Skrekkelige filmer som ikke er skrekk.

Den ekleste filmen jeg så i år var ikke hypen Talk to me. 

Boogeyman kan bare drømme om å leve opp til den traumatiserende novellen, The Exorcist: Believer klarte ikke bare å skuffe meg, men omtrent pulverisere alt håp om remakes og sequels i fremtiden. When evil lurks og The Dark and wicked var friske fornøyelige pust og Spanias bidrag Coffee table var helt klart det mest hårreisende og opprørende vi så på Ramaskrik i år.

Likevel er det ingen av de som topper lista denne gangen.

Det gjør Soft and quiet (2022)

Det er en helt egenarted, ekkel følelse jeg sitter igjen med etter denne filmen. Hadde det fantes en farge som var mørkere enn svart, kunne vi begynt å snakke om nyansene på denne filmen og hvor bekmørkt det er.

Jeg har ikke lyst å fortelle så mye om handlingen siden det beste er å ”Go in blind” og egentlig er hele denne anmeldelsen en selvmotsigelse og sabotasje til hvordan filmen burde oppleves, men jeg synes likevel den burde skrives om, siden den virker å ha gått under radaren hos de fleste.

Min kjæreste hadde funnet denne i ”filmer du kanskje liker” og sendte den videre til meg.

Quote: ”Jeg synes dette så litt døvt ut, og ikke helt min smak, men kanskje du vil se den?”

Døvt…

Av alle adjektiver laget her på jorda er døvt et av de siste jeg ville brukt om Soft and quiet.

Jeg vil kalle det en imploderende atombombe, -med glasur.

I tillegg har den årets mest misvisende tittel.

Soft and quiet utbroderer seg i en skala som er vanskelig å fatte. Likevel er troverdigheten hele tiden til stede, på en sånn måte som du ikke har lyst å tro på.

Jeg får følelsen av å være tilstede i noen andres mareritt og jeg vet ingen vil vekke de.

På et tidspunkt må jeg ta av meg headsettet og legge det bort litt. Forrige gang jeg gjorde det, så jeg en mann ”amatørmessig” skjære seg i halsen mens han blir filmet i en snuff film, i den mildt sagt kontroversielle serbiske Life and death of a porno gang.

En og annen pause var det også i filmer som Men behind the sun, The bunny game, morra i Bennys video som etter lang oppbygging får en reaksjon på sønnen sitt mord av et annet barn, strikkepinne-scenen i If theese walls could talk . Og ja, trekke-ut-alle-tenna-på-den-angivelige-utro-kona-mi-scenen i The Dentist gjør at jeg må krølle beina på en merkelig måte i sofaen.

Poenget er at det enten blir så voldsomt, visuelt grafisk eller bare enormt mentalt belastende at jeg må gjøre noen andre helt vanlige ting for å det hele tatt komme meg gjennom. I dette tilfelle er det sistnevnte.

Jeg føler meg filleristet,- og fika til.

Det er viktig for meg å presisere at jeg ikke sammenligner denne filmen med serbiske nastys som Serbian film eller Pornogang. Heller ikke volden i The bunny game. Ikke på den måten.

Jeg forventer også at mange er uenige med meg om å sette denne filmen så høyt på ekkel-skalaen, (”døvt”) men for meg ligger det grufulle i et par nøkkelpunkter; Blant annet er noen av personlighetene så skremmende godt gjengitt at det går kaldt nedover ryggen på meg.  Jeg vet de finnes!! Goddammit, jeg har møtt flere av dem!

Desperat intens manipulering og undertrykt sinne som blir styrt i helt feil retning og mot helt feil kilde.

Filmen strammer grepet hardere og hardere til det er vanskelig å trekke pusten. En gjennomtrengende panikk stiger. Innimellom vil jeg hoppe av toget, men lokomotivet dundrer videre og jeg har ikke noe annet valg enn å bli med til siste stopp.

For jeg må se! Jeg må se om det skapes sammen noen siste rester av menneskelighet og et svakt blaff av håp blusser opp, eller om det faktisk kan bli enda mørkere og meningsløst.

Det umenneskelige er menneskelig,- og omvendt.

Det finnes mange skrekkelige filmer som ikke ligger i skrekkfilmsjangeren. Hvis du vil utforske område litt mer, kan du ta en titt på denne lista over skrekkelige filmer som vil enten skremme deg, prege deg eller ryste deg.

Ingen av de er direkte kategorisert som skrekk.

Sauls sønn (2015)                                                            

Vi følger Saul, en jødisk fange som har fått den utakknemlige jobben å hjelpe nazistene å rydde gasskammeret etter massehenrettelser. Han skal stjele verdisaker fra lommene og skrubbe gasskammeret for diverse væsker før neste gruppe skal ”dusjes”.                                                                    

En dag under ryddingen finner han en gutt som han mener er sin egen sønn. En farlig og umulig plan tar form. Å redde gutten fra flammene og smugle han ut så han får en verdig begravelse.

Filmens kameraføring har gjort den til en unik og annerledes opplevelse. Riktignok grusomt opprørende. Vi holder oss tett opp mot ansiktet til Saul store deler av filmen og resten er ute av fokus eller vi ser bare bruddstykker i en avgrenset ramme. Likevel er det mer enn nok. Filmens åpningsscene er nesten uutholdelig da vi må høre i et altoppslukende, ekstremt sterkt lydspor, den paniske hamringen på døra og skrik fra kammeret når de forstår at de ikke skal dusjes i annet enn gass.

Fair play (2023)

Et kjærestepar jobber i det samme hedgefond selskapet og er i smug stormende forelsket og går med gifteplaner. Det blir ganske slapt under dyna når hun blir forfremmet og ikke han. Gaslighting på høyt nivå, manipulering, sinne, utpressing, sjalusi kokes sammen i en overaskende provoserende og engasjerende film om kjønnsroller, METOO, misunnelse og holdninger.

Filmen ligger på Netflix.

Limbo (2010)               

En familie flytter til Karibia på grunn av mannens nye jobb. Når Sonja oppdager at mannen er utro prøver hun holde fasaden, men på et nytt ukjent sted, uten noen å betro seg til bygger hun opp et desperat og selvdestruktivt sinne. Line Verndal gjør sitt livs rolle som sammenbitt, smilende flink kone på randen av sammenbrudd.                                              

Jeanne Dielman, 23 Quai du Commerce, 1080 Bruxelles (1975)

Hvis du har 3 timer og 22 minutter liggende, kan du oppleve en av verdens beste filmer ifølge Sight and sounds kåring ”The greatest films of all time” der denne filmen havnet helt på topp.

Det er en film som krever at du er våken og ”klar” for den kan oppleves som krevende. Veldig store deler av filmen følger du en enke som bare gjør sine huslige gjøremål i en iskaldt kalkulert rutine. Når det er sagt så vil det betale seg å leve seg inn i denne filmen, for den vil holde taket på deg lenge og gi deg noen perspektiver som sjeldent er formidlet bedre på film.

Grense (2021)                                                                 Alle som har sett eller lest noe av John Ajvide Lindquist vet at det blir noe helt utenom det vanlige. Man kan få følelsen av å sniktitte inn i andre dimensjoner. De er ofte skrekkfylte, men på en sånn måte som er så fasinerende at det føles heller som å være vitne til et fantastisk eksperiment! Grense  er intet unntak. Jeg leste novellen først og anbefaler hardt at du gjør det samme. For pokker,- les hele novellesamlingen «papirvegger» Den fortjener det! Jeg vil ikke røpe for mye om handlingen, men la meg bare si det sånn at du kommer aldri til å se en merkeligere elskovs-akt på film!                                        

The act of killing (2012)

Man blir aldri den samme etter å ha sett denne dokumentaren. Ingen navn er på rulleteksten med tanke på sikkerhet og det sier sitt. En av de sterkeste og mest forbløffende dokumentarene jeg noen gang har sett. Sjelden eller aldri har jeg sett en dokumentar være vinklet så fabelaktig genialt. Men det har sin pris.

When the wind blows (1986)

Knallsterkt atombombedrama forkledd som ufarlig tegnefilm. Jeg gråt.

Catfish (2010)

En av de mest forstyrrende, forunderlige filmene jeg noen gang har sett. Tidsriktig og tankevekkende om vår ”nye” dating-kultur på nett og mulighetene på godt og vondt.

Nev har chattet med en jente han liker i lang tid. Hun bor langt unna, men når han får et jobboppdrag i nærheten av byen hennes, bestemmer han seg for å overraske henne med et besøk. Shit gets wierd arownd here…!

Syk pike (2022)

Urovekkende Norsk drama om hvor langt noen mennesker er villige til å gå for oppmerksomhet. Signe begynner å ta noen dogdy tabletter hun bestiller på nett som hun vet kan gi noen uheldige bivirkninger, som hun igjen kan bruke til å skaffe seg oppmerksomhet.

Skreddersydd for vår generasjon. Om konkurranse, eksponering, å skille seg ut og sympati. Filmen kan oppfattes en smule overdrevet, men ligger (desverre) likevel ikke så langt unna en realitet man lett kan kjenne igjen.

Her smell (2018)

Møt Becky. En selvdestruktiv, psykotisk , rusavhengig og (selvfølgelig)genial musiker. De kaller henne Becky i filmen, men for meg er det helt tydelig et portrett av Cortney Love. 90 rock- superstar with a raspy woice and drug problem? Come on? Elisabeth Moss overbeviser som hyperaktiv, rusa, ukontrollert, klin gæærn ubrukelig småbarnsmor-rocker i dette stressende (skrekk)dramaet.

Amy (2015)

Dokumentaren om Amy Winehouse.

De ufrivillige (2008)

Dette er skrekkfilm. Et knippe situasjoner er fanget av vårt tiårs mest sylskarpe og interessante regissører Ruben Østlund. (Triangle of sadness, Play)

Han klarer å låse oss i dagligdagse situasjoner som i starten virker ufarlige, men ender opp med å ose av ubehag. Det er vanskelig å ikke vri seg i sete når du ser denne filmen. Hvis du, som meg, i tillegg er konfliktsky vil du aldri se en verre skrekkfilm i ditt liv.

Whiplash (2014)

Musikalsk skrekkhistorie om en perfeksjonistisk musikklærer som bruker makt, trusler og frykt for å få sine elever til å yte sitt aller beste. Hvis du allerede synes jazz er stressende, kommer det ikke til å bli noe bedre etter dette!

Painkiller (serie) Se også Dopesick. (serie)

Historien rundt opiod epedemien i America. Sann historie. Im just sayin. Pågår i aller høyeste grad ennå. Im just sayin.

En affære (2018)

En lærer innleder et seksuelt forhold til sin elev for å fylle tomrommet i sitt liv. Hun blir manisk i forhold til denne gutten og lever seg inn i sin egen vrangforestilling. Det er lett å sitte på sidelinja og dømme, men det ligger i alle oss mennesker, ønske om å føle oss levende på den ene eller andre måten. Konsekvensene av dette er likevel uunngåelig skrekkelige.

Happiness  (1998)

Ikke si jeg ikke advarte deg..

Climax (2018)

Mannen som serverte oss en FEMTEN minutter lang voldtektsscene i Irreversible (Gaspar Noe) har her laget en syretripp av en danseforestilling med ultravoldelige og barnemishandlende innslag.

En gruppe dansere øver i en nedlagt lagerbygning. Filmen åpner med en spektakulær danseforestilling og stemmingen er god. Det tar en drastisk vending når det viser seg at Sangriaen på festen deres har blitt fylt opp med LSD. Tro meg, du har aldri vært med på en verre (eller bedre) bad-tripp. Åpningsscenen er verdt hele filmen.

Gia (1998)

Basert på en sann historie om supermodellen Gia som gikk fra å være et av verdens vakreste ansikter til å smuldre opp i en sykeseng med HIV som hun fikk av en heroinsprøyte. Hun døde 26 år gammel og er en av de første kjente kvinnene som døde av HIV. Dette er en av de første gangene jeg så Angelina Jolie i en film og hun imponerer som den sårbare, smellvakre og utagerende Gia.

En sang for martin (2001)

En vakker og vemmelig historie om den forferdelige sykdommen alzheimer. Barbara møter Martin og forelsker seg hodestups. Hun flytter inn med han og hjelper han med hans livsverk. En opera. Forandringen på Martin starter gradvis. Han glemmer ting. Surrer. Og plutselig står han og tisser i blomsterpotta. Filmen er uendelig trist, men også nydelig. Barbara står tålmodig ved hans side, selv i de mørkeste stunder.

Casualties of war

Krigsdrama fra 1989 som ødela meg fullstendig som ung. Det hjalp ikke å være forelska i Michael J Fox (for jeg var det) Denne filmen tar utgangspunkt i en enkelthendelse, men jeg tror det er ment å reflekterer hele meningsløsheten i krigen. En dame blir kidnappet fra sin landsby og systematisk voldtatt av amerikanske soldater. En av de nekter og vil rettferdiggjøre handlingen som er lettere sagt enn gjort.

Å leve det er å elske (1995)

Igjen, en kvinnelig lærer og en elev som innleder et forhold med forferdelige konsekvenser.

Lilja 4 ever (2002)

(!)

Återtreffen (2013)

En berømt artist er ikke invitert til sin klassereunion. Hun lager en film der hun viser hva som kunne skjedd hvis hun hadde konfrontert mobberne. Så viser hun filmen til klassen. Denne filmen opererer i flere etasjer og er et stykke utsøkt filmkunst! Å konfrontere sine klassekamerater på kloss hold etter 20 år; Hvis ikke det er skrekk, så vet ikke jeg (!)

Festen (1998)

Christian drar til sin fars 60 årsdag for å konfrontere han med misbruket han gjorde av han og hans søsken når de var små. Jeg har sjelden eller aldri sett en sterkere film rundt tema.

 Monster (2003)

Basert på den sanne historien om Aileen Wournos som vokste opp under brutale omstendigheter. 13 år gammel ble hun ignorert av sin egen mor og flyktet ut i prostitusjon, rus, misbruk og vold.

Aileen ble henrettet i 2002 for å ha drept 7 menn. Denne filmen viser historien og nyansene rundt hennes historie og hvordan hun endte opp med å bli en massemorder. Charlize Theron har aldri sett både verre og bedre ut!

Hard candy (2005)

Et ballespark av en film som fikk alle menn i verden til å legge beina i kors og trykke på pauseknappen.

Å se denne filmen er som å bli servert høyspenning i et glass. Elliot Page satte et avtrykk i filmhistorien som 14 årige Haley som jakter nettet etter pedofile. Hun mistenker at en hun har chattet med passer profilen og møter han for å gi han en lekse.

Blonde (2022)

En fiktiv vikling på historien om Norma Jeane som senere ble ikonet Marilyn Monroe. Vakkert og visulet frastøtende fremstil, der svart hvitt kontrasten som filmatisk virkemiddel er like stor som kontrasten mellom Marilyns glamorøse superstjerne liv og hennes tragiske privatliv.

American history x (1998)

Det er masse jeg kan si om denne filmen, men det eneste jeg klarer å tenke på er han karen som må åpne munnen, gape over en fortauskant mens noen hopper på hodet hans…(!)

Alt fra Michael Haneke.                                              

Hva er dine skrekkfilmer som ikke er skrekk?