Ramaskrik 2021-skrik for skrik

Ramaskrik filmfestival er en av Norges ytterst få skrekkfilmfestivaler, som arrangeres hver høst i Oppdal  Kulturhus. Her kan man nyte 4 dager med filmer og kortfilmer i sjangeren. Festivalen har lykkes i å etablere et navn internasjonalt. De har hatt flere internasjonale gjester, samtidig som det også gis oppmerksomhet til lokale filmskapere.

I 2018 ble Ramaskrik kåret av filmmagasinet MovieMaker til en av de 30 beste sjangerfestivalene i verden.[8]

Okt 2021 ble mitt 5 år på festivalen.

Det var til fykende snøstorm og lysende gulhvit måne at fire forventningsfulle (og litt halvfulle) mennesker fra hovedstaden ramlet ut av toget på Oppdal stasjon.

Noen måtte løpe etter capsen sin i vinden og andre stirret sørgmodig ned på sine trendy tøysko.

”Dette er perfekt”! ropte min søster igjennom hylende vind.

Vi hutret oss inn på gode gamle Skifer hotell som var trofast pyntet med skumle rekvisitter i gangene for anledningen. Ja, faktisk hele Oppdal pleier å gå inn i Ramaskrik modus denne langhelgen.

Denne skrekkfilmfestivalen har med årene blitt en kjær tradisjon for meg. En sweet escape til et lite kapslet univers, hvor man kan se skrekkfilm fra klokka 10.00 til 22.00 selv om sola skinner ute, uten dømmende blikk fra noen (!) Filmene er utsøkt håndplukket og variasjonen er stor.

Velkommen til et lite samfunn hvor absolutt alt du har tenkt og oppsøke, enten det er kino, mat, quiz, hotell, pub, kirkegård eller senter er 5 minutter i gåavstand.

Jeg pleier å ta med meg et nytt medlem hvert år. I år var det en likanes kar fra Harstad.

Etter å ha vrengt av oss bagasjen var vi klare for Åpningsfilmen; Last night in Soho

Litt om handlingen.

En designerstudent leier en leilighet i et hus, som viser seg å være en portal til 1960 årene. Hun opplever denne tidsperioden igjennom kroppen til en vakker sanger.

Last night in soho er på mange måter den perfekte åpningsfilmen på en filmfestival. Ikke altfor tung og sær, likevel den har dette lille ekstra som gjør at man husker den.

Crispe farger, nostalgisk musikk, en interessant utvikling, et par overraskelser og ikke minst det å føle at man er på storbyferie selv,- på en litt sånn Being John Malkowitch måte.

Tenk på det som skrekkversjonen av Midnight in Paris.

Hver natt når Eloise sovner så kan hun oppleve London på 60-tallet. Hun beruses av denne verdenen og oppsøker den flere ganger.

Men ingenting varer evig.

Omtrent halvveis inn i filmen begynner de to tidssonene å blande seg. Man vikler seg inn i fjærboaen, sklir i champagnen og setter glitteret i halsen. Det som startet med glamour, krystallglass og flørtende blikk, begynner etter hvert å ligne mer og mer på et mareritt hun ikke kan våkne fra.

Last night in Soho er universal. Liker du film så liker du denne. Det er rett og slett feelgood horror. Harstad var døpt og hadde stjerner i øya hele veien til hotellet.

Likevel visste jeg at vår venn så vidt hadde dyppa tåa neddi filmbalja og filmer som Titane og Sadness sto klare for å sette noen avtrykk i sjela.

Vi startet 2 Festivaldag kl 10.00 med undervannsthrilleren Deep house.

Helt siden Ed Harris gjorde spranget ned i den bunnløse skrenten i Abyss, har jeg ventet på den neste undervannsfilmen som skulle gi meg det samme kicket. Jeg turte ikke håpe for mye. Det finnes ikke akkurat et hav (haha) av gode undervannsfilmer.

Litt om handlingen.

Et eventyrlystent kjærestepar leter etter det ultimate innlegget til bloggen sin. De har hørt rykter om et intakt hus som står under vann og bestemmer seg for å og prøve å finne det.

Etter litt hjelp fra en lokal medium suspekt type blir de guidet til location og vist hvor de skal dykke for å finne huset.

Det tar ikke lang tid, faktisk bare en kort dykketur ned så ruver huset fram, men Hallo??? Hvorfor er det hengelås på døra tro? Og alle vinduer boltet igjen?

Ærlig talt, har dere ikke sett skrekkfilm før?

Til slutt finner de et åpent loftsvindu og svupper inn.

Ferden inn i det merkelige, druknede huset er ulidelig skummel. Innover, nedover i det tjukke mørke. Klaustrofobien strammer taket. Det hele føles forbudt.

Deep house er vakkert og kreativt filmet og vannet i seg selv står for mye av ”spesialeffektene”.

Det slår meg, som alltid, at havets bunn ligner besynderlig på verdensrommet.

En kald, enorm underlig verden. Lydløst, vektløst og dødelig.

Selv om jeg aldri trenger å se, eller kanskje viktigere, høre skuespillerambisjonene til Mick Jaggers sønn igjen og både manus og kjemi mellom hovedpersonene er i tammeste laget, så leverer filmen spenningsmessig. Den har mange stemningsfulle, lekre bilder og også et par driitskumle øyeblikk, så jeg kan godt kan anbefale denne videre til de som liker typ undervannsdramatikk.

Det var også denne filmen som hadde den mest intense svettescenen på hele festivalen(!)

I klassisk filmfestivalstil var det bare å gå fra den ene salen og rett inn i den andre denne fredagen.

Ikke bare byttet vi sal, men også tema, fortoning, atmosfære og stil fullstendig da vi satt oss til rette med sure oppstøt etter for mye godteri og kaffe for å se No man of god.

Forrige gang vi så Elijah Wood på Ramaskrik hadde han potteklipp, buddah bukser og dro til et avsidesliggende hus, for å prøve å bli kjent med sin far i Come to daddy (2019)

En film som tar tak i huet ditt og sender det bortover som en bowlingkule.

I No man of god spiller Elijah Wood profiløren Bill Hagmeier.

Filmen er basert på en sann historie.

Seriemorderen Ted Bundy tilsto til sammen 30 drap, men nektet å gå i detalj om hvor, når og hvorfor han utførte dem. Han ble henrettet i den elektriske stolen i Florida den 24 Januar 1989.

Denne filmen tar for seg de siste dagene til Ted og gir oss en bitte liten titt bak sløret på hva slags menneske han var, eller i hvert fall utga seg for å være.

En FBI agent og analytiker ved navn Bill Hagmeier (Wood) fikk oppgaven å ”målbinde” Bundy på hans siste dager. Hans jobb var å prøve å få innsikt i de kriminelles hjerne og forstå hva som motiverte dem.

Han ble kjent og hedret for jobben han gjorde med Ted Bundy.

Er det ikke rart hvordan man alltid tenker at disse beryktede seriemorderne skal se ut og oppføre seg som monstre.

Ted kommer inn i avhørsrommet uten hverken horn eller hale.

No man of god er som sopp i veggene. Det kommer …smygende.

Denne filmen fikk meg til å bli uggen. Harstad var også bleik.

Filmen sniker seg innpå deg bakfra. Mange dystre spørsmål reiser seg og jeg er glad for at vi ikke umiddelbart hadde tid til å snakke noe særlig om den.

Her trengs det fordøyelse.

Etter Ted Bundys betroelser trengte vi en liten pause før vi virkelig skulle marineres av festivalens høydepunkt Titane. Harstad så bekymret ut og jeg ga han grunn til det.

Jeg elsket Julia Ducournaus debut Raw, men visste samtidig at det ikke kom til å bli en tur til Kardemomme by for-å-si-det-sånn.

Litt om handlingen.

Etter en bilulykke som barn får Alexia operert inn en titanplate i hodet. Vi følger hennes voksne liv videre som eksotisk danser.

Alexia er en kald, tøff jævel. Rett som det er dreper hun folk hun synes er plagsomme med hårnålen sin. Når hun blir ettersøkt og politiet begynner jakten på henne, får hun en vanvittig ide. En ide som mest på grunn av tilfeldigheter fører oss inn i en fullstendig absurd kjedereaksjon. Det hele er så sykt og fint og kvalmt og til og med morsomt at jeg føler jeg sitter fastspent på en løpsk, gal karusell.

Titane og Raw er begge filmer som kommer til å kødde med hue ditt.

Felles har de også enestående hovedrolleprestasjoner. Agate Rousseles som spiller Alexia er et funn. En morsom detalj er at Justine fra Raw faktisk er med i en birolle.

Jeg klarer heller ikke riste av meg følelsen av at begge disse filmene kan være ekstreme filmer om puberteten.

Det ubegripelige følelseslivet og begjæret. Sinne. Kaoset som oppstår i en kropp under utvikling og den forløsende katastrofen.

Det strømmer på med så mye tanker og følelser at det er vanskelig å skrive så mye mer uten å ødelegge opplevelsen.

Titane er en kanonball av en film!

Vakker visuell, måpende sjokkerende, kvalmende, grensesprengende mildt sagt en utradisjonell opplevelse som rører og ryster samtidig.

Julia, you got my attention!

Etter at Harstad hadde tusla tilbake til hotellet med krum rygg og glassaktige ”nå-har-jeg-fått-nok-for-i-kveld” øyne, dælja vi andre innom kveldens 4 film.

Har du noen gang spist bløtkake med tuttifrutti strøssel og får-i kål-rett etter hverandre? Nei?

Like sprøtt virket det å gå fra dama med titanhue til mannen som elsker mordere i skinnhansker.

Alan Jones filmkritiker og medkurator for London Frightfest introduserer, like entusiastisk som alltid, Dario Argentos første film Bird with the crystal plumage.

Bilde er fra en tidligere Suspiria visning

Jeg har alltid hatt et sterkt forhold til Darios filmer og storkoste meg med nostalgien, sjokkrosa blod, ekstreme karakterer og intens stemning som bare kan gjøres på den Dario måten.

Litt tyngre var det for mine to venner som skulle introduseres for dette rett etter Titane og uten noe særlig kontekst av hverkens Darios historikk eller giallo-sjangeren. Kort fortalt er giallo Italiensk spaghetti-thriller eller du kan si det er en slags forgjenger til slasher sjangeren. Den hadde sin storhetstid 60-70 tallet og kjennetegnene var mye (stilig) vold, kunstneristiske drap og avkledde damer.

Jeg kunne tilgi mine venner å ikke helt fikse overgangen og jeg lot til og med en av de sovne bittelitt uten den krasse dytten i skulderen. ”Følg med da!”

Det hadde trossalt vært en krevende dag.

 

Uthvilt, koffeinlada og med baconsmak fortsatt hengende i munn var Harstad og jeg klar for å starte festival Lørdagen med dokumentaren The history of metal and horror.

Jeg personlig elsker disse dokumentar-avbrekkene på Ramaskrik.

Mest uforglemmelig er Leap of faith- William Friedkin on the Exorcist og Memory: The origins of Alien, men også fantastisk skreddersydde gullkorn som Hauters: The art of the scare, Frightfest; Beneath the dark hart of cinema og Rom 237

Litt om handlingen.

Selveste Michael Barryman (The hills have eyes) introduserer The history of metal and horror dokumentaren i et postapokalypisk scenario.

Han undrer: Hva er det som gjør at horror og metal går så godt sammen?

Når var det koblingen av horror og metal oppsto,- eller har den alltid vært der?

Dokumentaren går rett i sakens kjerne etter det; En haug med både nye og gamle hard-rock artister snakker ut om deres relasjon til film og inspirasjon gjennom horror-sjangeren.

Alice Cooper, Gwar og Marilyn Manson forteller om deres første møte med skrekkfilm og hvordan det har påvirket tekster, sceneshow, image og adferd.

På den andre siden forteller Tom Savini og Rob Zombie om hvordan de har brukt metal-musikken som et virkemiddel i sine filmer.

Denne dokumentaren er en nostalgisk, morsom reise gjennom jungelen av referanser, hyllester, siteringer og inspirasjon de har fått av hverandre. De to elementene flettes sammen på en ganske så interessant måte. Mange av de gamle coverne jeg fant i pappas eller storesøsters CD-hylle viser seg å være direkte plagiert av forskjellige skrekkfilmcovere.

Hvordan kunne jeg unngå å se dette?

Bittelitt slitsomt at metal musikk går kontinuelig i bakgrunnen gjennom HELE dokumentaren, men ellers var det veldig gøy!

Gjengen på fire samlet seg senere på kvelden etter litt egentid, shopping og øl på hotellrommet for å se et av festivalens høydepunkter dette året.

Harstad var oppglødd og klar for å kaste seg ut i ilden igjen.

”Jeg husker godt Felicity, gjør dere?”

”Jaja! Det ble faktisk kåret til et av de hundre beste Tv-showene gjennom tidene! ”

”Jeg husker best håret hennes, krøllene!”

For de som ikke vet det, var Felicity en serie på 90-tallet med Keri Russel (krølledama) i hovedrollen.

Nå skulle vår alles high-school yndling prøve seg på skrekkfronten i Scott Coopers småby-skrekkdrama Antlers;

-Big Bear got sick and his insides turned black. Big Bear has become more angrier and meaner, because they had no food, no meat. But they had each other- 

Filmen er basert på novellen ”The quiet boy” og handler om en lærer som blir bekymret for en innesluttet og traumatisert elev. Hun drar hjem til gutten og bekymringene blir ikke mindre når huset som virker tomt og livløst likevel rommer forferdelige lyder.

Noe merkelig foregår i den isolerte småbyen i Oregon. Et hjemmebesøk hos en elev leder til makabre og redselsfulle oppdagelser som skal vise seg og ha røtter langt utenfor deres fatteevne. Etter hvert som de avdekker mer av sannheten, blir det bare enda mer skrekkelig. Kan hele byen være i livsfare?

 Antlers etablerer en god skremmende stemning tidlig i filmen.

Den går i noen velkjente ”skrekkfilm-feller”; Ingen venter på backup og det ser fortsatt ikke ut som barnetegningene er laget av et barn, men det er jo trossalt en del av oss som fortsatt elsker disse klisjeene i skrekkfilm?

krølledama

Den neste filmen på lista denne kvelden var en sånn film som alle bare;

”Ikke les noe om den, ikke se trailer – Jeg vil ikke si noe om den, men du må se den!”

Det virker sikkert rart at jeg gjør akkurat det motsatte nå, men jeg skal holde meg kort og spoilerfritt.

 Litt om handlingen.

En familiecamping får et sjokkerende og dystert utfall når fortiden innhenter dem i filmen Coming home in the dark

Ingenting er som man tror i denne innadvendte roadtrip-thrilleren.

En velspilt psykologisk thriller som pirrer med flere tolkninger. For min del ser jeg et større potensiale i filmens helhet, men den setter absolutt i gang en del tanker hos meg. Det er kanskje et bevisst virkemiddel å la publikum ”henge” og ikke gi alt for mange konklusjoner.

Innimellom ivrige samtaler i baren, middager, quiz og halvlunka pølser klarte vi til sammen å få med oss flere filmer enn noen gang tidligere på Rama;

To gutter blir kidnappet i The boy behind the door. Den ene klarer å bryte seg fri, men drar tilbake for å prøve å redde kammeraten som skriker inne i et hus.

En ung kvinne er fanget både psykisk og fysisk i sin egen leilighet med en ubehagelig sannhet som kryper ut igjennom både de elektriske apparatene og luftsjakten i Alone with you.

Sopptur i skogen blir aldri det samme etter du har sett Gaia og en enke må finne ut av ektemannens mørke hemmeligheter etter hans død i The night house.

La deg forvirre og fasinere av In the Earth og hva er vel ikke mer passende enn en ultragrafisk Asiatisk pandemi-splatter helt på tampen aka The sadness.

Morsomt er det også med alle kortfilmene og å få være med på å se uferdig materiale på kommende norske grøssere.

Det som virkelig satt en støkk i meg helt uforberedt, var et uredigert klipp vi fikk se av en ny norsk skrekkfilm som(foreløpig) heter Marerittet.

De som har lest Ekkelt vet at jeg selv har slitt med søvnparalyse og Marerittet bruker dette som hovedvirkemiddel.

Det kan være derfor det gikk så hardt innpå meg, men det kan også være fordi dette klippet vi fikk se fra filmen var helt vanvittig skremmende. Den ene scenen fikk alle hårene på kroppen min til å stritte av skrekk og forventning. Det var akkurat som om det ble mer intenst fordi det var uredigert!

Gleder meg skikkelig til denne kommer!

Hvilken annen festival kan du ligge i et oppvarma badebasseng og se re-maken av Pirahna og spise salt sild? Eller sitte godt innpakket i tepper, nippe rødvin i en mørk park og se Fritt vilt? Drikke gløgg på låven mens du ser Juleblod og hvis ikke snøstormen hadde blitt så vill, hadde vi kunne kost oss med Pet semetary på Oppdals lokale kirkegård(!!!) En horrornørd blir jo mo i knæra av mindre!

Pirahna på lerret i Oppdals badeanlegg

Denne festivalen fremstår å være både lidenskapelig, proff og selvsikkert gjennomført fra starten,- og den blir bare bedre og bedre.

Hvert år er det som om festivalen vokser på seg selv og står blystøtt i sitt eget konsept. Alt går på skinner, alle er fornøyd. En kjendis og en black-metal fyr fra Enebakk kan godt sitte på samme bord og snakka om film eller hvasomhelst selv om de ikke kjenner hverandre. Her er alle på lik linje.

Dissa folka som startet dette engang i tia, har virkelig skapt noe unikt og samlende. Det er ikke bare på grunn av filmene jeg fortsetter å komme tilbake og gjerne vil dele opplevelsen. Det er et slags fellesskap og en egen liten verden. Litt som å gå rundt i sin egen film en hel helg.

For meg har det blitt som å komme ”hjem”

Og for den som lurer så er Harstad Rama-frelst og ny billett er kjøpt til 2022!

En spesiell takk til Terje Mørk som introduserte meg til festivalen.


What did you just say? -Innlegget har spoilers!

Når jeg for sju år siden lå og føda var det en av jordmødrene som sa noe. Til hennes forsvar var jeg rimelig rusa, men det jeg hørte var følgende;

”Ja, jeg vet det er vondt. Noen tenker faktisk at de vil dø”

Daaafuq??

Det er sånn i dette livet, at noen strofer og kommentarer etser seg fast i hjernemassen. Sånn har det i hvert fall alltid vært for meg.

De blir liggende der og putre, til det ligner mer på en stemning fremfor ord. De kan trigge følelser og sette i gang en kjedereaksjon av tanker, som en eføy, som slynger seg sakte men sikkert innover, oppover og utover en boligblokk og tetter igjen vinduene.

De varer.

Det er det samme på film.

Hvorfor noen formidlinger av setninger og tonefall i filmer klorer seg litt ekstra godt fast i nervesenteret mitt, kan ha forskjellige grunner;

Jeg kan assosiere med noe jeg selv har opplevd, det kan være kombinert med en ekkel stemning, et spesielt bilde eller sammen med passende filmmusikk.

De sterkeste og mest intense øyeblikkene kan ofte være de frasene som ikke burde blitt sagt,- eller som nærmest trues fram,- hviskes eller hveses fram. De som har ulma og grodd og blitt så mektig at de så vidt tåler dagens lys. Stillhet kan faktisk også være ganske høylytt og fortelle sitt.

Disse…- jeg kaller de, kommentarene, kan være med på å legge ”ankeret” i en film.

De kan introduserer oss for det virkelige alvoret i en situasjon, være en metafor eller en villedelse.

De kan oppklare et mysterium, komplisere det ytterligere eller noen ganger snu filmen helt på hodet.

Noen ganger er det ikke selve replikken som går inn på meg, men heller måten det blir sagt.

Jeg vet ikke om det fler som har det sånn, men for meg kan det faktisk være den eneste faktoren til at jeg ser en film igjen.

På tide å ramse opp noen av de ekleste ”kommentarene” jeg ikke klarer å glemme:

Donnie darko (2001)

Dommedagskaninen Frank svarer på spørsmålet om hvorfor han går rundt i et teit kaninkostyme:

Why are you wearing that stupid mansuit?”

Anything to survive (1990)

Film laget for Tv om en familie som styrter og havner på en øde iskald øy. Faren og sønnen må skjære av seg tærne. De har fått koldbrann. Gutten protesterer;

Dad, if we do that, we wont be able to walk!!!”

Faren annonserer mørkt tilbake;

”It dosent really matter son… we cant walk anyway..”

 

Black christmas (1974)

En gal mann telefon-terroriserer et pikehjem i juleferien og han virker å referere ganske personlig til en av jentenes abort;

”Just like having a wart removed”

Saw (2004)

To menn er fanget og fastlenket i foten. De har fått utdelt hver sin sag. Den ene prøver desperat å sage over lenken.

”He dosent want us to cut through our chains ”

Gladiatoren (2000)

En stakkars mann får vite hvordan kona og sønnen ble drept;

”They told me your son squealed like a girl, when they nailed him to the cross”

 Jurrasic Park (1993)

En jeger og dinosaurveteran går i sin egen felle når han blir angrepet fra siden av en raptor, men rekker å vise mer fasinasjon enn redsel rett før han dør.

Clever girl”

Det tomme blikket og monotone stemmen til Patrick Bateman, som forteller deg hvordan det er å være et menneskekarosseri i American psycho (1999)

«I simply Am not there» 

Alien 3 (1992)

Ripley aksepterer matt og sørgelig i den tredje filmen at hun er dømt til å leve med Alien tett ved sin side;

 ”You been in my life so long, I cant remember anything else”

Terrified (2017)

En nylig avdødd gutt har tilsynelatende gravd seg opp fra graven, trasket hjem og satt seg ved spisebordet med et glass melk. En eks politimann setter seg på huk foran den råtnende og ulevende gutten og spør oppriktig:

 ”Whats happenig kid ? Why did you decide to visit us ”?

Jaws (1975)

Den erfarne sjømannen Quinn forteller om når han og troppen lå i vannet og ventet på å bli reddet, mens haiene sirklet dem sakte men sikkert inn;

 ”When it comes at you it dosent really look alive. ….Untill it bites you

Fight Club (1999)

Tyler (i Brad Pitts skikkelse) nekter å la seg knele i en slåsskamp, og med et kjøttkake lignende ansikt og blod sprutende ut av munnen skriker han mot sin motstander:

You dont know were i been Lou – you dont know where I’ve been!!”

No country for old men (2007)

En vettskremt mann er vitne til et mord og spør morderen.

”Are you going to shoot me ?”

Morderen snur seg sakte, ser han inn i øynene og spør:

That depends. Do you see me?”

 Twin peaks serien (1990/1991)

En agent forviller seg inn i et slags vrengt univers og møter en dverg som snakker med opptak baklengs, kjørt forlengs eller no sånn, som forteller han;

 ”When you see me again, it wont be me”

Nattevagten (1994)

En psykopat har lenket fast en stakkars mann:

 ”Har du noensinne blitt slått ihjel? Jeg kommer straks tilbake”

Alien (1979)

Når mannskapet på Nostromo blir fortalt av androiden Ash nøyaktig hvor farlig den åttende blindpassasjeren er;

”You still dont understand what you are dealing with here? A perfect organism, its structural perfection matched only by its hostility”

 

Identity (2003)

En mann lurer på hvorfor han blir fortalt en lang historie om en schizofren morder som heter Malcom og psykologen svarer alvorlig:

 ”Because you Edward, are one of his personalities”

 Når Marion må finne ut akkurat hvor avhengig hun er av dop i Requiem for a dream (2000)

Dealeren(en skikkelig ekkel dude)har dratt fram utsyret sitt og ser forventlingsfullt på henne;

“I know it’s pretty, baby, but I didn’t take it out for air”.

 Dawn of the dead (1978)

 ”When theres no more room in hell, the dead will walk the earth”

 Halloween 2 (1981)

Psykologen til en gal mann forteller hvorfor pasienten hans akkurat tok seks kuler i brystet, reiste seg og gikk fra åstedet;

”I tell you this isnt a man! Its the uncontiouse mind”

The Strangers (2008)

Et par blir helt uprovosert torturert, jaget og spør gjerningsmennene rett før de skal bli henrettet;

”Why are you doing this ??”

 ”Because you were home”

 

 Copycat (1995)

En kriminalbetjent må gi den sjokkerende beskjeden til en agorafobisk kvinne som nekter/ikke tør å forlate leiligheten sin;

 ”The man who has killed five women in this town, was just in your appartment ”

3 women (1977)

 Et gullkorn fra en av hovedrollene;

”Twins. Bet it’d be weird. Do you think they know which ones they are?”

Stephford wives (1975)

Når Joanna knivstikker venninnen og hun bare fortsetter og prate som ingenting;

”Now Joanna, why would you do a thing like that, when I was just going to make you coffee. I thought we were friends”

 

I spit on your grave (1978)

En dame tar hevn etter en brutal voldtekt og skjærer av penisen til en av voldtektsmennene i et skumbad. Han vet ikke at det skjer og tror fortsatt hun gjør helt ”andre ting”

”Thats so sweet its painful”

Og litt senere; ”Oh god! It wont stop bleeding”

Salmens Lot (1979)

En levende død prøver å øyekontakt med en mann for å hypnotisere han. Stemmen hans høres ut som den kommer fra hælvetes grumsete dyp.

” Look at me, look at me. LOOoooK –LOOoooK”

Presten forstår at han prater med selveste Satan i The Exorcist 3 (1990)

«I cut her throat and watched her bleed. She bled a great deal. It’s a problem I’m working on, Father. All this bleeding»

Når en mystisk oppringer blir enda mer mystisk og truende i Skrik (1996)

«Maybe thats because im not Randy»

Who fraimed Roger rabbit (1988)

Helium stemme har aldri vært mer traumatiserende enn når Jugde Doom blåser opp sin flate kropp, øynene detter ut og han skriker;

«Remember me Eddy?? When I killed your brother, I talked JUST LIKE THIIIIS»

The visit (2015)

Et søskenpar synes besteforeldrene de nettopp har møtt oppfører seg underlig. De ringer moren på videocall og forteller. Når de filmer besteforeldrene gjennom et vindu får de den sjokkerende beskjeden av moren;

 ”Those arent your grandparents”

De dødes tjern (1958) skremmer fortsatt vettet av meg. Dette er et utdrag fra dagboken til Werner som bor i en hytte like ved tjernet.

«En besynderlig uro har kommet over meg. Det slo meg med det samme jeg kom hjem fra formiddagsturen i dag; Det har vært noen her inne!»

Boka er enda skumlere.

Liten quiz helt til slutt. Hvilke filmer kommer disse sitatene fra; 

The calls are coming from inside the house!

Their here.

Heeeres Jhonny!

The questions isnt who am I, the question is where am i?

He came home.

Welcome to prime time bitch!

Were gonna need a bigger boat.

There never was an Aron, counsellor

Mother, I turned the cooling- unit back on. MOTHER!!!

Jesus wept.

Your gonna die up there.

I see dead people.

We all go a little mad sometimes.

Come play with us DANNY..

ITS ALIVE!

Im scared to close my eyes, im afraid to open them up..

Sometimes. dead is better.

Was it the boogieman?

I think im pregnant.

We dont need to be friends, were family.

Miles, what did you do to the baby?

For hælvette, Kom dere vækk! det er ikkhe en bikkhsje!

«BOOOYYY!

Og hvilke kommentarer sitter som bæsj i kram snø hos deg?

 

«Its someone in my head but its not me»- Pink Floyd

 


Fødselen (Nei, ikke DEN fødselen)

Jeg sitter å tenker tilbake på den gangen en av vennene mine lente seg over bordet og sa: ”Nå har du snakka om filmer i nesten to timer i strekk… Skal vi prate om noe annet? ”

Jeg ble målløs,- fornærmet, flau og litt sint. Var det mulig liksom, å ikke ville høre meg utbrodere om de fæleste ekleste filmscenene jeg hadde sett? Kunne det virkelig være tilfelle at vedkommende, som jeg karakteriserte som en relativt nær og ikke minst oppegående venn, ikke var interessert i mine følelser knyttet til disse scenene?

Ufattelig!

Han må ha sett reaksjonen min og fulgte opp med en setning som sikkert i utgangspunktet var ment trøstende, men endte opp med å bli like knusende som selve budskapet; ”Du kunne jo heller begynt å skrive ned alt dette, også kunne de som faktisk er interesserte lese om det?”

Jeg fnyste og viftet vekk setningen hans, som å prøve å bli kvitt en halvdød, forvirra flue og helte innpå den siste slurken med lunka, tam Ringnes. Mest for å bedøve et såra horrorhjerte.

Det var ikke før senere den kvelden jeg kjente at noe begynte å spire. Setningen hans fortsatte å svirre rundt i hodet mitt.

..Skrive det ned..

..de som faktisk er interessert..

Ekkelt ble født.

Ekkelt begynte som en video-blogg og jeg var skikkelig fornøyd med konseptet. Jeg og en hodeskalle som fikk navnet ”sjef” (av en eller annen grunn) anmeldte ekle filmer og ga de tentakler for ekkelhet.

Ganske fort fant jeg ut at det var mange filmer som skulle anmeldes og en video-blogg med effekter og redigering tok altfor lang tid.

Jeg måtte finne på noe annet,- så jeg skrev.

Skrev om hjemsøkte steder, monstre i vannet, atomkrig, massemordere, oralsex på hester. Familieforhold som er råtnet inn til grunnvollene, knirkende kjellertrapper, dævvinger som kravler seg ut av gravene sine. Folk som ble sydd sammen rumpe mot munn eller sitter fast i sin egen forferdelige tidsloop. Fostre med blå lepper og snø på øyenvippene, Satan inni små jenter og gutter, latin på gamle båndopptakere kjørt baklengs, forlengst, sidelengst og parallelt, desperate mennesker i desperate situasjoner og ikke minst store kjøttetende kaniner (som startet alt dette for over 30 år siden)

Night of the lepus

Her er vi 9 år senere og Ekkelt lever ennå. Ikke like kontinuelig i produksjonen som før, men likevel.

Neste år blir min førstefødte blogg Ekkelt 10 år.

Det er på høy tid å bli vemodig.

Det er ikke alltid like lett å drive en blogg.

Om dere bare visste hvor mange anmeldelser som ligger på macen, som aldr får se ”dagens lys” fordi jeg føler de er for åpenbare, uinteressante, dårlig skrevet, eller bare for likt alt annet.

Jeg kan bli misunnelig når jeg ser andre ”spy” ut anmeldelser like lett som å kaste en snøball. Jeg fåkke til sånt.

Jeg har ofte lurt på om min filmlidenskap holder på å gro av meg, men jeg tror (heldigvis )ikke det er tilfelle. Jeg ser like mye film som før, Ramaskrik er fortsatt viktigere enn julaften og jeg babler ennå høl i hue på folk om analyser og mine egne ideer til sequels og prequels.

Så hva er greia med dette innlegget?

Forsvar? En unnskyldning? Inspirasjon?

Jeg antar det er som det alltid har vært; Jeg deler følelser.

Helt siden jeg så Night of the lepus gjennom dørsprekken og mamma slo lemmen over alt som het skrekkfilm i lange tider, har jeg hatt en betydelig trang til å utforske disse tingene via bøker og skjermer. Tenk på det, mange år av livet mitt har jeg vært så altoppslukende opptatt av akkurat dette. Gjennom en halv livstid har jeg måttet hale og dra ut av folk i tide og utide, Hva synes de er ekkelt og ikke minst hvorfor?

Jeg tenker tilbake på stakkars pappa(66)som bare ville ha litt ro og fred i bilen på vei til jobb og blei nedsnødd av spørsmål og undringer hver eneste morgen av en masete 7 åring.  “Pappa, hva er det skumleste filmen du har sett? Jammen pappa, duu? Hva var det ekleste. Pappaaaa? pappaaaaaa? Når var du reddest og hvor redd var du??”

Han ga samme svar hver gang, mens han beit på en negl som ikke kunne bites lenger ned. (Han var redd for helt andre ting på den tia)

“Foggy”

Han sa det både høytidelig og likegyldig.

Jeg klarte ikke å tenke på no annet enn såkalt “Foggy” i mange år etter det. Hvis pappa synes det var det ekleste han hadde sett, da måtte det jo være selve bløtkaka av skrekkelighet. Jeg regelrett lengtet etter den. Som en alkoholiker som venter på at polet skal åpne.

“Foggy” ekke no film.

Jeg forsto noe i senere tid, etter mange år med nytteløs leting, mye frustrasjon og amputerte forklaringer om filmens handling, at pappa muligens hadde bomma på tittelen.

Han mente selvfølgelig Carpenters The fog. (Nei, vi hadde for dårlig råd til å ha pc og google på den tia)

For de som ikke vet det så handler The fog (1980) om en tåke som plutselig ruller innover land i en liten kystby,- akkurat 100 år etter at et skip angivelig sank eller ihvertfall forsvant sporløst ute på havet. Fun fackt er at både Jamie Leigh Curtis og moren hennes Janet Leigh (Hallo dusjscenen I Psycho) spiller sammen her.

Nettopp på grunn av alle forventninger og fantasier knyttet til denne filmen ble den en middellmådig opplevelse i sin tid. Jeg ble trist av det. Nesten som kjærlighetssorg.

Nå(I såkalt voksen alder) synes jeg den er awesome fra ende til annen på sin deilige retro måte.

Forventning er en finurlig ting.

Reisen gikk videre.

Min tante bodde i et hus ved siden av kirkegården. Jeg vet det høres ut som jeg bare finner på ting, men det er sant! Huset hennes kalte vi Villa ville kulda- det er også sant. Og det var akkurat sånn. Litt skeivt, rart, ingen av rommene hadde samme farge eller stil. Og hun hadde faktisk hest i hagen!!  Masse ræl. Sånt som barn elsker.

Min søster er fortsatt 7 år eldre enn meg, til glede og besvær. Det var ikke mange kanaler på den tia, men merkelig nok klarte hun alltid å finne frem til noe skummelt på Tv og skremme livet av meg. En episode av Twilight Zone som jeg aldri klarte å finne igjen herpa søvnen min den natta. Det eneste jeg husker er at to jenter er i skogen og noe rart skjer med ansiktet til hun ene.

Ekstra traumatisk ble dette siden vi hadde vært på kirkegården før på dagen og tatt på en sølvfugl på en gravstøtte. Søsteren min annonserte det som bad news. De kom til å komme vraltende fra grava si og å ta hevn på natta.

Jeg husker ennå vi skulle kjøre derfra dagen etter og jeg bare ”måtte gjøre noe” før vi dro. Løp bort til gravstøtten med sølvfugen og sa unnskyld med hviskende stemme.

”Vær så snill og ikke følg etter meg”?

Min søster kommer til å dø av latter hvis hun leser dette, men sånn var det faktisk og senere hver gang vi var der  sendte jeg smellkyss til kirkegården.

Eple faller ikke langt fra kaka. Det var ikke mange år senere at jeg traumatiserte min lillesøster på 10 år med Pet semetery. Filmatiseringen av Stephen kings bok med samme navn om en kirkegård der folk begraver kjæledyrene sine og en familie opplever at deres døde katt plutselig kommer tilbake en smule mer rufsete og humørsyk. (Det er forsåvidt laget en ganske så forferdelig re-make nå nylig).

Jeg trodde Pet semetery var et greit sted å starte for en 10 åring og kunne ikke se for meg at scenen i filmen om søsteren til hovedpersonen med en rar ryggsykdom skulle resultere i en så altoppslukende frykt. Jeg måtte betale prisen ved et å ligge våken og berolige henne en hel natt.

Ironien er at min lillesøseter ville snakke om en av verstingen når jeg nylig spurte henne om det ekleste hun hadde sett;

A Serbian film” rett og slett fordi den er helt syk. Mann som voldtar et spedbarn i det øyeblikket den blir født, mannen voldtar sitt eget barn uten å vite det. Jeg ble faktisk dårlig, av å tenkte på den filmen lenge.

 Også har han jo sex med en kvinne og kutter av henne hodet samtidig. Det er liksom så mye sykt i den, og jeg liker ikke når barn eller gamle mennesker blir utnyttet sånn. Det var rett og slett ubehagelig.

 Den rotet liksom med tankene mine på hva som er greit og ikke greit. Men på en så drøy måte at jeg følte meg kriminell bare av å se på den”

-Lillesøster 20

Jeg har spurt naboer på balkongen i Syden og en britisk mann som mata duene rett fra nevvan svarte dette;

”You see, we lived on a farm, and every day i would stand in the fields with food in my hands and the birds would surround me, sit on my head, my arms, eating from my hands,- and I was totally comfotable with that»

The birds

I remember that was the most disturbing part of the movie, the unlogical evilness of theese birds- so far from my image of theese anilmals”

 – Veldig solbrun Mann (60)

Jeg har terrorisert kollegaene mine på kjøkkenet;

«Jeg husker ikke hva den heter, så jeg må google litt. Ah her er den. Irreversible. Lite klipping og lange ultravoldelige scener.

Den brutale volden som ikke slipper deg et sekund. Det realistiske. Det svimlende hatet. Som bare kan produseres av et menneske- og av dets natur. Det er skremmende fordi det er sånn det er. Vi kan være demonene. Folk. Vanlige folk.»

-Alexandra, 50

Kokken måtte også svare for seg, selv om han måtte tenke flere dager før han svarte;

Jeg er en familiemann og i vår kultur er familiebåndet så sterkt. Jeg tror det var det som fikk meg og kona til å gråte oss gjennom store deler av filmen og klemme hverandre etterpå. Fordi vi følte oss så heldige, for å ikke ha måttet oppleve ( han banker i bordet og jeg lurer på om jeg faktisk ser han bli blank I øynene) noen større tragedier i familien»

-Mann 58

Jeg ringte faktisk til Lørenskog sykehjem (lenge før corona) og spurte om jeg kunne komme å prate film med noen av de gamle, men klarte ikke å få noe ordentlig svar verken på tlf eller mail. Først da jeg tok mot til meg og spurte pent om å få sette meg ned på Spiseriet på det lokale senteret en lørdag, kunne eventyret med seniorene begynne;

”Dokumentarer basert på virkelige hendelser,- det er vanskelig å komme på en bestemt, men Leni Riehfenstals nazipropagandafilmer fra 30-40 tallet var ganske guffne” sier Svein tankefullt og rører rundt i kaffen som på ingen måte er varm lenger.

”Du vet ikke hvem Leni var du? For ung” sier han halvveis arrogant og halvveis informerende; ”Hun var en tysk kvinnelig reggissør fotograf, skuespiller, danser og korreograf.

Det er dette med realiteten som er ekkelt. Både det som skjer og det som har skjedd. Og om historien vil gjenta seg”

(Svein Erik- 79)

En rynkete hånd som helt tydelig er hos manikyr ihvertfall en gang i måneden, tar tak i en serviett og tørker en allerede tørr flekk på bordet. Hun tar ordet;

 “Jeg så Nattevakten  i 1994.

Alle måtte se denne, alle snakket om den. Det var en av de første grøsserne fra Danmark og den ble en stor suksess på kino. Handler om en ung mann som får jobb som nattevakt på et likhus i kjelleren på et sykehus. Og jeg husker at eneste mulighet for å rømme til slutt, var at en måtte skjære av seg tommelen – for å komme ut av et håndjern eller noe lignende.

 Jeg liker ikke skrekkfilmer, men kanskje jeg liker skandinaviske best om jeg skal se noe i den duren.

Får alltid en ekkel følelse på sykehus etter dette.. “

-Anonym dame med velstelte negler

En dame som har sittet stille skyter plutselig inn så krøllene danser.

«Åh! Nå husker jeg noe som skremte vettet av meg. Det var en serie på NRK sendte på åttitallet. Den blei kjempepopulær. Blodsnø eller no sånn. Jeg husker det var så skummelt. Folk dør i hytt og gevær. Hele tiden lurer man på hvem som er hvem. Og krigen som gjør at allting blir enda mer anspent»

«En annen serie når jeg først begynner å tenke sånne ting er Malstrøm. Det var en sånn stemning huff..

Hun rister på hodet som om resten er for grusomt å si.

Svein lyser opp og stemmer i «JA! Dette husker jeg også. En dame som arver to hus. Det var noe med et hus med et bilde på veggen av en dame»

«Jeg husker godt en scene der hun plutselig ser det er lys i det tomme huset på natta og en dame i hvit kjole står utenfor, men når hun kommer over så er det bare masse dukker som sitter rundt i hele stua. Stappa med dukker. – Åja de dukkene var så ekle. Måten de strirret på. Jeg klarte aldri helt å glemme det»

-(seniorer)

Et sterkt minne for meg personlig er når en gutt i sjette i klasse viste meg en skrekkfilm. Faren jobba i videobutikk, hvis noen husker de??

Filmen var Fredag den 13, Jason goes to hell. Du husker den hvor slangen kryper utta maska vel?

Det rare var at mens jeg satt på promperommet til denne gutten i klassen og så på en gedigen skurrete skjerm at  en mann spiste en annens hjerne for å føre ondskapen videre, følte jeg meg forundelig på plass akkurat der jeg skulle være.  Jeg lurte på hvorfor jeg følte meg så «hjemme». Hvor enn sykt det må virke så falt bitene på plass. Jeg visste at skrekkfilm ville bli en stor del av mitt liv. Og jeg visste også at jeg ønsket å dele det med andre.

Den intense nummenheten etter Blair witch, nostalgien Hellraiser  gir, de søvnløse nettene etter Ringu, kaldsvetten etter Threads, uroen etter The tenant, hjertebanken etter Martyrs, oppspiltheten etter Braindead, sorgen etter Lilja forever , skrekken etter Alien, klaustrofobien etter Descent, uggenheten etter Men behind the sun, nervekjøret etter Babadock, de nye følelsene etter Raw, tradisjonene med Changeling og Curtains og alle de kjente og ukjente universene som tar meg med på forskjellige reiser igjen og igjen.

Og ja, mange steder på veien spør jeg meg selv ; Er dette virkelig nødvendig? Hva slags hensikt har dette? I det store og hele. Seriøst, har ikke du barn og burde gjøre viktigere ting?

Det er mulig det, men nå er det skrevet og nå er det delt.

 

Hva er ditt første sterke minne til skrekkfilm og hva var det?

 


Fuc sau che ji sei (2010) aka Revenge: A love story.(mini spoilers kan forekomme)

”Funny thing about revenge, it could make a killer out of a nun”

Hva er det egentlig som gjør det så deilig å se en skikkelig god hevnfilm?

En handling totalt blottet for samvittighetskvaler og moral. Er det den oppbyggende sitrende følelsen av urettferdighet, som man så inderlig lengter etter å bli stabilisert? Våkner det primitive i oss? Ustyrlige følelser, som å ville slå, vræle eller løpe så fort man kan. Hevn kan være en grusom trend, men det kan også være enormt tilfredsstillende.

Litt som å sprekke en vannblemme. (Hvis man orker sånt da), eller at han som akkurat var arrogant mot meg i kassa går rett inn i en glassdør.

«An eye for an eye will only make the whole world blind»

For meg er det ofte anti-helt faktoren. Mannen i gata; den kjedelige, rolige revisoren tar av seg slipset og brillene og tar fram en machete. Det å pirke i det uberegnelige som bor i oss alle. Jeg vil nødig ”reklamere” for hevn, men det da være lov å leve seg litt inn i denne fengslende settingen på film.

 

«Revenge is a confession of pain»

Midt imellom ”klassikere” som Oldboy, I saw the devil og i selskap av andre hevnfilmer fra Asia som The chaser og Confessions finner jeg Fuc sau che ji sei ved en tilfeldighet. Den ligger litt utenfor filmhovedveien og er ofte ikke nevnt engang i hevnfilm-lister. Noe som ofte kan pirre meg mer.

Litt om handlingen

Politiet i Hong Kong står ovenfor en bisarr og grusom sak. Fostrene er skåret ut av to gravide kvinner. En mann har også lidd en grusom skjebne. En ung mann ved navn Kit blir hovedmistenkt da han prøver å flykte fra politiet, men etter hvert som flere mystiske ting dukker opp, blir det uklart om hvem som har skylden for hva.

«Not forgiving is like drinking rat poison and then waiting for the rat to die»

Omtrent sju år før en hevnlysten Matilda Lutz i Jens skikkelse svidde sammen en spiddet mage i Revenge (2017), var det flere som følte seg urettferdig behandlet og så klarest med det svarte øye. Felles har de tittelen og ”ønske” om hevn.

Der Revenge(2017) fokuserte mest på selve hevnen (og ikke no galt i det) formidles Revenge – A love story mer enn noe annet som en kjærlighetshistorie (som jo også ligger i tittelen) og er en hevnfilm med en mer kompleks historie.

En beskjeden mann liker en sjenert jente. Følelsen virker å være gjensidig. En kveld etter at han er ferdig på jobb drar de på en slags første date.

 

«We should forgive our enemies, but not before they are hanged»

Vi ser så vidt snurten av en nydelig begynnende kjærlighetshistorie, før en serie av tilfeldigheter klusser til absolutt alt og ting rett og slett går bittelitt til hælvete.

De settes begge på en hard prøve, både for seg selv og for hverandre. Selv om mange prøver å sabotere deres inderlige ønske om å være sammen og verden noen ganger serverer en drittstorm er det ingen tvil.

De hører sammen.

Filmen balanserer hårfint mellom en rørende, skjør kjærlighetshistorie og provoserende ”sveiseblind” vold og begge scenarioer er like lidenskapelig formidlet.

Asiatiske filmer har alltid det lille merkelige ekstra. Alt fra snodige melodier på tonefallet til uforståelige, men intense stemninger; En kjærlighetsscene har vel aldri vært mer absurd enn det å dytte hverandre på en ødelagt karusell under tre svære pandabjørn-ballonger med lys. For så å ende i en totalt absurd ropeseanse til en død mormor..(!)..

Måten filmen formidler utviklingen og stemningen mellom disse to utskuddene, gjør at man lettere kan relatere til hevnlysten, når ting begynner å bli ”hårete”.

 

Vengeance is a lazy form of grief.”

Hvis du først klarer å se for deg at noen du er glad i blir blir utnyttet og mishandlet på det groveste, klarer man vel også (urovekkende?) lett å begynne å fantasere om hevn eller ”irettesettelse”. For meg er det på mange måter nødvendig med et slikt engasjement, for at det skal kvalifiseres som en god hevnfilm.

”We have unfinish buisness”

 Samtidig er det alltid viktig med de små nyansene, som gjør det så interessant å være menneske.

Jeg husker jeg så et program på tv engang, hvor du fikk høre historiene til fler barn som var misbrukt av samme mann, men også historien til den pedofile som gjorde det.

Mens de misbrukte fortalte sine historien bygde det seg opp et medlident sinne inne i meg. Hvem kan egentlig få seg til å gjøre noe sånt mot barn?

Det rare var at etter overgriperen hadde fortalt sin historie var det som om flere dører åpnet seg for meg og inviterte inn til flere rom og tolkninger. Misforstå meg rett; å misbruke barn psykisk, fysisk eller seksuelt er aldri ok, men ofte er det aldri så enkelt som at mennesker bare blir født tvers igjennom onde og har det som et oppdrag i livet å misbruke eller skade andre.

Her kommer alle gråfargene mellom svart og hvitt.

“I’m gonna do something far worse than kill you. I’m gonna let you live.”

I den grad det aspektet skal være en faktor i denne filmen er jeg litt usikker på, men vi ser et par scener der noen av gjerningsmennene lufter sin redsel og anger.

Og det kan jo ofte være den banale sannheten; Noen ganger gjør vanlige mennesker dumme ting. Virkelige dumme ting.

De angrer- de vil ha det ugjort. Men skaden er skjedd og de sitter igjen med to valg. Det ene er å stå til ansvar for sine handlinger og innrømme ovenfor alle at du har gjort noe virkelig dritalt og ta konsekvensen av det, men det letteste er ofte å prøve å dekke over.  ”Skyve det under teppet” eller «Pynte juletre» – overbevise hjernen om at det ikke har skjedd.

Mange mennesker lever lange bekymringsløse liv på denne måten.

I denne filmen får vi se hva som skjer når fortiden kommer tilbake for å bite nåtiden i ræva. Hardt.

Blodkar i øyet sprekker som ballonger på Egon, folk blir hengt opp etter diverse lemmer, skutt i filler og slått sønder og sammen. Noen begynner å brenne innenfra,- og det er faktisk første gang jeg ser noen kaste opp flammer på film (!)

Og ikke minst synet av et dødt foster som ligger på et badegulv tilsynelatende fortsatt koblet til en levende mor.

Glem våpen og makt,-styrke og fysikk. Et menneske som ikke har noe å tape kan være de farligste du møter.

Fuc sau che ji sei er delt inn i kapitler og det kan være greit når man skal operere med flere tidssoner. Det gjør den oversiktlig og samtidig litt sånn eventyraktig.

Trådene nøstes sammen og filmen syr sammen et større bilde enn du først så. Der andre filmer ofte bygger opp til hevn, vokser det derimot fram i denne filmen.

 «While seeking revenge, dig two graves—one for yourself»

Et ekkelt minne jeg har fra filmen er en scene fra fengselet, der en mann kreativt nok biter bort sine egne fingeravtrykk, dvs tygger av seg fingertuppene og gnir de mot et spisst hjørne til fingeren rakner..! Ouuuchhh

Sånne «delikate» ting får det til å kile i magen min på en dårlig måte;

Det er for eksempel mye eklere for meg å se noen snitte opp munnvikene med et ark, enn å bli halshogd.

Likevel er kanskje det ekleste å bli omsluttet og spist opp av et uendelig mørke som bare kan vokse i en person, som har blitt behandlet så inderlig urett. Et menneske på bristepunktet. Kun holdt sammen av et altoppslukende ønske om hevn.

Utrykket til en mann som må se på at kjæresten blir gruppevoldtatt av autoriteten, uten å kunne gjøre noe som helst annet enn å henge som slakt fra den ene armen, lenket fast i taket med håndjern. Det svarte blikket hans, som paradoksalt nok lyser av sinne, får det til å sitre i meg.

Jeg elsker sånne øyeblikk på film.

 blir det hevn. Jeg lengter etter hevn!

”Nothing inspires forgiveness quite like revenge ”

Fuc sau che ji sei er en sammensatt, kul film i kategorien hevn og haraball. Solid og vakker. Alt fra en intens autentisk kvelescene filmet ovenfra til magisk slow- motion løping i høyt gress i skumringen med en bil kommende flyvende rett etter.

Revenge (2017) er stiligere, I spit on your grave er mer grusom, Kill Bill er mer underholdene, men for all del historiefortellingen, noen av krumspringene og nerven i denne vinner en plass her på ekkelt.

Tilslutt vil jeg sitere et spoilerfritt utdrag fra siste kapittel hva det angår hevn:

”Hevnen mellom to personer er en kamp mellom vilje, det lokker tilskuere og publikum vil se dem i en dødskamp.

Resultatet blir så grusomt at publikum vil se dem i en omfavnelse, men det blir for kjedelig og en siste dødskamp gjør publikum ufølsomme”

 

Tentakler for EKKELhet 5,5/8


Andra sidan (2020)

 

Jeg har alltid følt meg tiltrukket av forlatte, gjerne litt falleferdige tomme hus.

Det er noe forlokkende og samtidig illevarslende med de blinde mørke vinduene, som man ellers er vant til er opplyst og gardinisert. (det ordet fant jeg på nå)

Det kan noen ganger være som å se inn i en hemmelig forbudt verden, hvor vanlige regler ikke gjelder. Der inne kan hva som helst skje. Men ikke stirr for lenge (er det noen som sier) da kan det hende det stirrer tilbake.

Vi har et sånt tomt hus på en turvei der jeg bor. Det er sperret av for den ene siden av huset har spjælet opp og ser ut som et gapende skrik mot de som går forbi. Strukturen er preget av dette og hele fasaden ser skeiv og forvridd ut.

Som et hus som holder på å dø og har kramper, tenker jeg ofte.

Av og til stopper jeg og glor, og fantaserer om hva slags film man kunne laget av dette.

Losby, Lørenskog

I morgen er det premeiere på Andra sidan. En svensk grøsser som har nettopp skummelt hus som tema. Jeg fikk gleden av å sniktitte på grøsseriene. Å servere meg en flunkanes ny og skinnende hjemsøkt-hus-film, er omtrent som å gi godbit til bikkjer. Hadde jeg hatt hale så hadde jeg logra foråsidetsånn.

Jøg hører mammas skringlende stemme, «Blir du aldri lei??»

Jeg gjør ikke det.

Andra sidan skal være inspirert av virkelige hendelser, hvilket pleier å være en god plattform for å styrke uhyggen. Jeg prøvde å finne ut hva som faktisk var de virkelige hendelsene, men hadde liten lykke med det.

Jeg liker at filmen er skandinavisk, dvs jeg liker bedre og bedre å komme meg vekk fra Amerikanske grøssere. I hvert fall med dette temaet. Jeg vet ikke hvorfor, men det er akkurat som det blir skumlere når de prater enten Dansk, Tysk, Fransk eller tom bare Britisk.

Noen som husker Besøkarna fra (1988) Hvor en familie flytter inn i et hus og snodige ting skjer. Tapeten vil ikke sitte på veggen og et rom på loftet rommer grusomme hemmeligheter. Mulig jeg tar feil, men jeg kan ikke huske at det har vært noen spøkelseshus- filmer fra Svergie som har skilt seg ut etter det?

Besøkarna

Det var derfor ekstra pirrende å lese på «coveret» at; Andra sidan er en «fantastisk, læskig, æckligt film»  og «Den førsta Svenske skræckfilmen i sitt slag»

Litt om handlingen.

Et kjærestepar og hans sønn på seks flytter inn i et nytt hus. Sønnen Lucas begynner etter hvert å leke og snakke med en fantasivenn han sier bor i det tomme nabohuset.

De aller fleste av oss vil at barna våre skal ha venner. Og når man flytter til et nytt sted kan man også, som forelder, godta en liten periode at de er laget av fantasien. (Min het Rassmuss og gikk i rutete pysj)

Lucas sin fantasivenn framtrer mer og mer i det nye huset; Han banker gjennom veggen, vil gjerne leke gjemsel og forteller at han er redd for «gubben». Det er vel unødvendig å si at han ikke viser seg for voksne.

Når faren drar på en lengre jobb tur og Shirin og Lucas blir igjen i huset, begynner underlige ting å skje. Dører som har vært lukket står åpne igjen, en loftstrapp sklir innbydende ned av seg selv. Det hviskes i de mørke gangene om kvelden. Noen ber om hjelp.

Lucas sitter ofte og banker i veggen inn mot det tomme huset.

«Hva gjør du?»

«Ingenting.»

Det er i og for seg greit å ha lengre samtaler på rommet sitt med en fantasivenn, men når det en kveld lekes høylytt gjemsel blir Shirin oppmerksom på at det høres ut som to barn i huset. I en klassisk, men fortsatt effektiv scene spør hun om Lucas kan komme ut fra gjemmestedet sitt under senga, der hun hører han romstere. Plutselig står han i døråpningen bak henne.

Noe ukjent siger inn.

Shirin begynner å ane at noe er galt. Det tilspisser seg når hun snakker med en av damene i nabolaget, som kan fortelle at barnet til de forrige eierne forsvant. En kveld ser hun med sjokk og vantro en liten gutt inne i det tomme nabohuset og hysteriet er et faktum.

Det som virkelig får henne til å revurdere sin egen sanitet, er når hun prøvende banker i veggen inn mot det tomme huset og ganske så umiddelbart får dunkende svar tilbake.

En kveld går hun så langt som å bruke loftet som en inngangsport for å krype ned i det tomme mørke nabohuset. (siden de er linket sammen) for å få noen «svar».

Ferdselen inn dit er redselsfull. Når hun famler seg gjennom de tomme, klandrende rommene, får jeg får en sånn følelse av at her skal ingen være. Kom deg ut for faan. Dumme kjerring, kom deg uuut!!  

Hvorfor må hovedpersonen alltid gjøre disse utfluktene på bekanes svarte natta, ALEINE???

Filmen er gjennomgående mørk. Faktisk så mørk at mørket mister sin effekt tilslutt. Huset føles alltid dunkelt som en kjeller, selv om det er dagen. Jeg prøver å leve meg inn i det og ikke tenke for mye på at ingen sparer såå mye på strømmen. Mange fine silhuetter, bruk av lys, skygge og ullen stemning, men komigjen a? Ikke lys, ikke tv, netflix eller musikk på idet hele tatt –aldri? Huset er jo stille som i gravkammeret.

Andra sidan har en ”enkel” historie som er godt brukt i skrekkfilmverden, men det trenger absolutt ikke være negativt! Det er en grunn til at det er så populært. Men da det er desto ”viktigere” å være kreativ.

Musikken er filmens sterkeste virkemiddel. De dalende illevarslende strykerne får det til å krible, men den kunne nok vunnet enda mer på å stabilisere karakterene før ting begynner å banke, smelle og ting kravler rundt, men det er min (eldgamle) mening.

Filmen klarer innimellom å kapsle en egen, nifs stemning, men den er helt tydelig inspirert av ting som har vært gjort før. Jeg får assosiasjoner til Amytiville, Paranormal activity, Changeling, Babadock, The grugde  og mange fler (!) Det er helt greit å låne litt ideer, men noen ganger føles det desverre som Andra sidan bare er en mash- up av alle skrekkfilmer man har sett. (Som blassert skrekknerd ihverfall.)

På plussiden liker jeg at huset ikke er sånn eldgammel herregård utpå et jordet (med brønn) midt i skogen, uten naboer, typ. Det er bare en helt vanlig moderne hus, som har en kjip infiserende nabo.

Og det gjør det også mer ekkelt,- disse to tilsynelatende vanlige tvillinghusene ved siden av hverandre.

Husene er identiske i sin arkitektur, men kontrasten mellom det opplyste bebodde ”levende” huset deres, mot den hule, dystre, sluknede naboen gir en foruroligende følelse.

Hva skjedde egentlig i huset ved siden av? 

Søta bror har laget en klassisk grøsser. Det er slett ikke værst, men desverre blir den nok fort glemt, fordi den ligner for mye på alt vi har sett før. Ironisk nok kan det også være derfor folk gjerne vil se den. Herregud, Åndenes makt går fortsatt på Tv lizm. Dette er et utømmelig tema folk liker å dyrke.

Disse tingene. Dette såkalte grenselandet mellom det overnaturlige og det virkelige. Som gjør at vi noen ganger setter på nattlampa om kvelden, snur alle lekene til unga som har øyne, ta den lange veien istedenfor den korte over kirkegården og ikke ser for lenge i speilet når det er mørkt. Herregud, en gang i tia kyssa jeg videokassetten til Ringu så Sadako ikke skulle være sur på meg(!)

Vi tror mye rart.

Slike ting er det filmer som Andra sidan spiller på og nettopp derfor er de så populære.

Tentakler for EKKELhet 4/8

 


Kjappis: Butt boy (2019) innlegget kan inneholde små spoilers

En kategori som heter kjappis. Dette er raske, kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser, som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er ferskt:

Det er noen filmer man gleder seg litt ekstra til å se.

Ikke nødvendigvis fordi anmeldelsene er så bra, heller ikke fordi den er basert på en bok du elsker og tro det eller ei det trenger ikke være en eneste dråpe blod heller.

Noen ganger er det faktisk bare sånn at jeg leser litt om filmen og tenker Holy crapping shitbox , dette er så sprøtt må jeg bare se hvordan de har overført det til lerretet.

Det er jo det som er så fantastisk med film.

Jorda kan kollapse og renne ut i et svart bunnløst hull, dyr kan snakke, kolonier på mars og morderiske sauer som går amok. Alt kan trygt nytes fra en soffakrok.

Det var bare et spørsmål om tid før noen laget en film som Butt boy.

Litt om handlingen.

Chip er en vanlig mann med vanlig jobb og familie. Han fremstår apatisk av kjedsomhet til begge deler. Etter en rutinemessig prostata undersøkelse starter en sterk og intens trang til å putte ting i rumpa. Der tingene faktisk forsvinner.

Når jeg sier ting, så mener jeg ikke sånne ting du tar med deg i en anonym pose fra kondomeriet. Det starter ”uskyldig” nok med en stekespade, så en fjernkontroll. En liten spillebrikke forsvinner også inn i sjokoladestjerna til mye stønning og nyting.

Ja, også hunder og små barn da.

Yup.

Hunden deres Rocky blir for fristende en kveld og svupper inn i det aller helligste.

En av ungene i nabolaget forsvinner sporløst fra en lekeplass. Gutten blir aldri funnet og det er ikke så rart, når han er på et sted sola seriøst aldri skinner

Teit?

Ja selvfølgelig er det teit, men av en eller annen grunn blir ikke Butt boy så komisk som man kanskje skulle tro. La denne filmen få trå seg i gang og fengsle deg med sin koksgrå humor.

Jeg lar meg rive med i Chips ulykkelige vesen. Han virker levende død der han går rundt subbende og utrykksløs. Det eneste som gir han masse nytelse og glede er frustrerende nok ikke sosialt akseptert. Dvs ikke akseptert i det hele tatt.

 Livet er no dritt.

Det er helt klart ment å være sånn spontan-sprute -potetgull -wtf morsomt innimellom, men det som er så rart er at noe med denne filmen gjør at den unngår å havne i rumpehumor-kategorien, selv om det ironisk nok er nettopp det det er.

Det kan være filmens dystre, sentimentale undertoner som gjør at rumpe-putte greia egentlig kommer litt i bak(haha)grunn og bare føyer seg inn i rekken av alle typer avhengigheter.

Og er vi ikke egentlig alle avhengig av noe? Pepsi max? Piller? Han karen du fortsatt er forelska i som ikke vil ha deg, men holder deg hekta med en text i ny og ne.

Man vil så gjerne stoppe, man vet det ikke er bra og alt det der.

Likevel er det en kraft større enn deg. Og man står maktesløs til å motstå.

Chip prøver på et tidspunkt, uten å se noen annen utvei, å ta sitt eget liv, men det hele blir en mislykket affære og livet med en krevende anus vil ingen ende (heh..) ta.

Noen år senere følger vi Chip som går regelmessig på AA møter og later som han drikker. Der møter han likesinnede avhengige og det holder han i sjakk,- enn så lenge.

Tilfeldighetene vil det til at Chip blir støttekontakt til en ny alkoholiker på møtene, som også jobber som etterforsker. Tilfeldighetene vil også ha det til at han får saken, når det forsvinner enda et barn fra en lek, på kontoret der Chip jobber.

Etterforskeren oppdager noe som ligner danglebær med (ræv)hår på åstedene og finner ut at Chip har tuklet med kameraovervåkningen. Etter et par andre oppdagelser begynner den absurde mistanken å spire.

Det er naturlig nok veldig få som tar teorien til etterforskeren seriøst. Aller minst sjefen hans og det er vanskelig å klandre han;

”So you’re asking me to go off this theory you got about a white married male, who happens to be a father, living in the suburbs of critica county, who also happens to be your AA sponsor, which I might add, has been secretly running around, cramming objects, animals, and children up his asshole. Then he somehow digest them and he does this in sprees almost in a serial killer fashion.

Is that about it?”

Ellers kan filmen friste med uforglemmelige scener som at Chip bruker rumpa som en slags støvsuger for å ”sluke” bevismateriale. Etterforskeren som tilslutt havner på innsiden bokstavelig talt. Og klimakset mot slutten. En oppbyggende boblende følelse- nesten som gass.

Jeg skal ikke røpe så mye mer enn at ting blir enda litt mer bedritent.

 

Tentakler for EKKELhet 4/8


Halloweee weeee (squeal like a pig) weeen

Halloween er en kveld du ikke kan unngå, men la oss være realistiske. Ikke alle planlegger den samme kvelden. Heller ikke når det kommer til film. Smak og behag, sinnsstemning, humør og setting synes å spille inn på våre filmvalg. Noen vil bli skremt, noen hater det og vil helst bare bli pirket litt i ryggmargen. Noen synes filmer uten effekter er kjedelig, mens andre faller for gamle filmer med treeeeige dialoger og lite kræsj og smell. Jeg introduserer herved en liste til de forskjellige sinntilstandene denne kvelden. Og en guide gjennom nytt og gammelt, ekkelt stoff du kan finne fram til Halloweenkvelden og rulle på skjermen i de tusen skrekkelige hjem.

-Og for all del, bruk gjerne lista ellers i året også!

1.Du er enkelt og greit sugen på den perfekte klassiske Halloween filmen.

Ingen stor sjokker her. Det kan ikke bli totalt feil med gode gamle Halloween (1978) eller du kan prøve nymotens forfriskende, halvveis ironiserende skrekk med It follows

 

2.Du er alene hjemme og vil egentlig ikke bli så skremt at du ikke får sove.

Rørende feelgood drama om en mann som elsker skrekkfilm i Videomannen (2018)eller ”holy crap jeg tror de nye naboene mine er mordere” hysteri i The burbs (1989)

 3.Det frister med en ekkel dokumentar

Tidenes Halloween hoax, som rystet hele Storbritannia i beste sendetid i BBCs Ghostwatch (1992)

Eller hva med en dokumentar om det fantastisk skremmende fenomenet søvnparalyse i The nightmare (2015) (2015)

4…eller en Dokumentar om skrekkfilm

Never sleep again( 2010) (hold av hele kvelden)dette er en gjennomgang av hele Freddy Krueger universet med opp og nedturer i produksjonen og alt innenfor marerittet på Elm-street.

Eller vil du dykke lenger ned i opphavet til en av verdens beste sci-fi filmer Alien i dokumentaren Memory: Origins of alien (2019)

5.Du føler du har sett alt og leter etter noe ekkelt du kanskje ikke har sett

Løst inspirert av en sann historie om en dame som bodde på hemsen til en mann, uten at han visste det i Two piguins /freehold (2017) eller hva med 3 ungdommer som skal lage en særoppgave om frykt og utforsker sine og andres innerste redsler i Dread (2009)

6.Du synes klovner er ekle, men er litt lei av IT

Tryne til klovnen i Terrifier (2016) slår Pennywise any day as eller møt verdens tristeste klovn i The last circus (2010) (2010)

7.Du føler deg oppesen og kjekkesen og vil gjerne bli vettskremt.

Gammalt nytt: Strippa og storslagent skummelt i skogen i The blair witch project

Eller den filmen jeg husker som eklest på Ramaskrik 2018 (sammen med Terrified (2017) nemlig Ghost stories (2017),

8.Du har heeele kvelden og natta og kunne tenke deg en uendelig serie med sequels

Bygg opp mot den siste filmen i serien som kommer i 2021 og se alle Saw filmene for eksempel eller bli med på en laaang reise inn og ut av helvete i de ti (ja, det har blitt ti) Hellraiser filmene.

9.Du vil ha gore-gotteri for øyet, med mye grafiske scener og lite sensur

I Inside (2007) (2007) blir en høygravid dame invadert i sitt eget hjem på julaften og i The furies (2019) våkner noen damer opp i ødemarken bare for å bli jaget av sinnssyke maskerte mordere.

En vegetarianer får smaken på kjøtt i Raw (2016) og en forsker finner opp en måte og forvandle smerte til nytelse i Naked blood (1996)

 

 

10.Du føler for å se noe skreddersydd ekkelt til vår sosiale-medie generasjon

Vi følger noen ungdommer som kommuniserer på skype og roter seg langt inn i internetts mørke, farlige hjørner i Unfriended 2, Dark web eller så vil du vil aldri igjen kunne ha en Tinder eller match date uten å tenke på denne isdusjen av en film som Catfish (2010) (2010) er.

11.Du er i Stephen king mood og vil se noe av han som ikke er fullstendig ræva, dvs at han ikke har hatt regien

Pubertet kan være et helvete, bare spør Carrie (1976) det er heller ikke så fett å våkne fra koma etter 5 år og finne ut at dama di har gifta seg med en annen i The dead Zone (1983)

12.Samboeren din elsker å campe i skogen og du prøver å skremme vedkommende til mer soffakos og mindre mygg og våte sko

Prøv The ritual (2917) først eller så stepper du opp med Backcountry (2014)

13.Found footage form?

En jounalist og hennes team havner dypt nede under bakken i et gammelt tog tunell system, når de prøver å finne ut hva regjeringen prøver å skjule i The tunnel (2011) Og i REC (2007) prøver noen beboere i en boligblokk å finne ut hvorfor de blir sperret inne i komplekset, blokka blir pakket i plast og folk med våpen truer med å skyte dem hvis de kommer ut.

14.Du er i det ekstreme hjørnet og vil teste dine egne grenser

Selv om det kan bli litt ”påtatt ekstremt” så er fortsatt A serbian film en av de første filmene på 10 år som ble banna i Norge. Pig (2010) er tilsynelatende umulig å finne, men fortjener en plass her likevel, men Martyrs (2008) derimot er å oppdrive, men se originalen plis.

Bonus
Mum and dad (2008)

15.Du vil utforske tabu-temaet onde barn, mens dine egne ligger og sover 

Et par havner på en øy hvor alle de voksne virker å være forsvunnet i Island of the damned aka Who can kill a child? (1976) (1976) Og Macaulay Culkin har aldri vært mindre søt enn i The good son (1993)

16.Du vil mixe det ekle med et kult soundtrack

La deg hypnotisere av både musikken og filmen Lost highway (1997)eller ”velg livet” og den kuleste svarte komedien om rus, som noen gang er sett og hørt; Trainspotting (1996)

Sjekk også ut 12 Hour shift som ble vist på Ramaskrik 2020 og låta ”Introductions” av Matt glass

 

17.Du vil ha noe som er så inni gamperævva absurd at du sitter og måper resten av kvelden,

En podcaster får mer informasjon av intervjuobjektet enn han hadde tenkt i Tusk (2014) eller bli med på et eventyrland Tim Bouton bare kan drømme om å vise deg i Alice(1988)

18.Du er i grøssestemning, men dere er en gjeng som drikker litt, så gjerne med en lett tone og en dæsj dårlig humor

Deathgasm (2015)eller Zombieland (2009)

Skål!

19.Du har barn med deg og har ikke planer om å ligge hele natta og overbevise at monster ikke finnes.

Mammaen og pappaen blir til griser og Chihiro må jobbe på et spa for monster ..(!)I Chihiro og heksene (2001) eller Roald Dalhs Heksene (1990) selv om jeg må presisere at venninna mi omtrent knela av redsel når sjefsheksa dro av seg maska når vi var 10år.

20.Visuellt, vakkert og vemmelig

Pans labyrint (2007)

Climax (2018)

Swiss army man (2016)

21.Du vil se noe norsk som ikke suger.

Ikke bare har han tema låta, men Morten Abel spiller også en av hovedrollene i den norske saltvanns-thrilleren Hodet over vannet (1993) Man kan også være fanget på et øde, forlatt hotell, mens stormen raser utenfor i Norges mest vellykkede slasher Fritt vilt (2006),- selv om det ikke er tvil om at Norges ekleste film er Den brysomme mannen (2006)

22.Du vil bli ”disturbed” langt inni ryggmargen

The act of killing (2012)(2012) er et godt bilde på at uansett hvor mye film du ser, er virkeligheten verst.

Når det er sagt så kan noen filmer absolutt klare å lage et arr i hjernen din. Possession (1981) er en sånn film.

23.Du vil ha en gjennomført bra thriller som spikrer deg til stolen og nagler deg fast til siste sekund.

Gå baklengst framover med kortidsminne og prøv å snuble deg i mørket fram til din kones morder i Memento (2000)

Ellers har det har aldri vært mer nervepirrende å følge musikkdrømmen sin som i Wiphlash (2014)

24.En forundringspakke kanskje?

Det beste er å ikke si så mye om verken 3 women (1977) eller Resolution (2012)

25.Du liker egentlig ikke skrekkfilm, men ekke keen på å være helt utafor og vil gjerne begynne litt pent

Små hårballer med tenner fra verdensrommet i Critters (1986) eller Michael Keaton med stripete dress og Wiona Ryder i rullestol i Beeteljuice (1988)

26.Du har lyst på noe i ”så dårlig at det er bra” sjangeren

Troll 2 er Kåret til verdens dårligste film og lever opp ryktet, følg gjerne opp med dokumentaren Best worst movie som handler om produksjonen og fikk meg til å skyte poetegull ut av nesa av latter

Husker du rariteten Basket case? Reggisøren har også laget en slags absurd kjærlighetsfilm i Bad biology (2008)(2008)

 

27.Åndenes makt er slutt og du er sugen på mer av overnaturlige fenomener, som man kan fundere på resten av kvelden

En jente begynner å dukke opp på bilder som er tatt etter at hun døde i Lake mungo (2008) (2008) og en prest må i retten for drapet på en jente han mener var besatt i The exorcism of Emily rose (2005)

 

28.Du føler deg nostalgisk og vil mimre tilbake til ”TV Norge filmen” med (jævla)Aktuelt og været midt i, eller en spennende serie som man faktisk måtte vente en uke på å se neste episode

En familie ansetter en barnepike som virker å bare vokse opp av jorda til rett tid i The babysitter (1980)

Norge var ikke så awsome på serier på den tia, men Svergie hadde mye bra, for eksempel denne utrolig skremmende og stemningsfulle miniserien som satt i meg i mange år etterpå; Skyggenes hus (1996)

29.Du vil ha noe som ikke er så veldig kjent, men heller ikke dårlig

Et forskerteam undersøker et skogsområde som har brent og finner noe mye mer skremmende enn bare svidde kvister og stein i Det okanda (2000) (2000) eller hva med den oversette japanske godbiten Noroi (2005) som handler om en filmskaper som dokumenterer myten og legenden om demonen Kagutaba.

30.Alle gode ting er triologi?

Jeg personlig elsker Psycho (1960,1983,1986) triologien, den har alt. Mystikk, galskap, gore, utsøkt musikk og historie. Og hvis du ennå ikke har fått nok kan du se Psycho IV også.

En av de filmene som har skremt meg mest noen gang er Ringu (1998,1999,2000) (i sin tid) og da jeg oppdaget at jeg kunne skjøte på skrekken i begge ender var traumaen komplett

Og her er et eksempel hvor galt det går når Amerika skal melke kua
Rings (2017)

 

31.A cup of tea and som brandy with a side of horror ? (britisk skrekk)

En mann drar tilbake til stedet der han og hans kone hadde bryllupsreise. Siden hun er på sykehuset med alzheimer må han dra alene og det som skal bli en koselig utflukt utarter seg til et mareritt i Remakes: Whistle and Ill come to you (1968) vs (2010) Hvem vinner i ekkelhet? (spoilers) (2010) Eller bli med til store støvete hus, lyder i natten, låste loft, bunnløse tjern og ikke minst nevrotiske kvinnfolk i Symptoms (1974) (1974)

 

  1. Du vil leke at du er på festival og trenger noen skreddersydde filmer som gir den gode Ramaskrik følelsen

En gutt drar for å besøke sin far etter han mottar et mystisk brev i den finurlige og uforutsigbare thrilleren Come to daddy (2019)eller bli med et sørgende par som opplever den samme grusomme dagen igjen og igjen i Svergies  beksvarte svar på Groundhog day, Kokodi kokoda (2019)

 

33.Du vil gjerne sitte resten av kvelden å undre på , hva i hæ… var det egentlig som skjedde?

En skitzofren dame møter seg selv bokstavelig talt i døra i Images (1972) og en annen dame begynner å bli til rollen hun spiller i en film i filmen… eller no sånn i (Lynch høy på seg selv) Innland Empire (2006)

Ha en grusomt god kveld så sees vi på andre sia.


Symptoms (1974)

Se for deg at du blander genene til De dødes tjern, Repulsion, Single white female, Hight tension og den relativt nye What keeps you alive.

For meg å ennå kunne oppdage filmer som denne, i en sjanger jeg føler jeg har tråkka opp og bretta ut er førnøyelig. Jeg elsker å se hvoran nye reggisører eksperimenterer med sjangeren og hvordan grøssere utvikler seg i takt med tiden, men det er noe eget ved disse gamle, begravde skattene.

Regnet trommer på ruta og stearinlyset flakker på bordet. Jeg kan nesten kjenne på en vemodighet, for mens jeg sitter og nyter langsomme, underlige Symtoms vil jeg ikke at det skal ta slutt.

Litt om handlingen.

Anne skal besøke venninnen sin Helen på familiens feriested ute på landet. Etter et par netter får de inntrykk av å ikke være alene i huset.

Lite blir røpet om forhistorien til de to venninnene, men fra første stund virker det å være noe underlig i lufta. De ankommer det enorme huset til familien til Helen, hvor tiden virker å ha stått stille en lang stund. Som hun selv sier etter å ha satt i gang pendelen på en klokke som vært arbeidsløs en stund:

”Life again”

De har ikke sett hverandre på en stund, så samtalen går litt fram og tilbake hva de har gjort siden sist , men selv om de snakker trivielt, gjør vanlige ting som å pakke ut matvarer, blir jeg ikke kvitt følelsen av at noe skurrer.

Himmelen blir mørkere utover ettermiddagen og en storm nærmer seg.

Helen virker plutselig sliten og uvel og hun skylder på været,

” Sudden changes in the weather allways upset me”

Utover kvelden ved middagen blir ikke stemningen mindre tjukk, når Helen annonserer at hun kan høre ting ingen andre kan. Med vidt oppsperrede øyne spør hun Anne,

”Shhh, did you hear that”?

”No, i cant hear anything”

Angela Pleasense datter av Donald, gjør en nærmest hypnotisk tolkning av mystiske og plagede Helen. Hvis man klarer å ikke henge seg altfor mye opp i hennes merkelige hårfeste, så er det vanskelig å ikke bli påvirket av hennes foruroligende vesen. Selv om det også er viktig for meg å si at det innimellom virker som et litt urealistisk venninneforhold og en litt vel stiv dialog.

Kanskje det bare er sånn alle hørtes ut i England på 70 tallet, hva vet jeg?

Både Olivia Hussey, Helen Mirren og Mia Farrow var etter ryktene potensielle i rollen som Helen. Angela P gjør utvilsomt en tilfredstillende tolkning, selv om hun lyser av nervøsitet på en sånn måte som for meg personlig tidvis vipper over til å bli karikert. Dette kommer ekstra tydelig fram sammen med den avslappede, kortklipte venninnen som heller tar seg en røyk og virker å nyte ferien. Noe underliggende og undertrykt preger atmosfæren i huset. Og noe er definitivt usagt.

Som når Anne finner et bilde av en kvinne i stua og får vite at det er en annen venninne av Helen som heter Cora.

”Funny i dont remembering you ever metioned Cora”

Setningen blir hengende igjen i rommet som lukta av en svidd pizza.

Natten faller på og mystikken bygger seg opp ytteligere.

Helen ligger i senga og kikker opp mot en loftsdør. Hun virker å vente på noe. Det er en enkel, skremmende effekt å la kameraet veksle mellom hvileløse Helen, loftslemmen og bildet av Cora mens musikken bygger seg opp i takt med en messende insisterende hvisking.

Anne på sin side hører underlige lyder, som når hun utforsker nærmere virker å komme fra venninnens rom, men en blek Helen avkrefter.

”Could there be someone apart from us living in the house?

Ive have the impression we are not alone”

Jeg personlig eeelsker disse øyeblikkene på film. At filmen på en måte konfronteres med sitt eget mysterium

Filmen blander de uhyggelige elementene inn i naturskjønne omgivelser. Den blasse solblekede naturen. Høstens kaotiske farger, overgrodd vakkert ugress. Og dessuten, disse scenene hvor jentene drar på små skogsturer, blir etterlengtede pustepauser, hvor jeg føler meg fri fra husets klamme hånd.

 

Når jentene kommer til et tjern i nærheten, når Helen nye høyder med å se utilpass ut. Anne får henne med seg opp i en robåt hun finner og det som i hennes hode skal bli en koselig rotur, ser mer ut som tortur for venninnen.

Hvert rotak blandet med hektisk harpemusikk gir oss inntrykk av at vannet snakker.

Det har noe å fortelle.

Helen flakker og kikker og ser mest ut som et forpint dyr i en felle.

Anne bryter stillheten med rynkede bryn og virker for første gang og vise oppriktig bekymring for venninnen,

”Were going back now”

Jeg vil tro at de som lagde What keeps you alive som ble vist på Ramaskrik (2018) er inspirert av denne. Alt fra det korte, gutteaktige håret til den ene av kvinnene, robåtscenen, det store huset adskilt fra folk. Og flere ting jeg ikke skal spoile. Mulig jeg er helt på jordet, men jeg ser mange likheter.

Tikkingen av klokken og det undertrykte seksuelle, minner om Polanskis Repulsion. Det å vente på noe hver kveld med en blanding av angst og forventning.

 

Jeg vet det høres oppbrukt og cheesy ut, men det ekleste i Symptoms er når Anne sniker seg opp på loftet på rommet til Helen. Ferden oppe på loftet er uutholdelig skummel, med minimale virkemidler. Bare en foruroligende ensom harpe indikerer at noe er i ferd med å skje eller avdekkes. Som et slør som blir dratt til side.

Hva er egentlig huset hemmelighet?

Det er ingen monstre eller demoner (i fysisk form) i Symptoms, men det er forferdelige ting likevel. Noe som venter. Ulmer. Filmen har tidlig en nerve og for meg personlig varer den fram til rulleteksten. Av en eller annen grunn går denne filmen innpå meg.

Nydelig høstfarger blandet med seksuell undertrykkelse, hviskende stemmer fra fortiden, et gammelt hus hvor solas stråler blir gule på vei inn vinduet,- finnes det altså noe bedre enn disse filmene?.

Gamle falmende svart-hvitt fotoer, skumle låste loft og selvfølgelig en tvilsom gartner med alt for mange utstoppa dyr.

Symptoms eller The blood virgin som den også er kalt, er reggisøren selv veldig førnøyd med og ønsket i et intervju at den skulle få mer oppmerksomhet. Jeg hadde for eksempel aldri hørt om den og kom over den ved en tilfeldighet. Jeg vil gjerne hedre denne sammen med andre rariteter som Lets scare jessica to death, Curtains, Tourist trap og Sentinel. Filmer som havner litt på siden av motorveien men som er en deilig motgift når man har fått altfor mye av Superhelter og besatte ungdommer.

Bon voyage.

Tentakler for EKKELhet 5/8


Soderberghs Contagion og andre smittevekster.

En gang, for lenge siden, lenge før både barn og banklån over to mill, våknet jeg på natta av at det klødde intenst på noen steder av kroppen.

Ikke noe uvanlig det, for så vidt. Noen ganger er det jo bare sånn, tørr hud, overdreven bruk av skyllemiddel eller noe man ikke tåler.

Det fortsatte på jobb.

Når jeg kom hjem fra jobb,- og videre utover kvelden og natta.

Tilslutt klødde det så fælt og så intenst at jeg kjente på tendensen av å bli gal og fantaserte om å hente raspen i skuffen og skrelle av meg huden.

Jeg dro til fastlegen, som konstantterte (uten videre undersøkelse) at det var traumer, siden jeg hadde vært utsatt for et voldsoverfall en stund før.

Jeg sa (som ung og naiv) takk, betalte og tok rådet om å kjøpe masse dyre kremer, salver og beroligende tabletter.

Ingenting hjalp og kløen eskalerte.

Noen netter kunne jeg skli inn i en marerittlignende tilstand, hvor jeg så for meg masse små dyr som prøvde å spise seg ut av huden min og tilintetgjøre meg. Noe en skrekkfilmfanatiker fiiint klarer å visualisere oppi et overtrøtt hode.

Du kan jo forestille deg, når jeg da noen uker senere betalte dyre dommer for en hudspesialist, som kunne fortelle meg at det var omtrent akkurat det som var tilfelle, at jeg trodde jeg rett og slett jeg skulle besvime av vemmelse.

Jeg hadde fått skabb.

Skabb.

Bare ordet får deg til å tenke på steinalderske primitive holdninger og jeg hadde vanskelig for å sette det i kontekst med mitt nymotens liv på øvre Løkka.

Etter vemmelsen kom skammen og frykten for å fortelle det til folk,- for du må faktisk det.

Alle du har vært sammen med må vaske eller fryse ned tingene du har vært i kontakt med. Skabb lever i 3 døgn i klær og sengetøy. Når du blir smittet kan det ta 2 uker før utbruddet trer inn i sin fulle kraft.

Hva ville folk tro om meg? At jeg er en møkkasabb som ikke vasker meg?

Jeg ringte rundt med krum rygg og måtte informere alle om skitten min og hvordan jeg hadde forpestet deres liv og sofa.

Senere fikk jeg vite at skabb faktisk er vanligere enn man tror og det har ikke nødvendigvis noe å gjøre med å være skitten. Det er bare det at folk som har det, naturlig nok ikke prater så høyt om det. Veldig mange vet ikke at de er smittet og derfor smitter andre. Høres kjent ut?

Jeg sporet meg fram til å ha ligget over på et nashspiel nede i en kjeller og lånt et teppe som skulle vise seg å være smittebæreren.

Etter et par kremkurer og frysing av puter dyner og iherdig vasking, var jeg kvitt det.

Trodde jeg….

En person som jeg var nærgående med på den tia (som jeg kjøpte kur til og innstendig ba han om å ta) Hadde ikke trua på sånt og tok hele dritten med tilbake til meg uten å si noe. Dvs han latet som at han hadde tatt kuren, men ikke giddi.

Så var hele hælvete i gang igjen.

Det dere akkurat leste var mitt første møte med smitte på den måten, og hvordan det tok all plass i mitt liv en kort periode.

Når jeg nå sitter her permittert fra jobb, desperat prøver å komme inn på NAV sine sider i en uvirkelig hverdag og leser skremmende nyhetsoppdateringer, får jeg noen av de samme følelsene.

Selv om mitt skabbtilfellet ikke engang kan begynne å måle seg opp mot disse korona konsekvensene, er det fortsatt interessant (og skremmende) å følge med på hvordan smitte sprer seg, oppfører seg, og hvilke enorme ringvirkninger det kan ha for enkeltmenneske og samfunnet hvis det bare får fotfeste.

Tilfeldighetene ville det til at jeg så Contagion rett før viruset tok av i Norge. Det kan dog ha ligget i underbevisstheten min;  Overskrifter i avisen om ”Kina-viruset” og noe som virket så fjernt den gang, som kriser i utlandet ofte gjør.

Contagion handler om mye av det samme vi opplever i dag. Et ukjent og smittsomt virus sprer seg raskt over hele verden. Det finnes ingen vaksine og det er nesten umulig å kontrollere. Contagion er laget i 2011 og inspiret av bla Sars og svineinfluensa.

Filmen begynner med at vi følger Beth (Gwynett Paltrow), en dame som er på en flyplass og skal hjem fra Hong kong. Hun har dratt på seg noe som ligner på en lett forkjølelse, men virker ved godt mot.

Da hun noen dager senere presterer å få slag over en kaffekopp og senere på sykehuset rett og slett å dør foran legene, går det en støkk i meg og filmens alvor introduseres.

Hva faan skjedde? Hun virket jo ikke så syk.

Mannens replikk i filmen sier det meste om sjokket:

”Your wife died sir, im sorry”

 ”Yes, but can I talk to her” ?

Hvis du noen gang har fantasert om å være inni Gwynnet har du sjangsen nå,- dvs innsiden av skallen hennes.

Det som slår meg, etter å ha stått midt oppi dette i noen intense dager og dialoger på jobb (matbransjen) er hvor realistisk (så realistisk som amerikanske filmer blir) Contagion faktisk er. Steven Soderbergh som er reggisøren har gjort leksa si når det kommer til research.

Alle mennesketypene som trer fram i en sånn krisesituasjon er realistisk skildret i filmen; De som bagatelliserer, de som sammenligner, de som krisemaksimerer og de som for enhver pris kjemper for å holde panikken nede og fortsette dagliglivet.

Også de som kjemper da. Som gjør alt i sin makt for å stoppe det.

En ting som slo meg mens jeg ennå var på jobb, er hvor vanskelig det er å dra folk ut av vanene sine. Hverdagen sin. Det var fasinerende og underlig å se folk bli helt fra seg over at vi måtte kutte salatbaren i kantina. Altså jeg så mer panikk i det, enn når folk leste avisen om det første dødsfallet.

Man må tilgi sånt.

Folk takler ofte bedre de ”små krisene” fordi de store blir for mye å ta inn i våre opptråkka spor i hodet. Det er lettere å frike ut over at vi må kutte mattilbudet, enn å se det store bildet og ta innover seg en usikker og omfattende omveltning i sitt eget liv. Det å bli kastet inn i noe annet enn hverdagen på under en uke, kan være smått traumatiserende for folk flest.

De samme situasjonene er gjenskapt i filmen Contagion.

Folk som rett og slett ikke klarer å omstille seg i takt med epedemiens spredning. Filmen gir et troverdig bilde av hvordan et samfunn rakner i sømmene og det brennkvikt.

Panikkhamstring, regjeringen som vil unngå panikk og heller holde igjen informasjon, folk som bryter karantene fordi de bare måtte har ferskt brød og mye av de samme tingene vi har vært vitne til de siste dagene, også her i Norge.

Også den smått overdrevne scenen i filmen om at folk stormer butikkene og river ut fra hyllene, er ikke så langt unna sannheten som jeg skulle ønske.

Da jeg på torsdag skulle inn på Rema og ha tannkrem måtte jeg gni meg i øya ; Butikken var en eneste kang kø.

Tilstander.

Stressa småbarnsforeldre og folk med rullator som løp rundt som hodeløse høns i butikken. Stappfulle handlevogner.

Det som fasinerte meg var to ting. For det første hva folk hamstret; 7 poser tortillachips og et brett med føkkings urter?? Hvis du først skal hamstre så kjøp i hvert fall no hermetikk da?

Det andre som snek seg innpå og fikk det hånlige smilet mitt til å stivne var dette; Jeg begynte å føle på en trang til å rive med meg masse pasta og øl selv.

Tenk om det blir tomt?

Må jeg og dattera mi bruke opp alle juleserviettene for å få tørka oss i rumpa?

Poenget er at vi er flokkdyr og lett påvirkelig. Det er mye lettere å skape en panikkstrøm enn å få 10 2-klassinger til å gå på rekke.

Sånn sett er denne filmen spot on.

Reggisøren sa han ville lage en ultra realistisk film om folkelig helse og vitenskapens reaksjon til en pandemi ute av kontroll. Kollapsen i et samfunn og oppbygningen i tiden etter. Rollene som viskes ut etterhvert som viruset spiser seg innover også i autoriteten. Alle mennesker havner på lik linje.

Akkurat nå har vi mest av alt felles å være i live.

Soderbergh ville vise alle aspektene ved et slikt utbrudd og fra en som står midt oppi det selv om dagen, synes jeg han leverer på mange plan.

Jeg skal ikke gå så langt som å si at Contagion er pensum, men i disse dager (hvis man orker å se og høre mer om virus og smitte) kan det på sett og vis være informativt.

Regissøren presiserte at filmen ikke handler om viruset og sykdommen selv, men hvordan et samfunn takler en slik pandemi.

Filmen Contagion leker også med flere teorier rundt viruset; Noen tror det er et biovåpen som er satt i gang som en slags terroraksjon. Konspirasjonsteorier om medisinbransjen, utpressing eller rett og slett Gud (en av de) som skal ta et oppgjør med oss mennesker. En ting er felles for alle mennesketyper ved en slik krise; Alle har en mening.

Vi følger en frilans journalist som mener å ha funnet opp en kur og en vaksine som han streamer virkningen av på nett.

Ikke undervurder hva folk vil tro på i en desperat situasjon. Jeg hadde sikkert gjort det samme selv. Folk går over lik for å skaffe seg dette serumet. Spørsmålet er om det faktisk virker.

Det jeg liker med Contagion er at det ikke er noen helter. Ingen av hovedpersonene er ”trygge”. Alle kan bli smittet og det gir filmen den realistiske tyngden den trenger. Det hjelper ikke å være pen eller at vi har fulgt deg 2/3 deler av filmen.

Du kan fortsatt dø.

Det vi opplever nå om dagen er ikke film (selv om det føltes sånn når jeg tok en tom buss til jobb på fredag) men likevel synes jeg det er vanskelig å røske seg ut av en slags uvirkelig boble. Det som er underlig er at jeg også opplever et sterkere felleskap mellom menneskene. Kanskje det på en merkelig måte fører oss sammen ved å ”kjempe” mot en felles fiende. Om ikkeno annet er det en ganske effektiv fokusflytter fra våre dagligdagse dilemmaer.

Vi mennesker liker kontroll. Og det mest skremmende med både Contagion og virkeligheten for meg er hvor skjørt det hele er ,- hvor sterk illusjonen av kontroll er.

Når de viser kartet over verden på et tidspunkt i filmen og det blir krystallklart hvor mye og hvor fort det sprer seg og hvor usannsynlig lite det lar seg kontrollere, føler jeg på en snikende (og i hvert fall pr i dag) ekkel følelse. Som å prøve å stoppe en foss med en bøtte med vann.

Jeg har ingen garantier eller grunn til å antyde at alt kommer til å gå bra, men jeg tror det.

Jeg tror virkelig det.

Andre filmer hvor samfunnet blir satt på prøve (både fiksjon og fakta)

Threads

Outbreak

World war z

28 dager/uker senere

Blindness

Carriers

Monsters

Invasion of the body snachers

12 monkeys (Serien og filmen)

REC

1984

The age of stupid

Children of men

The handmaids tale

The lobster

The matrix

The planet of the apes

Falling skies

Day/ Dawn/ night of the dead

….Og mange mange flere.

Tentakler for EKKELhet (og det har mye å gjøre med dagens situasjon)

6/8


Ghost story (1981)

Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid har forbundet julen med spøkelseshistorier.

Kan det være de mørke hjørnene og de lange skyggene? At kirkegården ser ut som en egen galakse med brennende stjerner? Kanskje fordi de siste årene har jula vært mer tåkete enn noe annet og sett mest ut som en episode av Åndenes makt.

Den sterkeste mistanken hviler dog på et barndomsminne som ble satt i gang av min storesøster en jul på tidlig nittitallet.

Hun ga meg et julehefte.

Det var ”En julefortelling” (A christmas carol m Scrooge osv) i Donald Duck format. Det var for så vidt uskyldig nok i seg selv, men jeg hadde aldri sett Disney bli fremstilt så dystert noen gang; Mikke med poser under øynene, lille Tim som krøpling, og totalboikott av jula generelt.

Når Onkel skrue (i Scrooges karakter) stirret ned i den brennende grava som visstnok er hans egen, både rystet og inspirerte det meg.

Om dette har påvirket filmtradisjonen min vet jeg ikke, men ofte er mine faste julefilmfavoritter preget av mystikk, gjenferd, blodig julepynt og knakende skritt rundt hushjørnet.

Noen ganger øks også.

En av de filmene som har slengt seg på samlinga de siste år, er John Irvins Ghost story.

Selv om det ikke er så mye som ei litta julekule i filmen, kunne jeg ikke fått en bedre julegrøsser om jeg hadde snekra den sjæl. Den har alle ingrediensene til som trengs for å bake sammen en skikkelig stemningsfull god spøkelsesfilm.

Pompøst soundtrack, fykende filler av snø, uklare ansikter og tunge vinrøde skinnstoler foran en knitrende peis.

Gamle knirkete hus, gjenspikra vinduer, en mystisk historie som ingen vil tro på og et gufs fra fortiden

Brandy og gin. For ikke å snakke om folk som kaster seg i vill redsel ut fra en bro ned i en isbelagt elv.

Det er jul.

Litt om handlingen

De 4 aldrende mennene i The Chowder society (som de kaller gruppa) møtes regelmessig og forteller hverandre spøkelseshistorier. Stearinen drypper i takt med ironien og stemningen er, som den bare kan være mellom mennesker som har kjent hverandre i en årrekke.

Det hele kunne vært riktig så koselig i den varme stua rundt peisen, men noe er i veien.

De er redde. En innestengt frykt preger de rynkete ansiktene deres. Noe skremmer dem, og det er ikke historien om gravvokteren som blir fortalt den kvelden.

Noe kommer nærmere.

Filmen starter med å vise oss at alle disse 4 gamlingene virker å slite med det samme.

De sover dårlig.

Noe hjemsøker dem. Vettskremt og kaldsvettene våkner de om natta etter uhyggelige drømmer. Den ene prøver til og med å kvele sin kone i vill panikk i søvne, men når de blir vekket eller våkner av sine egne skrik, bare avfeier de det som såkalt ”ingenting” og kniper den blodfattige leppa sammen.

Ingen av de gamle stabeistene vil snakke om det.

Når de har sine møter i The Chowder society, ligger det noe tjukt i lufta. Noe uforløst og mørkt, som ingen vil flerre lufta med. Som en brønn uten vann. Men med et ekko som virker å vare.

Den ene mannen gjør et desperat forsøk på et av møtene deres, tilsynelatende helt oppspist av frykt, men blir holdt igjen av gruppens mest autoritære og bastante figur.

”Coincedence” snøfter han mens han bælmer en stor slurk brandy og unngår enhver øyekontakt. Drømmene fortsetter og ting går fra dårlig til verre.

Det hele tar en twist når sønnen til den ene herren kommer hjem etter at broren har dødd under mystiske omstendigheter. Han forteller en underlig historie, som på fantastisk vis virker å være linket til The Chowder societys dypt begravde, grusomme hemmelighet. Noen av oppdagelsene disse mennene gjør når den unge sønnen kommer til byen er oppsiktsvekkende, men likevel utenfor fatteevne og det hele blir liggende å ulme som lufta rett før tordnevær.

”Funny world, getting to be a damn funny world”

konstanteres det over tunge krystallglass med prosentholdig drikke. Noen drikker mer enn andre.

Mennene spilles utsøkt av kjente fjes som Fred Astaire, Melvyn Douglas, Douglas Fairbanks jr og John Houseman. Det artige med denne castingen var at alle disse 4 skuespillerne var pensjonerte under innspilling og på mange måter spilte de bare seg selv.

Ghost story ble deres siste film.

En annen snodig ting er at 3 av de 4 skuespillerne som spilte gamlingene som unge i filmen, døde før de fylte 60år. En døde av Aids og to av de andre i sykkelulykker. #Symphoni no.5 Beeethoven#

Store deler av filmen fortelles gjennom tilbakeblikk og vi utforsker 3 forskjellige tidsscenarioer. Helt tilbake da gamlingene var uerfarne, fnisete 20 åringer og fram til nåtid hvor mennene er på sin siste etappe i livet. Det føles egentlig som å se to filmer.

En kvinne preger alle tidssonene. En tiltrekkende skjønnhet, men med en mørk og mystisk bakside.

 I will take you placec you have never been

I will show you things you have never seen

Det er først når enda et dødsfall inntreffer at gruppa åpner opp for flere tolkninger og forstår at de må gjøre noe. De tvinges nærmere et stup og overnaturlige krefter virker å ha en innvirkning på det hele. De må grave dypere i fortiden og utforske det de frykter mest. De oppsøker kvinnens gamle hus og flere underlige ting kobles inn og kompliserer det ytteligere.

Utrolige tilfeldigheter som bare kan ha en forklaring, skjønt den forklaringen vil også innebære at de må gi opp sin kjente, kjære virkelighetsoppfatning og gi rom for at det finns mer mellom himmel og jord enn de kan begripe.

Kan de døde komme tilbake og kreve noe?

Ghost story er også en film om langvarig vennskap, men jeg aner et lite spørsmålstegn; Er det sånn at de man har kjent lengst, nødvendigvis er de man kjenner best?

Det kan også virke som frykten har holdt dem sammen. Eller at de har hatt lyst til å ha en slags kontroll på hverandre for å holde hemmeligheten i sjakk.

Tid er relativt og det er også et viktig element i denne filmen.

Tid og rom kan opphøre hvis fotsporet er dypt nok. Jeg ser for meg en spiral som går rundt og rundt helt til sirkelen får en avslutning. Dette er klassisk i mange spøkelseshistorier, likevel vil jeg si at Ghost story skiller seg ut i måten den forteller historien på.

Filmen er basert på Peter Straubs bok med samme navn. Jeg har ikke lest den, men jeg har lest en annen favoritt av samme forfatter,  Julia, som senere ble den utsøkte filmen The haunting of Julia aka Full circle.  https://ekkelt.montages.no/2017/05/31/the-haunting-of-julia-aka-full-circle-1977/ 

Ghost story har noen ekle øyeblikk.

Det å se et vaskeekte spøkelse på høylys dag er alltid effektivt, men likevel er det de litt mer subtile, psykologiske tingene som er skumlest i denne filmen;

De fleste som involverer seg med denne kvinnen blir sittende fast i en blanding av beundring og frustrasjon. Hun forteller ingenting om seg selv, selv om det er helt tydelig at det koker noe under overflaten. Mennene begjærer henne lidenskapelig, men er også tidvis skremt av hennes underlige vesen.

Vi får vår første røde varselklokke når hun og en elsker sitter i badekaret. Han drar henne i bena så hun får hodet under vann. Hun blir under vann en stund og det lange håret hennes får det til å se ut som en skalpert skalle. Helt uten forvarsel dukker hun plutselig opp og skriker som besatt i vill redsel.

Hele resten av kvelden er hun fjern og utilnærmelig.

”The water”

En annen skummel greie, som jeg alltid synes er ekkelt med denne filmen er når man bare ser ryggen hennes og hører en svak latter. Nesten som et barns latter,- når de har vært rampete. Greia er at den virker å komme fra det indre. Fra et sted langt langt borte og samtidig rett ved øret ditt.

Ghost story er en ”koselig” grøsser. Jeg tror jeg har sagt det samme om The Changeling en gang i tia og står for det.

Om det er skuespillet, musikken eller historiefortellerelementet vet jeg ikke men, dette er filmer som inneholder en viss varme og sjel. De klarer å kapsle en stemning og man driter i om det gamle huset ser kulisseaktig ut, for fortsatt er det gjort med en viss oppriktighet. Jeg ser denne foran IT 1 og 2 any day for å si det sånn.

Det er bare å la seg rive med som man gjør med alt annet i julen. Bli litt mer overtroisk, spis litt mer medisterpølse og ikke tro at en julelunsj er noe som er ferdig kl 17.00….

Tentakler for EKKELhet 3/8

Husk å blås ut lysa da,- selv om du er mørkredd.

 

God Jul og godt nyttår fra EKKELT.