De dødes tjern (1958)

Etter min mening en av Norges aller beste filmer. Denne klassikeren i svart-hvitt er virkelig tidløs i sin sjarm, såvel som i sin ekkelhet. De dødes tjern er basert på boken med samme navn, som er skrevet av Andre Bjerke aka Bernhard Borge.

Første gang jeg så filmen var jeg ti år og på helgebesøk hos pappa. Jeg satt i køyesenga med et gedigent monster av en VHS-kassett, Pepsi crystal og ante virkelig ikke hva jeg bega meg ut på. Nemlig en skrekkopplevelse som skulle ødelegge nattesøvnen min i flere år fremover. Ikke kunne jeg fortelle noe om det til de voksne heller, fordi jeg hadde smuglånt den fra bibloteket i Moss. (Ja før i tia lånte folk filmer der!).

Litt om handlingen

6 personer er på vei opp til en hytte i de norske skoger. Hytta eies av Bjørn Werner. Tvillingsøsteren hans, Lillian har ikke fått tak i han på flere uker og er urolig. Når de kommer opp til hytta er den tom. Hunden og hagla er også vekk og de konkluderer med at han fortsatt er på jakt og overnatter i skogen. Men så begynner merkelige ting å skje. De finner hunden skutt i hodet og en gammel dagbok dukker opp på hytta. Det er Tore Gråviks, en mann som bodde i hytta for hundre år siden. Han ble gal og kastet seg i tjernet. Og liket ble aldri funnet.

Omtrent slik går handlingen, men i denne filmen er det stemningen og de psykologiske/analytiske dialogene som dominerer. En vidunderlig Henki Kolstad gir filmen den varmen og humoren filmen trenger, psykologen den tyngden og alvorlighet som trengs og damene tilfører det dramatiske og det feminine. Harmonien er på plass.

Denne filmen gjør bare ALT riktig! Selv om skuespillet er max teatralsk (det var vel ofte slik i film fra 50-tallet) og i noen tilfeller nesten latterlig overtydelig, er det detaljer som kan tilgis med et så morsomt og spennende manus. Jeg koser meg ihvertfall. Psykologien, spøkelseshistorien og alt toppet med god gammel norsk humor.

Svart-hvitt! Døvt sier du? Åneida, i denne filmen er det en av de store styrkene. Kontrastene er fantastiske. F.eks Lillians hvite engleaktige nattkjole mot den mørke altoppslukende skogen. Den enorme, uberegnelige naturen og hvordan man kan bli pakket inn i den. Skygger, skogens lyder og i dette tilfellet vann. Bunnløst sort uforklarlig vann. Det handler om hvor lite mennesket egentlig er i den store dype natten.

Det jeg husker best fra denne filmen og som virkelig er et av de sterkeste virkemiddlene er den sugende ulmende musikken. Det er det bunnløse tjernet som roper på deg, trekker deg til seg, for å dra deg ned i dypet.

En scene som ennå skremmer vettet av meg, er når det leses fra dagboken, om Bjørn Verners møte med Tore Gråvik ved tjernet. Alle hår på hele kroppen står rett opp!

Det er ikke alltid man er like stolt over Norsk film, men denne kan vi heise flagget for.

Anbefaler også boka veldig sterkt.

Tentakler for EKKELhet         6 / 8