Soderberghs Contagion og andre smittevekster.

Av Fru ekkel, 19. mars 2020

En gang, for lenge siden, lenge før både barn og banklån over to mill, våknet jeg på natta av at det klødde intenst på noen steder av kroppen.

Ikke noe uvanlig det, for så vidt. Noen ganger er det jo bare sånn, tørr hud, overdreven bruk av skyllemiddel eller noe man ikke tåler.

Det fortsatte på jobb.

Når jeg kom hjem fra jobb,- og videre utover kvelden og natta.

Tilslutt klødde det så fælt og så intenst at jeg kjente på tendensen av å bli gal og fantaserte om å hente raspen i skuffen og skrelle av meg huden.

Jeg dro til fastlegen, som konstantterte (uten videre undersøkelse) at det var traumer, siden jeg hadde vært utsatt for et voldsoverfall en stund før.

Jeg sa (som ung og naiv) takk, betalte og tok rådet om å kjøpe masse dyre kremer, salver og beroligende tabletter.

Ingenting hjalp og kløen eskalerte.

Noen netter kunne jeg skli inn i en marerittlignende tilstand, hvor jeg så for meg masse små dyr som prøvde å spise seg ut av huden min og tilintetgjøre meg. Noe en skrekkfilmfanatiker fiiint klarer å visualisere oppi et overtrøtt hode.

Du kan jo forestille deg, når jeg da noen uker senere betalte dyre dommer for en hudspesialist, som kunne fortelle meg at det var omtrent akkurat det som var tilfelle, at jeg trodde jeg rett og slett jeg skulle besvime av vemmelse.

Jeg hadde fått skabb.

Skabb.

Bare ordet får deg til å tenke på steinalderske primitive holdninger og jeg hadde vanskelig for å sette det i kontekst med mitt nymotens liv på øvre Løkka.

Etter vemmelsen kom skammen og frykten for å fortelle det til folk,- for du må faktisk det.

Alle du har vært sammen med må vaske eller fryse ned tingene du har vært i kontakt med. Skabb lever i 3 døgn i klær og sengetøy. Når du blir smittet kan det ta 2 uker før utbruddet trer inn i sin fulle kraft.

Hva ville folk tro om meg? At jeg er en møkkasabb som ikke vasker meg?

Jeg ringte rundt med krum rygg og måtte informere alle om skitten min og hvordan jeg hadde forpestet deres liv og sofa.

Senere fikk jeg vite at skabb faktisk er vanligere enn man tror og det har ikke nødvendigvis noe å gjøre med å være skitten. Det er bare det at folk som har det, naturlig nok ikke prater så høyt om det. Veldig mange vet ikke at de er smittet og derfor smitter andre. Høres kjent ut?

Jeg sporet meg fram til å ha ligget over på et nashspiel nede i en kjeller og lånt et teppe som skulle vise seg å være smittebæreren.

Etter et par kremkurer og frysing av puter dyner og iherdig vasking, var jeg kvitt det.

Trodde jeg….

En person som jeg var nærgående med på den tia (som jeg kjøpte kur til og innstendig ba han om å ta) Hadde ikke trua på sånt og tok hele dritten med tilbake til meg uten å si noe. Dvs han latet som at han hadde tatt kuren, men ikke giddi.

Så var hele hælvete i gang igjen.

Det dere akkurat leste var mitt første møte med smitte på den måten, og hvordan det tok all plass i mitt liv en kort periode.

Når jeg nå sitter her permittert fra jobb, desperat prøver å komme inn på NAV sine sider i en uvirkelig hverdag og leser skremmende nyhetsoppdateringer, får jeg noen av de samme følelsene.

Selv om mitt skabbtilfellet ikke engang kan begynne å måle seg opp mot disse korona konsekvensene, er det fortsatt interessant (og skremmende) å følge med på hvordan smitte sprer seg, oppfører seg, og hvilke enorme ringvirkninger det kan ha for enkeltmenneske og samfunnet hvis det bare får fotfeste.

Tilfeldighetene ville det til at jeg så Contagion rett før viruset tok av i Norge. Det kan dog ha ligget i underbevisstheten min; Overskrifter i avisen om ”Kina-viruset” og noe som virket så fjernt den gang, som kriser i utlandet ofte gjør.

Contagion handler om mye av det samme vi opplever i dag. Et ukjent og smittsomt virus sprer seg raskt over hele verden. Det finnes ingen vaksine og det er nesten umulig å kontrollere. Contagion er laget i 2011 og inspiret av bla Sars og svineinfluensa.

Filmen begynner med at vi følger Beth (Gwynett Paltrow), en dame som er på en flyplass og skal hjem fra Hong kong. Hun har dratt på seg noe som ligner på en lett forkjølelse, men virker ved godt mot.

Da hun noen dager senere presterer å få slag over en kaffekopp og senere på sykehuset rett og slett å dør foran legene, går det en støkk i meg og filmens alvor introduseres.

Hva faan skjedde? Hun virket jo ikke så syk.

Mannens replikk i filmen sier det meste om sjokket:

”Your wife died sir, im sorry”

”Yes, but can I talk to her” ?

Hvis du noen gang har fantasert om å være inni Gwynnet har du sjangsen nå,- dvs innsiden av skallen hennes.

Det som slår meg, etter å ha stått midt oppi dette i noen intense dager og dialoger på jobb (matbransjen) er hvor realistisk (så realistisk som amerikanske filmer blir) Contagion faktisk er. Steven Soderbergh som er reggisøren har gjort leksa si når det kommer til research.

Alle mennesketypene som trer fram i en sånn krisesituasjon er realistisk skildret i filmen; De som bagatelliserer, de som sammenligner, de som krisemaksimerer og de som for enhver pris kjemper for å holde panikken nede og fortsette dagliglivet.

Også de som kjemper da. Som gjør alt i sin makt for å stoppe det.

En ting som slo meg mens jeg ennå var på jobb, er hvor vanskelig det er å dra folk ut av vanene sine. Hverdagen sin. Det var fasinerende og underlig å se folk bli helt fra seg over at vi måtte kutte salatbaren i kantina. Altså jeg så mer panikk i det, enn når folk leste avisen om det første dødsfallet.

Man må tilgi sånt.

Folk takler ofte bedre de ”små krisene” fordi de store blir for mye å ta inn i våre opptråkka spor i hodet. Det er lettere å frike ut over at vi må kutte mattilbudet, enn å se det store bildet og ta innover seg en usikker og omfattende omveltning i sitt eget liv. Det å bli kastet inn i noe annet enn hverdagen på under en uke, kan være smått traumatiserende for folk flest.

De samme situasjonene er gjenskapt i filmen Contagion.

Folk som rett og slett ikke klarer å omstille seg i takt med epedemiens spredning. Filmen gir et troverdig bilde av hvordan et samfunn rakner i sømmene og det brennkvikt.

Panikkhamstring, regjeringen som vil unngå panikk og heller holde igjen informasjon, folk som bryter karantene fordi de bare måtte har ferskt brød og mye av de samme tingene vi har vært vitne til de siste dagene, også her i Norge.

Også den smått overdrevne scenen i filmen om at folk stormer butikkene og river ut fra hyllene, er ikke så langt unna sannheten som jeg skulle ønske.

Da jeg på torsdag skulle inn på Rema og ha tannkrem måtte jeg gni meg i øya ; Butikken var en eneste kang kø.

Tilstander.

Stressa småbarnsforeldre og folk med rullator som løp rundt som hodeløse høns i butikken. Stappfulle handlevogner.

Det som fasinerte meg var to ting. For det første hva folk hamstret; 7 poser tortillachips og et brett med føkkings urter?? Hvis du først skal hamstre så kjøp i hvert fall no hermetikk da?

Det andre som snek seg innpå og fikk det hånlige smilet mitt til å stivne var dette; Jeg begynte å føle på en trang til å rive med meg masse pasta og øl selv.

Tenk om det blir tomt?

Må jeg og dattera mi bruke opp alle juleserviettene for å få tørka oss i rumpa?

Poenget er at vi er flokkdyr og lett påvirkelig. Det er mye lettere å skape en panikkstrøm enn å få 10 2-klassinger til å gå på rekke.

Sånn sett er denne filmen spot on.

Reggisøren sa han ville lage en ultra realistisk film om folkelig helse og vitenskapens reaksjon til en pandemi ute av kontroll. Kollapsen i et samfunn og oppbygningen i tiden etter. Rollene som viskes ut etterhvert som viruset spiser seg innover også i autoriteten. Alle mennesker havner på lik linje.

Akkurat nå har vi mest av alt felles å være i live.

Soderbergh ville vise alle aspektene ved et slikt utbrudd og fra en som står midt oppi det selv om dagen, synes jeg han leverer på mange plan.

Jeg skal ikke gå så langt som å si at Contagion er pensum, men i disse dager (hvis man orker å se og høre mer om virus og smitte) kan det på sett og vis være informativt.

Regissøren presiserte at filmen ikke handler om viruset og sykdommen selv, men hvordan et samfunn takler en slik pandemi.

Filmen Contagion leker også med flere teorier rundt viruset; Noen tror det er et biovåpen som er satt i gang som en slags terroraksjon. Konspirasjonsteorier om medisinbransjen, utpressing eller rett og slett Gud (en av de) som skal ta et oppgjør med oss mennesker. En ting er felles for alle mennesketyper ved en slik krise; Alle har en mening.

Vi følger en frilans journalist som mener å ha funnet opp en kur og en vaksine som han streamer virkningen av på nett.

Ikke undervurder hva folk vil tro på i en desperat situasjon. Jeg hadde sikkert gjort det samme selv. Folk går over lik for å skaffe seg dette serumet. Spørsmålet er om det faktisk virker.

Det jeg liker med Contagion er at det ikke er noen helter. Ingen av hovedpersonene er ”trygge”. Alle kan bli smittet og det gir filmen den realistiske tyngden den trenger. Det hjelper ikke å være pen eller at vi har fulgt deg 2/3 deler av filmen.

Du kan fortsatt dø.

Det vi opplever nå om dagen er ikke film (selv om det føltes sånn når jeg tok en tom buss til jobb på fredag) men likevel synes jeg det er vanskelig å røske seg ut av en slags uvirkelig boble. Det som er underlig er at jeg også opplever et sterkere felleskap mellom menneskene. Kanskje det på en merkelig måte fører oss sammen ved å ”kjempe” mot en felles fiende. Om ikkeno annet er det en ganske effektiv fokusflytter fra våre dagligdagse dilemmaer.

Vi mennesker liker kontroll. Og det mest skremmende med både Contagion og virkeligheten for meg er hvor skjørt det hele er ,- hvor sterk illusjonen av kontroll er.

Når de viser kartet over verden på et tidspunkt i filmen og det blir krystallklart hvor mye og hvor fort det sprer seg og hvor usannsynlig lite det lar seg kontrollere, føler jeg på en snikende (og i hvert fall pr i dag) ekkel følelse. Som å prøve å stoppe en foss med en bøtte med vann.