Ramaskrik konfirmeres! La oss feire med da jeg nesten ikke intervjuet Mick Garris.

Ramaskrik har blitt konfirmant! Hurra, hurra!!

15 år og ingen tendenser av uregjerlig pubertet.

Tvert imot er den myndig, sjarmerende, fyldigere og mer selvsikker enn noen gang. Og gjett om vi er stolte over hva du har oppnådd!

Man kan omtrent lukte festivalen i lufta i disse dager og planleggingen av reise, opphold og det å legge en nesten umulig film-kabal, hvor mange av primærbehovene må vike, er for lengst begynt. Dette blir mitt tiende år på denne unike festivalen, minus et korona-år og minnene er mange.

Likevel er det noen hendelser som stikker seg litt mer ut enn andre. La meg fortelle en historie som skjedde i det herrens år 2023.

Jeg har mobile ledd.

Og jeg har grunne kneskåler, men det tenker jeg sjeldent på når en uber-fet suggererende låt med horror tema og tung, drivende bass kommer på anlegget.

Da må det booges.

”This boogeyman simply has to boogey”

Første gang kneet mitt sklei ut av ledd dansa jeg i sanda nede i Egypt uten sykeforsikring (!) Hva kunne vel gå galt?

Andre gang ødela jeg hele ake-dagen for unga,

Og tredje gang jeg virkelig fikk røska opp i noen korsbånd og leddbånd, var på dansegulvet på Ramaskrik 2023.

Siden inntaket av smertestillende ble over middels den natta og jeg selvfølgelig hadde fått i meg et par øl i løpet av kvelden, er det min personlige teori at jeg gikk inn i en bitte liten søvn-koma.

Det er i hvert fall den unnskyldningen jeg holder meg til og som nå ligger for dagen.

Jeg bråvåkner av telefonen med den hardtslående beskjeden,

”Hvor er du? Mick Garris sitter og venter…?”

Åh shheeet! Stemmer det!! Jeg hadde bedt så inderlig om å få arrangert en liten prat med Garris før vi dro hjem.

Problemet er bare at dette gjør jeg før kneet går ut av ledd og rimelig satt ut av dette og påfølgende ubehag, glemmer jeg å sette på alarm.

Min room-mate kan bekrefte at jeg, denne salige søndagsmorgenen, i full panikk vælver ut av senga og på et bein, prøver å gre håret, kle på meg, finne notatene og pusse tenna samtidig.

Kneet mitt så ut som en fotball og hodet mitt kjentes ut som en fuktig høystakk.

Jeg brukte omtrent dobbelt så lang tid enn vanlig, på å komme meg ned trappa til lobbyen. Og det skal sies, at mens jeg gjennomsvett dro meg ned etter gelenderet og svingte beinet etter meg som en nymotens, absurd dans, skingret kun en setning i hodet mitt igjen og igjen som et absurd barnerim;

«Jeg lot Mick Garris vente, Jeg lot Mick Garris vente, slemme slemme jente, jeg lot Mick Garris vente»

For de som ikke vet det så har Mick Garris regissert filmer som The Stand (1994) The Shining (miniserien fra 1997, vel å merke) Critters 2, Sleepwalkers og Psycho 4. Han er en respektert filmskaper innen skrekksjangeren.

Han besøkte festivalene og deltok i en paneldebatt kalt «Ask Mick Anything», hvor han svarte på spørsmål fra fans.

Han viste for anledningen også sin film Riding The Bullet (2004) på festivalen, hvor filmen ble introdusert med et danseshow av lokale Oppdal-ungdommer.

Det er ikke det at jeg var redd for at pusekatten Mick kom til å denge meg eller noe sånn, fordi jeg var litt sein. Det var ikke snakk om liv og død. Herregud, det er jo bare en samtale om film. Sannheten er at jeg var flau og litt irritert over å virke så useriøs og rølpete,- Pluss at jeg hater å la folk vente. Jeg er egentlig en uhyre presis person.

Grunnen til at dette intervjuet har ligget ”under lemmen” i lang tid og ikke blitt publisert, bunner i mye av dette; Det gikk faktisk et år før jeg i det hele tatt turte å høre på det, siden jeg var redd jeg rett og slett hadde dummet meg ut og bare prata surr.

Det er kanskje ikke helt etter boka og litt surr er det, siden det krøllete papiret jeg fikk med meg ikke var spørsmålene mine, men handlelista fra Lørdagen. Alikevel gledet meg å høre at jeg tross alt har fått til en ganske så trivelig samtale med Mick.

For å holde på nerven er intervjuet hverken klippet eller tuklet med, og samtalen er totalt improvisert (!)

Det er mye jeg skulle ønske jeg spurte om og jah.. kanskje gjerne skulle fjerna; Spesielt da jeg, som den største selvfølge sitter og nikker og sier ”Ikke sant, ikke sant” og at jeg innimellom (i kjent ADHD stil, avbryter endel).

-Og ja, gjerne skulle jeg ha eliminert at jeg har så vondt i både nervene og kneet at jeg nesten dør.

Bestizene som bruker samme frisør.

Det er uansett et morsomt minne i ettertid som vi i gjengen kan skrattle av.

Etter intervjuet fikk jeg både klem og bilde sammen med Mick. Han lurte på om jeg ville bli med bort på kulturhuset. (kneet sa nei) og ba meg hilse min datter, så såå gæli kan det vel ikke ha gått?

Ha en knall festival alle Rama-natikere!

Her ligger den usensurerte, uklippede versjonen av intervjuet. Ingen årsak.

«London Growling»

Tilbake på jobb og spørsmålene hagler i kjent stil etter ferien;

”Jasså? hardt å være tilbake? Hva gjorde du i ferien da? Hatt det fint ? Fortell da! Har du vært ute og reist? ”

Grunnen til at jeg har avventet litt med å svare (folk flest) at jeg har vært i London, er litt fordi jeg føler jeg ikke har kunnet gi et helt… hva skal man kalle det.. ”tilfredsstillende” svar.

De jeg fortalte det til, lyste opp som julekvelden;

”Åhhh London er sååå kult. Likte du det?”

 Akkurat den er ganske enkel; Jeg digga London!

 ”Var du på Madame Tussaud? Så du Big Ben? London Bridge? Spiste dere Shepherds Pie? Var dere ved Buckingham Palace? Shopping? ”

Svaret er nei, nei, vet ikke, nesten, nei, hakke råd.

Hvis du derimot hadde spurt om jeg klatra på den nøyaktig samme vinduskarmen som hovedpersonen gjør i An American Werewolf in London (1981), og titta inn vinduet der, så kunne jeg svart ivrig og uten fnugg av tvil.

«An American Werewolf in London (1981)»

Eller om vi for eksempel fant igjen det hjemsøkte huset i filmen (jeg elsker) The Haunting of Julia aka Full Circle (1977), som sannsynligvis er en av de skumleste haunted-house filmene som er laget.

Ikke at det var så forfallent og spøkelsesaktig som i filmen, siden det meste av nabolaget var totalrenovert og var blitt et polert, kritthvitt, rådyrt snobbe strøk, men jo, Nr 3, jeg var akkurat der! Sto foran inngangsporten, akkurat som hun gjør i filmen, når hun kjøper huset og skal begynne et nytt liv etter skilsmissen og datterens død.

«The Haunting of Julia (1977)»

Poenget mitt er at min ferie til London ikke helt var av den klassiske typen. Vi var selvfølgelig på restauranter og sånn som normale folk, men det meste av tiden gikk til å oppsøke film-locations og støvete bruktbutikker.

Og ikke på en sånn hipster-måte. Gud nei! Vi er genuine nerder som faktisk liker dette på ordentlig.

Nevneverdig av slike steder er en skikkelig god, gammal original vi hadde lest om som het Umit & Son

«Dedicated to keeping the magic of film alive. Specialising in Super 8mm, 16mm formats and VHS, the shop is a treasure trove for enthusiasts, offering vintage projectors, reels, and everything a cinephile could need to celebrate the art of analog film»

Selv om vi hadde totalt noja for å velte noen av hans meter høye filmrull eller VHS tårn, hadde vi en utrolig kul og fascinerende opplevelse av å besøke hans proppfulle, trange, tidsreise av en liten film-sjappe.

Han hadde til og med en liten kinosal gjemt bakerst i butikken, hvor man kan booke private visninger for ca 10-14 personer og se for eksempel The Hills Have Eyes (1977) på 16mm med gode venner og godkjent medbrakt. Jeg antar det er her penga kommer inn og gjør det mulig å drive sjappa året rundt, siden det med 16 mm filmruller, VHS og sære gamle tegneserier muligens kan bli for smalt for de fleste og kun sporadisk lønnsomt.

Min familie og venner ventet spent på lekre, danderte snapper og freshe instagram-vennlige bilder fra ferien, men jeg synes ikke det var så lett;

Hvordan skulle jeg få undergangen i A Clockwork Orange (1971) til å ikke se ut som noe annet enn en nedpissa, skitten, forsøpla undergang?

«A Clocwork orange (1971)»

«Just siiiinging in the raiiiin«

«What is so stinkyyyy …. ?»  (kanskje de søppelposene der som inneholdt gudvethva?)

Jeg personlig har sjeldent sett noe så vakkert, men jeg synes det like vanskelig å elegant fremstille skjønnheten digitalt til mine nærmeste, i at kveldssola skinte dust på noen slitte gravstøtter som sto  taust i det høye ugresset på en eldgammel kirkegård brukt i filmen The Omen (1976)

Holland Park var litt lettere og forsvare i sosiale medier, med nydelige blomster, koselige turstier og dyre, men eksklusive spisesteder.

Som mitt følge sa,

”Det må være den fineste doen jeg noen gang har vært på”

Innredningen, maten og ølen på Belvedere restaurant som lå i hjertet av parken var utsøkt. Manne-toalettet hadde bekledd veggene med toppløse damer, (”fineste doen jeg har vært på…”) men likevel var vi mest interessert i å finne ut at om vi faktisk satt i det samme lokale der to av hovedrollene i filmen The Haunting of Julia spiser lunsj.

Det viste seg at vi satt vegg i vegg og den drivhus-lignende kaféen fra filmen var blitt gjort om til et slags bryllups-lokale, dog både lysekronene og to av statuene som er med i filmen fortsatt var der og sånt er jo gøy i og med at filmet faktisk ble skutt i 1977.

Apropos statuer fant vi enda en omtrent midt i parken fra samme film.

Selveste Lord Holland satt på tronen sin med masse måker som dreit på hodet hans. Hva denne fyren gjorde eller sa, som fortjente en statue aner jeg ikke, men parken er oppkalt etter han.

Vårt London eventyr gikk videre. Den tredje dagen viet vi en hel ettermiddag til Stanley Kubrick arkivet.

Jeg valgte å fordype meg i to selvfølgeligheter for min del; The Shining (1980) og 2001 En Romodysse (1968)

En morsom og litt annerledes opplevelse.

Et lass med esker og mapper ble båret inn på rommet vi satt, som under enhver tid måtte holde stabilt 18 grader, for å ikke ødelegge dokumentene.

Det føltes litt som å jobbe som privatdetektiv i en mordsak. Vi fikk utdelt lateks hansker og så kunne vi bla forsiktig i gamle, porøse, håndskrevne skatter. På mange måter var det som å lese i en gammel, avslørende dagbok og få muligheten til å kikke bak forhenget og utenfor rammene på både filmene og menneskene rundt de. Opphavet, utviklingen, intrigene, det uforutsette og ikke minst resultatet og mottakelsen.

For eksempel flere Brev fra Shelley Duvall til Kubrick før innspilling av Ondskapens Hotell om forventinger og forslag til kostymer. Jeg kunne også bla i en drøss polaroid bilder tatt under innspilling. Jeg fikk tilgang til Kubricks egne notater gjennom boka ”The Shining” av Stephen King og mye mer.

Høydepunktet ble naturlig nok å bla igjennom de gule sidene av det faktiske ”manuset” til Jack.

På ingen måte så hissig som Duvall panisk blar seg gjennom sidene,- hvis noe hadde blitt krøllete eller gud forby, revnet, hadde vi sannsynligvis blitt hivi ut og skutt på åpen gate av fansen.

Skulle gjerne vist dere noen bildebeviser, men det var selvfølgelig strengt forbudt.

Vi var også innom Bloodsports Bar som ligger en to minutters gåtur fra Tube-stoppet Covent Garden;  «Live sports. Cult Horror. 30 screens. This is your late-night hangout where match-day madness meet horror and the drinks never stop flowing»     

Okey, greit, Selv om det på ingen måte var en overraskelse, siden det helt åpenbart ligger i navnet og beskrivelsen, synes jeg det var en underlig opplevelse å komme til et sted som blandet to så vidt forskjellige verdener, men her også får jeg følelsen av at det er et par økonomiske aspekter med i bilde. For all del det er et veldig kult sted og jeg oppfordrer alle skrekk-folk og ta turen innom Bloodsports Bar og se, men det virket som gutta bak kassa virket direkte forfjamset når vi kom for å ta en øl og se horror isteden for fotball.

«You guys! Do we have any movies back there??» 

Tilslutt klarte de å hoste opp «kultfilmen» Smile 2  …(!) heh…

Etter en hard dag med mye tråkking og bussing, var det så vidt vi sløyfa The Omen lokasjonen, men jeg er ekstremt fornøyd med at vi tok avgjørelsen om å svinge innom noe som skulle vise seg å være den feteste kirkegården jeg noen gang har sett!

Som allerede nevnt, stemningen der satt seg bokstavelig talt helt inn i skjelettet.

Selv om vi i utgangspunktet oppsøkte stedet kun for å se kirken der Father Brennan bli spiddet av en jernstang som detter fra kirkens tak, fikk vi enormt mye mer gratis;

Alleen med trær der han løper mot kirken var tilnærmet identisk som i filmen og benken han sitter på ved kanalen og venter på Thorne var også der.

If you know, you know…

En «morsom» hendelse er at det løp rundt en schæfer på kirkegården. Plutselig kom den bort til meg, ganske så ubehagelig nærme (vi snakker fysisk kontakt) og begynte å knurre og sikle.

Der og da ble jeg faktisk ganske urolig og sto stille som en saltstøtte, siden eieren også virket et smule stresset. ”Den pleier da aldri å oppføre seg sånn”

Det var først senere det gikk opp for meg for et fantastisk krydder, det tilførte hele opplevelsen av Omen-pakka. Og ikke minst er det en god historie som vitner kan bekrefte.

Skal du noen gang til London for å nerde rundt på film-lokasjoner, så anbefaler jeg en tur til denne kirkegården. (Haha, dette skulle mamma lest. Nå anbefaler hun hæren-fløtte-meg kirkegårder!)

Jajaja, og selvfølgelig;

Desert Fiends (2025)

Jeg liker å anbefale bra filmer.

Noen filmer er så godt gjennomført at jeg kan snakke om dem i timesvis.

Det kan være et originalt manus, engasjerende handling, gjennomført god klipping, plettfri timing eller fantastiske bilder.

I noen tilfeller blir jeg hjemsøkt av et uforglemmelig soundtrack eller en stemning som snirkler seg inn i inn i de mest nyanserte krokene av hjernen min.

Noen filmer ser jeg og tenker wow! Jeg vet tid er dyrbart, men dette må du faktisk putte inn i kalenderen!

Innimellom kommer det filmer som simpelthen er så bra, at de bare må få litt ekstra oppmerksomhet og anerkjennelse av oss. Disse mesterverkene kan forandre filmhistorien, farge våre klisjefylte liv og sette et fotavtrykk i vår film-sjel.

Men…, la oss nå være ærlig;

Noen ganger finnes det ikke noe bedre enn å dele opplevelsen av filmer som enten er så makaløst, idiotisk dårlige eller bare så fascinerende skrudde, at du lurer på hva i kukburet folka som står bak produksjonen har røyka til frokost.

Når jeg nå sitter her og ser den fjerde penisen bli fanget av en såkalt ”kuk-lasso” for så å bli brutalt revet av en mann og senere spist(selvfølgelig), så tenker jeg at jeg kanskje burde legge fra meg at det finnes en dypere mening bak alt som skjer.

«kukkhue»

At jeg kanskje ikke alltid behøver å lete etter metaforer i film og heller bare sette meg på fanget til nissen og ta den gaven jeg får.

I dette tilfelle er det filmen Desert Fiends (2025)

Det å prøve å forklare handlingen i DF er litt det samme som å prøve å finne lugaren din på Kiel ferja når du er full og på feil dekk, men her skal jeg prøve litt nøkternt.

Litt om handlingen.

En gjeng semi-voksne drar ut i ørkenen med seks billetter til en musikkfestival som skal arrangeres der.I den samme ørkenen, har det over årene blitt borte en hel del mennesker under mystiske omstendigheter.

Ja, du hørte det ikke sant?

Dette er en skamløs blanding av Texas-Chain, Hills Have Eyes og Wolf Creek, men på ingen som helst måte er noen av disse filmene spesielt truet med å bli knuffa av pallen.

Noe lugubert skjer i ørkenen. En forskrudd, deformert familie herjer rundt og dreper alt de kommer over på grusomme, perverse måter. Samtidig settes det opp en populær(?) festival i samme område.

 The shit is gonna hit.

På en filmkveld for noen år siden hørte jeg noen bruke begrepet ”whathefuckey”

Det brukes om filmer som enten er så upassende, usammenhengende eller bare borti tåka merkelige, at man ofte sitter og klør seg i hue eller måper vantro allerede etter fem minutter. Skulle man illustrert uttrykket i et leksikon, så hadde coveret til Desert Fiends vært passende ved siden av.

Denne filmen byr på det meste en skrekk-b-komedie skal; Totalt absurde dialoger, et spetakkel av et karaktergalleri, full frontal grafisk vold, rumpehumor, penis-lemlesting og alt annet vi later som ikke er gøy.

Effektene er koselig cheezy og slett ikke verst laget, med tanke på at resten av filmen ser ganske ”hjemmesnekra” ut.

En ting er når filmer bare er dårlige. Sånn kjedelige dårlige. Flate og forutsigbare, irriterende moralske eller bare laget for profitt.

Det D.F vinner på, er at den holder på den samme bisarre stilen gjennom hele sulamitten. Hvor enn snodig og uforståelig det blir, er den trofast mot sitt eget konsept og ide.

Regissøren Shawn C. Phillips har på en finurlig måte klart å skape en slags kvalmende sjarme og kjemi mellom skuespillerne og det siger på en rar måte ut av skjermen.

Det er også en fascinerende humor i filmen som virker å både være så over-intelligent at den går over mitt hode og helt borti tåka usaklig samtidig.

Her er for eksempel et utdrag fra en samtale fra filmen:

Scott: «Oh, by the way, Leo. I almost completely forgot. Stupid me! Uh, I’m gonna need to borrow your bedroom tonight, I think, because on my last sleepover, I accidentally broke your daughter’s bed and her back»

Leo: «You might be kissing her now, but who do you think taught her how?»

Det meste er bare dustete, men herregud ikke vær så prippen a?

Selv om filmen aldri blir direkte kjedelig og mye er fornøyelig, er den minst 20 minutter for lang.

Det blir også litt slitsomt at filmen hele tiden eskalerer med nye (gale) karakterer og steder på en måte som ville gjort selv en sjømann sjøsjuk

Til slutt sitter man igjen med følelsen av å bare ha sett masse enkeltstående scener som er klipt og limt sammen, som et pepperkakehus laget av en tre-åring..

D.F er ikke en spesielt bra film, men hvis du er i riktig humør (og ikke klinkanes edru) så er den absolutt underholdene på sin måte og jeg tror ingen, og jeg mener ingen i denne produksjonen sikta etter Oscar for noe som helst. Det må isåfall ha vært på «Best Worst» utdelingen.

Hva vet vi? Kanskje dette er et lidenskapelig og oppriktig etterlengtet prosjekt for den tidligere You-Tuberen Shawn? Man må i hvert fall beundre å få gjennomført denne galskapen, og folk som meg, sitter faktisk og ser på.

Liker jeg denne filmen? lurer du kanskje på, og det gjør faktisk jeg også, ennå det er to uker siden jeg så den. Jeg antar det er litt som kokos. Hvis det ikke blandes riktig eller du er i humør, så er det katastrofalt.

Jeg vil konkludere med å si noe så tvetydig som at jeg er glad jeg så den, men kommer aldri til å se den igjen.

Her er noen påskeegg helt til slutt;

Flere referanser til Fredag den 13.

Eileen Dietz som har trynet til selveste Pazuzu i Exorcisten. Hun er med. Klarer du å kjenne henne igjen uten jævel-sminken da tro?

Oscar nominerte (ikke for denne) Eric Roberts spiller en komisk parodi på en rølpekopp som er litt vel  ”Se på meg hvor hillbilly, innavl gæærn jeg er, og forresten ta snarveien ikke hovedveien»

Regissøren selv spiller i filmen og har gjennomgått et enormt vekttap. Noen som gjør at jeg stusser på om han faktisk også har tatt seg råd til en ansiktsløfting, siden ansiktet hans ser litt ”Cher” (the late days) ut.

Soundtrack heter(passende nok oppi all bæsjehumoren) ”Sitting on the toilet” og fremføres av Sethifus

Lisa Wilcox fra Nightmare on Elm Street 4 er med.

Vil du se fler av regissørens mesterverk, har han laget filmer som Amityville Bigfoot, Dead Ant, Ghost Shark og Girls Gone Dead.

Har du lyst har du lov, men du har også lov til å ikke ha lyst!

Tentakler for EKKELhet 2/8

The Rule of Jenny Penn (2024)

Vi blir eldre

Puppa sægger, å tisse på kommando kan du bare glemme, teknologien går forbi deg og unga synes du er døll. Plutselig en dag står du og holder mobilen en meter fra fleisen for å klare å lese meldingen (som forsvinner etter 10 sekunder) og ”Hæ? Hva sa du?” Hva var det han het igjen? og hvor parkerte jeg bilen egentlig?

Nå skal det sies at noen av aspektene ved å bli eldre ikke er så verst; Verdifulle erfaringer, bedre sex, bedre selvfølelse, mer givende samtaler, å si nei takk til ting du ikke vil (selv om jeg ikke er kommet helt dit ennå), leiligheter hvor du slipper å dele kjøkken og bad med 5 andre, og færre, men nærere venner.

Og er ikke egentlig ordet gammal, som mye annet, veldig relativt?

Noen synes det å bli tretti år er HØNNgammalt og at livet omtrent er over, mens andre aldri har følt seg mer barnslige og lekne enn som åtti-åringer.

I denne filmen følger vi en gruppe mennesker i båsen, 60-90 år som av forskjellige grunner har havnet på et eldrehjem. For mange av de, er dette endestasjonen.

Litt om handlingen. 

En tidligere dommer havner på et pleiehjem etter et kraftig slag. Han oppdager at en av de mannlige pasientene oppfører seg skremmende og terroriserer de forsvarsløse innlagte med psykisk og fysisk vold.

Hvorfor er det sånn at disse eldrehjemmene, i likhet med T-bane stasjoner og alle konfirmasjonslokalene jeg har vært i, er så fordømt ukoselige?

Samme hvor mye regnbuer som er malt på veggene av barn, metallic mosaikkfliser som er limt opp og falske, støvete blomster dandert opp i billige potter, så er det en følelse av noe …stusselig, upersonlig og et fravær av varme?

Det motsatte av hjemmekoselig!

Det er en stor faktor til at The Rule of Jenny Penn funker så bra. Nettopp fordi filmens hovedhandling er satt i denne trauste, kommunale, sjelløse settingen, uten noen form for inspirasjon til videre utvikling.

The Rule of Jenny Penn setter tonen raskt og ganske raskt kjenner man på en følelse av dysterhet og usikkerhet. Tenk deg, ditt liv i noen andres hender. Hvor lenge skal jeg bli her? Kommer det noen og besøker meg? Får jeg noengang se mitt gamle hjem igjen?

Lukten av forfall sitter i veggene, noen skriker i det fjerne og man kan innimellom få følelsen av å være totalt kappet av fra den ”virkelige” vitale verden, og det som engang kaltes et liv.

Dommeren Stefan går raskt fra å sitte autoritær og høyt respektert på dommer tronen sin, til å sitte halvskeiv og siklende i en rullestol. Fengslet i sin egen kropp. Han har drypp rett som det er, svarte hull i hukommelsen, motorikken svikter og han er generelt ganske forvirret og ustø.

Kontrasten er stor når Stefan har sine glassklare øyeblikk og du husker at han egentlig er en svært intelligent og oppegående person. Noe av det ekleste i filmen er å se alvoret i situasjonen sakte, men sikkert sige innover han når han er ved sine fulle fem;

Jeg er støkk her! 

Men det er ikke alt, Situasjonen er i ferd men å gå fra drital til enda mer bedriten.

Som om ikke det drastiske miljøskifte og kroppens opprør er nok, blir han og de andre innlagte (mildt sagt) plaget systematisk og sadistisk av en annen pasient ved navn Dave.

Noe uhyggelig ligger i lufta sammen med stanken av fersk urin og desinfeksjonsmiddel. En eiendommelig følelse av frykt og angst dirrer i de blasse korridorene.

Om natten er det verst.

Dave og hånddukken hans Jenny Penn sniker seg rundt etter at sykepleierne har trukket seg tilbake. Han har fått fatt i et nøkkelkort som gjør at han fritt og når som helst kan låse seg inn overalt. – Og gjøre faenskap.

Vi introduseres for en underlig og skremmende duo. Dave og dukken gjør unevnelige ting med de andre pasientene, som delvis eller helt er paralysert, enten av frykt eller fysikk i sengene sine. Dukken er også merkelig levende i sitt tomme skall. Øynene er eklest.

De trues til å tilbe denne dukken;

”Now lick her asshole”

Det går opp for Stefan at denne hånddukken, livgitt av Dave, har en besynderlig makt over alle pasientene siden ingen tør å si fra til personalet. Uansett hvor drøye ting Dave og Jenny gjør med de innlagte, får det ingen konsekvenser.

Det å bli tvunget til å slikke rumpa på en dukke, er en ganske ydmykende ting i seg selv, men det å måtte ligge i elektrisk angst, natt etter natt og lytte intenst etter skritt utenfor døra, på et sted der du skal hvile, være trygg og lade den skrøpelige kroppen din til en ny dag, må sies å være utsøkt terror på høyt nivå.

Jeg blir, som alltid fasinert av enkle virkemidler og overrasket av hvor utrolig skummelt helt ”vanlig” ting kan være, bare du vinkler det ”riktig”. Filmen holder igjen på effekter og kjører heller et ganske primitiv, men effektivt katt og mus scenario rundt i de trauste omgivelsene på eldresenteret.

Det er også en Dario verdig bruk av farger og skygger.

Ex-dommeren Stefan er tidenes underdog; I en slagrammet fengsel av en kropp, hvor hjernen har bestemt seg for å bli kålrabistappe i tide og utide, må han finne en måte å stoppe ugangen til Gabe og Dukke-Lise , før det er for sent.

John Lithgow spiller en marerittaktig versjon av et menneske som virker å være helt kaldt og blankt på innsiden. En menneskedrakt tredd rundt en slags meningsløs ondskap.

Det tomme isblå blikket skjærer igjennom marg og bein, samtidig som øyenene virker å være to portaler til verdensrommet. Det hjelper også godt at Lighgow er svimlende mye høyere enn jeg husket. Mon tro om han (som Gunnar Hansen i Motorsagmassakeren) brukte platåsko eller buffalo-ish for å få høydeeffekten?  Han er minst et hode høyere enn alle de andre og får en sterk autoritet og et truende vesen, bare ved å ruve over og se hånlig ned på de fleste.

Dere som husker Lithgow fra Twilight Zone- The Movie vet at han kan spille intenst. Han gjør for eksempel der en superb tolkning av flyskrekk i episoden Nightmare at 20.000 feet.

En scene fra filmen blir også plagiert av Jim Carrey i Ace Ventura: When nature calls (1995) med den minneverdige replikken;

”There is something on the wing, some thing”

The Rule of Jenny Penn er en film med mange sterke stemninger både fra mennesker og i bilder. Gamlehjem-vinklinga funker også usedvanlig godt som skrekk element;

Disse menneskene sloss allerede for livet, skjøre og svake. Nå må de i tillegg bekjempe enda en trussel, som vil frarøve de deres siste verdighet. Og kanskje livet.

Man kan si hva man vil om å bli jaget av en øksemorder, men tenk deg skrekkscenarioet å være fanget i ditt eget paralyserte menneske-karosseri, når en psykopat når som helst kan invaderer deg og helle piss på deg mens du sover.

Filmen er rørende, rar, nydelig og avskyelig. Og hvis du lurte,- Ja, den er ekkel. På både en sånn Herregud hva vil det si å være i live måten og tiss, bæsj, promp greia. Pluss at den får deg til å tenke på de små, store tingene.

Jeg husker min bestefar ble lagt inn på et sånt senter. Det var ingenting galt med kroppen. Faktisk var han i tipp-topp form. Det var verre med hodet.

Jeg forsto ikke det da, siden jeg ikke hadde noe å sammenligne med, men bestefar var rimelig sinnssyk, i ordets rette forstand. Og han hadde vært det en stund.

Etter historier jeg har hørt, hadde han en høy stilling i militær-arkivet hvor han hadde ansvar for å huske hvor de forskjellige papirene var. Bestefar tok det seriøst. Han lærte seg sånne elleve-siffrede tallrekker på et par hundre dokumentmapper i hodet…. (!)

Nøyaktig hvor det bikka er vanskelig å si, men årene etter og i mammas barndom var det alt annet enn vanlig der hjemme.

Det var også en ganske sterk indikator på at noe var riv ruskanes når han den siste tiden på eldresenteret fortalte både meg og søsteren min, som besøkte han, at han så en dame med grønn, stor hatt i speilet. Vi fikk høre at dopapiret hadde ansikt og ville sitte i TV- stolen og på natta kom de rare mennene med drill og borra hull i puta hans og fylte på med mark …(!)

I det skittengrå sollyset som prøvde å skinne gjennom de smussete rutene på pleiehjemmet, gikk en utvilsom sannhet opp for meg en dag jeg var i 20-åra; Bestefar var snill, men faktisk komplett pling i bollen.

Jeg og sistern var vant til det, så det gikk ikke voldsomt inn på oss, men jeg har tenkt mye på dette i ettertid;

Hvor redd han må ha vært noen ganger. Ensom. Forvirret. Kapslet i sin egen absurde virkelighet.

Bestefar døde tidlig. Han var fortsatt i god fysisk form.

Noen av disse tankene kommer til meg når jeg ser Jenny Penn, men det er viktig å presisere at (i likhet med bestefar) er ikke filmen, eller virkeligheten for den saks skyld, uten humor.

Bestefar, Frank, pleide å legge en smørklatt i panna og spurte om jeg hadde huska smør i panna. Jeg skulle ønske jeg hadde ledd mer.

Denne filmen har også noen vidunderlige varme og også hysterisk morsomme øyeblikk. Også er den litt rar, og det liker jeg.

Regissør John Ashcroft sa at filmen handler om tyranni, også på de mest uventede steder.

Jeg sitter igjen med noen spørsmål mens rulleteksten går, men ingen som trenger svar umiddelbart. Kanskje aldri.

Tentakler for EKKELhet

4/8

MadS (2024)

Påske-Pod tid igjen!!

I fjor la jeg ut en samtale jeg hadde med 3 av mine trofaste filmnerder om den småkontroversielle og innimellom plain out komiske, men også merkelig fasinerende filmen White fire (1984),- og i år er det klart for en samtale om den Franske, dommedagslada og såkalt uklippa filmen MadS (2024).

Dette er mitt tredje (smått klønete) forsøk på å lage en Podcast og det kommer dere mest sannsynlig til å høre på opptaket i både lyd og klipp. Podcasting har hittil vært en relativ ukjent måte for meg å anmelde filmer og jeg vil gjerne at dere er litt snille med meg nå i starten, når jeg nå utforsker denne ”nye” type teknologi her på Ekkelt.

Se på det som en litt sånn skeiv, rar trehytte vi bygde når vi var yngre. Ikke optimal praktisk, men full av ..sjarm…?

Hvis dere klarer å høre forbi kludder og smudder, vil dere kunne få glede av å høre litt om en av Ramaskriks mest intense, utagerende, tittel-tvetydige filmer som ble vist i fjor, nemlig MadS.

Bli med på en samtale om øyeepler som blir tatt ut av hodet og netthinner som blir svidd fast med laser. Er det mulig å skyte en god film i et eneste take? Går de franske togene i rute eller er de like uberegnelige som Vy og Bane Nord her hjemme i Norge? Mystiske selvmord i Asia og sist men ikke minst hvorfor må Mads ha et overnaturlig element i filmer for å kalle det en skrekkfilm? Vi snakker også litt om filmen selvsagt, men uten spoilers.

Og for de som måtte irritere seg over det; Ja, jeg uttaler filmtittelen Ils med S, men kåmigjenna, la det gå.

Glad påske alle sammen.

Eight Eyes (2023)

Eight Eyes ble vist på Ramaskrik skrekkfilmfestival i 2023 og er en av disse særegne, egenartede filmene som varer. Selv om dette ikke nødvendigvis var den beste filmen på festivalen dette året, er det unektelig den som satt dypest spor, i lengden. Bare se på det coveret der for pokker!

Ramaskrik beskrev den slik:

”En film som ikke er så lett å vaske av seg”

Jeg husker jeg og min venninne satt litt sånn «Holy shit» etter filmen, men ingen av oss klarte liksom helt å definere hva det var som hadde gjort sånn inntrykk. Sannheten er at vi hadde fokusert så mye på filmer som den omtalte The Coffee table, Malum og jeg for min del å endelig få se meg selv som statist i den norske thrilleren Mørkets øy med påfølgende intervju av gutta i Norsk kultfilm, at Eight Eyes bare var en sånn mellomstasjon vi «stakk innom» med moderate forventninger.

Det er ofte da det smeller..

Hvorfor noen filmer fester seg ved meg som et kokt riskorn under sokken er ikke alltid like lett å svare på, men la meg bare si at det er på grunn av filmer som Eight Eyes at denne bloggen en gang i tia startet.

Litt om handlingen.

Cass og Gav er et kjærestepar som ferierer i Serbia. Forholdet skranter og de prøver litt forskjellige, alternative ting for å piffe opp sakene. På en lokasjon kommer de i kontakt med en innfødt som kaller seg Saint Peter. Han kommenterer at Cass har gifteringen på feil finger. I Serbia er det omvendt.

”Hey, Wear ring on right hand,- so men don’t bother you!

-Left is widdow”

Den samme mannen dukker tilfeldigvis opp på samme tog som paret senere og han kan fortelle at han er meget kjent i området. Han vil gjerne vise de noen kule lokasjoner rundt i landet. Blant annet et gammelt, nedlagt fabrikkbygg hans far pleide å jobbe. Siden Gav er glad i å filme, lover han noen enestående muligheter.

De går av toget i byen Vranje og Serbias landskap utfolder seg som blasse, gamle, støvete malerier. Det er ustelt og herjet akkurat som befolkningen i de fattigste byene. Filmen formidler dette rufsete, lugubre på en ekstremt troverdig måte og noe sier meg at det ikke var nødvendig med så mye kulisser. Noen av leilighetene er så fullstendig autentisk troverdig at du omtrent kan lukte mugg i gulvteppet, angsten i tapeten og pisset som ligger integrert i doskåla.

Mye av filmens styrke og uttrykk ligger i akkurat dette, hvordan landet er rått og ufiltrert presentert. Slumområdene skaper sin egen uhygge og uberegnelighet; Mørke bakgårder med skjellsord på veggene, trange korridorer med lyspærer som ikke virker. Ingen har dørskilt. Overgrodde hager med store hengelåser på porten, døde blomster og knuste vinduer med gardiner improvisert av hullete, flekkete laken eller tepper.

En eller annen unge eller bikkje bæljer konstant.

Mange av disse bildene i filmen er sånn styggvakre og noen av vinklene og settingene er så stemningsfulle at jeg godt kunne hatt det på veggen fanget i en ramme.

Jeg assosierer til filmer som Don’t Look Now, der Venezia selv blir det skrekkelige. Monsteret i den forstand, bare ved å være uoversiktlig, møkkete, kaotisk og kald.

Saint Peter fikser og ordner. Han virker både ivrig og irritert. En mann han tilsynelatende kjenner fra før, kjører de ut i det øde, landlige Serbia og til den nedlagte fabrikken der hans far angivelig jobbet.

Når de kommer til lokasjonen begynner ting å bli underlig. Det er vanskelig å sette fingeren på hva det er, men noe føles bare galt.

Det oppstår også en del merkelige øyeblikk. Små detaljer som skaper en voksende uro hos meg. Hvordan Saint Peter koser med te-koppen sin og bruker kroppsspråk som ikke nødvendigvis samsvarer med det han sier.

Se for eksempel scenen der han finner en gassmaske i det forlatte bygget. Han blir sittende lenge å se på den med et tankefullt uttrykk før han sier,

”Garbage”

Og selv om han sier det, så er det akkurat som han sikter til noe annet. Ikke at det er søppel, men at det bare ikke var det han trodde. Sånne ting gjør at man føler seg utrygg og litt sånn,  Hææ? hva skjer nå? Hva mener han?

Bruno Veljanovski som spiller Saint Peter er et funn. Han balanserer på slakk line mellom å være sympatisk og hjelpende, til å bli truende og aggressiv. Det at han bare har et fungerende øye gjør at han innimellom får dette litt utenomjordiske utseende og at han virker å være to personer kapslet i en.

En ting er hvordan han ser ut fra to forskjellige vinkler, men det gjelder også oppførsel;

Han kan gå fra å ha en stemme dryppende med forakt og nærmest se ut som han skal knuse kneskålene på stakkars (forskremte) Gabb, for så og brått å gå tilbake som munter turguide:

 ”Forgive me friends” ler han ”This place give me strong emotion”

Jeg har vært på en del utenlandsturer og bortsett fra når kneet mitt gikk ut av ledd og jeg havnet på et improvisert militærsykehus, der de kjørte meg rett inn i veggen med rullestolen, har det stort sett gått smertefritt for seg.

Jeg husker dog engang jeg var i Ibiza med eksen min og vi skulle ta taxi hjem fra byen til hotellet. Eksen min sovna og jeg glodde bekymringsløst ut vinduet mens vi kjørte. Etter 15 minutter begynte jeg å bli litt urolig. Jeg kjente ikke igjen landskapet og det ble lenger mellom husene.

Vi burde jo vært framme nå?

Da jeg skulle sjekke prisen oppdaget jeg at det ikke var noe taksameter. Jeg ble tørr i munn. En voksende panikk begynte å romstere og en isende tanke slo ned i meg

Vi blir kjørt ut i ødemarken og drept. Organene våre ligger snart til salgs i en lukket gruppe med enten veldig rike eller veldig desperate folk. Eller enda verre…Vi blir ikke drept….

Du vet hvordan det er (og spesielt vi som har sett mye film) når hjernen begynner å sy sammen et lappeteppe av scenarioer type skrekk?

Det viste seg at han skulle innom å hente noe mat til familien utenfor byen og kjørte oss direkte til hotellet etter det. Selv om det hele var rart var det heldigvis ikke farlig, men jeg kan fortelle at i noen seige minutter satt jeg i baksetet med hamrende hjerte i bunnløs angst og trodde vi aldri skulle se sola igjen.

Den sammen foruroligende følelsen ligger klamt over meg gjennom store deler av Eight Eyes.

Ikke nødvendigvis dødsangst men ….En usikkerhet. Et fravær av kontroll.

Eight Eyes er pensum i stemningsoppbygging og samtidig en film med mange vendinger,- og da mener jeg ikke bare sånne «twister» og overraskelser, men bare at ting ikke skjer sånn som du forventer. Det føles litt som å gi fra seg rattet til en blind person og selv sitte i passasjersete og ikke kunne gjøre noe annet enn å folde hendene, knipe øya igjen og håpe på det beste.

Det å fortelle om filmens ekleste scener vil være å røpe for mye, men la disse replikkene ligge å putre imens:

”I grabbed him, put him in my mouth, eat him up, shit him out-

Now, he belongs to the pipes”.

Eller hva med den siste replikken en stakkar får høre før det blir mørkt;

”I’m honored to behold your final orgasm”

Filmen har også et stilig design. Skutt på 16 mm som gir dette ”rustne” 70-talls preget og kler den rufsete filmen godt. At det var lite penger å gå på under produksjonen, merker jeg ingenting til. Det filmen eventuelt mangler i budsjett tar den igjen i atmosfære.

Jeg har lyst å fortelle mer, men omtrent her skal jeg putte en «sokk i kjeften», med fare for å spoile filmens opplevelse. La meg bare helt til slutt tease med at Texas Chainsaw, House Of Wax, Psycho, Get Out og Hostel er alle i element-gryta her.

Merkelig og mesterlig makabert. Eight Eyes er en film som jeg tror de aller fleste av oss ikke vil klare å riste av seg med det første, og det er muligens av helt forskjellige grunner.

Filmen er etter min mening en sånn forundringspose du fikk når du var liten. Du dro opp den ene rare tingen etter den andre. Noen ganger traff det blink, men andre ting var så rart og upassende at du ville ha igjen penga.

Filmen er en ulmende, intens rystende thriller, men dette er også en historie om et forhold på randen og hva man er villig til å gjøre for å få gnisten tilbake.

Mitt tips?

Ta heller Kiel ferga.

Tentakler for EKKELhet 6/8

Jo fler jo bedre…?

Jeg husker jeg bodde i en kjellerleilighet en gang. Jeg fikk den veldig billig og den hadde en søt liten hage med moreller og alt. Husverten hadde til og med satt 4 brett med brus fra Sverige i gangen til meg.

«Vi drikker så lite sånt, men sønnen vår handler»

Det hele virka for godt til å være sant. Og det var det.

Først merket jeg ingenting. Drakk brus og levde drømmen av å faktisk kunne ha noen tusenlapper igjen etter husleie.

En og annen maur kunne spankulere over badegulvet innimellom, men sånt er jo helt uskyldig og vanlig på sommeren.

Litt verre var det når jeg måtte under dyna og børste vekk et par fra madrassen midt på natta. Likevel tenkte jeg (in classsic denial) at det sikkert var et engangstilfelle og ”I morgen vil alt være over”

Jeg burde sikker ha sagt fra til husverten allerede da, men faan a, leiligheten var jo så bra på alle andre måter,- og billig!

Det var først når jeg tok en nærmere titt under kjøkkenbenken og inne ved listene i stua under sofaen, at jeg forsto omfanget av invasjonen. Jeg prøvde å ikke tenke på det. Du er stor jente nå, ikke bli hysterisk, men de fortsatte å marsjere inn flere og flere- de tøyt fram overalt og tilslutt lå jeg i bunnløs angst hele natta og blanda drøm og virkelighet. Følte at millioner av maur krøyp og kravla over hele kroppen min, fant forskjellige ”innganger” gjennom øra nesa og…..jah.. der, og spiste meg opp innenfra.

Ja, jeg vet det høres overdramatisk ut, men jeg har en fobi mot ting som kryr. Bare ordet får det til å krible i fingra og klø i magan. Jeg kan regelrett lammes av skrekk hvis jeg plutselig ser masse maur eller larver på samme sted. Noen ganger er det så ille at bare masse prikker på samme sted,  utslett, strøssel, eller sopp kan skape samme (tullete?) reaksjon.

«Kan du ikke bare skjerpe deg? Det er jo ikke faali» hører jeg ofte. Og herregud som jeg skulle ønske at jeg bare kunne ta meg i nakkeskinnet og komme over denne barnslige frykten, men for meg er det dønn reelt. Som regn, sult eller å få en ørefik.

Når og hvorfor dette oppsto er umulig å si. Kanskje det hele tiden har ligget som et fundament i meg. Som stemme og lukt.

Og hvorfor reagerer jeg så sterkt? Er det fraværet av kontroll som stresser meg? Det kaotiske, uberegnelige? At ting kan gå over styr eller bare fortsette i loop. Det invaderende kanskje? At noe bare kan ta seg til rette i mitt hjem eller på de mest intime steder. At det så lett kan frarøve en trygghetsfølelse.

Dere som ”kjenner” meg, vet at jeg har viet enormt store deler av livet mitt til å oppsøke skrekk fra soffan, så like selvfølgelig som pølse i lompe sopa jeg sammen det jeg klarte å finne av ekle filmer om ting som kryr.

Therapy? Kall det hva du vil.

Her er en liste over utvalgte filmer om levende ting som rett og slett kryr, lager ugang og skrekk.

1.

Arachnophobia.(1990)

En film jeg med skrekkblandet fryd koser meg med gang på gang. Hvordan kan man ikke elske den litt keitete Jeff Daniels som småby legen med Araknofobi (redsel for edderkopper) En dag kommer det en kiste til byen. Den inneholder en fotograf som tok bilder på en ekspedisjon i jungelen, men med på reisen har det blitt med en ny super-giftig edderkoppart og problemene eskalerer når den parrer seg med en vanlig hus-edderkopp.

Se filmens ekleste scene når huset til småbylegen og hans familie blir invadert bokstavelig talt fra alle kanter og sprekker og legen er den eneste som ikke kommer seg ut, fordi han er omringet og fanget av de dødelige små jævlene på åtte, ekle bein.

Hva kryr; Edderkopper. Store og små.

2.

The birds (1963)

Hitchcocks fjærkre-scenario som for mange er den mest minneverdige og skrekkelige filmen som noengang er laget. (Ikke kidsa da, de bare: Høøøhh den var dårlig da, man ser jo vaierne på fulaa daaah, drittfilm as) For resten av oss som vet å sette pris på dette, er det en film som serverer ren, uforståelig ondskap.

Se filmens ekleste scenen hvor læreren Melanie sitter og venter på at noen elever skal bli ferdig med timen. Kameraet hviler på ansiktet hennes når hun tar seg en røyk. En fugl kommer flyvende og Melanie følger den med blikket. Når den lander på leke-stativet bak henne sitter det HUNDREVIS av fugler der, som har landet helt stille. De virker å vente på barna de også.

Hva kryr: Fugler av alle slag

3.

Bees (1978) /The swarm (1978)

Både John Saxon og Michael Kane synes dette var godt nok til å bli med på. Kort fortalt tusenvis av Killer-bees som hissig summer seg innover America og stikker alt de kommer over.

Hva kryr; Illsinte Bier

4.

Phase IV (1974)

En meget fasinerende og urovekkende science-fiction horror film om maur som utvikler en slags intelligens og vil bruke den mot menneskene og ta over jorda.  De bygger sju underlige tårn i Arizona ørkenen. Bortsett fra en familie har alle rømt fra stedet. Et forskningsteam setter opp en forseglet lab i en kuppel og prøver å finne ut en måte og bekjempe maurene. De kravler og kryper inn i all teknologien, PC-ene og utsyret og ødelegger det fra innsiden. De leser også tanker, eller rettere sagt føler dine tanker før du i det hele tatt har tenkt det selv. De virker også å ha en slags immunitet. Dette er en film med et eksperimentelt preg, som får meg til å tenke på Exorcist Heretic. Litt sånn syre-aktig. Ligner litt på en musikkvideo fra tidlig nitti-tallet innimellom. Filmen er inspirert av novellen «Empire of the ants» fra 1905. Filmen floppa på kino, men har opparbeidet seg en kultstatus med årene. Jeg har ikke sett den på lenge, men merket nå, mens jeg skriver at jeg får veldig lyst på et gjensyn.

Hva kryr: Super-intelligente maur med telepatiske evner.

5.

Ruins (2008)

En gjeng ungdommer klarer å snuble over et slags tempel der plantene oppfører seg en smule underlig. De blir holdt fanget på toppen av den pyramide lignende bygningen, siden lokalbefolkningen truer med å skyte de hvis de prøver å forlate stedet. De virker i det hele tatt vettskremt for dette byggverket. Ungdommene kan ikke annet enn å vente på hjelp. Plantene blir mer og mer nærgående og panikken vokser. Vekstene sniker seg innpå når de sover, snor seg rundt og finner veien inn i kroppene deres og tapper de for kjøtt, blod og liv.

Hva kryr: Eføy

6.

World war z (2013)

Brad Pitt redder dagen med rynka bryn og martyrholdning.

Hva kryr. Lynkjappe zombier

7.

Mummidalen: Hattifnattenes hemmelighet (2018)

Hattifnatter er små hvite spøkelses-skapninger i Tove Janssons bøker om Mummitrollet. De vandrer sammen i grupper uten noe mål. De kan verken snakke eller høre, men har veldig god følelse. Og de kryr- de kryr som f…   Min datter hadde en bok om de når hun var liten som hun ville lese hver kveld. Det ble fler og fler av dem utover i boka. I takt med at sidene fyltes opp av disse ulogiske fnattjævlene, bygde ubehaget seg opp hos meg og noen kvelder klarte jeg ikke lese de siste sidene til vill protest fra ungen. Dere kan le alt dere vil men, de myldrende, insisterende skapningene gjorde meg urolig. Og de ble for mange av dem

Hva kryr; Hattifnatter

8.

Creepshow (1982) – siste historien They’re creeping up on you!

Hvordan kan vi glemme ti-årets mest uspiselige rollefigur, brakt til live av E.G Marshall som den paranoide hypokonderen Uppson Pratt  i den siste episoden i Creepshow (1982)  They’re creeping up on you!

En mann lever isolert i en steril leilighet og avskyr både innsekter og folk. Plutselig begynner det å dukke opp fler og fler kakerlakker i leiligheten. Det sies at mange var så distrahert av kakerlakkene (og ingen vil dømme deg) at man overså noen «viktige», underliggende budskaper fra filmmakerne. Det er også spekulert i om det er rasistiske elementer flettet inn.

Se filmens ekleste scene der kakerlakkene virker å ha tømt Pratt for innvoller og bokstavelig talt bryter seg ut av kroppen hans innenfra. Han er fylt til randen av dem og torsoen hans sprekker rett og slett. Det som ligger igjen er et tomt skall. (og det kan også være en metafor, når jeg tenker meg om) Se og døm selv!

Hva kryr: Kakerlakker

9.

The Texas chainsaw massacre (1974)

Hæ?? Tenker du nå. Det eneste som kryr i denne filmen er Marilyn Burns’s piercende skrik. Men jeg kan fortelle (fordi jeg har sett den 122 ganger) at det er en ørliten scene, som fullstendig ruinerer meg innvendig, hvor det filmes opp i et hjørne på et gammelt hus og det bare bobler over av stankelbein. Lyden er halve opplevelsen, da det høres ut som en trillion små bein som desperat prøver å tråkke over hverandre og inn i hjernen min.

Hva kryr: Stankelbein

10.

Little joe (2019)

En Alenemor utvikler en ny plante-art. Blir denne blomsten behandlet helt riktig i forhold til temperatur, vann og atmosfære vil den gjøre eieren glad. Problemene starter når Alice tråkker over ”company policy” og tar med en plante hjem til sønnen.

Hva kryr: Blomster/planter

11.

Frogs (1972)

I Frogs er det mange forskjellige hårete, slimete dyr som angriper, men i filmes klimaks er det en drøss av frosker som invaderer et hus og en mann i rullestol, som har klart å lire av seg replikken «I still belive man is master of the world»  Dårlig ide bror, dårlig ide. Jeg assosierer til Long weekend (1978) som også er en film om at naturen er møkka lei og vil utslette menneskene en gang for alle.

Hva kryr: Mest frosker, men også diverse øgler, slanger insekter og edderkopper.

12.

Sluttscenen i The craft (1996)

Sarah har vendt sine heksevenner ryggen og det blir dårlig mottatt. Som straff kastes en forbannelse over henne, som gjør at hun får noen forferdelige hallusinasjoner; Hele huset hennes oversvømmes av insekter, larver, krypdyr, slanger, skorpioner, edderkopper og you friggin name it. Det kravles fram i alle rom og ut av alle kanaler.

Hva kryr: Alt av kryp.

13.

Graveyard shift (1990)

Selv om det var Busemannen som omtrent paralyserte meg av skrekk om natta, (siden stort sett alle rom har et skap) var det flere av historiene i Stephen Kings novellesamling Night shift som fikk en plass i underbevisstheten min, som en liten mørk flekk på hjernen. En av disse var Graveyard shift, eller Hundevakt som den heter på norsk. Novellen handler om noen arbeidere som får i oppgave å gjøre rent og rydde nede i en kjeller, som ingen har vært på mange år. Det sies også å være rotter der. Det er mildt sagt en underdrivelse. De tyter fram fra hjørnene og virker å formere seg fra minutt til minutt, og ikke nok med det, noen flyr. Når mennene finner enda en lem, som som virker og være godt stengt for å holde noe ute (eller inne) som fører til en kjeller under kjelleren, går ting fra crap to shit. Novellen er ganske godt formidlet til lerretet på den måten at de omtrent ordrett leverer dialogene og hendelsesforløpet er på strak arm det samme som forklart i boka. Når det er sagt, er det med dette litt sånn karikerte, overforklarende kårni Stephen King preget.

Hva kryr: Rotter. Med og uten vinger.

14.

The nest (1987)

Et biologisk eksperiment går ad undas og kjøttetende kakerlakker invaderer og terroriserer en liten fiskelandsby i England.  En liten fun-fact er at de brukte ekte kakerlakker i filmen, men kunne ikke forutse at de formerte seg og «stakk av» og gjemte seg. Flere år etter filmingen var ferdig var det fortsatt kakerlakker i filmstudio.

Hva kryr: Kakerlakker (igjen)

15.

The Sphere (1999)

Et team blir sendt dypt ned i Stillehavet for å undersøke et fartøy som angivelig har ligget der i over 300 år. Når de finner det såkalte romskipet oppdager de at det ikke er utenomjordiske vesener, men av Amerikansk opprinnelse og det har gått langt forbi teknologien vi kjenner til. Det viser seg etter hvert at skipet har passert gjennom et svart hull og dermed krasjlandet 300 år tidligere. Problemene starter for alvor når de finner en stor, gullfarget kule i det ene rommet, samtidig som forbindelsen med overflaten (selvfølgelig) kuttes. Den enorme kula virker å ha en mystisk kraft, som påvirker både tid, personer, sted og oppfatning.

Se filmens ekleste scene når en i mannskapet går ut av ubåten for å sjekke noe og oppdager masse maneter rundt seg. Først er det vakkert og fasinerende, men så tjukner det brått og hundrevis av maneter kryr fram og egler seg innpå stakkaren i dykkerdrakt, så hun ikke ser noenting. De brenner seg også gjennom drakten. Bare tanken på å bli marinert og vikla inn i disse slimete, klengete, forferdelig ekle skapningene får meg til å lage rare forvrengte grimaser.

Hva kryr: Ekle brennmaneter

Det hjelper ikke at jeg har et «sommerminne» fra Jeløya, hvor jeg skulle teste min nye dykkemaske og endte opp med å ha en brennmanet liggende på hodet, når jeg kom opp fra bunnen der jeg hadde henta et skjell. Den sklei sakte, men sikkert nedover skulderen min som en innpåsliten, uønsket elsker, mens jeg i dirrende, lammende panikk prøvde å rope på pappa som var langt neddi kyllingvingeposen og ikke ensa noe annet enn å få jafsa innpå de beste bitene med mest skinn.

Hva er din fobi eller dine fobier? Og hvilke filmer formidler de best?

En kjappis på søndagen: Apartment 7A (2024)

Kategorien kjappis: Dette er raske, litt kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er ferskt.

Prequels, sequels, re-makes og spin-offs har blitt pælma på oss som snøballer på ungdomskolen de siste åra.

Selv om mange av disse forgjengerne og etterfølgerne ikke alltid tilfører noe nytt til historien eller bare oppleves som rene pengemaskiner, så er det jo alltid gøy å se de forskjellige tolkningene, vinklinger og hva man klarer å skvise ut av kluten av twist og turns.

Det kan gå begge veier. Noen ganger trenger man kanskje ikke å vite alt?

For eksempel da vi så Leatherface på Ramaskrik og fikk rasert alt av hans rene, uforståelige, iskalde ondskap (vi satt pris på) og satt igjen med en dvask, uinteressant psykiatrisk pasient med nål og tråd (!)

På en annen side har du triologier som Back to the future som utsøkt fletter sammen historien og tidslinjen til en helhet hvor alle filmene fremhever noe i hverandre.

RAVENHART 2024 -En unik filmfestival midt i Oslo.

We are the FLOCK. We are RAVENHART!

Flock beyond fantastic cinema!

Har du også savnet en filmfestival midt i Oslo? Tenk om man kunne hatt muligheten til å flokke seg sammen med andre filmentusiaster og se nostalgiske klassikere og splitter nye premierer i et av Oslos mest stemningsfulle kinotek.

«Its heeereee»!

 Ravenhart eller RIFF som den kalles på slæng, arrangeres i år for 6 gang og det flokkes til Cinemateket i hjertet av Oslo (hvor ellers?) hvor man kan nyte en drøss med forskjellig skjerm ”stimulering” av typen Sci-fi, horror, thiller, svart komedie og fantasy, Rett og slett «A flock load of films» som er nettopp det festivalplakaten lover.

Det vises spillefilmer selvsagt, men også kortfilmer, musikkvideoer, animasjon og jubileumsvisninger av gode gamle travere. Noen av disse filmene har vi sett dusinvis ganger før, men herregud så gøy det er å se de i en sal sammen med andre som også kan sitere de forlengs, baklengs og sidelengs.

Innimellom er det også artige og informerende foredrag i tråd med filmene som vises. For eksempel i år kommer kjøkkensjefen Beril Koroglu, som forteller om matens rolle i skrekkfilm i forbindelse med visningen av The stuff (1985) eller Kampen mot dødsmikroben som den så sjarmerende heter på Norsk, som handler om en slags ond dessert som tyter opp av bakken.

Sønnen til Robin Hardy (The wicker man 1973) kommer for å snakke om dokumentaren han har laget om å prøve å forstå sin far gjennom filmen. Han skal skal også fortelle oss om «Wicker man III: Wrath of gods» som snarlig skal i produksjon.

I likhet med Ramaskrik er dette en unik filmfestival som holdes i Norge og begge to har fått positiv oppmerksomhet også langt utafor Landet. Ravenhart ligger på en liste over top-100 beste sjanger-festivaler i Skandinavia(!) Konseptet «lider» fortsatt av det samme syndromet som Heavy metal; Vi er fortsatt større og mer respektert utenlands, men flokken vokser jevnt og stødig hvert år.

Filmene er i fokus, men det er likevel en vesentlig faktor at dette er et sted hvor ”mannen i gata” som elsker sånt og alt rundt, kan samles, møte likesinnede, dele, fråtse og generelt ”nørde” rundt tema.

Her er det heelt innafor å snakke to og en halv time om gardinene fløy symbolsk riktig vei i forhold til hovedpersonens traumatiske barndom og hva som egentlig inspirerte Henenlotter til å lage Bad biology. Det er også et sted hvor du, i godt selskap kan gapskratte av Whatthefuckery-faktoren!

Alt foregår i et trygt og godt miljø hvor ingen vil dømme deg.

…Det vil si, i hvert fall ikke før noen kritiserer noe du elsker eller de forguder noe du avskyr.

Variasjonen på filmene er vidstrakt, så jeg tør i grunn og love deg at du finner noe som kan fryde eller friste.

Titler som Hundreds of beavers kan kanskje appellere? Mimre tilbake til søndagsfilmen på TV3 og bli med på et fantastisk eventyr i en liten bakhage, som bitte bitte liten, i et gjensyn av  Honey,I shrunk the kids. En mørk og lumsk thriller av Roman Polanski kanskje? Eller mer lettfordøyelig animasjons-underholdning som The incredibles.

Det er gjort rom for ”trygg” klassisk skrekk som Nightmare on Elm street og Texas chainsaw, men også splitter nye uutforskede premierer i form av Asiatisk fantasy/horror aka Couples to hell eller den Danske filmen Vincent, som røper frydefullt lite om seg selv, annet enn at en mobbet gutt møter en fremmed og utvikler et uvanlig forhold.

Som om ikke alt det er nok, blir det også satt opp visning av The substance regissert av Coralie Fargeat, som også står for en av mine all-time top film-fornøyelser på Ramaskrik; Revenge 2017)

The substance er en såkalt «Instant body horror classic» og blir beskrevet som «Absolutely fucking insane!» filmen endte opp med å bli nominert til gullpalmen ved årets filmfestival i Cannes, så dette må jo bare bli grisefett!

Hvis du, i likhet med meg er litt mer nysgjerrig på hvordan dette startet så kan jeg fortelle at festivalen ble grunnlagt i 2018 og har sitt utgangspunkt i produksjonsselskapet Three wishes og Forstyrret filmsalong.

Ravenhart var en av de få som faktisk klarte å avholde fysiske festivaler under corona (2020-2021) Teamet måtte flytte festivalen til Vega scene i 2022 grunnet oppussing, men flyttet ”hjem” igjen til Cinemateket i 2023.

En artig og litt småfasinerende historie som en av kuratorene fortalte meg, er at det året (2023) gikk brannalarmen to (!) ganger under visningen av ”Godless; The Eastfield Exorcism”  Tilslutt måtte forestillingen avlyses og settes opp i September.

Lake of fire right..?

Det har litt samme undertonen som når film-settet til Exorcisten brant ned ikke sant? (Alt unntatt soverommet til Regan for å være spesifikk) og hvem klarer vel å se Poltergeist uten å tenke på at sukkerspinn-søte Carol Anne bare sju måneder etter at den siste filmen i triologien var ferdig, døde på operasjonsbordet 12 år gammel.

Det sies at lynet aldri slår ned to ganger på samme sted, men det gjelder ikke under innspillingen av Omen der 3 av de involverte i filmen opplevde at lynet slo ned i flyet deres på 3 separate avganger.

Som om ikke det var nok, kjørte et annet fly, som angivelig skulle frakte en av hovedrollene i filmen, som avlyste, inn i en flokk fugler (hvem vet kanskje det var ravner?) og alle om bord døde. På toppen av det igjen kræsjet flyet i en bil på bakkeplan og alle døde der også.

Hvem som satt i bilen? Kona og ungene til piloten…

The Crow hadde også sine utfordringer med branner og orkaner og produksjonen ble stemplet som ”forbannet”, så får vi se hvordan det går når både originalen fra 1994 og nyproduksjonen fra 2024 vises på festivalen i år.

Crow VS Raven!

Bare det er jo verdt hele billetten!

Litt småflaut er det jo at jeg, som faktisk har dedikert så mange timer av livet mitt til å både se film, snakke om film og skrive om film, ikke har fått med meg denne festivalen ennå, men nå skal jeg alvorlig talt skjerpe meg og har skrevet med ravnsvarte store bokstaver i kalenderen at dette skjer fra 21-25 August. 

Bli med å flokke, kakle og hakke rundt en drøss av varierte, utsøkt håndplukka filmer, filmatisk kunst og møt folk som både elsker å lage de og se dem!

Jeg kommer tilbake med skriv eller pod fra selve festivalen og filmene etter jeg har kjent det «på kroppen»

Sees på andre sia!

Her er link til hjemmesiden og fullt program.

The devils bath (2024) -anm kan inneholde bittesmå spoilers

Jeg har vanskelig for å tro at jeg (spesielt som hunnkjønn) kommer til å se noe eklere enn denne filmen i år. Riktignok er både Cuckoo, Longlegs og angivelig enda en SAW film på vei, men jeg vil bli overrasket hvis noen av de kan klare å måle seg med den brutaliteten og ærligheten som The devils bath rommer. Dette er altså noe av det mørkeste og vondeste jeg har sett på lenge. (På en bra måte, hvis det går an å si?)

Du vet de filmene som starter sånn at du bare vet de kommer til å være noe litt annerledes?

Ikke for å skryte, men jeg tror jeg har utviklet en sans som gjør at jeg allerede 2-5 minutter inn i filmer merker sånt.

”Sett deg ned i båten snuppa, dette blir røft”

Regissørene Severin Fiala og Veronica Franz som også står for mesterlige ekle filmer som The Logde og Goodnight mommy er friske pust innen skrekk-thriller sjangeren og byr på dette «lille ekstra» i likhet med Jordan Peele og Ari Aster. Filmene deres har til felles og vri dagligdagse, trygge ting om til noe surrealistisk og skrekkinngytende. Din mor er ikke nødvendigvis den du tror. En koselig hytte på landet forvandles til et fengsel med demoner kravlende fram fra alle hjørner.

The devils bath er mer et historisk dykk ned i et lite skogs-samfunn på 1750 tallet, men det er på ingen måte mindre ekkelt av den grunn. Historien er basert på virkelige hendelser om selvmords «trenden» som eskalerte etter 1650 tallet.

LITT OM HANDLINGEN. 

Agnes gjør seg klar for bryllup med sin utkårede, men ting blir ikke helt som hun hadde tenkt. De flytter inn i en primitiv bolig og gjør seg klar for livet som mann og kone, men romantikken virker å la vente på seg. Spesielt på soverommet.

Vi befinner oss i Østerrike på 1750 tallet og det er faktisk så godt laget at jeg føler jeg ser en dokumentar om det lille samfunnet som bor omringet av skog. Alt ligger i detaljene. Jeg kan for eksempel irritere meg grønn over å se filmer som liksom skal foregå i gamle dager og jentene har Maybelline rouge og hårextensions (!)

Det er hardt arbeid fra mårran til kveld i den lille «bygda». Sove jobbe spise sove jobbe spise. Og innimellom vaske mensentrusa i den iskalde bekken. En liten tankevekker her jeg sitter med Netflix og Foodora og den største frykten er læggete wifi eller solbrent-brille-skille. En ting som dog er interessant er at selv om disse menneskene lever i en helt annen setting, så sliter de med akkurat de samme problemstillingene som i høyeste grad ennå er brennaktuelle i dagens samfunn.

Ekteskap kan være utfordrende. Det er noe alle vet, men på 1750-tallet var det ikke bare å bestille seg en time hos parterapeut, ringe en venninne eller ta seg en avslappende uke med all- inclusive på Tenerife. Dessuten var det lite eller ingen tid til den «gode samtalen».

Agnes ønsker seg mer enn noen annet et barn og presset øker. Hun får små stikk og antydninger av folk rundt seg, at det kan være hennes egen skyld at hun ikke blir gravid; Hun lager ikke bra nok middag til mannen sin, jobber ikke hardt nok, eller ber nok på den riktige måten…. Spesielt svigermor tripper litt ekstra og virker på grensen til klandrende for at det ikke går fortere.

Agnes ber som bare rakkern. Hun lager til og med et lite alter nede i kjelleren og har en avkuttet menneskefinger under madrassen, som hun kysser hver kveld(!) og skal gi henne hell, men hvis man har en mann som heller vil danse (tett) med mannfolka rundt bålet og fortelle hvor kjekke de er og, unnskyld utrykket, senere bare gni salamien mot rumpa di og sløse potensielle svømmere utover madrassen ,- da blir det dårlig med bittesmå sokker foråsidetsånn.

Agnes byr på seg selv på grensen til nedverdigende i loppekassa, men mannen vil helst at hun skal snu seg med ryggen mot han- og på et tidspunkt holder han faktisk hodet hennes fast så hun ikke skal snu seg og se på mens han ….jah.. sløser igjen.

Andre ganger når hun kler av seg og prøver å nærme seg, ser han på henne som et skremt dyr og pakker dyna rundt seg som et skjold. Agnes slutter å prøve og ber enda mer.

Hun oppsøker liket til en dame som ironisk nok har drept babyen sin og sitter i timesvis sammen med den henrettede, døde kroppen og det avkuttede hodet hennes og synger byssan lull.

This marrige thing can be a mother f…..r!

Hverdagen til ekteparet virker først som et «enkelt» og ryddig liv, men det koker rett under overflaten; Religiøs tro, gamle skikker, forvirring, frustrasjon, frykt og svik gjør at tilværelsen sakte, men sikkert blir forgiftet og en murrende uro stiger og truer.

Agnes lengter desperat etter noe som ligner på omsorg og forståelse, men det nærmeste vi kommer er når mannen hennes gir henne, etter min mening, et slags tortur redskap som blir kamuflert som noe beroligende. Han trer en tråd gjennom huden i nakken hennes og den kan hun dra fram og tilbake når hun føler seg stresset.

Han hjelper henne også med å kaste opp.

Det eneste han ikke kan gi er det hun trenger. Nærhet og bekreftelse. Ja, og hanky panky da.

The devils bath har en rolig men intenst foruroligende oppbygging og har absolutt ingen hast med å peise på med metaforer, tilbakeblikk, overforklarende scener eller dialoger. Herregud som jeg elsker å ikke bli undervurdert som seer!  Jeg tar av meg hatten for Anja Plaschg som spiller Agnes. Hun formidler et menneske i grenseløs sorg og altoppslukende fortvilelse helt musestille. (en stund i hvert fall) Dette blir etter hvert filmens trykkoker og ulidelige nerve. Hun er fanget mellom samfunnet som forventer at hun skal bli gravid og en mann som ikke vil ta på henne. Hun kaver seg sorgtung og deprimert gjennom hverdagen og ønske om selvutslettelse blir sterkere og sterkere. Innimellom er det på grensen til fysisk smertefullt å bare se ansiktet hennes, forvrengt i lidelse, men det er også umulig å se bort siden alt er formidlet så nydelig og bestialsk samtidig.

Hvem er jeg hvis jeg ikke er kone og mor?

Hvor mange damer (og menn)har ikke ligget søvnløse på natta og kvernet på ”Hva er galt med meg”? når en partner har vært fraværende.  Ikke følt seg bra nok, overprestert, overkompensert og kjørt seg på ræva, når grunnen kan være noe helt annet enn deg..

Og et annet klamt spørsmål som føyer seg inn i rekken av tabuer er dette; Vil Agnes virkelig ha barn eller handler det mer om å bli ”godtatt” av samfunnet og godkjent som kone?

Jeg sier det igjen, like aktuelt i dag.

Filmen veksler mellom duse, vakre, rolige natur-scenarioene til brå, sjokkerende grafiske scener helt uten forvarsel og her er mange av de ekleste øyeblikkene;

Se den bokstavelig talt opprivende scenen hvor Agnes frivillig går inn i et stort tornekratt og lar seg bli flerret opp. Til sist skjærer hun opp tunga med tornene.

Et avkappet råtnende hode i et bur med øyene på gløtt og aldri har vel fiskehoder som henger over ovnen vært mer skremmende. Tomme anklagende øyne.

Det er også ganske forferdelig å være vitne til at Agnes hysterisk og strittende blir slept med makt vekk fra huset til moren og broren, hvor hun prøver å søke tilflukt. Tilslutt er hun enten så sliten (eller knocka ut) at mannen bærer henne som et dødt dyr hjemover på skulderen. Det aller verste med denne scenen er moren som står med arma rett ned og betrakter det hele.

Satans badebalje leverer fullkommen skrekk helt til siste dråpe. Gleder meg til mer fra dissa folka!

Til ettertanke:

 ”In 17 and 18th century Europe people who wanted to kill themselves would commit murder so as to be executed. After confessing, cleansed of sin, they hoped to enter heaven and thus avoid the eternal damnation that awaited suicides. The majority were women, and their victims primarily children”

Tentakler for EKKELhet

7/8