The haunting of Julia aka Full circle (1977)

Av Fru ekkel, 31. mai 2017

The haunting of Julia aka Full circle, er en relativt bortgjemt og bortglemt finurlig liten perle. Mange vil kanskje ikke kategorisere den som en grøsser fordi den er så dempet, men det er det. Selv om alle de skrekkelige elementene er pakket inn i mange lag knitrende, pastellfarget kreppapir. (I mitt hode ser det i hvert fall sånn ut) blir skrekken sakte men sikkeret skrelt frem og jeg opplever et lavmælt, men intenst isende ubehag.

Litt om handlingen.

Etter at datteren dør dramatisk og skilsmissen er et faktum, kjøper Julia et stort hus helt for seg selv. Her pleier hun sorgen etter datteren, men noe annet lurer også i krokene på huset. Merkelige uforklarlige hendelser og et påtrengende nærvær virker å følge Julia. Er det datteren som hjemsøker henne eller er det noe helt annet?

Du har sikkert lagt merke til at i noen filmer er det revnende likegyldig for deg hvem som dør og hvem som overlever. Noen ganger er det faktisk så ille at jeg ønsker at hovedpersonen snart skal bli tatt av dage, og jeg spoler fremover i håp om de havner under en gressklipper eller blir spiddet av sine egne hoftebein.

I denne filmen er det heldigvis motsatt.

Den brutale introduksjonsscenen, formidlingen av Julias sorg og sjokk over det tapte barnet og skilsmissen som følger videre går rett i åra på meg. Jeg vil oppriktig talt at hun skal få det bra i det nye huset,- og syns virkelig synd på henne når merkelige lyder og nærvær forstyrrer hennes sorg og søvn.

Det er noe i huset.

Mia Farrow som Julia er skreddersydd til rollen. Det er nesten så man kan lure på om reggisøren først fant hovedrollen og så lagde filmen.

Hun er filmen og gjør en uforglemmelig innsats som sønderknust (ex)mor som akkurat har vært medvirkende til å ta livet av sin egen datter, da hun ironisk nok prøvde å redde henne.

Noen ganger er hun så skjør, blek og blass at ansiktet hennes nesten ser gjennomsiktig ut. Noe som i grunn er en passende metafor siden hun aller helst vil forsvinne etter tragedien.

Filmen har lange scener uten dialog og Mia må bære mange av disse kun på uttrykk og kroppsspråk. Hun får god hjelp av Colin Towns hjemsøkende og tvers igjennom utsøkte, vakre soundtrack. Mange av disse langsomme, men ulmende scenene er mine favoritter og filmens sterkeste formidling av både sorg og skrekk.

Noen ganger går det sakte, men tro meg, det blir aldri kjedelig. (sa brura)

Jeg fasineres og lurer fælt gjennom filmen. Historien er liksom både difus og selvforklarende.

Eller er den egentlig det?

Er det en film om det paranormale hvor det ikke er behov for noen videre psykologisk analyse? En spøkelseshistorie rett og slett? Et hus som rommer en så grusom historie at det for alltid vil sitte hardt i veggene. Og alle som flytter inn vil føle det på kroppen? Som om man i bunnløs sorg blir en slags åpen kanal til en annen dimensjon. Noe som faktisk ikke er helt utenkelig synes jeg selv.

Eller er dette ”spøkelset” et slags symbol på hennes egen skyldfølelse og hat for seg selv og hun bare bruker den gamle historien til huset for å «rettferdiggjøre» sine handlinger?

Hun virker å bli forfulgt av sin egen svarte samvittighet og blir konstant minnet på sin ”ugjerning” ved elementer av blod. Se scenen når hun skjærer seg, eller detter og får blod på skjørtet. Sist men ikke minst scenen i parken hvor hun får skylden for å ha skjært i et uskyldig dyr. Og hun er selv usikker på om hun har gjort det eller ikke.

Seeren blir presset til å ta stilling til om det rett og slett har klikka for stakkars Julia etter datterens død, eller om det faktisk ( på toppen av alt) skjer veldig merkelige ting i huset og rundt henne som får henne til å virke gal.

Jeg syns ikke Julia virker direkte gal, men riktignok ganske fjern. Det som får meg til å stusse er scenene hvor vi ser henne ligge med teppe over ansiktet og sove som et barn og hennes noen ganger apatiske, nær autistiske oppførsel.

Se likheten med pasientene på galehuset, som hun ironisk nok virker å synes være frastøtende, selv om hennes egen oppførsel ikke er langt unna.

Filmens mest uforglemmelige ekle scene er for meg er når Julia (i samspill med Towns steinskumle soundtrack) blir tilsynelatende ”observert ” i huset. Hun roper, men ingen svarer. Bare den dundrende stillheten av et tomt hus

Kameravinklene gjør scenene utrolig skremmende. Julia blir ikke redd, fordi hun tror det er datteren, og det gjør meg enda mer vettskremt at hun ikke blir redd. Der jeg føler det illevarslende og uhyggelige, føler hun håp og trøst.

Akkurat dette gjør at denne filmen skiller seg ut fra endel andre «spøkelseshusfilmer» . Hovedpersonen, som opplever hjemsøkelsen på kroppen, flyr ikke rundt i vill panikk med en peisgaffel og roper «Hello?» eller «Anyone here??, You guys this is not funny osv..»

Hun er ikke redd.

Det vil si, hun virker å være mer redd for realiteten. Alt utenfor husets fire vegger.

Huset blir hennes klippe. Hennes skip på en voldsom sjø. Hva som enn foregår der inne virker hun å gå i takt med det. Omfavne det.

Og hvorfor skulle det ikke være med hus som med mennesker, at de får et ufortjent dårlig rykte? Ofte på samme grunnlag som mannen i gata.

Sladder.

Fordi de er «uheldig med beboere eller å stå tomt over lengre tid. Kanskje er boligen så uheldig å bli bygget ved siden av en kirkegård,- eller har grunnmuren stående rett over over en av helvetes syv porter…(!)

Jeg husker når jeg var liten(ca 5) og vi bodde i et rekkehuskopleks på et mindre sted. Husene sto to og to sammen og alle hadde velstelte hager. Untatt oss.

“Nr 8” som vi var linket til, sto ofte tomt eller hadde et såkalt gjennomtrekk av beboere. Jeg husker søsteren min (7 år eldre) og venninnene hennes pleide å skremme oss småttiser når huset sto tomt. De sa at hvis jeg bare la hodet mot veggen, den som gikk inn mot hus Nr 8, så kunne jeg høre neglene til hu gamle heksa som gikk rundt der inne skrape mot veggen. Jeg satt mange ganger litt “låst” i badekaret på kvelden og prøvde desperate å plaske infernalsk med vannet så jeg ikke skulle høre noe skraping. Rart hvordan sånne ting kan begynne å leve sitt eget liv i fantasien hvis du bare lar det få lov, ikke sant?

Jeg hørte skraping og kloring hele forbanna tia. Spesielt om natta.

Senga mi måtte flyttes, siden den sto mot veggen inn mot “Nr 8”. Og når vi flytta etter skilsmissen overskygget faktisk lettelsen noe av sorgen.

Jeg kom meg vekk.

Metaforen er komisk i dag siden den er så riktig på mange måter. Det at vi flytta til et sted der alle i klassen hadde skilte foreldre og ingen visste hva en seiljakke eller mokkasiner med semskede lisser var, kan ha vært det beste som noensinne hadde skjedd meg. Men hvem kan egentlig vite sånt?

Uansett, The haunting of Julia er en gjennomgående atmosfærisk film, marinert med gode skuespillerprestasjoner jevnt over. Med sin duse, langsomme fremtoning skaper ikke filmen noen store reaksjoner, men den fester seg likevel godt hos meg. Jeg har sett den mange ganger og forelsket meg i soundtracket som jeg mener er filmens solide ryggrad. «Hvis man liker sånn gammal dritt da» som jeg fikk kasta etter meg av en kamerat.

Har du en god historie om et hus eller leilighet eller bare kjempelyst å dele din teori om denne filmen så gønn på!

Tentakler for EKKELhet 6/8