Something old, something new, something bloody, something true.

Da blir det ball igjen

Ramaskrik skrekkfilmfestival smalt ut programmet denne uka og setter ny rekord i år med antall filmer. Det ser ut som vi kan vasse i andre happenings også, i form av live podcast, samtale med Mick Garris,(Critters 2, Riding the bullet) den obligatoriske quizen, kortfilmer, dokumentarer, foredrag, forfattere, reggisører, DJ-er og en ny sal!

For min del blir det også et artig tilbakeblikk på et av mine starstrucked øyeblikk i livet, da den lille, svette hånda mi prikket Sofie Gråbøl på ryggen og gjennom doggete briller fikk harka fram at Nattevakten var en av de beste thrillerne jeg hadde sett. For så vidt en setning jeg fortsatt kan stå for! Dette var i 1997 i forbindelse med en statistrolle jeg hadde i Mørkets øy og jeg fikk hele 500 kroner for å omtrent ikke synes.

MEN la oss snakke om det problematiske med alt dette: Hvordan i slogfetta skal jeg klare å få med meg alt??

Hissig planlegging må begynne allerede nå!

Jeg må sause meg ned i trailere, anmeldelser, bilder og vurderinger. Følelser spiller også inn. Time døgnets timer hårfint, så jeg får med meg mest mulig film og samtidig dekker noen av primærbehovene som mat, søvn og øl.

Hvert år har vi «lært noe nytt». Jeg husker de første årene på Ramaskrik, hvor vi faktisk ikke forsto hvor tett disse filmene vises og hvor intenst det kan bli.

Det var også veldig dumt å droppe middag det ene året, for å rekke Fritt vilt visningen utendørs og prøve å kompansere sult og kulde med rødvin og ostepop.

En blanding av iver og nostalgi fikk meg til å finne fram noen av de tidligere festival-programmene. (selvfølgelig har jeg de under stuebordet i en fin boks, sammen med ”Horror movie freak” og ”Splatter guiden”)

Der var den ja…haha  -Åh fy faan! DER var DEN! Den var altfor lang OG altfor spansk! Deen var sjuuuk… 

Alle husker vel Nicholas Cage vræle i sorg i Mandy, den redselsfulle Terrified, Elijah Wood både som F.B.I analytikeren Bill Hagmaier i samtale med Ted Bundy i No man of god og med klassisk potteklipp og buddah bukser i den uforutsibare Come to daddy, den fengende Deathgasm, gummibein etter Fall, norsk søvnskrekk i Marerittet, twisten i Final cut, den ufyselige og fascinerende Golden glove, tilfredstillelsen vi fikk av Revenge, Piranha i bassenget, den hjemsøkende, merkelige Skinamarink den sjokkerende Titane, gjensyn med klassikere som Suspiria og Army of darkness og mange mange fler.

Det er drøssevis av filmer å mimre om fra festivalen og plutselig mens jeg satt og bladde i disse gamle programmene oppdaget jeg et par sånne,

”Den der burde jeg absolutt se igjen en dag!” 

The Furies

er en ladet, blodig Australsk slasher som ble vist på Ramaskrik i 2019.

Husker du ”Monsen på villspor” som ble vist på NRK? Programmet gikk ut på at ”villmarkens sønn” Lars Monsen fikk bind for øynene og ble satt ut alene i ødemarken uten å få vite hvor han var.

Tenk deg hvis Lars Monsen ble lagt i en kistelignende eske isteden. Han kan se langt etter kompass, mat og lommekniv. Tenk deg at han lettere forvirret også oppdaget at han blir jaktet på av flere maskerte, gale menn med kniver, økser og hagesakser;

Og vipps, så har du Furies!

Det siste Kayla husker er en krangel med venninnen. Hun våkner opp i en boks i et uttørket, øde landskap. Bleike trær så langt øye kan se i et livløst landskap.

På siden av boksen hun har ligget i står det «Belle»

Kayla virrer panisk rundt i den blasse, intetsigende skogen med en altoppslukende tanke;

Hvordan og hvorfor havnet jeg her?

Personlig elsker jeg disse konseptene hvor vi er i samme fortvilede situasjon som hovedpersonen og må prøve å nøste opp trådene og finne ut av ”det store bildet”.

Kayla finner flere bokser og flere jenter, men ingen av de husker noe som helst eller vet hvorfor de er der. På toppen av alt blir ganske fort klart at jentene er jaget av en gjeng stein-gale, aggressive mordere med masker og diverse primitive våpen.

Dissa gutta mener alvor; Den ene jenta får bokstavelig talt skrelt av ansiktet med en øks som en dvask klementin på lille julaften og en annen får arma rivi tvert av. Leatherface- style.                             

Det slår meg dog midt i brutaliteten, at disse gærningene virker å være styrt av en usynlig kraft. De virker også å være fanget i en tilstand.

Også blir det å lure på; Hva i hælvete er det som skjer??

Filmen er underholdende, men virker ikke helt sammensydd, bortsett fra fleisen til han ene gærningen da. Det beste er kanskje å ”nyte” Furies uten å stille for mange spørsmål rundt plottet. Det Furies mangler i oppklaring tar de igjen i spenningen i jakten og flere ultra-gory, kreative kills. Et øye blir også gravd ut med skje.

Ekleste scene: Hallo? Se setningen over!

Harpoon (2019)

er en film som hadde et helt eget lynne over seg. Den er ikke ekstarordinær sånn sett, og historien har vi sett før. Likevel var det noe som satt seg i meg og jeg følte den skilte seg ut på festivalen i 2019.

Det handler om de tre vennene Jonah, Richard og Sasha (hvor to er kjærester) som drar på en båttur med Richards seilbåt hvor vedkommende har glemt å fylle bensin.

”Jeg trodde det bare skulle være en dagtur” end quote

Båten vil ikke starte og de er milevis fra land. Midt ute på havet drifter de rundt som løvetann i høstvinden. Det er for langt å svømme til land, de er short på mat og drikke og som ikke det er nok, er det et sjalusidrama som utspiller seg mellom trekløverert.

Det var denna vogna med for mange hjul da…

Harpoon utforsker undertrykt begjær, vennskap, isolasjon og trofasthet i et ”fanget på havet” scenario. Har du noen gang hørt uttrykket stille vann? Ting ulmer, for så å bli pisket opp til overflaten.

Hvor godt kjenner du egentlig dine venner,- og de deg?

Ting går fra ille til skikkelig krise og de havner i en desperat setting, som stiller både moralen og fysiske behov til veggs. Maten går tom, sola steker, en av dem er skadet og det eneste de har å drikke er brun sprit.

Det befinner seg tilslutt i et dilemma hvor det å være i live ikke nødvendigvis er det viktigste lenger.

Harpoon har mange fornøyelige dialoger, overraskende vendinger og et par komplekse situasjoner man kan være med å ta stilling til. For eksempel må Sasha svare på svært intime og utleverende detaljer under en spørsmålsrunde og det dukker opp en interessant tanke;

«Jeg kan like gjerne være ærlig, for jeg skal jo dø likevel”

Musikken er et godt plassert virkemiddel i filmen og låtvalgene setter det siste lille kirsebæret på toppen i noen av scenene.

Ekleste øyeblikk; Når sannheten, etter mange andre sannheter blir avslørt.

The harbinger

handler om Monique som drar for å hjelpe en venninne under pandemien. Hun har grusomme mareritt og er alene i leiligheten. Det som først virker som ensomhet og oppmerksomhet, viser seg å være mye mørkere og ondartet enn Monique kunne drømme om.. heh..

Kan mareritt være smittsomme. Litt som gjesp?

Dette er en av de filmene som skremte meg mest på Ramaskrik i 2022. Filmen har et av de øyeblikkene på film som føles som iskaldt vann farer gjennom kroppen din. Jeg vet ikke hvorfor, men det er noe med atmosfæren som er vanskelig å riste av seg.

Dette er en såkalt low budget film, men det er nettopp noe med den autentiske stemningen og det underspilte lavmælte skuespillet i filmen som gjør at det blir så skremmende. Det er mer i mindre ikke sant?

Flere synes filmen fokuserte for mye på covid, men so what? Ekke det noe av det mest aktuelle som har skjedd i VERDEN ever lizm? Her kjører regissøren en twist på det hele og jeg synes ikke det gjør noe å bruke pandemien som enten en metafor eller et virkemiddel.

Lets face it psykiatrien og Nav kollapset fullstendig fordi det ble født så mange nye lidelser og versjoner av ensomhet og tvangstanker. Hvorfor skulle ikke mareritt være en av dem?

Monique opplever å få de samme redselsfulle marerittene som venninnen og alt hun kjente som trygt og stødig kollapser.

Ofte sliter hun med å vite om hun har våknet eller fortsatt drømmer. Noe lumskt kommer nærmere. En deformert skikkelse truer seg gjennom skyggene og viser seg i skrekkelige former.

Jeg skriver litt på husk, siden jeg ikke har funnet denne filmen noen steder. Jeg bare husker en følelse.

Jeg har en fortid med mye komplisert søvn. Pustestopp som barn og haugevis med søvnparalyse som ungdom /voksen og kanskje derfor trigger disse ”søvnskrekk” filmene litt ekstra hos meg.

Ekleste øyeblikk:

Monique ligger trygt i mammas favn i senga. Plutselig blir hun bevisst på et ondt nærvær og redselen stiger når hun ser en fugleskikkelsen stå i rommet. Spesielt siden moren bekrefter nærværet helt rolig.

”What about him ?”spør hunskrekkslagen

”Oh him…”

A leap of faith

William Freidkin on the Exorcist.

”Everything has to do with the mystery of faith, and the Exorcist is about the mystery of faith. It asks for a total leap of faith”

For de som lurer på nøyaktig hva «A leap of faith» betyr, så vil det si det samme som å tro på noe, eller kanskje heller akseptere noe, som ikke har noen rasjonell grunn.

Det kan godt hende denne dokumentaren fikk masse oppmerksomhet i ettertid og til og ble vist på kino,- i så fall gikk det meg blokk forbi. Men jeg vil anbefale alle som liker det mamma kaller ”sånne besatte jævelfilmer” å få med seg denne.

Det er en meget underholdene, informativ og følelsesladet dokumentar om filmen som for mange sitter på en av tronene innen skrekkfilm.

”Youre gonna die up there”

For en skrekkfanatiker er disse dokumentarene det sammen som å sende en siklende unge inn på en godtefabrikk, hvor alt er gratis, eller kanskje heller nå om dagen tilby de you-tube-kanal, elektisk sparkesykkel, Megan dukke, playstation 10, VR–rom, Ipad, Iphone 32 og PC med 3 gjennomsiktig skjermer.

Det er rett og slett veldig gøy!

Vi får historien om regissørens bakgrunn, ideens fødsel og masse digg trivia rundt hele prosessen og ryktene rundt produksjonen.

Blant annet ble filmingen forsinket 6 uker pga en uforklarlig brann på settet. En av tingene som ikke ble skadet var Regans soverom(!)

Begge de to kvinnelige hovedrollene Ellen Burstyn og Linda Blair fikk alvorlige ryggskader under filmingen. Et unormalt høyt tall av cast og crew døde før filmen kom ut og andre uforklarlige hendelser står i kø og produksjonen ble stemplet som ”Cursed»!                                       

Vi får også vite hvordan de fikk stemmen til Regan å høres ut som 3 personer samtidig,- og du må tro meg, historien er veldig fasinerende!

Bli med bak gardinene og se nærmere på skapelsen til en av verdens verste skrekkfilmer og noen av de mest kontroversielle, sjokkerende scenene vist noensinne.

Noen syns det er tøft å hoppe fra 10-meteren på Kadettangen, andre sprenger filmhistorie og ber en en ung jente penetrere seg selv til blods med en krusifiks rett i puddingen(!)

Vil anbefale å ha et gjensyn med filmen etter dokumentaren, da kan du kose deg med all ny info, påskeegg og scener som du plutselig vet ikke er tilgjort, men ekte sjokk, overraskelse eller smerte.

«The power of your director compels you»!!

Kokodi kokoda

er en av de filmene som har gjort sterkest inntrykk på meg av alle Rama filmer. Den har en vemmelig følelse og er genuint ekkel.

Bare tittelen er urovekkende for min del, fordi den forkler seg som noe barnlig og ufarlig. Som et hån. (Skinamarink)

Jeg vil sammenligne den litt med Speak no evil også, og ikke bare fordi begge har skandinaviske elementer. Filmene har ganske så forskjellige historier, men har den samme lavmælte uroen, som vokser og vokser til den ikke har noen andre steder å gå enn inn i seeren.

I kokodi kokoda følger vi Tobias og Ylva et par som skal på telttur for å prøve å bounde etter at de har mistet datteren i en tragisk ulykke. Stemningen er amper og sår og forholdet er på randen etter den traumatiske hendelsen.

Kokodi kokoda serverer et slags Blair witch-Groundhog-day skrekkscenario der hovedpersonene er dømt til å oppleve den samme forferdelige dagen igjen og igjen.

På natta når de har lagt seg i teltet kommer en snodig gruppe sikruskledde folk ut av skogen og terroriserer de. Når en av de blir drept, så starter den samme dagen på nytt og de må gjenoppleve marerittet. Det vil si, bare en av de. Tobias husker alt som skjer, men Elin husker ingenting.

Filmen er en mørk og håpløs loop nedover i desperasjon. (slik tung sorg sikkert er) og gir en følelse av å stå fanget inni en glasskuppel og kikke ut på verden slik den engang var.

Filmens ekleste element; Ensomheten og panikken Tobias føler på ved at han husker alt det grusomme som skal skje og Ylva skånes og er uviten om hva som kommer.                                                                           Jeg personlig synes det lukter metafor lang vei, men det får være opp til enhver og tolke og undre.

Filmen er fullstendig opprivende og jeg deler med Ylva og Tobias både en slags klaustrofobisk, undertrykt angst og en ren hysterisk skrekk.                                                                                Ja, også har jeg barn i den alderen da.

«Alle katter er søte, mamma»

Videomannen

Festivalens mest unike og skreddersydde film til sitt publikum. Videomannen gikk rett i våre hjerter og var rett og slett en genial film å ta med på festivalen.

Det som er så kult med denne filmen er at det er så relaterbart på så mange nivåer. Å elske film. Samle på sjeldne utgivelser, effekter og postere, diskutere tolkninger på detaljnivå og høylytt dele elsk-hat meninger rundt tema.

”Aliens er IKKE bedre enn Alien” osv.                          

For mange av deltakere på Ramaskrik er film like personlig som en dagbok. Mange av oss er definert av vår filmsmak og kan legge opp en selvbiografi i form av filmer og soundtrack.

Videomannen fanget dette syndromet nydelig, rørende i en fornøyelig og jordnær setting. To sjeler finner hverandre; Ennio er en VHS samler, Simone er besatt av 80-tallet. Begge drikker bort hverdagen og prøver å finne sin plass i kulissene.                            

Billig rødvin, en frynsete kjærlighetshistorie, filmtrivia så det griner etter, usikkerhet, verdifulle VHS’er, kreppa hår og soundtracket da,-

Herregud soundtracket!

Det er en hit.

Freehold aka Two pigeons

Theres is no place like your home.

Freehold (som den het da ble vist under på ramaskrik 2017) er også en av de mest egenartede filmene fra festivalen. Den byttet navn til Two pigeons og det funker fint siden det faktisk er to fjærkre som limer filmen sammen med en sjarmerende og tankevekkende dialog.

Kort fortalt så handler filmen om en hjemløs mann som stille og rolig bryter seg inn og gjemmer seg i leiligheten til en sleskete eindomsmekler.

Invasjonen er en slags hevn. Mekleren som bor der har fått han kastet ut av sin opprinnelige bolig og nå har han ingen steder å bo. Han ligger lydløst og stille under sofaer, senger og inni skap når verten er hjemme, men på natta når han sover eller når han drar på jobb, så åler han den tilsynelatende leddløse slangekroppen sin ut av de trangeste gjemmesteder og forsyner seg litt av husholdningen og ser litt på tv (!)

Ikke for mye. Et par teskjeer av hver frokost blanding. Blander litt vann inn i munnskylden. Låner kluten. Vasker seg foran og bak og bretter den pent sammen igjen og henger den på badekaret.

Med rompelukt!

Leiemarkedet er ingen spøk.

Two pigons er en komisk twist på hele home-invasion greia og også et ballespark til et brutalt leiemarked og hvor fort du kan miste det økonomiske fotfeste.

Inntrengeren eller Orlan som han heter er et vesen man både må beundre og smått forakte. Castingen er legendarisk. Han minner mest om en stor menneskelig edderkopp. Radmager og skjeggete med ribbein stikkende ut, mest sannsynlig over to meter høy, kledd i en litt for liten velbrukt truse, Ja truse!

Det er et stakkarslig syn og medlidenheten kommer sigende.

Når han legger en kabel like stor som en halvannen liter cola i do (fordi han sannsyneligvis har holdt seg i flere dager) og ikke kan skylle ned (fordi husets eier sover) er det en pervers tilfredstillelse man deler med beinrangelet.

”Han drittsekk-mekleren har jo bare godt av det”

Det sies at filmen er inspirert av ekte hendelser der en dame brøyt seg inn i en manns leilighet og bodde der en god stund uten at han merket det (!)

På tide å sjekke hemsen og rydde i boden kanskje?

Husker du da du var liten og lekte boksen går? Husker du da du bare nesten ble funnet og de som leita gikk videre? Sånn er det hele filmen. Det er så hårfint at noen ganger kribler det i fingra.

Problemene starter for alvor når kjæresten flytter inn.

Filmen har mange lag. Med sin makabre varme og litt på kanten humor blir filmen både fantastisk morsom og uendelig trist.

Two pigons er garantert en film du vil snakke om i ettertid.

Ekleste øyeblikk; Vanskelig å velge siden filmen har så mange motbydelig øyeblikk, men la meg bare si det sånn at du kommer aldri til å se på en elektrisk tannbørste på samme måten igjen.

“I would love to help you my friend but look at my foot”, said the decoy pigeon. His foot also was tied with a rope. “Did you see? I am also tied. I am not here with my own will. If I had the power to save someone, I would save myself.”, said the decoy pigeon.”

Vi sees på Skifer hotell!