The Bunny game (2010)

Det er ikke alltid like lett å være Fru Ekkel. Ja, jeg vet, jeg ba om det. «Send meg ekle filmer, gi meg tips bla bla…»  Her sitter jeg guffen og uttafor etter å ha sett The Bunny Game og lurer på om jeg kanskje ikke er så tøff  som jeg trodde. Begynner jeg å bli gammel, frynsete eller enda verre, pysete? Eller kan det være det at The Bunny Game er en eksepsjonellt jævlig film?

Litt om handlingen.

Vi følger en prostituert og hennes daglige gjøremål. I tidenes høyeste plåtasko, sjangler hun rundt i noe som virker som et håpløst sammensurium av dop, sex og vold. En dag roter hun seg borti en skikkelig nutcase av en kunde og han kidnapper henne i traileren sin.

Jeg hadde fått høre på forhånd at filmen er inspirert av en prostituerts egne opplevelser og dette gjør jo sitt for totalopplevelsen. Rodleen Getsic som spiller Bunny, gjør en farlig god rolletolkning som den svimete, nedsnødde (sniff sniff ), desperate jenta. Jeg lar meg dog fascinere av hennes nedtonede, strippede spill. Det er alltid dristig å lage en film minimalt med dialog og lange scener uten klipping, men filmens dokumentar preg, ihvertfall på begynnelsen, gjør at dette funker for meg. Jeg liker også de små detaljene, som hennes lange ettervekst og de små dødningshodene på bh-en. På skyhøye platåsko, som egentlig bare ser ut som en dårlig, makaber spøk, vagler hun rundt med sukkerspinn hår og noe så malplassert som en typisk ungdomskolesekk med camo mønster. Åh, nevte jeg at hun er ganske hard på snårtinga? Det er et under at nesa hennes henger på ansiktet for å si det sånn. Freakshowet er komplett.

Jeg er glad åpningsscenen kommer så brått på, det gjør at jeg ikke rekker å summe meg om hvor jævlig den er, før den er over. Den viser Bunny som gjør en blowjob og det virker som hun skal kveles. Hver gang kunden lar henne få små pauser, hiver hun etter pusten som om hun holder på å dø. Kunden ser ikke ut til å bry seg og gjør seg ferdig på «egen hånd» i ansiktet hennes, mens hun sitter og gråter og peser gråtkvalt. Just another day at work, huh?   Gaah… The Bunny game tar ikke bare av seg sikehanskene, men river dem i stykker, pisser på dem og brenner de.

Som jeg nevte tidligere, har filmen ro selv om den er brutal. Det liker jeg. Vi får kjenne på alle stemninger i mellom «hovedscenene» og noen ganger er det akkurat som om disse mellom-scenene er viktigere enn selve handlingen. Bunny som gjør helt ordinære ting, spiser, røyker og tisser utenfor en fabrikk. Vi får kjenne på de vanlige tingene i livet til en slik person, den tiden Bunny har for seg selv, mellom noen av de voldsomme, krenkende eller bare slitsomme jobbene hun utfører.

Scenene i filmen er kuttet opp til ca 5-10 minutter hver. Vi får noen sekunder med svart skjerm innimellom, så man kan psyke seg opp til neste runde. Du vet aldri hva som kommer. Det kan være en naken Bunny, som skriker for livet, fastlenket bak i en trailer eller trailersjåføren som stille og rolig tar seg en røyk og slapper av med sine egne tanker.

Når denne sjåføren ikke slapper av med en røyk, bedriver han en seig, umenneskelig, grotesk tortur. Han har låst Bunny fast bak inne i  traileren og kjørt ut til et øde sted. Jeg tenker først, noen må jo lete etter henne? Litt senere, sammen med en sigende tristhet, husker jeg at jeg ikke har sett et eneste menneske tidligere i filmen som bryr seg om Bunny. Hun kunne like gjerne vært en fjert i universet.

En utrolig nervepirrende scene, er når Bunny er dopet helt bevisstløs og sjåføren «leker» med henne som en dukke. Skjærer av henne klærne beføler henne og på en syk måte prøver å komunisere med henne. Jeg sitter som en gitarstreng og bare venter på at hun skal våkne og skjønne hva som skjer. På en måte er dette det værste misbruket i hele filmen, tortur av et bevisstløst menneske. Et lik er en ting, men et menneske som fortsatt har en sjel fykende rundt i kroppen og en hjerne som fortsatt får blod, er noe helt annet. En del av deg er jo fortsatt der og opplever det. Blir det sjelens traume?

Denne sjåføren har tydeligvis ikke dårlig tid. Det er i seg selv hans sterkeste og mest effektive torturvåpen. Han fomler litt, treiger seg, står bare lenge og ser på henne. Tar en røyk, tar det kuli. Åh kom igjena!! Bare bli ferdig. Noen ganger i scenene hvor han sitter stille og tenker, får jeg følelsen av at han angrer og egentlig er i en konflikt med seg selv. Litt etter litt går det opp for meg at han nyter det, han vil at det skal vare. Få mest mulig ut av » tiden deres sammen»

Trailersjåføren bærer et kors som blinker påfallende i kamera av og til, og noen fraser han lirer av seg, tilsier at han ser på seg selv som en frelser eller lignende. Han skal redde disse kvinnene fra sitt skitne liv. ( Hva med å kanskje redde seg selv først?) Bortsett fra det, er denne busemannens  ekleste egenskap, nettopp hans anonymitet og tilsynelatende mangel på motiv.

Filmen har så mange ekle scener, at det er vanskelig å velge, men to av dem vil jeg sette litt mer lys på.

Bunny spør om et glass med vann, fordi hun er dehydrert etter flere dager uten mat og drikke. Sjåføren svarer med å skru av lyset og filme henne, mens hans lyser på henne med lykt. Så stikker han en lang spiss, motbydelig tunge førførisk ut og slikker henne på leppene. Seriøst???????? Hva er greia liksom? At han håper hun er så tørst at hun skal suge tunga hans. Gaaaawd, jeg blir dårlig!!

Den absolutt verste scenen er egentlig mer et bilde og her har svart hvitt effekten mye av skylda. Han trer en hvit tynn pose over hodet hennes og kvæler henne sakte (ikke så hun dør selvsagt, men bare for å erte litt) Jeg sa jo han hadde god tid… Dette er bare så hinsides jævlig å se på. Når hun trekker pusten, følger posen alle konturene i ansiktet hennes og det ligner litt på Eduvard Munchs «Skrik». Hun får akkurat nok luft til å gjøre dette et par ganger og jeg må innrømme jeg kikka litt ut av vinduet mens scenen holdt på.  På sola, treet, en fugl, bare noe som ikke minnet så sterkt om hælvete.

Jeg assossierer underveis til flere filmer, Martyrs (barbere hodet for å umenneskeliggjøre) Blue velvet (en gærning med pustebesvær) The human centipede 2 (ekstremvold i svart hvitt)

Mange sier at dette er en søpplefilm, som bare viser meningsløs tortur i 45 minutter i strekk. Det er greit nok, men er det egentlig noe som heter menigsfyllt vold? Ja, det er en (litt for lang) film,  fylt med grusomme hendelser og handlinger fra ende til annen. Det er ikke et eneste lyspunkt i hele filmen, men som jeg satte fingeren på i blant annet, Mum and dad, dette er kanskje nærmere virkeligheten. Ikke noe oppklarende slutt, ingen som plutselig røper at han er din sjalue tvillingbror, ingen som redder deg i siste liten, og ingen som forteller deg at det kommer til å gå bra. Det gjør ikke det! Virkeligheten er usensurert.  Vi er bare vant til å bli skånet for den, utenom når vi velger selv da, og se en dokumentar om folk som bor i kloakken fordi de blir drept på gata. Poenget er; Dette er kanskje ekstremt , men ting skjer.

Etter noen times løpetur med platåsko, i halsbånd, er det deilig å få belønning. Et klyster nedi kjeften og rein sprit..

Jeg synes alltid det er spennende å sette på filmer som har fått alt fra en til ti stjerner. Noen sier det er det dårligste de har sett og andre sier det er en av de viktigste, beste filmene de har sett på lenge. Om ikke annet engasjerer filmen og vekker følelser hos folk. Lets face it, det er bedre med en skikkelig dårlig film, som er så dårlig at det blir et samtale evne etterpå, enn filmer som bare surrer avgårde som et vepseborl og du går på facebook, eller tar en samtale med morra di mens den går. Oj døde han…? jaja ..

Jeg hiver meg på begge meningene, The bunny game er en grusom film, som jeg aldri skal se igjen. Seriøst, ingen i hele verden trenger å se denne filmen. Samtidig er dette en tankevekkende, godt laget, og kan jeg si, kunstnerisk film?  Hele filmen går i svart hvitt og spiller mye på det med lys, skygger, konturer og silhuetter. Filmen har endel stilige klippinger og litt sånn musikkvideo greie gående noen ganger, men til tider kan den dra sitt eget konsept litt veel langt og det blir litt voldsomt med repetisjoner og tettklipping.

Selv om filmen gir oss noen etterlengtede pauser i torturen, klippingen og skrikingen, er jeg fullstendig utslitt når dette er over. Jeg har aldri hatt et større ønske i en film, om at hovedperson skal dø/bli drept og slippe unna mer smerte.

Til slutt må jeg innrømme at jeg tidlig i filmen distanserte meg. Jeg måtte. Jeg turte ikke lukke helt opp og invitere den inn i stua. Når denne anmeldelsen er skrevet ferdig, håper jeg at jeg kan slippe å tenke mer på den på en stund.  Jeg er Fru Ekkel, men jeg er tross alt ikke en følelsløs, iskald jævel.

Jeg vil ikke røpe for mye om slutten, annet enn at jeg ikke helt skjønte den helt. Jeg vil gjerne høre deres tolkninger hvis dere orker å se denne filmen.

Tentakler for EKKELhet   7 / 8