Salem og alle Lotene hans.

Selv om det er litt forvirring rundt release dato så er det altså bekreftet, at det ikke bare er internetts ”ondsinnede” rykter; Det kommer (enda) en re-make av Salems Lot.

Jeg synes det er skummelt å anta, men de lover at den er i produksjon og at det er lov å glede seg.

I anledning om denne filmen faktisk kommer eller ikke, bestemte jeg meg for å ta en trip down Salems lane for å se tilbake på noen av minnene jeg har rundt denne filmen.

Det hele startet faktisk når jeg var tolv år og kjøpte boka Nattmennesker (originaltittel Night shift (1978)  på bruktbutikken i Moss for 20,- kr.

Hvor mange kjenner du igjen?

Lenge var novellen Jerusalems Lot i Stephen kings novellesamling for tung å lese for meg. Språket var gammeldags og mange av ordene forsto jeg ikke hva betydde engang. Jeg likte bedre noveller som Busemannen (The boogeyman), Hundevakt (Night shift) og Vaskeriet (The mangler) selv om det skal sies at spesielt Busemannen (som nå også filmatiseres på nytt) skremte meg så fælt at store deler av sommeren -94 sov jeg omtrent ikke gjennom en eneste natt. Jeg oppdaget med gru at nesten alle soverom overalt, uansett hvor du er, har et skap.

Det var først etter at jeg så filmen Salems Lot noen år senere, at denne novellen blusset opp og virkelig ble interessant. Novellen er en slags prequel til filmen Salems Lot og gir oss den skremmende beretningen om Charles Boone som arver et stort gammelt hus av sin fetter.

Han prøver å trives, men er urolig. Hører rotter i veggene og blir behandlet underlig av lokalbefolkningen. Husets tidligere vaskehjelp virker også og skjule noe.

”…Huset ble bygget under ulykkelige omstendigheter..”

Hvis man klarer å holde tunga rett i munnen med alle navn og relasjoner, så brettes det ut et ganske så sammensatt familiedrama, som på mange måter er selve nøkkelen til mysteriet rundt denne byen og dens innpakkede usseldom.

Novellen klarer på sin litt snirklete ”brevfortellerstil” å være både informerende og intens skummel. Gjennom disse brevene kan man få en unik titt bak sløret og se fødselen til ondskapen. Vi får bli med på avdekkingen av en by som spiser av sin egen grusomhet og samtidig vokser på det.

Hør bare på dette utdraget fra når Chales Boone og hans tjener Cal for første gang oppsøker den tomme byen Jerusalems Lot og går inn i en gammel Cafe :

”Herregud..” sa Cal halvkvalt

”Ingenting er blitt rørt” avsluttet jeg setningen for han.

Og det var det i sannhet ikke. Bord og stoler sto som spøkelsesaktige vaktsoldater. De var støvete og preget av de voldsomme temperaturforandringene her i New England, men ellers var de perfekte. – som om de hadde ventet i stillhet gjennom flere tiår på at stedets gamle gjester skulle komme tilbake.

Et firkantet speil hang ved siden av ordensreglene. Det var like helt! Skjønner du hva det innebærer, Bones? Smågutter er kjent for sin oppdagelsestrang og vandalisme. Det finnes ikke et eneste spøkelseshus med hele glassruter, samme hvor uhyggelige ”spøkelsene” blir sagt å være. Det finnes ikke den gravplass hvor lømler ikke har veltet minst en gravstein. Det finnes sikkert en hel haug av disse unge guttehvalpene i Preachers Corner, ikke mer enn 3 km unna Salems Lot. Kafevertens glass, som må ha kostet han en pen sum, intakte. De eneste skadene på Jerusalems Lot var forårsaket av naturen selv. Dette tyder på en ting; Jerusalems Lot er en by som skys av alle. Men hvorfor?”

Den første filmatiseringen av Salems Lot kom i 1979 og er regissert av Toobe hooper (The Texas Chainsaw massacre, Eaten alive)

De fleste av oss husker vel det ikoniske videocoveret til Salems lot?

Jeg var i hvert fall borte og tafsa på VHS’en på videonova opptil flere ganger i uka og bildet er fortsatt noe nerden i meg kunne hatt på veggen i stua.

Coveret viser vampyren Kurt Barlow som står bak silhuetten av det beryktede Marsten huset. Fullmånen lyser like hvitt som øynene hans, hendene er hevet og det ser ut som han skal pakke inn hele huset i kappen sin.

Litt om handlingen

Forfatteren Ben Mears, som tidligere har bodd i Salems Lot, vender hjem for å skrive en bok om Marsten huset som traumatiserte han som barn.

Ben er skråsikker på at huset er bad news. Helt fra han var liten har han følt at ondt nærvær hviler over eiendommen. Bare synet av huset fra avstand får han til å svette og skjelve.

Han så noe uforklarlig og forferdelig der som barn, og har kommet tilbake for å ta et ”oppgjør”. Han har en forestilling om at traumaet han har slitt med hele livet vil slippe taket hvis han bare konfronterer dette huset og får ”skrevet det av seg” i en bok.

Når Ben ankommer den lille byen som engang var hans hjemsted, viser det seg, til hans overraskelse at ”spøkelseshuset” er leid ut til en viss Mr Straker, -en underfundig, ukjent mann som har startet en antikvitetshandel i byen.

Bisarre ting begynner å skje i Salems Lot; Folk forsvinner og andre oppfører seg besynderlig. Marsten huset ruver oppe på åsen og kikker arrogant ned på byen som et lett bytte. I loftsvinduet tennes lyset for første gang på lenge og gir ondskapen nytt liv.

”Do you believe a thing can be inherently evil?”

Salems Lot er som alle andre småbyer. Alle tror de kjenner alle og ingen kjenner noen. De tilsynelatende simple menneskene i byen har hemmeligheter dype som tjern og noe av det morsomste med denne filmen er å bli kjent med det fargerike persongalleriet og utfordringene de har.

Filmen er over tre timer lang og det gjør at den har tid til å gjøre en skikkelig god historiefortelling, stabilisert alle karakterer og intriger i byen.

Alle disse små nyansene, disse usynlige trådene fletter samfunnet sammen på godt og vondt og tilslutt har du en stor skitten fillerøy.

Kan dette være det nærmeste vi kommer en psykologisk, samfunnssatirisk,(småby)menneskelig metafor fra Mr King?

Å suge blodet ut av hverandre? Blodsuger i form av grådighet? Et blodfattig samfunn som sulter? Å tappe et samfunn for liv? At menneskelighet alltid kan overgå som mer skremmende, forstyrrende, destruktivt og dødelig enn vampyrer any day?

”I think that an evil house attracts evil men”

Det er mange ekle scener og øyeblikk i filmen og det rare er at mange av de er eklere nå, enn når jeg så filmen for første gang. Det pleier jo være motsatt.

De fleste er vel kjent med den uforglemmelige scenen med gutten Ralphie som skraper på vinduet til broren etter at han er død.

Nevneverdig er også scenen når to menn må gjøre en levering til Marsten huset. De har fått beskjed om å hente en gedigen eske og levere den i kjelleren på huset, for så og låse lemmen med en kjetting. Esken «oppfører» seg rart; Den virker å flytte på seg i varebilen og den er iskald å ta på. Tilslutt blir de to mennene så redde at de pælmer kjettingen på kjellergulvet, beinflyr til bilen og nærmest spinner avgårde fra eiendommen.

Men, det aller ekleste er når Mike kommer tilbake fra de døde, sitter i gyngestolen og ber læreren som bor der om å se på han.

Stemmen hans høres ut som om den kommer fra et grumsete, mørkt tjern og øyenen lyser kaldt. Kroppen hans gjør en underlig svaiende, truende fremtoning mens han hveser;

”Look at me, teacher. Looook. Looook. Look at me. LOOOK. LOOOOK”

Handlingen og tittelen er nøyaktig den samme i re-maken fra 2004, bare med litt underligere casting. Det er for eksempel Rob Love som fikk hovedrollen som Ben Mears og det er ved første øyekast direkte komisk i sammenligning med originalen og bokas beskrivelse. Det som dog overrasker meg utover i filmen er at det funker.  Navn som Donald Sutherland (Invasion of the bodysnatchers, Dont look now) og Rutger Hauer (The hitcher) er også på rollelisten.

Rob har en fortellerstemme som et bakteppe hele veien, noe som også kunne vært totalt malplassert, men dette også fungerer og gir filmen en fin fylde og et litt annerledes uttrykk enn originalen.

Denne re-maken tar seg også god tid med karakterene og det gjør den så klokt i! Her kunne det sikkert vært lett å tenke at det måtte være mer spesialeffekter, flere drap, større eksplosjoner, mer pupper og lengre klør, men fortsatt er det mest interessante med Salems Lot menneskene i byen før de blir vampyrer og ironisk nok er det flere av dem som blir mer likanes og endelig finner sin frihet og kan ta sine valg med større selvsikkerhet når de gir opp sine menneskelige fengsler.

Oppfølgeren A return to Salems Lot (1987) vurderte jeg å la skli lydløst ned i glemselens dal, men den finnes så da må den nevnes. Det er altså en ganske så forferdelig oppfølger. Forferdelig i den forstand at noen tar ketsjup på sjokoladepuddingen din og sier at det ligner på vaniljesaus.

Det eneste som er kult med A return to Salems Lot er coveret (!)

Den tar oss langt bort fra både stemning og story, men de 39 kr jeg faktisk betalte for å se den på Apple-TV, lønnet seg i mange gode latterhikst over sveis, klær, skuespill og generelle merkelige øyeblikk.

Som alltid går jeg inn i disse ”forhatte” oppfølgerne med holdningen om å prøve å se forbi det idiotiske, håpløse, uferdige, slurvete, lavbudsjettske, regi-lamme sirkuset og prøve å forstå ideen og historien med filmen, men det blir for rotete og dårlig gjennomført, og det gjør den helhetsmessig til et bedrøvelig forsøk på å føre originalen videre.

Til min store entusiasme kom serien Chaplewaite (2021) på Viaplay og spenningen var stor.

Dette er filmatiseringen som i større grad er basert på novellen Jerusalems Lot om Charles Boone (som jeg fortalte om innledningsvis) som flytter inn i Marsten huset.

Adrien Broody spiller Charles Boone og gjør det bra, selv om jeg alltid så han for meg som en litt rund, skjeggete engelskmann med knakete stemme.

For min del personlig ble serien en middelmådig opplevelse. Sikkert fordi jeg altfor lenge har skapt min egen versjon og visjon om hvordan ting skulle være og se ut.

Det er ikke seriens feil.

Jeg sliter fælt med disse nyproduksjonenes uttrykk og stemning, eller kanskje mangel på den. Det blir bare sånn. Jeg prøver å ikke være så ”trassig” og  jeg ser hvor bra det er laget, men det fengsler meg ikke på samme måte som quote ”den gamle dritten” end quote.

Visste dere forresten at historien også er gitt ut som ”Nattens hus” i Casino grøsser serien? Trudde jeg skulle dævve da jeg fant den i en samling jeg kjøpte på Finn. Jeg kjøpte alle 80 Casinogrøsserne til en dude på Finn for ganske mye penger. Jeg elsket disse bøkene som ungdom og handelen var verdt hver krone.

Jerusalems Lot dukker også opp i Skål for vinteren, som er en av de siste novellene i boka Nattmennesker.

Det handler om en vettskremt og forfryst mann som tumler inn på en pub sent på kvelden. Utenfor hyler snøstormen og mannen forteller at han har måttet gå fra kona og datteren i en bil som har fått motorstopp.

Kan du gjette hvor bilen står ….?

Her er et utdrag;

«Jeg fant veien vi skulle svinge av på , men den var gjensnødd, den var…» 

Tookey la hendene rundt overarmene hans. I det blafrende lyset fra peisen så ansiktet hans blekt og herjet ut. Han så mer ut som søtti enn seksti.

«Svingte du til høyre?» 

«Til høyre ja, min kone….»

«Så du et skilt?»

«Skilt?» Han så uforstående opp på Tookeyog tørket seg om nesen «Selvfølgelig gjorde jeg det. Det samme som jeg hadde fått beskjed om å se etter. Ta Joitner Avenue gjennom Jerusalems Lot til riksvei 295»

Han så på Tookey, så på meg og tilbake på Tookey. «Gjorde jeg noe galt kanskje?»

«Jerusalems Lot» sa Tookey nesten lydløst. «Herregud»

Det er med andre ord et stort univers, som jeg anbefaler alle å utforske hvis du har planer om å se denne re-maken HVIS den noengang kommer, det vil si, alt unntatt ”sjokoladepuddingen” Return to SLot!

Husk å trekke for gardinene!