Minner fra Ramaskrik 2017- Suspiria (1977) podcast

I anledning RE-maken av Suspiria tenkte jeg å dele en podcast av meg og Mørk,  som snakker om originalen etter et gledelig gjensyn av den på skrekkfilmfestivalen Ramaskrik i 2017.

Det er også small-talk om Juleblod, Stig H Hoff, Amsterdamske horebokser og Shape of water. Ja og pølser da.

Det skal være med i historien at det er første gang vi podder.

 

Legger også ved en fotoshoot med Suspiria-tema som jeg og fotograf  Trine Lybekk https://www.trinefaktor.no hadde det gøy med for endel år siden.

 


Possum (2018)

Pungrotte, altså Possum direkte oversatt, er et dyr som beveger seg tregt. Andre kjennetegn er en meget primitiv bygning og ingen nære slektninger blant andre pungdyr. De har også flest fortenner av nåtidens pattedyr.

Det er ingen pungrotter i filmen Possum, men det er andre ekle ”dyr”.

Helt fra jeg var liten, dvs ikke sånn babyliten, men liten nok til å forstå at et hårete vesen med åtte bein, fjorten øyer er det samme som null logikk, har jeg hatt edderkoppfobi. Det finnes ingenting som kan rettferdiggjøre et slikt utseende på et levende vesen.

Det er tilnærmet ondskap.

Jeg husker godt mitt mest traumatiserende minne om dette: Jeg og en venninne passa en rasekatt. Katta var verdt sikkert 15.000 og måtte ha bånd når vi gikk tur med den. Jævelskapen av en katt sleit seg ut av båndet og føyk mot et svart høl under masse brakker.

Katta kom seg fint ut på andre siden, men jeg ble sittende fast under en brakkerigg i et edderkoppreir lamma av skrekk, med en lommelykt som i kjent grøsserstil ikke ville lyse mer. Kanskje jeg bare ubevisst skrudde den av , ikke vet jeg – at hjernen min bare ikke ville se det forferdelige som omga meg.

Masse masse bein og øyer.

Jeg forteller dere denne historien fordi Possum er en film som inneholder mange elementer og assosiasjoner til dette insektet. Hvis du i likhet med meg begynner å skrike som en gutt i stemmeskifte og febrilsk børste klærne bare du ser en stankelbein, vil Possum være det samme som å se sin fobi marerittaktig bli servert i filmform.

Litt om handlingen;

Philip reiser hjem til sitt barndomshjem og onkelen for å ta et oppgjør med fortiden. Han bærer på en skinnveske som rommer helt andre ting enn klær og tannbørste.

Åpningscenen i Possum legger lista for en intens atmosfærisk opplevelse og virker ganske tidlig å ville kreve ”noe”.

Possum er en sånn film som er skreddersydd for meg de dagene jeg vil se no sånn ..rart og annerledes. Ekkelt og mystisk. Noe som hele veien vil få meg til å gjette og undre.

Hvorfor Philip «pakker» bagen, drar hjem og oppsøker dette hjemstedet som piner han så grulig er uklart, men han virker å skulle ta et oppgjør med traumene som er knyttet til barnsdomshjemmet. Huset med sine kriker, kroker og hemmelige forbudte rom.

Symbolikk lurer både i den uregjerlige naturen og de støvete hushjørnene.  Sterke bilder formidler både skarp voldsom skrekk og ubegripelig skjønnhet. Et landskap som er med på å male en historie og en oppvekst. En bag blir satt ned i midten av noen  «sprikende» trestammer.  Bursdagsballonger omkranset av masse svart røyk antyder en brann og en dagbok med gamle minner både i tekst og bilder er med på å flette sammen trådene og gi oss en røff skisse av Philips fortid.

Hovedrollen Philip spilt av Sean Harris gjør lite til mye. Hans forpinte ansikt og på grensen til komisk forknytte kroppsspråk og takter sier mye mer enn hans ord og handlinger. Det er ikke bare sterk levert skuespillermessig, men også fantastisk skutt. Noen av scenene er så spektakulært vakre og grusomme samtidig at man kan miste fokus på selve handlingen og bare la seg rive med i farger, lys, musikk og stemning.

Possum hører hjemme her på ekkelt av mange grunner;

Den scenen som rystet meg mest er ikke nødvendigvis filmens ekleste, men den kommer så brått på en sånn rolig måte. Litt som å sitte på bussen i egne tanker og plutselig ser du at den ene passasjeren er naken.

Hva i hæ…..? Litt sånn.

Philip går ut i hagen og åpner vesken han har båret på gjennom hele reisen hjem. Han lemper ut noe som virker å aldri kunne hatt plass i en liten skinnveske; Lange hårete ben festet til noe større, blir dratt opp av vesken med en slags trassighet. Akkurat som hovedpersonen blir sliten bare av å se den. Vi ser ikke selve kroppen bare de lange motbydelige bena. Det samme gjelder når han litt senere stapper denne tingen ned i en bøtte. En sånn som man brenner ting i. Med et ansikt som vrenger seg i avsky stapper Philip det store  eddekopplignende vesenet ned i tønna.

Jeg får følelsen av at denne tingen når som helst kan begynne å sprelle og kjempe imot, selv om den virker død, og den følelsen har jeg hele filmen. At tingen skal fortelle oss noe. Snakke. Tenke. Leve.

Mind of its own? snøvler den bedrøvelige onkelen som fortsatt bor i huset.

-«Are you gonna kill it?»

-«Cant kill it , its a puppet»

Ellers har Possum mange andre nakkehårreisende scener som er vanskelig å formidle med ord. Litt som en søvnparalyse; Det er mer en følelse av noe truende enn en fysisk trussel. Noen ganger er det bare en kravlende lyd, en grein som ser ut som noe annet eller små glimt i drømmene til Philip som får meg til å tekke beina opp i sofaen med et ansikt som vrir seg i ubehag.

Den vemmelige og bisarre dukken, som kalles Possum lever på en måte sitt eget liv,- selv om det er Philip som styrer den. Vi ser det aldri, men den kravler tilsynelatende opp av bagen sin og vil ikke verken brenne opp eller drukne som Philip desperat prøver på. Philip vil helt tydelig kvitte seg med denne dukken, men samtidig klarer han ikke å løsrive seg fra denne merkelige skapningen.

Et slags stockholm syndrom. Han virker å hate den, men likevel skjønner han ikke hvordan han skal leve uten den.

Den er alt han har igjen.