Ghost story (1981)

Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid har forbundet julen med spøkelseshistorier.

Kan det være de mørke hjørnene og de lange skyggene? At kirkegården ser ut som en egen galakse med brennende stjerner? Kanskje fordi de siste årene har jula vært mer tåkete enn noe annet og sett mest ut som en episode av Åndenes makt.

Den sterkeste mistanken hviler dog på et barndomsminne som ble satt i gang av min storesøster en jul på tidlig nittitallet.

Hun ga meg et julehefte.

Det var ”En julefortelling” (A christmas carol m Scrooge osv) i Donald Duck format. Det var for så vidt uskyldig nok i seg selv, men jeg hadde aldri sett Disney bli fremstilt så dystert noen gang; Mikke med poser under øynene, lille Tim som krøpling, og totalboikott av jula generelt.

Når Onkel skrue (i Scrooges karakter) stirret ned i den brennende grava som visstnok er hans egen, både rystet og inspirerte det meg.

Om dette har påvirket filmtradisjonen min vet jeg ikke, men ofte er mine faste julefilmfavoritter preget av mystikk, gjenferd, blodig julepynt og knakende skritt rundt hushjørnet.

Noen ganger øks også.

En av de filmene som har slengt seg på samlinga de siste år, er John Irvins Ghost story.

Selv om det ikke er så mye som ei litta julekule i filmen, kunne jeg ikke fått en bedre julegrøsser om jeg hadde snekra den sjæl. Den har alle ingrediensene til som trengs for å bake sammen en skikkelig stemningsfull god spøkelsesfilm.

Pompøst soundtrack, fykende filler av snø, uklare ansikter og tunge vinrøde skinnstoler foran en knitrende peis.

Gamle knirkete hus, gjenspikra vinduer, en mystisk historie som ingen vil tro på og et gufs fra fortiden

Brandy og gin. For ikke å snakke om folk som kaster seg i vill redsel ut fra en bro ned i en isbelagt elv.

Det er jul.

Litt om handlingen

De 4 aldrende mennene i The Chowder society (som de kaller gruppa) møtes regelmessig og forteller hverandre spøkelseshistorier. Stearinen drypper i takt med ironien og stemningen er, som den bare kan være mellom mennesker som har kjent hverandre i en årrekke.

Det hele kunne vært riktig så koselig i den varme stua rundt peisen, men noe er i veien.

De er redde. En innestengt frykt preger de rynkete ansiktene deres. Noe skremmer dem, og det er ikke historien om gravvokteren som blir fortalt den kvelden.

Noe kommer nærmere.

Filmen starter med å vise oss at alle disse 4 gamlingene virker å slite med det samme.

De sover dårlig.

Noe hjemsøker dem. Vettskremt og kaldsvettene våkner de om natta etter uhyggelige drømmer. Den ene prøver til og med å kvele sin kone i vill panikk i søvne, men når de blir vekket eller våkner av sine egne skrik, bare avfeier de det som såkalt ”ingenting” og kniper den blodfattige leppa sammen.

Ingen av de gamle stabeistene vil snakke om det.

Når de har sine møter i The Chowder society, ligger det noe tjukt i lufta. Noe uforløst og mørkt, som ingen vil flerre lufta med. Som en brønn uten vann. Men med et ekko som virker å vare.

Den ene mannen gjør et desperat forsøk på et av møtene deres, tilsynelatende helt oppspist av frykt, men blir holdt igjen av gruppens mest autoritære og bastante figur.

”Coincedence” snøfter han mens han bælmer en stor slurk brandy og unngår enhver øyekontakt. Drømmene fortsetter og ting går fra dårlig til verre.

Det hele tar en twist når sønnen til den ene herren kommer hjem etter at broren har dødd under mystiske omstendigheter. Han forteller en underlig historie, som på fantastisk vis virker å være linket til The Chowder societys dypt begravde, grusomme hemmelighet. Noen av oppdagelsene disse mennene gjør når den unge sønnen kommer til byen er oppsiktsvekkende, men likevel utenfor fatteevne og det hele blir liggende å ulme som lufta rett før tordnevær.

”Funny world, getting to be a damn funny world”

konstanteres det over tunge krystallglass med prosentholdig drikke. Noen drikker mer enn andre.

Mennene spilles utsøkt av kjente fjes som Fred Astaire, Melvyn Douglas, Douglas Fairbanks jr og John Houseman. Det artige med denne castingen var at alle disse 4 skuespillerne var pensjonerte under innspilling og på mange måter spilte de bare seg selv.

Ghost story ble deres siste film.

En annen snodig ting er at 3 av de 4 skuespillerne som spilte gamlingene som unge i filmen, døde før de fylte 60år. En døde av Aids og to av de andre i sykkelulykker. #Symphoni no.5 Beeethoven#

Store deler av filmen fortelles gjennom tilbakeblikk og vi utforsker 3 forskjellige tidsscenarioer. Helt tilbake da gamlingene var uerfarne, fnisete 20 åringer og fram til nåtid hvor mennene er på sin siste etappe i livet. Det føles egentlig som å se to filmer.

En kvinne preger alle tidssonene. En tiltrekkende skjønnhet, men med en mørk og mystisk bakside.

 I will take you placec you have never been

I will show you things you have never seen

Det er først når enda et dødsfall inntreffer at gruppa åpner opp for flere tolkninger og forstår at de må gjøre noe. De tvinges nærmere et stup og overnaturlige krefter virker å ha en innvirkning på det hele. De må grave dypere i fortiden og utforske det de frykter mest. De oppsøker kvinnens gamle hus og flere underlige ting kobles inn og kompliserer det ytteligere.

Utrolige tilfeldigheter som bare kan ha en forklaring, skjønt den forklaringen vil også innebære at de må gi opp sin kjente, kjære virkelighetsoppfatning og gi rom for at det finns mer mellom himmel og jord enn de kan begripe.

Kan de døde komme tilbake og kreve noe?

Ghost story er også en film om langvarig vennskap, men jeg aner et lite spørsmålstegn; Er det sånn at de man har kjent lengst, nødvendigvis er de man kjenner best?

Det kan også virke som frykten har holdt dem sammen. Eller at de har hatt lyst til å ha en slags kontroll på hverandre for å holde hemmeligheten i sjakk.

Tid er relativt og det er også et viktig element i denne filmen.

Tid og rom kan opphøre hvis fotsporet er dypt nok. Jeg ser for meg en spiral som går rundt og rundt helt til sirkelen får en avslutning. Dette er klassisk i mange spøkelseshistorier, likevel vil jeg si at Ghost story skiller seg ut i måten den forteller historien på.

Filmen er basert på Peter Straubs bok med samme navn. Jeg har ikke lest den, men jeg har lest en annen favoritt av samme forfatter,  Julia, som senere ble den utsøkte filmen The haunting of Julia aka Full circle.  https://ekkelt.montages.no/2017/05/31/the-haunting-of-julia-aka-full-circle-1977/ 

Ghost story har noen ekle øyeblikk.

Det å se et vaskeekte spøkelse på høylys dag er alltid effektivt, men likevel er det de litt mer subtile, psykologiske tingene som er skumlest i denne filmen;

De fleste som involverer seg med denne kvinnen blir sittende fast i en blanding av beundring og frustrasjon. Hun forteller ingenting om seg selv, selv om det er helt tydelig at det koker noe under overflaten. Mennene begjærer henne lidenskapelig, men er også tidvis skremt av hennes underlige vesen.

Vi får vår første røde varselklokke når hun og en elsker sitter i badekaret. Han drar henne i bena så hun får hodet under vann. Hun blir under vann en stund og det lange håret hennes får det til å se ut som en skalpert skalle. Helt uten forvarsel dukker hun plutselig opp og skriker som besatt i vill redsel.

Hele resten av kvelden er hun fjern og utilnærmelig.

”The water”

En annen skummel greie, som jeg alltid synes er ekkelt med denne filmen er når man bare ser ryggen hennes og hører en svak latter. Nesten som et barns latter,- når de har vært rampete. Greia er at den virker å komme fra det indre. Fra et sted langt langt borte og samtidig rett ved øret ditt.

Ghost story er en ”koselig” grøsser. Jeg tror jeg har sagt det samme om The Changeling en gang i tia og står for det.

Om det er skuespillet, musikken eller historiefortellerelementet vet jeg ikke men, dette er filmer som inneholder en viss varme og sjel. De klarer å kapsle en stemning og man driter i om det gamle huset ser kulisseaktig ut, for fortsatt er det gjort med en viss oppriktighet. Jeg ser denne foran IT 1 og 2 any day for å si det sånn.

Det er bare å la seg rive med som man gjør med alt annet i julen. Bli litt mer overtroisk, spis litt mer medisterpølse og ikke tro at en julelunsj er noe som er ferdig kl 17.00….

Tentakler for EKKELhet 3/8

Husk å blås ut lysa da,- selv om du er mørkredd.

 

God Jul og godt nyttår fra EKKELT.