Swiss army man (2016)

En kategori som heter kjappis. Dette er raske, kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser, som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er ferskt:

Litt om handlingen.

Hank er en fyr som har strandet på en tilsynelatende øde øy. Han har lagt løkka rundt halsen og gjør seg klar til å avslutte livet, da han plutselig ser en skikkelse i vannkanten.

Det ligger en mann der. Han er død. Likevel prumper han fælt.

Dette er starten på et av filmhistoriens mest merkverdige vennskap.

Swiss army mans konsept er ganske ”enkelt”; Mann finner et lik på stranda, mann begynner å snakke til lik og lik svarer.

For no tull, tenker du kanskje? Ja jøss det er jo det, men ikke la deg lure;  Swiss army man er mye dypere enn sitt tilsynelatende barnslige førsteinntrykk. Allikevel gir den heller ikke inntrykk av å ville presse på oss livets alvor. Men det siger uungåelig innover meg, som lukta av samboerens stille fis under dyna.

Filmen stiller de virkelig store spørsmålene her i livet, som hvorfor man ikke kan prompe foran andre og hvorfor det ikke passer å tenke på sin mor når man runker(!)

Og hvorfor skal man ikke kunne si alt man tenker?

Hank får ufrivillig oppgaven å forklare en død person forskjellen på rett og galt og resultatet er ganske så interessant.

Filmen veksler mellom å få meg til å hikste-le og til å sitte tankefull med en tjukk klump i halsen og lure.

Hva er viktig her i livet?

Det er laget mange filmer om kontraster mellom venner eller kjærester. Swiss army man ligner ikke på noen av de. Det er litt som en Kate Bush plate. Den trenger ikke ligne på noe annet enn seg selv.

Upassende struttende ereksjoner brukes som kompass, fjerting uten skam, osende romantikk mellom en død person og en mann som har kledd seg ut som en dame med skogens søppel, er bare noen få visuelle underverker i denne filmen.

Samholdet mellom de to «utskuddene» er formidlet i en perfekt balanse mellom det makabre og det nydelige.

Selv om det meste er laget av skrot og skogens rekvisitter er noen av scenene så absurd vakre at jeg blir vassen i øya. Soundtracket og noe av lyssettingen gjør filmen til en usedvanlig spektakulær opplevelse. På en sånn rufsete måte.

Og ikke nok med det.

Den morsom. Virkelig morsom. Uten å være påtatt.

Vi er med på Hank( en dude) og Mannys (en død dude)krevende kamp for å finne veien hjem, gjennom en uberegnelig ødemark full av farer. Det rare er at jeg hele tiden sitter med følelsen av å bare være i skogen bak huset der en av de bor. At hele «strandet på en øde øy» greia bare er en metafor for Hanks ensomhet.

Her ligger også det ekle elementet for meg. Hvis man føler seg så utenfor i verden at man foretrekker å drasse rundt på et lik i skogen fremfor å delta i samfunnet. DA ere faanmei dårlig stelt. Samtidig kan jeg relatere. Noen ganger kan det faktisk virke mer fristende å være alene enn å måtte følge med på alle normer og regler og spille spillet  «riktig»

Filmens aller ekleste element er ikke overraskende Daniel Radcliffs sakte råtnende skikkelse som henger, slenger,  knekker og smuldrer i takt med deres ”eventyr” . Paradoksalt nok får han mer og mer personlighet. Jo mer død han ser ut, jo ”varmere” virker han. Han tvinger meg til å føle på følelser som bare en levende person kan ha.

Soudtracket har også mye av skylda for at jeg blir så myk. En kul detalj er at hovedpersonen ofte er den som begynner å nynne på musikken. Først svakt og messende til det bobler frem mot et klimaks. Senere ser jeg at hele soundtracket er sunget av skuespillerne og det meste er faktisk Acapella.

Det eneste jeg måtte ha å utsette på filmen er noe av sjarmen som forsvinner inn i en del sørpe på slutten. Litt for mye zooming på triste fjes i en film som jeg fikk inntrykk av å ville bruke tiden på annet enn å spille på vår sentimentale side.

En kamerat av meg sendte tekstmelding midt i anmeldingen min og fortalte meg at han hadde sett det værste mølet av en film noensinne. Kan du gjette hvilken film?

Thats right. Du er herved advart om følelsene Swiss army man kan sette igang, både positivt og negativt. Filmen har både blitt hyllet for sin orginalitet og forlatt av publikum under visning.

Helt sikkert en kopp te som noen vil avsky eller enda verre; trekke likegyldig på skuldrene av, men for meg: En underfundig liten skatt som kommer til å ha en foreviget plass i mitt filmhjerte.

Fordi den tør.

Tentakler for EKKELhet 2/8