The devils bath (2024) -anm kan inneholde bittesmå spoilers

Jeg har vanskelig for å tro at jeg (spesielt som hunnkjønn) kommer til å se noe eklere enn denne filmen i år. Riktignok er både Cuckoo, Longlegs og angivelig enda en SAW film på vei, men jeg vil bli overrasket hvis noen av de kan klare å måle seg med den brutaliteten og ærligheten som The devils bath rommer. Dette er altså noe av det mørkeste og vondeste jeg har sett på lenge. (På en bra måte, hvis det går an å si?)

Du vet de filmene som starter sånn at du bare vet de kommer til å være noe litt annerledes?

Ikke for å skryte, men jeg tror jeg har utviklet en sans som gjør at jeg allerede 2-5 minutter inn i filmer merker sånt.

”Sett deg ned i båten snuppa, dette blir røft”

Regissørene Severin Fiala og Veronica Franz som også står for mesterlige ekle filmer som The Logde og Goodnight mommy er friske pust innen skrekk-thriller sjangeren og byr på dette «lille ekstra» i likhet med Jordail Peele og Ari Aster. Filmene deres har til felles og vri dagligdagse, trygge ting om til noe surrealistisk og skrekkinngytende. Din mor er ikke nødvendigvis den du tror. En koselig hytte på landet forvandles til et fengsel med demoner kravlende fram fra alle hjørner.

The devils bath er mer et historisk dykk ned i et lite skogs-samfunn på 1750 tallet, men det er på ingen måte mindre ekkelt av den grunn. Historien er basert på virkelige hendelser om selvmords «trenden» som eskalerte etter 1650 tallet.

LITT OM HANDLINGEN. 

Agnes gjør seg klar for bryllup med sin utkårede, men ting blir ikke helt som hun hadde tenkt. De flytter inn i en primitiv bolig og gjør seg klar for livet som mann og kone, men romantikken virker å la vente på seg. Spesielt på soverommet.

Vi befinner oss i Østerrike på 1750 tallet og det er faktisk så godt laget at jeg føler jeg ser en dokumentar om det lille samfunnet som bor omringet av skog. Alt ligger i detaljene. Jeg kan for eksempel irritere meg grønn over å se filmer som liksom skal foregå i gamle dager og jentene har Maybelline rouge og hårextensions (!)

Det er hardt arbeid fra mårran til kveld i den lille «bygda». Sove jobbe spise sove jobbe spise. Og innimellom vaske mensentrusa i den iskalde bekken. En liten tankevekker her jeg sitter med Netflix og Foodora og den største frykten er læggete wifi eller solbrent-brille-skille. En ting som dog er interessant er at disse selv om disse menneskene lever i en helt annen setting, så sliter de med akkurat de samme problemstillingene som i høyeste grad ennå er brennaktuelle i dagens samfunn.

Ekteskap kan være utfordrende. Det er noe alle vet, men på 1750-tallet var det ikke bare å bestille seg en time hos parterapeut, ringe en venninne eller ta seg en avslappende uke med all- inclusive på Tenerife. Dessuten var det lite eller ingen tid til den «gode samtalen».

Agnes ønsker seg mer enn noen annet et barn og presset øker. Hun får små stikk hele tiden om at det kan være hennes egen skyld at hun ikke blir gravid; Hun lager ikke bra nok middag til mannen sin, jobber ikke hardt nok, eller ber nok på den riktige måten…. Spesielt svigermor tripper litt ekstra og virker på grensen til klandrende for at det ikke går fortere.

Agnes ber som bare rakkern. Hun lager til og med et lite alter nede i kjelleren og har en avkuttet menneskefinger under madrassen, som hun kysser hver kveld(!) og skal gi henne hell, men hvis man har en mann som heller vil danse (tett) med mannfolka rundt bålet og fortelle hvor kjekke de er og, unnskyld utrykket, senere bare gni salamien mot rumpa di og sløse potensielle svømmere utover madrassen ,- da blir det dårlig med bittesmå sokker foråsidetsånn.

Agnes byr på seg selv på grensen til nedverdigende i loppekassa, men mannen vil helst at hun skal snu seg med ryggen mot han- og på et tidspunkt holder han faktisk hodet hennes fast så hun ikke skal snu seg og se på mens han ….jah.. sløser igjen.

Andre ganger når hun kler av seg og prøver å nærme seg, ser han på henne som et skremt dyr og pakker dyna rundt seg som et skjold. Agnes slutter å prøve og ber enda mer.

Hun oppsøker liket til en dame som ironisk nok har drept babyen sin og sitter i timesvis sammen med den henrettede, døde kroppen og det avkuttede hodet hennes og synger byssan lull.

This marrige thing can be a mother f…..r!

Hverdagen til ekteparet virker først som et «enkelt» og ryddig liv, men det koker rett under overflaten; Religiøs tro, gamle skikker, forvirring, frustrasjon, frykt og svik gjør at tilværelsen sakte, men sikkert blir forgiftet og en murrende uro stiger og truer.

Agnes lengter desperat etter noe som ligner på omsorg, men den eneste gangen mannen hennes faktisk tar på henne er ironisk nok når han gir henne, etter min mening, et slags tortur redskap som blir kamuflert som noe beroligende. Han trer en tråd gjennom huden i nakken hennes og den kan hun dra fram og tilbake når hun føler seg stresset.

Han hjelper henne også med å kaste opp.

Det eneste han ikke kan gi er det hun trenger. Nærhet og bekreftelse. Ja, og hanky panky da.

The devils bath har en rolig men intenst foruroligende oppbygging og har absolutt ingen hast med å peise på med metaforer, tilbakeblikk, overforklarende scener eller dialoger. Herregud som jeg elsker å ikke bli undervurdert som seer!  Jeg tar av meg hatten for Anja Plaschg som spiller Agnes. Hun formidler et menneske i grenseløs sorg og altoppslukende fortvilelse helt musestille. (en stund i hvert fall) Dette blir etter hvert filmens trykkoker og ulidelige nerve. Hun er fanget mellom samfunnet som forventer at hun skal bli gravid og en mann som ikke vil ta på henne. Hun kaver seg sorgtung og deprimert gjennom hverdagen og ønske om selvutslettelse blir sterkere og sterkere. Innimellom er det på grensen til fysisk smertefullt å bare se ansiktet hennes, forvrengt i lidelse, men det er også umulig å se bort siden alt er formidlet så nydelig og bestialsk samtidig.

Hvem er jeg hvis jeg ikke er kone og mor?

Hvor mange damer (og menn)har ikke ligget søvnløse på natta og kvernet på ”Hva er galt med meg”?  Ikke følt seg bra nok, overprestert, overkompensert og kjørt seg på ræva, når grunnen kan være noe helt annet enn deg..

Og et annet klamt spørsmål som føyer seg inn i rekken av tabuer er dette; Vil Agnes virkelig ha barn eller handler det mer om å bli ”godtatt” av samfunnet og godkjent som kone?

Jeg sier det igjen, like aktuelt i dag.

Filmen veksler mellom duse, vakre, rolige natur-scenarioene til brå, sjokkerende grafiske scener helt uten forvarsel og her er mange av de ekleste øyeblikkene;

Se den forferdelige scenen hvor Agnes frivillig går inn i et stort tornekratt og lar seg bli flerret opp. Til sist skjærer hun opp tunga med tornene.

Et avkappet råtnende hode i et bur med øyene på gløtt og aldri har vel fiskehoder som henger over ovnen vært mer skremmende. Tomme anklagende øyne.

Antydninger hele veien, men jeg trenger ikke mer. Less is mer enn nok.

Satans badebalje leverer fullkommen skrekk helt til siste dråpe. Gleder meg til mer fra dissa folka!

Til ettertanke:

 ”In 17 and 18th century Europe people who wanted to kill themselves would commit murder so as to be executed. After confessing, cleansed of sin, they hoped to enter heaven and thus avoid the eternal damnation that awaited suicides. The majority were women, and their victims primarily children”

Tentakler for EKKELhet

7/8

 


Påske-pod; White fire (1984)

I påske-egget i dag, helt på tampen i ferien har vi en film som godt kan tolkes som en halvannen  time lang Aprilspøk. Når det er sagt så er dette rein skjær filmglede i form av den som får deg til dette ut av sofaen i måpende latterkrampe. Denne podcasten er et forsøk på å anmelde eller advare, om du vil, om denne filmen. Jeg ønsker deg lykke til!

Også er det sikkert en hel haug av dere som lurer på hva den andre filmen vi så var. Joda, vidunderet «Yor; hunter from the future» som klarer å ta skrittet enda et hakk lenger utti hvaihælveteerdetviserpå sjangeren. Podcast av denne kommer hvis presset fra fansen blir for enormt,- og verden rett og slett ikke kan klare seg uten.

                                                           


Skrekkelige filmer som ikke er skrekk.

Den ekleste filmen jeg så i år var ikke hypen Talk to me. 

Boogeyman kan bare drømme om å leve opp til den traumatiserende novellen, The Exorcist: Believer klarte ikke bare å skuffe meg, men omtrent pulverisere alt håp om remakes og sequels i fremtiden. When evil lurks og The Dark and wicked var friske fornøyelige pust og Spanias bidrag Coffee table var helt klart det mest hårreisende og opprørende vi så på Ramaskrik i år.

Likevel er det ingen av de som topper lista denne gangen.

Det gjør Soft and quiet (2022)

Det er en helt egenarted, ekkel følelse jeg sitter igjen med etter denne filmen. Hadde det fantes en farge som var mørkere enn svart, kunne vi begynt å snakke om nyansene på denne filmen og hvor bekmørkt det er.

Jeg har ikke lyst å fortelle så mye om handlingen siden det beste er å ”Go in blind” og egentlig er hele denne anmeldelsen en selvmotsigelse og sabotasje til hvordan filmen burde oppleves, men jeg synes likevel den burde skrives om, siden den virker å ha gått under radaren hos de fleste.

Min kjæreste hadde funnet denne i ”filmer du kanskje liker” og sendte den videre til meg.

Quote: ”Jeg synes dette så litt døvt ut, og ikke helt min smak, men kanskje du vil se den?”

Døvt…

Av alle adjektiver laget her på jorda er døvt et av de siste jeg ville brukt om Soft and quiet.

Jeg vil kalle det en imploderende atombombe, -med glasur.

I tillegg har den årets mest misvisende tittel.

Soft and quiet utbroderer seg i en skala som er vanskelig å fatte. Likevel er troverdigheten hele tiden til stede, på en sånn måte som du ikke har lyst å tro på.

Jeg får følelsen av å være tilstede i noen andres mareritt og jeg vet ingen vil vekke de.

På et tidspunkt må jeg ta av meg headsettet og legge det bort litt. Forrige gang jeg gjorde det, så jeg en mann ”amatørmessig” skjære seg i halsen mens han blir filmet i en snuff film, i den mildt sagt kontroversielle serbiske Life and death of a porno gang.

En og annen pause var det også i filmer som Men behind the sun, The bunny game, morra i Bennys video som etter lang oppbygging får en reaksjon på sønnen sitt mord av et annet barn, strikkepinne-scenen i If theese walls could talk . Og ja, trekke-ut-alle-tenna-på-den-angivelige-utro-kona-mi-scenen i The Dentist gjør at jeg må krølle beina på en merkelig måte i sofaen.

Poenget er at det enten blir så voldsomt, visuelt grafisk eller bare enormt mentalt belastende at jeg må gjøre noen andre helt vanlige ting for å det hele tatt komme meg gjennom. I dette tilfelle er det sistnevnte.

Jeg føler meg filleristet,- og fika til.

Det er viktig for meg å presisere at jeg ikke sammenligner denne filmen med serbiske nastys som Serbian film eller Pornogang. Heller ikke volden i The bunny game. Ikke på den måten.

Jeg forventer også at mange er uenige med meg om å sette denne filmen så høyt på ekkel-skalaen, (”døvt”) men for meg ligger det grufulle i et par nøkkelpunkter; Blant annet er noen av personlighetene så skremmende godt gjengitt at det går kaldt nedover ryggen på meg.  Jeg vet de finnes!! Goddammit, jeg har møtt flere av dem!

Desperat intens manipulering og undertrykt sinne som blir styrt i helt feil retning og mot helt feil kilde.

Filmen strammer grepet hardere og hardere til det er vanskelig å trekke pusten. En gjennomtrengende panikk stiger. Innimellom vil jeg hoppe av toget, men lokomotivet dundrer videre og jeg har ikke noe annet valg enn å bli med til siste stopp.

For jeg må se! Jeg se om det skapes sammen noen siste rester av menneskelighet og et svakt blaff av håp blusser opp, eller om det faktisk kan bli enda mørkere og meningsløst.

Det umenneskelige er menneskelig,- og omvendt.

Det finnes mange skrekkelige filmer som ikke ligger i skrekkfilmsjangeren. Hvis du vil utforske område litt mer, kan du ta en titt på denne lista over skrekkelige filmer som vil enten skremme deg, prege deg eller ryste deg.

Ingen av de er direkte kategorisert som skrekk.

 

Sauls sønn (2015)                                                            

Vi følger Saul, en jødisk fange som har fått den utakknemlige jobben å hjelpe nazistene å rydde gasskammeret etter massehenrettelser. Han skal stjele verdisaker fra lommene og skrubbe gasskammeret for diverse væsker før neste gruppe skal ”dusjes”.                                                                    

En dag under ryddingen finner han en gutt som han mener er sin egen sønn. En farlig og umulig plan tar form. Å redde gutten fra flammene og smugle han ut så han får en verdig begravelse.

Filmens kameraføring har gjort den til en unik og annerledes opplevelse. Riktignok grusomt opprørende. Vi holder oss tett opp mot ansiktet til Saul store deler av filmen og resten er ute av fokus eller vi ser bare bruddstykker i en avgrenset ramme. Likevel er det mer enn nok. Filmens åpningsscene er nesten uutholdelig da vi må høre i et altoppslukende, ekstremt sterkt lydspor, den paniske hamringen på døra og skrik fra kammeret når de forstår at de ikke skal dusjes i annet enn gass.

 

Fair play (2023)

Et kjærestepar jobber i det samme hedgefond selskapet og er i smug stormende forelsket og går med gifteplaner. Det blir ganske slapt under dyna når hun blir forfremmet og ikke han. Gaslighting på høyt nivå, manipulering, sinne, utpressing, sjalusi kokes sammen i en overaskende provoserende og engasjerende film om kjønnsroller, METOO, misunnelse og holdninger.

Filmen ligger på Netflix.

 

Limbo (2010)               

En familie flytter til Karibia på grunn av mannens nye jobb. Når Sonja oppdager at mannen er utro prøver hun holde fasaden, men på et nytt ukjent sted, uten noen å betro seg til bygger hun opp et desperat og selvdestruktivt sinne. Line Verndal gjør sitt livs rolle som sammenbitt, smilende flink kone på randen av sammenbrudd.                                              

Jeanne Dielman, 23 Quai du Commerce, 1080 Bruxelles (1975)

Hvis du har 3 timer og 22 minutter liggende, kan du oppleve en av verdens beste filmer ifølge Sight and sounds kåring ”The greatest films of all time” der denne filmen havnet helt på topp.

Det er en film som krever at du er våken og ”klar” for den kan oppleves som krevende. Veldig store deler av filmen følger du en enke som bare gjør sine huslige gjøremål i en iskaldt kalkulert rutine. Når det er sagt så vil det betale seg å leve seg inn i denne filmen, for den vil holde taket på deg lenge og gi deg noen perspektiver som sjeldent er formidlet bedre på film.

Grense (2021)                                                                 Alle som har sett eller lest noe av John Ajvide Lindquist vet at det blir noe helt utenom det vanlige. Man kan få følelsen av å sniktitte inn i andre dimensjoner. De er ofte skrekkfylte, men på en sånn måte som er så fasinerende at det føles heller som å være vitne til et fantastisk eksperiment! Grense  er intet unntak. Jeg leste novellen først og anbefaler hardt at du gjør det samme. For pokker,- les hele novellesamlingen «papirvegger» Den fortjener det! Jeg vil ikke røpe for mye om handlingen, men la meg bare si det sånn at du kommer aldri til å se en merkeligere elskovs-akt på film!                                        

The act of killing (2012)

Man blir aldri den samme etter å ha sett denne dokumentaren. Ingen navn er på rulleteksten med tanke på sikkerhet og det sier sitt. En av de sterkeste og mest forbløffende dokumentarene jeg noen gang har sett. Sjelden eller aldri har jeg sett en dokumentar være vinklet så fabelaktig genialt. Men det har sin pris.

 

When the wind blows (1986)

Knallsterkt atombombedrama forkledd som ufarlig tegnefilm. Jeg gråt.

Catfish (2010)

En av de mest forstyrrende, forunderlige filmene jeg noen gang har sett. Tidsriktig og tankevekkende om vår ”nye” dating-kultur på nett og mulighetene på godt og vondt.

Nev har chattet med en jente han liker i lang tid. Hun bor langt unna, men når han får et jobboppdrag i nærheten av byen hennes, bestemmer han seg for å overraske henne med et besøk. Shit gets wierd arownd here…!

 

Syk pike (2022)

Urovekkende Norsk drama om hvor langt noen mennesker er villige til å gå for oppmerksomhet. Signe begynner å ta noen dogdy tabletter hun bestiller på nett som hun vet kan gi noen uheldige bivirkninger, som hun igjen kan bruke til å skaffe seg oppmerksomhet.

Skreddersydd for vår generasjon. Om konkurranse, eksponering, å skille seg ut og sympati. Filmen kan oppfattes en smule overdrevet, men ligger (desverre) likevel ikke så langt unna en realitet man lett kan kjenne igjen.

 

Her smell (2018)

Møt Becky. En selvdestruktiv, psykotisk , rusavhengig og (selvfølgelig)genial musiker. De kaller henne Becky i filmen, men for meg er det helt tydelig et portrett av Cortney Love. 90 rock- superstar with a raspy woice and drug problem? Come on? Elisabeth Moss overbeviser som hyperaktiv, rusa, ukontrollert, klin gæærn ubrukelig småbarnsmor-rocker i dette stressende (skrekk)dramaet.

Amy (2015)

Dokumentaren om Amy Winehouse.

 

De ufrivillige (2008)

Dette er skrekkfilm. Et knippe situasjoner er fanget av vårt tiårs mest sylskarpe og interessante regissører Ruben Østlund. (Triangle of sadness, Play)

Han klarer å låse oss i dagligdagse situasjoner som i starten virker ufarlige, men ender opp med å ose av ubehag. Det er vanskelig å ikke vri seg i sete når du ser denne filmen. Hvis du, som meg, i tillegg er konfliktsky vil du aldri se en verre skrekkfilm i ditt liv.

 

Whiplash (2014)

Musikalsk skrekkhistorie om en perfeksjonistisk musikklærer som bruker makt, trusler og frykt for å få sine elever til å yte sitt aller beste. Hvis du allerede synes jazz er stressende, kommer det ikke til å bli noe bedre etter dette!

Painkiller (serie) Se også Dopesick. (serie)

Historien rundt opiod epedemien i America. Sann historie. Im just sayin. Pågår i aller høyeste grad ennå. Im just sayin.

En affære (2018)

En lærer innleder et seksuelt forhold til sin elev for å fylle tomrommet i sitt liv. Hun blir manisk i forhold til denne gutten og lever seg inn i sin egen vrangforestilling. Det er lett å sitte på sidelinja og dømme, men det ligger i alle oss mennesker, ønske om å føle oss levende på den ene eller andre måten. Konsekvensene av dette er likevel uunngåelig skrekkelige.

Happiness  (1998)

Ikke si jeg ikke advarte deg..

Climax (2018)

Mannen som serverte oss en FEMTEN minutter lang voldtektsscene i Irreversible (Gaspar Noe) har her laget en syretripp av en danseforestilling med ultravoldelige og barnemishandlende innslag.

En gruppe dansere øver i en nedlagt lagerbygning. Filmen åpner med en spektakulær danseforestilling og stemmingen er god. Det tar en drastisk vending når det viser seg at Sangriaen på festen deres har blitt fylt opp med LSD. Tro meg, du har aldri vært med på en verre (eller bedre) bad-tripp. Åpningsscenen er verdt hele filmen.

Gia (1998)

Basert på en sann historie om supermodellen Gia som gikk fra å være et av verdens vakreste ansikter til å smuldre opp i en sykeseng med HIV som hun fikk av en heroinsprøyte. Hun døde 26 år gammel og er en av de første kjente kvinnene som døde av HIV. Dette er en av de første gangene jeg så Angelina Jolie i en film og hun imponerer som den sårbare, smellvakre og utagerende Gia.

En sang for martin (2001)

En vakker og vemmelig historie om den forferdelige sykdommen alzheimer. Barbara møter Martin og forelsker seg hodestups. Hun flytter inn med han og hjelper han med hans livsverk. En opera. Forandringen på Martin starter gradvis. Han glemmer ting. Surrer. Og plutselig står han og tisser i blomsterpotta. Filmen er uendelig trist, men også nydelig. Barbara står tålmodig ved hans side, selv i de mørkeste stunder.

 

Casualties of war

Krigsdrama fra 1989 som ødela meg fullstendig som ung. Det hjalp ikke å være forelska i Michael J Fox (for jeg var det) Denne filmen tar utgangspunkt i en enkelthendelse, men jeg tror det er ment å reflekterer hele meningsløsheten i krigen. En dame blir kidnappet fra sin landsby og systematisk voldtatt av amerikanske soldater. En av de nekter og vil rettferdiggjøre handlingen som er lettere sagt enn gjort.

 

Å leve det er å elske (1995)

Igjen, en kvinnelig lærer og en elev som innleder et forhold med forferdelige konsekvenser.

Lilja 4 ever (2002)

(!)

Återtreffen (2013)

En berømt artist er ikke invitert til sin klassereunion. Hun lager en film der hun viser hva som kunne skjedd hvis hun hadde konfrontert mobberne. Så viser hun filmen til klassen. Denne filmen opererer i flere etasjer og er et stykke utsøkt filmkunst! Å konfrontere sine klassekamerater på kloss hold etter 20 år; Hvis ikke det er skrekk, så vet ikke jeg (!)

Festen (1998)

Christian drar til sin fars 60 årsdag for å konfrontere han med misbruket han gjorde av han og hans søsken når de var små. Jeg har sjelden eller aldri sett en sterkere film rundt tema.

 Monster (2003)

Basert på den sanne historien om Aileen Wournos som vokste opp under brutale omstendigheter. 13 år gammel ble hun ignorert av sin egen mor og flyktet ut i prostitusjon, rus, misbruk og vold.

Aileen ble henrettet i 2002 for å ha drept 7 menn. Denne filmen viser historien og nyansene rundt hennes historie og hvordan hun endte opp med å bli en massemorder. Charlize Theron har aldri sett både verre og bedre ut!

Hard candy (2005)

Et ballespark av en film som fikk alle menn i verden til å legge beina i kors og trykke på pauseknappen.

Å se denne filmen er som å bli servert høyspenning i et glass. Elliot Page satte et avtrykk i filmhistorien som 14 årige Haley som jakter nettet etter pedofile. Hun mistenker at en hun har chattet med passer profilen og møter han for å gi han en lekse.


Blonde (2022)

En fiktiv vikling på historien om Norma Jeane som senere ble ikonet Marilyn Monroe. Vakkert og visulet frastøtende fremstil, der svart hvitt kontrasten som filmatisk virkemiddel er like stor som kontrasten mellom Marilyns glamorøse superstjerne liv og hennes tragiske privatliv.

American history x (1998)

Det er masse jeg kan si om denne filmen, men det eneste jeg klarer å tenke på er han karen som må åpne munnen, gape over en fortauskant mens noen hopper på hodet hans…(!)

               

Alt fra Michael Haneke.                                              

 

Hva er dine skrekkfilmer som ikke er skrekk?

 


Something old, something new, something bloody, something true.

Da blir det ball igjen

Ramaskrik skrekkfilmfestival smalt ut programmet denne uka og setter ny rekord i år med antall filmer. Det ser ut som vi kan vasse i andre happenings også, i form av live podcast, samtale med Mick Garris,(Critters 2, Riding the bullet) den obligatoriske quizen, kortfilmer, dokumentarer, foredrag, forfattere, reggisører, DJ-er og en ny sal!

For min del blir det også et artig tilbakeblikk på et av mine starstrucked øyeblikk i livet, da den lille, svette hånda mi prikket Sofie Gråbøl på ryggen og gjennom doggete briller fikk harka fram at Nattevakten var en av de beste thrillerne jeg hadde sett. For så vidt en setning jeg fortsatt kan stå for! Dette var i 1997 i forbindelse med en statistrolle jeg hadde i Mørkets øy og jeg fikk hele 500 kroner for å omtrent ikke synes.

MEN la oss snakke om det problematiske med alt dette: Hvordan i slogfetta skal jeg klare å få med meg alt??

Hissig planlegging må begynne allerede nå!

Jeg må sause meg ned i trailere, anmeldelser, bilder og vurderinger. Følelser spiller også inn. Time døgnets timer hårfint, så jeg får med meg mest mulig film og samtidig dekker noen av primærbehovene som mat, søvn og øl.

Hvert år har vi «lært noe nytt». Jeg husker de første årene på Ramaskrik, hvor vi faktisk ikke forsto hvor tett disse filmene vises og hvor intenst det kan bli.

Det var også veldig dumt å droppe middag det ene året, for å rekke Fritt vilt visningen utendørs og prøve å kompansere sult og kulde med rødvin og ostepop.

En blanding av iver og nostalgi fikk meg til å finne fram noen av de tidligere festival-programmene. (selvfølgelig har jeg de under stuebordet i en fin boks, sammen med ”Horror movie freak” og ”Splatter guiden”)

Der var den ja…haha  -Åh fy faan! DER var DEN! Den var altfor lang OG altfor spansk! Deen var sjuuuk… 

Alle husker vel Nicholas Cage vræle i sorg i Mandy, den redselsfulle Terrified, Elijah Wood både som F.B.I analytikeren Bill Hagmaier i samtale med Ted Bundy i No man of god og med klassisk potteklipp og buddah bukser i den uforutsibare Come to daddy, den fengende Deathgasm, gummibein etter Fall, norsk søvnskrekk i Marerittet, twisten i Final cut, den ufyselige og fascinerende Golden glove, tilfredstillelsen vi fikk av Revenge, Piranha i bassenget, den hjemsøkende, merkelige Skinamarink den sjokkerende Titane, gjensyn med klassikere som Suspiria og Army of darkness og mange mange fler.

Det er drøssevis av filmer å mimre om fra festivalen og plutselig mens jeg satt og bladde i disse gamle programmene oppdaget jeg et par sånne,

”Den der burde jeg absolutt se igjen en dag!” 

 

The Furies

er en ladet, blodig Australsk slasher som ble vist på Ramaskrik i 2019.

Husker du ”Monsen på villspor” som ble vist på NRK? Programmet gikk ut på at ”villmarkens sønn” Lars Monsen fikk bind for øynene og ble satt ut alene i ødemarken uten å få vite hvor han var.

Tenk deg hvis Lars Monsen ble lagt i en kistelignende eske isteden. Han kan se langt etter kompass, mat og lommekniv. Tenk deg at han lettere forvirret også oppdaget at han blir jaktet på av flere maskerte, gale menn med kniver, økser og hagesakser;

Og vipps, så har du Furies!

Det siste Kayla husker er en krangel med venninnen. Hun våkner opp i en boks i et uttørket, øde landskap. Bleike trær så langt øye kan se i et livløst landskap.

På siden av boksen hun har ligget i står det «Belle»

Kayla virrer panisk rundt i den blasse, intetsigende skogen med en altoppslukende tanke;

Hvordan og hvorfor havnet jeg her?

Personlig elsker jeg disse konseptene hvor vi er i samme fortvilede situasjon som hovedpersonen og må prøve å nøste opp trådene og finne ut av ”det store bildet”.

Kayla finner flere bokser og flere jenter, men ingen av de husker noe som helst eller vet hvorfor de er der. På toppen av alt blir ganske fort klart at jentene er jaget av en gjeng stein-gale, aggressive mordere med masker og diverse primitive våpen.

Dissa gutta mener alvor; Den ene jenta får bokstavelig talt skrelt av ansiktet med en øks som en dvask klementin på lille julaften og en annen får arma rivi tvert av. Leatherface- style.                             

Det slår meg dog midt i brutaliteten, at disse gærningene virker å være styrt av en usynlig kraft. De virker også å være fanget i en tilstand.

Også blir det å lure på; Hva i hælvete er det som skjer??

Filmen er underholdende, men virker ikke helt sammensydd, bortsett fra fleisen til han ene gærningen da. Det beste er kanskje å ”nyte” Furies uten å stille for mange spørsmål rundt plottet. Det Furies mangler i oppklaring tar de igjen i spenningen i jakten og flere ultra-gory, kreative kills. Et øye blir også gravd ut med skje.

Ekleste scene: Hallo? Se setningen over!

 

Harpoon (2019)

er en film som hadde et helt eget lynne over seg. Den er ikke ekstarordinær sånn sett, og historien har vi sett før. Likevel var det noe som satt seg i meg og jeg følte den skilte seg ut på festivalen i 2019.

Det handler om de tre vennene Jonah, Richard og Sasha (hvor to er kjærester) som drar på en båttur med Richards seilbåt hvor vedkommende har glemt å fylle bensin.

”Jeg trodde det bare skulle være en dagtur” end quote

Båten vil ikke starte og de er milevis fra land. Midt ute på havet drifter de rundt som løvetann i høstvinden. Det er for langt å svømme til land, de er short på mat og drikke og som ikke det er nok, er det et sjalusidrama som utspiller seg mellom trekløverert.

Det var denna vogna med for mange hjul da…

Harpoon utforsker undertrykt begjær, vennskap, isolasjon og trofasthet i et ”fanget på havet” scenario. Har du noen gang hørt uttrykket stille vann? Ting ulmer, for så å bli pisket opp til overflaten.

Hvor godt kjenner du egentlig dine venner,- og de deg?

Ting går fra ille til skikkelig krise og de havner i en desperat setting, som stiller både moralen og fysiske behov til veggs. Maten går tom, sola steker, en av dem er skadet og det eneste de har å drikke er brun sprit.

Det befinner seg tilslutt i et dilemma hvor det å være i live ikke nødvendigvis er det viktigste lenger.

Harpoon har mange fornøyelige dialoger, overraskende vendinger og et par komplekse situasjoner man kan være med å ta stilling til. For eksempel må Sasha svare på svært intime og utleverende detaljer under en spørsmålsrunde og det dukker opp en interessant tanke;

«Jeg kan like gjerne være ærlig, for jeg skal jo dø likevel”

Musikken er et godt plassert virkemiddel i filmen og låtvalgene setter det siste lille kirsebæret på toppen i noen av scenene.

Ekleste øyeblikk; Når sannheten, etter mange andre sannheter blir avslørt.

 

The harbinger

handler om Monique som drar for å hjelpe en venninne under pandemien. Hun har grusomme mareritt og er alene i leiligheten. Det som først virker som ensomhet og oppmerksomhet, viser seg å være mye mørkere og ondartet enn Monique kunne drømme om.. heh..

Kan mareritt være smittsomme. Litt som gjesp?

Dette er en av de filmene som skremte meg mest på Ramaskrik i 2022. Filmen har et av de øyeblikkene på film som føles som iskaldt vann farer gjennom kroppen din. Jeg vet ikke hvorfor, men det er noe med atmosfæren som er vanskelig å riste av seg.

Dette er en såkalt low budget film, men det er nettopp noe med den autentiske stemningen og det underspilte lavmælte skuespillet i filmen som gjør at det blir så skremmende. Det er mer i mindre ikke sant?

Flere synes filmen fokuserte for mye på covid, men so what? Ekke det noe av det mest aktuelle som har skjedd i VERDEN ever lizm? Her kjører regissøren en twist på det hele og jeg synes ikke det gjør noe å bruke pandemien som enten en metafor eller et virkemiddel.

Lets face it psykiatrien og Nav kollapset fullstendig fordi det ble født så mange nye lidelser og versjoner av ensomhet og tvangstanker. Hvorfor skulle ikke mareritt være en av dem?

Monique opplever å få de samme redselsfulle marerittene som venninnen og alt hun kjente som trygt og stødig kollapser.

Ofte sliter hun med å vite om hun har våknet eller fortsatt drømmer. Noe lumskt kommer nærmere. En deformert skikkelse truer seg gjennom skyggene og viser seg i skrekkelige former.

Jeg skriver litt på husk, siden jeg ikke har funnet denne filmen noen steder. Jeg bare husker en følelse.

Jeg har en fortid med mye komplisert søvn. Pustestopp som barn og haugevis med søvnparalyse som ungdom /voksen og kanskje derfor trigger disse ”søvnskrekk” filmene litt ekstra hos meg.

Ekleste øyeblikk:

Monique ligger trygt i mammas favn i senga. Plutselig blir hun bevisst på et ondt nærvær og redselen stiger når hun ser en fugleskikkelsen stå i rommet. Spesielt siden moren bekrefter nærværet helt rolig.

”What about him ?”spør hunskrekkslagen

Oh him…”

 

A leap of faith

William Freidkin on the Exorcist.

”Everything has to do with the mystery of faith, and the Exorcist is about the mystery of faith. It asks for a total leap of faith”

For de som lurer på nøyaktig hva «A leap of faith» betyr, så vil det si det samme som å tro på noe, eller kanskje heller akseptere noe, som ikke har noen rasjonell grunn.

Det kan godt hende denne dokumentaren fikk masse oppmerksomhet i ettertid og til og ble vist på kino,- i så fall gikk det meg blokk forbi. Men jeg vil anbefale alle som liker det mamma kaller ”sånne besatte jævelfilmer” å få med seg denne.

 

Det er en meget underholdene, informativ og følelsesladet dokumentar om filmen som for mange sitter på en av tronene innen skrekkfilm.

”Youre gonna die up there”

For en skrekkfanatiker er disse dokumentarene det sammen som å sende en siklende unge inn på en godtefabrikk, hvor alt er gratis, eller kanskje heller nå om dagen tilby de you-tube-kanal, elektisk sparkesykkel, Megan dukke, playstation 10, VR–rom, Ipad, Iphone 32 og PC med 3 gjennomsiktig skjermer.

Det er rett og slett veldig gøy!

Vi får historien om regissørens bakgrunn, ideens fødsel og masse digg trivia rundt hele prosessen og ryktene rundt produksjonen.

Blant annet ble filmingen forsinket 6 uker pga en uforklarlig brann på settet. En av tingene som ikke ble skadet var Regans soverom(!)

Begge de to kvinnelige hovedrollene Ellen Burstyn og Linda Blair fikk alvorlige ryggskader under filmingen. Et unormalt høyt tall av cast og crew døde før filmen kom ut og andre uforklarlige hendelser står i kø og produksjonen ble stemplet som ”Cursed»!                                       

Vi får også vite hvordan de fikk stemmen til Regan å høres ut som 3 personer samtidig,- og du må tro meg, historien er veldig fasinerende!

Bli med bak gardinene og se nærmere på skapelsen til en av verdens verste skrekkfilmer og noen av de mest kontroversielle, sjokkerende scenene vist noensinne.

Noen syns det er tøft å hoppe fra 10-meteren på Kadettangen, andre sprenger filmhistorie og ber en en ung jente penetrere seg selv til blods med en krusifiks rett i puddingen(!)

Vil anbefale å ha et gjensyn med filmen etter dokumentaren, da kan du kose deg med all ny info, påskeegg og scener som du plutselig vet ikke er tilgjort, men ekte sjokk, overraskelse eller smerte.

«The power of your director compels you»!!

Kokodi kokoda

er en av de filmene som har gjort sterkest inntrykk på meg av alle Rama filmer. Den har en vemmelig følelse og er genuint ekkel.

Bare tittelen er urovekkende for min del, fordi den forkler seg som noe barnlig og ufarlig. Som et hån. (Skinamarink)

Jeg vil sammenligne den litt med Speak no evil også, og ikke bare fordi begge har skandinaviske elementer. Filmene har ganske så forskjellige historier, men har den samme lavmælte uroen, som vokser og vokser til den ikke har noen andre steder å gå enn inn i seeren.

I kokodi kokoda følger vi Tobias og Ylva et par som skal på telttur for å prøve å bounde etter at de har mistet datteren i en tragisk ulykke. Stemningen er amper og sår og forholdet er på randen etter den traumatiske hendelsen.

Kokodi kokoda serverer et slags Blair witch-Groundhog-day skrekkscenario der hovedpersonene er dømt til å oppleve den samme forferdelige dagen igjen og igjen.

På natta når de har lagt seg i teltet kommer en snodig gruppe sikruskledde folk ut av skogen og terroriserer de. Når en av de blir drept, så starter den samme dagen på nytt og de må gjenoppleve marerittet. Det vil si, bare en av de. Tobias husker alt som skjer, men Elin husker ingenting.

Filmen er en mørk og håpløs loop nedover i desperasjon. (slik tung sorg sikkert er) og gir en følelse av å stå fanget inni en glasskuppel og kikke ut på verden slik den engang var.

Filmens ekleste element; Ensomheten og panikken Tobias føler på ved at han husker alt det grusomme som skal skje og Ylva skånes og er uviten om hva som kommer.                                                                           Jeg personlig synes det lukter metafor lang vei, men det får være opp til enhver og tolke og undre.

Filmen er fullstendig opprivende og jeg deler med Ylva og Tobias både en slags klaustrofobisk, undertrykt angst og en ren hysterisk skrekk.                                                                                Ja, også har jeg barn i den alderen da.

«Alle katter er søte, mamma»

Videomannen

Festivalens mest unike og skreddersydde film til sitt publikum. Videomannen gikk rett i våre hjerter og var rett og slett en genial film å ta med på festivalen.

Det som er så kult med denne filmen er at det er så relaterbart på så mange nivåer. Å elske film. Samle på sjeldne utgivelser, effekter og postere, diskutere tolkninger på detaljnivå og høylytt dele elsk-hat meninger rundt tema.

”Aliens er IKKE bedre enn Alien” osv.                          

For mange av deltakere på Ramaskrik er film like personlig som en dagbok. Mange av oss er definert av vår filmsmak og kan legge opp en selvbiografi i form av filmer og soundtrack.

Videomannen fanget dette syndromet nydelig, rørende i en fornøyelig og jordnær setting. To sjeler finner hverandre; Ennio er en VHS samler, Simone er besatt av 80-tallet. Begge drikker bort hverdagen og prøver å finne sin plass i kulissene.                            

Billig rødvin, en frynsete kjærlighetshistorie, filmtrivia så det griner etter, usikkerhet, verdifulle VHS’er, kreppa hår og soundtracket da,-

Herregud soundtracket!

Det er en hit.

 

Freehold aka Two pigeons

Theres is no place like your home.

Freehold (som den het da ble vist under på ramaskrik 2017) er også en av de mest egenartede filmene fra festivalen. Den byttet navn til Two pigeons og det funker fint siden det faktisk er to fjærkre som limer filmen sammen med en sjarmerende og tankevekkende dialog.

Kort fortalt så handler filmen om en hjemløs mann som stille og rolig bryter seg inn og gjemmer seg i leiligheten til en sleskete eindomsmekler.

Invasjonen er en slags hevn. Mekleren som bor der har fått han kastet ut av sin opprinnelige bolig og nå har han ingen steder å bo. Han ligger lydløst og stille under sofaer, senger og inni skap når verten er hjemme, men på natta når han sover eller når han drar på jobb, så åler han den tilsynelatende leddløse slangekroppen sin ut av de trangeste gjemmesteder og forsyner seg litt av husholdningen og ser litt på tv (!)

Ikke for mye. Et par teskjeer av hver frokost blanding. Blander litt vann inn i munnskylden. Låner kluten. Vasker seg foran og bak og bretter den pent sammen igjen og henger den på badekaret.

Med rompelukt!

Leiemarkedet er ingen spøk.

Two pigons er en komisk twist på hele home-invasion greia og også et ballespark til et brutalt leiemarked og hvor fort du kan miste det økonomiske fotfeste.

Inntrengeren eller Orlan som han heter er et vesen man både må beundre og smått forakte. Castingen er legendarisk. Han minner mest om en stor menneskelig edderkopp. Radmager og skjeggete med ribbein stikkende ut, mest sannsynlig over to meter høy, kledd i en litt for liten velbrukt truse, Ja truse!

Det er et stakkarslig syn og medlidenheten kommer sigende.

Når han legger en kabel like stor som en halvannen liter cola i do (fordi han sannsyneligvis har holdt seg i flere dager) og ikke kan skylle ned (fordi husets eier sover) er det en pervers tilfredstillelse man deler med beinrangelet.

”Han drittsekk-mekleren har jo bare godt av det”

Det sies at filmen er inspirert av ekte hendelser der en dame brøyt seg inn i en manns leilighet og bodde der en god stund uten at han merket det (!)

På tide å sjekke hemsen og rydde i boden kanskje?

Husker du da du var liten og lekte boksen går? Husker du da du bare nesten ble funnet og de som leita gikk videre? Sånn er det hele filmen. Det er så hårfint at noen ganger kribler det i fingra.

Problemene starter for alvor når kjæresten flytter inn.

Filmen har mange lag. Med sin makabre varme og litt på kanten humor blir filmen både fantastisk morsom og uendelig trist.

Two pigons er garantert en film du vil snakke om i ettertid.

Ekleste øyeblikk; Vanskelig å velge siden filmen har så mange motbydelig øyeblikk, men la meg bare si det sånn at du kommer aldri til å se på en elektrisk tannbørste på samme måten igjen.

“I would love to help you my friend but look at my foot”, said the decoy pigeon. His foot also was tied with a rope. “Did you see? I am also tied. I am not here with my own will. If I had the power to save someone, I would save myself.”, said the decoy pigeon.”

Vi sees på Skifer hotell!


Fun (1994) /Heavenly creatures (1994)

Nittitallet var gøy.

Vi så absurde musikkvideoer på MTV og vi kunne glede oss en hel uke til neste episode av Melrose place eller The Outer limits. Moten var helt jævlig.

Selvlysende lilla Buffalo sko, skinnende Adidas joggebukse med knapper på sidene (helt opp) og en midtskill i luggen som var så stiv at den kunne tålt en orkan. De aller fleste telefoner satt fast i en stikkontakt.

Det kom et par bomber av noen filmer på nittitallet også.

På den tia var det ennå mulig å sjokkere folk visuelt ,- det var ”lenge” før You-tubes storhetstid og det ble lettere å finne superdrøy skilpadde-porno enn værmeldingen.

Filmer som Kids, Eyes wide shut , Audition, Funny games og Man bites dog var drøye greier, men likevel er det to andre filmer som sitter i meg som de mest rystende og uforglemmelige dette tiåret.

Ingen av de er (kategoriserte)skrekkfilmer.

FUN (1994)

Min eldre søster tok meg med på kino for å se denne filmen når jeg var 12 år og jeg var veldig opprørt oppi det lille hodet mitt etterpå. Jeg husker det som en følelse av å gå rundt med en bowlingkule i magen etterpå. Jeg ville gråte. Filmen satte dype spor og det er en grunn til at jeg husker den godt ennå, over 20 år etter.

Litt om handlingen.

Utskuddene Bonnie og Hillary møtes tilfeldig i veikanten. De begynner å prate og tiltrekkes av hverandre. Sammen begir de seg ut på en tokt, for å kun fokusere på en ting. Det viktigste av alt.

Å ha det gøy.

Venninneforhold kan bli intense, det kan jeg som jente skrive under på. I mange tilfeller mer intenst og komplisert enn et ”vanlig” kjærlighetsforhold. Spesielt hvis man møtes på et sted i livet hvor man er litt ekstra sårbar, sint eller desperat trenger tilhørlighet til noe.

Når Bonnie og Hillary møtes blomstrer det opp et intenst vennskap raskere enn ugresset bak hytta. Begge er lei av tilværelsen og ser etter en ”utgang” til noe nytt.

Bonnie sin sprø, sprudlende (hyperaktive) personlighet virker tiltrekkende på den forknytte, introverte Hillary og gir henne en følelse av at alt er mulig. Hillary har aldri kjent noe sånt før og beruses av en følelse av mening i det meningsløse.

Disse personlighetstrekkene er interessante å følge gjennom filmen. Jeg kjenner Bonnie typen. Du vet disse menneskene som kan snakke om en dørmatte med lidenskap? Det lyser av øynene deres og de drar deg med inn i den glitrende visjonen og drømmen. Det er smittende og inspirerende å være rundt slike mennesker. Utfordringen er bare å klare å skille lidenskap fra mani og lystløgn.

Jentene møtes på det mentale i en felles smerte og ensomhet. De deler intime beroelser og får hverandre til å føle seg bedre. I en verden hvor menn bare har stått for misbruk, klamrer de seg til hverandre som utsultede elskere.

Og nå vil de ha det gøy!

En liten stund er faktisk Fun er feelgood film,- full av håp og framtidsutsikter, men så blir ting bare fælt.

Det begynner ”uskyldig” nok med litt stjeling, rømme hjemmefra, gal dansing i butikker, ringe på hos ukjente og si stygge ting, se den enestående replikken «Your face looks like a condom«, men så tar det en mørk og dramatisk vending når de lyver på seg sykdom og blir sluppet inn i huset til en gammel dame for å stjele penger.

Dette står for meg som en av de mest forferdelige drapsscenen jeg har sett. Bonnie ler seg halvt i hjæl mens hun knivstikker den gamle forsvarsløse damen til hun ser ut som en pløsete blodig luftmadrass.

-For gøy….

Og senere, som en romantisk handling, Hillary som vasker blodet ut av håret til Bonnie på en bensinstasjon-do mens hun hysterisk ler og ler.

Fun er delt opp i ”avsnitt” i svart hvitt og farger, som viser oss nåtid og fortid. Når vi ser tilbakeblikkene om hvordan de møttes er det brukt sterke, varme farger og et drømmende landskap. En egen boble, hvor ingenting har konsekvenser. Det funker bra for kontrasten når vi plutselig blir røsket tilbake til den kalde, grå, skarpe, skurrete virkeligheten i jentefengselet.

Hillary sin personlighet forandrer seg sakte under avhøret og vi får se mer av hvem hun virkelig er bak alt det harde og sinte. Hun er langt fra dum, men det er hun som ble forelsket.

Jonny depp sa det han ; ”Brain is the most outstanding organ of the human body. It works 24 hours 365 days a year right from your birth, until you fall in love”

Bonnie i sitt avhør er derimot en vegg av babbel, lyder, dansing, nynning og et fullstendig ugjennomtrengelig manisk kaos. Armer og bein. Det er som å prøve å stille spørsmål til en løpsk karusell. Hun forteller ivrig om ninjaer og sexerfaringer om hverandre og i en fullstendig absurd scene imiterer hun å kjøre en motorsykkel rundt i avhørsrommet. Sterk ADHD? Eller som min psykiater sa engang i tia,

”Det er ikke alltid så enkelt. Traume kan skape uro, som igjen forkler seg som symptomene på ADHD”

Hun virker (tilsynelatende) helt uanfektet når de snakker om drapet.

-”Its all fun , its the meaning of life”

-”what about work?”

-”So you can earn money to have fun”

-”Why did you kill the old lady”?

-”FOR FUN!!!

Det er urovekkende å måtte ta innover seg, at Bonnie faktisk kanskje mener det hun sier ,-og at det ikke er noen dypere grunn. Vi drepte en uskyldig, random person bare for gøy.

Fun startet som et teaterstykke, men etter at Raphael Zielinski og hans partner James Zatolokin så det på scenen og blei super-inponert ble Fun filmatisert.

Filmen er fortsatt relativt ukjent for mange og derfor så gøy å dele med andre filminteresserte.

 

Heavenly creatures (1994)

Sorte engler som den heter på norsk er regissert av Peter Jackson (king kong, Braindead, Meet the febles, Ringenes herre) og helt fra starten får jeg masse assosiasjoner til Fun.

To veldig forskjellige jenter møtes og utvikler et intenst og usunt ”oss mot verden” type forhold.

Året er 1952 da Juliet flytter til byen og starter i klassen til Pauline. Hun kommer fra en velstående familie og hun har reist verden rundt. Hun spankulerer inn i klasserommet struttende av selvtillit.

Pauline blir umiddelbart fasinert da Juliet allerede i første fransktime korrigerer fransklæreren.

Etter en tegnetime hvor Juliet også overkjører læreren og tegner en drage og en ridder istedenfor modellen er Pauline solgt.

”I think your drawing is fantastic”

Og her starter det. Med sitt karismatiske, vakre vesen tar Juliet den introverte, sjenerte Pauline med storm. I likhet med Fun vekkes følelser som aldri har vært kjent på før. Noe helt fantastisk. Se scenen når Pauline besøker henne for første gang og hun kommer løpende ned trappa i en prinsesselignende kjole som flagrer eventyraktig etter henne. Hun er i det hele tatt en drømmeskikkelse.

Hun klarer også noe så fantastisk som å romantisere et stort arr på benet til Pauline og sin egen lungesykdom;

”Cher up! All the best people have bad chest and bone desises. Its all frightfully romantic”

I likhet med Bonne fra Fun går babla til Juliet i ett spenna renn. Hun forteller på inn og utpust om sine drømmer, deres planer og alt det utrolige de skal gjøre sammen og Pauline sluker det som en skrubbsulten schaefer.

De lager en hel verden i leirefigurer og lever seg fullstendig inn i fantasiriket. De gir hverandre høye titler og begynner å gå hardt inn i rollene som to kongelige i eventyret deres. Chales og Deborah. ”Leken” fortsetter i det virkelige liv. De ekte navnene deres brukes ikke lenger. I en absurd scene har de også sex som Chales og Deborah,- og en hel haug andre kongelige

 We all go a little mental ustabil sometimes, dont we?

Jentene begraver seg mer og mer ned i fantasiens verden da virkeligheten ikke oppfyller deres ”romantiske” krav. Se den vemmelige scenen der Pauline har sex med en gutt og forflytter seg mentalt til ”Leirekongeriket” mens han peser over henne. Han har problemer med å i det hele tatt få ”vekket” henne fra fantasien. Han spør panisk;

”I didnt hurt you did I”?

Gradvis mister de taket på virkeligheten og både skolen og foreldrene er bekymret. Ikke minst etter at en psykiater omtrent spytter ordene ”Homosexuality” ut i et foreldremøte.

Pauline som har vært klassens A kandidat risikerer stryk og Juliet går inn i en manisk fantasi om at de skal selge eventyret de har skrevet i Hollywood og bli berømte, mens moren og faren planlegger å sende henne vekk.

De utvikler også en skummel evne til å ”heve” seg over andre mennesker:

We decided how sad it is for other people, that they cannot appericiate our geniouse ”

Som all annen avhengighet tyr de til desperate løsninger, når de får beskjed om at forholdet deres er destruktivt og usunt og de ikke får møte hverandre mer og utfallet blir midt sagt forferdelig.

Begge filmene er basert på virkelige hendelser og det styrker oppunder ubehaget man føler etter rulleteksten. Mordene ble oppdaget gjennom dagbøker jentene hadde.

 ”Today, Cindy and I ran away an killed an old lady. It was lots of fun” 

I Heavenly creatures er også alt du hører opplest fra dagboken ting Pauline faktisk skrev .

Heavenly Creatures vant oscar for beste screenplay og mange av scenene er filmet der hendelsen faktisk skjedde. Både Winslet og Lynskey gikk så intenst inn i rollene at de fortsatte og rollene sine som Pauline og Juliet også når kameraene ikke gikk.

Disse to filmene har mer til felles enn bare å være gitt ut samme år. Jeg tenker litt på de som eneggede tvillinger med forskjellig klær. De er forbausende like i både handling, oppbygging, tema og utfall. Fun foregår i året 1983 og HC I 1954, men essensen er den samme:

Noen ganger suger det å være ung.

Jeg kan både relatere til dette intense venninneforholdet, og også det å rømme inn i en fantasiverden. Jeg var på rømmen store deler av hele min oppvekst og ungdomstid og var nok litt i grenseland selv, om hva som var sunt og ikke. Vi var vel alle i smått psykisk ubalanse og lett påvirkelig når vi var undommer? Spør du moren min, vil hun antakelig påstå at jeg var en av de som var litt ekstra «mottakelig». Jeg tror det er mye av grunnen til at jeg får så sterke reaksjoner av disse filmene.

Hva er ditt ekleste filmminne fra 90- tallet? Sånn bortsett fra Halveis til haugesund?

 


Salem og alle Lotene hans.

Selv om det er litt forvirring rundt release dato så er det altså bekreftet, at det ikke bare er internetts ”ondsinnede” rykter; Det kommer (enda) en re-make av Salems Lot.

Jeg synes det er skummelt å anta, men de lover at den er i produksjon og at det er lov å glede seg.

I anledning om denne filmen faktisk kommer eller ikke, bestemte jeg meg for å ta en trip down Salems lane for å se tilbake på noen av minnene jeg har rundt denne filmen.

Det hele startet faktisk når jeg var tolv år og kjøpte boka Nattmennesker (originaltittel Night shift (1978)  på bruktbutikken i Moss for 20,- kr.

Hvor mange kjenner du igjen?

Lenge var novellen Jerusalems Lot i Stephen kings novellesamling for tung å lese for meg. Språket var gammeldags og mange av ordene forsto jeg ikke hva betydde engang. Jeg likte bedre noveller som Busemannen (The boogeyman), Hundevakt (Night shift) og Vaskeriet (The mangler) selv om det skal sies at spesielt Busemannen (som nå også filmatiseres på nytt) skremte meg så fælt at store deler av sommeren -94 sov jeg omtrent ikke gjennom en eneste natt. Jeg oppdaget med gru at nesten alle soverom overalt, uansett hvor du er, har et skap.

Det var først etter at jeg så filmen Salems Lot noen år senere, at denne novellen blusset opp og virkelig ble interessant. Novellen er en slags prequel til filmen Salems Lot og gir oss den skremmende beretningen om Charles Boone som arver et stort gammelt hus av sin fetter.

Han prøver å trives, men er urolig. Hører rotter i veggene og blir behandlet underlig av lokalbefolkningen. Husets tidligere vaskehjelp virker også og skjule noe.

”…Huset ble bygget under ulykkelige omstendigheter..”

Hvis man klarer å holde tunga rett i munnen med alle navn og relasjoner, så brettes det ut et ganske så sammensatt familiedrama, som på mange måter er selve nøkkelen til mysteriet rundt denne byen og dens innpakkede usseldom.

Novellen klarer på sin litt snirklete ”brevfortellerstil” å være både informerende og intens skummel. Gjennom disse brevene kan man få en unik titt bak sløret og se fødselen til ondskapen. Vi får bli med på avdekkingen av en by som spiser av sin egen grusomhet og samtidig vokser på det.

Hør bare på dette utdraget fra når Chales Boone og hans tjener Cal for første gang oppsøker den tomme byen Jerusalems Lot og går inn i en gammel Cafe :

”Herregud..” sa Cal halvkvalt

”Ingenting er blitt rørt” avsluttet jeg setningen for han.

Og det var det i sannhet ikke. Bord og stoler sto som spøkelsesaktige vaktsoldater. De var støvete og preget av de voldsomme temperaturforandringene her i New England, men ellers var de perfekte. – som om de hadde ventet i stillhet gjennom flere tiår på at stedets gamle gjester skulle komme tilbake.

Et firkantet speil hang ved siden av ordensreglene. Det var like helt! Skjønner du hva det innebærer, Bones? Smågutter er kjent for sin oppdagelsestrang og vandalisme. Det finnes ikke et eneste spøkelseshus med hele glassruter, samme hvor uhyggelige ”spøkelsene” blir sagt å være. Det finnes ikke den gravplass hvor lømler ikke har veltet minst en gravstein. Det finnes sikkert en hel haug av disse unge guttehvalpene i Preachers Corner, ikke mer enn 3 km unna Salems Lot. Kafevertens glass, som må ha kostet han en pen sum, intakte. De eneste skadene på Jerusalems Lot var forårsaket av naturen selv. Dette tyder på en ting; Jerusalems Lot er en by som skys av alle. Men hvorfor?”

 

Den første filmatiseringen av Salems Lot kom i 1979 og er regissert av Toobe hooper (The Texas Chainsaw massacre, Eaten alive)

De fleste av oss husker vel det ikoniske videocoveret til Salems lot?

Jeg var i hvert fall borte og tafsa på VHS’en på videonova opptil flere ganger i uka og bildet er fortsatt noe nerden i meg kunne hatt på veggen i stua.

Coveret viser vampyren Kurt Barlow som står bak silhuetten av det beryktede Marsten huset. Fullmånen lyser like hvitt som øynene hans, hendene er hevet og det ser ut som han skal pakke inn hele huset i kappen sin.

Litt om handlingen

Forfatteren Ben Mears, som tidligere har bodd i Salems Lot, vender hjem for å skrive en bok om Marsten huset som traumatiserte han som barn.

  

Ben er skråsikker på at huset er bad news. Helt fra han var liten har han følt at ondt nærvær hviler over eiendommen. Bare synet av huset fra avstand får han til å svette og skjelve.

Han så noe uforklarlig og forferdelig der som barn, og har kommet tilbake for å ta et ”oppgjør”. Han har en forestilling om at traumaet han har slitt med hele livet vil slippe taket hvis han bare konfronterer dette huset og får ”skrevet det av seg” i en bok.

Når Ben ankommer den lille byen som engang var hans hjemsted, viser det seg, til hans overraskelse at ”spøkelseshuset” er leid ut til en viss Mr Straker, -en underfundig, ukjent mann som har startet en antikvitetshandel i byen.

Bisarre ting begynner å skje i Salems Lot; Folk forsvinner og andre oppfører seg besynderlig. Marsten huset ruver oppe på åsen og kikker arrogant ned på byen som et lett bytte. I loftsvinduet tennes lyset for første gang på lenge og gir ondskapen nytt liv.

”Do you believe a thing can be inherently evil?”

Salems Lot er som alle andre småbyer. Alle tror de kjenner alle og ingen kjenner noen. De tilsynelatende simple menneskene i byen har hemmeligheter dype som tjern og noe av det morsomste med denne filmen er å bli kjent med det fargerike persongalleriet og utfordringene de har.

Filmen er over tre timer lang og det gjør at den har tid til å gjøre en skikkelig god historiefortelling, stabilisert alle karakterer og intriger i byen.

Alle disse små nyansene, disse usynlige trådene fletter samfunnet sammen på godt og vondt og tilslutt har du en stor skitten fillerøy.

Kan dette være det nærmeste vi kommer en psykologisk, samfunnssatirisk,(småby)menneskelig metafor fra Mr King?

Å suge blodet ut av hverandre? Blodsuger i form av grådighet? Et blodfattig samfunn som sulter? Å tappe et samfunn for liv? At menneskelighet alltid kan overgå som mer skremmende, forstyrrende, destruktivt og dødelig enn vampyrer any day?

”I think that an evil house attracts evil men”

Det er mange ekle scener og øyeblikk i filmen og det rare er at mange av de er eklere nå, enn når jeg så filmen for første gang. Det pleier jo være motsatt.

De fleste er vel kjent med den uforglemmelige scenen med gutten Ralphie som skraper på vinduet til broren etter at han er død.

Nevneverdig er også scenen når to menn må gjøre en levering til Marsten huset. De har fått beskjed om å hente en gedigen eske og levere den i kjelleren på huset, for så og låse lemmen med en kjetting. Esken «oppfører» seg rart; Den virker å flytte på seg i varebilen og den er iskald å ta på. Tilslutt blir de to mennene så redde at de pælmer kjettingen på kjellergulvet, beinflyr til bilen og nærmest spinner avgårde fra eiendommen.

Men, det aller ekleste er når Mike kommer tilbake fra de døde, sitter i gyngestolen og ber læreren som bor der om å se på han.

Stemmen hans høres ut som om den kommer fra et grumsete, mørkt tjern og øyenen lyser kaldt. Kroppen hans gjør en underlig svaiende, truende fremtoning mens han hveser;

”Look at me, teacher. Looook. Looook. Look at me. LOOOK. LOOOOK”

Handlingen og tittelen er nøyaktig den samme i re-maken fra 2004, bare med litt underligere casting. Det er for eksempel Rob Love som fikk hovedrollen som Ben Mears og det er ved første øyekast direkte komisk i sammenligning med originalen og bokas beskrivelse. Det som dog overrasker meg utover i filmen er at det funker.  Navn som Donald Sutherland (Invasion of the bodysnatchers, Dont look now) og Rutger Hauer (The hitcher) er også på rollelisten.

Rob har en fortellerstemme som et bakteppe hele veien, noe som også kunne vært totalt malplassert, men dette også fungerer og gir filmen en fin fylde og et litt annerledes uttrykk enn originalen.

Denne re-maken tar seg også god tid med karakterene og det gjør den så klokt i! Her kunne det sikkert vært lett å tenke at det måtte være mer spesialeffekter, flere drap, større eksplosjoner, mer pupper og lengre klør, men fortsatt er det mest interessante med Salems Lot menneskene i byen før de blir vampyrer og ironisk nok er det flere av dem som blir mer likanes og endelig finner sin frihet og kan ta sine valg med større selvsikkerhet når de gir opp sine menneskelige fengsler.

Oppfølgeren A return to Salems Lot (1987) vurderte jeg å la skli lydløst ned i glemselens dal, men den finnes så da må den nevnes. Det er altså en ganske så forferdelig oppfølger. Forferdelig i den forstand at noen tar ketsjup på sjokoladepuddingen din og sier at det ligner på vaniljesaus.

Det eneste som er kult med A return to Salems Lot er coveret (!)

Den tar oss langt bort fra både stemning og story, men de 39 kr jeg faktisk betalte for å se den på Apple-TV, lønnet seg i mange gode latterhikst over sveis, klær, skuespill og generelle merkelige øyeblikk.

Som alltid går jeg inn i disse ”forhatte” oppfølgerne med holdningen om å prøve å se forbi det idiotiske, håpløse, uferdige, slurvete, lavbudsjettske, regi-lamme sirkuset og prøve å forstå ideen og historien med filmen, men det blir for rotete og dårlig gjennomført, og det gjør den helhetsmessig til et bedrøvelig forsøk på å føre originalen videre.

Til min store entusiasme kom serien Chaplewaite (2021) på Viaplay og spenningen var stor.

Dette er filmatiseringen som i større grad er basert på novellen Jerusalems Lot om Charles Boone (som jeg fortalte om innledningsvis) som flytter inn i Marsten huset.

Adrien Broody spiller Charles Boone og gjør det bra, selv om jeg alltid så han for meg som en litt rund, skjeggete engelskmann med knakete stemme.

For min del personlig ble serien en middelmådig opplevelse. Sikkert fordi jeg altfor lenge har skapt min egen versjon og visjon om hvordan ting skulle være og se ut.

Det er ikke seriens feil.

Jeg sliter fælt med disse nyproduksjonenes uttrykk og stemning, eller kanskje mangel på den. Det blir bare sånn. Jeg prøver å ikke være så ”trassig” og  jeg ser hvor bra det er laget, men det fengsler meg ikke på samme måte som quote ”den gamle dritten” end quote.

Visste dere forresten at historien også er gitt ut som ”Nattens hus” i Casino grøsser serien? Trudde jeg skulle dævve da jeg fant den i en samling jeg kjøpte på Finn. Jeg kjøpte alle 80 Casinogrøsserne til en dude på Finn for ganske mye penger. Jeg elsket disse bøkene som ungdom og handelen var verdt hver krone.

Jerusalems Lot dukker også opp i Skål for vinteren, som er en av de siste novellene i boka Nattmennesker.

Det handler om en vettskremt og forfryst mann som tumler inn på en pub sent på kvelden. Utenfor hyler snøstormen og mannen forteller at han har måttet gå fra kona og datteren i en bil som har fått motorstopp.

Kan du gjette hvor bilen står ….?

Her er et utdrag;

«Jeg fant veien vi skulle svinge av på , men den var gjensnødd, den var…» 

Tookey la hendene rundt overarmene hans. I det blafrende lyset fra peisen så ansiktet hans blekt og herjet ut. Han så mer ut som søtti enn seksti.

«Svingte du til høyre?» 

«Til høyre ja, min kone….»

«Så du et skilt?»

«Skilt?» Han så uforstående opp på Tookeyog tørket seg om nesen «Selvfølgelig gjorde jeg det. Det samme som jeg hadde fått beskjed om å se etter. Ta Joitner Avenue gjennom Jerusalems Lot til riksvei 295»

Han så på Tookey, så på meg og tilbake på Tookey. «Gjorde jeg noe galt kanskje?»

«Jerusalems Lot» sa Tookey nesten lydløst. «Herregud»

Det er med andre ord et stort univers, som jeg anbefaler alle å utforske hvis du har planer om å se denne re-maken HVIS den noengang kommer, det vil si, alt unntatt ”sjokoladepuddingen” Return to SLot!

Husk å trekke for gardinene!


The banshees of Inisherin (2022)

Det er med gru og skam jeg minnes tilbake noen øyeblikk i livet mitt.

For eksempel den gangen en gutt jeg likte, nærmest dyttet hodet mitt bort når jeg prøvde å kysse han. Etterpå sa han at jeg burde gå.

Når jeg prøvde igjen (fordi de signalene jeg trodde jeg hadde fått tidligere beviste at han likte meg også) sa han;

Ser det ut som jeg har så jævli lyst eller?

Jeg var hekta på han i 5 år etter det.

Seriøst, hvordan kan man holde på i fem jævla år etter dette? tenker du kanskje og det skal jeg fortelle deg.

Noen uker etter skjer følgende; Plutselig tikker det inn en sangtekst på messenger. Til meg. Fra han. En kjærlighetssang. Også rett etter:

 ”Veldig fint å se deg forrige gang”

Skjønner du?

Noen ganger når vi hadde avtaler dukket han ikke opp, men sendte melding om at jeg var den eneste og den peneste og han var såå redd for å miste meg. Han kunne finne på å si at jeg var ”out of he’s league” og sånne blendende ting. Når man er hekta, så vil man så gjerne tro det, at det går rett i åra.

Sånn holdt det på. Det var som om han hadde to kjøttkroker i ryggen min.

Jeg levde på at, en gang i tia hadde jo han vært stupforelska i meg og jeg var den som egentlig ikke var helt sikker på om han var min type. Nå var jeg ikke sikker på om jeg kunne puste uten han.

Jeg skapte mine egne scenarioer der jeg ”unnskyldte” hans oppførsel. Han var kanskje bare redd,- sliten? Sikkert bekymret for om han hadde dårlig ånde,- at han ikke var god nok for meg.

Jeg var innom ALLE andre scenarioer enn det det faktisk var;

Han ville ikke ha meg på ordentlig.

De gangene jeg virkelig prøvde å komme ut av det, var det som om han ”merket det” og noe ble vekket. Jeg ble mer interessant når jeg avviste han og ikke svarte på meldinger, når jeg ble skikkelig sint og skreik Dra til hælvete! – da hadde han bokstavelig talt stjerner i øya. Da kunne jeg plutselig bli invitert hjem til familien, fikk møte gode venner, og han planla en framtid hvor jeg fikk inntrykk av at jeg var inkludert. Jeg har ofte lurt i ettertid:

Var det da jeg var meg? Og hvilken av meg-ene var det han ikke likte?

Når jeg ble myk igjen glapp han og ble borte både fysisk og psykisk.

Det er derfor de kaller det ”valsen” og tro meg, man kan danse sånn lenge.

Filmen The Banshees of Inisherin er både en historie om klassisk hekt og et psykologisk dykk ned i dette med vennskap, utvikling og identitet.

Litt om handlingen.

En helt vanlig dag blir snudd på hodet for Pádraic da hans livslange gode venn Colm totalt ignorerer han når han banker på døra.

Denne dagen blir en ubegripelig affære for Pádraic (uforglemmelig tolket av Colin Farrell). Han ser kameraten ta en stikkvei for å unngå han og når de treffes på puben vil han ikke sitte sammen med han.

Stemningen blir ikke bare merkelig på puben, men i hele (den lille) byen. Folk kan ikke fatte hvorfor de ikke er venner lenger. Pádraic prøver med en blanding av sorg og forvirrelse å bagatellisere det hele, selv om Colm har sagt det rett ut;

”I just don’t like ya no more”

Utover dagen og kvelden, når ting ikke blir bedre, siger uroen inn. I Pádraics øyne ser vi et snev av frykt og samtidig forbauselse.

”Everything was fine yesterday”

 

Har du merka at det å ”slå opp” med en venn er enda vanskeligere enn å slå opp med en kjæreste? Kan det være fordi grunnene ofte blir banale og ufølsomt enkle?

-Du er kjedelig.

-Du tapper meg for energi med negativiteten din.

-Jeg liker ikke lenger det menneske du er.

Sånne ting kan man jo for faan ikke si!?

Noe av dette blir vi riktignok vitne til i denne filmen; En grusom, naken ærlighet blir formidlet og vi får følge Pádraic som med sjokk og vantro må innfinne seg med dette totalt uakseptable mysteriet;

Hva har skjedd? Hvorfor vil han ikke være vennen min mer?

Han begynner å lage sine egne løsninger;

Han må være deprimert?

Eller kanskje han skal dø?

Det var jo 1 April i går…

 ”Am I dull?”  Spør han søsteren, som plent nekter, men begge går tankefulle og legger seg. Hvordan skal man egentlig vite om man er verken døll eller dum? Og hvem kan egentlig svare ærlig på noe sånt? I hvert fall ikke dine nærmeste.

 

Det enkle er ofte det beste sier Rema 1000. I denne filmen er det helt motsatt. Det resulterer i lemlestelse, dyp sorg, død og forferdelse. Noen ganger er filmen mørk, til og med beksvart og utviklingen er hårreisende, men aldri uten en viss humoristisk undertone og det kler den. Også er det en stor underholdning i seg selv å høre denne irske folkelige dialekten utfolde seg.

 I am not putting me donkey outside when I’m sad, okay?”

En av de vondeste scenene er når det går opp for Pádraic at det eksklusivt handler om han, siden eks kameraten tilsynelatende sitter og koser seg og ler seg med andre venner på puben.

Som en sjalu elsker skuler han over lokale i puben på ”eksen” og hans nye venn, bælmer whiskey og holder tårene inne.

Og en mann i dyp sorg som holder inne tårer, er omtrent det tristeste du kan se. Film eller ikke.

Selv om Colm flere ganger innstendig ber Pádraic om å ikke kontakte han mer, ikke sette seg sammen med han og ikke banke på døra hans, klarer ikke Pádraic la være og oppsøke han og stille spørsmål og dette tror jeg er noe av grunnen;

Dere har vel hørt om rottene som fikk periodisk belønning? Det vil si en godbit i ny og ne. Aldri fast. De rottene som bare fikk godbit innimellom trykket på matknappen som gale, hele tia. De var urolig, aggressive og uberegnelige. De rottene som fikk mat hver gang de trykket på knappen ble rolige, trygge og medgjørlig. De visste hva som kom til å skje.

Dette er faktisk et reelt eksperiment og sammenlignes ofte i sammenheng med hekt.

Her er greia;

Colm gir ”periodisk belønning”. Dvs han hiver innimellom en vedkubbe på glørne. Om han gjør det bevisst eller ikke er vanskelig å si, men han tenner et håp i Pádraic om at vennskapet kan reddes og alt kan bli som før, som er det eneste Pádraic vil!

Det er ikke så vanskelig å forstå at Pádraic ikke kan holde opp å ”stalke” kammeraten og stille spørsmål om vennskapet når han innimellom får et snev av håp om at de kan bli venner igjen.

Det er noe i denne filmen som snakker til oss alle.

Om felleskapet,-og hvilken plass man finner seg. Om frykten for å miste vår vanlige dølle hverdag. En mening som får deg til å stå opp. Prate med andre. Prate piss, som man sier. Dele tanker, hvor enn kjedelige eller kontroversielle de er.

 Og hva hadde egentlig skjedd med oss hvis vi var dønn ærlige om hva vi følte om hverandre?

Filmens ekleste øyeblikk kan jeg ikke skrive så mye om uten å spoile, men la oss bare si at noen her i gården har en ganske skyhøy smerteterskel..(!)

Filmen er utsøkt presentert gjennom Irlands rustique naturskjønne landskap, svakt opplyste puber, opprørt hav som smeller mot klippene, en hest med menneskeblikk, en halvliter som ingen kommer og drikker av. Et tomt, men søkende blikk ut av vinduet. Sola som slukker dagen. Og det samme igjen.

TBOI er en lavmælt, men brutal film som oppi alt det håpløse gir håp, oppi alt det triste får deg til å smile og oppi alt det destruktive tross alt er inspirerende.

Tentakler for EKKELhet  4/8


Intet hørt, intet sett VOL. 2

Musikk kan være et uhyre viktig element i en film. Å ta bort den vil i noen tilfeller være som å fjerne hele filmens ryggrad.

Et skolebrød uten det gule i midten.

Dette er andre del i serien over ekkel og uforglemmelig filmmusikk.

Masse følelser kan bli trigget av et godt soundtrack. Det kan ha en enorm påvirkningkraft. Tenk deg selv hva dusjscenen hadde vært uten de «kivskarpe” strykerne, eller hadde du foreksempel blitt vettskremt av det enkle og ganske harmløse ordet “Onsdag” i The shining, hadde det ikke vært for det intense illevarslende orkesteret? Kanskje ville ikke ansiktet mitt sett ut som en medium stekt kjøttkake hvis Brokeback mountain og Bravehart hadde fjernet soundtracket i de sterkeste scenene? Tenk deg Suspiria uten Goblin!!??!!

skal det sies at noe filmmusikk også kan bli påtrengende og kunstig. Balanse og timing er viktig. Jeg føler jeg noen ganger blir tvunget til å føle meg enten trist, håpefull eller redd. At det blir skøvet på meg som et svær bløtkake i en konfirmasjon når du er altfor mett. Det er ikke det et soundtrack skal gjøre.

Greia med filmmusikk er at du egentlig ikke skal høre den på samme måte, som du gjør med vanlig musikk. Den skal ligge der som et slør. Et perfekt fordelt krydder på en matrett, et skreddersydd antrekk på en kropp, en blandet drink med akkurat passe mengde av hver ingrediens. Jada, du blir full alikevel…

Jeg må advare deg om at du ikke burde ha dårlig tid når du skal gjennom dette innlegget, siden noen av videoene krever sin tid og oppmerksomhet.

Vi kjører i gang;

1.Den for alltid hjemsøkende temalåta til Colin Towns fra The hauting of Julia aka Full circle snor seg nedover ryggmargen og legger igjen toner og advarsler fra en annen dimensjon. Egentlig ville jeg ha linket til låta «Pretty men are receptive» som er den skumleste i hele filmen, men Colin Towns har fjerna den fra internetts overflate og det er selvfølgelig helt greit.

Her er hele anmeldelsen av selve filmen for de interesserte;

The haunting of Julia aka Full circle (1977)

2.Noen gang lurt på hva en tarantella tenker?

Jeg også. Ulogiske, utspekulerte skapninger, ikke sant?

I Arachnofobia har de ihvertfall fått et perfekt soundtrack til sin lurende, snikende adferd. Akkurat som musikken spinner en tråd rundt deg og snurrer deg fast i sin melodi. Man kan nesten føle spindelvevet i ansiktet og se de ekle små beina kravle seg avgårdet. Dette klippet er fra når eddekoppen haiker i en kiste med en død mann fra jungelen til en småby. Under reisen tømmer edderkoppen liket fullstendig for væske.

3.Den piercende tonen fra Hight tension spidder og gnisser seg vei inn i de mørke hjørnene av hjernen og lurer fram galskapen i noen og enhver. Mange hatet avslutningen på denne filmen, men jeg kan ikke noe for at jeg elsker hele pakka.

Her er full anmeldelse som jeg riktignok skrev i 2003

High tension (2003)

4. Så “enkelt”kan det gjøres. Ved hjelp av en total uventet og voldsomt høy cymbal sjokkeres du langt inn i dypet av din sjel. Hentet fra mesterverket (på alle måter) Repulsion. Wait for it!

5. Det voldsomt insisterende, påtrengende og stressende “fort deg noen kommer etter deg” tema dundrer avgårde som et lokomotiv i disse filmene. Ser du likhetene? Begge har å gjøre med en slags sex-demon som terrorriserer deg helt inn under dyna, begge har en kvinnelig sterk hovedrolle og begge filmene er usannsynlig skremmende. Ja, og hør på disse to soundtrackene da og fortell meg at det ene ikke er inspirert av den andre!

 

Her er full anmeldelse av IT follows

En kjappis: IT follows (2015)

6. Den illevarslende Alarmlyden I Silent hill. Hva er det med sånne alarmer som alltid får det til å hogge inn frykt og stress. Ikke akkurat et «soundtrack», men en meget effektiv lydeffekt.

7.De sugende ulmende strykerne i De dødes tjern drar deg ned i dragsuget og pakker deg inn i mørke liljeblader og svelger deg hel.. -Uten tvil norges skumleste film.

8. A long way back fra filmen Life er en spiral av en låt som antyder at samme hvor mye du prøver å komme deg unna, vil du bare havne tilbake på samme grusomme sted.

9. Vår egen Sondre Lerche har komponert filmmusikken til denne ubehagelige, norske psykologiske thrilleren. Hør hvordan sangen liksom rakner i sømmene mot slutten, nesten som den blir spist opp av kaos og besetter seg selv. Det er veldig enkelt, men fullt oppbyggende av panikk fra The sleepwalker.

10. “Forbidden zone” er et soundtrack fra nyinnspillingen av The hills have eyes som er overraskende bra og brutal nok. (hva mente hun med det?)

De vrengte gitarerlydene sender advarende toner og gir en dårlig følelse. Og stort verre kan det vel ikke bli enn å være fanget i en knusktørr, glovarm ødemark, omringet av deformerte morderiske mennesker, som ser ut som de har laga fleisen sin sjæl med øks og tråd.

11. Årets store hype Smile leverte sånn middels for min del. Likte best første del og her er et av filmens mest uforglemmelige scener. Det første «smilet» (som ikke er et smil) Det høres ut som en sint veps som prøver å komme seg ut av et syltetøyglass og passer perfekt til det bisarre, elektriske øyeblikket.

12. Reggisøren av Annihilation har gjort det igjen og laget en av de beste og mest overraskende filmene jeg har sett i år, som merkelig nok har gått totalt under radaren min. Jeg forstår ikke at denne filmen ikke har fått mer oppmerksomhet. Men er underlig, skrekkelig, rørende og visuelt utsøkt. Dette er fra en av filmens mange skremmende scener og det minner om tusen fordømmende sjeler som prøver å kravle seg opp og ut fra avgrunnen. De skriker etter hjelp. Denne du se!

13. Police fra Lost highway hadde jeg med på forrige liste også, men da fant jeg ikke noe å linke dere til. Hør på den illevarslende noian som sleper seg avgårde og bygger seg opp. Musikken er fra filmens sluttscene som er både oppklarende og totalt WTF??

14. Haisommer 3 er en film som ofte blir fnist og fnyst av, men musikken er det ingenting å si på! (Alan Parker) Her er et spor fra en intens spennende undervannsscene, hvor to dykkere blir jaget under vann av «The mother»

15. Reqiuem from a dream(!)

Hvilke soundtracks har gjort størst inntrykk på deg?


Minner fra Ramaskrik skrekkfilmfestival 2022

Jeg vil påstå at det er like vanskelig å rangere filmene fra Ramaskrik 2022, som det er å prøve å ta tanntråd på en 5 åring(!)

Jeg satt meg ned og skulle prøve å lage en guide over filmene fra best til middels til meh, men her sitter jeg ennå, en måned etter festivalen og styrer med denne lista. Inntrykk, uttrykk, forventning, timing, dagsform (eller kanskje jeg heller sier kveldsform) soundtrack, stemning og øyeblikk- Alle disse tingene spiller inn og former en totalopplevelse, som jeg nå skal prøve å rangere.

Tilslutt måtte jeg bare bestemme meg for at NÅ må det deles,- og som en julekalender kan vi begynne å åpne «lukene».

Dette er ikke et akademisk innlegg fra en filmviter med mastergrad eller utdannelse i ryggen innen tema,- det er fortsatt bare jeg som skriver om film basert på egne opplevelser og følelser.

Det føles både rart og riktig og sette Skinamarink på toppen av Ramaskrik 2022 «pallen»

Ut ifra en samtale jeg hadde med to gutter etter filmen, som omtrent spytta kritikken ut i forakt, forsto jeg at Skinamarink er like sterkt mislikt som verdsatt.

Men er det ikke det som er gøy?

Dette er definitivt ikke en film for alle og ikke engang halvparten av alle, men uansett hvordan man vrir og vender på det kan man ikke komme unna at den er festivalens mest uforglemmelige, bisarre verk.

 Litt om handlingen

To barn våkner på natta og foreldrene er borte. Vi følger disse barna rundt i det mørklagte huset og det hele utvikler seg til et seigt, surrealistisk mareritt som spiller på alle sansene dine.

Skinamarink er en like sjelsettende opplevelse som traileren indikerer, men litt tyngre enn først antatt. Den krever både tålmodighet og oppvakthet. For mange vil nok filmen være en prøvelse bare i å prøve å se forbi kornene i VHS filteret, men for skrekkfilmfanatikere som føler de har sett det meste vil Skinamarink komme som en dristig julebonus du ikke forventet.

Regissøren lykkes med det som muligens var planen hans; Tynnslite ut nattsynet ditt, sette nervene i helspenn og fore hjernen vår med bittesmå myldrende mark mens whitenoise går kontinuerlig.

-Og innimellom forvrengte stemmer som ber oss komme upstairs…

Jeg skjønner ikke hva det skal handle om, tenker du kanskje. Ta det med ro, det blir verre; Du tvinges til å se inn i en mørk krok så lenge at til slutt kryper det ut egenproduserte skapninger og både huet og øya dine går fullstendig i grus.

Skinamarink spiller på vår fundamentale frykt for mørket. Og det å ikke ha kontroll på situasjonen. Og HYSJ ! Vær stille, så vi ikke vekker monsteret i senga!

Filmen skremmer vettet av meg med…ingenting. Aldri i mitt liv har jeg kjent på en så intens redsel bare av å se en uskyldig lekebil med øyne. Lydene i denne filmen er et sterkt om ikke altoppslukende virkemiddel.

Det tomme huset føles alt annet enn tomt. Til og med tegnefilmen som står på i stua, som gir det eneste lyset i huset og som skal være et trøstende, trygt element for barna, føles truende.

Skinamarink er en nostalgisk, men grusom reise gjennom et vidvåkent mareritt. Jeg elsker det merkelige, spesielt blandet med det groteske og psykologiske. Jeg var oppjaget, men fullstendig utslitt når filmen var ferdig.

Og ikke spør meg hva tittelen betyr, det eneste jeg har funnet er en barnesang som setter seg på hjernen som bæsj i kram snø.

Short n sweet om resten av Ramaskrik filmene forsøkt rangert etter min smak;

(hånskrevet programplan med ferdigtygd tyggis)

The harbinger En venninne må hjelpe en annen venninne som sliter med mareritt og ensomhet. Det viser seg å være smittsomt. Interessant vinkling og kanskje en metafor på hele pandemien. Rommer festivalens ekleste øyeblikk og mest ubehagelige stemning.

Fall To jenter klatrer opp i en radiomast som ruver 700 meter over bakken. Alt er fryd og dumdristighet helt til stigen detter ned.

Årets Guilty plesure som innfridde på alle punkter. Masse logiske brister, idiotiske ting som blir sagt, usannsynlige forhold og dustete forslag, men halleluja jeg elsker det!! Det var ikke en eneste håndflate som var tørr etter denne filmen og flere av oss hadde spaghettibein når vi gikk ut av salen.

Family dinner Årets overraskelse. Slow burner av en intens atmosfærisk thriller med mange plot-twister og masse pervers digg mat. Pass på å spise før du ser denne filmen for ellers komme du til å trenge smekke.

Holy shit Festivalens høydepunkt innen feel-good feel bad. Og ikke nok med det, den er tysk! Tenk deg at du er spiddet fast i en festival-do liggende opp-ned med hue i skåla. En håpløs situasjon blir enda mer drital og så makaber at det tipper over i det komiske, når denne stakkars mannen prøver å ”vikle seg ut” av møkka. Assossiasjoner til Saw og Geralds game. En banal, men kritisk situasjon du ikke kommer deg ut av uten å ofre noe. Gjerne kroppsdeler. Tikk-takk.

Crimes of the future David Cronenberg er tilbake og lik seg sjøl i dette futuristiske scenarioet hvor verden prøver å tilpasse seg en syntetisk tilværelse. Som vanlig når det gjelder Croners er det bare å forberede seg på en del underfundige eksperimenter og tabuer både psykisk og fysisk.

Piggy Sara blir mobbet for vekten av jentene og guttene i klassen. En dag går det for langt og hun får uventet ”hjelp” til å snu situasjonen.Piggy er tidvis vond å se på, men også tilfredsstillende. En av de filmene vi gleda oss mest til, og selv om vi ikke var skuffa ble den ”forbigått” av et par andre.

Deadstream Klarte å servere en tidsriktig haunted-house-found-footage film, som klarer å være både skummel og rasende morsom om hverandre.

 

Upurga Skogsskrekk fra Latvia. En kanotur nedover elva går forferdelig galt. Naturen brukes for alt den er verdt i denne filmen og jeg vil si det minner om en blanding av Blair wich, Gaia og det Okanda.

The hatching Søtt og grusomt fra Finland om å være tenåring under prestasjonspress fra foreldre. Den pastellrosa tilværelsen i familien blir satt på prøve når datteren i huset, Tinja finner et egg i skogen som hun tar med seg hjem og legger under puta. Kan det være et bittelite ballespark til Instagram ”Se så fint livet mitt er” trenden?

A wounded fawn En film jeg ennå sliter litt med å plassere. Jente møter gutt, gutt tar med jente på hytte, hyttetur blir rar. Jeg vet liksom ikke om jeg verken skjønte den eller likte den. Den har sine øyeblikk, men litt for mange brikker har ikke plass i puslespillet. Akkurat det kan være meninga. Også likte jeg den plutselig litt likevel…! Årets mest intense rulletekst og kred for den. Det kan faktisk være verdt hele filmen.

You lie, you die To par er fanget i et Escape-room lignende spill. Spillet er enkelt; Fortell sannheten og du kommer deg ut i live. Hva skjer når det begynner å dukke opp spørsmål knyttet til deres hemmeligheter for hverandre? Katamalansk er et språk som har 3 ord der andre har et. Når du først venner deg til det så kan du begynne å kose deg med filmens festligheter og krumspring.

The passenger En gruppe mennesker som er på biltur kjører på en dame som går midt i veien. I veikanten finner de noe som ligner en meteor og underlige utvekster. Det beste er definitivt dialogen i starten av denne filmen. Vi ble lovet Lovecraft inspirerte monstre, men jeg savna mer av både love og craft.

Handlingen lekker ut og er dessverre bare middels engasjerende, men filmen blir reddet av et par karakterer som det er lett å bli sjarmert av.

Kortfilmene Babyboom og kanskje spesielt Fanitullen utmerket seg i kategorien kortfilm.

Eneste jeg savna i år var en spenstig dokumentar, men sånne ting kan jo ikke tvinges fram. Kanskje Ramaskrik rett og slett skulle laget en Ramaskrik dokumentar til neste år ? Im just sayin.


Speak no evil (2022)

Livet er fullt av kontraster.

I det ene øyeblikket sitter du på foreldremøte og diskuterer hvor mye sukker det er i en brunost og ser på små kunstverk av ispinner og doruller, i det neste sitter du i en kinosal med en Bad mango øl, kattunger i magan og skal se årets ekleste film på kino.

Jeg fikk klaska rektor i hånda og beinflydd til bussen for å rekke visningen på den danske skrekk-snakkisen Speak no evil på Ringen kino. Bak i hodet hadde jeg en tekst fra en annen anmelder surrende:

”Speak noe evil er intet mindre enn et fantastisk småborgelig skrekkkabinett. Det lenes tungt på Ari Aster, Michael Haneke og Ruben Østlund”

 Jeg glede-grua meg til denne filmen. Hva annet kunne jeg gjøre?

Michael Haneke og Ruben Østlund i samme setning burde være nok til å gi enhver stakkar kalde føtter, men samtidig så er det jo nettopp disse høydepunktene som holder denne film-lidenskapen min drivende. Hvis det fortsatt er sånn at folk kaster opp, besvimer i kinosalen, -eller bare tar en walk-out, så betyr det at alt heldigvis ikke er blitt gjort og vist før.

Det er beroligende som film-tulling å vite at det fortsatt går an og ”finne opp hjulet” på nytt innimellom.

Litt om handlingen.

Et dansk par på ferie kommer i kontakt med et nederlandsk par og finner tonen. De har også jevngamle barn. Når de kommer hjem får danskene en invitasjon om å komme å besøke de i Nederland.

Vi følger det danske paret Bjørn og Louise som etter litt betenkning aksepterer tilbudet og kjører til Nederland for å besøke Patrick og Karin en helg. De har trossalt hatt sine 2 flyturer dette året og miljøet må spares. Louise bidrar også med å være vegetarianer. Dette er noe det Nederlandske paret vet, men likevel er middagen helstekt villsvin når de ankommer.

Den illevarslende tonen (bokstavelig talt) er satt tidlig i filmen. Jeg kjenner på en framvoksende ulmende, frykt, selv når filmen bare viser helt trivielle ting. Aldri har en helt vanlig gåtur bidratt til så mye uro. Musikken i filmen setter den siste spikeren i nerva.

Jeg går i beredskapsmodus. Og jeg blir der.

Det er tilsynelatende bare småting, men likevel føles det som nederlenderne ”utfordrer” det danske paret hele veien og jeg blir sittende med en sånn ekkel smak i munn.

Det oppstår flere bisarre øyeblikk og konfrontasjoner. Situasjoner som føles direkte vemmelige. Det er vanskelig å ” ta de på noe”, men Patrick og Karin balanserer mellom å være gjestfrie og morsomme, for så og bikke over til å bli sånn passe merkelig.

Men er det merkelig nok?

 Vi har vel alle en eller annen gang i livet ignorert magefølelsen, fordi man ikke vil lage en scene.

Man vil ikke virke hysterisk.

Og vi har det jo egentlig hyggelig, har vi ikke det?

Det danske paret flakker nervøst med øynene og ler høflig samtidig når disse usynlige overtrampene skjer. I blikket de sender til hverandre lyser spørsmålet: Hva er det som egentlig skjer her? Skal vi akseptere dette?

Spenningen bygger seg opp og som Louise spakt prøver å si;

 ”So many things have felt so wrong”

Hvordan skal man egentlig håndtere en sånn situasjon når man er på besøk og i tillegg er konfliktsky? Paret forstår litt for sent at de har gjort en meget dårlig avgjørelse og i panikk bare fortsetter de å gjøre dårlig avgjørelser, for å ikke virke uhøflige.

Min største stjerne går til Morten Burian som spiller Bjørn. Ansiktet hans rommer hele spekteret av smerte og forvirring, men han smiler og ler mer enn noen andre.

Jeg lurer på, kan man bli for høflig for sitt eget beste? Og har man egentlig skylda for det selv når livet har blitt endeløs depressiv tilværelse? Er det det som får dem oppi denne smørja?

Det er ikke alltid like lett å sette fingeren på hvorfor noen filmer setter seg så hardt i magesekken. Hvorfor de er umulig å riste av seg, men Speak no evil er en av de mest ubehagelige filmene jeg har sett på lenge. Den gjør det samme for helgebesøk som Haisommer gjorde for vann eller Chucky gjorde for dukker.

Det er vanskelig å velge ekleste øyeblikk (som jeg alltid pleier å gjøre her på ekkelt) men tro meg, de er mange. Jeg vil heller ikke spoile opplevelsen for dere som ser den for første gang, så derfor får dere værsjego å  hoppe inn i skrekkeligheten og avgjøre selv.

Den sjelsettende avslutningen er like hard som et balltre i magan. Hele kinosalen fikk en sånn tjukk stillhet. Til og med han som var mer opptatt av å kommentere filmen på polsk, holdt kjeft i hele 10 sekunder. Noen av scenene i denne filmen er så forferdelig å oppleve at det grenser til skrekk-pute-tv. Jeg var sikker på at hele salen kunne høre hjertet mitt dundre!

Det er viktig for meg å presisere at det ikke er en vanlig klassisk skrekkfilm med de vanlige skrekkelementene, men med en twist på oppskriften og en dykk ned i menneskelige nyanser og sosiale utfordringer. Uansett hvordan man vrir og vender på det, tror jeg ikke du kommer uberørt ut på andre sia.

Tentakler for EKKELhet

6/7

 

Hold dere hjemme, God helg!