer til stykket vet han ikke engang hvem de kriger mot. Han husker ikke hva han sa for fem minutter siden, men han er helt sikker på at det er det riktige å gjøre.
Disse to surrehuene er de to søteste idiotene jeg har sett på lenge. Det er umulig å bli ordentlig irriterte på dem, selv om de noen ganger gjør eller sier ting som er helt kålrabi. James har noen komiske ideer, for eksempel vil han skifte til den hvite skjorta før smellen, fordi han har hørt at de som gikk med rutete skjorter i Japan under Hiroshima ble mindre svidd på de hvite områdene. Kona høres oppgitt fra kjøkkenet ; Yes but honey, they were japanese!
Denne ufrivillige humoren er det mye av i filmen: Når mannen maler vinduene hvite slik at ikke strålene fra atombomben skal grille dem, er kona mer opptatt av flekken han søler på gardinene.
En annen morsom situasjon, er når kona spør hvor de skal gå på do. Fordi de ikke kan forlate tilfluksstedet på fjorten dager, forklarer mannen at de skal bruke en potte. Når hun sjokkert spør hva de skal gjøre når potta er full, svarer mannen at de bare kan helle det i do….Skjønner du? De klarer ikke henge med på de drastiske brå forandringene og forstår ikke omfanget av situasjonen.
De fortsetter å bekymre seg over de «små» dagligdagse tingen, lenge etter at bomben har utslettet mye av det de betegnet som et liv. Selv når de ligger og hoster blod, kroppen er dekket av sår og de holder på å tørste i hjæl, er kona fortsatt mest frustrert over at hun ikke har vann til å vaske opp! Tenk om det skulle komme noen på besøk og se denne svinestien. Den frykten er fortsatt den sterkeste.
Kanskje vi mennesker er sånn? Gamle eller unge. Jeg husker engang en jente som brakk beinet på skøytebanen, men det hun hylte til moren sin var at «skøytene er ødelagt, skøytene er ødelagt!!». Kan det være at hjernen ikke umiddelbart klarer å fordøye de nye sterke inntrykkene og fortsetter å jobbe med de «gamle» kjente bekymringene.
Ting forfaller videre i filmen, og det er ikke bare atom nedfallet jeg snakker om. Når Hilda ikke klarer å gjøre sine daglige «plikter» lenger, da vet du at hun virkelig begynner å bli dårlig. Det er ekkelt å se hvordan hun sakte men sikkert visner. James tror at det hjelper med litt «frisk luft» og setter frem to solstoler i hagen (strålende ide) Der sitter de altså, to uvitende gamlinge og marinerer seg i radioaktivtitet og lurer på hvorfor de føler seg guffne, og som viktigere er, hvorfor kommer ikke postmannen?
Takket være noen effektive kamerateknikker, blir jeg sakte men sikkert dårlig i takt med paret. Kameraet kjører fokus og ufokusert om hverandre og noen ganger hakker det avgårde så jeg føler at jeg, i likhet med paret, går i en merkelig, svimmel tilstand.
Etter filmen sitter jeg og rister på hodet og humrer over disse to demente tullingene, men latteren dør ut og jeg tenker, hvorfor ler jeg? Hadde jeg visst bedre? Hva vet egentlig jeg om atomkrig, og om man skal koke regnvannet eller ikke? Er jeg i posisjon til å dømme noens måte å takle et atomangrep på?
Jeg tror dette er mye av filmens hensikt. At man skal tenke at disse to fossilene gjør alt feil og ikke skjønner noenting, men kan man virkelig klandre dem?
Spør deg selv dette; Hvis en melding hadde poppet inn på TVen midt i Paradise hotel og sagt, «Nå er det tre minutter til det smeller». Hva hadde du gjort?
Ikkesant..
Denne unike animasjonsfilmen gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg synes det er en ekkel film, selv om den pakker det godt inn i te og pynteputer. Mulig noen synes det blir for kjedelig og lite actionfyllt, men selv synes jeg at dette er en viktig og god film, enten man liker ekkelhet eller ikke!
Totalforbudt i et dusin land, utskjelt, hatet, avskydd og omdiskutert. Denne filmen gjør meg opprørt og småskjelven.
Litt om handlingen.
Jennifer (Camille Keaton) er forfatter og hun leier et avsidesliggende sommerhus ved sjøen. Her skal hun konsentere seg om å skrive i fred og ro. Det går ikke helt etter planen. En dag hun ligger og soler seg i båten, kommer det fire menn og drar henne ut i skogen, hvor de voldtar og mishandler henne.
Filmen har gått under flere titler, The day of the woman, I hate your guts og The rape and revenge ofJennifer Hill, før den til slutt endte på I spit on your grave i 1980.
Filmen åpner med et bråkete bybilde og vi følger Jennifer når hun pakker inn i bilen og kjører vekk fra et travelt liv på Manhattan, og ut på landet. Kontrasten mellom storbyens trafikk og kaos og naturens ro og harmoni er effektiv. Filmen vil at vi skal tenke: Ah endelig, vekk fra tjas og mas. Nå skal alt bli bedre!
Det kan en stund virke som det blir det også. Hun ankommer et nydelig sommerparadis. Huset står helt nede ved vannkanten og har en stor hage med hengekøye. Den lokale butikken leverer maten på døra og alt er fryd og gammen.
Hun finner seg til rette på det idylliske sommerstedet, men det tar ikke lang tid før roen blir brutt av en gjennomtrengende motordur. Noen hoiende, plystrende gutter i motorbåt gjør Jennifer utilpass. Hun prøver å ignorere dem, og skrive videre på novellen, men til slutt må hun gi opp.
Denne filmen gjør en god jobb med å bygge opp spenningen. Når Jennifer senere på kvelden hører lyder rundt huset, er hun sikker på at guttene har kommet tilbake. Paranoiaen bygger seg opp. Hun føler seg iaktatt. At hun sakte men sikkert blir ivadert. Stadig mister hun konsentrasjonen når hun skriver og den idylliske sommerstemningen blir erstattet med en tung klam følelse av uro. Allerede her føler jeg at terroren mot Jennifer har begynt, uten at det egentlig har skjedd noe.
Det er lett å forstå hvorfor I spit on your grave ble bannet i mange land i sin tid. Jeg vil påstå at jeg har sett endel sterke filmscener i mitt liv, men når denne filmen setter i gang den mye omdiskuterte voldtektscenen, blir jeg akutt uvel på en måte som jeg sjeldent blir av film.
Det kan være flere grunner;
At voldtekt er jævlig selvfølgelig, og med voldtektsbølgen som har herjet Oslo i det siste, får det meg til å kjenne på en reel frykt. Jeg føler det angår meg, på en måte. Det er ikke Godzilla liksom, dette skjer jo faktisk, oftere enn jeg tør å tenke på. En annen ting er at denne filmen ikke bare viser oss bruddstykker, du får være med på hele seansen fra begynnelse til slutt. (Hvis du har den usensurerte versionen)
I tillegg er Jennifer en bitte liten spe figur som sikkert ikke veier mer enn 40 kg. Med hennes laaaange velstelte hår, fremstår hun som veldig feminin og sivilisert i kontrast til disse udyrene.
Når de møkkete hendene deres griper tak i hvert sitt ben, for å spre de med makt, er jeg sikker på at de skal brekke som kyllinglår på lørdag kveld. Meget provoserende og så utrolig feigt!
Sist men ikke minst er det en spesielt skremmende tanke som slår meg; Disse gutta gjør dette rett og slett fordi de kjeder seg. På forhånd har de gira hverandre opp med at bydamer alltid vil knulle, hele tiden, det har de da jaggu hørt et sted. Siden Jennifer går utfordrene kledd, rettferdiggjør de hele veien handlingene sine og sier det er hennes egen skyld. «Shoving off your pretty legs like that, Im only a man«.
Under voldtekt(ene) pågår det hele tiden en slags heing internt i guttegjengen. Det virker utrolig skremmende og forstyrrende på meg som seer. I øynene deres ser vi innimellom glimt av at de vet de gjør noe forferdelig galt, men med noen støttende ord fra en kamerat og en hjelpende hånd som dytter rumpa fram og tilbake er det fort glemt.
Hun blir tilslutt blir lagt igjen for å dø. Det vil si, den svakeste i gjengen får i oppdrag og drepe henne. Han er ikke helt fornøyd med det og blåser av tidenes replikk: Why do I have to kill her, i didnt even come?
Filmen har minimalt med musikk, men jeg vil trekke frem en scene, hvor en av guttene spiller munnspill og skaper et dramatisk soundtrack til mishandlingen. Kul ide! (Selv om scenen er fæl)
Hevnkonseptet blir aldri gammelt og denne filmen følger en god gammel oppskrift, som fortsatt funker meget bra. Jeg sitter i hvert fall og nyter hvert eneste sekund av Jennifers utspekulerte, iskalde hevn.
I filmens aller mest tilfredstillende, men åh så ekle scene, tar hun med seg den ene mannen i badekaret, koser med han under vann en stund… før hun gjør sitt «snitt».
Sitert direkte fra filmen , « OOh! Thats so sweet its painful»
Det kom en remake av denne filmen i 2010, som jeg ikke har sett ennå. Jeg har aldri vært særlig fan remakes, men gi meg et hint hvis den er verdt å se!
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
-thumbnail.jpg)
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
