The Truman show (1998) Anm kan inneholde spoilers.

Av Fru ekkel, 2. juli 2012

Jeg pleier ofte å spørre folk hvilke filmer de synes er ekle. Jeg lider tross alt av en lidenskap. Jeg får mange forskjellige interessante svar, men jeg ble mildt sagt overrasket da min samboer, uten å nøle så mye som et sekund, svarte The Truman show. Den så jeg ikke komme! The Truman show? Var det den ekleste filmen han hadde sett? Hånet han hele hele konseptet mitt? Var det en spøk? Eller kunne det være noe i dette?

Etter å ha tenkt litt, begynte jeg gradvis og forstå hva han mener, og nå, etter å ha hatt et gjensyn med filmen er jeg helt enig i at The Truman show har mange ekle elementer. Samtidig forsto jeg at ekkelhet kan være så mangt. Fordi The Truman show tar utgangspunkt i den største frykten i hans liv (altså min samboer), er dette hans værste skrekkfilmopplevelse. Følelsen av å bli iaktatt hele tiden, hele verden vet noe du ikke vet. Du står alene utenfor massen og alle spiller et spill på din bekostning. Paranoia. For han er det mye verre enn at folk blir rensket for innvoller, klippet av øyelokk eller at noen isolerer seg i leiligheter og langsomt mister grepet på virkeligheten.

Litt om handlingen.

Truman har blitt filmet og broadcastet live fra den dagen han ble født. Alle innbyggerne vet det, bare ikke han. Hele byen er kulisser og skuespillere. En dag gjør teamet den feilen å caste Trumans avdøde far, som en uteligger. Truman kjenner han igjen og en mistanke begynner å spire i hans hode, at noe er fullstendig galt med den verden han lever i.

Vi har vel alle hatt dager hvor du går ut døra og føler at alle ser på deg. Dager hvor du tror folk ler av deg, og akkurat når du har klart å overbevise deg selv om at, Det er ikke meg de ler av , så ler noen igjen og bekrefter mistanken din. Herregud! Det er meg!!! For min del fremkalles denne følelsen enten av fylleangst eller dager hvor jeg er ekstra selvsentrert. Jeg føler at alt handler om meg. Hvis jeg snubler litt i fortauet, føler jeg at alle får det med seg. Ler av meg, og det værste er; Jeg tror det har en innvirkning på deres liv! Rimelig sykt ikke sant? Det er de dagene da jeg plutselig ikke klarer sette det ene benet foran det andre, uten at det føles falsk. Og jeg tenker: Herregud jeg har gått på disse bena i 30 år, hvorfor klarer jeg det ikke akkurat i dag?

Selv om The Truman show handler mer om at et menneske blir konstant filmet i en iscenesatt verden, så henger alt dette sammen. Hva om du en dag fikk vite at alt (ihvertfall veldig mye) handlet om deg? Alle sitter faktisk å ler når du snubler. Ditt liv er andre folks underholdning. Du er en serie, et produkt. Alle er med på et kjempekonsept og det handler om deg! Alle dine nærmeste og menneskene rundt deg i dagliglivet er skuespillere og opptrer etter manus og instruksjon. Du er den eneste som har spontane handlinger og kan gjøre forskjellige (kontrollerte) valg. Hvert eneste sekund av livet ditt!, ALT du gjør og sier blir lagret og dokumentert. Oh dear…. Jeg kan bare tenke meg.

The Truman show er ved første øyekast en komedie og det er lett å gi Carrey skylda for det. (Sorry, Jim, men bare jeg ser trynet ditt..) men så skjer det noe, filmen sniker seg innpå meg og lugger i litt andre ting enn lattermuskelen. Litt over halveis slår en tanke meg; Filmen er egentlig uendelig trist; Trumans desperate, umulige forsøk på å flykte fra sin egen skjebne. Hans ensomhet i en kunstig, kalkulert verden. Hans voksende panikk, når han skjønner at noe er riv ruskanes gæærnt med nabolaget, og INGEN lytter til han. Alle disse tingene får meg til å tenke på en annen film, nemlig Den brysomme mannen, som har mange av de samme ekle elementene. Kan det innpakkede budskapet være at ingenting er ekte lenger? Ikke engang familien din er til å stole på. Alle vil egentlig bare utnytte deg til egen fordel. Verden er konstruert, oppstilt, reggisert sånn at du skal/må leve etter reglene og kjøpe de tingene som andre har. Kan det være at slike filmer må forkle seg som komedier for å ikke provosere noen? Hvis det hadde vært for realistisk, hadde det vel minnet for sterkt om våre egne liv?

En ekkel faktor i filmen er skuespillet, altså skuespillet i skuespillet. Trumans venner, familie og kollegaer, ja, til og med heisreperatørene. Alle utgir seg for å være noe de egentlig ikke er. Vi har vel alle kjent på å omgås eller snakke med mennesker som driver med en eller annen form for skuespill. Noe føles falskt! Misforstå meg rett, noe skuespill i hverdagen er helt nødvendig, men hvis dette blir veldig tydelig, så blir jeg alltid litt usikker på personen. Jeg klarer ikke slappe av. Tenk deg da at du plutselig en dag blir bevisst på at alle, til og med kona og bikkja di spiller en rolle!

Et ekkelt eksempel, som jeg husker godt fra filmen, er når kona til Truman spør om han skal ha kakao, midt i en alvorlig samtale. Hun klistrer på seg et intenst påtatt smil og snakker om produktet som om det var en reklame. Det ekle med denne scenen er også hennes fraværende blikk. Hun ser på en måte forbi han. Truman har allerede begynt å fatte mistanke og spør henne desperat, Hvem snakker du til ?? Hva er det du snakker om??

Her med det samme entusiastiske utrykket. Denne gangen over et kjøkkenredskap.

Hans bestevenn Marlon dukker også opp i tide og utide med en sixpack øl for å «rydde» opp i situasjoner, og for å avfeie Trumans mistanker som vill fantasi. Han påklistrede ta-det-med-ro-kompis-og har-vi-det-ikke-fint-som-vi-har-det holdning skal roe Truman ned når han får «fikse» ideer. The show must go on.

Jim Carrey skal man ikke kimse av .. eller Jo, du skal stort sett det, men karen kan levere mer enn gummitryner og jungelhyl. Her i likhet med Evig solskinn spiller han en plaget, ensom sjel, troverdig nok til at jeg faktisk feller noen tårer i øyeblikkets hete. Se scenen hvor han gjenforenes med faren og reggisøren (altså i filmen) slenger på litt passende tåke, som faren tyter ut av. Oh yeah, strykerne og piano eksploderer i et pompøst klimaks, close-up på tårevåte øyne og en skjelvende stemme. «Dad«? Dorullen må fram.

Har du også fulgt med på en serie som du ikke vil skal ta slutt? Når den siste episoden er ferdig, så er det liksom litt vemodig, et tomrom. Hva skal jeg gjøre nå? Slik er det også med befolkningen, de har fulgt Truman siden han var liten. Han er en del av alles liv. Når han truer med å spoile hele konseptet, får folk panikk. Både produsenter og publikum. De gjør alt som står i deres makt for å forhindre at han stikker av. Egoistisk, men dog forståelig. Truman har gitt dem håp, latter, inspirasjon og underholdning gjennom mange år. De vil simphelten ikke at det skal være siste episode.