Musikk kan være et uhyre viktig element i en film. Å ta bort den vil i noen tilfeller være som å fjerne hele filmens ryggrad.
Et skolebrød uten det gule i midten.
Dette er andre del i serien over ekkel og uforglemmelig filmmusikk.
Masse følelser kan bli trigget av et godt soundtrack. Det kan ha en enorm påvirkningkraft. Tenk deg selv hva dusjscenen hadde vært uten de «kivskarpe” strykerne, eller hadde du foreksempel blitt vettskremt av det enkle og ganske harmløse ordet “Onsdag” i The shining, hadde det ikke vært for det intense illevarslende orkesteret? Kanskje ville ikke ansiktet mitt sett ut som en medium stekt kjøttkake hvis Brokeback mountain og Bravehart hadde fjernet soundtracket i de sterkeste scenene? Tenk deg Suspiria uten Goblin!!??!!
Nå skal det sies at noe filmmusikk også kan bli påtrengende og kunstig. Balanse og timing er viktig. Jeg føler jeg noen ganger blir tvunget til å føle meg enten trist, håpefull eller redd. At det blir skøvet på meg som et svær bløtkake i en konfirmasjon når du er altfor mett. Det er ikke det et soundtrack skal gjøre.
Greia med filmmusikk er at du egentlig ikke skal høre den på samme måte, som du gjør med vanlig musikk. Den skal ligge der som et slør. Et perfekt fordelt krydder på en matrett, et skreddersydd antrekk på en kropp, en blandet drink med akkurat passe mengde av hver ingrediens. Jada, du blir full alikevel…
Jeg må advare deg om at du ikke burde ha dårlig tid når du skal gjennom dette innlegget, siden noen av videoene krever sin tid og oppmerksomhet.
Vi kjører i gang;
1.Den for alltid hjemsøkende temalåta til Colin Towns fra The hauting of Julia aka Full circle snor seg nedover ryggmargen og legger igjen toner og advarsler fra en annen dimensjon. Egentlig ville jeg ha linket til låta «Pretty men are receptive» som er den skumleste i hele filmen, men Colin Towns har fjerna den fra internetts overflate og det er selvfølgelig helt greit.
Her er hele anmeldelsen av selve filmen for de interesserte;
Jeg også. Ulogiske, utspekulerte skapninger, ikke sant?
I Arachnofobia har de ihvertfall fått et perfekt soundtrack til sin lurende, snikende adferd. Akkurat som musikken spinner en tråd rundt deg og snurrer deg fast i sin melodi. Man kan nesten føle spindelvevet i ansiktet og se de ekle små beina kravle seg avgårdet. Dette klippet er fra når eddekoppen haiker i en kiste med en død mann fra jungelen til en småby. Under reisen tømmer edderkoppen liket fullstendig for væske.
3.Den piercende tonen fra Hight tension spidder og gnisser seg vei inn i de mørke hjørnene av hjernen og lurer fram galskapen i noen og enhver. Mange hatet avslutningen på denne filmen, men jeg kan ikke noe for at jeg elsker hele pakka.
Her er full anmeldelse som jeg riktignok skrev i 2003
4. Så “enkelt”kan det gjøres. Ved hjelp av en total uventet og voldsomt høy cymbal sjokkeres du langt inn i dypet av din sjel. Hentet fra mesterverket (på alle måter) Repulsion. Wait for it!
5. Det voldsomt insisterende, påtrengende og stressende “fort deg noen kommer etter deg” tema dundrer avgårde som et lokomotiv i disse filmene. Ser du likhetene? Begge har å gjøre med en slags sex-demon som terrorriserer deg helt inn under dyna, begge har en kvinnelig sterk hovedrolle og begge filmene er usannsynlig skremmende. Ja, og hør på disse to soundtrackene da og fortell meg at det ene ikke er inspirert av den andre!
6. Den illevarslende Alarmlyden I Silent hill. Hva er det med sånne alarmer som alltid får det til å hogge inn frykt og stress. Ikke akkurat et «soundtrack», men en meget effektiv lydeffekt.
7.De sugende ulmende strykerne i De dødes tjern drar deg ned i dragsuget og pakker deg inn i mørke liljeblader og svelger deg hel.. -Uten tvil norges skumleste film.
8.A long way back fra filmen Life er en spiral av en låt som antyder at samme hvor mye du prøver å komme deg unna, vil du bare havne tilbake på samme grusomme sted.
9. Vår egen Sondre Lerche har komponert filmmusikken til denne ubehagelige, norske psykologiske thrilleren. Hør hvordan sangen liksom rakner i sømmene mot slutten, nesten som den blir spist opp av kaos og besetter seg selv. Det er veldig enkelt, men fullt oppbyggende av panikk fra The sleepwalker.
10. “Forbidden zone” er et soundtrack fra nyinnspillingen av The hills have eyes som er overraskende bra og brutal nok. (hva mente hun med det?)
De vrengte gitarerlydene sender advarende toner og gir en dårlig følelse. Og stort verre kan det vel ikke bli enn å være fanget i en knusktørr, glovarm ødemark, omringet av deformerte morderiske mennesker, som ser ut som de har laga fleisen sin sjæl med øks og tråd.
11. Årets store hype Smile leverte sånn middels for min del. Likte best første del og her er et av filmens mest uforglemmelige scener. Det første «smilet» (som ikke er et smil) Det høres ut som en sint veps som prøver å komme seg ut av et syltetøyglass og passer perfekt til det bisarre, elektriske øyeblikket.
12. Reggisøren av Annihilation har gjort det igjen og laget en av de beste og mest overraskende filmene jeg har sett i år, som merkelig nok har gått totalt under radaren min. Jeg forstår ikke at denne filmen ikke har fått mer oppmerksomhet. Men er underlig, skrekkelig, rørende og visuelt utsøkt. Dette er fra en av filmens mange skremmende scener og det minner om tusen fordømmende sjeler som prøver å kravle seg opp og ut fra avgrunnen. De skriker etter hjelp. Denne må du se!
13. Police fra Lost highway hadde jeg med på forrige liste også, men da fant jeg ikke noe å linke dere til. Hør på den illevarslende noian som sleper seg avgårde og bygger seg opp. Musikken er fra filmens sluttscene som er både oppklarende og totalt WTF??
14.Haisommer 3 er en film som ofte blir fnist og fnyst av, men musikken er det ingenting å si på! (Alan Parker) Her er et spor fra en intens spennende undervannsscene, hvor to dykkere blir jaget under vann av «The mother»
15. Reqiuem from a dream(!)
Hvilke soundtracks har gjort størst inntrykk på deg?
Jeg vil påstå at det er like vanskelig å rangere filmene fra Ramaskrik 2022, som det er å prøve å ta tanntråd på en 5 åring(!)
Jeg satt meg ned og skulle prøve å lage en guide over filmene fra best til middels til meh, men her sitter jeg ennå, en måned etter festivalen og styrer med denne lista. Inntrykk, uttrykk, forventning, timing, dagsform (eller kanskje jeg heller sier kveldsform) soundtrack, stemning og øyeblikk- Alle disse tingene spiller inn og former en totalopplevelse, som jeg nå skal prøve å rangere.
Tilslutt måtte jeg bare bestemme meg for at NÅ må det deles,- og som en julekalender kan vi begynne å åpne «lukene».
Dette er ikke et akademisk innlegg fra en filmviter med mastergrad eller utdannelse i ryggen innen tema,- det er fortsatt bare jeg som skriver om film basert på egne opplevelser og følelser.
Det føles både rart og riktig og sette Skinamarink på toppen av Ramaskrik 2022 «pallen»
Ut ifra en samtale jeg hadde med to gutter etter filmen, som omtrent spytta kritikken ut i forakt, forsto jeg at Skinamarink er like sterkt mislikt som verdsatt.
Men er det ikke det som er gøy?
Dette er definitivt ikke en film for alle og ikke engang halvparten av alle, men uansett hvordan man vrir og vender på det kan man ikke komme unna at den er festivalens mest uforglemmelige, bisarre verk.
Litt om handlingen
To barn våkner på natta og foreldrene er borte. Vi følger disse barna rundt i det mørklagte huset og det hele utvikler seg til et seigt, surrealistisk mareritt som spiller på alle sansene dine.
Skinamarink er en like sjelsettende opplevelse som traileren indikerer, men litt tyngre enn først antatt. Den krever både tålmodighet og oppvakthet. For mange vil nok filmen være en prøvelse bare i å prøve å se forbi kornene i VHS filteret, men for skrekkfilmfanatikere som føler de har sett det meste vil Skinamarink komme som en dristig julebonus du ikke forventet.
Regissøren lykkes med det som muligens var planen hans; Tynnslite ut nattsynet ditt, sette nervene i helspenn og fore hjernen vår med bittesmå myldrende mark mens whitenoise går kontinuerlig.
-Og innimellom forvrengte stemmer som ber oss komme upstairs…
Jeg skjønner ikke hva det skal handle om, tenker du kanskje. Ta det med ro, det blir verre; Du tvinges til å se inn i en mørk krok så lenge at til slutt kryper det ut egenproduserte skapninger og både huet og øya dine går fullstendig i grus.
Skinamarink spiller på vår fundamentale frykt for mørket. Og det å ikke ha kontroll på situasjonen. Og HYSJ ! Vær stille, så vi ikke vekker monsteret i senga!
Filmen skremmer vettet av meg med…ingenting. Aldri i mitt liv har jeg kjent på en så intens redsel bare av å se en uskyldig lekebil med øyne. Lydene i denne filmen er et sterkt om ikke altoppslukende virkemiddel.
Det tomme huset føles alt annet enn tomt. Til og med tegnefilmen som står på i stua, som gir det eneste lyset i huset og som skal være et trøstende, trygt element for barna, føles truende.
Skinamarink er en nostalgisk, men grusom reise gjennom et vidvåkent mareritt. Jeg elsker det merkelige, spesielt blandet med det groteske og psykologiske. Jeg var oppjaget, men fullstendig utslitt når filmen var ferdig.
Og ikke spør meg hva tittelen betyr, det eneste jeg har funnet er en barnesang som setter seg på hjernen som bæsj i kram snø.
Short n sweet om resten av Ramaskrik filmene forsøkt rangert etter min smak;
The harbinger En venninne må hjelpe en annen venninne som sliter med mareritt og ensomhet. Det viser seg å være smittsomt. Interessant vinkling og kanskje en metafor på hele pandemien. Rommer festivalens ekleste øyeblikk og mest ubehagelige stemning.
Fall To jenter klatrer opp i en radiomast som ruver 700 meter over bakken. Alt er fryd og dumdristighet helt til stigen detter ned.
Årets Guilty plesure som innfridde på alle punkter. Masse logiske brister, idiotiske ting som blir sagt, usannsynlige forhold og dustete forslag, men halleluja jeg elsker det!! Det var ikke en eneste håndflate som var tørr etter denne filmen og flere av oss hadde spaghettibein når vi gikk ut av salen.
Family dinner Årets overraskelse. Slow burner av en intens atmosfærisk thriller med mange plot-twister og masse pervers digg mat. Pass på å spise før du ser denne filmen for ellers komme du til å trenge smekke.
Holy shit Festivalens høydepunkt innen feel-good feel bad. Og ikke nok med det, den er tysk! Tenk deg at du er spiddet fast i en festival-do liggende opp-ned med hue i skåla. En håpløs situasjon blir enda mer drital og så makaber at det tipper over i det komiske, når denne stakkars mannen prøver å ”vikle seg ut” av møkka. Assossiasjoner til Saw og Geralds game. En banal, men kritisk situasjon du ikke kommer deg ut av uten å ofre noe. Gjerne kroppsdeler. Tikk-takk.
Crimes of the future David Cronenberg er tilbake og lik seg sjøl i dette futuristiske scenarioet hvor verden prøver å tilpasse seg en syntetisk tilværelse. Som vanlig når det gjelder Croners er det bare å forberede seg på en del underfundige eksperimenter og tabuer både psykisk og fysisk.
Piggy Sara blir mobbet for vekten av jentene og guttene i klassen. En dag går det for langt og hun får uventet ”hjelp” til å snu situasjonen.Piggy er tidvis vond å se på, men også tilfredsstillende. En av de filmene vi gleda oss mest til, og selv om vi ikke var skuffa ble den ”forbigått” av et par andre.
Deadstream Klarte å servere en tidsriktig haunted-house-found-footage film, som klarer å være både skummel og rasende morsom om hverandre.
Upurga Skogsskrekk fra Latvia. En kanotur nedover elva går forferdelig galt. Naturen brukes for alt den er verdt i denne filmen og jeg vil si det minner om en blanding av Blair wich, Gaia og det Okanda.
The hatching Søtt og grusomt fra Finland om å være tenåring under prestasjonspress fra foreldre. Den pastellrosa tilværelsen i familien blir satt på prøve når datteren i huset, Tinja finner et egg i skogen som hun tar med seg hjem og legger under puta. Kan det være et bittelite ballespark til Instagram ”Se så fint livet mitt er” trenden?
A wounded fawn En film jeg ennå sliter litt med å plassere. Jente møter gutt, gutt tar med jente på hytte, hyttetur blir rar. Jeg vet liksom ikke om jeg verken skjønte den eller likte den. Den har sine øyeblikk, men litt for mange brikker har ikke plass i puslespillet. Akkurat det kan være meninga. Også likte jeg den plutselig litt likevel…! Årets mest intense rulletekst og kred for den. Det kan faktisk være verdt hele filmen.
You lie, you die To par er fanget i et Escape-room lignende spill. Spillet er enkelt; Fortell sannheten og du kommer deg ut i live. Hva skjer når det begynner å dukke opp spørsmål knyttet til deres hemmeligheter for hverandre? Katamalansk er et språk som har 3 ord der andre har et. Når du først venner deg til det så kan du begynne å kose deg med filmens festligheter og krumspring.
The passenger En gruppe mennesker som er på biltur kjører på en dame som går midt i veien. I veikanten finner de noe som ligner en meteor og underlige utvekster. Det beste er definitivt dialogen i starten av denne filmen. Vi ble lovet Lovecraft inspirerte monstre, men jeg savna mer av både love og craft.
Handlingen lekker ut og er dessverre bare middels engasjerende, men filmen blir reddet av et par karakterer som det er lett å bli sjarmert av.
Kortfilmene Babyboom og kanskje spesielt Fanitullen utmerket seg i kategorien kortfilm.
Eneste jeg savna i år var en spenstig dokumentar, men sånne ting kan jo ikke tvinges fram. Kanskje Ramaskrik rett og slett skulle laget en Ramaskrik dokumentar til neste år ? Im just sayin.
I det ene øyeblikket sitter du på foreldremøte og diskuterer hvor mye sukker det er i en brunost og ser på små kunstverk av ispinner og doruller, i det neste sitter du i en kinosal med en Bad mango øl, kattunger i magan og skal se årets ekleste film på kino.
Jeg fikk klaska rektor i hånda og beinflydd til bussen for å rekke visningen på den danske skrekk-snakkisen Speak no evil på Ringen kino. Bak i hodet hadde jeg en tekst fra en annen anmelder surrende:
”Speak noe evil er intet mindre enn et fantastisk småborgelig skrekkkabinett. Det lenes tungt på Ari Aster, Michael Haneke og Ruben Østlund”
Jeg glede-grua meg til denne filmen. Hva annet kunne jeg gjøre?
Michael Haneke og Ruben Østlund i samme setning burde være nok til å gi enhver stakkar kalde føtter, men samtidig så er det jo nettopp disse høydepunktene som holder denne film-lidenskapen min drivende. Hvis det fortsatt er sånn at folk kaster opp, besvimer i kinosalen, -eller bare tar en walk-out, så betyr det at alt heldigvis ikke er blitt gjort og vist før.
Det er beroligende som film-tulling å vite at det fortsatt går an og ”finne opp hjulet” på nytt innimellom.
Litt om handlingen.
Et dansk par på ferie kommer i kontakt med et nederlandsk par og finner tonen. De har også jevngamle barn. Når de kommer hjem får danskene en invitasjon om å komme å besøke de i Nederland.
Vi følger det danske paret Bjørn og Louise som etter litt betenkning aksepterer tilbudet og kjører til Nederland for å besøke Patrick og Karin en helg. De har trossalt hatt sine 2 flyturer dette året og miljøet må spares. Louise bidrar også med å være vegetarianer. Dette er noe det Nederlandske paret vet, men likevel er middagen helstekt villsvin når de ankommer.
Den illevarslende tonen (bokstavelig talt) er satt tidlig i filmen. Jeg kjenner på en framvoksende ulmende, frykt, selv når filmen bare viser helt trivielle ting. Aldri har en helt vanlig gåtur bidratt til så mye uro. Musikken i filmen setter den siste spikeren i nerva.
Jeg går i beredskapsmodus. Og jeg blir der.
Det er tilsynelatende bare småting, men likevel føles det som nederlenderne ”utfordrer” det danske paret hele veien og jeg blir sittende med en sånn ekkel smak i munn.
Det oppstår flere bisarre øyeblikk og konfrontasjoner. Situasjoner som føles direkte vemmelige. Det er vanskelig å ” ta de på noe”, men Patrick og Karin balanserer mellom å være gjestfrie og morsomme, for så og bikke over til å bli sånn passe merkelig.
Men er det merkelig nok?
Vi har vel alle en eller annen gang i livet ignorert magefølelsen, fordi man ikke vil lage en scene.
Man vil ikke virke hysterisk.
Og vi har det jo egentlig hyggelig, har vi ikke det?
Det danske paret flakker nervøst med øynene og ler høflig samtidig når disse usynlige overtrampene skjer. I blikket de sender til hverandre lyser spørsmålet: Hva er det som egentlig skjer her? Skal vi akseptere dette?
Spenningen bygger seg opp og som Louise spakt prøver å si;
”So many things have felt so wrong”
Hvordan skal man egentlig håndtere en sånn situasjon når man er på besøk og i tillegg er konfliktsky? Paret forstår litt for sent at de har gjort en meget dårlig avgjørelse og i panikk bare fortsetter de å gjøre dårlig avgjørelser, for å ikke virke uhøflige.
Min største stjerne går til Morten Burian som spiller Bjørn. Ansiktet hans rommer hele spekteret av smerte og forvirring, men han smiler og ler mer enn noen andre.
Jeg lurer på, kan man bli for høflig for sitt eget beste? Og har man egentlig skylda for det selv når livet har blitt endeløs depressiv tilværelse? Er det det som får dem oppi denne smørja?
Det er ikke alltid like lett å sette fingeren på hvorfor noen filmer setter seg så hardt i magesekken. Hvorfor de er umulig å riste av seg, men Speak no evil er en av de mest ubehagelige filmene jeg har sett på lenge. Den gjør det samme for helgebesøk som Haisommer gjorde for vann eller Chucky gjorde for dukker.
Det er vanskelig å velge ekleste øyeblikk (som jeg alltid pleier å gjøre her på ekkelt) men tro meg, de er mange. Jeg vil heller ikke spoile opplevelsen for dere som ser den for første gang, så derfor får dere værsjego å hoppe inn i skrekkeligheten og avgjøre selv.
Den sjelsettende avslutningen er like hard som et balltre i magan. Hele kinosalen fikk en sånn tjukk stillhet. Til og med han som var mer opptatt av å kommentere filmen på polsk, holdt kjeft i hele 10 sekunder. Noen av scenene i denne filmen er så forferdelig å oppleve at det grenser til skrekk-pute-tv. Jeg var sikker på at hele salen kunne høre hjertet mitt dundre!
Det er viktig for meg å presisere at det ikke er en vanlig klassisk skrekkfilm med de vanlige skrekkelementene, men med en twist på oppskriften og en dykk ned i menneskelige nyanser og sosiale utfordringer. Uansett hvordan man vrir og vender på det, tror jeg ikke du kommer uberørt ut på andre sia.
Det har gått 35 år siden Arnold på sin halv gebrokkne Østeriske-signatur-dialekt vrælte ”Get to the chopper”!!
Året var 1987 og selv om vi kanskje ikke visste det da (ikke jeg i hvert fall, jeg var 5 år) så ble en av de mest ikoniske skrekkfilmene født.
Predatoren(1987) som replikken er hentet fra, handler om en spesialenhet som blir sendt ut på et oppdrag i den sør Amerikanske jungelen. De finner fort ut at de har blitt lurt dit for helt andre grunner enn å redde noen. Noe stort, ukjent og livsfarlig jakter på dem. Noe som ikke er fra denne verdenen.
Filmen ble kjempepopulær og fikk totalt seks oppfølgere, hvis du regner med Alien vs Predator (2004) og Alien vs Predator requiem (2007)
I disse dager kan du se Prey (2022) på kino og det skal være en forløper til Predator filmene. Handlingen i Prey er lagt helt tilbake til år 1719, hvor den aller første predatoren setter sine ”bein” på Tellus. (så vidt vi vet i alle fall)
Romskipet torner gjennom skyene og deres utvalgte predator blir sluppet av: Jakten er i gang.
Noe av det som funker så godt med Prey kan være nettopp det at vi er såpass langt tilbake i tid. Et ”enkelt” samfunn med øks og spyd istedenfor maskingevær og granater. Det gjør at kontrastene blir desto større; Predatoren er ikke bare et lokomotiv av en drapsmaskin, men har også overlegen teknologi og duppeditter selv 007 og Batman hadde vært misunnelig på, i motsetning til denne indianer stammen den jakter på og deres primitive endimensjonale, hjemmespikka våpen.
Prey er en såkalt prequel, som direkte oversatt betyr forløper. At vi får være med på begynnelsen. Der alt angivelig startet.
Jeg har alltid vært fasinert av prequels og sequels.
Hvordan var den gale morderen som barn, hvorfor går det ikke an å bo i huset i Amityville, og hva er den lille jenta i brønnen så sint for?
Vi vil forstå. Vi leter etter svar. Vi vil gjøre detektivarbeidet og samle trådene til vi kan slå i bordet å si, JA!Sånn må det være. DERFOR ble det sånn. Derfor stekte han den hjernen og spiste den!
Her er en liste over både gode og middelmådige forløpere og hvorfor jeg elsker dem.
1.Covenant (2017)/Prometheus (2012)
Så, prøv å heng med: Prometheus er en prequel til Alien(1979) og Covenant er en prequel til Prometheus. Begge to er tilknyttet Alien universet og måtte leve opp til enorme forventninger når de kom på kino, for lets just face it, Alien er en av verdens beste sci-fi filmer og du kødder ikke med sånt!
Begge disse filmene har utsøkte referanser til Alien: Menneskelignende roboter som trikser med en basketball (Alien ressurection), den sentrale sterke oppegående kvinnekarakteren med konesveis, kroppsdeler som eksploderer, setninger som ”Last surviver of the Prometheus” og ”I got you, you son of a bitch ” vil sikkert ringe noen bjeller for fansen, navnene til androidene Walter og David, er også navnene til 2 produsenter som var med og produsere og skrive den originale Alien. Det er også vidunderlig å få gjenoppleve, og få svar på hva den svære rare tingen som virker å ha smeltet fast i sin egen stol inne i det hestesko-lignende romskipet, med magen sprengt fra innsiden og ut var. Takk
2.The nightcomers (1971) er en prequel til Henry James filmatiserte novelle The turn of the screw som er filmet både i 1974, 1999, 2009 og jaggumei 2020(!) Den samme historien har også blitt filmatisert under navnet The innocents (1961) og denne husker jeg best. Sure dont make em like this anymore. Det er assa så hælsikkes skummelt.
Kort fortalt handler det om en ung og naiv guvernante som skal ha hjemmeundervisning og ansvaret for to creepy, oversøte barn i et stort herskapshus som stinker av gjenferd. Hun begynner etter hvert å se spøkelser av en mann og en kvinne og får for seg at barna er besatt.
Prequelen tar for seg et av synene hun ser; Tjeneren Peter Quint.
Vi får forhistorien om hvordan han sakte manipulerer og overstyrer den tidligere guvernanten Miss Jessel og barna Flora og Miles, som hun passer.
Henry James har et par snydens skumle spøkelsesfortellinger og alle filmatiseringene er like hårreisende. Bare en helt vanlig sykkeltur kan bli et traumatiserende mareritt. Britisk skrekk på sitt beste. Tunge røde gardiner, bunnløse tjern med rare skygger, gedigne lysestaker med lys som renner og skremmende syner på høylys dag. Jeg ser også masse likheter til nyere filmer som The others. (2001)
3.The thing (2011)
Prequel til den udødelige og unike The thing fra 1982.
Beste referanse: Bikkja på slutten. Kom dere vækk osv.
4.Men in black 3 (2012)
Et klissete, men uforglemmelig øyeblikk mot slutten om hvordan det hele begynte.
5.Diary of Laura Palmer (1991)/Fire walk with me (1992)
Min syv år eldre søster hadde dagboken til Laura Palmer i hylla si og jeg smugleste den på senga (selvfølgelig). Den beskriver den siste tiden Laura hadde før hun ble drept, og også en usedvanlig uhyggelig reise inn i galskap, sex og absurde forskrudde hendelser, som man ikke vet er fantasi eller ekte.
Det er en prequel til den ganske så egenartede serien Twin Peaks (1990) som trollbandt alle på nittitallet. Det er så creepy, det er så sykt, det er så «morsomt», det er så…Lynch!
Selv om jeg aldri hadde sett Twin peaks på den tia, følte jeg på den oppbyggende, surrealistiske stemningen og det uunngåelige grusomme som skulle skje. Filmen klarte også å skaffe meg noen av de mest uforglemmelige ekle bildene i hodet, som har fulgt meg resten av livet. Når Bob kryper inn vinduet til Laura og når hun finner han på soverommet. Kameraet går rett inn i munnen og filmer drøvelen hans. That shit just stays ..
6.Ouija. Origin of evil (2016)
7.Fritt villt 3 (2010)
8.Mummitrollet kometen kommer (1992)
9.Psycho 4 (1990)
På mange måter en undervurdert og godt gjennomført prequel til Psycho serien, hvor vi får følge Norman i hans oppvekst. Jada jada, de vrir opp Bates som en halvfuktig klut, for å se om det er noen dråper igjen, men selve tilbakeblikkene fra han var ung og hvordan det var å vokse opp med en mor som var litt… ehhh svaiende, er smertelig godt formidlet.
10.Exorcist: The beginning (2004)/Dominion: Prequel to the Exocist (2005)
Det er nemelig to prequels til Exorcisten, som er regissert av Paul Schrader. To forskjellige versioner av samme historie. Historien bak dette scenarioet er faktisk ganske interessant, men jeg skal ikke fordype meg i den akkurat nå.
Dette er altså beretningen om Father Merrin mange år før han hjelper Regan i Exocisten og bli kvitt sin demon.
Vi er vitne til hans første eksorsisme og hans vei tilbake til troen igjennom møte med demonen Pazuzu. For de som ikke vet det, så er Pazuzu en slags vind-demon. Et chimera av menneske-og dyrekroppsdeler. Kroppen er av en mann, deler av en løve eller hund, øgle-lignende føtter, to par vinger og halen til en skorpion. Han har vanligvis sin høyre hånd opp, venstre ned; en gest som har vært vedvarende i det okkulte.
11.Ringu 0 (2000)
Prequel til en av de dypeste avtrykkene i skrekkfilmhistorie; Ringu (1998). Filmen som ikke bare fikk folk til å snu Tv-en sin om natta, men som fikk omtrent alle filmer fra Asia til å handle om små jenter med svart hår over ansiktet og mobile ledd.
I denne prequelen følger vi en ung Sadako (Ja, hu som kravler ut av tv-en) som går på teaterskole i håp om å glemme fortiden. Funker ikke. Roten i ondskapen og dens uendelige jævelskap sirkler (heh.. ) henne inn.
12.Leatherface blæh.. (2017)
Texas chaisaw massacre (1974) er flere ganger blitt kåret til den beste «værste» skrekkfilmen som noensinne er blitt laget. Filmen er løst basert på massemorderen Ed Gein og handler om en kannibal familie som lever i Texas. Veeeldig dårlig ide og banke på for å låne bensin, telefon eller sukker og det skjer jo selvfølgelig i filmen(!)
Prequelen Leatherface er dessverre en av de filmene som klarer så til de grader å ødelegge imaget til sin egen ”frontfigur”. Her gleda vi oss til å se spiren og oppblomstringen til en av de mest beryktede og fryktede film-villains gjennom tid og rom, også kollapser alle fantasier og forestillinger og blir til en daff gjesp.
13.JU-ON origins (serie) (2020)
Den siste leddet i serien Ju-on hvor de tar for seg all faenskapen som har skjedd mellom 1958 og 1997. Alt i samme hus. Ryktene sier at de skal ha brukt referanser til faktiske tragedier som har skjedd i Japan og bruke skremsel som fansen aldri før har sett
14.Paranormal activity 3 (2011)
Paranormal activity (2007) var noe av det mest skremmende som skjedde i filmverden på 2000 tallet. Vi hadde akkurat kommet oss over traumene fra Blair witch og telttur og nå måtte vi plutselig begynne å bli redd hjemme i vår egen leilighet??
Denne prequelen tar for seg forhistorien om Katie (som har hovedrollen i originalen) og hennes søster Kristi når de er barn.
Det begynner å skje merkelige og skremmende ting i huset. Kristi forteller om en ny fantasivenn som heter Toby. Det blir snart klart at det er et ondt nærvær som virker å ville kommunisere med barna.
Beste referanse: Bildet som Katie finner på loftet i originalen, blir tatt på starten av denne filmen. Bildet dukker også opp i Paranormal Activity 2 (2010)
15.Cube 0 (2004)
Prequel til Triologien The cube som handler om en spesialdesignet kube som inneholder masse forskjellige rom med (dødelige) feller og gåter. Her blir folk puttet inn og målet virker å være å finne en vei ut.
I prequelen får vi følge en ung programmerer som har ansvaret for å overvåke kuben og dens deltakere. Han bryter alle regler med de overordnede og skaffer seg store problemer, når han prøver å redde en mor som sitter fast i kubens labyrint.
En av mine personlige favoritt triologier.
16.ManHunter (1986) Prequel til Hannibal og Silence of the lambs.
17.Amtiyville 2 (1982) prequel, ikke sequel
18.Texas chainsaw massacre: The beginning. (2006) Ikke bra, men ikke verre enn Leatherface.
19.Insidiouse: the last key (2018)
Parapsykologen Elise drar tilbake til barndomshjemmet der ondskapen startet.
20.Hellraiser bloodline (1996)
21.The endless (2017)/ Resolution (2012)
Ikke spør meg hvor, når og hvordan disse filmene gjør det, men en av de starter noe som den andre ikke avslutter, eller var det omvendt? (se Resolution først. ..Eller var det omvendt?)
22.Saw rebirth (2005)
Denne kortfilmen viser oss grunnhistorien om John og oppbyggingen til hvordan han ble til legenden Jigsaw. Alt formidlet i et engasjerende tegneserieformat. Gode tegninger og timing. Vi får se hvordan han lager den berømte første fella til Amanda. Kjeveknusern? Eller hva skal vi kalle den? Hodemosern? Skallevrengeren? Du skjønner tegninga ;
23.Annabelle (2014)
Starten på Conjuring filmene og masse penger for alle involverte.
24.Nun (2018)
And Yeah, they did it again….
25.Ginger snaps back: The beginning (2004)
Prequel til Ginger snaps (2000) En sort, ironisk liten skatt av en film som definerer selve nittitallet. Striper i håret, minst åtte forskjellige kjeder eller armbånd, tung sminke og røft språk, gjerne mot foreldre. Favorittsitat ”Suicide is the best way to say fuck you”
Litt fussy på detaljene, men her skal det være 2 prequels. Den andre heter Ginger snaps 2: Unleashed (2004)
Pikkansjos.
26.Back to the future 3 (1990)
27.Tremors 4 (2004)
Ja, det er en ting..
28.Children of the corn (2020)
Denne prequelen har en limited edition. No shit! Så limited at det er føkkings umulig å oppdrive noe som helst av den noe sted.
Jeg regner med alle husker de små jævelungene som har drept alle foreldrene i en Nebraska by fordi en mais-gud ba dem gjøre det? I spissen står en underlig men likevel karismatisk gutt ved navn Isaak. Han styrer mobben i originalfilmen med samme navn fra (1984)
Jeg personlig kunne gjerne ha ønsket meg en prequel til hvordan Gatlin havna i denna smørja. Hva var spiren til dette utenkelige scenarioet, at barna skulle drepe alle sine mammaen og pappaer? Hva trigga dem?
Plottet i denne prequelen er at en 11 år gammel psykotisk jente rekrutterer alle barna i en by i Nebraska og får de til å drepe de såkalt korrupte foreldrene. Det er riktig. Ingen Isaak, ingen ”He who walks behind the rows” og egentlig ikke noe med novellen til Stephen King å gjøre.
Men denne filmen viser seg assa å være så vanskelig å finne at mange andre anmeldere lurer på om filmen faktisk eksisterer eller bare vært så elendig at at den ikke engang fikk en dvd release.
29.Aileen Wournos: Life and death of a serial killer (2003) ”Prequel” til filmen Monster. Den sanne historien om en prostituert seriemorder.
30.Wrong turn 5: Bloodlines En prequel til JAAA helt riktig Wrong turn (2003)
31.Kong skull island (2017)
32.Rise of the planet of the apes (2011)
Prequel til den legendariske Panet of the apes (1968) Hvor en astronaut kræsjlander på en planet, bare for å finne ut at aper er den dominante arten.
I prequelen får vi være med på utviklingen og vitenskapen om hvordan det kunne gå så langt at apene faktisk kunne ta over verdener.
33.Bates motel (2013)
”Oh good mother, we are a bloody series on netflix….”
34.Jerusalems Lot (1978) er en prequel til filmen Salems Lot (1979) og det er en NOVELLE. Deretter tar Chapelwaite (2021) over og hvis du vil lese enda mer så kan du lese novellen ”Skål for vinteren” i boka Nattmennesker av Stephen King.
Denne prequel NOVELLEN gir oss den skremmende ferden Charles Boone gjør etter at han arver et stort gammelt hus av sin fetter. Han prøver å trives, men er urolig. Hører rotter i veggene og blir behandlet underlig av lokalbefolkningen. Husets tidligere vaskehjelp virker også og skjule noe.
”…Huset ble bygget under ulykkelige omstendigheter..”
Novellen klarer på sin litt snirklete ”brevfortellerstil” å være både fengslende og ulidelig skummel.
Det er ett eller annet med Stephen Kings måte å skrive på, som får de mest dagligdagse situasjoner til å bli surrealistiske og illevarslende. Han skaper dagslysskrekk. Grønt gress blir makabert, sollys blir blendende og vanlige mennesker blir truende forvrengte skyggeversjoner av seg selv;
Hør bare på dette utdraget fra når de for første gang skal oppsøke byen Jerusalems lot:
”..Det var en uvanlig dyster morgen. Vi hørte ingen fuglesang og så heller ingen av skogens dyr der vi tråkket av sted gjennom den tette furuskogen. Det eneste vi hørte , var lyden av våre egne fottrinn og den stadige duren av Atlanterhavet som slo mot klippene. Duften av havet virket nesten unaturlig tung og fulgte oss hele veien.
Vi hadde ikke gått mer enn tre kilometer da vi kom til en overgrodd vei. Vi snakket lite. Den tunge og illevarslende atmosfæren lå som en klam hånd over oss begge…
Ramaskrik filmfestival er en av Norges ytterst få skrekkfilmfestivaler, som arrangeres hver høst i Oppdal Kulturhus. Her kan man nyte 4 dager med filmer og kortfilmer i sjangeren. Festivalen har lykkes i å etablere et navn internasjonalt. De har hatt flere internasjonale gjester, samtidig som det også gis oppmerksomhet til lokale filmskapere.
I 2018 ble Ramaskrik kåret av filmmagasinet MovieMaker til en av de 30 beste sjangerfestivalene i verden.[8]
Okt 2021 ble mitt 5 år på festivalen.
Det var til fykende snøstorm og lysende gulhvit måne at fire forventningsfulle (og litt halvfulle) mennesker fra hovedstaden ramlet ut av toget på Oppdal stasjon.
Noen måtte løpe etter capsen sin i vinden og andre stirret sørgmodig ned på sine trendy tøysko.
”Dette er perfekt”! ropte min søster igjennom hylende vind.
Vi hutret oss inn på gode gamle Skifer hotell som var trofast pyntet med skumle rekvisitter i gangene for anledningen. Ja, faktisk hele Oppdal pleier å gå inn i Ramaskrik modus denne langhelgen.
Denne skrekkfilmfestivalen har med årene blitt en kjær tradisjon for meg. En sweet escape til et lite kapslet univers, hvor man kan se skrekkfilm fra klokka 10.00 til 22.00 selv om sola skinner ute, uten dømmende blikk fra noen (!) Filmene er utsøkt håndplukket og variasjonen er stor.
Velkommen til et lite samfunn hvor absolutt alt du har tenkt og oppsøke, enten det er kino, mat, quiz, hotell, pub, kirkegård eller senter er 5 minutter i gåavstand.
Jeg pleier å ta med meg et nytt medlem hvert år. I år var det en likanes kar fra Harstad.
Etter å ha vrengt av oss bagasjen var vi klare for Åpningsfilmen; Last night in Soho
Litt om handlingen.
En designerstudent leier en leilighet i et hus, som viser seg å være en portal til 1960 årene. Hun opplever denne tidsperioden igjennom kroppen til en vakker sanger.
Last night in soho er på mange måter den perfekte åpningsfilmen på en filmfestival. Ikke altfor tung og sær, likevel den har dette lille ekstra som gjør at man husker den.
Crispe farger, nostalgisk musikk, en interessant utvikling, et par overraskelser og ikke minst det å føle at man er på storbyferie selv,- på en litt sånn Being John Malkowitch måte.
Tenk på det som skrekkversjonen av Midnight in Paris.
Hver natt når Eloise sovner så kan hun oppleve London på 60-tallet. Hun beruses av denne verdenen og oppsøker den flere ganger.
Men ingenting varer evig.
Omtrent halvveis inn i filmen begynner de to tidssonene å blande seg. Man vikler seg inn i fjærboaen, sklir i champagnen og setter glitteret i halsen. Det som startet med glamour, krystallglass og flørtende blikk, begynner etter hvert å ligne mer og mer på et mareritt hun ikke kan våkne fra.
Last night in Soho er universal. Liker du film så liker du denne. Det er rett og slett feelgood horror. Harstad var døpt og hadde stjerner i øya hele veien til hotellet.
Likevel visste jeg at vår venn så vidt hadde dyppa tåa neddi filmbalja og filmer som Titane og Sadness sto klare for å sette noen avtrykk i sjela.
Vi startet 2 Festivaldag kl 10.00 med undervannsthrilleren Deep house.
Helt siden Ed Harris gjorde spranget ned i den bunnløse skrenten i Abyss, har jeg ventet på den neste undervannsfilmen som skulle gi meg det samme kicket. Jeg turte ikke håpe for mye. Det finnes ikke akkurat et hav (haha) av gode undervannsfilmer.
Litt om handlingen.
Et eventyrlystent kjærestepar leter etter det ultimate innlegget til bloggen sin. De har hørt rykter om et intakt hus som står under vann og bestemmer seg for å og prøve å finne det.
Etter litt hjelp fra en lokal medium suspekt type blir de guidet til location og vist hvor de skal dykke for å finne huset.
Det tar ikke lang tid, faktisk bare en kort dykketur ned så ruver huset fram, men Hallo??? Hvorfor er det hengelås på døra tro? Og alle vinduer boltet igjen?
Ærlig talt, har dere ikke sett skrekkfilm før?
Til slutt finner de et åpent loftsvindu og svupper inn.
Ferden inn i det merkelige, druknede huset er ulidelig skummel. Innover, nedover i det tjukke mørke. Klaustrofobien strammer taket. Det hele føles forbudt.
Deep house er vakkert og kreativt filmet og vannet i seg selv står for mye av ”spesialeffektene”.
Det slår meg, som alltid, at havets bunn ligner besynderlig på verdensrommet.
En kald, enorm underlig verden. Lydløst, vektløst og dødelig.
Selv om jeg aldri trenger å se, eller kanskje viktigere, høre skuespillerambisjonene til Mick Jaggers sønn igjen og både manus og kjemi mellom hovedpersonene er i tammeste laget, så leverer filmen spenningsmessig. Den har mange stemningsfulle, lekre bilder og også et par driitskumle øyeblikk, så jeg kan godt kan anbefale denne videre til de som liker typ undervannsdramatikk.
Det var også denne filmen som hadde den mest intense svettescenen på hele festivalen(!)
I klassisk filmfestivalstil var det bare å gå fra den ene salen og rett inn i den andre denne fredagen.
Ikke bare byttet vi sal, men også tema, fortoning, atmosfære og stil fullstendig da vi satt oss til rette med sure oppstøt etter for mye godteri og kaffe for å se No man of god.
Forrige gang vi så Elijah Wood på Ramaskrik hadde han potteklipp, buddah bukser og dro til et avsidesliggende hus, for å prøve å bli kjent med sin far i Come to daddy (2019)
En film som tar tak i huet ditt og sender det bortover som en bowlingkule.
I No man of god spiller Elijah Wood profiløren Bill Hagmeier.
Filmen er basert på en sann historie.
Seriemorderen Ted Bundy tilsto til sammen 30 drap, men nektet å gå i detalj om hvor, når og hvorfor han utførte dem. Han ble henrettet i den elektriske stolen i Florida den 24 Januar 1989.
Denne filmen tar for seg de siste dagene til Ted og gir oss en bitte liten titt bak sløret på hva slags menneske han var, eller i hvert fall utga seg for å være.
En FBI agent og analytiker ved navn Bill Hagmeier (Wood) fikk oppgaven å ”målbinde” Bundy på hans siste dager. Hans jobb var å prøve å få innsikt i de kriminelles hjerne og forstå hva som motiverte dem.
Han ble kjent og hedret for jobben han gjorde med Ted Bundy.
Er det ikke rart hvordan man alltid tenker at disse beryktede seriemorderne skal se ut og oppføre seg som monstre.
Ted kommer inn i avhørsrommet uten hverken horn eller hale.
No man of god er som sopp i veggene. Det kommer …smygende.
Denne filmen fikk meg til å bli uggen. Harstad var også bleik.
Filmen sniker seg innpå deg bakfra. Mange dystre spørsmål reiser seg og jeg er glad for at vi ikke umiddelbart hadde tid til å snakke noe særlig om den.
Her trengs det fordøyelse.
Etter Ted Bundys betroelser trengte vi en liten pause før vi virkelig skulle marineres av festivalens høydepunkt Titane. Harstad så bekymret ut og jeg ga han grunn til det.
Jeg elsket Julia Ducournaus debut Raw, men visste samtidig at det ikke kom til å bli en tur til Kardemomme by for-å-si-det-sånn.
Litt om handlingen.
Etter en bilulykke som barn får Alexia operert inn en titanplate i hodet. Vi følger hennes voksne liv videre som eksotisk danser.
Alexia er en kald, tøff jævel. Rett som det er dreper hun folk hun synes er plagsomme med hårnålen sin. Når hun blir ettersøkt og politiet begynner jakten på henne, får hun en vanvittig ide. En ide som mest på grunn av tilfeldigheter fører oss inn i en fullstendig absurd kjedereaksjon. Det hele er så sykt og fint og kvalmt og til og med morsomt at jeg føler jeg sitter fastspent på en løpsk, gal karusell.
Titane og Raw er begge filmer som kommer til å kødde med hue ditt.
Felles har de også enestående hovedrolleprestasjoner. Agate Rousseles som spiller Alexia er et funn. En morsom detalj er at Justine fra Raw faktisk er med i en birolle.
Jeg klarer heller ikke riste av meg følelsen av at begge disse filmene kan være ekstreme filmer om puberteten.
Det ubegripelige følelseslivet og begjæret. Sinne. Kaoset som oppstår i en kropp under utvikling og den forløsende katastrofen.
Det strømmer på med så mye tanker og følelser at det er vanskelig å skrive så mye mer uten å ødelegge opplevelsen.
Titane er en kanonball av en film!
Vakker visuell, måpende sjokkerende, kvalmende, grensesprengende mildt sagt en utradisjonell opplevelse som rører og ryster samtidig.
Julia, you got my attention!
Etter at Harstad hadde tusla tilbake til hotellet med krum rygg og glassaktige ”nå-har-jeg-fått-nok-for-i-kveld” øyne, dælja vi andre innom kveldens 4 film.
Har du noen gang spist bløtkake med tuttifrutti strøssel og får-i kål-rett etter hverandre? Nei?
Like sprøtt virket det å gå fra dama med titanhue til mannen som elsker mordere i skinnhansker.
Alan Jones filmkritiker og medkurator for London Frightfest introduserer, like entusiastisk som alltid, Dario Argentos første film Bird with the crystal plumage.
Bilde er fra en tidligere Suspiria visning
Jeg har alltid hatt et sterkt forhold til Darios filmer og storkoste meg med nostalgien, sjokkrosa blod, ekstreme karakterer og intens stemning som bare kan gjøres på den Dario måten.
Litt tyngre var det for mine to venner som skulle introduseres for dette rett etter Titane og uten noe særlig kontekst av hverkens Darios historikk eller giallo-sjangeren. Kort fortalt er giallo Italiensk spaghetti-thriller eller du kan si det er en slags forgjenger til slasher sjangeren. Den hadde sin storhetstid 60-70 tallet og kjennetegnene var mye (stilig) vold, kunstneristiske drap og avkledde damer.
Jeg kunne tilgi mine venner å ikke helt fikse overgangen og jeg lot til og med en av de sovne bittelitt uten den krasse dytten i skulderen. ”Følg med da!”
Det hadde trossalt vært en krevende dag.
Uthvilt, koffeinlada og med baconsmak fortsatt hengende i munn var Harstad og jeg klar for å starte festival Lørdagen med dokumentaren The history of metal and horror.
Jeg personlig elsker disse dokumentar-avbrekkene på Ramaskrik.
Mest uforglemmelig er Leap of faith- William Friedkin on the Exorcist og Memory: The origins of Alien, men også fantastisk skreddersydde gullkorn som Hauters: The art of the scare, Frightfest; Beneath the dark hart of cinema og Rom 237
Litt om handlingen.
Selveste Michael Barryman (The hills have eyes) introduserer The history of metal and horror dokumentaren i et postapokalypisk scenario.
Han undrer: Hva er det som gjør at horror og metal går så godt sammen?
Når var det koblingen av horror og metal oppsto,- eller har den alltid vært der?
Dokumentaren går rett i sakens kjerne etter det; En haug med både nye og gamle hard-rock artister snakker ut om deres relasjon til film og inspirasjon gjennom horror-sjangeren.
Alice Cooper, Gwar og Marilyn Manson forteller om deres første møte med skrekkfilm og hvordan det har påvirket tekster, sceneshow, image og adferd.
På den andre siden forteller Tom Savini og Rob Zombie om hvordan de har brukt metal-musikken som et virkemiddel i sine filmer.
Denne dokumentaren er en nostalgisk, morsom reise gjennom jungelen av referanser, hyllester, siteringer og inspirasjon de har fått av hverandre. De to elementene flettes sammen på en ganske så interessant måte. Mange av de gamle coverne jeg fant i pappas eller storesøsters CD-hylle viser seg å være direkte plagiert av forskjellige skrekkfilmcovere.
Hvordan kunne jeg unngå å se dette?
Bittelitt slitsomt at metal musikk går kontinuelig i bakgrunnen gjennom HELE dokumentaren, men ellers var det veldig gøy!
Gjengen på fire samlet seg senere på kvelden etter litt egentid, shopping og øl på hotellrommet for å se et av festivalens høydepunkter dette året.
Harstad var oppglødd og klar for å kaste seg ut i ilden igjen.
”Jeg husker godt Felicity, gjør dere?”
”Jaja! Det ble faktisk kåret til et av de hundre beste Tv-showene gjennom tidene! ”
”Jeg husker best håret hennes, krøllene!”
For de som ikke vet det, var Felicity en serie på 90-tallet med Keri Russel (krølledama) i hovedrollen.
Nå skulle vår alles high-school yndling prøve seg på skrekkfronten i Scott Coopers småby-skrekkdrama Antlers;
-Big Bear got sick and his insides turned black. Big Bear has become more angrier and meaner, because they had no food, no meat. But they had each other-
Filmen er basert på novellen ”The quiet boy” og handler om en lærer som blir bekymret for en innesluttet og traumatisert elev. Hun drar hjem til gutten og bekymringene blir ikke mindre når huset som virker tomt og livløst likevel rommer forferdelige lyder.
Noe merkelig foregår i den isolerte småbyen i Oregon. Et hjemmebesøk hos en elev leder til makabre og redselsfulle oppdagelser som skal vise seg og ha røtter langt utenfor deres fatteevne. Etter hvert som de avdekker mer av sannheten, blir det bare enda mer skrekkelig. Kan hele byen være i livsfare?
Antlers etablerer en god skremmende stemning tidlig i filmen.
Den går i noen velkjente ”skrekkfilm-feller”; Ingen venter på backup og det ser fortsatt ikke ut som barnetegningene er laget av et barn, men det er jo trossalt en del av oss som fortsatt elsker disse klisjeene i skrekkfilm?
krølledama
Den neste filmen på lista denne kvelden var en sånn film som alle bare;
”Ikke les noe om den, ikke se trailer – Jeg vil ikke si noe om den, men du må se den!”
Det virker sikkert rart at jeg gjør akkurat det motsatte nå, men jeg skal holde meg kort og spoilerfritt.
Litt om handlingen.
En familiecamping får et sjokkerende og dystert utfall når fortiden innhenter dem i filmen Coming home in the dark
Ingenting er som man tror i denne innadvendte roadtrip-thrilleren.
En velspilt psykologisk thriller som pirrer med flere tolkninger. For min del ser jeg et større potensiale i filmens helhet, men den setter absolutt i gang en del tanker hos meg. Det er kanskje et bevisst virkemiddel å la publikum ”henge” og ikke gi alt for mange konklusjoner.
Innimellom ivrige samtaler i baren, middager, quiz og halvlunka pølser klarte vi til sammen å få med oss flere filmer enn noen gang tidligere på Rama;
To gutter blir kidnappet i The boy behind the door. Den ene klarer å bryte seg fri, men drar tilbake for å prøve å redde kammeraten som skriker inne i et hus.
En ung kvinne er fanget både psykisk og fysisk i sin egen leilighet med en ubehagelig sannhet som kryper ut igjennom både de elektriske apparatene og luftsjakten i Alone with you.
Sopptur i skogen blir aldri det samme etter du har sett Gaia og en enke må finne ut av ektemannens mørke hemmeligheter etter hans død i The night house.
La deg forvirre og fasinere av In the Earth og hva er vel ikke mer passende enn en ultragrafisk Asiatisk pandemi-splatter helt på tampen aka The sadness.
Morsomt er det også med alle kortfilmene og å få være med på å se uferdig materiale på kommende norske grøssere.
Det som virkelig satt en støkk i meg helt uforberedt, var et uredigert klipp vi fikk se av en ny norsk skrekkfilm som(foreløpig) heter Marerittet.
De som har lest Ekkelt vet at jeg selv har slitt med søvnparalyse og Marerittet bruker dette som hovedvirkemiddel.
Det kan være derfor det gikk så hardt innpå meg, men det kan også være fordi dette klippet vi fikk se fra filmen var helt vanvittig skremmende. Den ene scenen fikk alle hårene på kroppen min til å stritte av skrekk og forventning. Det var akkurat som om det ble mer intenst fordi det var uredigert!
Gleder meg skikkelig til denne kommer!
Hvilken annen festival kan du ligge i et oppvarma badebasseng og se re-maken av Pirahna og spise salt sild? Eller sitte godt innpakket i tepper, nippe rødvin i en mørk park og se Fritt vilt? Drikke gløgg på låven mens du ser Juleblod og hvis ikke snøstormen hadde blitt så vill, hadde vi kunne kost oss med Pet semetary på Oppdals lokale kirkegård(!!!) En horrornørd blir jo mo i knæra av mindre!
Pirahna på lerret i Oppdals badeanlegg
Denne festivalen fremstår å være både lidenskapelig, proff og selvsikkert gjennomført fra starten,- og den blir bare bedre og bedre.
Hvert år er det som om festivalen vokser på seg selv og står blystøtt i sitt eget konsept. Alt går på skinner, alle er fornøyd. En kjendis og en black-metal fyr fra Enebakk kan godt sitte på samme bord og snakka om film eller hvasomhelst selv om de ikke kjenner hverandre. Her er alle på lik linje.
Dissa folka som startet dette engang i tia, har virkelig skapt noe unikt og samlende. Det er ikke bare på grunn av filmene jeg fortsetter å komme tilbake og gjerne vil dele opplevelsen. Det er et slags fellesskap og en egen liten verden. Litt som å gå rundt i sin egen film en hel helg.
For meg har det blitt som å komme ”hjem”
Og for den som lurer så er Harstad Rama-frelst og ny billett er kjøpt til 2022!
En spesiell takk til Terje Mørk som introduserte meg til festivalen.
Når jeg for sju år siden lå og føda var det en av jordmødrene som sa noe. Til hennes forsvar var jeg rimelig rusa, men det jeg hørte var følgende;
”Ja, jeg vet det er vondt. Noen tenker faktisk at de vil dø”
Daaafuq??
Det er sånn i dette livet, at noen strofer og kommentarer etser seg fast i hjernemassen. Sånn har det i hvert fall alltid vært for meg.
De blir liggende der og putre, til det ligner mer på en stemning fremfor ord. De kan trigge følelser og sette i gang en kjedereaksjon av tanker, som en eføy, som slynger seg sakte men sikkert innover, oppover og utover en boligblokk og tetter igjen vinduene.
De varer.
Det er det samme på film.
Hvorfor noen formidlinger av setninger og tonefall i filmer klorer seg litt ekstra godt fast i nervesenteret mitt, kan ha forskjellige grunner;
Jeg kan assosiere med noe jeg selv har opplevd, det kan være kombinert med en ekkel stemning, et spesielt bilde eller sammen med passende filmmusikk.
De sterkeste og mest intense øyeblikkene kan ofte være de frasene som ikke burde blitt sagt,- eller som nærmest trues fram,- hviskes eller hveses fram. De som har ulma og grodd og blitt så mektig at de så vidt tåler dagens lys. Stillhet kan faktisk også være ganske høylytt og fortelle sitt.
Disse…- jeg kaller de, kommentarene, kan være med på å legge ”ankeret” i en film.
De kan introduserer oss for det virkelige alvoret i en situasjon, være en metafor eller en villedelse.
De kan oppklare et mysterium, komplisere det ytterligere eller noen ganger snu filmen helt på hodet.
Noen ganger er det ikke selve replikken som går inn på meg, men heller måten det blir sagt.
Jeg vet ikke om det fler som har det sånn, men for meg kan det faktisk være den eneste faktoren til at jeg ser en film igjen.
På tide å ramse opp noen av de ekleste ”kommentarene” jeg ikke klarer å glemme:
Donnie darko (2001)
Dommedagskaninen Frank svarer på spørsmålet om hvorfor han går rundt i et teit kaninkostyme:
”Why are you wearing that stupid mansuit?”
Anything to survive (1990)
Film laget for Tv om en familie som styrter og havner på en øde iskald øy. Faren og sønnen må skjære av seg tærne. De har fått koldbrann. Gutten protesterer;
”Dad, if we do that, we wont be able to walk!!!”
Faren annonserer mørkt tilbake;
”It dosent really matter son… we cant walk anyway..”
Black christmas (1974)
En gal mann telefon-terroriserer et pikehjem i juleferien og han virker å referere ganske personlig til en av jentenes abort;
”Just like having a wart removed”
Saw (2004)
To menn er fanget og fastlenket i foten. De har fått utdelt hver sin sag. Den ene prøver desperat å sage over lenken.
”He dosent want us to cut through our chains ”
Gladiatoren (2000)
En stakkars mann får vite hvordan kona og sønnen ble drept;
”They told me your son squealed like a girl, when they nailed him to the cross”
Jurrasic Park (1993)
En jeger og dinosaurveteran går i sin egen felle når han blir angrepet fra siden av en raptor, men rekker å vise mer fasinasjon enn redsel rett før han dør.
”Clever girl”
Det tomme blikket og monotone stemmen til Patrick Bateman, som forteller deg hvordan det er å være et menneskekarosseri i American psycho (1999)
«I simply Am not there»
Alien 3 (1992)
Ripley aksepterer matt og sørgelig i den tredje filmen at hun er dømt til å leve med Alien tett ved sin side;
”You been in my life so long, I cant remember anything else”
Terrified (2017)
En nylig avdødd gutt har tilsynelatende gravd seg opp fra graven, trasket hjem og satt seg ved spisebordet med et glass melk. En eks politimann setter seg på huk foran den råtnende og ulevende gutten og spør oppriktig:
”Whats happenig kid ? Why did you decide to visit us ”?
Jaws (1975)
Den erfarne sjømannen Quinn forteller om når han og troppen lå i vannet og ventet på å bli reddet, mens haiene sirklet dem sakte men sikkert inn;
”When it comes at you it dosent really look alive. ….Untill it bites you”
Fight Club (1999)
Tyler (i Brad Pitts skikkelse) nekter å la seg knele i en slåsskamp, og med et kjøttkake lignende ansikt og blod sprutende ut av munnen skriker han mot sin motstander:
”You dont know were i been Lou – you dont know where I’ve been!!”
No country for old men (2007)
En vettskremt mann er vitne til et mord og spør morderen.
”Are you going to shoot me ?”
Morderen snur seg sakte, ser han inn i øynene og spør:
”That depends. Do you see me?”
Twin peaksserien (1990/1991)
En agent forviller seg inn i et slags vrengt univers og møter en dverg som snakker med opptak baklengs, kjørt forlengs eller no sånn, som forteller han;
”When you see me again, it wont be me”
Nattevagten (1994)
En psykopat har lenket fast en stakkars mann:
”Har du noensinne blitt slått ihjel? Jeg kommer straks tilbake”
Alien (1979)
Når mannskapet på Nostromo blir fortalt av androiden Ash nøyaktig hvor farlig den åttende blindpassasjeren er;
”You still dont understand what you are dealing with here? A perfect organism, its structural perfection matched only by its hostility”
Identity (2003)
En mann lurer på hvorfor han blir fortalt en lang historie om en schizofren morder som heter Malcom og psykologen svarer alvorlig:
”Because you Edward, are one of his personalities”
Når Marion må finne ut akkurat hvor avhengig hun er av dop i Requiem for a dream (2000)
Dealeren(en skikkelig ekkel dude)har dratt fram utsyret sitt og ser forventlingsfullt på henne;
“I know it’s pretty, baby, but I didn’t take it out for air”.
Dawn of the dead (1978)
”When theres no more room in hell, the dead will walk the earth”
Halloween 2 (1981)
Psykologen til en gal mann forteller hvorfor pasienten hans akkurat tok seks kuler i brystet, reiste seg og gikk fra åstedet;
”I tell you this isnt a man! Its the uncontiouse mind”
The Strangers (2008)
Et par blir helt uprovosert torturert, jaget og spør gjerningsmennene rett før de skal bli henrettet;
”Why are you doing this ??”
”Because you were home”
Copycat (1995)
En kriminalbetjent må gi den sjokkerende beskjeden til en agorafobisk kvinne som nekter/ikke tør å forlate leiligheten sin;
”The man who has killed five women in this town, was just in your appartment ”
3 women (1977)
Et gullkorn fra en av hovedrollene;
”Twins. Bet it’d be weird. Do you think they know which ones they are?”
Stephford wives (1975)
Når Joanna knivstikker venninnen og hun bare fortsetter og prate som ingenting;
”Now Joanna, why would you do a thing like that, when I was just going to make you coffee. I thought we were friends”
I spit on your grave (1978)
En dame tar hevn etter en brutal voldtekt og skjærer av penisen til en av voldtektsmennene i et skumbad. Han vet ikke at det skjer og tror fortsatt hun gjør helt ”andre ting”
”Thats so sweet its painful”
Og litt senere; ”Oh god! It wont stop bleeding”
Salmens Lot (1979)
En levende død prøver å øyekontakt med en mann for å hypnotisere han. Stemmen hans høres ut som den kommer fra hælvetes grumsete dyp.
” Look at me, look at me. LOOoooK –LOOoooK”
Presten forstår at han prater med selveste Satan i The Exorcist 3 (1990)
«I cut her throat and watched her bleed. She bled a great deal. It’s a problem I’m working on, Father. All this bleeding»
Når en mystisk oppringer blir enda mer mystisk og truende i Skrik (1996)
«Maybe thats because im not Randy»
Who fraimed Roger rabbit (1988)
Helium stemme har aldri vært mer traumatiserende enn når Jugde Doom blåser opp sin flate kropp, øynene detter ut og han skriker;
«Remember me Eddy?? When I killed your brother, I talked JUST LIKE THIIIIS»
The visit (2015)
Et søskenpar synes besteforeldrene de nettopp har møtt oppfører seg underlig. De ringer moren på videocall og forteller. Når de filmer besteforeldrene gjennom et vindu får de den sjokkerende beskjeden av moren;
”Those arent your grandparents”
De dødes tjern (1958) skremmer fortsatt vettet av meg. Dette er et utdrag fra dagboken til Werner som bor i en hytte like ved tjernet.
«En besynderlig uro har kommet over meg. Det slo meg med det samme jeg kom hjem fra formiddagsturen i dag; Det har vært noen her inne!»
Boka er enda skumlere.
Liten quiz helt til slutt. Hvilke filmer kommer disse sitatene fra;
The calls are coming from inside the house!
Their here.
Heeeres Jhonny!
The questions isnt who am I, the question is where am i?
He came home.
Welcome to prime time bitch!
Were gonna need a bigger boat.
There never was an Aron, counsellor
Mother, I turned the cooling- unit back on. MOTHER!!!
Jesus wept.
Your gonna die up there.
I see dead people.
We all go a little mad sometimes.
Come play with us DANNY..
ITS ALIVE!
Im scared to close my eyes, im afraid to open them up..
Sometimes. dead is better.
Was it the boogieman?
I think im pregnant.
We dont need to be friends, were family.
Miles, what did you do to the baby?
For hælvette, Kom dere vækk! det er ikkhe en bikkhsje!
«BOOOYYY!
Og hvilke kommentarer sitter som bæsj i kram snø hos deg?
«Its someone in my head but its not me»- Pink Floyd
Jeg sitter å tenker tilbake på den gangen en av vennene mine lente seg over bordet og sa: ”Nå har du snakka om filmer i nesten to timer i strekk… Skal vi prate om noe annet? ”
Jeg ble målløs,- fornærmet, flau og litt sint. Var det mulig liksom, å ikke ville høre meg utbrodere om de fæleste ekleste filmscenene jeg hadde sett? Kunne det virkelig være tilfelle at vedkommende, som jeg karakteriserte som en relativt nær og ikke minst oppegående venn, ikke var interessert i mine følelser knyttet til disse scenene?
Ufattelig!
Han må ha sett reaksjonen min og fulgte opp med en setning som sikkert i utgangspunktet var ment trøstende, men endte opp med å bli like knusende som selve budskapet; ”Du kunne jo heller begynt å skrive ned alt dette, også kunne de som faktisk er interesserte lese om det?”
Jeg fnyste og viftet vekk setningen hans, som å prøve å bli kvitt en halvdød, forvirra flue og helte innpå den siste slurken med lunka, tam Ringnes. Mest for å bedøve et såra horrorhjerte.
Det var ikke før senere den kvelden jeg kjente at noe begynte å spire. Setningen hans fortsatte å svirre rundt i hodet mitt.
..Skrive det ned..
..de som faktisk er interessert..
Ekkelt ble født.
Ekkelt begynte som en video-blogg og jeg var skikkelig fornøyd med konseptet. Jeg og en hodeskalle som fikk navnet ”sjef” (av en eller annen grunn) anmeldte ekle filmer og ga de tentakler for ekkelhet.
Ganske fort fant jeg ut at det var mange filmer som skulle anmeldes og en video-blogg med effekter og redigering tok altfor lang tid.
Jeg måtte finne på noe annet,- så jeg skrev.
Skrev om hjemsøkte steder, monstre i vannet, atomkrig, massemordere, oralsex på hester. Familieforhold som er råtnet inn til grunnvollene, knirkende kjellertrapper, dævvinger som kravler seg ut av gravene sine. Folk som ble sydd sammen rumpe mot munn eller sitter fast i sin egen forferdelige tidsloop. Fostre med blå lepper og snø på øyenvippene, Satan inni små jenter og gutter, latin på gamle båndopptakere kjørt baklengs, forlengst, sidelengst og parallelt, desperate mennesker i desperate situasjoner og ikke minst store kjøttetende kaniner (som startet alt dette for over 30 år siden)
Night of the lepus
Her er vi 9 år senere og Ekkelt lever ennå. Ikke like kontinuelig i produksjonen som før, men likevel.
Neste år blir min førstefødte blogg Ekkelt 10 år.
Det er på høy tid å bli vemodig.
Det er ikke alltid like lett å drive en blogg.
Om dere bare visste hvor mange anmeldelser som ligger på macen, som aldr får se ”dagens lys” fordi jeg føler de er for åpenbare, uinteressante, dårlig skrevet, eller bare for likt alt annet.
Jeg kan bli misunnelig når jeg ser andre ”spy” ut anmeldelser like lett som å kaste en snøball. Jeg fåkke til sånt.
Jeg har ofte lurt på om min filmlidenskap holder på å gro av meg, men jeg tror (heldigvis )ikke det er tilfelle. Jeg ser like mye film som før, Ramaskrik er fortsatt viktigere enn julaften og jeg babler ennå høl i hue på folk om analyser og mine egne ideer til sequels og prequels.
Så hva er greia med dette innlegget?
Forsvar? En unnskyldning? Inspirasjon?
Jeg antar det er som det alltid har vært; Jeg deler følelser.
Helt siden jeg så Night of the lepus gjennom dørsprekken og mamma slo lemmen over alt som het skrekkfilm i lange tider, har jeg hatt en betydelig trang til å utforske disse tingene via bøker og skjermer. Tenk på det, så mange år av livet mitt har jeg vært så altoppslukende opptatt av akkurat dette. Gjennom en halv livstid har jeg måttet hale og dra ut av folk i tide og utide, Hva synes de er ekkelt og ikke minst hvorfor?
Jeg tenker tilbake på stakkars pappa(66)som bare ville ha litt ro og fred i bilen på vei til jobb og blei nedsnødd av spørsmål og undringer hver eneste morgen av en masete 7 åring. “Pappa, hva er det skumleste filmen du har sett? Jammen pappa, duu? Hva var det ekleste. Pappaaaa? pappaaaaaa? Når var du reddest og hvor redd var du??”
Han ga samme svar hver gang, mens han beit på en negl som ikke kunne bites lenger ned. (Han var redd for helt andre ting på den tia)
“Foggy”
Han sa det både høytidelig og likegyldig.
Jeg klarte ikke å tenke på no annet enn såkalt “Foggy” i mange år etter det. Hvis pappa synes det var det ekleste han hadde sett, da måtte det jo være selve bløtkaka av skrekkelighet. Jeg regelrett lengtet etter den. Som en alkoholiker som venter på at polet skal åpne.
“Foggy” ekke no film.
Jeg forsto noe i senere tid, etter mange år med nytteløs leting, mye frustrasjon og amputerte forklaringer om filmens handling, at pappa muligens hadde bomma på tittelen.
Han mente selvfølgelig Carpenters The fog. (Nei, vi hadde for dårlig råd til å ha pc og google på den tia)
For de som ikke vet det så handler The fog (1980) om en tåke som plutselig ruller innover land i en liten kystby,- akkurat 100 år etter at et skip angivelig sank eller ihvertfall forsvant sporløst ute på havet. Fun fackt er at både Jamie Leigh Curtis og moren hennes Janet Leigh (Hallo dusjscenen I Psycho) spiller sammen her.
Nettopp på grunn av alle forventninger og fantasier knyttet til denne filmen ble den en middellmådig opplevelse i sin tid. Jeg ble trist av det. Nesten som kjærlighetssorg.
Nå(I såkalt voksen alder) synes jeg den er awesome fra ende til annen på sin deilige retro måte.
Forventning er en finurlig ting.
Reisen gikk videre.
Min tante bodde i et hus ved siden av kirkegården. Jeg vet det høres ut som jeg bare finner på ting, men det er sant! Huset hennes kalte vi Villa ville kulda- det er også sant. Og det var akkurat sånn. Litt skeivt, rart, ingen av rommene hadde samme farge eller stil. Og hun hadde faktisk hest i hagen!! Masse ræl. Sånt som barn elsker.
Min søster er fortsatt 7 år eldre enn meg, til glede og besvær. Det var ikke mange kanaler på den tia, men merkelig nok klarte hun alltid å finne frem til noe skummelt på Tv og skremme livet av meg. En episode av Twilight Zone som jeg aldri klarte å finne igjen herpa søvnen min den natta. Det eneste jeg husker er at to jenter er i skogen og noe rart skjer med ansiktet til hun ene.
Ekstra traumatisk ble dette siden vi hadde vært på kirkegården før på dagen og tatt på en sølvfugl på en gravstøtte. Søsteren min annonserte det som bad news. De kom til å komme vraltende fra grava si og å ta hevn på natta.
Jeg husker ennå vi skulle kjøre derfra dagen etter og jeg bare ”måtte gjøre noe” før vi dro. Løp bort til gravstøtten med sølvfugen og sa unnskyld med hviskende stemme.
”Vær så snill og ikke følg etter meg”?
Min søster kommer til å dø av latter hvis hun leser dette, men sånn var det faktisk og senere hver gang vi var der sendte jeg smellkyss til kirkegården.
Eple faller ikke langt fra kaka. Det var ikke mange år senere at jeg traumatiserte min lillesøster på 10 år med Pet semetery. Filmatiseringen av Stephen kings bok med samme navn om en kirkegård der folk begraver kjæledyrene sine og en familie opplever at deres døde katt plutselig kommer tilbake en smule mer rufsete og humørsyk. (Det er forsåvidt laget en ganske så forferdelig re-make nå nylig).
Jeg trodde Pet semetery var et greit sted å starte for en 10 åring og kunne ikke se for meg at scenen i filmen om søsteren til hovedpersonen med en rar ryggsykdom skulle resultere i en så altoppslukende frykt. Jeg måtte betale prisen ved et å ligge våken og berolige henne en hel natt.
Ironien er at min lillesøseter ville snakke om en av verstingen når jeg nylig spurte henne om det ekleste hun hadde sett;
“A Serbian film” rett og slett fordi den er helt syk. Mann som voldtar et spedbarn i det øyeblikket den blir født, mannen voldtar sitt eget barn uten å vite det. Jeg ble faktisk dårlig, av å tenkte på den filmen lenge.
Også har han jo sex med en kvinne og kutter av henne hodet samtidig. Det er liksom så mye sykt i den, og jeg liker ikke når barn eller gamle mennesker blir utnyttet sånn. Det var rett og slett ubehagelig.
Den rotet liksom med tankene mine på hva som er greit og ikke greit. Men på en så drøy måte at jeg følte meg kriminell bare av å se på den”
-Lillesøster 20
Jeg har spurt naboer på balkongen i Syden og en britisk mann som mata duene rett fra nevvan svarte dette;
”You see, we lived on a farm, and every day i would stand in the fields with food in my hands and the birds would surround me, sit on my head, my arms, eating from my hands,- and I was totally comfotable with that»
The birds
I remember that was the most disturbing part of the movie, the unlogical evilness of theese birds- so far from my image of theese anilmals”
– Veldig solbrun Mann (60)
Jeg har terrorisert kollegaene mine på kjøkkenet;
«Jeg husker ikke hva den heter, så jeg må google litt. Ah her er den. Irreversible. Lite klipping og lange ultravoldelige scener.
Den brutale volden som ikke slipper deg et sekund. Det realistiske. Det svimlende hatet. Som bare kan produseres av et menneske- og av dets natur. Det er skremmende fordi det er sånn det er. Vi kan være demonene. Folk. Vanlige folk.»
-Alexandra, 50
Kokken måtte også svare for seg, selv om han måtte tenke flere dager før han svarte;
Jeg er en familiemann og i vår kultur er familiebåndet så sterkt. Jeg tror det var det som fikk meg og kona til å gråte oss gjennom store deler av filmen og klemme hverandre etterpå. Fordi vi følte oss så heldige, for å ikke ha måttet oppleve ( han banker i bordet og jeg lurer på om jeg faktisk ser han bli blank I øynene) noen større tragedier i familien»
-Mann 58
Jeg ringte faktisk til Lørenskog sykehjem (lenge før corona) og spurte om jeg kunne komme å prate film med noen av de gamle, men klarte ikke å få noe ordentlig svar verken på tlf eller mail. Først da jeg tok mot til meg og spurte pent om å få sette meg ned på Spiseriet på det lokale senteret en lørdag, kunne eventyret med seniorene begynne;
”Dokumentarer basert på virkelige hendelser,- det er vanskelig å komme på en bestemt, men Leni Riehfenstals nazipropagandafilmer fra 30-40 tallet var ganske guffne” sier Svein tankefullt og rører rundt i kaffen som på ingen måte er varm lenger.
”Du vet ikke hvem Leni var du? For ung” sier han halvveis arrogant og halvveis informerende; ”Hun var en tysk kvinnelig reggissør fotograf, skuespiller, danser og korreograf.
Det er dette med realiteten som er ekkelt. Både det som skjer og det som har skjedd. Og om historien vil gjenta seg”
(Svein Erik- 79)
En rynkete hånd som helt tydelig er hos manikyr ihvertfall en gang i måneden, tar tak i en serviett og tørker en allerede tørr flekk på bordet. Hun tar ordet;
“Jeg så Nattevakten i 1994.
Alle måtte se denne, alle snakket om den. Det var en av de første grøsserne fra Danmark og den ble en stor suksess på kino. Handler om en ung mann som får jobb som nattevakt på et likhus i kjelleren på et sykehus. Og jeg husker at eneste mulighet for å rømme til slutt, var at en måtte skjære av seg tommelen – for å komme ut av et håndjern eller noe lignende.
Jeg liker ikke skrekkfilmer, men kanskje jeg liker skandinaviske best om jeg skal se noe i den duren.
Får alltid en ekkel følelse på sykehus etter dette.. “
-Anonym dame med velstelte negler
En dame som har sittet stille skyter plutselig inn så krøllene danser.
«Åh! Nå husker jeg noe som skremte vettet av meg. Det var en serie på NRK sendte på åttitallet. Den blei kjempepopulær. Blodsnø eller no sånn. Jeg husker det var så skummelt. Folk dør i hytt og gevær. Hele tiden lurer man på hvem som er hvem. Og krigen som gjør at allting blir enda mer anspent»
«En annen serie når jeg først begynner å tenke sånne ting er Malstrøm. Det var en sånn stemning huff...»
Hun rister på hodet som om resten er for grusomt å si.
Svein lyser opp og stemmer i «JA! Dette husker jeg også. En dame som arver to hus. Det var noe med et hus med et bilde på veggen av en dame»
«Jeg husker godt en scene der hun plutselig ser det er lys i det tomme huset på natta og en dame i hvit kjole står utenfor, men når hun kommer over så er det bare masse dukker som sitter rundt i hele stua. Stappa med dukker. – Åja de dukkene var så ekle. Måten de strirret på. Jeg klarte aldri helt å glemme det»
-(seniorer)
Et sterkt minne for meg personlig er når en gutt i sjette i klasse viste meg en skrekkfilm. Faren jobba i videobutikk, hvis noen husker de??
Filmen var Fredag den 13, Jason goes to hell. Du husker den hvor slangen kryper utta maska vel?
Det rare var at mens jeg satt på promperommet til denne gutten i klassen og så på en gedigen skurrete skjerm at en mann spiste en annens hjerne for å føre ondskapen videre, følte jeg meg forundelig på plass akkurat der jeg skulle være. Jeg lurte på hvorfor jeg følte meg så «hjemme». Hvor enn sykt det må virke så falt bitene på plass. Jeg visste at skrekkfilm ville bli en stor del av mitt liv. Og jeg visste også at jeg ønsket å dele det med andre.
Den intense nummenheten etter Blair witch, nostalgien Hellraiser gir, de søvnløse nettene etter Ringu, kaldsvetten etter Threads, uroen etter The tenant, hjertebanken etter Martyrs, oppspiltheten etter Braindead, sorgen etter Lilja forever , skrekken etter Alien, klaustrofobien etter Descent, uggenheten etter Men behind the sun, nervekjøret etter Babadock, de nye følelsene etter Raw, tradisjonene med Changeling og Curtains og alle de kjente og ukjente universene som tar meg med på forskjellige reiser igjen og igjen.
Og ja, mange steder på veien spør jeg meg selv ; Er dette virkelig nødvendig? Hva slags hensikt har dette? I det store og hele. Seriøst, har ikke du barn og burde gjøre viktigere ting?
Det er mulig det, men nå er det skrevet og nå er det delt.
Hva er ditt første sterke minne til skrekkfilm og hva var det?
”Funny thing about revenge, it could make a killer out of a nun”
Hva er det egentlig som gjør det så deilig å se en skikkelig god hevnfilm?
En handling totalt blottet for samvittighetskvaler og moral. Er det den oppbyggende sitrende følelsen av urettferdighet, som man så inderlig lengter etter å bli stabilisert? Våkner det primitive i oss? Ustyrlige følelser, som å ville slå, vræle eller løpe så fort man kan. Hevn kan være en grusom trend, men det kan også være enormt tilfredsstillende.
Litt som å sprekke en vannblemme. (Hvis man orker sånt da), eller at han som akkurat var arrogant mot meg i kassa går rett inn i en glassdør.
«An eye for an eye will only make the whole world blind»
For meg er det ofte anti-helt faktoren. Mannen i gata; den kjedelige, rolige revisoren tar av seg slipset og brillene og tar fram en machete. Det å pirke i det uberegnelige som bor i oss alle. Jeg vil nødig ”reklamere” for hevn, men det da være lov å leve seg litt inn i denne fengslende settingen på film.
«Revenge is a confession of pain»
Midt imellom ”klassikere” som Oldboy, I saw the devil og i selskap av andre hevnfilmer fra Asia som The chaser og Confessions finner jeg Fuc sau che ji sei ved en tilfeldighet. Den ligger litt utenfor filmhovedveien og er ofte ikke nevnt engang i hevnfilm-lister. Noe som ofte kan pirre meg mer.
Litt om handlingen
Politiet i Hong Kong står ovenfor en bisarr og grusom sak. Fostrene er skåret ut av to gravide kvinner. En mann har også lidd en grusom skjebne. En ung mann ved navn Kit blir hovedmistenkt da han prøver å flykte fra politiet, men etter hvert som flere mystiske ting dukker opp, blir det uklart om hvem som har skylden for hva.
«Not forgiving is like drinking rat poison and then waiting for the rat to die»
Omtrent sju år før en hevnlysten Matilda Lutz i Jens skikkelse svidde sammen en spiddet mage i Revenge (2017), var det flere som følte seg urettferdig behandlet og så klarest med det svarte øye. Felles har de tittelen og ”ønske” om hevn.
Der Revenge(2017) fokuserte mest på selve hevnen (og ikke no galt i det) formidles Revenge – A love story mer enn noe annet som en kjærlighetshistorie (som jo også ligger i tittelen) og er en hevnfilm med en mer kompleks historie.
En beskjeden mann liker en sjenert jente. Følelsen virker å være gjensidig. En kveld etter at han er ferdig på jobb drar de på en slags første date.
«We should forgive our enemies, but not before they are hanged»
Vi ser så vidt snurten av en nydelig begynnende kjærlighetshistorie, før en serie av tilfeldigheter klusser til absolutt alt og ting rett og slett går bittelitt til hælvete.
De settes begge på en hard prøve, både for seg selv og for hverandre. Selv om mange prøver å sabotere deres inderlige ønske om å være sammen og verden noen ganger serverer en drittstorm er det ingen tvil.
De hører sammen.
Filmen balanserer hårfint mellom en rørende, skjør kjærlighetshistorie og provoserende ”sveiseblind” vold og begge scenarioer er like lidenskapelig formidlet.
Asiatiske filmer har alltid det lille merkelige ekstra. Alt fra snodige melodier på tonefallet til uforståelige, men intense stemninger; En kjærlighetsscene har vel aldri vært mer absurd enn det å dytte hverandre på en ødelagt karusell under tre svære pandabjørn-ballonger med lys. For så å ende i en totalt absurd ropeseanse til en død mormor..(!)..
Måten filmen formidler utviklingen og stemningen mellom disse to utskuddene, gjør at man lettere kan relatere til hevnlysten, når ting begynner å bli ”hårete”.
Hvis du først klarer å se for deg at noen du er glad i blir blir utnyttet og mishandlet på det groveste, klarer man vel også (urovekkende?) lett å begynne å fantasere om hevn eller ”irettesettelse”. For meg er det på mange måter nødvendig med et slikt engasjement, for at det skal kvalifiseres som en god hevnfilm.
”We have unfinish buisness”
Samtidig er det alltid viktig med de små nyansene, som gjør det så interessant å være menneske.
Jeg husker jeg så et program på tv engang, hvor du fikk høre historiene til fler barn som var misbrukt av samme mann, men også historien til den pedofile som gjorde det.
Mens de misbrukte fortalte sine historien bygde det seg opp et medlident sinne inne i meg. Hvem kan egentlig få seg til å gjøre noe sånt mot barn?
Det rare var at etter overgriperen hadde fortalt sin historie var det som om flere dører åpnet seg for meg og inviterte inn til flere rom og tolkninger. Misforstå meg rett; å misbruke barn psykisk, fysisk eller seksuelt er aldri ok, men ofte er det aldri så enkelt som at mennesker bare blir født tvers igjennom onde og har det som et oppdrag i livet å misbruke eller skade andre.
Her kommer alle gråfargene mellom svart og hvitt.
“I’m gonna do something far worse than kill you. I’m gonna let you live.”
I den grad det aspektet skal være en faktor i denne filmen er jeg litt usikker på, men vi ser et par scener der noen av gjerningsmennene lufter sin redsel og anger.
Og det kan jo ofte være den banale sannheten; Noen ganger gjør vanlige mennesker dumme ting. Virkelige dumme ting.
De angrer- de vil ha det ugjort. Men skaden er skjedd og de sitter igjen med to valg. Det ene er å stå til ansvar for sine handlinger og innrømme ovenfor alle at du har gjort noe virkelig dritalt og ta konsekvensen av det, men det letteste er ofte å prøve å dekke over. ”Skyve det under teppet” eller «Pynte juletre» – overbevise hjernen om at det ikke har skjedd.
Mange mennesker lever lange bekymringsløse liv på denne måten.
I denne filmen får vi se hva som skjer når fortiden kommer tilbake for å bite nåtiden i ræva. Hardt.
Blodkar i øyet sprekker som ballonger på Egon, folk blir hengt opp etter diverse lemmer, skutt i filler og slått sønder og sammen. Noen begynner å brenne innenfra,- og det er faktisk første gang jeg ser noen kaste opp flammer på film (!)
Og ikke minst synet av et dødt foster som ligger på et badegulv tilsynelatende fortsatt koblet til en levende mor.
Glem våpen og makt,-styrke og fysikk. Et menneske som ikke har noe å tape kan være de farligste du møter.
Fuc sau che ji sei er delt inn i kapitler og det kan være greit når man skal operere med flere tidssoner. Det gjør den oversiktlig og samtidig litt sånn eventyraktig.
Trådene nøstes sammen og filmen syr sammen et større bilde enn du først så. Der andre filmer ofte bygger opp til hevn, vokser det derimot fram i denne filmen.
«While seeking revenge, dig two graves—one for yourself»
Et ekkelt minne jeg har fra filmen er en scene fra fengselet, der en mann kreativt nok biter bort sine egne fingeravtrykk, dvs tygger av seg fingertuppene og gnir de mot et spisst hjørne til fingeren rakner..! Ouuuchhh
Sånne «delikate» ting får det til å kile i magen min på en dårlig måte;
Det er for eksempel mye eklere for meg å se noen snitte opp munnvikene med et ark, enn å bli halshogd.
Likevel er kanskje det ekleste å bli omsluttet og spist opp av et uendelig mørke som bare kan vokse i en person, som har blitt behandlet så inderlig urett. Et menneske på bristepunktet. Kun holdt sammen av et altoppslukende ønske om hevn.
Utrykket til en mann som må se på at kjæresten blir gruppevoldtatt av autoriteten, uten å kunne gjøre noe som helst annet enn å henge som slakt fra den ene armen, lenket fast i taket med håndjern. Det svarte blikket hans, som paradoksalt nok lyser av sinne, får det til å sitre i meg.
Jeg elsker sånne øyeblikk på film.
Nå blir det hevn. Jeg lengter etter hevn!
”Nothing inspires forgiveness quite like revenge ”
Fuc sau che ji sei er en sammensatt, kul film i kategorien hevn og haraball. Solid og vakker. Alt fra en intens autentisk kvelescene filmet ovenfra til magisk slow- motion løping i høyt gress i skumringen med en bil kommende flyvende rett etter.
Revenge (2017) er stiligere, I spit on your grave er mer grusom, Kill Bill er mer underholdene, men for all del historiefortellingen, noen av krumspringene og nerven i denne vinner en plass her på ekkelt.
Tilslutt vil jeg sitere et spoilerfritt utdrag fra siste kapittel hva det angår hevn:
”Hevnen mellom to personer er en kamp mellom vilje, det lokker tilskuere og publikum vil se dem i en dødskamp.
Resultatet blir så grusomt at publikum vil se dem i en omfavnelse, men det blir for kjedelig og en siste dødskamp gjør publikum ufølsomme”
Jeg har alltid følt meg tiltrukket av forlatte, gjerne litt falleferdige tomme hus.
Det er noe forlokkende og samtidig illevarslende med de blinde mørke vinduene, som man ellers er vant til er opplyst og gardinisert. (det ordet fant jeg på nå)
Det kan noen ganger være som å se inn i en hemmelig forbudt verden, hvor vanlige regler ikke gjelder. Der inne kan hva som helst skje. Men ikke stirr for lenge (er det noen som sier) da kan det hende det stirrer tilbake.
Vi har et sånt tomt hus på en turvei der jeg bor. Det er sperret av for den ene siden av huset har spjælet opp og ser ut som et gapende skrik mot de som går forbi. Strukturen er preget av dette og hele fasaden ser skeiv og forvridd ut.
Som et hus som holder på å dø og har kramper, tenker jeg ofte.
Av og til stopper jeg og glor, og fantaserer om hva slags film man kunne laget av dette.
Losby, Lørenskog
I morgen er det premeiere på Andra sidan. En svensk grøsser som har nettopp skummelt hus som tema. Jeg fikk gleden av å sniktitte på grøsseriene. Å servere meg en flunkanes ny og skinnende hjemsøkt-hus-film, er omtrent som å gi godbit til bikkjer. Hadde jeg hatt hale så hadde jeg logra foråsidetsånn.
Jøg hører mammas skringlende stemme, «Blir du aldri lei??»
Jeg gjør ikke det.
Andra sidan skal være inspirert av virkelige hendelser, hvilket pleier å være en god plattform for å styrke uhyggen. Jeg prøvde å finne ut hva som faktisk var de virkelige hendelsene, men hadde liten lykke med det.
Jeg liker at filmen er skandinavisk, dvs jeg liker bedre og bedre å komme meg vekk fra Amerikanske grøssere. I hvert fall med dette temaet. Jeg vet ikke hvorfor, men det er akkurat som det blir skumlere når de prater enten Dansk, Tysk, Fransk eller tom bare Britisk.
Noen som husker Besøkarna fra (1988) Hvor en familie flytter inn i et hus og snodige ting skjer. Tapeten vil ikke sitte på veggen og et rom på loftet rommer grusomme hemmeligheter. Mulig jeg tar feil, men jeg kan ikke huske at det har vært noen spøkelseshus- filmer fra Svergie som har skilt seg ut etter det?
Besøkarna
Det var derfor ekstra pirrende å lese på «coveret» at; Andra sidan er en «fantastisk, læskig, æckligt film» og «Den førsta Svenske skræckfilmen i sitt slag»
Litt om handlingen.
Et kjærestepar og hans sønn på seks flytter inn i et nytt hus. Sønnen Lucas begynner etter hvert å leke og snakke med en fantasivenn han sier bor i det tomme nabohuset.
De aller fleste av oss vil at barna våre skal ha venner. Og når man flytter til et nytt sted kan man også, som forelder, godta en liten periode at de er laget av fantasien. (Min het Rassmuss og gikk i rutete pysj)
Lucas sin fantasivenn framtrer mer og mer i det nye huset; Han banker gjennom veggen, vil gjerne leke gjemsel og forteller at han er redd for «gubben». Det er vel unødvendig å si at han ikke viser seg for voksne.
Når faren drar på en lengre jobb tur og Shirin og Lucas blir igjen i huset, begynner underlige ting å skje. Dører som har vært lukket står åpne igjen, en loftstrapp sklir innbydende ned av seg selv. Det hviskes i de mørke gangene om kvelden. Noen ber om hjelp.
Lucas sitter ofte og banker i veggen inn mot det tomme huset.
«Hva gjør du?»
«Ingenting.»
Det er i og for seg greit å ha lengre samtaler på rommet sitt med en fantasivenn, men når det en kveld lekes høylytt gjemsel blir Shirin oppmerksom på at det høres ut som to barn i huset. I en klassisk, men fortsatt effektiv scene spør hun om Lucas kan komme ut fra gjemmestedet sitt under senga, der hun hører han romstere. Plutselig står han i døråpningen bak henne.
Noe ukjent siger inn.
Shirin begynner å ane at noe er galt. Det tilspisser seg når hun snakker med en av damene i nabolaget, som kan fortelle at barnet til de forrige eierne forsvant. En kveld ser hun med sjokk og vantro en liten gutt inne i det tomme nabohuset og hysteriet er et faktum.
Det som virkelig får henne til å revurdere sin egen sanitet, er når hun prøvende banker i veggen inn mot det tomme huset og ganske så umiddelbart får dunkende svar tilbake.
En kveld går hun så langt som å bruke loftet som en inngangsport for å krype ned i det tomme mørke nabohuset. (siden de er linket sammen) for å få noen «svar».
Ferdselen inn dit er redselsfull. Når hun famler seg gjennom de tomme, klandrende rommene, får jeg får en sånn følelse av at her skal ingen være. Kom deg ut for faan. Dumme kjerring, kom deg uuut!!
Hvorfor må hovedpersonen alltid gjøre disse utfluktene på bekanes svarte natta, ALEINE???
Filmen er gjennomgående mørk. Faktisk så mørk at mørket mister sin effekt tilslutt. Huset føles alltid dunkelt som en kjeller, selv om det er dagen. Jeg prøver å leve meg inn i det og ikke tenke for mye på at ingen sparer såå mye på strømmen. Mange fine silhuetter, bruk av lys, skygge og ullen stemning, men komigjen a? Ikke lys, ikke tv, netflix eller musikk på idet hele tatt –aldri? Huset er jo stille som i gravkammeret.
Andra sidan har en ”enkel” historie som er godt brukt i skrekkfilmverden, men det trenger absolutt ikke være negativt! Det er en grunn til at det er så populært. Men da det er desto ”viktigere” å være kreativ.
Musikken er filmens sterkeste virkemiddel. De dalende illevarslende strykerne får det til å krible, men den kunne nok vunnet enda mer på å stabilisere karakterene før ting begynner å banke, smelle og ting kravler rundt, men det er min (eldgamle) mening.
Filmen klarer innimellom å kapsle en egen, nifs stemning, men den er helt tydelig inspirert av ting som har vært gjort før. Jeg får assosiasjoner til Amytiville, Paranormal activity, Changeling,Babadock, The grugde og mange fler (!) Det er helt greit å låne litt ideer, men noen ganger føles det desverre som Andra sidan bare er en mash- up av alle skrekkfilmer man har sett. (Som blassert skrekknerd ihverfall.)
På plussiden liker jeg at huset ikke er sånn eldgammel herregård utpå et jordet (med brønn) midt i skogen, uten naboer, typ. Det er bare en helt vanlig moderne hus, som har en kjip infiserende nabo.
Og det gjør det også mer ekkelt,- disse to tilsynelatende vanlige tvillinghusene ved siden av hverandre.
Husene er identiske i sin arkitektur, men kontrasten mellom det opplyste bebodde ”levende” huset deres, mot den hule, dystre, sluknede naboen gir en foruroligende følelse.
Hva skjedde egentlig i huset ved siden av?
Søta bror har laget en klassisk grøsser. Det er slett ikke værst, men desverre blir den nok fort glemt, fordi den ligner for mye på alt vi har sett før. Ironisk nok kan det også være derfor folk gjerne vil se den. Herregud, Åndenes makt går fortsatt på Tv lizm. Dette er et utømmelig tema folk liker å dyrke.
Disse tingene. Dette såkalte grenselandet mellom det overnaturlige og det virkelige. Som gjør at vi noen ganger setter på nattlampa om kvelden, snur alle lekene til unga som har øyne, ta den lange veien istedenfor den korte over kirkegården og ikke ser for lenge i speilet når det er mørkt. Herregud, en gang i tia kyssa jeg videokassetten til Ringu så Sadako ikke skulle være sur på meg(!)
Vi tror mye rart.
Slike ting er det filmer som Andra sidan spiller på og nettopp derfor er de så populære.
En kategori som heter kjappis. Dette er raske, kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser, som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er ferskt:
Det er noen filmer man gleder seg litt ekstra til å se.
Ikke nødvendigvis fordi anmeldelsene er så bra, heller ikke fordi den er basert på en bok du elsker og tro det eller ei det trenger ikke være en eneste dråpe blod heller.
Noen ganger er det faktisk bare sånn at jeg leser litt om filmen og tenker Holy crapping shitbox , dette er så sprøtt må jeg bare må se hvordan de har overført det til lerretet.
Det er jo det som er så fantastisk med film.
Jorda kan kollapse og renne ut i et svart bunnløst hull, dyr kan snakke, kolonier på mars og morderiske sauer som går amok. Alt kan trygt nytes fra en soffakrok.
Det var bare et spørsmål om tid før noen laget en film som Butt boy.
Litt om handlingen.
Chip er en vanlig mann med vanlig jobb og familie. Han fremstår apatisk av kjedsomhet til begge deler. Etter en rutinemessig prostata undersøkelse starter en sterk og intens trang til å putte ting i rumpa. Der tingene faktisk forsvinner.
Når jeg sier ting, så mener jeg ikke sånne ting du tar med deg i en anonym pose fra kondomeriet. Det starter ”uskyldig” nok med en stekespade, så en fjernkontroll. En liten spillebrikke forsvinner også inn i sjokoladestjerna til mye stønning og nyting.
Ja, også hunder og små barn da.
Yup.
Hunden deres Rocky blir for fristende en kveld og svupper inn i det aller helligste.
En av ungene i nabolaget forsvinner sporløst fra en lekeplass. Gutten blir aldri funnet og det er ikke så rart, når han er på et sted sola seriøst aldri skinner
Teit?
Ja selvfølgelig er det teit, men av en eller annen grunn blir ikke Butt boy så komisk som man kanskje skulle tro. La denne filmen få trå seg i gang og fengsle deg med sin koksgrå humor.
Jeg lar meg rive med i Chips ulykkelige vesen. Han virker levende død der han går rundt subbende og utrykksløs. Det eneste som gir han masse nytelse og glede er frustrerende nok ikke sosialt akseptert. Dvs ikke akseptert i det hele tatt.
Livet er no dritt.
Det er helt klart ment å være sånn spontan-sprute -potetgull -wtf morsomt innimellom, men det som er så rart er at noe med denne filmen gjør at den unngår å havne i rumpehumor-kategorien, selv om det ironisk nok er nettopp det det er.
Det kan være filmens dystre, sentimentale undertoner som gjør at rumpe-putte greia egentlig kommer litt i bak(haha)grunn og bare føyer seg inn i rekken av alle typer avhengigheter.
Og er vi ikke egentlig alle avhengig av noe? Pepsi max? Piller? Han karen du fortsatt er forelska i som ikke vil ha deg, men holder deg hekta med en text i ny og ne.
Man vil så gjerne stoppe, man vet det ikke er bra og alt det der.
Likevel er det en kraft større enn deg. Og man står maktesløs til å motstå.
Chip prøver på et tidspunkt, uten å se noen annen utvei, å ta sitt eget liv, men det hele blir en mislykket affære og livet med en krevende anus vil ingen ende (heh..) ta.
Noen år senere følger vi Chip som går regelmessig på AA møter og later som han drikker. Der møter han likesinnede avhengige og det holder han i sjakk,- enn så lenge.
Tilfeldighetene vil det til at Chip blir støttekontakt til en ny alkoholiker på møtene, som også jobber som etterforsker. Tilfeldighetene vil også ha det til at han får saken, når det forsvinner enda et barn fra en lek, på kontoret der Chip jobber.
Etterforskeren oppdager noe som ligner danglebær med (ræv)hår på åstedene og finner ut at Chip har tuklet med kameraovervåkningen. Etter et par andre oppdagelser begynner den absurde mistanken å spire.
Det er naturlig nok veldig få som tar teorien til etterforskeren seriøst. Aller minst sjefen hans og det er vanskelig å klandre han;
”So you’re asking me to go off this theory you got about a white married male, who happens to be a father, living in the suburbs of critica county, who also happens to be your AA sponsor, which I might add, has been secretly running around, cramming objects, animals, and children up his asshole. Then he somehow digest them and he does this in sprees almost in a serial killer fashion.
Is that about it?”
Ellers kan filmen friste med uforglemmelige scener som at Chip bruker rumpa som en slags støvsuger for å ”sluke” bevismateriale. Etterforskeren som tilslutt havner på innsiden bokstavelig talt. Og klimakset mot slutten. En oppbyggende boblende følelse- nesten som gass.
Jeg skal ikke røpe så mye mer enn at ting blir enda litt mer bedritent.
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
(hånskrevet programplan med ferdigtygd tyggis)
-thumbnail.jpg)
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
